jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen og god søndag. Det kjennes at det er skikkelig høst! Jeg har pakket meg inn i to tepper denne morgenen. Det faste gule, og et ullteppe fra kurven i hjørnet. Sprett nye ullsokker fra fineste Heidi varmer føttene, og det spraker godt fra peisen. Jeg har åpnet en pakke fra Trine, og i kjøleskapet står frokosten klar. En diger bløtkake med jordbær.  Huset er stille, det er bare knitringa fra peisen, og vinden som uler litt i pipa som høres. Elsker det.Elsker roen, varmen, søndagen. Akkurat nå er et skikkelig fint øyeblikk, Nå bare venter jeg på at bursdagsgutten skal våkne, slik at vi kan spise den noe utradisjonelle “frokosten” vår sammen.

Tenk at minstemann fyller 18 år i dag. Det kjennes faktisk litt uvirkelig. Som om det ikke er sant. Minsten liksom. Lillegutt, lillebror…også plutselig er han som voksen å regne, helt ut av det blå. Skjønt, helt ut av det blå er å ta i, for poden selv har ventet ei stund! Men det kjennes rart, at alle tre gutta nå er offisielt voksne. Fine, snille, arbeidsomme, tålmodige, sårbare og kjempesterke Mattis. For en fyr! I dag blir en god dag. Poden selv har ønsket seg en rolig dag, med bare oss i måsahuset sammen. Det er grunner til det, han skal få eie de grunnene selv. Fine gutten skal feires slik han aller helst ønsker.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det har vært en god uke. Innholdsrik, lang, noen ganger litt mye, likevel så gode dager, full av fine små øyeblikk. Regnværsdagen. Den dagen det regnet i vinkel, og det var umulig å sykle til jobb uten å blå våt på bukselåra, eller få flatt hår. Så da var det frem med den rosa paraplyen, på med de rosa øreproppene, og ut å traske. Vinden reiv i paraplyen, og kald vin blåste på nesa, og hele Bjørkelangen bada i flyvende gule blader og store regndråper. Skikkelig, skikkelig høst, og der gikk jeg i morgenmørket, og hørte musikk og trasket i vanndammer, og koste meg glugg under den svære rosa paraplyen. Nydelig høstmorgen, skikkelig fint øyeblikk.

Så letta det. Dagen etter. Og sola kom, og varmen fulgte etter, og da jeg var ute for å gå en tur med en av elevene som trengte å snakke litt, måtte vi til slutt ta av jakka mens vi ruslet. Vi stakk innom butikken, kjøpte iskaffe, og ruslet og snakket i nydelig vær. Sånne øyeblikk er gode. Skikkelig gode!

Kosegenseren! Fineste kollega Ragnhild hadde strikket genser til meg i høstferien. En sånn skikkelig god og lodden og chunky kosegenser, som passet perfekt, og som er helt super fra nå og utover vinteren. Elsker fargen, elsker at den er strikket av en venn og kollega. Jeg er så heldig med de menneskene jeg omgås hver dag, bortskjemt rett og slett. Ny hjemmestrikket genser….ukas øyeblikk!

En pakke stappfull av Gullbrød! Herlighet for en lykke. Ja, for jeg sa jo innledningsvis at jeg sitter her i raggsokker fra Heidi, men Heidi sendte mer nemlig. For pakka inn i raggsokkene lå et digert lass av Gullbrød også! Er det mulig lissom! Så nå har jeg Gullbrød i tre dager…minst!

Det lønner seg å ha sånn bursddagsuke altså, for selv om denne skrotten fyller år først i dag, så har det rent inn med gaver hele uka. Gaven jeg fik i posten fra Ann-Marie toppet hele greia! ingen over , ingen ved siden. Noen har tydeligvis plukket opp den noe sære fetisjen jeg har for papp-mannen på kontoret mitt, Stefan Dennis, altså Paul Robinson fra Neighbours! Og gjett hvem som denne uka fikk sin helt egen Paul Robinson t-skjorte da???? Snakk om å bli 16 år i hue igjen, og heeelt fan-girl!!! Jeg dævver!!!! Jeg sliter mellom trangen til å flytte inn i den t-skjorta, og frykten for å slite den ut…egentlig burde den rammes inn! Paul i posten, AMAZING øyeblikk!

Også fredagen da…når den ene kollegaen etter den andre kom drassende inn med gaver og kort med ord som rører en rykende fersk 46 åring til tårer! For en raus gjeng, tenk så fint at kollegene dine også kan være noen av dine fineste venner. Det er lykke det! Blomster fra elever, gaver fra damene på kontoret, snakk om pangstart på helgen!

Det nest siste intervjuet for prosjektet vårt for sommeren ble gjort denne uka, på kulturskolen. En spennende prat med en engasjert dame, enda litt trening foran kameraet. Fortsatt kleint, men kommende torsdag har vi faktisk premiere på filmen i storsalen…tenk at vi har dratt det i land. Vi er allerede i gang med innspillingen av neste film… Veldig artig å være med på, dermed også fine øyeblikk. Jammen har jeg rukket masse denne uka.

Fredag ettermiddag ba største poden med mora si på “mor og datter” tur…. Han kaller det slik, også ler og knisr vi litt. Han trengte nok å prate litt, denne poden, lufte litt tanker, dele litt erfaringer, få noen mammaråd, hjelp til å sette ting litt i perspektiv. Og det finnes vel knapt bedre måter å gjøre slikt på, enn en kjøretur over grensa, middag på Joe`s diner, litt shopping, og full konsert med samsang til klassikere fra 80-tallet på overdreven basskasse i gammel Volvo. Jeg elsker disse turene, disse stundene. Herlige øyeblikk.

Rake løv i hagen. Egentlig er jeg ikke noen stor fan av hagearbeid, men akkurat å rake løv, det liker jeg litt. Det handler vel om at det er slutt på klipping av plenen hver fjerde dag…for jeg HATER å klippe plenene, og vi har altfor mye plen. Men den dagen jeg raket løv i hagen denne uka, da koste jeg meg. Skikkelig. Musikk på ørene, sol i ansiktet, varm vind, og så mange farger på bladene at det nesten så ut som om hagen stod i brann. Nydelig, avslappende, også fikk jeg jo svetta litt også. Hjemmetrim er bedre enn ingen trim, faktisk. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Massevis av de fine små øyeblikkene. Følelsen av å ikke strekke til, og følelsen av å ha fått til noe. Kake på jobb nesten hver dag, regn og sol, gode samtaler, og stille ettermiddager. En skravlings med Mona i butikken, en skjorte lagt til i ønskelista, men fremdeles ikke kjøpt, og straks bursdagsgutten våkner skal vi feire. Mine 46 år, og hans 18. Det blir hans dag, bare så det er klart. Finingen fortjener det. Håper uka som kommer gjør deg godt, og at øyeblikkene blir mange. Værsnill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges <3

Hallo søndag, og riktig god morgen. Denne søndagen skulle jeg i utgangspunktet ha skrevet om høstferieøyeblikkene fra bobilen på fjellet, men….vi ble hjemme, gubben og jeg. Et raskt overblikk på økonomien avgjorde at det ble hjemmeferie på oss. Ingen krise, men det fornuftige nå er å spare inn der vi kan, prioritere strømregningen som vi vet kommer, kjøretimene til minsten, livet….for livet er litt dyrt om dagen, og jeg tipper vi ikke kan være den eneste stor- familien som kjenner på det. Men hjemmeferie ble fint det også, nok av øyeblikk ,og dersom ikke verden går under vil det være høst på fjellet neste år også. Vi prøver igjen da. Egentlig har det vært godt å lade batteriene hjemme, for de kommende ukene vil by på masse ting som vil kreve energi fra en selvutnevnt introvert. Fredag er jeg konferansier på Damenes Aften på Årnes, uka etter har jeg tre foredrag om seksuell helse for ungdom under livsmestringsuka, det skal filmes ytterlige to intervjuer før vi har premiere på storskjerm av filmprosjektet vårt i kultursalen, og jeg skal være konferansier for Ungdom og Fritid en hel lørdag etter det igjen… herremin…hjernen blir sliten bare av å tenke på det, derfor er det ekstra godt med litt høstferieøyeblikk i ryggsekken akkurat nå.

Akkurat nå er som alltid et fint øyeblikk. Den litt huskalde sta er i ferd med å varmes opp av knitrende ved i peisen. Sånn har det vært hver dag. Stå opp av senga, putte føttene inn i tøflene, fyre opp i peisen, tenne lysene på bordet, spise frokost sammen med gubben. Følelsen av ferie, late dager, tid til å bare sitte og stirre ut i lufta den første morgentimen. Nydelige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Det beste med sånn fridager er å brå-bestemme seg for ting. Titte ut av kjøkkenvinduet, finne ut at det begynner å bli litt lite frø på fuglebrettet, sjekke været, utsikter for sol, også bestemme dagen derfra. En dag fartet vi til Slitu for å kjøpe fuglefrø på Biltema. Deretter ble det omveg hjem via Ørje for å mate gakk-gakkene til gubben, og gleden var stor da en gruppe på intet mindre enn ti ender lå og solte seg på brygga, og stupte i vannet for å møte oss da de hørte det rasle i posen. Så ble vi sittende der på stranda, gubben og jeg, en helt vanlig hverdagsmorgen, og bare nyte å ha fri, og masse tid til å mate ender, og høre bølgene slå litt inn mot stenene, mens sola varmet nesa.  Fine øyeblikk.

Lunsj ved Mjermen. Enda en soldag, og kroppen og hodet skrek ette rlitt frisk luft. Så vi handlet med oss litt lunsj, og satte snuta mot Mjermen. Fant en liten brygge nede ved vannet, og ble sittende der en stund. Mette mager, og en høstsol så varm at plankene på brygga kjentes varme under ryggen da vi la oss ned, og nesten sovna. Nydelig øyeblikk. Lo ekstra godt da måsagubben følte for å teste båten som var bundet fast i brygga, og plutselig ble kaptein på egen skute. Litt sånn Jack Sparrow på budsjett…

Ut alene. Jepp, for selv om det er fint å rusle rundt gubben på dagtid midt i uka, så er det jammen godt med alenetid også. Så jeg hoppet inn i joggeskoa og satte snuta mot skogen, litt for å lufte hodet og for å svette litt, litt for å samle kongler som kunne tørkes, slik at jeg har noen store kongler klare til julas små og store dekorasjoner. Og turer ute i skogen gir alltid gode øyeblikk, og det er så innmari mye flott å se ute nå. Høstfargene, bær, sopp….hele skogbunnen er jo proppfull av nydelige motiver….så da lå jeg der da, på knæra med rumpa i været, for hver tiende meter bortover stien, og tok bilder av det som er vakkert ute, men et mareritt i underlivet…sopp. Fine øyeblikk!

Hjemme alene. Fredag ettermiddag. Noen timer, helt alene. Gurimalla så digg. De to største podene dresset seg opp etter jobb, klare for en bursdagsfeiring av ei venninne i Oslo. Gubben hentet minstepoden på jobb slik at de kunne bruke hele ettermiddagen på å øvelseskjøre. Ikke mange uker igjen til oppkjøring nå. Veldig rart å tenke på at neste søndag er minstepoden 18 år….gidder ikke engang si hvor gammal jeg blir! Uansett, noen timer helt alene en fredag ettermiddag var helt klart et høydepunkt. Bare sitte foran peisen, lese bok, og drikke kaffe. Bare være. Helt nydelig!

Og når man først er inne på at minsten blir 18, og podene er store, og alt det der…. så beviser de plutselig at de ikke er så svære likevel. For en ettermiddag denne uka stod jeg på kjøkkenet og bakte kanelboller, på bestilling fra de store podene, og mens jeg stod der hørte jeg knising fra stua. Sånn skikkelig barnslig knising, av den typen man hører når man vet at noen gjør noe de egentlig ikke har lov til. Og en liten titt inn i stua bekreftet mistanken, for der drev podene og laget seg slott av sofaputene… Sånn som de gjorde da de var fire-fem år gamle… Og til tross for rotet måtte jeg jo le, for synet av laaange poder som krøllet seg sammen for å få plass i et puteslott var relativt festlig, og latteren enda festligere. Herlig øyeblikk!

Og de kanelsnurrene da. Alltid gode øyeblikk når fersk gjærbakst er involvert. Så ja, nystekte kanelknuter med vaniljekrem til dessert…et av ukas mange fine, små øyeblikk!

Også var det alle de kaloriene da…For det var en kveld jeg satt her og var så fysen, de dagen jeg hadde noen timer alene hjemme. Men vi hadde ikke noe snok-verdig i skapene, og jeg gadd ikke å bruke verdifull alenetid for å sikke på butikken for å slukke søtsuget… men så kom gubben og minsten hjem, og minsten hadde vrengt innom Europris for å kjøpe bilvask, og da han gikk forbi godtehylla hadde han tenkt på mora si (merkelige greier) og kjøpt med Gullbrød! Og da var lykken stor da!!!  Og da minsten så gliset mitt fleipet han og lurte på om jeg ønska meg Gullbrød til bursdagen, også lo vi begge to….men inni meg tenkte jeg at det pokker ikke var en dårlig ide da, om jeg hadde fått en eske full av marsipan med sjokoladetrekk! Godt var det ihvertfall! Og sabla bra øyeblikk.

Og det var uka. En ganske alminnelig, kanskje litt kjedelig, men likevel fin høstferieuke. Akkurat passe full av små hverdagsøyeblikk. Ingen vekkerklokke, bare gode stunder, og nok tid til alt man både ville og ikke orka. Perfekt, og nå er jeg klar for jobb igjen i morgen. Men først ønsker jeg deg en riktig fin søndag, og minner om at du må være snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Det er ikke jobb i morra!!! Det ert et fint øyeblikk, å innimellom liksom bare komme på det. Komme på at det er høstferie. Og hver gang det går opp for meg, så senker skuldrene seg litt igjen. Fantastisk følelse. Uka skal nytes, uansett hva den bringer.

Søndagsmorgen er alltid et fint øyeblikk. Utenfor vinduene er det skikkelig høst. Bladene blåser av trærne, og noen av dem fester seg på våte vinduer. Godt jeg ikke brukte energi på å vaske vinduene i sommer da! Noen kaller det latskap, jeg kaller det smart! På bordet står knekkebrød med honning og et digert krus med te. Lukter litt høst av det også. Knitringa i peisen gjør morran nesten helt billedlig perfekt, lydene av vaskemaskin og tørketrommel på badet som kjemper seg gjennom ukas tårn av uvaska håndklær og arbeidstøyet til de tre snekkerpodene vitner om at det er mer tilnærmet normalen enn perfeksjon, men om man legger godvilja til innser man jo at reine klær også er en del av denne akkurat passe gode hverdagen.

Og hverdagsuka har vært nydelig. En helt vanlig uke, full av fine øyeblikk.

Vi kan jo starte med høstværet. Årstiden byr jo på alt av vær om dagen. Mandagsmorgen fikk jeg for første gang siden skolestart, skikkelig bruk for den digre rosa paraplyen jeg fikk i sommer. Det varte bare tre minutter da, ca halve turen bort til jobb,  men i de tre minuttene gikk jeg under en giger fargeklatt av en paraply, og hørte regnet tromme over hodet mitt, uten å få så mye som en dråpe på meg. Fint øyeblikk.

Den dagen vi filmet en sekvens til prosjektet vårt, og jeg fikk bli med på fluefiske ved et vann langt ute på Mangen-skauen. Jeg har ikke fisket på ca 35 år, og har aldri tatt i en fluestang, men proff-fiskeren jeg skulle intervjue hadde peiling nok for oss begge, og var en dyktig nok lærer til at jeg fikk sånn akkurat passe fart på flua. Dette prosjektet gir så mye, og opplevelsene jeg får med meg er så mange og så forskjellige. Så onsdag ettermiddag var fin! I lånte støvler stod jeg uti myra og kastet flue med stang til sulten ørret, sammen med kameramann, dronepilot og sjefsfisker. Herlig opplevelse i nydelig høstvær!

Nyte kaffe fra tre-kopp, midt i skogen. Når vi først er inne på dette med friluftsliv lissom. Et bittelite øyeblikk, men likevel så innmari fint. I godt selskap fra fine folk, plassert på en stor stein midt blant gule blader og elg på passe lang avstand. Da smaker kaffen ekstra godt! Gode øyeblikk.

Fredag morgen. Enda et sånt fint lite øyeblikk. Jeg var på butikken da den åpnet klokken syv, for å kjøpe frokost til klassen jeg skulle være sammen med den dagen. Kvart over syv ruslet jeg inn skolegården med armene fulle av bæreposer, og kun i rektors vindu var det lys. Det er noe godt over å komme på jobb så tidlig, før de andre, kunne sette på kaffen, hilse på og slå av en prat med renholderne, sette frem frokosten i klasserommet, og bare glede seg over at det er siste skoledag før ferien. Ro i skolegården en tidlig høstfredag, nydelig øyeblikk.

Den dagen jeg hadde nyklekkede , utrydningstrua larver over øyelokkene. En klasse spurte så pent om de ikke kunne få sette på meg sånn lange, falske øyevipper, og de lovet på tro og ære at det kom til å bli “sjuuukt fint lissom!” Men jeg burde jo ant ugler i osen da vippene kom fra et pappbrett som så ut til å ha fulgt med i et Donald blad… Uansett, latter og fjas i klasserommet, herlig! Øyevipper som butter i panneluggen, ikke like herlig! Men øyeblikket, latter og fjas og jåleri! Det var et ti av ti øyeblikk. Ungdom er fine folk!

Tegningen. Jeg har fått så fin tegning av en av de herlige elevene. En sånn krussedull-tegning som til tross for krussedullene gir en egen ro i sjela når man stirrer på den. Også er bakgrunnen grønn. Favoritt-interiør-fargen min! Så nå står den på peishylla og pynter opp, i nyinnkjøpt ramme, og minner meg på hvor heldig jeg er som får tilbringe dagene med sånne gromme tenåringer. Gode, skikkelig gode øyeblikk!

Da podene skulle på firmafest. Størsten og minsten, tømrer`n og lærlingen. De hadde pussa skoa og kjøpt seg nye slipsnåler, strøket skjortene, og klippet håret. Også var de liksom så fine begge to da, storebror og lillebror, og da ble jeg helt sånn typisk stolt mamma som bare måtte ta et bilde…men gutta er for gamle til å posere villig på bilder, så de ble på deres måte måte. I helt Titanic stil! Og de lo, og jeg lo, og pappaen lo, og plutselig hadde de det travelt fordi mellomste broren som skulle være sjåfør hadde sovna, også lo vi av det også. Jack og Rose….to fine tømrere i dress og blanke sko, og latter….fint øyeblikk!

Ut med noen av jentene fra jobb. Planen var å stikke til Lillestrøm fredagen etter jobb, gå på kino, spise litt,nta noen glass med vin. Men filmen vi ville se gikk så sent på kvelden, og alle var slitene etter noen ganske så intense uker, så vi spiste i stedet middag på Big Dream arena her på Bjørkelangen. Nydelig mat, og nydeligere selskap. Fint øyeblikk.

Men så kjente vi oss liksom ikke helt ferdig nå, når mat og rikke var inntatt, så vi satte kursen mot huset til Tine, og fortsatte kvelden der. Herlighet for en herlig kveld. Latter, fjas, musikk, dans, og masse deilig vin. For en fantastisk flott gjeng å tilbringe kvelden med, og en aldeles perfekt start på høstferien. Makaløse øyeblikk.

Og nå er det søndag. En hel fridag ligger foran oss, klar til å brukes, klar til å nytes. Jeg aner ikke hva jeg skal, og nyter å ikke ha så mye som en eneste plan, bortsett fra å komme til bunns av skittentøysfjellet. Håper uka har bydd deg på gode øyeblikk, og at uken som kommer blir full av sånne ting som får deg til å smile. Vær god med deg selv, det fortjener du. God søndag. Vi blogges.

Åkei! Søndagene kommer for tett! Litt sånn typ…WTF, hvor ble det av fredagskveld og lørdag? Flere som kjenner på det eller? At helgen består av å gå hjem fra jobb på lørdag, og stå opp på søndag? Og vanligvis er jeg god på å nyte søndagene altså, bruke dem til sånne “hippe-greier” som selfcare og vind i håret og alt det der, men så plutselig sitter jeg der søndag kveld, og kjenner at helgen bare sa svisj, og for forbi fort nok til å lage sideskill i luggen, uten å legge igjen så mye som en skrens eller brems. Og sånn kjennes det nå. Som om jeg må trøkke inn litt bakst, en tur ut i frisk luft, et par kapitler i kioskromanen, litt planlegging av undervisning til torsdag og fredag, litt klesvask og litt “Rooonnyyy!!! Vil du bli med å finne på nooo???”, bare for at det skal kjennes ut som om det i det hele tatt har vært helg… Det er EN uke igjen til høstferie! Det kjennes helt innafor akkurat nå! Fint å tenke på, fint øyeblikk.

Uka har vært fin, men det kjennes ut som om jeg ikke har helt klart å lande etter alle små og litt større gjøremål. Det har vært fine øyeblikk da. Mange av dem og, faktisk.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Mandagen dukket jeg og to av de andre flotte damene på kontoret opp på jobb i matchende antrekk, helt tilfeldig. Altså, hvis ikke det er et tegn på at vi bør starte umusikalsk jenteband eller egen influenser-profil på instagram, så veit ikke jeg. Artig var det ihvertfall! Gøy start på uka, morsomt øyeblikk!

Tirsdag var det foreldremøte for VG på kvelden, og jeg så ingen grunn til å reide hjem mellom jobb og møtet. Da var det bedre å bruke tiden på skolen, jobbe litt, planlegge litt, chille litt med en kollega som heller ikke dro hjem i mellomtiden. Men de var duket for en lang dag, og kroppen var litt tom for energi etter et par netter med dårlig søvn. Så har jeg sånne kolleger da, som klinker til med sånne fine øyeblikk. Så da jeg km tilbake til kontoret etter ei økt stod det energi på pulten min, i form av både P-Max og sjokolade! Snakk om å jobbe med bra folk da! Og man overlever lange dager når man har riktig proviant, faktisk! Fine foreldremøter også. Vinn-vinn! Fint øyeblikk.

Jeg har kikket lenge rundt i diverse butikken og på nett etter en blazer. En litt sånn gammeldags, herre-type, en som kan brukes som ytterjakke, ikke for fin… Men jeg har i overkant lange ermer til å være dame, og har ikke funnet noe jeg har hatt lyst på. Men, så vrengte jeg og en kollega innom gjenbruksbutikken her på Bjørkelangen, og i herreavdelingen kunne jeg jo boltre meg i gamle tweed-jakker med ermer så lange at det var en drøm, og for en slik og ingenting fikk jeg med med en blazer hjem. Sable fornøyd! Fint øyeblikk.

Turdag. Ut i skogen og opp til tjernet sammen med 50 ungdommer. Strålende solskinn, perfekt vær for uteskole. Så fint med en annerledes dag, og selvsagt med verdens fineste ungdomsflokk. Pølser på bål, grilla marsmallows, sol i ansiktet, blikkstille vann, fargerike trær, og herlig høstluft. Kos og læring, og så rusle hjemover igjen, mens turklærne lukter bål, og kroppen er sånn godt sliten. Nydelig skoledag, masse fine øyeblikk.

Smultringhimmelen! Bråfarta til Sverige for å handle burgerost og tøymykner og et eller annet greier til sodastreemen… Hadde ikke rukket frokost, og var egentlig ikke veldig sulten heller…men det var FØR jeg gikk butt i ei smultring-tralle fullere en Boris Jeltsin. Kjøpte meg en, og kun en, men fyttirakker`n så godt! Noen ganger er faktisk sukker gode øyeblikk!!! Ferdig snakka!

Sitte ved vannet. Bare kjøre en tur, måsagubben og jeg, og sitte ved vannet. Vi gjorde det denne uka, kjørte for å sitte. Trenger ikke mye for å ha sånne fine øyeblikk. Det holder med en gubbe og to sitteunderlag. Det er så herlige høstfarger ute nå, litt fuktig i gresset, men likevel akkurat passe temperatur til å sitte ute i. Det gir en egen ro å bare sitte sånn og stirre på blikkstille vann, og et og annet fiskesprett. Nydelige øyeblikk.

Da jeg la meg på sofaen for å ta en sånn liten ettermiddagsdupp i går. (Ja, det er kanskje en grunn til at helgen forsvinner i overkant raskt). Skulle bare ta fem minutter på øyet, pakket meg inn i det gule teppet, og lente meg mot puta, men før jeg rakk å lukke øynene flokket podene seg rundt meg i sofaen, men hver sin mobil, og antydning til latterkramper. Plutselig hadde de fått det for seg at de skulle “game minecraft”, sånn de gjorde da de var små, og den interne konkurransen ble blodig alvor. Så var jeg plutselig omringet av tre svære poder, latter og fjas. Søvnen uteble, men hva gjør vel det. Lørdags godteposen ble sendt rundt, og jeg bare lå der og nøt å ha alle podene i sofakroken samtidig. Store gutter men barnlig glede. Bae å nyte slike øyeblikk.

Og det var den hverdagsuka. Rusle til jobben kl syv, rusle hjem igjen fjorten timer senere. Nyte morgentåke og kveldsmørke. Sitte i vinduet på kjøkkenet med en kaffekopp i hånda, og la meg underholde av ekornet som sanker nøtter fra fuglebrettet, Leke i klasserommet, tørke fortvilte tenåringstårer, drikke kakao ved bålet, og spise marsipankake i midttimen. Bruke sommersko og tykke, varme skjerf. Varme kalde føtter foran peisen, og legge seg under varm dyne på iskaldt soverom, i nyvasket sengetøy. Mamma Mia på full guffe og beina høyt! Hverdagsøydblikk i fleng, bittesmå de aller fleste av dem, men likevel så fine, bare man tar seg tid til å nyte dem.

Nå skal søndagen brukes. Til hva vet jeg ikke helt enda, mest sannsynlig til det samme som de aller fleste andre søndager. Det er fint det også! Ønsker deg som titter innom en nydelig dag. Håper uken som gikk bød deg på noen fine øyeblikk. Vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges!

God morgen alle skrotter og skrottinner. Søndag, knitring i peisen, akkurat passe gulvkaldt, og på kjøkkenbenken ligger en ferdig saltet og pepret skinkesteik. I dag blir det skikkelig søndagsmiddag av den gamle skolen, med surkål og potet og hele sulamitten. Det gjør noe med sjela til denne denne frua, å ha en sånn skikkelig søndag i vente. Planen er å rusle en tur også, mens purka (middagen, ikke meg) godgjør seg i ovnen. Livet skulle hatt flere søndager.

Stemningsrapport: Te som lukter jul, gress som lukter klippet, løv som lukter vått, ekorn som spiser solsikkefrø på fuglebrettet utenfor vinduet, kjøttmeis som vinterisolerer redet oppunder taket, og bråker no inni granskauen i takrenna rett over vinduet ved sofaen, tre poder som ligger og sover enda, vaskemaskin som jobber med klesvasken, og en mann som har stått opp, men fremdeles er trøtt. En helt vanlig søndag, med andre or. Det er noe beroligende og trygt over det også. Jeg har sagt det før, og gjentar til det kjedsommelige, man skal ikke kimse av hverdagene.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Så var det øyeblikkene da. De som sammen danner disse hverdagene. Jeg starter like gjerne med den ettermiddags-turen. Den kvelden jeg tredde føtter som allerede egentlig var litt slitne ned i joggeskoa og trasket en liten runde rundt på stiene. Det handlet egentlig bare om å senke skuldrene etter jobb. For selv om skoleåret så langt er som en drøm utfra hva skoleår angår, er det ikke til å komme bort fra at når seks klasser med tenåringer iløpet av en dag gjerne vil vite, eller fortelle, eller synge, eller skravle, så blir hodet fult. Det er som om stemmene deres blir sittende i ørene, også blir de med hjem. Vanskelig å logge seg helt av når man går ut av skolegården. En tur alene sånn på ettermiddagen gjør susen, og det gjorde den denne gangen også. Hadde ikke musikk i ørene engang, for tilogmed favorittmusikken kan bli støy på slike dager. Men stille stier, smale skogsveier, sola i nakken, og det å bare rusle rundt i stillheten og sparke opp gule blader sånn at de virvler litt foran deg, og skotuppene blir akkurat passe våte, det er avslappende det. Rein medisin! Nydelig øyeblikk!

Klistremerke-boka. Da gliste jeg da!! Gikk rett tilbake til 6 klasse, da alt man fikk tak i med navnet sitt på var det kuleste i verden (nest etter Neighbours selvsagt!) Jeg satt egentlig bare på kontoret en morgen og skrollet gjennom forsiden på VG, da Kollega Ragnhild tripper bort til pulten min og overrekker verdens søteste lille klistremerkebok. Nå er det ikke sånn at dette verken har stått på ønskelista lenge, ei heller har jeg i hverdagen tenkt over at jeg har et stort behov for klistremerker med navnet mitt på, men det er utrolig hvor fort et behov melder seg når man først får muligheten. Så nå har jeg klistremerker på alt. Almanakken, pc`n, vannflaske, og vann dispenseren ute i gangen. Den er ikke min da, den er Viken Fylkeskommune sin, men klistremerket liksom datt ut av blokka og ned på den dispenseren. “Hater” når det skjer. Herlig øyeblikk.

Å ankomme skolen om morran når skolegården bader i høstsol. Det er fint det! Jeg hadde reist hjemmefra ekstra tidlig for å rekke butikken før jobb, skulle forberede frokost til en klasse. Og mens jeg vandrer inn skoleporten kommer sola opp bak fra hovedinngangen, og liksom bare skrur på dagen!!! Det magiske øyeblikket når du kan se med øynene at verden våkner til liv! Det gav en sånn god følelese, for en start på dagen. Magisk øyeblikk!

Annerledes undervisnings-dager. Jeg har fått være med å forme et undervisningsopplegg i YFF for de neste tre ukene. Annerledes, nytenkende, kreativt, og kjempespennende. Sammen med en kollega som er helt RÅ på dette ble det en kjempeopplevelse for meg! Tenk så herlig, å kunne rydde klasserommet fritt for det tradisjonelle, fylle det med formingsmaterialer, sitte i sirkel uten pulter, lek og øvelser. Det gir god jobbenergi det. Sliten på ettermiddagene, lykkelig i klasserommet. Skulle så ønske det var rom for å jobbe kreativt med pensum enda oftere. Veldig gode øyeblikk, og igjen, for en fantastisk gruppe ungdommer jeg får tilbringe hverdagene mine med! Tenk at dette ER min hverdag. Heldige meg!

Middag. Vi spiser det jo hver dag, selv om borddekkingen sjelden er fancy, og rettene er litt ymse blanding av posemat og suppe fra bunnen. Men selskapet, det å sitte ned hver ettermiddag, med gubben og tre poder, spise sammen, skravle, oppdatere hverandre på hvordan dagen har vært, den tiden betyr så mye for meg. Det finnes sånne ettermiddager da podene har så fulle asjetter at de renner over, at de er så sultne at de knapt enser at det er andre folk tilstede mens de sluker maten, men når alle arbeidskarer har fått fylt opp magen, da hersker roen, og latteren sitter så løst. Hverdagslig, men jeg elsker disse stundene, og jeg tviholder på øyeblikkene, for plutselig har de spart opp nok til å flytte hjemmefra, og middagen blir aldri helt de samme igjen.

Den dagen (den eneste faktisk) denne uka det ble tid til å lage skikkelig middag, sånn fra bunnen av. Ordentlig kjøttsuppe, med maske deilige grønnsaker. Det er noe eget med sånne høstmiddager, når lukten av fersk suppe sprer seg, når det knitrer av veden i ovnen, og det duskregner utenfor kjøkkenvinduet. En helt egen ro over sånne stunder, og smaken av fersk suppe bringer frem barndomsminner. Herlig øyeblikk.

Den ettermiddagen gubben ble med bort på jobben for å hjelpe til å bære inn noen tunge esker jeg trengte til dagen etterpå. Da ektemann møtte papp-mann, og jeg i noen korte minutter kunne glede meg over å ha begge mannfolka på samme plass. Heldigvis ble det ingen håndgemeng grunnet sjalusi og denslags…egentlig litt skuffende, men likevel. Gøy øyeblikk!

Og slik gikk hverdagsuka. Sol i ryggen, og regn på paraplyen. Blåst og vindstille, skiftende farger på buskene nede ved elva, sovende mann i fanget etter middag, kake i lunsjen, og endelig salatbar i kantina… Små¨øyeblikk ispedd litt latter, og litt alvor. Helt ordinært, fint likevel.

Håper søndagen din blir god, den kommende uka innholdsrik, og du…snakk pent til deg selv! Det fortjener du. Vi blogges.

Pysj, gult gammelt teppe, varm kaffe, og varme rundstykker med smør og honning. Mye gammel vane, og noe sprett nytt. Bytta ut brunosten med honning. Føler meg jo helt rebell her jeg sitter. Sier litt om hvor vanedyr man er, når et strøk honning på skiva gjør deg helt gangster lissom.

Minste poden, som nå har tredd inn i læra, har nemlig snekra litt for banksjefen i kommunene i arbeidstia denne uka, og fått med seg et gladd gyllent, søtt gull fra frittgående bier hjem. Den smaker himmelsk!! Lurer på om det er innafor å ønske seg at podene skal snekre litt for polet også…. få med seg no “juice” hjem, fra frittgående druer. Er jo lov å håpe.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Og siden vi allerede er inne på sukker og søte saker, så kan jeg jo like gjerne starte med fredagsøyeblikket. For da jeg låste meg inn på kontoret og var ferdig å si God morgen og tafse litt på papp-Paul i hjørnet bak pulten min, snudde jeg meg og fikk se et gedigent hjerte av Troika sjokolader på pulten min. Det hører med til historien at jeg hadde en våt drøm om Troika på kontoret rett før skoledagens slutt på torsdag, og dett har tydeligvis noen fått med seg. Min første tanke var at nå var det noen som hadde komplekser, og ville fore meg opp slik at de ser syltynne ut på personalbilder om vi står ved siden av hverandre. Min andre tanke var at noen ønsket meg død, og at dette var en måte å tette alle blodårene mine på….min tredje tanke var at jeg ikke har noen problemer med noen av de to første tankene, og at lørdagsgodtet nå var sikra! Er det mulig å jobbe med bedre folk eller? Jeg tror faktisk ikke det!!!

Tåkemorgen. Hele denne uka har bydd på solskinn og gode temperaturer, og deilig er det. Likevel er det de morgenene med tjukk tåke som gir meg aller størst glede. Å rusle til jobb tidlig på morgenkvisten, når man knapt ser meteren foran seg, vandre sånn rundt og kjenne at tåka har pakket deg litt inn, når lukten av epler på trærne kiler i nesa, og løvet som har falt ned på asfalten er vått og gyllent gult. Det er så gode øyeblikk. Når jeg enda kan dra glidelåsen på jakka skikkelig igjen, når jeg kan pakke meg inn i tjukke skjerf, og kjenne på den gode høstfølelsen, før sommeren innhenter meg litt igjen ved lunsjtider. Det beste av to årstider på samme dag. Tåke, fine øyeblikk.

Årets elevgruppe. FOR EN GJENG!!! Jeg koser meg altså så hinsides mye med ungdommene, og oppstarten av året har vært fantastisk! Hektisk, men fantastisk. Denne uka hadde jeg gleden av å være intervjuobjekt for et par elever som hadde i oppgave i et av programfagene å lage en presentasjon om relasjoner i yrker. Spennende tenkte jeg, og nøt en drøy halvtime i elevenes selskap den ene dagen, for så å bli invitert til klasserommet og presentasjon av powerpoint den neste. Det er jo ikke til å komme bort fra at det kjennes smigrende når elevene har laget et helt lite foredra og deg selv…men jeg kjente plutselig på en anelse panikk da bildene de hadde brukt til å illustrere presentasjonen var hentet fra instagram… OOOPPPS!!! Men gøy var det lell, og latter i klasserommet er aldri feil, så det ble absolutt et av ukas høydepunkt likevel. Herlige øyeblikk!

Den dagen poden satt på krakken under vinduet ved trappa da jeg kom hjem fra jobb. Først trodde jeg han hadde glemt nøkkelen, men grundigere undersøkelser, også kalt spørsmål, viste at han satt der for å nyte det siste av ettermiddagssola, og spise opp matpakka han ikke hadde rukket i lunsjen.

“Så glad du ser ut da!” sa han, og det var iike et spørsmål, mer enn bekreftelse, og det var ikke før han sa et at jeg innså at jeg var glad. Også røvde jeg å kjenne etter hvorfor, for det var ingen åpenbar grunn. Ikke hadde jeg vunnet i lotto, og ikke hadde noen satt igjen en fluffy liten pusekatt på trammen min… Men konklusjonen ble:

Jeg hadde fire lakristwist i lomma, stjålet fra en skål på lærerværelset, jeg hadde fått lang klem av to elever før jeg dro, og jeg hadde snakket lenge på en krakk i gågata med en elev fra i fjor…også hadde jeg sykla på den gule sykkelen. Noen ganger er det tydeligvis glede nok. Fint øyeblikk å kjenne på det!

Eplekakelukta. Den starta etter forrige ukes søndagsblogg, og har vart hele uka. For jeg bar bakt noe med epler og kanel omtrent annenhver dag. Eplekaker i rund og langform, grove eplemuffins til matpakkene, og eplebrød. Og sånnt er lykke for meg. ikke bare godsakene man kan fylle matboksene eller fryseren med, men den lukta som setter seg i huset når man baker det. Lukten av varme epler og kanel. Det er skikkelig høst det!!! Og det igjen er skikkelig fine øyeblikk. Det burde være en egen øvelse på sånne “hverdagsmestring-kurs”. Åpne dører til hus med fersk eplebakst på benken. Garanterer et bedre liv.

Og det var hverdagsuka. Latter og fjas, tåke og sol, og en ny kaffekopp med morsom tekst hver morgen, bare for å starte dagen med noen fint. Jeg har spist lunsj på skolekjøkkenet, laget av flinke ungdommer, og jeg har spist matpakke fra dagen før, med svett gulost og vassen rød paprika. Jeg har sittet under trappa i korridoren etter arbeidstid fordi en elev insisterte på at jeg ble igjen for å møte mammaen hennes, så koselig!, og jeg har drukket mer iskaffe enn jeg har godt av, og betalt for det ved å bli sittende på do så lenge at kyllinggryta på ovnen svidde seg i bunnen, og middagen ble redusert til salat og rundstykker. Hverdagsøyeblikk.

Og nå skal det logges av nett, og logges på verden. Det skal bakes til ukas matpakker, jeg skal på tur med podene, og jeg skal nyte resten av en helg som til nå har gått altfor fort. Håper uka har bydd deg på et smil eller to, og at uken som kommer bringer fine små øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges!

God morgen, folk og fe. Og riktig fin søndag til alle. Jeg sitter her, som vanlig under det gamle gule teppet i sofakroken, med frokost og te på bordet foran meg, klar for å gå gjennom ukas små øyeblikk, slik at jeg kan notere dem ned, gjenoppleve de, og dermed nyte de enda en gang.

Temperaturene ute er ikke så gæli, men inne er det huskaldt. Det er alltid det på denne tiden. Måsahuset er over 100 år gammelt, og det kjennes. Men så er det jo litt av kosen da, og man er så feilkobla i hodet som det jeg er, det å kjenne at veggene er kalde, og at de trekker litt kjølig langs gulvet. For det betyr jo at det er helt greit å pakke seg inn i ull og lodne tøfler, tusle rundt i loslitt stilongs (og krysse fingrene for at det ikke ringer på døra sånn at du må vise deg for folk), og kanskje fyre opp et par kubber bare for å få den passelige lunken i stua.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

“Er da for tidlig å fyre nå!!” roper folk, men fryser`n, så fryser`n!!! Faktisk! Så da regner jeg øyeblikket som er akkurat nå som et av de små gode ukesøyeblikkene. Nyte det som nytes kan.

Mandag fikk jeg melding mens jeg satt på avdelingsmøte på jobben. Gubben var fysen på burger, og ville slappe av nede på berget mens han matet gakk-gakker. (jada, vi vet det heter ender…) Så da ble det sånn. Langt å kjøre for en billig middag, og litt avslapping med nebbdyr, men fint også. En forlengelse av helgen nesten, selv om vi hadde vært på jobb.

Og det er herlig å gjøre noe annet enn å lande i sofaen etter mange timer på jobb, særlig når været er strålende, sola varmer, og hodet er stappfullt av tanker og inntrykk. Så vi ruslet på stranda, lå i sola på brygga, matet ender i vannkanten, og flatet ut i hengekøya. Perfekt avslutning på en ganske så vanlig mandag, og noen timer proppfulle av fine, små øyeblikk.

Selv om dagene og kveldene er både varme og lune, så er timene på morgenkvisten av en helt annen kaliber. På grensa til minusgrader, og det resulterer i fryktelig kalde fingre når man sykler til jobb om morran. Og etter to dager med iskalde hender innen jeg låste meg inn på kontoret, fant jeg frem de fine rosa hjertevottene jeg fikk i gave for et par år siden. Fast innslag i antrekket vår og høst. Akkurat passe tykke, myke og gode, og problemet med kalde fingre er løst.De aller fineste gavene er de som er hjemmelaget, og jeg ELSKER disse! Bruksvotter, skikkelig gode bruksvotter. Varme hender, glad dame, fine øyeblikk.

En hel bøtte tyttebær. Den kvelden sola varmet så innmari godt etter middag, så jeg tok med meg en bøtte, knøyt på joggeskoa, og ruslet rett ut i skogen bar måsahuset for å plukke tyttebær. Målet er å lage syltetøy og trollkrem til julens middager og desserter. Om det skjer gjenstår å se, for tyttebær fra Lerum, ferdig sylta på glass, det er godt det og, og passer late damer som meg, men nå står det ihvertfall ikke på muligheten. I fryseren ligger de, svære, røde og passe sure… Og om jeg ikke lager noe av dem, så fikk jeg meg ihvertfall en god time ute i sola den kvelden, masser av frisk luft, også hentet jeg litt frem urkvinnen i meg!!! Urkvinnen som mer enn gjerne kjøper tyttebæra ferdig sylta. Uansett, luft og bærplukking, fine øyeblikk!

En pose plommer. Når man først er inne på urkvinner og sanking. Flotteste kollega Ragnhild hadde med en hel pose plommer fra hagen sin til meg en dag denne uka, for jeg hadde store planer om å lage plommepai. Planen var god, men innen jeg hadde handlet inn det jeg trengte til mørdeigen, var det tre plommer igjen i posen… For podene trodde det var druer, og gaflet i seg… Ja, jeg vet det, jeg burde ha foret unga mer med frukt så de lærte seg forskjellen før de ble voksne, men nå er det for sent, så jeg lar de bare tro de spiste druer med kjempesteiner…fint å ha noe å le av og. Poenget da, bortsett fra at jeg ikke blir årets mor i år heller, er at plommer rett fra treet er knallgodt, og at det er rein luksus å få dem ferdig plukka, slik at man kan spise seg mett på naturens skattekammer. Fine øyeblikk. Pai kan man lage senere!

Huset for seg selv, en lørdag formiddag. Podene dro nemlig med seg pappaen i huset på Rally i Trøgstad. De fartet av gårde i de tidlige morgentimene, og som om de trodde jeg var lei meg for at jeg ikke ble bedt med holdt de meg oppdatert hele dagen med bilder! Å vite at alle gutta mine koser seg samme, det er fine øyeblikk!

Men lei meg for at jeg ikke fikk bli med??? Hallo!!!??? Rally i regnvær på et jorde i Trøgstad, eller vaske huset og nyyyyte å ha det for meg selv i maaange timer?? Siste alternativ vinner lett der ja!!! Så jeg vasket, tørket støv, flyttet om på viktige ting som lysestaker og flere lysestaker, vannet planter, også den kaktusen i plastikk som jeg aldri husker er plastikk, og flyttet om på enda flere lysestaker. Alt dette, høy på kaffe og 80 talls slagere fra høyttaler. Alene hjemme!!! Bra øyeblikk!!!

Og i tillegg til alt dette kommer besøk av pappa en ettermiddag, middag på brygga oppe ved Røytjern, skogturer med frokost og varm kakao sammen med herlige elever, latter og fjas med kolleger, effektivt møte med filmgjengen, rusletur i høsrtregn, takke ja til et par konferansieroppdrag utover høsten, sjokolade midt i uka, en rykende fersk bok på nattbordet, og fyr i peisen på huskalde kvelder. Bittesmå øyeblikk, men så fine, og tilsammen laget de en ganske så fin hverdagsuke. Det finne så masse glede i de små øyeblikkene, bare man legger merke til dem.

Håper søndagen din blir strålende, og at uka som kommer byr deg på fine små øyeblikk. Snakk pent til deg selv! Du fortjener såpass vet du! Vi blogges.

Hver eneste gang jeg skriver om annet enn meg selv, og meg og mitt, kjenner jeg på antydning til kalde føtter. Selv nå, etter kun en halv setning, lenge før publisering, tenker jeg at det sikkert er bedre å bite det i seg, ikke fornærme noen. Det er så lett å tråkke noen på tærne, selv de med små føtter. Så lett å hisse på seg mannen i gata, den nysgjerrige nabokjerringa, tilfeldig forbipasserende hobby-synsere med sporadisk trang til å kommentere på innlegg basert på overskrift fremfor innhold, samt folk som levde på den tiden da man gikk sju mil, barfot og blåfrossen, for å komme til skolen, spiste løvetann fra djupe grøfter om magen rumlet, og som alltid argumenterer med «den bortskjemte generasjon z», «dem sku hatt mer juling enn mat!», og den klassiske «alt var bedre før i tida»!

Men er det så farlig da? Om noen skulle være uenig, eller bli litt sinna, eller føle seg krenket? Samfunnsdebatter handler jo ikke om å være enig i alt, det handler om engasjement…og akkurat nå er det noe som engasjerer meg.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Jeg jobber på en middels stor videregående skole i Viken Fylkeskommune. Vi er stolte av å ha lave mobbetall, og elevene melder om høy trivsel. Dette er selvsagt flott, men vi er ikke så naive at vi ikke vet at noen også opplever det annerledes. Det vil alltid være slik. Det vil alltid være noen som ikke har det bra, på alle skoler, på alle arbeidsplasser, ja, mobbing og mistrivsel er også et fenomen allerede i barnehagen. Vi jobber med det. Kontinuerlig, gjennom hele skoleåret. Også de dagene elevene ikke er på skolen, jobbes det med trivsel og inkludering. Store deler av plandagene, eller avdelings-tiden gjennom året, brukes til nettopp dette. Forebyggende, elevens trivsel i fokus. Vi vet at elevene lærer best i trygge omgivelser.

På vår skole har vi, i tillegg til gode, engasjerte lærere og et fantastisk servicepersonale, en stor elevtjeneste bestående av helsesykepleier, rådgivere, karrièreveileder, miljøveileder, psykolog, og to (meg inkludert) elevassistenter, altså Barne-og Ungdomsfag-arbeidere.

Hvert år går jeg rundt i de ulike klassene, hovedsakelig vg 1, altså første års studenter som i stor grad kommer rett fra ungdomsskolen. Jeg sier litt om min rolle i skolen, forteller at jeg er tilgjengelig for faglig hjelp, for samtaler på tunge dager, og annet som ellers måtte dukke opp i ungdommenes noe uforutsigbare hverdag. Jeg snakker også om skolemiljø, og forventninger vi har til elevene. Det er enkle greier, sånn egentlig. I bunn og grunn handler det om folkeskikk. Te deg som folk! Behandle dine medelever med respekt. Du trenger ikke like alle, men de timene du er på skolen tolererer du dine medelever, og behandler de godt. Vi forventer at elevene hilser på hverandre, at de lar andre snakke i timene, venter på tur, at de kan samarbeide om prosjekter og oppgaver. På skolen er de ikke bare elever, de er kolleger. For oss med noe lenger fartstid i livet er dette kjente saker. For deg som er, eller har vært deltagende i arbeidslivet er dette normen! Regelen. Loven!

Ja, for det faglige er viktig, selvfølgelig, og skolens visjon sier at vi skal hjelpe elevene å bli så gode som bare de kan, på sitt beste. Men å være elev på videregående handler om mye mer enn fag og karakterer. Det handler om å bli voksen. Det handler om å ta ansvar, utvide horisonten, finne sin egen vei, sprenge grenser, sette grenser, tråkke ut av komforsonen, frigjøring, respekt for andre, respekt for seg selv. Og hvor sært det enn høres ut for elevene, eller foreldrene for den saks skyld, så er det et faktum at videregående skole er valgfritt! Har du takket ja til plassen du fikk tildelt har du som elev et ansvar for å gjøre det beste ut av de årene du bruker plassen. Når du takket ja til plassen på skolen, betyr det at noen andre fremdeles står på venteliste. Noen ønsker seg din skoleplass! Så ikke kast bort skoletiden med å gjøre din og dine medelevers skoledag vanskelige, sure, eller vonde!

Og her kommer hjertesukket. Her tråkker jeg ut i dypt vann uten flytevest, for dette er for mange, særlig foreldre til store barn, et sårt tema.

Å skape trygghet på skolen, og gode relasjoner til sine elever er en del av en lærers arbeid. Det er når forventningene om at læreren, gjennom et helt skoleår, også skal være en slags reserveforelder, en psykolog, en fortrolig venn, en advokat, ruskonsulent, en mekler, en brannslukker, at grensene viskes ut, og at det går utover læring.

Fortvilte, og til tider sinte foreldre der ute, roper om hjelp som kom for sent, eller aldri kom i det hele tatt, i grunnskolen. Faglig sett vil vi gjøre alt vi kan for å bistå din ungdom, lose de gjennom skolen, og gi de et godt utgangspunkt for voksenlivet.

Oppførselen til barnet ditt derimot, folkeskikken, den må du som forelder hjelpe oss med. Vi som har jobbet lenge med barn og unge vet at ungenes adferd ikke alltid samsvarer med oppdragelse, noen barn og unge har utfordringer som for foreldre, uansett innsats, forblir for vanskelig å hanskes med.

Men, i mine til nå 13 år i arbeid med store barn, opplever jeg, og sikkert mange andre i samme yrkesgruppe, en stor økning i elevsaker som innebærer det populære begrepet «drama». Hun sa, han sa, de sa…  Det er som om hverdagen til mange ikke er helt komplett uten en eller annen form for drama, det være seg sitt eget, eller som passiv deltagende tilskuer i andres. Det handler ikke alltid om ondskap, det handler om overlevelse. Vi er flokkdyr, helt fra begynnelsen har det handlet om å tilhøre noe eller noen, være en del av fellesskapet, finne vår plass, eie den, forsvare den. Det er bedre å tykke noen ned, å være den undertrykte. Å være alene er skummelt, ensomhet er en fiende, best å ta den før den tar deg!  Det «blikkes», «ghostes», og alle de andre ordene en middelaldrene fagarbeider som meg ikke har energien til å lære seg.

Samtidig opplever jeg også en økning i antall foreldre og foresatte som legger ansvaret for den slags oppførsel over på skolen, og som helst ser at det settes av betydelig tid til å ordne opp i slike saker i skoletiden.  Det forundrer meg at temaer som drama, og hvem som har ansvar for ungdommenes uvaner og adferd stadig er et tema på foresatte-møter og foresatte-samtaler, og at stadig flere foresatte ser på det som den naturligste ting å i disse foraene åpenlyst og høylytt diskutere andre elver, andre elevers foresatte, og kaste skylden på egne barns oppførsel over på andre ungdommer, eller skolen.

Den videregående skolen skal, etter mitt skjønn, i all hovedsak være en arena for læring, og dersom ditt barns lærer skal bruke store deler av sin tid på å rydde opp i diskusjoner, krangler, og annet «drama» de drar med seg fra fritiden, tar det bort verdifull undervisningstid, noe som ikke bare går utover ditt barns utdanning, men også en hel klasses.

Så her er min bønn.

Ikke gå i forsvar dersom du får en mail eller en telefon fra en bekymret ansatt på skolen, spill på lag med oss. Kun på den måten får vi gått foran som gode eksempler. Kun på den måten får både du som foresatt, og vi som skole vært gode rollemodeller.

Legg vekk skylappene. Selv den mest veloppdragne ungdommen kan bomme skikkelig, tråkke i salaten. En lite gjennomtenkt handling betyr ikke at ungdommen din er et dårlig menneske, så tro ikke at skolens ansatte er så trangsynte at vi umiddelbart tenker det!

Vær mamma eller pappa, ikke bestevenn. Du trenger ikke nikke anerkjennende når ditt barn snakker ned om en med-elev. Ikke vær den kule voksne som forteller at «mora til drittungen var akkurat lik da dere gikk på skolen, og at eplet ikke faller langt fra stammen!» Vær den kjipe, den rettferdige, slik at skolen forblir skole, og en trygg arena for alle, en arena for læring!  For selv om skolen og dens ansatte skal gjøre sitt ytterste for at ditt barn trives, trygges, og mestrer, så trenger vi at du tar din del av oppdragelsen. Det er vårt felles ansvar, men det er DITT barn!

God morgen og god søndag. Jeg håper uken din har bydd deg på noen fine øyeblikk. Jeg sitter her, som vanlig, under det tykke gule teppet, og hadde det ikke vært for lodne ulltøfler hadde jeg vært enda kaldere på tærne. Det går så fort mot høsten, og det kjennes så godt på temperaturen på morningen. Å sykle til jobb tidlig på morgenkvisten denne uka har vært en blanding av “Aaah, deilig temperatur, skulle droppa jakka!”, til “Holy crap, blir jo iskald på fingra, skulle hatt vanter!”

Å kle seg om morran i disse dager er jo en risikosport, og og du er nesten dømt til å tape kampen. Iskald og frossen klokken syv, klam og svett klokken halv ti. Humøret kunne vært bedre, for da jeg stod opp i dag og satte på en klesvask (vanlig morgenritual) røk tørketrommelen….Det er ALLTID noe!!! Vi er dønn avhengig av den tørketrommelen med så mange karer som hver dag trenger rene arbeidsklær…men vi merker jo også at prisen på mat og strøm har økt! Her lukter det utetørk av minst to klesvasker om dagen til vi fått spart opp til ny. Krysser fingre for varm høstsol på tørkestativet i hagen de neste ukene. Puster med magen…fokuserer på det som er bra!

Det brenner et par levende lys på stuebordet, og en røsslyng har fått plass i blomsterpotta. Fint å kunne ta med det beste av høsten inn i stua.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Så var det ukas små øyeblikk da. De har jo ikke vært sånne enorme, eller dype, eller livsendrende denne uka heller, men de har vært akkurat mange nok , og hverdagslig gode nok til å pusle sammen en ganske så god hverdagsuke.

Ta morgen-dansen for eksempel. Det er egentlig bare en teit greie jeg startet med da skolene stengte ned under Covid, og jeg var en av veldig få ansatte som skulle være på skolen for å møte de sårbare elever som fikk tilbud om fysisk skole under nedstengningen. Da mange av dem synes det var vanskelig og uforutsigbart å skulle møte i nye grupper og noe ukjente klasserom filmet jeg korridordanse hver morgen, og sendte dem i chatten på Teams. En sånn liten påminner om at “Jeg er her, og jeg gleder meg til å se deg når du kommer!” Også har jeg egentlig bare fortsatt. For det gjør jo noe med humøret å sette musikken på full guffe, og rocke litt nedover korridoren før man låser opp kontoret og setter seg til for å starte dagen. Det har blitt et lite rituale. Ubetydelig i den store sammenhengen, men fine øyeblikk for meg!

Og når man først låser seg inn på kontoret om morran da, og ar danseføttene som slett ikke er født med rytme få hvile litt, da finnes det glede i andre ting. Denne uka er det kaffeposen som havnet på kontoret, til felles bruk. Jeg har jo som sagt en forkjærlighet for artige tekster på kaffekopper og t-skjorter, men nå tror jeg jammen meg jeg skal begynne å kjøpe kaffe med fine tekster også. Bitchfest. Digger det. Herlig øyeblikk.

Og når vi først er inne på t-skjorter med tekst. For noen uker siden fikk jeg en t-skjorte i posten som Kristin har laget til meg. Det gjør noe med humøret å kle seg i morsomme, eller litt sånn på kanten sarkastiske tekster. Enkel forskning (gjort av meg) viser at det finnes lykke i klær, og de trenger ikke være av vevet importsilke spunnet av utrydningstruede sommerfugler fra fjerne land, de kan være t-skjorter fra nabofylket! Fine øyeblikk!

Godteri-tur. På en hverdag. Det nytter liksom ikke å være så himla standhaftig på det dere kostholdet er i måsahuset Gutta er nok arvelig belastet, og ei stund etter middag en dag tidlig i uka fikk to av posene for seg at de hadde lyst på kjeks og kaffe. Kaffe hadde vi, kjeks hadde vi ikke. Så da var det bare å ta på seg skoa, og rusle bort på butikken for å handle inn litt sukker til ganen. Og nå er det jo ikke akkurat sukkeret som er den store gleden her, men selve turen. Rusle sånn i nydelig kveldssol og varm temperatur bort på butikken med to skravlesjuke poder som mer enn gjerne deler litt fra dagene sine. Skikkelig hverdagslykke for en mamma som innimellom kjenner på at gutta ble litt brått store og uavhengige.

Men så er de flinke til å la mammaen deres få ta del i livene deres likevel da, og igjen er det de små tingene. Som det å få en snap midt på dagen, fra eldstepoden som nå er veileder for minstepoden under deler av læretia. Sånn som denne uka, da de plutselig tikket inn et bilde av minsten på taket, der han for første gang var med å la takstein. Det er disse små tingene som jo gjør at jeg ikke mister dem helt, eller ihvertfall gir meg følelsen av å få ta litt del i hverdagen deres, til tross for at de blir store. Nydelige øyeblikk…selv om tanken på at de arbeider på høye tak gjør litt vondt i et nervøst mammahjerte.

Så er det de bittesmå tingene da. Som den første kaffekoppen om morningen, hjemme. Å ha tid til den, før jobb. Så godt å stå opp tidlig, gjøre seg ferdig på badet, og sette på kaffen en stund før podene står opp. Ro om morran er en undervurdert luksus! Så lite, men så fint. Nydelige øyeblikk.

Og så dro vi på tur. For gubben mente det var fornuftig å tviholde litt på feriefølelsen, selv om ferien var over for noen uker siden. Egentlig var planen å ta med bobilen ut i helgen, men vi var begge litt for slitne til å kjøre langt, og det kjentes bedre ut med tanken på å sove i egen seng om nettene. Men fredag hentet gubben meg på parkeringsplassen da jeg var ferdig på jobb, også dro vi rett til Ørje for å mate gakkgakkene. Perfekt avslutning på en noe heavy arbeidsuke. Stille vann, endre som spiser av hendene, dune andunger som sover i en klynge i sivet, og middag i sola før vi satte snuta hjemover. Nydelig øyeblikk.

Og til slutt, musikk. For i går kveld dro gutta ut gitarer og forsterkere på verandaen etter middag, og jammet sammen. Så da trakk vi ut i hagestua, måsagubben og jeg også. Bare satt der med en kopp kaffe, og trampet takta, og nøt øyeblikkene sammen med gutta. Jammen godt vi ikke har nære naboer. Alice Cooper, Bon Jovi og Bruce Springsteen, covret av måsagutta. Sånne øyeblikk kryper langt opp på lista over favoritter.

Og så ble det søndag morgen, og her sitter jeg. uten en eneste plan for dagen foruten til gjærbakst, bretting av et fjell av håndklær, og kanskje en tur ut i skogen for å lufte skrotten. Men mest av alt skal jeg nyte en fridag, før ungdommene på skolen igjen har min fulle oppmerksomhet de neste fem dagene. Håper søndagen blir god, og at uka som kommer byr deg på strålende små øyeblikk. Vært snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen og god søndag. I dag er det ekstra godt å være tidlig oppe i et hus hvor alle de andre fremdeles sover. Det er ekstra godt med den roen. Ikke nødvendigvis stillheten, men det å vite at alle kara i måsahuset sover, men er hjemme, at søndagen som ligger foran meg ikke inneholder noen konkrete planer om ting man M^Å, men står fritt til å brukes slik vil. Luksus for hodet, og kroppen, etter en sånn uke hvor man er så til de grader logga på, nesten hele døgnet. Mentalt logget på altså, ikke på internetten!

Nå er som alltid et godt øyeblikk. Akkurat nå. I det hjørnet av sofaen hvor puta for lengst er formet etter min rumpe, under det gule teppet, med kaffe i koppen, og med vinduet akkurat så mye åpent at lukten av vått gress og gran når nesa.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Det var skolestart denne uka. Sånn på ekte. For selv om jeg jobbet forrige uke også, så var det jo midt i denne uka at elevene kom. Onsdagen braket det løs. Det var så himla godt å å se at skolegården gradvis fyltes opp av nye og gamle elever. Det vanket haugevis av “high fives” og klemmer fra de som skal starte på andre eller tredje året, og slikt rører en lettrørt dame midt i livet. Så godt å se dem igjen, alle disse unge, håpefulle, gode ungdommene. Også så spennende å møte de nye. De som kommer rett fra ungdomsskolen, og som på onsdagen tok et liteskritt inn i voksenlivet. Noen mer sjenerte enn andre, noen allerede skravlesjuke, spørrende og varme i trøya, alle like fine på sitt vis, og heldig er jeg skal skal få bli kjent med dem. Onsdag var en sånn dag som yret av liv i skolegård, korridorer, klasserom, lærerværelser! Jeg ELSKER det! En dag stappet av inntrykk, og proppfull av øyeblikk. Dette kommer til å bli et godt skoleår!

Går like gjerne rett på fredagen jeg. For endelig kunne vi samle oss igjen, de fire førtisene som har vanket sammen jevn og trutt siden barneåra, og som i den litt kleine ungdomstia gjorde hverandres skoledager litt enklere, og litt morsommere. Vi samlet oss hos Gry hjemme på Sørumsand, og spiste oss stappmette på spekemat, salater, ost og kjeks, og selvsagt litt fermenterte druer, i form av vin, i glasset. Det var så godt å se jentene igjen, samlet liksom, uten pandemirestriksjoner og annet gørr. God stemning, gode samtaler, mimring som vanlig, og masse, masse latter. Nydelig sommerkveld, med noen av de fineste jentene jeg vet om. Herlige øyeblikk!

Asfalt! Rart det der, hvor lite som noen ganger skal til for å kjenne på glede. Men denne uka, da jeg en morgen som vanlig syklet til jobb, og jeg oppdaget at den siste lille biten med grusvei i oppoverbakken hadde fått et nytt tjukt lag med svart asfalt på seg, da ble jeg så glad! Så lett å sykle på. Ingen hull, ingen dumper, ingen svære steiner som punkterer hjula! Hverdagsøyeblikk, rett og slett! Rykende fersk asfalt! Svære greier for ei bygdejente!

Da det gule bladet liksom svevde gjennom lufta foran meg, slik at jeg kunne stoppe opp mens jeg gikk, og bare se på at det dalte og danset i vinden, lenge før det landet rett foran føttene mine. Et vitne om en ny årstid som venter rundt neste sving, en årstid med farger, nye lukter, varme gensere og gule blader som kan sparkes opp ra asfalten mens man er ute og går. Det blir fint det. Jeg elsker høsten. Når bladet som landet rett foran føttene mine i tillegg var et bittelite hjerte, om man legger godvilja til, da var øyeblikket fullkomment. Gult hjerte som danset i vinden, et øyeblikk over på bare noen sekunder, likevel nok til å trekke på smilebåndet av. Det gledes!

Pappmannen min. Papp-Paul! Ja, det er fortsatt kanskje den beste gaven jeg noen gang har fått! Det er så herlig å være tilbake på jobb, herlig at ungdomscrushet står og venter på meg hver morgen når jeg låser meg inn på kontoret! Min indre 16 åring er helt i ekstase, min nåværende 45 og et halvt-åring er egentlig ikke noe bedre. Derfor, tilbake til Papp-Paul, herlig øyeblikk!

Kveldsol og svett rygg. Det ble en liten tur i skogen denne uka også, en kveld etter jobb. For det er ikke til å komme unna at skolestart er mye. Mye inntrykk, mye jobb, mye stemmer, mye spørsmål, mye omsorg, og når man går hjem om ettermiddagen er hodet fullt og skuldrene stive. Det koster å være så til stede for så mange, og selv om det er herlig, så trenger hodet ro når dagen er over. Så jeg tredde på joggeskoa, og gikk meg en runde i skogen. Stoppet ved Eidsdammen, ble sittende der litt, mutters alene, og høre på humla suse! Sånt gir ro i sjela, og fornyet energi! Nydelig øyeblikk!

Så var det den kvelden eldste poden plutselig ble akutt fysen (lik mor si den gutten der), og ba med mor og far på en rusletur bort til smågodthylla på Europris. Og når godteri er involvert er ikke mor og far vonde å be, så da ble det luftetur på eftan. Nå lokket det jo greit med litt tid sammen med poden også da, men gulrota var hekt klart en pose lakris. Fint øyeblikk. Rusle sakte i sola, skravle litt, handle litt, flire litt, og ende opp hjemme i sofa`n med en liten godteskål, og en kopp kaffe. Sånne kvelder er alltid gode!

Også var det i går da. Lørdagskvelden. Da vi bare reiste fra rotete hus, og støvsugeren midt på gulvet, gubben og jeg. kjørte til Ørje, med kaffe i sekken, for å mate gakk-gakkene. Og gleden til gubben var stor da omlag 35 ender, OG en flokk bittesmå andunger nesten krabbet opp i fangene våre og spiste mat rett fra hånda. Tenk å sitte slik på steiner varme fra sola, med tærne i vannet, omringet av herlige ender, og bare nyte øyeblikket.

Og slik var uka. Hektisk og herlig! Skravlende spente ungdommer, nye fjes å bli kjent med, gamle fjes å klemme litt. Middag med alle podene, varm sol, og lummert regn, og blafrende stearinlys på bordet mens tordenværet hamret utenfor vinduene. Bittesmå øyeblikk, sånne fine som danner ei helt vanlig, god uke. Makaløst!

Måtte søndagen din bli god, også håper jeg at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Vi blogges.