Måsastua er stille. Minsten sover enda, måsagubben steker rundstykkene til frokost på kjøkkenet, og på stuebordet blafrer flammene fra et stearinlys. Tv`n står på i bakgrunnen, med lyden av. Det er ingen nyheter, ikke egentlig, ikke stort nytt å melde, for døden er endelig, men nyhetene har likevel stått på de tre siste døgnene her hjemme. Bilder fra slottsplassen, blomsterhavet, og reprisene av talen kongen holdt i går gjør inntrykk.

Ute er det enda mer høst enn forrige uke. Nå er fargene i endring. Ikke alt, men litt over alt. Om jeg ser på ett tre, er hele treet fremdeles grønt, om jeg går noen skritt bakover og ser hele skogen, er mange av bladene gule. Det lukter høst også, men mest tidlig på morgenkvisten, og på kveldene. Midt på dagen lukter det fremdeles varm asfalt, sol, og en eim av sødme fra blomstene som fortsatt tror det er sommer. Blomsterbedet bugner av farger på blomstene som blomstrer seint, alle solsikkene sådd av sultne småfulger har store gule løvehoder som lyser opp hvert hjørne av hagen, og på gresset i hagen ligger de første falne, gule løvene. Jeg elsker denne overgangen. Den milde, rolige overgangen til en ny årstid. Gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Enda en arbeidsuke er over, og selv om dagene er så travle at jeg flere dager i uka ikke husker å spise lunsj før klokka nærmer seg siste økt, så har det vært så fine oppstartsdager. Jeg koser meg sånn med kjente fjes, og gleder meg over å bli kjent med nye ungdommer. Stadig flere nye elever hilser ute i skolegården og i korridorene, stadig flere spør om hjelp, stadig flere ber om en prat, stadig flere ønsker å bli kjent. Denne uka har skolegården badet i sol hver dag, fra tidlig morgen, til siste skolebuss har kjørt. Så mange fine øyeblikk.

Den morgenen jeg låste meg inn på kontoret og fant en haug sjokoladefavoritter på pulten min. Bestevenn rektor leverer ❤️ Og jeg har jo ingen selvkontroll (selvfølgelig), så dagens første måltid ble kaffe og Troika!!! Rein, skjær, gastronomisk lykke, rett etter klokka sju om morran. Nydelig øyeblikk.

Fordi dagene går så til de grader i ett, og hodet er smekkfullt av inntrykk hver ettermiddag når jeg kommer hjem, faller jeg så fort for fristelsen til å plassere skroget i sofaen, og bli der. Men all erfaring tilsier at da blir skroget råttent, og natten relativt søvnløs, så flere ettermiddager denne uka har jeg tredd på meg gummistøvlene, og tuslet ut i skogen bak huset. Jeg tar med meg en pose, og en saks, også sanker jeg småtterier. Lyng, kvister, mose, rognebær…alt som kan brukes i krukker, vaser og i kranser. Så tar jeg med alt opp til arbeidsbenken på trappa, og lager litt i kveldssola.

Kransen ville kollega Rubi ha, så den tok jeg med på jobb dagen etter. “Hva skal du ha for jobben?” spurte Rubi, men dette var jo ikke jobb. Dette var rein terapi, så jeg svarte “En halv liter Pepsi Max!” Og dagen etter byttet vi, men Rubi hadde jo halvert godteri disken på Rema 1000 den morran, så betalinga sitter nå godt festet på hofter og bringe. Dag to med kaffe og sjokolade til frokost. Nydelige øyeblikk.

På bordene inne står flere krukker med høst fra skogen. Man trenger jo ikke kjøpe blomster de neste ukene, når all verdens dekorasjoner vokser rundt husveggene, og i grøftekantene langs veien.

Og når bordene fikk litt høst, så fristet det å få litt mer høst i kriker og kroker i måsahuset også. Med væromslaget, og med overgang til nye årstider, kommer alltid lysten til å bytte litt farger inne, fra sommerlig lyst, til noe litt lunere. Det er ikke store forandringen som skal til. Som oftest bytter jeg bare litt plass på det jeg allerede har, henger opp litt lunere gardiner, og så kjennes det ut som om huset plutselig er litt pakket inn. Varmere på en måte. Fine øyeblikk.

Tre foredrag skal jeg holde denne høsten, ihvertfall er det det som er planlagt foreløpig. Ekstra stas er det at arrangementet her hjemme på Bjørkelangen, i regi av Sanitetsforeningen, ble utsolgt på fire dager. Saniteten gjør så innmari mye bra, og jeg synes det er ekstra stas at de spurte om jeg ville bli en del av helaften av og for kvinner. Så da billettene ble revet bort ble jeg både stolt, overrasket, og veldig glad. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk hverdaguka. En ny æra, en ny epoke, likevel er de bare hverdager for folk flest, og det synes jeg er så fint å tenke på. Vemodig, men veldig fint. Jeg har bakt kake, vi har grillet middag ute, spist i sola, jeg har sittet i sofaen under pleddet mens regnet har trommet mot ruta. Jeg har blitt kjent med så mange nye fine ungdommer, hatt fine, kloke samtaler med gode kolleger, og jeg har grått av barnekor som synger på slottsplassen.  Jeg har plukket blomster fra egen hage, og stått under et rognebærtre på parkeringsplassen etter jobb, og latt meg fascinere av høstlys mot de røde bærene. Vanlige, fine hverdagsøyeblikk.

Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene sine, og at uka som kommer blir god. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det nok en gang søndag. Den første søndagen på veldig lenge hvor jeg har kledd meg i ullsokker, og pakket meg inn i et tykt teppe nede i sofahjørnet mitt. Direkte kaldt er det ikke, med det er definitivt høst i luften. Om noen få uker knitrer det nok i peisen på søndag morgen, men enn så lenge holder det med ulloskker og pledd. Stearinlysene er tent, det er liksom også et sikkert tegn på overgang til ny årstid. Jeg har elsket sommeren, og de varme dagene. Likevel blir man liksom plutselig klar for høsten, når den banker på. Fargene ute, lysene inne, den litt lune, gode stemningen. Gode øyeblikk.

Skolestart. På mandagen fyltes skolegården endelig opp med elever igjen. Elevtjenesten kan melde om en særdeles hektisk skolestart, men også skikkelig fin skolestart. Det var så herlig når kjente, blide ansikter inntok skolen igjen, og det tok ikke mange minuttene før meldinger fra ungdommer rant inn på teams, eller det banket på kontordøra, og finingene stod på rekke og rad for å gi en klem, eller fortelle om sommerferien. Nye elever ruslet også rundt på skolen, gjorde seg kjent med klasserom og korridorer. Noen spente, noen nervøse, noen allerede fulle av forventninger. Skolegården har yret av liv denne uka. Det har vært fotball midt i skolegården, stikkball i hallen, og grilling av pølser. Gode øyeblikk. Neste uke starter skolen for alvor. Fag hver dag. Det gledes, og det kjennes fint at skoleåret er i gang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den ettermiddagen lille Milo kom på besøk igjen.

Vi snakker så ofte om at vi ønsker oss en pelskledd venn i måsahuset igjen, men tidspunktet kjennes ikke rett, og vi orker ikke miste flere pusekatter til del veien. Derfor er det ekstra fint når Milo kommer innom “bestemor og bestefar”. En liten ball med rein lykke som tasser rundt, sitter pent helt til godbitene kommer frem, og som gjerne legger seg ned for litt seriøs kløing bak ørene.

Lykkedagen. Fredag denne uka var kroppen rimelig sliten da jeg kom på jobb. Uansett hvor gøy jobben er, er skolestarten hektisk, og dagene lange. Da jeg kommer inn på kontoret fredag morgen ligger det en lapp og en sjokolade til meg fra Anne Grethe. Favorittfrokosten, levert av verdens herligste kollega. Hun som alltid synger i korridorene, og gir de beste klemmene, enten man er glad, eller trenger en klem av andre årsaker. Tenk å få dele arbeidsdagene med sånne mennesker.

Så gikk resten av fredagen i ett, og jeg var knapt innom kontoret før det var på tide og pakke sekken og reise hjem for dagen, og da jeg ruslet bort til pulten min stod jammen en ti pakning med Pepsi Max på skrivebordet, en gave fra kollega Malin. Jeg er bortskjemt rett og slett. Og det å være så heldig at man faktisk kan kjenne på det, det er fantastiske hverdagsøyeblikk!

Lukten av nyplukkede epler! Det finnes knapt noe som gir mer, eller bedre høstvibber enn det. Kollega Ragnhild bord på gard, med en bugnende eplehage, så denne uka har hun plukket til meg. Når de ligger i kurven på kjøkkenbenken sprer de en sånn søtlig og frisk lukt til hele kjøkkenet. Jeg har bakt så mye med epler denne uka. Eplekaker, kanelsnurrer med eple og karamell-fyll, granolamuffins med epler og solbær, også plukket fra hagen til Ragnhild. Så ja, lukten av stekte epler og kanel som fyller huset, det gir bare en helt egen ro i sjela, rett og slett. Nydelige øyeblikk.

Jeg fikk jo blod på tann for to uker siden, da jeg oppdaget ferdig blanda maling fra Rusta, og malte kjøkkenet. Så denne uka har badet fått en oppfriskning, og det var på tide. Det er rundt 20 år siden badet sist ble malt, og de engang hvite veggene hadde gulnet flere steder. Minsten (utrolig nok) kom med fargeforslag som viste seg å være midt i blinken, og som passet til de flisene jeg egentlig er møkklei, men for gjerrig til å bytte ut. Gulvbelegget gir meg fortsatt frysninger av den kjipe sorten, men fy filler`n som det hjalp med ny farge. Det skal så lite til for at man skal kjenne litt på fornyelse. Ny farge, fine øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka, oppstartsuka, slitsom uka, og morsomuka. Det er fint å igjen være sammen med ungdommer og fine kolleger på dagtid. Det er ekstra fint å komme hjem om ettermiddagen, og nyte kveldene i måsahuset. Det er fint å være tre rundt middagsbordet hver kveld, ekstra fint å se at poden som har startet i ny jobb stortrives både med arbeidet og kollegene sine.

Jeg har plukket inn blomster fra hagen, og satt i små vaser rundt omkring i huset. Jeg har bakt brød og kaker, overlevd på svart kaffe til langt etter lunsjtider, og spiste is etter at jeg har pusset tennene om kvelden. Snakk om å leve farlig!

Nå skal søndagen nytes. Er været på min side, skal det lukes i hagen. Hvis været er på den andre siden min, skal jeg lage noen julekort, og bake enda litt til. Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer er raus. Pass godt på hverdagene, og deg selv. Det er du verdt. Vi blogges.

Det er søndag, og hviledag, men kjennes som “dagen derpå”, etter ei uke som har satt seg i kroppen. Øyeblikkene har vært mange, døgnet har hatt for få timer, timene har gått for fort, og gjøremålene har vært mange. Jeg kom i mål, tror jeg… Og det jeg ikke rakk, det rakk jeg rett og slett ikke, og sånn er det bare. I går var vi bedt på hele tre festligheter, men rakk dessverre bare en. Den var likevel verdt hvert eneste øyeblikk, og selv om dette ikke er en begivenhet som er min og dele, er jeg både stolt og glad for å ha tatt del i det. Vi endte dagen med å bli fanget av regnet, og på ti minutter var vi søkkvåte. I går var det irriterende, i dag er det ikke like farlig. De mindre gode øyeblikkene er mindre viktige i lengden. Sånn er det bare. I dag føles kroppen støl, skuldrene er ømme, og posene under øynene er usjarmerende store, men jeg satser på at søndagen blir lang og avslappende, og at skrotten i morgen er klar for årets mest intense uke, nemlig skolestart.

For de ansette på skolen var det skolestart forrige mandag, selv om elevene ikke kommer før i morgen. Kjenner du følelsen, når gjøremålene i løpet av en dag er så mange at man sitter igjen med følelsen av å nesten ikke ha gjort noe? Sånn har jeg det etter arbeidsuka, men søndagstankene gir meg muligheten til å bla gjennom ukas øyeblikk, og se at mye ble gjort likevel. Fire plandager fulle av faglig påfyll og forberedelser til elevmottak. Jeg har møtt et tredvetalls fantastisk fine ungdommer som begynner på ny skole, og som jeg gleder meg til å bli kjent med det kommende skoleåret, og jeg har gledet meg over å dele dagene med alle de flotte kollegene igjen. Skoleåret er offisielt igang. Jeg har trua på at dette blir enda et fint skoleår.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg snubla inn på kontoret første skoledag, lå det en pakke på pulten min. Pakket inn i nydelig gavepapir med glitter, ironisk tapet sammen med tilsynelatende en hel taperull, deretter holdt sammen av et refleksbånd. kortet, en rosa post it lapp. “Til BFF”. Ukas første magiske øyeblikk.

Jeg åpnet pakka før jeg satte på kaffe`n, fordi pakker gjør meg utålmodig og spent som en fireåring i barnebursdag. Og i pakka lå det en t-skjorte fra rektor! Med bilde av oss to! For i hele forrige skoleår gikk jeg inn for to ting! 1: Få rektor til å gi meg ekstra ferie eller sykedager. Og når det ikke funka… 2: Bli bestevenn med rektor, sånn at hun frivillig gir meg ekstra feriedager! Og nå er vi offisielt bestevenner. Vi lager hjerte-tegn med hendene hver gang vi går forbi hverandre, og holder bevisst andre utenfor inside-jokes! Jeg er i himmelen ❤️ Vurderer å skrive bok om hvordan man kan oppnå uoppnåelige vennskap. Uansett, fantastisk gøy øyeblikk.

Så dagen etter trengte jeg ikke lure på hva slags antrekk jeg skulle ha på meg. Stilte på plandag i den nye t-skjorta mi, sånn at alle skulle bli sjukt misunnelige. Det v ar en skikkelig bra dag. Skulle bare hatt seks t-skjorter til, en for hver dag i uka.

Kjøkkenet, som for ei uke siden var helt mørkegrønt, med hvite vegger, er nå, hvitt med rosa vegger. Rusta hadde tilbud på maling, nemlig. Rosa har aldri stått på lista over favorittfarger, og jeg aner ikke hvorfor akkurat den fargen liksom snakket til meg i butikken, men etter noen dager tilvenningstid er jeg fornøyd. Nytt skoleår, ny t-skjorte, og ny farge på kjøkkenet. Forandring fryder, og hver gang jeg går inn på kjøkkenet blir jeg litt glad! Definitivt fine øyeblikk.

Besøk av en bitteliten hvit voffs, forkledd som isbjørn. En liten firbeint tass som løper etter golfballer, og som koser i fanget, det er medisin etter sånne hektiske arbeidsdager. Lille Milo er en nydelig skapning, og det er så koselig å ha en hund på besøk igjen. Sånne små firbente med mjuke poter, de skaper jo bare gode øyeblikk.

Rundt omkring på hele tomta blomstrer det nå stoooore gule solsikker. et resultat av et fuglebrett fullt av solsikkefrø, og pippiper som har spredd frø i hytt og pine. Jeg har plukket noen for å ha i en vase inne, men synes helt ærlig at de gir aller mest glede ute. Jeg rusler stadig rundt i hagen og kikker på dem, hører humlene suse midt i blomsten, også snuser jeg på de gule bladene og kjenner nesten lukten av honning. Rart i grunn, hvordan noe man ikke engang har plantet, gir så mye glede. Hurra for sånne fine overraskelser.

Alle ettermiddagene da unger og svigerunger svinger innom, bare for å være sammen her hjemme. Vi smører svære fat med rundstykker, og spiser sammen i hagen, mens gutta øver golf, og skravla går. Det er knuffing, og latter, og golfballer i lufta, lørdagsgodt midt i uka, og jeg sitter midt i smørøyet og bare nyter varme ettermiddager, og flokken min. Det er disse ettermiddagene og kveldene jeg kjenner hvor rik jeg egentlig er, selv om bankkontoen prøve rå motbevise det.

Og slik gikk uka. Jobb, mer jobb, blide kolleger, spente ungdommer, solsikker og ringblomster, nymalte rom, og støvete gulv. Også bestevenn på sprett ny t-skjorte da. Må ikke glemme den! Hverdagsuka, full av små øyeblikk.

Nå skal søndagen nytes, matpakker bakes, og skuldre senkes. Håper uken din var fin, og øyeblikkene mange. Stell raust med deg selv, det fortjener du. Vi blogges 💕

God morgen, og god søndag. Den aller siste sommerferiedagen for min del, i morgen er det tilbake på skolen. Først en uke nesten uten elever, bortsett fra noen som kommer innom for å bli litt bedre kjent. Det blir planlegging, forarbeid, forberedelser, alt som hører med før en hektisk skolestart. Jeg gleder meg skikkelig til å se kolleger igjen. Noen i morgen, alle på tirsdag. Jeg prøver å fortelle meg selv at hverdagslige rutiner skal bli fint, men må jobbe litt mer med å bli skikkelig overbevist om at jeg snakker sant når jeg sier det. Å si at jeg skal nyte denne siste fridagen er også å ta vel hardt i, for i dag er planen å klemme inn alt jeg ikke rakk den siste uka, pluss et par ting jeg kom på at jeg ville i siste liten. Men det er gøye ting da, stort sett, og jeg er jo en som finner gedigen glede i alt som er gjort, så kjære søndag, velkommen skal du være. Bring it on!

Den siste uka har vært fin. Og det kan jeg si med hånden på hjertet. Ting som har vært litt usikkert, ting som har hengt litt over oss i familien og kastet litt skygge over soldagene en stund, ser ut til å falle på plass, og det kjennes så godt. Øyeblikkene har vært mange. ikke nødvendigvis store og råflotte, og rikere har vi ihvertfall ikke blitt, men øyeblikkene har vært gode.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uka startet ved sjøen. En siste dag på stranden, et siste bad i sjøen, en siste tur svabergene for å se på manetene, fyrtårnet, og nyperosene som danset på buskene. Vi nøt knallblå himmel med kritthvite bomullskyer, spiste softis på en krakk ved vannet, og tok inn alt som oset av sommerferie før vi pakket bobilen, og reiste hjem for siste gang denne sommeren. Fine øyeblikk.

På tirsdag ble minsten ringt tidlig på morgenen, og ble bedt om å møte i firmaet han har søkt jobb utpå formiddagen. Da han kom hjem halvannen time senere var han ansatt! Det er vanskelig å beskrive hvor glad jeg ble, og hvor stolt jeg er av poden. Sånn er det med alle guttene våre egentlig. De er så mye modigere enn jeg var på deres alder. De bare hopper inn i noe nytt, så uredde. Jeg elsker at de våger. Minsten begynner nå i et helt nytt yrke, litt utenfor tømringen som han tok svennebrev i før militæret. Fordi han vil. Han landet en jobb i et godt etablert, anerkjent lokalt firma, og jeg er sikker på at han trives. I morgen starter et helt nytt kapittel for den unge mannen, og han gleder seg. Det gleder meg. Det ble middag på restaurant den dagen, en liten feiring for mutter, fatter, og Mattis. Gode øyeblikk.

Sola har ikke varmet like intenst denne uka. Lufta er full av sensommer. Ganske perfekt vær for å sette opp drivhuset jeg fikk forrige uke. Foreløpig står det bak huset, ut mot skogen, og der skal det bli stående i vinter, slik at jeg kan kose meg med frø og jord til våren. Platting til drivhuset i hagen blir neste års prosjekt. Gubben gikk ut rett etter frokost, og skrudde sammen ramma. Et sånn puslespillarbeid som tok mange timer. Jeg var håndlanger, og forfrisknings-ansvarlig. Tenk å ha en mann som setter av tid til å fikle med sånn, bare fordi kona fikk et innfall, og ville bli hobbygartner… Det er kjærleik det.

Etter jobb kom største poden innom med skikkelig jordbor, så vi kunne feste drivhuset skikkelig i bakken. Det sparte oss for mange timer med frustrasjon over å grave hull i en bakke som er stappfull av røtter. Kjekt å ha avlet slike arbeidsjern. Betalingen av middag, og det er en kostnad jeg mer enn gjerne tar, for det betyr enda en pode rundt middagsbordet. Sånne dager gir meg så fine øyeblikk. Takk til Hoel og Fjuk for lån av skikkelig verktøy!

Innom-pusen var tilbake denne uka. Vi kaller den det fordi den stadig vekk kommer innom. En fin, vakker, velstelt, og SVÆR brande av en pus, som lusker litt rundt fuglebrettet, jakter litt på sommerfugler, soler seg på hellene ved trappen, og kryper opp i fanget for litt kos på magen, og vi sitter i sofaen ute. Så vandrer den videre, enten den er her noen minutter, eller noen timer av gangen. Prater gjør den også, masse, og høyt. Disse besøkene gjør meg så glad. Å stryke hånden over lang, varm pels, og lytte til en pus som maler, det er rein terapi. Nydelige øyeblikk.

Den ettermiddagen en liten, pjuskete pippip fløy butt i kjøkkenvinduet, og ble liggende på gresset i hagen. Jeg løftet den opp i hendene, mens gubben fant en skoeske. han har nemlig lest at fugler kan være svimeslått lenge, og helst skal ha et mørkt sted å komme seg på. Men da jeg skulle leggen Egil (det var det pippipen het) i skoesken, klorte den seg fast i hanskene, og hoppet tilbake opp i neven. Så da ble jeg sittende å skravle med den en halvtime. Den vekslet mellom å sove, og lytte til planene mine for drivhuset neste år.

Til slutt, da den virket kvikkere, satte jeg den på toppen av fuglehuset, og trakk meg unna. Den ble sittende litt, spiste noen solsikkefrø, og til slutt fløy den videre. Kall meg bare Askepott fra nå av liksom, neste uke kommer sikkert fire mus til å sy bunad til meg. En fugl i hånden er bedre enn ti på taket. Gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Den siste ferieuka. Proppet av små øyeblikk. Nå skal det bakes, for alle tre i måsahuset trenger matpakker i uka som kommer. Så skal det males, for jeg har kjøpt maling på impuls, og kanskje, om jeg ikke plutselig kommer til fornuft, blir kjøkkenveggene rosa i løpet av dagen. STOPP meg, noen!!! Og om det blir tid, da skal to av årets adventskalendere pakkes inn… Er jo snart jul. Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer vil deg vel. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Den nest siste sommerferiesøndagen. (Selv om det ble bittelitt jobb denne uka også.) Jeg våkner opp til enda en da på Omlidstranda, og kjenner at jeg har sovet godt i natt, i denne hulen vår bak i bobilen. Det er som om kroppen slapper mer av når vi er på tur, som om tankene ikke automatisk går til alt jeg burde gjort, og alle jeg burde gjort noe for, slik som når jeg legger meg hjemme. Her borte får jeg uansett gjort lite, og det er som om kroppen skjønner det. Heldigvis. Kanskje jeg bare burde flytte til sjøen, permanent. Leve på sand og saltvann. Vi blir her en dag til før vi durer hjemover i morgen. Jeg skal jobbe litt neste uke også, men har likevel planer om å nyte dagene sammen med gubben, som også har ei ferieuke igjen. Men først, ukas små øyeblikk, oppsummert fra et uthvilt bustehode, bakerst i en bobil nede

For uka som gikk var ganske så fin. Ganske så vanlig, men fin. Proppfull av små øyeblikk, satt sammen til hverdager. Nesten alle dager har jeg tilbragt i hagen. Raket litt, luket litt, vannet litt, og drømt litt. Det blir som en slags terapi det der, bare pusle rundt. Hvorfor begynte jeg ikke før? Da kunne hagen vært en oase nå, ikke bare en mosegrodd gressplen med en og annen busk jeg ikke kan navnet på. Men, bedre sent en aldri. Og mens jeg spar i jorda, og raker i tjukke lag granbar fra den felte skogen, dukker stadig flere minner fra tiden med smågutter opp. Først satt en liten mann fast i raken. Mistenkelig lik Haaland i ansiktet om man studerer den nøye.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så, noen timer senere, under villniss, villbringebær og brennesle, kommer Bille-ballen til syne. Og denne husker jeg godt. Den lille ballen som størstepoden ikke ville slippe taket på de to-tre første årene han stabbet rundt her. “Voj ej bille-ballen min, mamma???” Den ble kastet, sparket, og båret. Den spiste middag med oss, og sov i sengen på natten, helt til den en dag ble gjemt, og senere glemt. Og nå er den tilbake. Det er så gøy når minner dukker opp sånn. Fine øyeblikk.

Om etter flere dager i hagen, og timevis med klipping og raking av en gjemt del av tomta, satt jeg på den nederste plattingen med en kopp kaffe, og tenkte at drømmen hadde vært et drivhus midt i hagen. Det er bare så mye annet som koster penger om dagen. Vedlikehold av gammelt hus, og alle anbdre faste utgifter. Jeg så ned på de møkkete, glad-jukke åreknuter beina mine i gummistøvler fra Europris, og tenkte at om jeg åpnet en Only Fans konto for de med sånn husmorføtter-fettisj, så kunne det kanske bli råd med et drivhus. Så lo jeg av meg sel, for noen gan ger er jeg dødsfornøyd med humoren min, og posta det på instagram.

Og halvannen time senere, mens gubben og jeg dagdrømte, googlet drivhus, og satte oppe et overkommelig sparebudsjett, tikket det inn en melding fra Aleksandra. Hun hadde et drihus hun ville bvli kvitt, og spurte om jeg ville ha det! Gratis! For godt til å være sant tenkte jeg. Men neida, dagen etter koblet vi skaphengeren på bilen, og kjørte til Mysen, gubben og jeg, for å demontere og ta med oss et drivhus hjem! Det føles fortsatt ut som om det er for godt til å være sant! Makan til snilt kvinnfolk, og makan til herlig øyeblikk!

Det kommer ikke opp med det første, for vi ønsker å snekre en platting å ha det på. Gjøre det litt skikkelig, når det først skal gjøres. Gubben har lekt seg på KI! Store drømmer, men Roma var heller ikke bygget på en dag. Tid har vi nok av! Og et prosjekt sammen blir fint.

Og i 2027 drømmer jeg om å pynte til jul i hagen! Det er jo lov til å drømme?

Minste poden har lenge drømt om en tatovering på underarmen til minne om Onkel Tyt (Knut), kameraten vår som døde for to somre siden. Han hadde en visjon, og flinke Martine på Sørumsand tegnet, og foreviget et minne på armen til poden denne uka. Jeg gråt så fælt når han kom hjem… Onkel, søm kjører rallybilen på skogsveien en siste gang, på vei inn i evigheten. En minne om interessen og drømmene de delte, “Onkel” og Mattis. Gode øyeblikk for minsten. Fint øyeblikk for meg.

Den dagen Anne Grethe kom innom med sveler og hjemmelaget jordbærsyltetøy. Sånne hverdagsgleder!!! Jeg har aldri laget eget syltetøy, for så god husmor er jeg ikke, men jeg blir så glad når jeg får et glass, for det smaker jo himmelsk. Smaken av sommerlykke! Nydelig øyeblikk.

Og så fartet vi atter en gang mot havet, gubben og jeg. For hodet og kroppen lengtet etter sand under føttene, og sjølukt i nesa. Og nå er vi her. Enda noen sommerdager med lave skuldre, solnedganger, turer langs vannet, og minner i minneboka.

Håper uka som gikk har gitt deg både ro og glede, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Stell raust med deg selv, det fortjener du. Fortsatt god sommer. Vi blogges.