Den nest siste sommerferiesøndagen. (Selv om det ble bittelitt jobb denne uka også.) Jeg våkner opp til enda en da på Omlidstranda, og kjenner at jeg har sovet godt i natt, i denne hulen vår bak i bobilen. Det er som om kroppen slapper mer av når vi er på tur, som om tankene ikke automatisk går til alt jeg burde gjort, og alle jeg burde gjort noe for, slik som når jeg legger meg hjemme. Her borte får jeg uansett gjort lite, og det er som om kroppen skjønner det. Heldigvis. Kanskje jeg bare burde flytte til sjøen, permanent. Leve på sand og saltvann. Vi blir her en dag til før vi durer hjemover i morgen. Jeg skal jobbe litt neste uke også, men har likevel planer om å nyte dagene sammen med gubben, som også har ei ferieuke igjen. Men først, ukas små øyeblikk, oppsummert fra et uthvilt bustehode, bakerst i en bobil nede

For uka som gikk var ganske så fin. Ganske så vanlig, men fin. Proppfull av små øyeblikk, satt sammen til hverdager. Nesten alle dager har jeg tilbragt i hagen. Raket litt, luket litt, vannet litt, og drømt litt. Det blir som en slags terapi det der, bare pusle rundt. Hvorfor begynte jeg ikke før? Da kunne hagen vært en oase nå, ikke bare en mosegrodd gressplen med en og annen busk jeg ikke kan navnet på. Men, bedre sent en aldri. Og mens jeg spar i jorda, og raker i tjukke lag granbar fra den felte skogen, dukker stadig flere minner fra tiden med smågutter opp. Først satt en liten mann fast i raken. Mistenkelig lik Haaland i ansiktet om man studerer den nøye.

Så, noen timer senere, under villniss, villbringebær og brennesle, kommer Bille-ballen til syne. Og denne husker jeg godt. Den lille ballen som størstepoden ikke ville slippe taket på de to-tre første årene han stabbet rundt her. “Voj ej bille-ballen min, mamma???” Den ble kastet, sparket, og båret. Den spiste middag med oss, og sov i sengen på natten, helt til den en dag ble gjemt, og senere glemt. Og nå er den tilbake. Det er så gøy når minner dukker opp sånn. Fine øyeblikk.

Om etter flere dager i hagen, og timevis med klipping og raking av en gjemt del av tomta, satt jeg på den nederste plattingen med en kopp kaffe, og tenkte at drømmen hadde vært et drivhus midt i hagen. Det er bare så mye annet som koster penger om dagen. Vedlikehold av gammelt hus, og alle anbdre faste utgifter. Jeg så ned på de møkkete, glad-jukke åreknuter beina mine i gummistøvler fra Europris, og tenkte at om jeg åpnet en Only Fans konto for de med sånn husmorføtter-fettisj, så kunne det kanske bli råd med et drivhus. Så lo jeg av meg sel, for noen gan ger er jeg dødsfornøyd med humoren min, og posta det på instagram.

Og halvannen time senere, mens gubben og jeg dagdrømte, googlet drivhus, og satte oppe et overkommelig sparebudsjett, tikket det inn en melding fra Aleksandra. Hun hadde et drihus hun ville bvli kvitt, og spurte om jeg ville ha det! Gratis! For godt til å være sant tenkte jeg. Men neida, dagen etter koblet vi skaphengeren på bilen, og kjørte til Mysen, gubben og jeg, for å demontere og ta med oss et drivhus hjem! Det føles fortsatt ut som om det er for godt til å være sant! Makan til snilt kvinnfolk, og makan til herlig øyeblikk!

Det kommer ikke opp med det første, for vi ønsker å snekre en platting å ha det på. Gjøre det litt skikkelig, når det først skal gjøres. Gubben har lekt seg på KI! Store drømmer, men Roma var heller ikke bygget på en dag. Tid har vi nok av! Og et prosjekt sammen blir fint.

Og i 2027 drømmer jeg om å pynte til jul i hagen! Det er jo lov til å drømme?

Minste poden har lenge drømt om en tatovering på underarmen til minne om Onkel Tyt (Knut), kameraten vår som døde for to somre siden. Han hadde en visjon, og flinke Martine på Sørumsand tegnet, og foreviget et minne på armen til poden denne uka. Jeg gråt så fælt når han kom hjem… Onkel, søm kjører rallybilen på skogsveien en siste gang, på vei inn i evigheten. En minne om interessen og drømmene de delte, “Onkel” og Mattis. Gode øyeblikk for minsten. Fint øyeblikk for meg.

Den dagen Anne Grethe kom innom med sveler og hjemmelaget jordbærsyltetøy. Sånne hverdagsgleder!!! Jeg har aldri laget eget syltetøy, for så god husmor er jeg ikke, men jeg blir så glad når jeg får et glass, for det smaker jo himmelsk. Smaken av sommerlykke! Nydelig øyeblikk.

Og så fartet vi atter en gang mot havet, gubben og jeg. For hodet og kroppen lengtet etter sand under føttene, og sjølukt i nesa. Og nå er vi her. Enda noen sommerdager med lave skuldre, solnedganger, turer langs vannet, og minner i minneboka.

Håper uka som gikk har gitt deg både ro og glede, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Stell raust med deg selv, det fortjener du. Fortsatt god sommer. Vi blogges.