Endelig. Første advent. Det er jo nesten bare et kvarter siden vi runda oktober, og noventer starta, og nå, nå er det offisielt lov å glede seg til jul. Måsahuset er pynta. Det er grønt og kongler i hver krok, bare juletreet mangler. Skal ikke se bort i fra at det kommer opp snart også, men først skal søndagen nytes. Oppe sover minstemann som er hjemme på en miniperm. Kom hjem fredag ettermiddag, flyr tilbake til Trøndelag og tjeneste om noen få timer. Han skulle bare hjem og bruke noen av mammaen sine penger på nye finklær, for troppen skal ha julebord om noen uker. Også skulle han ut en tur med papsen i går. Det er fint å ha han han hjemme, godt å se han, klemme på han, skravle med han. Gubben har kokt egg og stekt rundstykker, og jeg har nytrukket kaffe i julekoppen min. Akkurat nå er et godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uka som gikk bød på mange gode øyeblikk. Ei travel uke! Sånn fra en jobb til en annen type travel. For vi er i gang med innspilling av årets julekalender for næringsforeningen på Bjørkelangen, og i morgen slippes første episode. Mange episoder ble spilt inn i uka som gikk, men over halvparten gjenstår, så de kommende ukene blir vel så travle. Det er slitsomt, men også veldig, veldig moro. Kameramann og regissør Javier er så dreven at han er en fryd å jobbe sammen med, og det er så herlig å få treffe så mange fine folk når vi er ute og besøker bedriftene. Jeg har ledd med magen flere ganger, snubla i egne ord, og kost meg skikkelig mye. Og når kvelden kommer, etter å ha først vært på skolen til kl 16, så rett på filming til utpå kveldinga, da er det ekstra deilig å lande i sofaen. Mange herlige øyeblikk.

Den dagen jeg fikk tidenes herligste overraskelse av elever på skolen. Jeg fikk en melding på Teams da jeg satt i et møte, med spørsmål om å komme til et klasserom i c-blokka, for jeg måtte “fikse” noe der. Så jeg gjorde meg ferdig med møte, og labbet over skolegården, og da jeg kom inn i klasserommet ble jeg møtt av jubel, og latter, og overrekkelse av Janne-pleddet!

For elevene kjenner meg, og humoren min litt for godt, og vet jeg digger at som er ironisk u-lekkert. Og dette personlige pleddet er noe av det herligste jeg har fått noen gang. Og selv om latteren satt løst, så ble jeg skikkelig rørt også. For tenk at noen har tatt seg bryet med å fikse mitt gedigne ansikt på flere kvadratmeter med fleecepledd. For en fantastisk gruppe ungdommer jeg er så heldig å få tilbringe dagene mine sammen med. Jeg er heldig! Ferdig snakka. Fantastisk herlig øyeblikk.

Jeg skulle bare lage en krans til en kollega tidligere i november, også balla det på seg. Mange ville ha, og jeg synes det er et herlig tidsfordriv å lage dem, så det har blitt noen barkranser produsert på Måsan denne vinteren. Denne uka laget jeg den aller siste, trodde jeg, men så kom det jammen meg en forespørsel til. Så jeg tok med meg den store plast-sekken, og ruslet ut i skogen med hodelykt, for å samle nok gran og furu-kvister til en siste krans. Det var bekmørkt da jeg starta, men plutselig åpnet skylaget seg, og månen stakk frem over tretoppene. Og da ble jeg bare stående å beundre lyset, med snuta vent mot himmelen. For det var jo som natt og dag. Eller natt, og lysere natt da. Og skogen ble plutselig ekstra vakker, i blått månelys. Et sånt øyeblikk hvor man bare blir stående å være takknemlig for at man får oppleve det.

Alle latterkulene på jobb. Med elevene selvsagt, men også med kollegene. Jeg har pynta litt ekstra på kontoret, og i korridoren på avdelingen denne uka. Det er liksom ikke skikkelig jul på skolen før lokalene bugner av litt “tacky” julepynt som henger både skjevt og bakvendt. Og midt i pyntingen driver kollega Kine bak meg og pynter seg selv, egentlig i et forsøk på å bære mest mulig opp i et klasserom på en gang. Så der stod jeg da, med limegrønne mini-busker fra Temu i hånda, med “frihetsgudinnen” bak meg, og lo, og lo. Sånne øyeblikk, de er gull verdt.

Den dagen det lukta pepperkaker på hele skolen, fordi Barne-og Ungdoomsarbeider klassen hadde pepperkakehus konkurranse. Det ble bakt, og pyntet, og dandert, og hele korridoren lukta jul. Julesmusikk på høyttaleren, ungdommer som ler, synger, og lærer, selv om det ikke kjennes ut som skole og undervisning i det hele tatt. Prøvesmaking ble det også. Gode øyeblikk.

I går var minsten med pappsen til Lørenfallet. De skulle besøke pappaen til kameraten vår som døde i fjor sommer, og minsten skulle plukke med seg deler til rallybil-prosjektet han har arvet av onkel Knut. For første gang på veldig lenge var det så mye ekte glede å spore i minsten, og det var kanskje ukas aller fineste øyeblikk. Smilet gikk nesten rundt da de dro, og var om mulig enda bredere da de kom hjem, med bilen full av “gammelt gull”. Dette prosjektet betyr så mye for han, og selv om det enda bare er et blankt karosseri, med mange, maaange timer med iherdig mekking foran seg, gleder det han så mye. Så får tomta bare fylles opp av det jeg kaller skrot, men som gutta kaller gull og grønne skoger. Jeg gleder meg til den dagen han er hjemme for godt, og virkelig skal bygge en Volvo original rallybil fra bunnen. Om noen kommer til å klare det, så er det minsten.

Og det var hverdagsuka. Jobb, mer jobb, julestemning i øsregn, og øyeblikk delt med de menneskene jeg holder kjærest. Ei uke trenger ikke mer enn det. Marsipan, ostepop, og håndball vm er bare en bonus. Nå skal tre adventskalendere klargjøres, slik at de to utflytterpodene og podekjæresten kan hente de i kveld. Så skal minsten kjøres til flyplassen, og graven til mamma skal få en julekrans. Men først, frokost med to av gutta mine.

Håper uka som gikk var raus med deg, og at uken som kommer byr på julestemning og brede smil. Vær grei med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Dette er historien om hun som skulle vente til første advent med å pynte til jul i år, men som ikke helt klarte å vente ei hel uke til likevel. Jeg sier ikke at det er ferdig pynta altså, men jeg starta liksom bittelitt denne uka (egentlig forrige uke), også balla det bare plutselig på seg, og før jeg visste ordet av det var eskene med julepynt ute av boden.  Og da stod de eskene plutselig litt i veien, sånn at vi (eller egentlig bare jeg) snubla i dem (med vilje), så da tok jeg like godt ut pynten for å kunne sette eskene tilbake i boden. Men… da var jo all pynten i veien, og jeg orker ikke rot, så da måtte den jo plasseres rundt omkring, og da kunne jeg like gjerne sette den der den skulle være, så sparte jeg meg selv for jobben neste helg. Tro meg, i min hjerne er det kjempe-logisk!!!

Så nå er huset nesten pynta til jul. Ikke mye altså. Bare litt granbar. Og noen kongler. Også et par nisser, og noen nøtteknekkere. Kanskje noen julekuler… Også litt sånn smått annet. Ikke så mye rødt enda, det får komme enda nærmere jul. Så ja, litt pynta, ei uke før jeg pleier, men du verden så herlig det er å sitte her en søndagsmorgen, og kjenne at noventer er på hell, og at Desember er rett rundt hjørnet. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og ja, det er ekstra godt å sitte i sofakroken denne søndagen, for uka har vært hektisk. Ikke så masse ekstra om kveldene, for det starter i ukene som kommer, men det har vært travle og lange dager på jobb. Det er sånn hvert år, i ukene etter høstferien, at det blir ekstra travelt, men jeg glemmer det liksom litt fra år til år. Også smeller det! I ukene før jul. For når det nærmer seg halvårsvurderinger for ungdommene, og når det har hatt noen måneder på å bli kjent med skolen og de som jobber der, da kommer alt. Litt fordi de er spente og usikre på vurderinger og karakterpress, men mest fordi de nå er trygge nok til å åpne seg om det som er vanskelig. Så mange samtaler, så mange veiledninger, så mye herlig ungdom å bli kjente med på godt og vondt, men også så innmari travelt. De aller fleste dager har jeg hatt 10.000 skritt på klokka før arbeidsdagen er over, og det sier sitt, for skolen vår er ikke kjempestor. Gøy, litt slitsomt, men også så mange fine øyeblikk. Det er mørkt når jeg rusler til jobb, og det er mørkt når jeg rusler hjem igjen. Ekstra takknemlig for late søndager i ukene frem mot jul.

To av elevene fikk med seg et knippe kolleger denne uka, og styra no voldsomt. Jeg styra med så mye rart den dagen, og var bittelitt i ei febertåke som ble holdt i sjakk av no ibux og paracet, da det halga inn en haug meldinger fra både ungdom og gamlinger som sa jeg måtte skynde meg til miljøteamkontoret, og alle hadde en eller annen litt usannsynlig krise som jeg måtte løse, og jeg ble helt svett bare av å lese meldingen. Så jeg dura inn på kontoret, og ble møtt av en haug ballonger, masse bilder av meg selv på veggene, og sjokolade!! Anledning??? Janne sin dag!!!! Tenk på det da! At to fine ungdommer dro med seg noen ansatte, og gjorde stas på denne slitne skrotten, sånn ut av det blå!!! Det er jo reint for mye, men du verden så herlig. Ukas morsomste øyeblikk.

Og det var ikke den eneste gangen jeg ble rørt denne uka. For mellomste poden og podekjæreesten svingte innom rett etter jobb på fredag, for å hente en bil måsagubben har fikset til EU-kontroll, og podekjæresten hadde med gave til både meg og gubben. Så da satt jeg utover kvelden da, etter at de hadde reist videre, og drakk te av ny kopp, og sippa og grein fordi jeg er så heldig med alle de fine menneskene jeg har i livet mitt. Så fine folk, og så fine øyeblikk.

Det har vært noen latterkramper denne uka også. Som den dagen jeg kom hjem, og gubben konstant gikk i veien for meg. Han bare kløna til alt følte jeg! Gikk i veien for meg når jeg skulle i kjøleskapet, stod foran døra til badet når jeg skulle på do…og sånn holdt han på i nesten 15 minutter før jeg skjønte at han iherdig forsøkte å få meg til å se på t-skjorta hans  For joda, mann 51, hadde vært på shopping alene, og funnet en t-skjorte han synes var sååå fin! Og da dævva jeg, lo så hardt at jeg måtte ned på knea for å hente meg inn igjen. For gubben trener ikke stort, og kona hans er ihvertfall ikke hot, om man ikke regner med en og annen hetetokt! Han er kjempeironisk, helt uironisk, og det er sånne ting jeg synes er kjempegøy. Herlig øyeblikk.

Også hadde jeg elever som spurte om de kunne filme meg til en skoleoppgave, og jeg skulle si så mange ting jeg forbinder med jul, på kortest mulig tid. Og jeg stod der og ramsa opp, stolt som en hane, fordi jeg kunne så mange ord. Gnooomer, gløgg, juletre… Og når de viste meg videoen viste det deg at det var en del av tik-tok trenden, der folk blir lurt til å ramse opp ting de har puttet i røven. Kjempebarnslig!!! Meg jeg er jo barnslig, og det viser det seg at resten av verden er også, for snart en halv million mennesker har nå sett hva jeg angivelig liker å putte opp i tarmen. Livets små gleder, gøy øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg skulle spare penger på fuglemater, og laget en selv istedet, men endte opp med å stikke meg så hardt i øyet med en bjørkekvist, at synet fortsatt er tåkete. Er sikker på at hele hornhinna ligger igjen i den fuglemateren. Ekstra kult om kun grå stær spiser meisebollene derfra…

Men søt ble den, og er allerede klar for påfyll av mat, for det ble en svært populær matstatsjon for både fugl og ekorn og rådyr…

Jeg har laget appelsinkranser, spist lunsj mens jeg spilte fotball på kunstgresset i midttimen, sovet en hel natt, ligget våken en hel natt, gledet meg stort over første snøfall, og pakket inn enda en kalender, bare fordi jeg hadde gaver nok.

Hverdagsøyeblikk på rekke og rad. Håper uka som gikk fikk deg til å smile, og at uka som kommer oser av granbar og gløgg. Snart er det Desember. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

“Skal du ikke ligge litt lenger?” spurte gubben. Jeg svarte “Bruh, jeg får vont i ryggen av å ligge lenger nå!” Bruh!!!! Jeg er smitta. Forpestet av ungdomsspråket som smyger seg inn i hjernen min, litt og litt, for hver arbeidsdag som går! Bruh, wallah, å lø! Jeg trodde jeg hadde kontroll, at jeg ikke tok med meg ungdomkulturen hjem, men i dag kalte jeg altså gubben min for “bruh!” Gi meg styrke!!! Det er fem uker til juleferie, jeg har startet nedtelling.

Søndagen starter som søndager flest. Knitring i peisen, kaffe i krus, gubben mekker frokost, og ute er det plutselig blitt så kaldt at man kan kjenne det i vinduskarmen. Vintertemperaturen drar med seg litt julestemning. Frost på gresset og trærne gjør dagene litt lysere, samme med den kalde blåfargen på himmelen. Og inne lukter det appelsin! I hele huset. For i går tørket jeg appelsinskiver i ovnen hele dagen. Noen skal henges på juletreet, når den tid kommer, noen skal brukes til dekor på fat, og noen skal jeg ha med for å pynte litt på skolen. Jepp, for i år skal jeg pokker meg kjenne på julestemning hele desember, om jeg så skal kjempe hardt for det! Tørkede appelsinskiver, og lukten av jule. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går skulle jeg etter planen være ute i mange timer. Jeg skulle binde bjørkekranser, så plukke granbar, og flette barkranser. Jeg hadde rigga til bordet i hagestua og greier, med ståltråd, tørka kongler, og silkebådnd. Men innen jeg hadde plukka kvister av halvparten av trærne i skogen bak huset, var fingrene iskalde! Enkel forskning viser også at jeg bør investere i et par vintersko, for tærne var også frosne. Så jeg flytta like godt hele kranseverkstedet mitt inn foran peisen i stua.

Hva er det verste som kan skje liksom? At jeg måtte rydde etter meg? Det måtte jeg jo uansett ha gjort ute. Så da fikk jeg laget flere kranser som skal få nye eiere, slått ihjel noen timer med kreativt kose-kaos, også hadde jeg en grunn til en miniatyr storrengjøring etterpå, med støvsugeren, mobben, og et snev av grønnsåpe. Vinn-vinn! Skikkelig fine øyeblikk.

Ikke all julepynt skal lages. Jeg falt for fristelsen til å bestille noe julepynt på Temu, fordi jeg har så lyst til å pynte Helse og Oppvekstavdelingen litt ekstra i Desember. Jeg bestilte det som etter beskrivelsen var to store, realistiske juletrær, og gledet meg til de skulle dekoreres og lyse opp korridoren. Meeeen, trærne, som egentlig ikke kan kalles trær, går inn under kategorien “Hva pokker skjedde her???” Ikke er de store, ikke er de realistiske, og de er slettes ikke juletrær heller… Kjempebommert, men vi fikk oss en god latter på kontoret da, og man skal ikke kimse av det heller. Gøye øyeblikk.

For noen uker siden forsov en kollega seg. Shit happens, sellavi (kan ikke den franske stavemåten) Så jeg bare tok klassen mens kollegaen kastet på seg genseren bak-frem, lukket bukseknappen, men ikke gliselåden, og kjørte til jobb. Sånt skjer, det fikser man, null stress, bortsett fra for den som forsov seg da. Vedkommende hadde stressnivå over skyene resten av dagen. Jeg hadde glemt hele greia, frem til det plutselig dukket opp en king size pose med gule drømmer, ostepop, på pulten en dag denne uka, men en herlig liten hilsen på. Det gjorde dagen min. Så da teller vi en ostepop i uka fra en kollega, to uker på rad. Nesten så man skulle tro kollegene mine kjente meg, og kostholdsplanen min. Herlig øyeblikk.

Den morran  det hadde fryst! Jeg hadde glemt hvilken barnslig lykke det er å være førstemann til en frossen sølepytt! Lyden av å tråkke foten ned på tynn is, høre det knase skikkelig, og skli forsiktig (for vi på snart 50 er nøye på det med hele lårhalser og sånn) Frossen søledam, herlig lite øyeblikk.

De dagene en eller flere av podene kommer innom etter jobb. Det er som om de kan lukte når det er noe de liker til middag. Enten det, eller så er det voksenlivet som tar knekken på lommeboka, og de sparer penger på å spise hjemme. Uansett grunn, sånne besøk gleder meg så mye. Middag med podene, skravlings og latter. Små øyeblikk som gir meg mer energi enn de noen gang aner. Så fine øyeblikk.

Og så kom jule-is-kaffen i hylla. Favoritten av alle iskaffer, enda en del av den noe lurvete kostholdsplanen min. Og ikke skal man grine av priskkrig på salat heller, i form av kvernede mandler trukket med kakaobønner, også kjent som marsipangris. En god bok i kveldinga, og noe munngodt attåt. Minn meg på å lage et par ekstra hull i beltet.

Og der har du enda ei helt vanlig hverdagsuke. Litt preget av den barnslige gleden over at det snart er jul kanskje, men dog, ganske vanlig. Det har vært dager på jobb så travle at jeg har sovnet med gaffelen i hånda ved middagsbordet, mens en tilsvarende sliten miljøarbeider sendte meg snap fordi han gråt da nasjonalsangen ble sunget på fotballarenaen. Jeg har møtt gråtende ungdommer, smilende ungdommer, slitne ungdommer, og rause ungdommer. Jeg har pyntet trappa med så mye granbar, at det ser ut som om skauen har spydd på trammen vår, uten at gubben har sett det. Skjønn det den som vil.

Jeg  har sett “Den første julen i skomakergata”, bakt brød for hele uka, matchet sokker for et helt halvt år, og badet to kvelder på rappen bare for å få tilbake varmen etter å ha gått tur i kveldskulda. Små fine øyeblikk, på rekke og rad.

Håper uka som gikk brakte med seg små gleder, og at uka som kommer byr på flere smil enn tårer. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. God søndag til alle, vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag til alle som titter innom. Måsahuset er stille, men jeg begynner å bli vant til det. Det er godt, på en måte, likevel gleder jeg meg til jul, når minsten igjen skal være hjemme noen uker, slik at det blir litt mer lyd mellom de fire veggene her. Gubben har fyrt i peisen, og jeg nyter synet og varmen av flammene fra sofakroken min. Det lukter en blanding av kaffe og røkelse, for jeg klarte ikke vente med noen av delene. Røkelse hører jula til, men jeg har jo drevet med litt sånn snikpynting hele uka, og røkelse er en av de tingene som har funnet veien inn i stua.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lysene på bordet er tent, gubben mekker frokost på kjøkkenet, og jeg planlegger enda en litt lat søndag. Jeg har tenkt meg en tur bak i skogen vår for å finne litt mer grønt til å pynte trappen med. Det skal bakes litt, ryddes litt, også skal jeg lage noen flere julekort. Godt med alt som er gjort. Men før jeg begynner med effektiv latskap, skal ukas små øyeblikk oppsummeres. Og, selv om det har vært ei ganske så vanlig hverdagsuke, er det nok av fine små øyeblikk å se tilbake på.

Novemberværet har så langt vært skikkelig november…om det gir mening. Grått, vått, og passe lunkent. For å unngå å bli søkkvåt før jobb, har jeg gått under den digre paraplyen til skolen fire av fem morgener, istedet for å sykle. Og regnet til tross, det har vært fint med en spasertur under paraplyen tidlig på morrakvisten. Gangveien er mørk, kun lyst opp av en og annen lyktestolpe, og frontlyktene til møtende biler. Gjennom byggefeltet før skolen er det sjelden lys i vinduene så tidlig på morran, men det er fint det også. Som om man får noen minutter for seg selv, før resten av verden våkner. Alene, men ikke ensom, Fin start på dagen, og fine øyeblikk hver morgen.

Etter endt arbeidsdag denne uka, da miljøteamet samlet seg for en kort de-brief før vi dro hjem, fikk jeg overlevert en pose reint gull av en kollega. Jon Elling hadde rett og slett spandert middag på meg. Han kalte det dessert da, men erfaren smugspiser jeg er vet jeg at det heter middag. Og for en hverdagslykke. Å kunne rusle ut av skolegården med en pose ostepop i hånda, og bare glede seg til å komme hjem. Verdens beste kolleger, herlig øyeblikk. Ekstra gøy at jeg fikk poden den dagen jeg sykla, for snopet matchet sykkelen! Moteløve, OG smugspiser. Det er komboen sin det!

Denne uka var det duket for ny fotballkamp for det “dårlige” lærerlaget i midttimen. Vi skaffa oss en trener fra de gode lærerlaget, og han satte opp en idiotsikker strategi, så før kampen hadde vi skikkelig trua! Men… enkel forskning viser at et lag sammensatt av middelaldrende pedagoger uten balltalent, fart, og koordinasjon, ikke er oppskriften på lett seier. At rundt 80 prosent av laget også spiller med slitasje gikt, nedsunkne eggstokker, skrumplever, skjeve hornhinner, grå stær og dompapp er heller ingen fordel sånn rent idrettsmessig! Og for å toppe det hele, møtte vi jentelaget med semiproffe fotballspillere som går toppidrett. Kort forklart, ny trener og idiotsikker strategi til tross, tapte vi 6-0. Men gøy var det! De gulkledde, haltende pedagogene koste seg på banen, og flere herlige øyeblikk ble skapt.

Så kom en av de skoledagene som ikke gikk på skinner. Det hender jo. Sånne dager hvor man møter utfordringer man ikke er forberedt på, hvor ungdommer enten utfordrer, eller trenger deg på måter som gjør at man gir så mye av seg selv, at man kjenner seg litt som en brukt skureklut når lunsjen  er over. Jeg hadde en sånn dag, hvor hodet var tomt, og energien nesten borte, lenge før øktene var over. Men så banket ei gruppe ungdommer på døra til lærerværelse, på jakt etter en ball til en rørepause, og jeg ble bedt med ut på kunstgresset for en liten uformell fotballkamp. Og så lite skulle til for å snu dagen. Såpass gøy var det at jeg sendte melding til kollega og kontaktlærer Tine, for å spørre pent om vi bare kunne leke liiiitt lenger…

Luft, lekne, inkluderende ungdommer, latter, og spurting denne kroppen ikke er skapt for. Men fy filler`n så herlig det var. 15 minutters avbrekk, svett som pokker, og plutselig full av energi og humør igjen. Sånne øyeblikk altså!

I midten av uka var en av rådgiverne vikar for rektor, og som vikar er det viktig å gå “all in” for å komme på godfot med resten av arbeiderne på skolen. Så den nye rektoren spanderte kake, sendte melding, og ba meg komme å få et kakestykke. Men inne jeg rakk opp på personalrommet hadde andre vært der før meg, og det var bare fatet igjen…  Så da fikk jeg kakefatet plassert i hendene sammen med ei skje, og fikk beskjed om å skrape det jeg kunne. Slankekake fant vi ut! Smaken av marsipankake, nesten ikke noe kalorier. Gøy øyeblikk, men jeg savnet rektor den dagen. Hun pleier å bestille større kaker!

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Slankekake, og ostepopmiddag, 10 av 10. Jeg har hentet ut sovemedisin etter flere utredninger av legen de siste ukene, og har sovet to hele netter på rad. En helt ny opplevelse! Har ikke gjort det på mange, mange år. Fantastisk service-innstilte Målfrid på apoteket gjorde uka komplett med sitt smil og trivelige vesen, og enda et par julepakker har ankommet med posten. Gode øyeblikk, på rad og rekke. På peisen tørkes kongler som skal brukes i kranser og andre juledekorasjoner, og straks skal jeg mekke de siste julekortene. Søndagen kan begynne.

Håper uka som kommer er raus med deg, og at du er snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Så var det November. Ventemåneden. November virker alltid så lang. Mørk, grå, våt og lang. Likevel sitter jeg her og gleder meg over den første søndagen i November. Gleder meg over flammene og knitringa borte i peisen, gleder meg over lukta av kaffe`n fra det svære kruset, og gleder meg over at det fremdeles er mange timer igjen av søndagen. Lysene på bordet er tent, et par saueskinn som har ligget oppe på “kvisten” siden forrige vinter har igjen fått plass i sofaen og stolen, og stua virker lun, til tross for at det trekker på gulvet i dette gamle måsahuset.

Uka har gitt rom for ettertanke. Nok en gang har man fått en påminner om hvor skjørt livet er. Det har vært en annerledes arbeidsuke. Derfor har kveldene gått med til hvile og ro, slik at man skal kunne møte de som trenger det, på en verdig og god måte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Øyeblikkene blir plutselig enda mer betydningsfulle, selv de minste øyeblikkene, og uka har bydd på mange. Mandags kveld fant gubben frem maling og lerret vi handlet inn for lenge siden. De har ligget i et skap og samlet støv, helt til han bestemte seg for at vi plutselig slukke male hverandre. Så vi fant frem snop og brus, dekket bordet med glass med stett og malepensler, også malte vi et portrett av hverandre. Å herregud som vi gliste! Gubben var så himla sjølgod under hele seansen, og var oppriktig fornøyd med eget mesterverk! Han var så fornøyd, og sverget på at det var treffende likt!

Og da vi skulle avsløre mesterverkene for hverandre, etter å ha jobbet med de en snau time, da klarte vi ikke slutte å le. Du veit når krampa setter seg i magen, når latteren blir mer lydløs og hvesende, og tårene ikke slutter å renne. Sånn type latterkrampe! Tidenes beste mandags-date. Maleriene har vi “truet” med å gi podene i julegave, og nå sier de at den ungen vi liker minst sikkert kommer til å få dem, så de har gjort dette til en intern favoritt-unge konkurranse. Gubben mener at ikke ante noe om hvor stort talent han hadde, og truer nå med å male hele familien… Herlige øyeblikk.

Julemarsipanen har tatt sin velfortjente plass i butikkhyllene. Og nei, jeg vil ikke høre et ord om at det er for tidlig! Marsipan er 99% mandler (sånn ca), og mandler vokser på trær, og trær er planter, så julemarsipan er så godt som rein salat! Jeg motstod ikke fristelsen på butikken, jeg glemte å kjøpe!!! Var så opptatt av å forevige det nydelige synet av hyllevis med rein glede, at jeg måtte løpe etter gubben som allerede stod i kassa, og når jeg kom hjem og pakka ut av handleposene innså jeg at jeg ikke hadde tatt med så mye som en gris engang. Litt skuffa over tomskallen min der altså, men jeg kommer sterkere tilbake. Bare det at hyllene bugner av herligheten er nok til fortjene en plass i ukas små øyeblikk.

For å sette et “plaster på såret” satte gubben på en julefilm den ettermiddagen, og selv om det ikke kunne sammenliknes med den femstjerners gastronomiste lykkeopplevelsen en marsipangris med sjokoladetrekk gir, så var det et fint øyeblikk likevel. Prøysenmagi på TV, skikkelig julestemning, første dag i November: Fint øyeblikk.

Poden og podekjæresten har vært på tur til Polen denne uka, og jeg har kost meg med diverse oppdateringer fra ungdommen i det store utland. Da podekjæresten sendte meg en oppdatering fra “barnevakta” en kveld denne uka lo jeg ekstra godt. Det var så fint, midt oppe i eget kaos og tankekjør, å senke skuldrene, le litt, og glede seg over at ungene har det bra sammen. Herlige øyeblikk.

Og jeg tror jeg skal avrunde her, sånn ca. For uka har bydd på så mye, og jeg skal bruke dagen til å hvile, puste, og fordøye inntrykk. Så skal jeg lage et par grønne kranser til døra og veggen ute, så her må støvlene på, også bærer det ut i skogen for å samle vintergrønt. Og mens jeg binder kranser, bretter klær, baker brød til ukas matpakker, og venter på besøk fra eldstepoden, skal jeg glede meg enda mer over alle øyeblikkene uka bød på.

Elevrådet som laget halloween-rebus på skolen, og lot meg være en del av moroa.

Damen som ropte på meg utenfor OBS i går, og gledet meg stort med et enkelt “hei!”. Lakrisen jeg hadde glemt at jeg hadde gjemt, som plutselig dukket opp da jeg leitet etter munnspillet i skuffen, invitasjonen til venninnekveld om noen uker, alle klemmer og samtaler med rause , fine ungdommer, og å sovne i armkroken til han som er tryggheten selv. (selv om han suger i å male portretter!)

Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uken som kommer gjør deg godt. Vær god mot deg selv, det fortjener du, og riktig, riktig fin søndag til deg. Vi blogges.