Ukas små øyeblikk.

Noen ganger kjennes det ut som om jeg gjentar meg selv, spesielt her i denne lille ukas øyeblikk bloggen på søndagene. Jeg kunne bare tatt slik “copy & paste” fra forrige søndag akkurat nå. Jeg, teppe, sofa, te med honning, og den samme katta som stirrer på meg med samme kritiske blikk. Litt sånn fordømmende, som om hun tenker “Blogger du igjen? Om det samma? Få deg et liv a, menneske!!!”

 

Jeg har jo et liv. Jeg sitter for eksempel ofte i denne gamle bilen og tar bilder av meg selv i speilet. Bloggere ass….pussige folk!

Men jeg har et liv altså, helt sant, enten katta tror det eller ei. Denne uka har livet faktisk vært så heftig at jeg har sovet nesten hver eneste natt. Ikke like lenge, eller like sammenhengende som jeg kanskje skulle ønske, men jeg har i det misnte sovet. En klar forbedring fra forrige uke.

Det dømmende blikket… Fordømte lodott!

 

Tirsdagen! FANTASTISK! Da skolegården, klasserommene og korridorene igjen fyltes opp med elever. Sommerferie er flott, virkelig, men jammen er det godt å være igang igjen. Jeg har ikke tall på antall klemmer og “high fives” som ble mottatt og utdelt den dagen, men jeg er heldig. Virkelig, virkelig heldig. Og sånn helt objektivt sett selvsagt, jeg har verdens beste jobb, og min skole har verdens beste elever. Hele dagen var et fint øyeblikk. Hektisk, men fint.

Den siste halvtimen med tomme korridorer, før skoleåret sparkes igang.

Det øyeblikket da sommern møtte høsten. Nå høres jeg ut som en sånn “wannabe” poet-blogger, jeg vet det, men det øyeblikket var nesten magisk. Litt sånn fuktig i lufta etter regnet den natten, og det luktet kjølig, om du skjønner hva jeg mener. Det luktet høst, vått gress, og kjølig, men likevel var det varmt. Så varmt at jeg brettet opp buksene og knøt genseren rundt livet. Sommer og høst, ingen av delene, men begge deler. Blomster som er i ferd med å takke for seg, men som likevel har akkurat nok farge til å gjøre grøftekanten vakker fremdeles. Rusle hjem fra jobben da, stoppe opp og nyte, det var et fint øyeblikk. (Herreguuuud, når jeg leser det avsnittet på nytt høres det jo ut som om jeg er på tidenes syre-trip! )

 

Når sommer møter høst. Poetisk vakkert altså!

Den dagen jeg gliste til kinnene gjorde vondt av en melding fra en elev. Nå skal jeg ikke gå ut med navn eller detaljer, men i alle sammenhenger finnes det folk, i alle aldre som treffer deg på et vis. Enten med et smil, en væremåte eller med humor. Jeg fleiper mye, også med ungdommen, og når de fleiper tlbake, da gledes det. Og da jeg ble tatt bilde av i korridoren, og jeg sa jeg var så gammel og sliten at et filter var å forvente, tok vedkommende oppfordringen på alvor. Hvem hadde vel trodd at jeg, en stakkarslig blogger fra Måsan kunne være klin lik opphavet til Kardashian søstrene, Kris Jenner….Festlig øyeblikk.

Om vi bloggere retusjerer bildene våre? Neeeii…hva får deg til å tro det???

Rutiner. Tenk at noe så enkelt kan være en så stor glede. Noen av ukas aller fineste øyeblikk er nettopp en av morgenrutinene. En termokopp full av kaffe og fløte, musikk på øret, på vei til jobb. De ti minuttene det tar å rusle bort til skolen. Mine ti minutter. Alene, avsklappende, rutiner. Fin start på dagen, fint øyeblikk.

 

God morgen verden!

Suppe! Er det mulig å finne døllere øyeblikk å skrive om eller? Sier litt om hvor lite spennede liv jeg egentlig har ass! Men helt serr. Suppe! Knall oransje og skikkelig digg suppe. Bare det å lage middag fra bunnen, ha tid til det. Lage noe enkelt, men godt. Kjenne lukten av middag spre seg i huset rett før resten av flokken kommer hjem fra jobb og skole. Samles rundt bordet, oppdatere hverandre på skolestart og arbeidsdag, snakke, le, fleipe, og spise seg altfor mett på suppe! Fint øyeblikk!

Gulrot og søtpotetsuppe. Små gleder!

Crosstrening på Magnor. Og handletur til Sverige. Begge deler på samme dag. Fine greier. Men mest crosstreninga da. Se gutta gasse så det støver i grusen, på en akkurat passe varm solskinnsdag. Tenk at de kan holde på med dette enda, mye, veldig mye takket være grasrotandel-giverene våre. Om du ikke fikk med deg innlegget hvor jeg takket dere i går, så er det verdt en gjentagelse. Tusen takk, uten alle dere som deler grasrotandelen med oss hadde ikke dette vært mulig. Så ja, crosstrening, veldig fint øyeblikk.

 

Minste poden, gassing på Magnor.

Solsikker. En hel grøftekant full av solsikker. Finnes det finere blomst eller? Hver årstid har sine blomster egentlig. Jeg elsker jo tulipaner også. Og peoner. Og solsikker. Tenk for en glede, å kunne plukke med seg en bukett av knallgul lykke, en liten favn av blomster som står og lyser opp et hjørne av stua. Og rognebær. Solsikker og rognebær sammen, i hver sin vase. Det å kunne plukke med seg en liten bit av årstiden inn. Det var et ganske fint øyeblikk.

 

Lykke er å hente en liten bit av høsten inn i stua.

Den dagen jeg var kledd i sort, fra topp til tå. Jeg legger sjelden sjela mi i antrekkene jeg kler på meg altså, og denne dagen var ikke noe unntak. At alt ble sort var mest en tilfeldighet, for jeg fant liksom bare en ren bukse, og den toppen som lå øverst i haugen som fremdeles ikke hadde nådd klesskapet. Så kom jeg på jobb og og ble møtt av Randi, 62, som spurte om jeg hadde blitt helt “sånn der emo”, før en elev på 18 bare: “Jøss, så stilig du var Janne!”  Og da måtte jeg flire. Litt fordi det er så innmari forskjell på “gammel og ung”, (ikke det at 62 er gammelt altså, det er bare mye eldre enn 18!), men mest fordi det er utrolig hva et smil og et komplimet gjør med deg. Så da smilte jeg litt ekstra den dagen, svingte rockefoten litt, og lekte John Travolta og Grease hele veien hjem! Fint øyeblikk! Litt overfladisk kanskje, men fint!

 

Janne Travolta!!! Eller emo da!

Å tillate seg selv å falle for fristelsen. Nyte synet og lukta, for så å helt frivillig gå på en real smell, og plukke med seg en stor pose Diabetes type 2. Småløpe hjem, koke kaffe, og nyyyte! Syndefullt og herlig! Fint øyeblikk!

 

“Forgive me fader, for jeg har syndet!” (og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen!)

Og slik gikk uka. Jeg har vært mora til Kardashian og jeg har vært John Travolta. Jeg har vært sulten og mett, trøtt og uthvilt, sunn og usunn, aktiv og lat. Akkurat slik en helt vanlig uke skal være, proppfull av helt vanlige hverdagsøyeblikk som sikkert hadde gått meg hus forbi om jeg ikke hadde stoppet opp, kjent etter, og gledet meg over de. Så da avslutter jeg her. Ukas siste dag skal brukes på en sårt tiltrengt gulvvask, bretting av klær, litt baking, kanskje en tur ut i skogen, og litt pakking av julekalendergaver. Greit å komme igang i god tid nemlig!

 

Skolestart. Bring it on!!!!

Jeg håper din uke har bydd på mange små minneverdige øyeblikk, og at uka som kommer blir spekket av små og store gleder. Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

Årets sesong er din fortjeneste!

“Krampe!!!!”

Martin ligger i grusen mellom tilhenger, rusten varebil og crossykler, vrir seg litt, og grimasene tilsier at det vondt et eller annet sted. Han gnir seg på leggen, og peker. “Krampe!”

Selvforskyldt, men selvsagt vondt for det. Vondt i armen også, men garantert ikke brudd. Det vet han, for han har brukket begge armene før. Samtidig tiliogmed. Det var seks ikke veldig kule uker, med begge armene i gips. Også er det skrubbsår på hofta, og lårhalsen begynner å få en litt sånn blålilla farge…Ferdig med en helt allminnelig treningsøkt da altså, i dag også. Det ble knall og fall, som vanlig, kombinert med høy fart, egentlig altfor høy, og krappe svinger. Men det gir resultater også. Poden begynner å bli god. Virkelig god.

 

 

Det er din fortjenste, du som leser akkurat nå, og som hver gang du tipper gir din grasrotandel til Nordvang motorsport. Og det er derfor jeg titter innom nå en helt vanlig lørdag ettermiddag, egentlig bare for å si takk. Takk til akkurat deg. For du tenker kanskje bare at du støtter en bitteliten forening, og legger ikke stort mer i det enn akkurat det. Men her sitter vi, og vet så indelig godt at sesongen i år, den hadde ikke vært foruten deg. Det er ikke stort mer enn et år siden vi hadde bestemt oss for å legge opp. Ja, for denne idretten krever så uendelig mye, både av tid, og ikke minst penger. Og tid har vi, det finnes alltid tid, bare man ønsker nok, midler derimot, det er nesten umulig å oppdrive.

 

Vi måtte ta et valg, for gutta begynner å bli så store. Syklene koster mer, sikkerhetsuttstyret koster mer, drivstoff og treningsavgifter koster mer. Og med tre store poder i hus måtte vi velge, idretten eller mat på bordet og førerkort til gutta. Selvsagt valgte vi det siste, men med tungt hjerte, fordi for podene i dette huset er motocoss selve livet. En idrett de har fått inn med morsmelken, selv om det jo egentlig er far i huset som er skyldig….Denne idretten har blitt en del av guttas identitet, faktisk.

 

Men så, nesten ut av det blå, kom hjelpen. Fra Lene Graarud på Alf Graarud Motor som sponset med kjøreutstyr og fantastiske rabatter, sponset medlemsskap på Avancia fra Linda, og fra alle de som støttet Nordvang Motorsport med sin grasrotandel.

 

 

En ny sesong startet, og vi kunne klamre oss til den også, til jubel fra tre uendelig takknemmelige poder, og et sett ydmyke foreldre. Det er vanskelig å klare å sette ord på hvor mye det betyr. Kun en sport tenker du kanskje, men det er så mye mer enn det for ungdommene her hjemme. Det er en livsstil, og som allerede nevnt, en identitet.

 

Tre poder, en idrett, tre forskjellige ambisjoner, og et enormt samhold. En lillebror som som er lykkelig hver gang han slår egne rekorder, som elsker å preppe eller reparere, og er den i teamet som kan ta fra hverandre og sette sammen en crosser med bind for øynene. En storebror som denne sesongen har valgt bort konkuranser, litt pga av jobb og utdannelse, men også for å la mellomste bror få de midlene som normalt ville blitt brukt på han selv. En støtte, en motivator, treningskamerat, en backup, så raus at mammahjertet bobler. Også er det mellomste poden, han som lå med krampe i leggen for noen minutter siden, og som nå rydder crosseren inn i garasjen før han skal spyle nedgrusede støvler, og vaske støvete kjøredress før en ny økt i morgen. Han som satser, med hud og hår, for å bli god. Han som har ambisjoner større enn vettet. Han som er så uredd at det er på grensa til farlig, men som likevel alltid reiser seg på bena når han faller i bakken. Han som ikke gir seg på tørre møkka, som trosser vind, snø, regn og de varmeste sommerdagene, bare han kan legge inn en økt på banen eller i skogen.

Han som alltid måtte vente på tur, eller som arvet slitent utsyr etter storebror, han som alltid var et år yngre, men som kanskje ville det aller mest. Og staheten, og viljen har gitt resultater. Rundetidene kuttes for hver trening, farten øker, hoppene blir høyere og lengre, og kjærligheten til idretten har aldri vært større. Uttallige treningstimer hver eneste uke, innimellom skole og jobb og vedlikehold av sykkel. Løpeturer, styrketrening, trappeløp…

Han ønsker seg så mye. Hjelmskjermen er limt uttallige ganger, knebeskytterne stripset sammen, og støvlene tapet til sålene med gaffa. Skulle så gjerne ha byttet sykkel, gått opp en størrelse, konkurrert med de store gutta. Det er et langsiktig mål. Enn så lenge er han bare glad for i det hele tatt å kunne kjøre, kunne trene, og å kunne ha et mål om pallplass i høstens kommende løp. Vi har trua, for maken til egeninnsats skal man lete lenge etter.

 

Nå er det ulyd i motoren igjen. En blanding av pannikk og spenning, men alltid tatt med et smil. Det er bare en uke til årets største løp, og under 24 timer til neste trening. Måsagubben og podene har fler timer i garasjen i år enn det er mulig å telle. To motorras på egne sykler, pengesluk. Det, i tillegg til alle som trenger hjelp med små og store crossprosjekter. Måsagubben sier alltid ja. Motorras, rådeskift, you name it. Denne idretten, alt som følger med, det har blitt en livsstil.

Så igjen, et stort og rungene takk til alle dere! Om du har tippet i dag, og grasrotandelen din går til Nordvang Motorsport, så tusen takk! Ditt bidrag betyr absolutt alt, denne sesongen kjører vi takket være dere, og det er så langt fra noen overdrivelse som man kan komme. Du støtter så mye er enn bare et bittelite idrettslag! Du støtter tre flotte gutter med en helt spesiell idrettsglede. Du støtter en hel liten familie, og vi er så ubeskrivelig takknemmelige! Om det skulle være noen som helst tvil, årets sesong er DIN fortjeneste!

Tusen, tusen takk, og riktig fin lørdag til deg!

 

Ukas små øyeblikk.

Det lukter kaffe, nystekt rundstykke med honning, og et sånn duftlys fra Halvor Bakke. Lukten av honning slår alt. Jeg hadde glemt hvor godt det var. Honning på skiva, honning i en kopp te. Kjempegodt. Sitter pakket inn i favoritt teppet i hjørnet av sofaen. Den svarte katta snorker provoserende høyt med tanke på hvordan han vekket oss i natt ved å hamre bakbenet mot soveromsvinduet, og Lillegrå ligger rolig ser bort på meg med skjevt blikk. Usikker på om det er fordi hun også lar seg provosere av snorkinga til det andre kattekreket, eller om det er fordi hun ikke liker lukten av honning. Uansett, helt ok morgenstund i måsahuset! Fint øyeblikk.

 

 

Jeg har vært våken en times tid allerede, men begynner allerede å bli trøtt igjen. Fire tilnærmet søvnløse netter denne uka. Vanligvis omfavner jeg bare slike netter, og velger å bruke de til noe godt, men tre netter på rappen, fire fordelt på uka…meh, ikke så kult lenger. Nå går jeg liksom rundt i tåka. Gode tips mottas med takk. Likevel, når man først sitter lys våken i mørk stue mens resten av huset sover, da må man gjøre det beste ut av det. Denne ukas netter ble brukt til å lese ferdig to bøker, stoppe hull i slitne ullsokker slik at de kanskje overlever en sesong til, sortering av bildemappene på pc`n, og nyte levende lys og rolig musikk. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Egentid er undervurdert, uansett om den så kommer på gærne siden av døgnet.

 

Når du har venner som alltid kommer med gode råd mot søvnløshet og sånn…

Jobb. Starte på jobb igjen etter en lang ferie. Det var fint. Koselig å se igjen gamle kollegaer, fint å treffe nye. På tirsdag kommer elevene tilbake også, og det gleder jeg meg enda mere til.Det er noe eget ved skolestart. Jeg har nyspissede blyanter i penalet, en uskreven almanakk på pulten, og et par sprett nye røde tøysko. Klar som et egg! (har egentlig aldri helt forstått det ordtaket…når er egg klare lissom?) Spente ungdommer, spente voksne, hverdag.

 

Den ettermiddagen jeg fikk fyllt opp fryseren med matpakkebrød for et par uker. Spelt og hasselnøtt brød, det luktet bakst over hele måsan, og vi åt oss så mette på nystekt brød med meierismør og brunost av vi droppa middagen. Smakfult og herlig øyeblikk!

 

Et ikke like smakfult øyeblikk var den morgenen jeg planta bakdelen godt ned i godstolen for å sløve gjennom litt smått på YouTube. Plutselig fant jeg meg selv midt i en kavalkade av musikkvideoer fra midten av 80- tallet, og klarte ikke helt ta øynene vekk fra Glenn Mederios på skjermen, da jeg bare skulle strekke meg etter posen med nøttemix for en neve smått og godt å tygge på. Jeg hadde rukket et par kraftige tygg i det smaken av satan spredte seg i ganen, og jeg oppdaget av det slett ikke var nøtter jeg hadde kastet i meg, men en kraftig neve kattesnacks fra posen som lå ved siden av nøttene. Jeg vet ikke hvem jeg skal legge skylda på, Glenn Mederios eller søvnløse netter. Ikke noe fint øyeblikk kanskje, men alle øyeblikk trenger jo ikke være det for å bli husket eller!

 

( Farlig like, de posene der! )

Kaffe bak disken i butikken til Mona, igjen. Godt etter søvnløs natt og endt arbeidsdag. Ikke bare en kopp heller. Tror hun tvang i meg tre før jeg vendte nesa hjemover. Uansett, fint. Herlig å sitte ned, gjemme seg litt for verden, drikke kaffe, kjenne koffeinkicket vekke meg litt fra dvalen, løse små og mindre verdensproblemer, og le, høyt og mye! Fint øyeblikk!

 

Kaffe “hos Mona”. Alltid trevelig!
Bare la det regne. Nyt innetiden istedet!

Regnværet. Det kraftige regnværet. Det var et fint øyeblikk. Det beste med denne, og den kommende årstiden er tiden man kan tilbringe inne, uten et snev av dårlig samvittighet, for det er jo nesten ikke noe man får gjort ute uansett, når det høljer ned. Så den ettermiddagen jeg trasket ut i skogen, i øs-pøs-regn, og kom hjem, blaut som ei skurefille, det var digg. Langt, varmt bad, ullsokker, flanellskjorta til måsagubben, og levende lys i hele stua. Bare sitte og se i veggen, nyte lyden av regnet som trommer på ruta, ikke løfte en finger, og ikke gjøre en dr”t …det var fint!

 

De gule gardinene. De som følger meg på instgarm og snapchat vet jo at jeg gikk langt uttafor komfortsonen denne uka, og gikk til innkjøp av nye GULE gardiner.  Nevnte jeg at de er gule? Og, ja, jeg kan ha nevnt det på bloggen en gang eller to denne uka også. Teit, jeg vet det. Typisk kvinnfolk-isj som gubben sier, men det VAR et fint øyeblikk. For jeg digger gardinene, de ER SÅ MEG 😉 , og hele stua ble liksom litt ny, litt høst. Forandring fryder. Rart egentlig, at fem fag gardiner kan gjøre meg glad, men det gjør de altså.

 

Og lissom bare for å være skikkelig blogger, ordentlig influencer, så spanderte jeg jaggu på meg selv en genser på salg også, en sånn varm og god strikket genser som skal brukes flittig nå som været blir kaldere og kaldere. Og viktigst av alt, den matcher gardinene!!! Ingen tilfedighet der altså…hvis ikke det blir noen sånn der Vixen blogg award på meg i år, nei, da veit ikke jeg. Det bør vanke en premie for for årets mest fargekorodinerte husmorblogger altså!

 

Hvis ikke den gue geneseren kvalifiserer meg til bloggpris, da veit ikke jeg.

Også litt tilbake til alvoret, eller de øyeblikkene som virkelig teller da. ( Selv om man ikke skal kimse av gardiner og ullgensere altså!) Date med eldste poden. Det var et fint øyeblikk. Han og jeg, etter jobb, dure inn til Strømmen storsenter, handle olabukser til han som ikke eide en eneste hel bukse, spise middag på Egon, og bare “henge sammen” en hel kveld. Det var skikkelig fint! Kvalitetstid med en av de aller fineste guttene jeg vet om!

 

Største poden. Makan til fin type skal du lete lenge etter altså!

Og slik gikk uka. Opp og bake før fugger`n fiser. Synge “Nothing s gonna change my love for you" av Glenn Mederios så høyt at gutta ber meg pent om å klappe igjen brødsaksa. Klemme inn en beinhard, men morsom treningsøkt på gymmen med June,  Google hårsveiser og lure på om det er mulig å bli blond eller grå uten at det ser teit ut...på meg altså, ikke alle andre! Løpetur i skogen, beina på bordet, sjokolade til kaffen, og kjøkkenbenken full av friske grønnsaker. Det siste der, sånn helt seriøst, kjempefint øyeblikk. Ingenting smaker bedre nå på høsten, ok da, sensommeren ,enn herlige friske grønnsaker. Gleder meg allede til middagen i kveld!

 

Og da avrunder vi her. Skal ta meg enda en skive med honning, og så se hva resten av søndagen bringer. Håper du har hatt mange fine små øyeblikk denne uka, enten du har matchet gardinene dine eller ei. Vi blogges!

 

Runda bloggerlivet.

Jeg tror jeg bare lar dagens Instagram story tale for seg selv….

 

 

 

 

 

Jada,så neida så… påvirkelig? Jeg? Næh…

Og med det tror jeg at jeg har runda bloggerlivet…

 

 

God lørdag til alle, også dere som ikke går i ett med interiøret.

Vi blogges.

Gule gardiner, helt meg lissom.

Ok…dette er litt teit. Blogge om gardiner. Noen interiørblogger kommer jeg aldri til å bli. Til det er jeg altfor lite stilren hva interiør angår, og måsahuset er for gammelt og slitent til å fremstå som noen inspirasjonskilde for folk flest. Her det meste arvegods, malt og pusset ned, og malt igjen, hentet fra bruktmarkeder, eller handlet på sagt i kedebutikker som allerede er relativt rimelige. Så hvorfor fortelle om de nye gardinene mine da? Og det atpåtil på en offentlig arena?

Jo, for det slo meg her om dagen, da gardinene var oppe, hvor lite stiilsikker jeg er. Og det er det som er poenget. Uten at det egentlig er noe poeng. Ihvertfall ikke noe stort poeng å skrive om. Samma det!

 

Uansett, da vi kjøpte måsahuset for 20 år siden flyttet vi inn i en trestubbe. Ihvertfall så det slik ut. Furu, OVER ALT. Furu i tak, på vegger, gulv, og der det ikke var furu, der var det furimitasjon, i form av lamainat eller linolium. Nydelig!! Vi synes det altså, helt seriøst. Det var kanskje noe av det, bortsett fra at det var det eneste huset vi hadde råd til, som tiltrakk oss boligen. Vi bar inn flyttelasset og møblerte furuveggene med trehvite rammer, og lutede tremøbler. Det var kvisthull og kvae så langt øyet kunne se, og jeg elsket det! Tenkte at “Herregud så himla praktisk, treverk går til alt, denne stilen kommer jeg aldri til å bli lei! DEN ER SÅ MEG!”

 

Men så, plutselig, etter et par-tre år, to-tre unger og et giftemål senere malte hele Norge stua si hvit. Eller eggehvit, som det så fint het. Og jeg fikk blod på tann. Hvit stue! Dødslekkert! Her skulle det males, og malt ble det. Tre lag med eggehvit på stående panel, og alle rammer og lysestaker ble byttet fra furu til sort smjern. Jeg husker jeg satt i den nymalte stua og tenkte at nå, nå trengte jeg ALDRI mer å pusse opp! Denne stilen kommer jeg aldri til å bli lei. DEN ER SÅ MEG!

Men så, etter enda noen år gjorde interiørbloggene for alvor sin inntreden i den sosiale medie verdenen, og det hippeste av det hippe var Shabby Chik! Hvitt, slitt, og mere hvitt, over alt! Og jeg drømte meg bort, til en verden så lys at man man måtte bruke solbriller inne for ikke å bli snøblind. Så delikat, så romantisk, og SÅ praktisk. Hvitt og hvitt og mere hvitt, alt matchet jo! Så sofaen fikk hvite trekk og hvite pynteputer, lysestakene i smijern ble lakket hvite, i likhet med blomsterpotter, rammer, lampeføtter og alt annet jeg kom over. Det var sååå fint. Den stilen kom jeg aldri til å bli lei!  DEN VAR SÅ MEG!

Men shabby chick gikk dårlig overens med tre aktive og konstant møkkete gutter, samt en mekanikermann som aldri var ren på hverken hendene eller buksa, så da måtte det males. Og malt ble det. Det ble malt i grått, så grønt, så blått, så beige, så grønt igjen. Så mange lag maling ble det til slutt på veggene at måsagubben mente bestemt at veggene er tykkere, og antall boligareale er betraktelig mindre enn det var da vi flyttet inn her. Og hver gang jeg malte byttet jeg ut gardiner og puter og lysestaker i matchende fargeskala, så satt jeg meg tilfreds ned midt i rommet, beundret stilen, og tenkte at dette går jeg ALDRI lei. DET ER SÅ MEG!

 

Den eneste fargen jeg aldri har hatt i hus er gult. Gult er ikke meg,ikke i det hele tatt. For mye farge, for…jah, gult!

Helt til jeg dro innom Europris forleden for å kjøpe sjokolade…eh,nei, jeg mener vaskepulver, og helt tilfeldig fikk øye på hylla med gardiner. Noen grønne, noen vinrøde og noen gule. Og plutselig slo det meg, at gult er kult. Og før jeg rakk å tenke konstruktivt eller kritisk over valget mitt, hadde jeg rasket med meg fem fag, dratt kortet, og var på vei hjem. Så nå er stua, for første gang i historien, en skikkelig fargeklatt, og jeg elsker det. Hvem hadde vel trodd det, at denne frua skulle velge seg gult! Og nå sitter jeg her, beundrer den varme fargen og den energien de nye gardinene gir til rommet, og tenker at disse gardinene, de skal henge oppe for alltid. Denne stilen kommer jeg ALDRI til å bli lei. DEN ER SÅ MEG!

( Du vet du er stilsikker, når katta matcher interiøret. Kanskje jeg burde vært interiørblogger likevel! )

Så gjenstår det å se da, hvor langvarig “lykken” er. Gubben har gtt meg ei uke, og da mener han selv at han er raus.

Ubestemmelig sier du? Ja, det er helt sikkert! DET ER SÅ MEG!

 

Har du samme tendenser eller?

 

 

Kjære ungdom, velkommen tilbake.

Jeg likte aldri ungdom! Ikke da jeg var en selv engang. Ungdommer er høylytte, utspekulerte, og overparfymerte. Men så endret det seg, helt tilfeldig, og jeg kan ikke fortelle deg hvor, når, eller hvorfor, for det vet jeg ikke engang svaret på selv. Men det jeg kan fortelle deg, det er at nå sitter jeg her, og skal for 10. året på rad, ta imot en stor gruppe ungdommer til enda en skolestart, enda et nytt skoleår, og jeg gleder meg! Skikkelig! Og jeg har noe å si til deg, du som er ungdom, om du da har ett minutt eller to å avse en middelaldrende dame som har vært ute ei vinternatt før.

Jeg skal ikke messe eller preke, ei heller hytte med pekefingeren og fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre, for slike ting vet du best selv. Men kanskje, bare kanskje, tar du til deg et av rådene, og det er godt nok for meg.

Så kjære ungdom. Enten du skal opp et klassetrinn, kanskje bare ta opp igjen et fag eller to, eller om du starter på en helt ny skole eller en helt ny studieretning, velkommen tilbake!

 

 

Jeg har tenkt på deg i sommer. Ikke hele ferien selvsagt. Noen dager har jeg faktisk ikke ofret deg en tanke, for jeg har vært for opptatt med mitt eget liv. Du vet, laget middag til familien, feiet støv under teppet, badet litt i sjøen…drukket min egen vekt i traktekaffe og danset og sunget til musikk du ikke engang har hørt om, fordi den ble produsert og utgitt lenge før du var påtenkt! Men jeg har tenkt på deg, innimellom, og kanskje spesielt mye nå på tampen av sommerferien.

Jeg har gledet meg til å se deg igjen, gledet meg til å bli kjent med deg, i likhet med alle mine kollegaer, både på min skole, og andre skoler i hele landet. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at det blir et godt skoleår, både for deg, og for meg. Det er jo det vi begge ønsker, ikke sant?

 

Så er det nå engang slik, at over alt i mediene finner man artikler og skriverier om hva som forventes av en god lærer, av elevtjenesten, av skolen i sin helhet. Det er flott, et slik tema skal alltid holdes varmt, og om du minner oss på det titt og ofte, da er sjansen større for at vi blir enda bedre.

 

Men for at du skal få maksimalt ut av skoleåret, bli så god som bare du kan når du er på ditt beste, ja da kreves det en innsats av deg også.

 

  1. Legg vekk mobilen! I timen, bare legg den vekk, enten i sekken eller på angitt sted, helt til læreren sier noe annet. Tro meg, det er ingen ting å krangle om, dette er starten på voksenlivet, og din fremtidige sjef ønsker seg ikke en ansatt som til enhver tid må ha nesa ned i skjermen. Dine sosiale medier kan du oppdatere i friminuttene.

 

  1. Ta deg tid til frokost. Alltid. Spis noe, vær så snill. Nå høres jeg ut som hun litt masete bestemora di, ikke sant? Men det er viktig altså. Kroppen din fortjener den energien frokosten din gir deg. Læreren din, medelevene, og vennene dine fortjener at du tar vare på deg selv!

 

  1. Be om hjelp. Ikke bare med vanskelige lekser, men generelt. Å være ungdom er krevende, spesielt for ungdommen selv. Når tankene inne i ditt hode er din verste fiende, eller om andre gjør deg vondt, be om hjelp. Har du dårlig erfaring med voksne som ikke tar deg på alvor? Så trist, men rekk ut en hånd likevel. Be om hjelp. Kanskje er dette det året du treffer den rette, den som kan sette tingene i perspektiv, eller ta affære. Det er verdt risikoen, er det ikke?

 

  1. Vær en medelev. Vær den medeleven folk vil ønske å hilse på, eller smile til om dere treffes helt tilfeldig på byen, eller i kassa på Rema om ti år. Vær den som smilte når dere møttes i korridoren, eller den som alltid sa «hei» når dere møttes på skolebussen, eller i kantina. Tenk deg 5, eller 10 år frem i tid. Tenk at du møter en tidligere medelev, at dere begge har familiene deres med dere, og han eller hun minnes deg som den rappkjefta, den litt ufine, den med de kalde blikkene. Tenk litt på det. Vær den du gjerne selv vil møte igjen om noen år. Det er nå du kan velge hvem du vil huskes som, og ta det fra en «gammel dame» som meg, folk husker!

 

 

  1. Vær en venn. En god venn. Den som lytter, den som trøster, og den som løfter opp de som ligger nede. Men…og det er et stort men. Din egen helse er viktigst! Alltid! Husk det. For vist er det bra å være den som lytter, den som trøster, men du skal aldri bære en annens bør på dine skuldre over lang tid. Det er du for ung til, og det er ikke din jobb. Du skal ta vare på deg selv også, alltid! Be om hjelp. Vær den vennen som tør å si at andre trenger hjelp. Huk tak i en av oss, vi som har levd bare bittelitt lenger, la oss ta en del av ansvaret. Sammen kan vi hjelpe enda bedre.

 

  1. Jobb hardt, men ta deg fri også. Tillat deg selv å senke skuldrene, selv når skolen virker å kreve alt du eier og har av egeninnsats. Ta deg fri, om enn bare for en halvtime her og der. Tren! Løp så fort du klarer, til svetten renner. Lås deg inne på rommet og spill høy musikk, syng!!! Høyt og surt, bare syng. Vær rockestjerne i speilet! Ta deg fri!
Slapp av, ta deg litt fri!

 

  1. Smisk og smiger, eple på kateteret, det er utdatert. Gjennomskuelig for enhver drevne lærer, så dropp like gjerne det. Men vær grei! Oppfør deg. Vis normal folkeskikk i klasserommet, også mot læreren din, enten du digger vedkommende, eller du helst skulle matet han eller henne til gribbene. For sånn er livet. Man kan ikke like alle. Men den læreren er også bare et menneske, og er på skolen for å gjøre en jobb. Respekter det! Du er ung, du har hele livet foran deg, og dette skoleåret holder du lett ut noen økter med den læreren du har fått utdelt. Hust at respekt går begge veier.

 

 

Og da er jeg ferdig snakka…for nå. For om du er en av dem jeg kommer til å bli godt kjent med dette året, vil du fort finne ut at skravla på denne kjerringa sjelden går tom for ord. Så da gjenstår det bare å si lykke til med skolestarten, og skoleåret. Det vil bli krevende, slitsomt, frustrerende, innholdsrikt, spennende og morsomt.  Tillat deg selv å nyte det, plutselig er du voksen!

 

Jeg gleder meg i hvert fall til å finne ut hvor skinny jeansene til gutta skal være i år, hvilken vei capsen skal sitte, og hvilken øyebrynsmote som gjelder det kommende skoleåret. Jeg gleder meg til å undervise, til å leke, til å le, gråte, stresse, rive meg i håret, til å glede meg når det går deg vel, og til å løfte deg opp når du tror du har nådd bunnen, til å riste oppgitt på hodet av årets russesanger, og jeg gleder meg til å være samme med deg. Du fine, fine ungdom.

Lykke til med skolestart!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Trøtt! Stive skuldre, og trøtt. De stive skuldrene skyldes litt en sånn urolig natt med lite søvn og mange forsøk på å finne en god sovestilling, men aller mest en skikkelig tøff treningsøkt i går. Det er positivt da! Ikke dårlig nattesøvn, men den treningsøkta. Ikke hadde den blitt noe av heller, om det ikke hadde vært for at June tok på seg jobben som motivator, og dro meg med. Grisetungt, men godt når det er over. Ikke i dag da, for jeg hater å være støl, men det er verdt det. Det var altfor lenge siden forrige skikkelige tunge økt! Så da sier vi at det var et fint øyeblikk. Den treninga! Tross alt!

 

( Umotivert, men lar det stå til! Man angrer jo (nesten) ALDRI etterpå! )

Og det var den uka. Neida…eller joda, men egentlig ikke. Det er tydeligvis bare en sånn dag hvor jeg har hodet alle andre steder enn uka som gikk, så her må jeg nok ty til albumet på mobilen. Se hva jeg har lagret der, hvilke øyeblikk som ble knipset i løpet av uka.

Se her ja!! Lunsj! (ingen bombe at øyeblikkene mine inneholder mat kanskje?) Men lunsj hos ei venninne, det var et fint øyeblikk. God mat, snakke litt, kose litt med hunden hennes, og ta bena fatt og jogge hele veien hjem. Ikke at det var så langt, og det var aller mest nedoverbakker, men det var fint likevel.

 

Også var det den dagen jeg hadde overskudd til alt, og enda mer. Merkelig at to dager i samme uke kan være så himla forskjellig! Hvordan kroppen oppnår trassalder i det ene øyeblikket, og konsekvent motarbeider ethvert samarbeid med hjernen, for så å dagen etter boble over av energi. Uansett, den dagen bokset jeg! Jepp, du leste riktig! Jeg boksa! Tredde på meg et par hansker, og slo livsskiten ut av den stakkars intetanende boksesekken på gymmen. Og det var dødsgøy! Spilte høy musikk, slo som om jeg var Bjørkelangens svar på Rocky Balboa, og svetta som en gris! Og enda jeg holdt på sånn en time hadde jeg mer energi igjen! Det var et digg øyeblikk det!

 

Så da løp jeg hjem, og bakte kringle! Enda en sånn slumpekringle, hvor man bare tar det man har i skaper og skuffer, elter, hever, fyller, ruller og steker…og spiser! Og jeg vet at jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige, men alle øyeblikk hvor huset lukter nytraktet kaffe, og fersk bakst, det er fine øyeblikk!

 

Så ble det fersk gjærbakst og kaffe til de to podene som sov halve formiddagen, og til poden som denne uka har hatt sine aller første arbeidsdager som lærling i tømrerfaget.

Og der var neste fine øyeblikk ja! Eldste poden som bare stråler om dagen. Som spretter opp av senga kl seks, smører matpakke, kjører på jobb, og stråler når han kommer hjem klokken halv fem, bare fordi han har kapret lærlingplass i drømmejobben, i et drømmefirma, og får lov til å prøve, feile, og lære. Og sånnt gleder et mammahjerte! FINT øyeblikk!

 

( Fine lærlingen min! )

Nei nå altså…nå løsna det litt. Der ser du! Let etter et øyeblikk, og plutselig dukker de opp bak i hodet, som perler på ei snor!

Den dagen jeg ble med podene på trening. Egentlig skulle de ta noen rolige runder på banen bare, prøvelkjøre en sykkel gubben nettopp har satt sammen igjen etter et aldri så lite motorhavari…igjen… (noen ganger skulle jeg ønske de hadde en rimeligere hobby…fingerhekling eller noe!), men så skjedde det som ofte skjer når podene bare skal “ta det rolig” på banen. Full fis gjennom skauen og over grusen. Og akkurat denne treninga klaffet ALT. Sykkelen malte som en tilfreds pusekatt, gubben, som er over snittet ivrig, stod klar med stoppeklokka, og banerekorden ble slått ikke bare en, men tre ganger! Og da er det ikke fritt for at denne semi-motorinterresserte mora gleder seg med avkommet hun også! Så ja, ikke akkurat mitt øyeblikk, men fint likevel.

( Noen unger kommer med storken, mine kommer flygende ut av buskene…eller busken da, rettere sagt! )

Julestemning. Uff ja, altfor tidlig, jeg vet det, men det er en sykdom tror jeg. Prematur-juleglede-syndrom. For under furua bak i skogen har ikke regnskurene skikkelig sluppet til denne sommeren, så der ligger hauger av store, tørre furukongler. Og det er noe med denne dama og slike funn fra skogen. Da sniker liksom ideene seg på, enten jeg vil eller ikke, og trangen til å samle er mer overveldnede enn “kom og ta meg”-blikket til Bradley Copper i “A star is born”, så da samler jeg. Sanket en bøtte full av fine furukongler som nå ligger i boden og lukter jul, og nå bare gleder jeg meg til å binde kranser, lage tennbriketter og annet stæsj. Julestemning i August, call me gjerne crazy, men det var et fint øyeblikk!

 

Også var det disse regnskurene da. Elsker dem! Ikke hele tiden selvsagt, men på kvelden. Når det endelig blir litt sånn tussemørkt ute. Når vinduet kan stå på en gløtt, slik at man hører regnet som trommer ned i takrenna, og kjenner lukten av vått gress. Så tenner man stearinlys, drikker te fra den nyeste digre koppen (den jeg bare måtte ha i “store kopper-samlingen”), og nyter kvelden. Ingen tv, ikke noen sosiale medier. Bare te, stearinlys, og en bok. Fint øyeblikk!!!

 

Den dagen bestemor ringte og startet samtalen med: “Jeg har aldri fått noe familiebilde av dere, og det hadde vært fint å få på veggen før jeg dør!!!” Seriøst! Hun dro det der “før jeg dør” kortet! Det har hun aldri gjort før. Utspekulerte gamle dama! Men bestemor er kul altså, virkelig, og jeg digger den dama. Og når oldemor befaler, da hopper gutta, så den kvelden ble det familiefoto. Egentlig burde vi vel booka en time hos fotograf, men i første omgang ble det et hjemmesnekret bilde av flokken, og selv om kvaliteten er så som så, og selv om vi kanskje ikke er verdens mest fotogene familie, så har dette bildet sin sjarm også. Av en serie på ca 20 bilder, og sånn botimot fire latterkramper, fikk vi et, og kun et, som var brukbart. Tror jammen meg jeg må ha en kopi på hylla selv. Familiebilde, check! Fint øyeblikk!

( Tre kyllinger, en hane og ei høne. Team Nordvang, som skal opp på veggen før bestemor dør…hennes ord, ikke mine! )

Det litt lange øyeblikket jeg var skikkelig lat! Det var fint. Da jeg bunkret meg fast til sofaen, pakket meg inn i et pledd, drakk sjokolademelk rett fra kartongen, og så en haug gamle episoder av den såpeoperaen jeg ikke egentlig innrømmer at jeg ser på igjen, med katta i fanget. Totalt bortkastet tid, midt på dagen, men akk så deilig. Tror kanskje jeg sovna litt på et tidspunkt også, for jeg hadde ihvertfall sikkel på haka da jeg kvikna til. Som sagt, bortkasta, men herlig! Litt lat må`n ha lov å være. Fint øyeblikk!

( Det er ikke det at jeg bruker å se så mye på sånne såpeoperaer altså, men katta ville så gjerne…og jeg nekter ikke dyra den gleden…)

Sånn, da ble det jammen meg noen øyeblikk å samle i søndagsbloggen likevel. Så finnes det jo de øyeblikkene som ikke ble fotografert også, og de det ikke gikk an å fotografere. De øyeblikkene som bare er følelser, eller lukter, de som trigger sansene. Slik som den gamle mannen foran meg i køen på Rema, han som luktet tobakk og Old Spice, og sente meg rett tilbake til morfarhuset på Riis.

Alle meldingene fra dere bloggleserne på snapchat og instagram. Tusen takk for at jeg får et lite innblikk i livene deres også! Det gledes!

De lille turen innom jobben på fredag. En myk start på et nytt arbeidsår, gode samtaler, treffe igjen et par kollegaer Kjempefint. Pusekatten som smyger seg inn på soverommet og opp i armkroken hver morgen etter at måsagubben har kjørt på jobb. Herlig!

Poden som dro på bråtur over svenskegrensa og kom hjem igjen med polkagriser, bare fordi han vet det er mammaen sin favoritt! Hamburger på Shell den ettermiddagen ingen av oss orket å lage middag. Slå to fluer i en smekk. Bokstavelig talt. Traff to fluer samtidig. Irriterende fluer! Fint øyeblikk. RIP!  (Er fluer egentlig godt for noe? Har de noen oppgave i naturen lissom? Eller i min stue, rundt mine ører?)

Og helt på tampen, den dagen føttene var våte etter å ha tråkket hjem fra trening i regnvær. Dusje, på med pysj, fyre opp to bjørkekubber, og varme tærne mot flammene. Fint øyeblikk.

 

 

Og da avslutter jeg. På tide å gripe dagen, tøye litt stive skuldre, bake rundstykker, stryke litt på pusekatten som har flata ut over føttene mine. Så får vi se hva resten av dagen vil tilby meg av fine små øyeblikk. Jeg er klar!

 

Håper din uke har bydd på mange gode stunder, og at uka som kommer byr på enda fler! Vi blogges!

 

 

 

 

 

 

Takk for at du deler!

For en uke siden startet jeg prosjektet #MinLilleHverdagsglede her på bloggen, og under samme hashtagen på Instagram, i håp om å få se noen av deres hverdagsgleder også. Og dere har delt. Mer enn jeg hadde turt å håpe på! Små og store hverdagsgleder, både fra faste blogglesere jeg kjenner igjen navnene på, og mange nye. Og det har gledet meg så masse, hele uka.

For en fin ting, det å se de små øyeblikkene i sin egen hverdag, bli bevisst dem, glede seg over dem! Og ekstra stas for meg, å kunne lese om dine små gleder! Noen av øyeblikkene deres har jeg fått lov til å dele her i bloggen, og jeg håper du tar deg tid til å lese dem!

 

Hverdagsglede fra Ellbjørg Skinderhaug

Vaffelpressa med skjøteledning på altan— lukten av nykokt kaffe. Venter på ei veninne og en sommerprat—–

Bildet kan inneholde: plante

Mot slutten av uka kunne Ellbjørg ønske oldebarn nr 18 velkommen inn i familien! Det er sts det! Gratulerer Ellbjørg, til deg og resten av familien!

 

Hverdagsglede fra Rita Pita Hanger

Har dessverre itj nå bilde i dag, men hadd likevel en fantastisk opplevelse. Sto opp i dag med et humør som ikke va på topp. Så går æ inn på en butikk i sentrum av Trondheim, og blir ekspedert av verdens triveligste og sprudlende ekpeditør! Fikk opp humøret mitt maaaaang hakk og redda dagen min! Hu villa dessverre itj fotograferes, og d må respekteres. Men æ må bare fortell om d likevel. Sånne menneska skull vi hatt fler av!

 

Hverdagsglede fra Linda Hagen.

Når en herlig ferie er over, og det siste man gjør er å klippe gresset på gården. Det er slitsomt med tohjuls traktor🥴 Sitter og nyter ett glass rosévin og titter ned på disse slitne, og tenker at hverdagslykken er akkurat dette.

Bildet kan inneholde: sko

 

Hverdagsglede fra Ranja Kleive Melby

I den travle hverdagen vår har man lett for å gli inn i faste rutiner.
Min mann for eksempel rer sjelden opp sengen fordi det er blitt en av mine oppgaver. Derfor var sjokket stort da jeg oppdaget at i dag hadde han gjort et forsøk på å ordne sengetøyet. Kanskje ikke av samme standard som sin kone, men hverdagsgleden over en så liten ting var stor.
Et gylden øyeblikk i mitt liv som nå er blitt foreviget i kommentarfeltet på din blogg Janne.

 

Hverdagsglede fra Anne Mette Andersson

Gleden og kunne sitte på svaberg og nyte solnedgang om sommeren.

Bildet kan inneholde: himmel, hav, sky, utendørs, vann og natur

og morgen lykke!

Bildet kan inneholde: hund og innendørs

 

 

 

Hverdagsglede fra Monika Lundberg

Blomster fra veikanten og levende lys.

Bildet kan inneholde: innendørs

 

 

Hverdagsglede fra Grethe Øigård.

Hverdagsglede er å nyte kaffekoppen i sola ute på terrassen på hytta, med bare bruset fra sjøen og måkeskrik som eneste forstyrrelse.

Bildet kan inneholde: himmel, fjell, kaffekopp, drikk, utendørs og natur

 

Hverdagsglede fra Janne Knudsen Stokken.

Kanskje ikke akkurat hverdagsglede – for detta gjør jeg langt fra hver dag – men det er iallfall herlig å ligge i hengekøya ved et vann langt inni Nordmarka og se på denne utsikten.Helt til himmelens sluser åpnet seg til akkompagnement av heftig torden og alt var klissvått på et blunk. Evakuering i form av 9 km langs skogsvei i nattens mulm og mørke…

Bildet kan inneholde: tre, himmel, plante, utendørs, natur og vann

 

Hverdagsglede fra Beate Slettan.

#MinLilleHverdagsglede ……. når høsten nærmer seg er en av mine mjuke hverdagsgleder å gjøre klart for høstens strikkerier…. Bursdagegaver, julegaver, dåpdagsgaver…. andre gaver….. Roa med å hespe opp garnet til fine nøster er ei varm hverdagsglede for meg.

 

Hverdagsglede fra Lene Øia.

Kattepus i armkroken, nystekte pannekaker, og ut å jakte flere fotoøyeblikk i regnværet. Magisk hvordan regndråpene glitrer som sølvperler. Ønsker deg en nydelig dag, takk for at du lar oss dele.

Bildet kan inneholde: plante, blomst, natur og utendørs

 

Hverdagsglede fra Anne Kristine Eide Østli.

Fra det ene paradiset til det andre. Ja, jeg ER privilegert! Og kaffen smaker ekstra godt på 1000m høyde.

Bildet kan inneholde: sky, himmel, gress, fjell, utendørs og natur

 

Hverdagsglede fra Irene Ivås.

Har dessverre bare greid å henge meg med annenhver dag, men er absolutt en god “øvelse”.
Dagens hverdagsglede er himmelens løfter om en god morgendag.

Bildet kan inneholde: natur og utendørs

 

Hverdagsglede fra Ranja Kleive Melby.

For et kupp, fant denne suppebollen på loppis. Det er så rart at bare synet av denne skal få fram gode barndomsminner. Jeg ser for meg familien min som sitter og ser på Emil i Lønneberget som stikker hodet ned i suppebollen og sitter fast.
Elsker gamle gjenstander med sjel og Astrid Lindgrens verden
.

Bildet kan inneholde: 1 person, innendørs

 

 

Og tenk at dette bare er en liten brøkdel av hverdagsgledene dere har delt. Tusen , tusen takk! Jeg skulle ønske jeg kunne delt alle her på bloggen. Og det beste med det hele, synes jeg ihvertfall da, er at alle gledene er helt allminnelige hverdagsøyeblikk. Ikke en eneste stor og ny skinnende bil, eller andre svindyre duppeditter. Kun familie, venner, solskinn, kjeledyr, lukten av nyklippet gress, frisk luft, varm kaffe, strikketøy, et kakestykke…slike små hverdagslige ting.  Og når man klarer å glede seg over det, da er man et godt stykke på vei tror jeg. På vei mot hverdagsgleden!

Igjen, tusen hjertelig takk for at dere har delt, for at dere lar meg også bli litt bedre kjent med dere. Og om de som ønsker å fortsette delingen vil bruke hashtagen #MinLilleHverdagsglede på Instagram, da gleder jeg meg til å følge dere videre der også.

Vi blogges!

Ukas små øyeblikk.

Sjokoladekake og kaffe til frokost! Det setter i grunn punktum og standarden for alle øyeblikkene denne uka. I dag må joggeskoene og trenings-skjorta på, for nå husker jeg knapt åssen de ser ut. Jeg har ikke trent hele uka, men jeg har spist. Mye! I grunn greit med sånne uker også! Innimellom. Så da starter vi like greit med det. Sjokoladekake, kald melk, og kaffe, til frokost akkurat nå, det er et fint øyeblikk!

( Det er frokosten sin det! )

Rosa genser. Høres skikkelig teit ut, jeg vet det. Men jeg har ikke hatt rosa genser siden femte klasse omtrent, og trodde aldri jeg skulle ha det igjen heller. Ikke fordi at rosa kke er fint og sånn, det er bare det at rosa på meg alltid blir litt sånn: “Åh se, der er hu kjerringa som prøver å se ut som Barbie, men ikke får det til!” lissom. Men så hang det en rosa genser til under femtilappen på et stativ utenfor en butikk, og på magisk vis bare lissom ble den med meg hjem (jeg betalte for den altså!), og nå gjør den meg glad. Fargen! Knallrosa, som om jeg er fem år og skal i barnebursdag… Handle inn farger, tørre å bruke de, synes i mengden. Vågalt til meg å være, men fint øyeblikk!

( Come on Barbie, let`s go party!)

Blåbærmuffins. Sånne man slenger sammen av noen skvetter mel og korn, laget på måfå i sommervarmen bare fordi man er lei vanlig brødmat, også blir de overraskende gode. Så gode at man må gjemme unna noen til seg selv fordi tre sultne tenåringer nærmest støvsuger stekebrettet så fort det er ute av ovnen. Ikke helt usunne heller, iallefall litt bedre enn dagens sjokoladekake. Sånne øyeblikk liker jeg! Nystekte blåbærmuffins, og to episoder av Neighbours (ja, jeg er hekta igjen!) på YouTube, i skyggen under teltet på terrassen. Herlig øyeblikk! Er tom for blåbær, men vurderer en runde muffins med villbringebær i ettermiddag!

 

Det gule gamle strandteppet. Kanskje tidenes merkeligste øyeblikk å henge seg opp i, men akkurat dette strandteppe gjør meg glad. Sammen med kjølebagen fra samme tidsepoke. Svigermor kastet sjelden noe, og svigerfar finner stadig vekk noen skatter når han rydder i kjelleren. Gammelt er sjeldent ensbetydende med ubrukelig. Kjølebagen holdt brusen vår kald hele dagen, og strandteppe varmet oss da vi kom opp av vannet. Gjenbruk er glede, og jeg blir mer og mer bevisst akkurat det for hvert år som går. Så ja, når man finner skatter som er like retro som en selv, og de gjør nytte for seg, da gir det slike små fine øyeblikk!

 

 

Den ettermiddagen det gikk opp for meg at jeg endelig er blitt så gammel at hvordan kroppen ser ut på stranden betyr mindre enn nesten alt annet. Bare noen meter bortenfor oss, nede i strandkanten drev to unge jenter og fotograferte hverandre. Først flira vi litt, både gubben og jeg. For det ser jo unektelig litt snodig ut, å posere på knærne i vannkanten, med rompa ut, magen inn, puppene opp, håret dandert over skuldrene og en trutmunn stor nok for en hel tube lipgloss. De byttet på å ta bilder, liggende i vannkanten, tilgjort. For ingen sitter jo sånn når de er på stranden, ikke egentlig. Og bildene ble sikkert fine de, for all del, og jentene var strålende fornøyde, så denne gamle røya her skal ihvertfall ikke kritisere, for alle kuer har selv vært kalver. Men…. gubben tok bilde av meg på stranda også. Litt mer spontant, og ikke akkurat oppstillt. Et slik bilde jeg aldri ville postet eller satt i album for 20 år siden, men nå…nå liker jeg det nesten litt. Magen som ruller seg over flere lag, låra som ligger ufrivillig tett sammen, og puppene som kun holdes oppe av en bikini med rimelig god stretch. Jeg liker det. For den magen er mett, den kroppen er frisk, og det hodet er fullt av glade tanker! Og det å komme dit, tenke sånn, innse at alt det man bærer rundt på er helt innafor, det var et fint øyeblikk!

( Bra nok! )

Og da kan jeg like gjerne nevne bildet minste poden tok av “gamlingene” da vi balanserte over glatte stener på vei ut i sjøen også. For det første som slo meg da han viste oss bildet var at vi så gamle ut. Som to pensjonister med grå stær og seriøs hofteprolaps på glattisen. Gamle, tjukke, hårete… men så likte jeg det bildet også. For det er oss. Vi to, på vei ut i sjøen for å svømme, kjøle oss ned på en varm sommerdag, sammen, fordi vi vil, og fordi vi kan! Og det var et fint øyeblikk det! Et sånn øyeblikk vi har hatt så mange av, og likevel ønsker oss mange fler av!

( Også bra nok! )

Vin på svabergene, med gode venner. Det var et fint øyeblikk. Avslutte en lang og varm sommerdag nede ved sjøen. Latter og gode samtaler, kjølig vin, og en kurv med overprisede, men kjempegode moreller. Snakke seg bort, glemme klokka, bare sitte slik og suse bort sommerkvelden helt til sola har gått ned! Herlig øyeblikk!

 

Den dagen naturen bare eksploderte i farger. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så oppmerksom på akkurat dette, eller hvorfor jeg ble det akkurat da, men fargene! Herlighet! Plutselig stod jeg bare på en plass omringet av hele fargeskalaen. Prøvde å rope begeistret på resten av flokken som var med, men enkel forskning viser at tenåringsgutter ikke lar seg begeistre av en flekk med farger i like stor grad som mammaen sin. Teite ungdommer. Men jeg, jeg kunne ikke motså fristelsen, så jeg måtte ned på huk, opp med mobilen, og knipse et bilde. Fint øyeblikk!

( Når det ikke skal mer til enn dette for å la seg begeistre…da er livet ganske godt! )

 

Den formiddagen jeg var “uønsket” på crossbanen og fikk noen timer hjemme alene. Det var digg det! Da jeg kunne vaske gulvene, sette meg i et hjørne av sofaen, spise youghurtnøtter og polkagriser, og lese rykende ferske ukeblader. Helt alene! Det var en liten hverdagsglede. Et fint lite øyeblikk. De små tingene altså!

( Ro i heimen, så lenge det varte… )

Varme føtter og såre tær. Ok da, kanskje ikke et magisk øyeblikk, men likevel fint. For etter intet mindre enn fem reparasjoner av diverste nerver i føttene er det godt å kjenne på at jeg kan bruke de lenge nok av gangen til å få gnagsår og vannblemmer. For det kan jeg nå, og det har jeg nå. Slitne føtter, med sår på tærne. Tenk så herlig, å tre føttene inn i sandaler, bare for at de trenger å hvile seg litt, lufte seg litt. Nesten friske tottelotter. Det var et fint øyeblikk!

 

Og slik har uka gått. Det ene fine lille øyeblikket etter det andre. Jeg har kjent på en sånn ekte glede på vegne av ei god venninne. Ei som fortjener noe så innmari, på vei inn i en spennende tid. Det gjør meg glad!

Kaffekopper og gode samtaler, å kunne le høyt. Så høyt at andre har hørt det, uten at jeg var klar over det 😉

( Når katta synger en strofe fra Whitney Huston…”And IIIIII, will always loooove youuuuhuuuuhuu!” )

 

Frokost på trammen i hagen, ved siden av pusen som tar en cowboystrekk i gresset ved siden av meg. Være ute til solen går ned, og enda ikke fryse! Herlige øyeblikk! Sove lenge midt i uka, grille pølser på bålpanna i hagen til kvelds, og nyte den halvtimen på kvelden hvor hele verden ser blå ut. Sånne øyeblikk, slike små stunder som er verdt å bite seg merke i.

 

Og med det tar jeg fatt på søndagen, melker de siste timene av uka for enda flere små øyeblikk. Skal bare spise bittelitt mer sjokoladekake først.

Vi blogges!