Fra travel uke, til slaraffenlivet. Ikke helt sånn da, men jammen har det vært stor forskjell på de to siste ukene. Likevel har det ikke manket på små øyeblikk i uka som gikk heller, til tross for ei uke helt uten planer på ettermiddager og kvelder. Jeg er jho såpass makelig anlagt, at jeg vet å sette skikkelig pris på hjemmelivet også.

Akkurat nå er et fint øyeblikk. To poder sover i andre etasje. En pode sover hos kjæresten, og en podekjæreste er på tidlig vakt i hjemmesykepleien. Jeg er så imponert over arbeidsgleden til ungdommen. Hvem sa at ungdommer er giddalause? Og når podekjæresten er på jobb, får vi lov å passe grom-voffsen. Så her sitter jeg i det faste hjørnet av sofaen, pakket inn i teppet mitt, men en liten firbent venn i armkroken. Hun er akkurat like frøsen som meg, og vil også aller helst pakkes inn i tepper og pledd. Koppen er full av varm kaffe, og magen r full av knekkebrød md brunost. Skikkelig høstmorgen. Klokka er stilt til vintertid, så i kveld tennes stearinlysene enda en time tidligere. Små gleder, fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

NÅ: 25% på parfyme og deodoranter hos Fredrik & Louisa

Mandag var det igjen duket for fotabllkamp mot elevene i midttimen. Endelig en grunn til å bruke den “fete” grilldressen fra sommerens campingturer. Lærerlaget hadde ikke blitt særlig bedre, for her manker det jo hardt på både talent og trening, men vi holdt i det minste ut hele kampen. Jeg hadde, med hånda på hjertet, aldri trodd jeg skulle synes det var gøy å spille fotball, men det er det faktisk. Sikkert fordi det er et så lavterskel-lag jeg har blitt med på, men også fordi de lave forventningene til prestering tar brodden av hele greia, og gir rom for gøy! Derfor, fotballkamp mot elevene, herlig øyeblikk. Klar for ny kamp til uka.

Og bare for å toppe det hele. I tillegg til den fotballkampen hadde jeg flydd fra klasserom til klasserom hele dagen, fordi jeg skulle hjelpe elever i hytt og gevær, og da jeg var omtrent halvveis på hjemveien, dura det i klokka! Og for første gang opplevde jeg at smartklokka var smart. Den sa noe om restituering etter aktivitet, og jeg leste mellom linjene at her burde jeg kjøpe julemarsipan for ånspise den mens jeg lå i stabilt sideleie på sofaen resten av dagen. Som sagt så gjort! Endelig gjorde den klokka nytte for seg!!! Fint øyeblikk.

Morgenmørket. Jeg liker å være tidlig på jobb. Da kan jeg trakte kaffe, og svare på meldinger fra elever som har tikket inn på Teams i løpet av kveld og natt. God tid på morran gjør ofte arbeidsdagen bedre. Tid til å roe litt, spise frokost, drikke kaffe, skravle litt med kolleger, og møte elever som av ulike årsaker kommer ekstra tidlig på skolen. Og nå på denne årstiden er morgenlyset så vakkert at jeg ofte blir stående ute i skolegården litt, før jeg går inn, bare for å nyte himmelen, hvordan lyset reflekteres i vinduene, og den kjørlige, gode lufta. Morgenstund i skolegården er alltid så fine øyeblikk.

Den dagen voffsen fylte seks år. Nå hadde vi ingen storslått feiring, for så spinnville er vi liksom ikke enda. Men poden hadde ordna gave til den firbeinte, og jeg så mitt snitt til å spise sjokolade, i mangel av kake. Alltid fint med en unnskyldning til å trøkke i seg noen kalorier. Og bikkja var svært fornøyd med gaven, og jobber nå på spreng med hjernetrim for å finne go`biter i bokser og luker. Jammen bra jeg ikke må jobbe like mye for mine godbiter.

Minsten var på sitt aller lykkeligste den dagen vi hentet hjem en rallybil. Nå er det bare et tomt skall foreløpig, men her skal det bygges. Lenge før kameraten ble syk avtalte minsten og “onkel” at de skulle bygge rallybilen sammen. Deres prosjekt. Så ble kameraten syk, for syk til å gjøre annet enn å ligge på sykehuset, og så ble kameraten revet fra oss, og prosjektet til minsten og onkel ble aldri noe av. Helt til onkelens familie forteller at minsten kan arve bilen. Poden felte noen tårer, både av glede og av savn, men er fast bestemt på å bygge bilen slik de to engang planla. En rallybil til minne om onkel Knut. Og nå er den hentet hjem. Tomta er enda trangere, men hjertene desto fullere. Jeg gleder meg til å følge poden og prosjektet hans, og jeg vet han kommer til å bygge bil med kameraten vår i tankene, og i hjertet. Dyrt, tidkrevende, men fint likevel. Godt øyeblikk.

Og mens poden bygget bil, bygget jeg blomsterpotte. Jeg kjøpte noen pinner på Biltema for en stund siden, og endelig fikk jeg tid til å leke meg litt med de. Første prosjekt ble en blomsterpotte til “grana” jeg pleier å ha stående fremme vinterhalvåret. En gammel kakeboks med rust i bunnen hadde gjort nytta si hva kaker angår, og fikk nytt liv i stua, med helt nytt formål. Gjenbruk og greier. Ekstra trivelig at podekjæresten satt seg ned sammen md meg, og laget gave til mormoren sin samtidig. Nesten som et godt gammeldags juleverksted i stua, en kveld midt i uka. Sånne øyeblikk elsker jeg!

Og slik gikk uka. Jeg har jobbet hver dag, og kost meg hver kveld. Det tennes lys i hele stua, det stekes vafler og grovbrød. Jeg har slappet av rundt det runde bordet i butikken til Mona, spist kake på personalrommet, gått tur i skogen, og brettet klær på badet. (ikke at det sytes da…for haugen er svær som et fjell)

Nå skal søndagen nytes før en ny uke banker på døra. Voffsen skal luftes, det samme skal denne skrotten. Håper uka som gikk ga deg masse, masse fine øyeblikk, og at uka som kommer bjudar på! Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God søndagsmorgen til alle og enhver. Utenfor vinduet mitt ligger høsttåka tjukt og lavt…litt sånn som kroppen min akkurat nå. Mulig tåka letter i løpet av dagen, men om det ikke skjer, er det også helt greit. Enda en unnskyldning til å pakke seg inn i stua, fyre i peisen, tenne lys, og gjemme seg litt fra verden. Jeg trenger det i dag kjenner jeg, bare fordi uka har gitt så mye, for for en som blir litt slitn av for mye sosialt, er det godt med litt alenetid, og litt ro, sånn på tampen av uka, før det smeller til med nye øyeblikk fra i morgen av.

Morgenkvisten er fin. Det er bare gubben og jeg som er våkne. En pode sover hos kjæresten, de andre ligger enda i annen etasje og snorker. Rundstykkene står i ovnen, kaffen er allerede klar på kanna, og det knitrer i tørre bjørkekvister borte i peisen. Alt ligger til rette for at søndagen blir akkurat slik jeg liker søndager best.

Uka har vært proppfull av fine øyeblikk. Noen sånne hverdagsøyeblikk som bare kommer når man minst venter det, og noen øyeblikk som dukker opp fordi man gjør noe man ikke gjør hver uke, noe ikke fullt så hverdagslig. Mandag var stemmen hes, og hodet nesten tomt innen klokka 14. Hvert år, i livsmestringsuka på skolen, har jeg seksualfordrag for alle på vg1. Til sammen drøye 200 elever i auditoriet, fordelt på to økter, skal få servert en salig blanding av flatlus, porno, og identitet. Ingen grunn til å pynte på noe, ungdommen er verken hårsåre, eller uopplyste, snarere tvert imot. Og selv om jeg synes det er herlig å være en del av livsmestringsuka, gøy å være nær elevene på en annen måte enn den vanlige skolehverdagen, så koster det både stemme og energi. Men at det gir mer enn det tar, det er det ingen tvil om. Pangstart på uka, og skikkelig fine øyeblikk.

Så finnes det hverdagsengler da, og i mitt liv er de ofte forkledd som helt vanlige kolleger. Sånne som prikker deg på skulderen, og sniker til deg en sjokolade sammen med en liten post it lapp med noen oppmuntrende ord, og plutselig blir dagen enda litt bedre. Ikke nødvendigvis på grunn av sjokoladen (selv om det selvsagt er kjærkommen altså), men bare fordi noen tok seg bryet, med meg i tankene akkurat det øyeblikket. Og det er fint det! Skikkelig fint!

Så var det den morgenen jeg virkelig følte at vinteren kom. Den morran det det var så mye frost på sykkelsetet at alle eggene mine frøs før jeg nådde postkassa, og sikkert kunne bli millionær på svartebørs-egg på det illegale prøverørsmarkedet. Så kaldt var det, at vottene  måtte frem, og nesa var rød på tippen da jeg ruslet gjennom skolegården. Nesten julestemning, fint øyeblikk!

Og med frosten kommer alt det vakre som skjer i overgangen fra høst til vinter. For høsten har enda ikke helt sluppet argene, selv om mange av fargene har falt til bakken. Og kulda lager rammer rundt bladene, rammer av frost som gjør bakken til et skattekammer for oss som liker å gå med snuta ned på let etter noe vakkert. Og å rusle rundt sånn og se etter blader med rim, det gir meg så ro i sjela! Så mange fine øyeblikk, litt i min egen verden, midt i alle andres travle hverdag. Hvilepuls!

Den morgenen jeg stod på parkeringsplassen og ventet på en elev, og en annen smilende ungdom hilser blidt, og sier :”Hvis du snur deg nå, så ser det ut som om skolen brenner!” Og han hadde helt rett! For løve på trærne som rammer inn skolen bak ved skogkanten så ut til å stå i fyr og flamme, og sola kastet skygger, og striper av gull om hverandre over skolegården, og det var bare så innmari fint! Så stod vi der da, en ung mann, og ei middelaldrende dame, og snakka om høst, og natur, og trær i brann, og vafler i kantina, også hadde vi plutselig begge fått skravla litt før skoleklokka ringte. Blitt bittelitt kjent, bare på grunn av blader på trærne. Tenk så fint!

Så kom bursdagen, både for minsten om mamsen. Og jeg starta dagen md bløtkakefrokost med lillegutt, slik vi har starta dagene vår siden hav var bitteliten. På trammen lå blomster og sjokolade fra Heidi, sendt med morgenlevering. En skikkelig fin høstbukett som resten av uka har lyst opp hele stua, og gitt fine øyeblikk hver gang jeg ser på den.

På jobben den dagen var det nesten flaut mye oppmerksomhet. FOR en gjeng jeg har rundt meg hver eneste dag. Så heldig jeg er, som har nære venner på jobb. Det bugnet av gaver, klemmer, og fine hilsener. Så mye at jeg blei reint forlegen. Fantastisk fine øyeblikk for ei rimelig bortskjemt dame på nå 48.

Og det var ikke bare på kontoret det  ar fest, for i korridoren stod plutselig en vakker bukett ungdommer, og sang bursdag sangen så det jallet i hele blokka, og med meg hjem ble fine hilsener fra de unge, sjokolade, og et hjerte fullere enn fullest.

Og bare for å toppe det hele fikk jeg en så god latter da kollega Martin overleverte sin gave, med et kort som traff meg midt i galgenhumoren. For galgenhumor må man ha, og da bestekameraten døde i sommer, så kollega Martin sitt snitt til å rykke opp, og lengst frem i rekka som bestevenn, og akkurat det lo vi så masse av i sommer, midt oppe i sorgen. Så når jeg leste kortet flira jeg igjen. Et stort pluss er jo at kompisen kjenner meg såpass godt at med kortet fulgte et gavekort fra butikken til Mona. Uka som kommer skal det shoppes!

På torsdag gikk ferden til Kirkenær, for å holde foredrag på temakveld om Kvinnehelse, på Hæppi treningssenter. FOR en fantastisk kveld det ble. Publikumet stod jo for halve underholdninga, og gjorde at foredraget ble 25 minutter lengre enn planlagt. For en gjeng kvinnfolk! Nå jeg lyst til å adoptere den gromme dialekta der ute, og si ting som gætteri og gærfint! Jeg har ikke ord, rett og slett, eller så har jeg kanskje brukt dem opp, for skravla gikk! For en plass, for noen folk, og for en kveld. Tusen takk for varm mottakelse, kjære kvinnfolk på Kirkenær. Det var en opplevelse av de sjeldne.

(bildet er stjælt av maje7774, på instagram)

Og bare for å toppe hele uka avsluttet vi med kollegafest hjemme hos Miriam, på fantastiske Langstranda, fredag kveld. Det var sjampis og vin, og mer mat enn vi maktet å fortære. Det var latter og alvor, og fjas, og enda mer latter. Et sårt tiltrengt avbrekk fra en hektisk start på skoleåret

Og slik gikk uka. Flere øyeblikk enn jeg kan telle, langt flere enn jeg kan gjengi, og sjela er enda rikere enn forrige søndag. Håper din uke også gav deg fine øyeblikk, og at uka som kommer raust deler av de små gledene. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og den kom akkurat like kjapt som alle andre søndager. Plutselig er det huskaldt, sånn på ordentlig. Ikke lenger bare et hint av høstkulda som setter seg litt i veggene, men heller nesten på grensa til vinterkaldt. Sånn av det å gå barbeint gjennom stua på morran ikke er aktuelt. De nye tøflene er gull verd. Billige tøfler fra Europris, men gode å varme når føttene er kalde. Søndagen starter slik søndager flest. Undertegnede pakket inn i pysj og pledd, kaffetrakteren har levert varene, og gubben steller i stand rundstykker og egg. Poder sover. peisen knitrer, og dagslyset er i ferd med å trenge inn gjennom vinduene. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Ute regner høstløvet ned fra trærne , og straks er plenen dekket med rødt, oransje og gult løv. Om jeg sitter lenge nok ved kjøkkenvinduet kan jeg gradvis se gresset bli dekket. Forleden måtte jeg bare ut å tråkke litt i det, kjenne litt på det, og lukte litt på det. Jeg hadde sittet inne hele dagen på jobb, og store deler ettermiddagen hjemme, så rett før dagslyset forsvant tok jeg på meg skoene, og tuslet ut i hagen med lusekofta over skuldrene, og kaffekoppen i hånda, bare for å tråkke litt i høsten, før den forsvinner helt. Klarne hodet i frisk luft, og ta inn fargene med alle sansene. Fine øyeblikk.

Fredag markerte skolen verdensdagen for psykisk helse. Miljøteamet har nok å gjøre på sånne dager, fordi det lages opplegg hele skoledagen. Dette kommer jo i tillegg til alt det andre som skal gjøres daglig, så da det nærmet seg midttimen, var beina allerede trette, og hodet litt fullt. Så ringte det to jenter på Teams, og spurte om jeg ville komme en tur på skolekjøkkenet. De hadde, på eget initiativ, tatt på seg å lage boller til alle på hele skolen. Vi snakker 600 boller på to ungdommer. For en jobb. Og nå trengte de litt rulle og stekehjelp, og jeg fikk “sneket” meg unna en liten stund. Så herlig avbrekk, å kunne jobbe litt på skolekjøkkenet med to fine ungdommer, skravle litt, bake litt, prøvesmake litt, og på det viset samle litt energi til resten av annerledesdagen. Slike små hverdagsøyeblikk altså, de er gull verdt.

Og midt oppe i alt som oser av høst, så tråkket jeg rett på et sikkert vårtegn den ettermiddagen jeg gikk en tur for å lufte skrotten. Jeg gikk egentlig å titta mot grøfta og jordet, for akkurat langs denne stien pleier jeg å møte på elg på slektstreff, og siden jeg ikke er en nær slektning skuer de stygt på meg, så det er liksom best å ha litt hodet klart, bare sånn i tilfelle. Så lyste det liksom noe opp fra bakken, og da jeg tittet ned stod jeg med skotuppen på en liten løvetann. En overlever, en sånn skikkelig hardhaus som bare har venta på skikkelig høstsol, og sett sitt snitt til å sprette ut. Og sånne små ting får meg alltid til å bremse ned, stoppe litt opp, og bare undre meg over naturen, og nyte et bittelite pusterom. Løvetann-øyeblikk.

Også spretter vi fra et snev av sommeren, og rett ut i jula. For en tidlig morgen i slutten av uka låste jeg meg inn på kontoret, og der lå årets første marsipan gris og ventet på meg! Purke møter purke! Og da blei jeg så glad, for det ble liksom akutt julestemning! Jeg var iskald på hendene etter å ha sykla til jobb i to plussgrader, rød i kinnene, sånn man blir på kalde vinterdager, også var det kaffe og marsipangris til frokost, lenge før resten av kollegene dukket opp. En stille stund, bare grisen og meg. Nesten så jeg sang julesanger også, men bare nesten! Grisefint øyeblikk!

Fredag var det rosadag på skolen, et årlig stunt for brystkreft. Og mens jeg pussa tenna på morran fikk jeg et sånn infall som utfordra impulskontrollen, og impulskontrollen tapte, slik den nesten alltid gjør. Så jeg knuste litt øyenskygge, blanda med hårvoks, og plutselig hadde jeg rosa hår, og var særs fornøyd med eget påfunn. Men…Så kom jeg på jobb, og så hue i dagslys! Altså, jeg så ut som en evig singel, overgangsalder-bombe fra grisgrente strøk. Ei sånn som røyker rullings med begge henda, hører på Rune Rudberg, og frivillig melder seg på Charterfeber for å få gratis ferie med likesinnede katte-damer fra andre grisgrente strøk. OG, det så ut som om jeg hadde skabb. Det eneste positive var at impulskontrollen ikke hadde hatt tilgang på permanent farge. Gøy øyeblikk da, for en god sak!

Og med impulskontrollen allerede på viddene, stakk jeg innom Maxbo etter jobb, for å kjøpe maling. For etter at jeg malte trapppegangen beige for et år siden, har fargehjertet mitt vrengt seg hver gang jeg går i trappa. Så nå er det blått! Første strøk fredag kveld, andre strøk lørdag morgen. Dette gamle måsahuset kler best litt farger, og jeg er lykkeligere når alt ikke er beige eller grått, sånn er det bare. Flott hos andre, ikke hos meg. Neste helg får nok yttergangen en tilsvarende runde med penselen, men før det skal ei i overkant hektisk uke gjennomføres, uten maleprosjekter på kveldstid.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. 50 årsdagen til måsagubben kom og gikk, akkurat slik den lugne jubilanten ønsket seg. Til uka fyller minsten 20, og jeg 48….tallet er plutselig stort, men hodet er stadig like barnlig. Jeg har vaska et vindu, mer gadd jeg ikke. Jeg har sydd ei ny sofapute, pakket inn enda en liten julegave, drukket kaffe med en venn, og skravla litt med Mona i butikken hennes. Små ting, små øyeblikk.

Nå skal søndagen brukes til fint lite. Litt bretting av et fjell reine klær, kommer neppe til bunnen av fjellet i dag. Det skal bakes til ukas matpakker, jeg skal forberede meg på seksualforedragene jeg skal holde da livsmestringsuka kicker av i morgen, og et foredrag jeg skal ha i Kirkenær torsdag kveld. Resten av dagen skal bare nytes. Håper uka som gikk var raus med deg, og at noen av øyeblikkene ga deg grunner til å smile. Ønsker alle en toppers søndag, og ei fin ny uke. Vær snill med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Brått var det søndag igjen, og høstferien som jeg hadde gledet meg til, den synger på siste verset. Hvordan kan dagene gå så innmari fort??? Selv de dagene man knapt gjør noe som helst, de bare flyr avgårde. Det har blitt Oktober også. Min favoritt måned fra så lenge jeg kan huske. Bursdager på rekke og rad, og det betyr masse, masse kake. Løvet ser ut som om det brenner på trærne, sola er så sterk at mysing er påbudt, og regnet lukter frisk ny årstid. Så joda, selv om høstferien gikk grådig fort, finnes det mange øyeblikk å se frem til de kommende ukene også. I slutten av neste uke fyller måsagubben 50…jeg jobber litt med å forstå at kjæresten runder et halvt århundre. Uka etter fyller minstemann 20, det er ikke lettere å forstå det eller…

Det knitrer i peisen, og rundstykkene står i ovnen. Poder og podekjæresten sover, og jeg nyter en ganske vanlig søndagsmorgen her i sofakroken. Som alltid et fint øyeblikk, og et godt utgangspunkt for å hente frem andre små øyeblikk fra uka som gikk.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Mandag var jeg dagmamma for voffsen til podekjæresten, for hun var i Oslo og studerte, slik studenter ofte gjør. Jeg og voffsen kokte kaffe til termosen, smurte matpakke, tok sekken på ryggen, og ruslet ut i skogen. Vi hadde kun to planer for turen. Kose oss, og samle litt mose. Og vi koste oss masse. Ruslet runden oppe ved Eksismoa, spiste lunsj og drakk kaffe i gapahuken ved Eidsdammen, og samlet masse mose i sekken på vei nedover fra skogen igjen. Mange timer var vi borte, og så gode og slitne var vi i skrottene at vi sovnet litt sammen i godstolen foran peisen når vi kom hjem. Gode øyeblikk.

Mosen vi samlet gav rom for litt kreativitet ute på trammen i høstsola, litt senere på dagen. Hvert år lager jeg en høstkrans til døra ute, og noen moseballer til å pynte med både ute og inne. Så enkelt som det får blitt, men det er så deilig å stå ute ved arbeidsbenken, leke seg til med naturmaterialer, og bare senke skuldrene mens man jobber litt med hendene. Enkel høstpynt, som varer helt til jul, og lenge etter det. Så nå er det krans på døra, og moseballer i fleng både ute og inne.

Tirsdag dura måsgubben og jeg over svenskegrensa da han kom hjem fra jobb. Planen var å bare komme oss litt ut og vekk, og spise middag sammen. Noen storhandel ble det ikke, bare litt smør, og litt oppvaskmiddel. Det var jo turen i seg selv som var målet. Over Mangenskauen på vei hjem kom tåka, og la seg lavt over veier og jorder og skog, og det var en nesten sånn trolsk stemning. Så vakkert. Tenk at tåka, i det sola går ned, kan gjøre den delen av verden man kjenner så godt, plutselig litt ny og annerledes. Så fine, små øyeblikk. Nye oppdagelser på kjente strekninger.

Onsdag dro vi ut med bobilen. Gubben har karret til seg noen små dager med høstferie, og vi dro ut med bilen bare for å kjenne bittelitt på feriefølelsen. Fine øyeblikk. Reise til blikkstille vann, strandkanter, bare rusle rundt, ha all verdens tid, spise middag, og slappe av. På et tidspunkt midt på dagen så hele verden ut til å stå stille, som om tiden var frosset. Det var ikke et annet menneske å se på plassen, ikke en lyd å høre. Ikke during fra biler, ikke engang fuglekvitter. Så stille var vannskorpa at hadde jeg ikke vist bedre, ville det være nesten umulig å se forskjell på speilbildet i vannet, og den virkelige verden. Vi ble bare stående ved siden av hverandre, og ta inn øyeblikket i noen minutter. Så fint øyeblikk.

Høstferien gav også masse tid til baking. Bakst til frokost, lunsj, middag og kvelds. Alt fra rundstykker, fylte horn og pizza, til gresskarboller, vafler og bananbrød med sjokolade. Det er liksom skikkelig høst ute når det lukter bakverk inne. Så lenge podene bor hjemme får alt av bakverk bein å gå på også, så da er det ekstra kos med de øyeblikkene på kjøkkenet.

En ettermiddag til Ørje. Middag i Mysen, en tur innom Biltema på Slitu for å kjøpe solsikkefrø. for så å dure avgårde til Ørje for å mate gakkgakkene til måsagubben. Nå er de jo ikke hans gakkgakker da, men han blir litt sånn som en bestefar for disse vaggende fjærkledde, der han sitter på svaberget, småprater med dem, og kaster frø i vannet. Og jeg skjønner det litt, for det er veldig beroligende å sitte sånn på en stein som er varmet av sola, og se endene dykke etter frø. Herlig tidsfordriv, fin ettermiddag, og fine øyeblikk.

Og slik gikk enda en uke. Det har blitt mange utetimer i det gode høstværet. Hagen er så godt som ryddet for vinteren, krukker og esker er fylt opp med gran, mose og lyng, slike ting som ikke koster noe, men skaper litt lun og god høst stemning rundt veggene ute.

Jeg har sovet lenge noen morgener, og hatt noen litt våkne netter, men er likevel mer uthvilt enn på ei stønn. Jeg har ruslet flere turer med voffsen, drukket kaffe ute i sola, grillet pølser på bålpanna i hagen, og spilt høy musikk og danset med moppen mens jeg var hjemme alene. I morgen er det jobb igjen, ingen fridager før juleferien, men først, først skal en ny og ubrukt søndag nytes. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr deg på fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.