God morgen, og riktig gods søndag. Jeg måtte sjekke kalenderen, bare for å være helt sikker på hvilken dag det var. Romjula er sånn. Dagene går i surr, om det er mandag eller lørdag betyr ingen ting. Snop spiser man hver dag uansett, kveldene blir lange, og dagene late. Det kjennes som om kroppen endelig har fått litt ro, sånn etter julaften, og det er godt. Noen dager så mye ro at man er på grensa til å kjede seg, men da er det  bare å rusle en tur ut, få litt frisk luft, også nyter man innetiden igjen når man kan krype opp i sofaen.

Borte i peisen knitrer det som vanlig. I ovnen står et brett eltefrie gulrotrundstykker til steking. Jeg slang sammen en deig på slump i går kveld som har hevet over natten i kjøleskapet. Godt med noe grovt og rykende fersk til frokost, og som bonus lukter det digg i hele huset! De unge menneskene som fortsatt er hjemmeboende sover etter natten festligheter, gubben og bikkja og jeg nyter enda en rolig morgen. Gode øyeblikk, slik de aller fleste søndagsmorgener har vært gjennom året. Tenk at denne søndagen er årets siste.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Øyeblikkene er mange disse juledagene. Ikke fordi det skjer så mye, men fordi man har tid til å nyte.

Natt til julaften satt jeg lenge oppe, bare fordi enkelte tradisjoner ikke kan brytes. Det er nemlig sånn, at nissen legger alle pakkene under treet først når podene er i seng, og mammaen i huset sitter oppe for å vente på nissen. Og jo eldre podene blir, jo seinere på natta legger de seg. Klokken 01.00 fikk mammaen nok, og sa at nissen faktisk ikke kom, og podene ikke gikk til sengs…tenk at det funker, selv på\ han som fyller 24 i Januar… Så mens voffsen slappet av i lysene fra juletreet, fikk nissen gjort jobben sin, og det var så nostalgisk og koselig at mammaen i huset plutselig orket å sitte oppe en halvtime ekstra, bare for å nyte.

Og fra julaften finnes det bare to bilder på mobilen.

For etter å ha dekket frokostbordet, og satt ribba i ovnen, bare nøt jeg dagen, og menneskene mine, helt uten mobilen. Jeg koste meg med podene som bygget lego fra julestrømpa, svigerdatteren som var med oss hele morningen, pappa som kom på besøk for å levere julegavene, og svigerfar som tilbragte julekvelden her. Gaver, god mat, og tid sammen. Akkurat slik en julaften skal være.

I trappegangen er snora full av julekort fra kjente og kjære. Personlige små hilsener med ønsker om fine juledager. De fineste juletradisjonen.

De dagene timene har blitt litt for lange, har jeg surra litt i huset. Nå som en pode har flyttet inn i egen bolig har jeg fått et ekstra rom, og med det, sårt trengt lagringsplass. Derfor har jeg ryddet, møblert, snekret og malt litt. Så deilig å få røsket opp litt i saker og ting, og med et slikt ryddesjau kommer trangen til små forandringer. Bordene i stua har fått en omgang hvitvask, et lite triks jeg plukka opp på tik-tok, av alle steder. Og med litt lysere flater på store møbler øker romfølelsen litt. Herlig med små forandringer.

Jeg har sitti i butikken til Mona og skravla litt om løst og fast, og ja, det ble shopping også. Det er så masse fint i butikken nå, klær og interiør.

Også har jeg kost meg med voffsen,. for hun har vært her nesten hele julen, og det er så koselig. En som alltid blir med på tur, selv om det går i sakte tempo. En som alltid vil ligge på fanget, en som alltid vil ha kos. Late dager, med passe lat firbent venn.

Og så enkle kan juledagene være- Så enkle, og så fine. Og med året på hell kjenner jeg på en ro og takknemmelighet for øyeblikkene 2024 har gitt. Vi startet året med sinne og fortvilelse, som i løpet av sommeren gikk over til utmattelse og sorg, da verdens fineste kamerat tapte kampen mot hjernekreft. Vi følte at vi mistet han to ganger. Først da kreften tok fra oss den han var, deretter da livet tok slutt. Det var et vanskelig halvår.

Så kom sommeren med sol, fjell, fjord og fjell, og skikkelig fete grilldresser i blank polyester. Vi bestemte oss for å leve, valgte gleden og latteren etter sorgen. Det som i fjor var et litt annerledes og vanskelig arbeidsår har tatt seg opp. Jeg står stødigere, sammen med flere. Det kjennes godt å ta arbeidsgleden tilbake. Podene er på vei ut av redet, en har allerede flyttet, en er på boligjakt, og den siste reiser i forsvaret i Januar. Vi har fått to nydelige “svigerdøtre. Fornuftige, flotte jenter, med bein i nesa.

Jeg har gode venner, fantastisk fine kolleger som gjør hverdagene fulle av gøy, og en mann som stryker meg i håret når jeg sovner på sofaen, mellom måltidene i de late juledagene.

Takk for året, takk for følget, og takk for øyeblikkene. Vi blogges i 2025. Godt nytt år alle sammen

God morgen, og riktig god søndag fra måsahuset. Kalde føtter varmer seg i sprett nye tøfler mens flammene i peisen jobber med å varme opp stua. Foran meg på bordet står en kopp rykende varm kaffe fra den nye kaffemaskinen, og på rundstykket har jeg sylte og sennep.

Endelig sitter julestemninga, sånn skikkelig. Om ikke så lenge farter jeg og største poden til gamlebygda for å pynte graven til mamma og kameraten. Den første julen uten han vi mistet i sommer. Rart og sårt, men han er med oss i tankene.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Under treet har podene lagt gavene de har ordnet, men mor i huset har fått streng beskjed om å ikke legge noen flere der enda. De tviholder på ideen om at det tross alt er nissen som legger de der natt til julaften. Så ble de visst ikke for store for den illusjonen i år heller. Alle gaver er pakket inn og klare, og de som skal leveres rundt omkring er fremme hos de som skal få.

Julebaksten ligger i kakebokser. Noen på benken, slik at fysne måsafolk kan knaske når søtsuget kommer, andre bokser er godt gjemt for gubbe og poder, slik at det blir noe att til romjula. De boksene står fremdeles urørt, til tross for leiteaksjon fra gjengen.

Fredag var det juleavslutning på jobben. Først med elever, deretter sammen med kolleger. Gang rundt juletreet i aulaen, sang, julemat, og ungdommer som gledet seg til juleferie. Var vel ikke helt fritt for en gjeng ansatte som gledet seg til det samme. Det var klemmer, noen tårer, mest smil og latter, og et spontant luciatog i korridoren i c-blokka. Jeg travet opp og ned korridoren i knallrød kjole, og sang høyt og surt, og blei reint varm i hjertet av ungdommer som holder på tradisjoner.

Med hjem den dagen var rein juleglede, massevis av pakker, juleblomster og julevin. Jeg er botskjemt på den jobben, rett og slett. Og da jeg kom hjem den ettermiddagen, var vi en mindre i måsahuset, for poden hadde samme dag overtatt ny leilighet, og hadde vært på flyttefot siden morgentimene, med god hjelp fra måsagubben og podekjæresten. Og selv om det er veldig rart, er det også kjempefint. Tenk at han nå er eier av egen bolig, og det rett før jul. Han har vært hjemom hver dag hele helgen da, så overgangen har ikke tatt knekken på mammahjertet riktig enda.

Den siste episoden av julekalenderen er spilt inn. It`s a wrap! Drøye 15 arbeidstimer har det blitt i Desember, med innspilling sent og tidlig, litt slitsomt, men moro var det lell. Heldig er jeg, som får lov å bli med Javier på slike prosjekter, for mannen er proff til fingerspissene, og jeg lærer så masse, og opplever så mye, her i den lille landsbyen vår.

Og slik gikk den siste uka før jul, kort oppsummert denne gangen. Jeg tar meg en velfortjent juleferie med den lille gjengen min. Ønsker alle som titter innom fine juledager, jeg håper du finner lysglimt hver dag. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. God jul

Så starter altså enda en søndag i advent, og den starter så godt som helt likt alle andre søndager. I peisen knitrer det fra flammene, i lufta ligger en eim av kaffe og varme rundstykker, og jeg sitter i hjørnet av sofaen med utsikt til det hele, godt pakket inn i pysj, varme sokker, og intet mindre enn to pledd. Formen er litt skrall etter noen dager med feber og klassisk forkjølelse, men enkel forskning tyder på at jeg er på bedringens vei.

Resten av huset sover enda, bortsett fra gubben da, og nissen har husket å legge pakke i kalenderstrømpene til podene. I går forsov nemlig nissen seg, noe minsten på 20 ikke lot han glemme… Trodde det skulle bli mindre jobb med store unger jeg, men neida…de er bare bedre på å argumentere.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det ble nok litt for masse gjøremål denne uka, og kroppen reagerte med å senke immunforsvaret, for på tampen av uke meldte feberen sin ankomst. Men før det rakk jeg jammen meg ganske masse. Hvert år, når en eller annen skoleferie nærmer seg, sørlig de med høytider involvert. øker behovet blant de ungdommene som trenger en voksen å lufte tankene til. Arbeidsdagene består derfor av litt ekstra sjonglering, og akkurat i denne perioden kjenner jeg også litt på utilstrekkelighet. Derfor er det ekstra fint med de små øyeblikkene som enten bringer frem smil og latter, eller de øyeblikkene som gir mulighet for å stoppe opp noen sekunder, kjenne på undring og takknemmelighet. Og det har vært mange av de øyeblikkene. Sånn som den morran det stod en hjemmelaget jule-brunost på pulten min da jeg kom på kontoret. Snille Anne Grethe har laget til meg i år også. Hverdagslykke.

Eller temadagene elevrådet har satt igang denne uka. Nytt tema hver dag. Ekstra gøy den dagen  temaet var julegenser. For du verden så mange grelle julegensere det finnes i folk sine garderober!!! Jeg fikk julegenser av kollegene i fjor, da flere av de hadde vært på shopping i Amsterdam. Rosa og grønn strikket julegenser, med en god dose ladning paljetter. Ulekkert, grelt, og kult. Og sånne dager, sånne øyeblikk, de bringer frem smilet.

Den morran himmelen nesten brant. Det har vært noen sånne vinter-himler i den seneste tiden. Man kan sitte inne ved vinduet, og se lyset der ute endre seg. Så må man nesten bare kle på seg, gå ut, stikke nesa opp mot skyene, bare for å få det med seg. Denne uka var det ekstra vakkert da lyset speilet seg i de store vinduene til skolen, og juletreet hadde fått et tynt lag snø over grenene. Skikkelig julestemning i skolegården, skikkelig fint øyeblikk.

Kollega Ragnhild hadde med seg favnen full av kvister fra trollhassel denne uka, og jeg plukket med meg en av kvistene hjem. Der julekransen pleier å henge i taket over salongbordet, fikk kvisten plass, og så måtte jeg finne ut hva jeg skulle pynte den med. Valget falt på enkel hjemmelaget pynt av kaffefilter. Så mens gubben så film, satt jeg i den andre sofaen, klippet og limte, og hang opp julekuler. Sånne øyeblikk er så fine, bare sitte å pusle med noe, være litt kreativ, med film i bakgrunnen. Gode øyeblikk.

Å komme hjem til et varmt hus. Det er fint øyeblikk det! En av de ettermiddagene jeg hadde spilt inn noen episoder av julekalenderen etter jobb, var jeg så kald og sulten at jeg var litt sur da jeg gikk hjemover. Men da jeg skulle krysse veien og gå inn porten så jeg at stjerna i vinduet lyste, og det røk fra pipa, og da jeg nærmet meg trappa luktet det middag. Og da var det så himla fint å komme hjem. Inn i et varmt hus hvor det knaker i peisen, når middagen er holdt varm, og alle lysene er tent. Kanskje ukas aller fineste øyeblikk.

Da Mona så pent spurte meg om jeg kunne bidra med denne julekalenderen, sa hun ikke noe om at Bjørkebadet skulle være en av aktørene, og at jeg skulle filmes i badedrakt. Så “rart” at hun glemte den lille detaljen der… Og ikke bare skulle jeg sprade rundt i badedrakt, neida, jeg skulle tre ei knallrosa badehette ned over dette digre hue, og filme “bomba” i slow motion også. Og tro meg, det var nesten så jeg trakk meg fra hele greia, men så tenkte jeg pokker heller! Og jeg lot det stå til! Noen reim har jeg aldri vært, man kan like gjerne bare stå i det, og satse på at folk ser bade-gleden, og ikke bilringene. For det er kjempegøy å bade, og tenk å være 48 år, og få lov til å stupe, og hoppe fra kanten, og leke i vannet! Litt skeptisk, mest barnslig lykkelig! Gøy øyeblikk!

Det lille hjertet på veien. Små detaljer som det gleder meg så masse. Jeg leiter nesten etter dem, når jeg rusler langs veien, og har all verdens tid, og innimellom dukker det opp små skatter, slik som et hjerte på stien. Små gleder, detaljer man ikke legger merke til, om man ikke legger godviljen til. Fint øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke i ventetiden. Over alt er det gode lukter, og fine øyeblikk. Appelsin, røkelse, nystekt ribbe, og akkurat denne uka, også klorvann. Jeg har spist flere lussekatter en jeg kan huske, varmet frosne tær foran flammene i peisen hver ettermiddag, kokt smultringer, og bakt pepperkaker. Jeg har levert noen julegaver, handlet inn litt kjøkkenutstyr til poden på flyttefot, snakket med ferieklare ungdommer, og kommet til bunns i haugen med sokker uten make.

I dag skal jeg steke krumkaker, skrive på de aller siste julekortene, skifte på sengene, og helt sikkert sove en dupp på sofaen, mens jeg synes litt synd på meg selv fordi host og hark og snørr. Håper uka som gikk bød deg på flere gode øyeblikk, og at uken som kommer gjør deg glad. Pass godt på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Andre søndagen i advent. Jammen gikk det raskt denne uka også, denne nedtellinga til jul. God morgen, til alle som titter innom, og riktig god søndag. Juletreet skinner midt i stua, helt ferdig pynta. Tidlig, men det er jo at den tresorten som drysser svært lite, altså plast, så det gjør jo ikke noe. Jeg nyter lysene, pynten, og stemninga juletreet tar med seg inn i stua. Borte i peisen knitrer det i tørr ved, og her i sofahjørnet har jeg pakket inn skrotten i sprett nye, og altfor store pysjbukser. Rødrutete selvsagt, for såpass bør det være i Desember. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Ro og stillhet, og litt julestemning. Så er det på tide å oppsummere ukas små øyeblikk, og i natt da jeg ikke fikk sove, prøvde jeg å se for meg øyeblikkene. Jeg føler meg travel, selv om alt jeg gjør er ting som gir meg glede. Likevel kjenner jeg at jeg gleder meg til juleferien. Helt fri, fra både jobb og annet. Det skal bli godt å ikke måtte noe som helst.

Da jeg og kollega Martin låste oss inn på kontoret mandag morgen, ble vi møtt av et bål nederst i hjørnet der vi har kontorplasser. Jepp, du leste riktig. Og først ble vi litt sjokka over hvor ekte det så ut, selv om vi ganske kjapt skjønte at her var det noe flakkende lamper bak veden. Hven speider`n er, som i løpet av helgen har fyra opp leirbålet inne på c12, det er fremdeles ikke oppklart, men vi mistenker vaktmester`n. Han er stadig innom å gjør no sprell som garantert ikke står i arbeidskontrakta hans, og vi digger det! Så nå har vi bål ved kontorplassen vår, og fordi det trekker fra gamle vegger, skulle vi jo ønske det varmet litt mer, men koselig er det ihvertfall. Herlig øyeblikk! Og vaktmester`n , hvis du leser dette, vi mangler pølser og grillpinner!!!! Fikser du?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hjemme drives det også med julesysler. Det har ikke kommet så mange slag i kakeboksene enda, og helt ærlig kan det tenkes det ikke blir så mange heller. Men jeg maler julekort, lager kjeleunderlag, fyller julestrømper, og koser meg med annet gøy til jul. Denne uka har jeg blant annet laget små duftkranser som har fått plass på skapdører, og knagger. Der skal de få henge i julen og spre litt deilige juledufter i huset. Så enkelt, men så gøy å lage, og for meg er de en tradisjon. Husker mamma laget disse allerede da vi bodde i den lille leiligheten i Lillestrøm, da jeg var liten. Lukten av stjerneanis og appelsin er barndommens juleminner. Fine øyeblikk.

Tirsdag ble jeg lei fargen på peisen. Jeg synes den ble en mørk kloss som tok for mye plass og lys der borte i hjørnet. Tirsdag malte jeg den. Fortsatt ikke helt fornøyd, jeg ønsker meg at den skal bli enda mer varm beige, men det får bli til uka. Godt med alt som er gjort uansett, og hjørnet ble betraktelig lysere, og mer levende. Også synes julepynten på peishylla enda bedre!! Forandring fryder, gode øyeblikk.

Den morgenen snøen falt tungt fra himmelen da jeg ruslet til jobb, og la deg på bakken som et mjukt hvitt teppe. Da var det julestemning hele veien til jobb. Rett over veien ved påstkassa startet moroa, for det var kun ett menneske som hadde gått på gangveien før meg, og enten er vedkommende akkurat like barnslig som meg, ellers så har personen røyka tidenes “rev” på morran før de to turen ut. For de fotsporene, som varte i over 100 meter, var mer enn litt underholdende, og her var det virkelig gjort en innsats for å more eller forvirre den som kom etter.

Sporene er av den typen som får meg til å tro at spor-eieren dagen etter må ha kjent på vonde hofter, og/eller støle kne-ledd! Men du verden som jeg flira, og de sporene ga meg altså en så herlig og lattermild start på dagen. Jeg aner ikke hvem du er, du menneske med god tid på morran, og en evne til å sette spor i snøen som krever iherdig innsats, men takk skal du ha. Made my day!

Og da jeg ankom skolegården fikk jeg atter en gang skikkelig julestemning. Hvitt snøteppe i hele skolegården, utråkka og fin, også lys i julegrana mot mørkeblå vinterhimmel. Jeg ble stående lenge før jeg låste meg inn, bare for å nyte øyeblikket. Hverdag på sitt aller beste.

Vi spiller fremdeles inn episoder til julekalenderen. Det er tidkrevende, bittelitt pinlig når vi filmer på offentlige steder der det ferdes masse folk, men også kjempemorsomt. Også er det de bedriftene da, som virkelig gir det lille ekstra mens vi er der. Denne uka spilte vi inn en episode på Hannes Clinic, og jeg fikk ligge på mjuke madrasser, pakket inn i varme tepper, mens jeg nøt ansiktsmasasje fra Carolina. Tenk at dette lille tettstedet har så masse å by på! Så ja, pinlige stunder, og kamera rett i nepa er verdt det, når det bringer med seg slike gode øyeblikk.

Og slik gikk den aller første uka i Desember. Jeg har tråkket i regn, i snø, og på tørr asfalt. Jeg har drukket gløgg og spist pepperkaker med elever, og kost meg med håndballjentenes kamper på kvelden.

Jeg har pakket inn noen små ekstra gaver, og sortert gavene i poser etter hvor de skal og hvem de skal leveres til. Vi har så smått begynt å pakke det poden skal ha med seg når han flytter, bare 12 dager til han tar over leiligheten han har kjøpt nå. Jeg har bakt noen småkaker til kakeboksene, og kjenner jeg denne podeflokken min rett, er de boksene tomme lenge før julaften. Jeg har rusla noen kveldsturer bare for å se på julelysene i vinduene rundt omkring, vært på Fjøset og spist god middag med to gode venner, prøvd julekjoler Hos Mona, laget kveldsmat og samlet flokken rundt bordet på slutten av dagen, bare for å skravle. Jeg har kost meg med voffsen, kost meg med kaffekoppen, og kost meg elevene på jobb. Hverdagsuke, juleversjonen.

Håper uka som gikk ga deg noen gode øyeblikk, og at uka som kommer bringer frem smilet ditt. Ta vare på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

God morgen, god søndag, og goood første advent. NÅ er det lov! Lov med nisser, og kuler, og stjerner, og risgrøt, og riskrem og marsipan med sjokoladetrekk. Jeg har gitt meg selv lov lenge da, men nå er det liksom offisielt ventetid. Akkurat nå, er som nesten alltid, et godt øyeblikk. Søndagsmorgen er som regel det. Det knitrer borte i peisen, og voffsen og jeg sitter under teppet i sofaen, sammen. På peishylla er julekransen, og et par-tre nøtteknekkere på plass. Litt julestemning borte i det hjørnet også. Kaffemaskinen har fylt koppen min med hasselnøtt-kaffe, og gubben har nettopp satt rundstykker i ovnen. Straks skal voffsen tvinges med ut på en liten tur for å strekke på beina, og for å tømme tanken, men da jeg fant frem selen i stad løp hun under bordet og gjemte seg. Ingen stor frilufts-entusiast det dyret der, men tur blir det likevel snart. Vi skal bare sitte litt til her under teppet, og oppsummere noen av ukas små øyeblikk.

Tenk at det r 1 Desember alt da!! November, som alltid er litt mørk og lang, den gikk fort likevel. Og med advent kommer håndball på TV! Det er tradisjon for meg. Kvelder i stua, med håndball-jentene på tittekassa! Alltid like gøy, alltid like spennende. Litt sånn ungdomsminner også, fra den tiden jeg spilte selv, fast benkesliter på jenter 16 på Sørumsand. Husker at desemberkveldene hjemme var mamma og pappa og meg foran tv`n, og at heiaropene var høye, og spenninga enda høyere. Pappa lærte meg alle banneordene han kunne hver gang Norge bomma, helt ubevisst. En tradisjon jeg mer eller mindre dro med meg i oppdragelsen av egne barn… Uansett, håndball EM 2024, bring it on!!! Gode øyeblikk hele Desember!

Fredag var det julebord med jobben. Kroppen og hodet er litt slitne om dagen, og jeg jobba litt med meg selv for å glede meg til fest, men det ble så hyggelig! Masse festkledde kolleger, glitter og stas, høye skåler, julemat og morsomme taler, alt i tråd med julebordstradisjoner. Og selv om det ble litt tidlig kvelden på denne sletne skrotten, så kosa jeg meg skikkelig! Julepyntet skole, julebord med flotte kolleger, en knallfin inngang til helgen. Fine øyeblikk.

Vi er godt igang med innspilling av julekalender for næringsforeningen, Javier og jeg. Han gjør det meste av jobben da. Han instruerer, filmer, redigerer og publiserer. Jeg bare møter, gjør som jeg får beskjed om, og prater til kamera. Blir aldri helt vant til det, men selv om det kjennes kleint, så er det artig lell, og jeg er så heldig som får lov til å være med på sånne prosjekter innimellom. Det blir masse filming de neste ukene også, om vi skal komme i mål med 24 små filmer. Den første legges ut i dag. Så derfor, filming i lokale bedrifter, fine øyeblikk.

Og med den filminga kommer det utfordringer og små opplevelser jeg ikke ville fått ellers. Denne uka har jeg, tro det eller ei, kjørt firhjuling!!! Jeg, som alltid har vært den overnervøse mammaen i depotet på alle crossbaner i alle åra gutta har kjørt, fikk plutselig muligheten til å gasse litt sjøl. Om det ga mersmak??? Jepp, absolutt. For tenk om jeg kunne hatt sånn firhjuling med skjær, og kunne måkt snø på tomta i vinter på den måten!!! Det hadde vært fett det! Noe kjøp av firhjuling blir det neppe denne jula, men opplevelsen var fet!!! Fett øyeblikk.

En kveld denne uka la mellomste poden seg med hodet i fanget mitt da vi satt og så på tv. “Kos meg litt i håret a mamma?” Så satt jeg der da, og kosa med krølltoppen, og kjente at nå er det snart siste gangen jeg sitter i sofaen, med alle podene rundt meg, koser med krøller, og stryker på ryggen, skravler om hverdagen. For straks flytter nettopp denne poden inn i egen leilighet, og ei drøy uke senere reiser minsten i forsvaret for et år. Så jeg bare nøt øyeblikket. Satt bare rolig med en “voksen” pode i fanget, og nøt øyeblikket. Snart r redet mye tommere, jeg gleder meg over dagene, og øyeblikkene som er igjen.

Hver kveld denne uka har jeg fylt på med julepynt. Hver kveld har flere flater, kriker og kroker fått ne små juletrær, nisser og julekuler, og det er så koselig. Huset blir liksom så mye lunere av alt julestæsjet. Om ikke så alt for mange dagen skal juletreet få hedersplassen i stua også, men frem til da koser jeg meg med påfyll av små hint om jul. Så gode øyeblikk.

Den morran jeg var frøsen fra jeg stod opp, og valgte den lengste ullfrakken som yttertøy da jeg rusla til jobb. Jeg gikk på gangveien og var så fornøyd med valget, for kulda slapp ikke gjennom den lange frakken. Tilogmed rumpa og lårene var varme. Men så kom jeg dit hvor gatelysene treffer slik at jeg i noen meter jager min egen skygge, og skvatt litt da jeg innså at jeg så akkurat ut som Dracula. Kunne jo spilt i en skrekkfilm den dagen. Og da flira jeg så godt at jeg måtte stoppe opp å ta et bilde. Teit, jeg veit, men jeg lo likevel. Skummel kjerring i morgenmørket, festlig øyeblikk.

Og slik gikk den siste uka i November. Ei helt vanlig uke, med helt vanlige hverdagsøyeblikk. Jeg har, sammen en kollega Anne Grethe besøkt tidligere kollega Sandra, hatt en så koselig skravlekveld med dem, og kosa med verdens fineste, og ganske stuttbeinte Turbo. Jeg har bakt et slag julekaker, malt noen flere julekort, pakket inn kalendergaver til julekalenderen på kontoret, hatt fine samtaler med elever, og handlet inn litt kjøkkenutstyr til poden som er på flyttefot.

Nå skal jeg lufte den hjemmekjære voffsen. Tvangslufting, rett og slett. Hun er glad og fornøyd når vi først begynner å gå da, det er nok bare dørstokk-mila som er litt lang for de korte beina. Den er i grunn ofte lang for de litt lengre beina mine også…

Håper uka som gikk ga deg noen fine, små øyeblikk, og at søndagen, og den kommende ventetiden gir deg små gleder. Ha en riktig fin søndag, og stell pent med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.