Ukas små øyeblikk.

Forrige søndag satt jeg egentlig bare å gledet meg til fredag. Gledet meg til alle ukas gjøremål skulle være forbi, og til at jeg kunne innta helgeantrekket, altså joggebukse og hettegenser og ullsokker, og bare ligge som et frivillig slakt på sofaen. I tillegg til at kroppen fremdeles kjenner litt på at den fremdeles blir fortere sliten etter uka med Covid, så har den inneholdt mange gjøremål jeg føler at jeg “måtte igjennom”, gjøremål jeg ikke nødvendigvis har valgt selv. Slikt tar litt på en introvert.

Da fredagskvelden kom var jeg så sliten at jeg ikke orket å nyte den skikkelig engang. Faktisk så sliten at jeg havnet i sofaen med både BH og olabukse på, og ikke orket å skifte til noe komfortabelt før seint på kvelden. Og nå sitter jeg her igjen, søndag morgen, og lurer på om uka egentlig hoppet over lørdagen, for denne skrotten har ihvertfall knapt rukket å få med seg at det er helg…

Nå klager jeg voldsomt, ikke det som er meninga altså. Det er vel bare det at jeg ikke helt har rukket å senke skuldrene før mandagen står der og banker på igjen. Uka har vært god da, det skal den ha, og akkurat nå er et av disse fine øyeblikkene som fortjener en plass i søndagsbloggen. Kaffen er nytrukket, og fløten så fersk at den nesten luter litt ku enda. Jeg har lempet brunosten på sånne trekanta knekkebrød fra Sverige, og mer skal det ikke til før jeg føler meg uanstendig eksotisk her jeg sitter. Knekkebrød fra Charlottenberg lissom…fintfolk!

 

Jeg har ledd mye denne uka også. I overkant mye kanskje. Å ha kontorplass på C12 er jo nesten som å sitte midt i en komedie hvor det ene festlige poenget etter det andre blir servert på gullfat. Digger det! Årsakene, eller forhistoriene til disse øyeblikkene er vanskelige å gjenfortelle, de er som oftest av en sånn “du måtte ha vært der” kaliber. Likevel er det vel en bestemt greie som har gått igjen litt denne uka…elevene på vg1 har nemlig ønsket seg seksualundervisning med undertegnede.

Det som ble sagt var noe i retning av: “Hvis Janne tar den undervisninga så blir det litt gøy, ikke så flaut lissom!” Lite visste vel ungdommene at når undertegnede kommer i besittelse av en pose med intet mindre en 15 “bordmodeller”, altså dildoer, så jobber hjernen på høygir, og det er helt ufattelig hvor mye moro det blir ut av slikt. I fem dager har den posen stått på pulten min. Hver dag har tre pauser. Det gir mange pusterom for underbuksehumor det! Jeg skal ikke gjenfortelle alle vitsene her, noen deler jo garantert ikke den type humor, men jeg kan ihvertfall fortelle at med en “bordmodel”l i panna ser man ut som en enhjørning, og når du lager en hinderløype bestående av mannlige kjønnsorgan av latex, og plasserer de møysommelig bortover linoleumen på kontoret, så øker det trenings lysten betraktelig. Knebøy for eksempel, er svært motiverende. I say no more….Festlig øyeblikk.

Premiere. Torsdag kveld hadde Albatross Films premiere på prosjektet vi har jobbet med nå i et års tid. Representanter fra det lokale næringslivet, sparebankene, og medvirkende var invitert. Selv om det var rart, rett og slett på grensa til ubehagelig å se ansiktet sitt på kinolerretet, enda verre å høre sin egen stemme på høyttalere i kulturarenaen, så er jeg stolt av prosjektet så langt. Kenneth og Javier, produsenten, og kamaermagikerne har lagt igjen et imponerende stykke arbeid, og det var flott å se hvor mye de har fått med av den fine bygda vår disse sommermånedene. Nå håper vi å få litt lokale instanser med på laget, slik at dette kan bli et helårsprosjekt. Tosdagskvelden var et fint øyeblikk!

Vårværet. Den dagen det var så varmt i luften at jakken måtte av! I mange år har jeg tatt med meg elever som trenger å snakke ut for å gå en tur. Erfaring viser at det løsner litt da. At det er lettere å være åpen, lettere å snakke når man går side om side ute, istedenfor å sitte ansikt til ansikt på et lite grupperom. Denne uka har jeg gått mange turer, med mange ungdommer, og ikke noe slår følelsen av vår. Vår i lufta, vår i vinden. En dag denne uka måtte jakka av, og jeg trasket rundt i bare skjorta, og enda var det overraskende varmt. Sola varmet i ansiktet, og brant litt i nakke da vi snudde og gikk tilbake til skolen.Enda er det ikke grønt på bakken eller på trærne, men å kjenne at det nærmer seg, det er fine øyeblikk det.

Fredagen. Den timen etter middag, før alle podene hopper i dusjen, farter ut i bilen, ut i garasjen, ut til venner, og forsvinner hvert til sitt…den timen når alle enda er samlet her hjemme, senker skuldrene, og bare er sammen. Det er så fine øyeblikk. Gubben og jeg satt henslengt i hver vår sofa, podene samlet seg i andre enden av stua, og podekjæresten krøllet seg sammen i stolen foran peisen. Gutta spilte gitar, sang litt, lo litt, snakka litt. Liv og latter og familie. Jeg satt bare der, sa ikke noe, nesten redd for å gå glipp av øyeblikket. Det var en fin stund det! Så veldig hverdagslig, likevel så spesielt fint.

Treningsøkta før jobb mandag morgen. Jeg trente alene, uten kollega Martin denne gangen. Og når han ikke er der for å gnåle om at jeg slækker litt, da blir ofte treninga litt sånn halvveis, og full av juks. Men på mandagen trente jeg så godt at jeg overrasket meg selv litt. Gjennomførte hele den oppsatte økta uten å somle eller jukse, blei skikkelig svett, og passe støl dagen etter. Nå har jeg vondt i armen, sånn vondt at jeg faktisk vurderer å bestille en legetime til uka, men om den kan armen kan forklares som en idrettsskade, da er det egentlig bare kult. Uansett, klapper meg selv på skuldra (den som ikke har idrettsskade), og tenker at treninga, tross alt, var et fint øyeblikk.

Og med det skal tastaturet få hvile, akkurat slik som denne skrotten. Jeg skal nyte det som er igjen av enda en litt for kort helg, og forberede meg mentalt på ei ny uke, denne gangen uten altfor mange “må” ting, heldigvis. Oh, også skal jeg sette ei diger ribbe i ovnen. God jul til meg i dag, lissom! Det gledes! Håper uken din har vært full av fine små øyeblikk, og at søndagen blir strålende.

Vær snill med deg selv, hilsen enhjørningen.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen, god søndag.Det er lyst inne, lyst ute. Enda det er tidlig på morgenkvisten. Håper du har en strålende morgen, og at uka har bydd på masse fine små øyeblikk. Sitter her meg de vanlige knekkebrødene, fulle av smør og brunost, og det ryker fra te-koppen. Den lukter som vanlig bedre enn den smaker, men med tre og en halv t-skje suketter har jeg et ørlite håp om at den straks smaker som godteri.

Om en stund skal jeg filme et lite klipp på Aur Prestegård…eller egentlig skal jeg filmes. Et aller siste intervju med en lokal artist, et av de siste klippene som skal med i filmprosjektet til Javier. Vi har premiere for næringsforeningen og kommunene neste torsdag. Nervepirrende, og gøy.

Det betyr at jeg i dag, på en SØNDAG, hviledagen, også for puppene, på et eller annet tidspunkt på putte en BH på skrotten. Litt kjipt, men overlevbart. Det betyr i det minste at søndagens fineste øyeblikk enda ikke har hendt, og det kommer definitivt til å være det øyeblikket BH`n forsvinner seinere i dag.

Det har vært en typisk hverdagsuke, og med viruset fortsatt litt hengende i skrotten har jeg vært mer sliten enn jeg liker å innrømme. Det har betydd at dagen i stor grad har vært over i det jeg har kommet hjem fra jobb. Altså jobb, sofa, seng. I den rekkefølgen. Men det kunne vært verre, og jeg var heldig med relativt milde symptomer, tross alt..

 

Til tross for en noe slækk skrott var det herlig befriende å komme på jobb mandag morgen, for som jeg har skrevet før er det lite som går meg mer energi enn arbeidsplassen min! I bloggen forrige søndag skrev jeg noe om at jeg egentlig burde hatt min egen tiara, og mandag morgen ruslet kollega Tine inn på kontoret med nettopp en Tiara i hånda! Da snakker vi folk som som innfrir ønsker da!!! Og selv om tiaraen var lekker, og selvfølgelig svært kledelig på den prinsessen jeg tross alt er, så innser jeg jo nå, at så enkelt som det er å komme med spesifikke ønsker, burde jeg nok sikte litt høyre. Jeg skriver derfor nå at det neste som bør innfinne seg på pulten min på kontoret er en stor bunke kontanter!!! Sånn ca nok til en ny hjørnesofa fra IKEA! (og nå er jeg skrekkelig spent på hvem av kollegene som har trukket vinnerloddet om å innfri prinsesse Jannes ønsker den kommende uka!)

For noen uker siden nevnte jeg også i en liten setning (jeg husker ikke helt sammenhengen), at jeg i flere år har leita etter en sånn Pippi genser. Forrige søndag fikk jeg en melding fra Marianne. Hun hadde ryddet i skapet, og hadde en slik Pippi genser som hun lurte på om jeg ville arve! Nå snakker vi bærekraftig hverdagslykke nå!!!! Det tok ikke mer enn halvannet døgn før jeg kunne hente genseren på posten, og den passet PERFEKT! For en glede! Så to dager denne uka har jeg tuslet rundt i Pippi genseren min og følt meg som verdens sterkeste urokråke. Hadde det ikke vært for tiaraen min hadde jeg helt glemt alle manerer, og garantert løpt rundt i bygda og løftet tilfeldige hester og småkjeltringer over hodet! Tusen, tusen, Takk Marianne!!!

Jeg har lært enda ett nytt grep på gitaren. Små gleder, jeg vet det, men når formen er tilpasset horisontalt sideleie på sofaen de fleste kvelder, er det nettopp de små gledene man verdsetter mest. Slik som å endelig mestre et nytt grep. God på gitar blir jeg aldri, for musikk er ikke min greie, uansett hvor mye jeg ønsker at det var det. Jeg tror det bare er sånn, at noen er født umusikalske. Jeg er en av de. Derfor, nytt grep, fint øyeblikk. (Selv om jeg nå har glemt de to forrige grepene jeg har lært…)

Noen er født usportslige også. Jeg stiller sterkt i den kategorien og! Målet på morgentreningen denne uka var å slå hjul. Mener bestemt å huske at jeg var dødsgod på det i sånn 8-10 års alderen.  Enkel forskning, og et tappert forsøk, viser at det har jeg vokst fra meg. Hadde trenings-rommet for meg selv torsdag morgen, masse rav plass, mange muligheter….feila stort. Resultater er et lettere forstuet ego, og en litt øm skulder. Men man vet jo ikke om man kanskje har et skikkelig godt skjult talent før man prøver….jeg prøvde. Artig øyeblikk.

Så er det alle disse andre små øyeblikkene da. De som sammenlagt lager helt vanlige, men gode uker. Morgenvisittene fra de to ekornene som hver dag spiser frokost på fuglebrettet utenfor kjøkkenvinduet. Storfint besøk kalles det. De er så fine disse bustehalene. En har hvit flekk på brystet, den andre ser ut som en pop-stjerne fra 80-tallet med høy pannelugg og overlegen holdning. Begge er søte, og ganske så uredde når det gjelder folket i måsahuset. Nå kan vi fylle frø på den ene siden av fuglebrettet mens de sitter stille og venter tålmodig på den andre siden. Fine øyeblikk.

Den kaffekoppen etter middag. Når man kan legge beina litt høyt, stirre meningsløst med tomt blikk inn i flammene i peisen, og bare senke skuldrene helt, vel vitende om at man faktisk ikke trener å bruke hodet til noe annet enn å ha det plassert på skuldrene, helt frem til dagen etterpå. Gode øyeblikk.

 

Og slik var uka. Jeg har sovnet i stolen i solveggen ute på plattingen, etter arbeidsdagen. Jeg har handlet inn til, og allerede fylt opp påskeeggene til podene, godt med alt som er gjort. Jeg spist meg mett på vafler før middag, gått tur før kveldsmørket har lagt seg over bygda, funnet hestehov i grøfta, og ledd høyt av gubben som ble sur bare fordi jeg slapp en lydløs liten jentefis…Sarte mannfolk, tåler ikkeno.

Nå skal jeg finne frem den fordømte BH`,n, og forberede meg på dagens utflukt. Med litt flaks blir det tid til bakst i dag også, og kanskje en halvtime i solveggen med kaffekopp og sjokolade.

Håper uken som gikk gjorde deg godt, og at uken som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Det blir en redusert søndagsblogg i dag tror jeg. Litt fordi kroppen er sliten, og litt fordi med store deler av uka tilbragt innendørs er ikke øyeblikkene mange å skrive om. Det knitrer i peisen, som vanlig. Knekkebrødene har fått ei feit skive Brie på seg, istedet for brunost. Fisefint, sånn er det å være dronning i måsahuset. Skulle nesten hatt en sånn tiara også, lurer på hvorfor ingen har foræret meg det…

Pysjen jeg befinner meg i blir etter all sannsynlighet værende på i hele dag. På føttene har jeg to ulike ullsokker, om noen skulle lure på det. Fikk ryddet i sokkeskuffen her om dagen, og noen stod rett og slett ikke til å redde, allerede stoppet flere ganger. Men det gjør jo ikke noe om ikke ullsokkene alltid matcher, så lenge de varmer føttene. Litt Pippi der altså. Pippi og dronning, ikke verdens verste kombinasjon det eller.

Ute på fuglebrettet, utenfor vinduet sitter to fugler skulder mot skulder, og deler nøtter og solsikkefrø. Det er vanskelig å ta øynene vekk fra dem. Liv på fuglebrettet er alltid fine øyeblikk, også en søndagsmorgen.

 

Mandagen var en bra dag, Den beste i hele uka. 90 prosent av ukas øyeblikk skjedde mandag tror jeg. Morgentrening med kollega Martin var brutalt, men fint. Han er jo sånn evig og litt irriterende optimist når det gjelder gamle kjerringer og styrketrening, og hadde laget nytt opplegg som skal vare noen uker. Om man ser bort fra det faktum at jeg nesten ble kvalt av en håndmanual, satt fast i snorene i taket, tippet sidelengs og havnet i ustabilt sideleie grunnet komplett mangel på kjerne muskulatur, og til slutt snublet i ørepropppene mine, så var det ei bra økt. Fint øyeblikk. Når treninga var over, vel og merke.

Etter en dusj entret jeg kontoret, og fikk straks erfare at det straffer seg å avspasere på fredager. For da går det nemlig en faen i de kollegene som ikke avspaserer, og din plass på kontoret blir fylt opp av diverse kreative morosaker, som kollegene har stelt i stand på et slikt akutt håndarbeidsverksted, da de egentlig skulle vært ute blant våre unge, sårbare elever, og undervist dem… På pulten min lå en pose avføring… Et resultat av en forsnakkelse fra en kollega tidligere den uka, som sa avføring da hun mente anmerkning, og jeg lo så jeg nesten datt av stolen, fordi, ja, jeg er en sånn som synes det er sjukt festlig når andre sier feil! Det straffet seg. En pose “avføring” til Janne der altså.

På veggen ved plassen min hang et nytt bilde. Her hadde de ingen annen forklaring enn at ordet “drit” stod i stil med avføring… Lærer-logikk på sitt beste der altså. At våre elever lærer noe i det hele tatt er høyst forunderlig. Godt politikerne har avlyst eksamen i år, sier jeg bare. Men latteren satt løst på mandagen altså, virkelig. Alltid fine øyeblikk! Nå må jeg bare tenke ut passende hevn…Det burde ikke bli vanskelig!

Tirsdagen startet så fint. Det var lyst da jeg ruslet til jobben, og skoene mine gjorde meg glad. Simpsons skoa! Kanskje en av mine bedre investeringer. Så mye glede for en liten 200-lapp! Bar asfalt og kule sko, bra øyeblikk.

Men i løpet av første økt begynte det å gå litt rundt i hodet. Mer enn vanlig, mener jeg, og halsen klødde. Tok en virus-test, sånn bare for å være på den sikre sia, også var det bare å pakke veska, og rusle slukøret hjemover. Og hjemme ble jeg ut uka. Skiftende form, mange dager på rad, og mye horisontalt på sofa. Slapp og sliten er vel nøkkelordene. Smører mat, ligger en halvtime. Bretter klær, ligger en time. I går våget jeg meg ut en tur sammen med minsten, isolasjonstiden var jo over, og jeg kjente at det ar godt med luft, helt til jeg kommer bort på Kiwi, mister all farge i ansiktet, og må ned i knestående. “Shit, du er hvit ass mamma, som et lik lissom! Skal jeg ringe pappa???” Takk for den gutten min, takk for  den. Det kunne vært verre, selvsagt, men horisontal sofatjeneste kler meg ikke… Satser på jobb i morra, og håper det funker fint.

 

Meldinger fra kolleger, det er fine øyeblikk. Små hint om at man er savnet, små hilsener fra elevene. Det varmer.

Da kollega Ragnhild kom på døren en ettermiddag, med tulipaner og ostepop. Det er dama som vet å glede noen det. Tulipaner må være noe av det vakreste som finnes. Strekker seg opp, og springer ut og viser seg frem i sollyset, lukker seg, og sover når mørket kommer. Nydelig, slike blomster som bare skal nytes.

Og slik var uka. Savn og søvn, og kort pust og varme men ulike sokker. Kjenner rmeg sliten, men heldig. Heldig som har poder som sørger for at mamsen får lufteturer med godt selskap, og polkagriser rett fra Sverige.

Heldig som har en gubbe som skyver konemennesket ut i bilen og kjører en tur i sola, fordi han vet at duringa fra motoren gjør meg søvnig. Godt å kjenne sola varme gjennom rutene mens man kjører gjennom skogen. Godt å stoppe på en rasteplass, drikke kaffe, og høre på fuglekvitringa fra tretoppene langt ute i granskauen. Vår i lufta. Vår og virus. Fine øyeblikk.

Nå skal denne skrotten hvile litt igjen, lade opp til jobb i morgen. Jeg skal logge av litt, krype under teppet igjen, og fortsette fargeleggingen av et nytt tegneprosjekt, bestilling denne gangen.

 

Håper uka di var fin, full av små øyeblikk som varmet hjertet, også håper jeg du er snill med deg selv. God søndag. Vi bogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Det er lyst ute. Tidlig en søndagsmorgen er det helt lyst ute. Dagens første fine lille øyeblikk, lys inn i stua gjennom vinduer som burde hatt en vask for leeeenge sia. Den aller første vårmåneden er i gang, og det merkes. Alle snøfall, alle kuldegys, alle mørke skyer fra nå av vil føles som et strev, bare fordi de siste dagene har vært fulle av sol og bare flekker med asfalt. Følelsen av vår, joda, absolutt fine øyeblikk.

I går morges var det nesten umulig å sitte her på denne plassen i sofakroken, for sola skinte så til de grader at grå stær og hornhinner luktet svidd! Vi stod opp tidlig, gubben og jeg, rakk akkurat å spise frokost sammen med minstepoden før han ruslet bort på jobb, og da jeg satte meg ned i sofaen for å tegne til for bobil-magasinet, sovnet like gjerne gubben igjen på den andre sofaen. Å ha en gubbe på 47 er som å ha et spedbarn egentlig. Hyppige måltider, lykken er et par blafrende pupper, og det er stadig tid for en liten horisontal hvil. Så ble jeg sittende der, høre på lett snorking under det gule teppet, og myse mot sola som lyste opp hele måsahuset gjennom vinduet. Et sånt fint lite hverdagsøyeblikk.

God morgen, god søndag! Har uka vært god? Har du notert deg noen sånne fine, små hverdagsøyeblikk bak øret? Det har jeg. Ingen spektakulære hendelser, ikke noe som vil skrives ned i historien, men fine, små øyeblikk som til sammen har laget en helt vanlig, god hverdagsuke.

 

Tror jeg starter med ukas første skikkelige latterkule jeg. Kort forklart, latteren sitter alltid løst på kontoret! Og selv om det egentlig er ment for å være et stille arbeidsrom bidrar alle med sitt til at det ikke funker. Skravla går, enten den skal eller ikke, hos noen mer enn andre. Ikke til frustrasjon, men til glede og latter. Og etter noen dager med planlegging fikk vi vaktmesteren med på laget, og han brukte deler av vinterferien på å lage vindu med gardin og persienne, OG stakitt-gjerde mellom pultene til to av de som kanskje skravler aller mest. Og sjelden har vel resten av gjengen ledd mer av eget geniale påfunn, eller av reaksjonen til de to damene som hadde fått det så trivelig på skrivebordene sine. Om det hjalp??? Neh, ikke akkurat, for nå bare må de snakke enda høyere for å høre hverandre….men gøy var det, hele uka egentlig! Herlig øyeblikk.

Mandag og torsdags-trening med kollega Martin. Jeg skal ikke lyve å si at det er gøy, for det er fremdeles ikke, og har aldri vært, et ord denne skrotten forbinder med trening, MEN…det er faktisk en herlig følelse når økta er unnagjort, og vi kan drikke kaffe og spise frokost på kontoret, FERDIG trent, klokken halv åtte om morgenen! Og det kan faktisk bli, med tiden, en rutine jeg faktisk kan lære meg å like! Progresjonen er sånn passe. Jeg løfter tyngre enn første uka, mange kilo faktisk, og jeg klarer to push ups… Det er bedre enn ikkeno! Derfor, morgentrening i gymmen på skolen, ganske fine øyeblikk!

Vi går rett på fredagen. I over et halvt år har kollega Torunn og jeg snakket om en tur til Hadeland Glassverk, bare for turen sin skyld. Flere ganger har det vært planlagt og avlyst, av ulike årsaker, men denne fredagen var det endelig spikra, og sjefen lot oss avspasere for tidligere vikartimer. Perfekt. Hvorfor kollega Martin sa ja til å bli med da Torunn ba han med aner jeg ikke, men han var overraskende positiv til jentetur. Og vi kosa oss! Skikkelig! Durte hjemmefra på morgenkvisten, var hjemme etter middagstider. Shopping, skravling, innom glassblåserne, museet, og et par bedre måltider, flere latterkuler enn jeg kan telle, kaker, og et ukjent antall kopper kaffe. Beste fredagen på lenge, i herlig selskap av to mennesker jeg setter veldig høyt. En kjempedag, med mange herlige øyeblikk!

Jeg ser nå at de fleste av ukas øyeblikk har vært sammen med kolleger…kan vel kalle meg heldig da! Enda en latterkule, denne gangen med kollega Trine, da vi ruslet ned for å kjøpe inn lunsj, og to flasker vin til “godteri”lotteriet. Det skal liksom ikke mer enn ei spruteflaske og en en liten “informasjonslapp” til før jeg lager meg bilder inne i hodet som jeg ikke unner noen å se, men jeg kan love deg at det er festlig, ihvertfall inne i dette hodet. Anti bak….kniiis!!! Gøyalt øyeblikk.

En rusletur på isen i ettermiddagssol. Gubben og ejg. Slett ikke et dumt øyeblikk det heller. Egentlig skulle vi bare handle inn litt mat til uka, men parkeringa utenfor Kiwi var så full, at vi fikk stress-utslett begge to. Så vi vrengte kjerra ut av sentrum og opp mot vannet istedet, og ruslet rundt der oppe en drøy halvtime, bare for å senke skuldrene, og forberede oss mentalt på kø i kjøttdisken. Rusle rundt sånn med sola i øyene, det senker stressnivået betraktelig, og gir alltid fine øyeblikk. Det beste av alt, parkeringa på Kiwi var ikke på langt nær like full da vi kom tilbake.

 

Et glass vin på fredagskvelden. Det hører sjeldenhetene til, men denne flaska har stått på benken siden jeg fikk den til jul. Der har den stått fordi den var for bred i bunnen for vinstativet, så da var det på tide å åpne den. Ok, det høres ut som en dum unnskyldning, men i mitt hode var det fryktelig logisk. Så¨ble det et glass vi både fredag, og lørdagskveld! Sånn er det å være sofistikert måsakvinne! (tror jeg holder på den historien til det motsatte er bevist!)

 

Ut å kjøpe fuglefrø. For tiden er nok det gubbens favorittutflukt. Fuglefrø fra Biltema. Det er visst det de liker best, disse småfuglene og ekorna som stadig sitter i “restaurant Måsan”. Så da satt vi snuta mot Mysen, kjøpte fuglefrø, og ruslet en liten tur i Ørje på vei hjem. Fint på sommer`n, fint på vinter`n, fint øyeblikk.

Og det var vel egentlig det jeg hadde å komme med i dag. Sånn røffli lissom. Innholdsrik uke, ganske vanlig uke. Jeg har studert de søte små bustehalene som sanjer nøtter utenfor kjøkkenvinduet. Jeg har spist ost og kjeks til frokost, bare fordi. Jeg har menget meg med smilende ungdommer på jobb, og snakkesalige unge menn her hjemme.

Nå skal straks Bodil få kjørt seg litt. Hun skal elte et par grove deiger, så jeg kan bake litt til ukas kommende matpakker. Også skal jeg sy litt, tror jeg, hvis vilja til det fremdeles er der når bakinga er unnagjort.

Håper uka som kommer blir god, og proppfull av gode øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.