God morgen, og riktig god søndag. Enda ei hverdagsuke er på hell, helt uten de store hendelsene. Fritt for drama, fritt for lottogevinsten jeg håpet på, likevel full av små øyeblikk som gjorde hverdagene fine. Jeg sitter her, atter en søndag, pakket inn i varm pysj i det faste sofahjørnet, lytter til knitringen i peisen, og venter på at varmen derfra skal spre seg rundt i stua, slik lukten av kaffe og nystekte rundstykker allerede har gjort. Lukten av søndag. Måsahuset er stille, så stille at jeg gleder meg til neste gang minstepoden kommer hjemom på en liten perm. Ikke har jeg store planer for søndagen heller, men det gjør ikke noe. Det er godt å starte dagen med helt blanke ark også, kreativiteten blomstrer gjerne mer da. Jeg tipper det blir litt baking utover dagen, en tur i skogen kanskje, også skal jeg lage bursdagskort til en kommende jubilant. Små ting som sikkert gir fine øyeblikk.

Forrige søndag, da bloggen var ferdig skrevet, fikk jeg et innfall, og brå-malte en vegg i stua. Ingen kjempestore forandringer, bare fra en grønnfarge til en annen, litt mørkere grønnfarge. Akkurat nok forandring til å kose meg med endringen. Og hele uka, hver gang jeg kommer hjem, ser jeg på veggen, og klapper meg selv på skuldra! Jeg elsker små endringer, selv de som kun synes for meg. Nye gardiner er bestilt, for de grønne pleier jeg bare ha oppe i julen. Hadde håpet de skulle komme før helgen, men postgangen har gått litt tregt denne gangen. Fine øyeblikk likevel, med litt mørkere vegg i stua, og noe å glede seg til i postkassa om noen dager. Små gleder.

I går begynte jeg å pakke inn de første av årets julegaver. Gubben holdt på ute i garasjen, og jeg kjedet meg litt, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne forberede jula. (julegardinene henger jo fremdeles oppe, så…) De aller fleste julegavene er allerede kjøpt inn, og skal de først legges vegg på lagring i boden, kan de jo like gjerne ligge der ferdig pakket inn også. Godt med alt som er gjort, si. Ble nesten litt fysen på ribbe også, men landa på en liten rest av marsipangris fra godteskuffen. Fint øyeblikk.

Denne uka var det klart for årets første fotballkamp i midttimen. Det endte med nok et tap, men det er like greit. Jeg tror nemlig ikke dette lærerlaget hadde hatt godt av en seier, for da hadde vi blitt så brå-optimister at vi sikkert hadde meldt oss på neste sesong også, og det har vi rett og slett ikke helse til… og ikke evner heller, skal jeg være ærlig.

En kollega tok noen bilder av oss fra tribunen da vi hadde lagmøte før avspark, og vi ser vitterlig ut som en gjeng fra en mer enn vernet bedrift. Laget består av skoleansatte med hofter som skriker etter titan-kuler, menn med pannebånd og vernesko, neglesopp, flass, grå stær, skjeve hornhinner, slatters og grilldress. Men gøy var det, utrolig nok. For vi både starta og avslutta kampen med kokosboller, og det smaker bedre enn seier, tross alt! Gøyale øyeblikk!

Storepoden kommer hjemom de gangene han har lyst til å få middagen servert, eller når han trenger en hårklipp. Denne uka ønsket han seg begge deler, og det gjør så godt for mammahjertet med disse visittene. Sånne ettermiddager hvor vi plutselig igjen er flere enn bare oss to gamlingene rundt middagsbordet er så herlig. Middag, hårklipp, fine samtaler, også en tur på butikken alle sammen for å handle litt. Herlige ettermiddager, herlige øyeblikk.

Og når man har hatt litt flere i huset en stund, så klarer jeg endelig å kjenne på en herlig ro, når det bare er gubben og meg igjen også. Selv de stundene vi ikke sier stort, bare sitter i hver vår sofa og leser, titter på en film, eller de gangene han sovner litt i fanget mitt. Det har tatt tid å venne seg til å bare være oss, etter så mange år med et lite hus fullt av poder og podekjærester. Men det er fint, og det blir bare finere og finere, og det er så godt å kjenne på. Gode øyeblikk.

Denne uka publiserte fineste Silje portrettet hun skrev om meg i Portrettmagasinet. Så innmari rart å lese om seg selv. Min historie, sett og fortalt gjennom andres øyne, og andres penn. Så fint å lese, men likevel litt sårt. Litt sånn, “Jøss, er dette meg?” følelse. Men jeg er så glad jeg sa ja, for det resulterte i et nytt og god menneskemøte, og enda en mulighet til å utfordre seg selv litt, ta et lite skritt til utenfor denne kjente komfortsonen. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg er fremdeles litt støl i skroget etter forrige ukes spagat-fall på isen, og det ble ikke stort bedre av å leke fotballkeeper i trang grilldress. Kroppen kjenner at den lever denne uka også, for å si det sånn. Jeg har ledd så mye av en snap podekjæresten sendte meg denne uka, og er så takknemlig for denne herlige jenta som kan le like mye av poden vår som vi kan.

Jeg har møtt neste års elever og noen fine foreldre på “åpen kveld”. Så mange snakket jeg med den kvelden at jeg sneik meg til en fem minutters pause på et helt tomt personalrom, og drakk kaffe fra automaten bare for å kjenne på stillheten noen minutter, etter en 15 timers arbeidsdag.

Jeg har fylt opp fryseren med kanelsnurrer, bare fordi jeg hadde lyst til å bake. Jeg har snakket 32 ganger med tante Mariann på telefonen, for å lære henne hvordan man kopierer og videresender en melding… (hvis du leser dette tante, godt jobba!!!), og jeg har hatt snøballkrig med en herlig gjeng ungdommer i skolegården. Små øyeblikk, ingen lottogevinst, grønnere vegg, en helt vanlig hverdagsuke.

Håper uken som gikk var raus med deg, og at uka som kommer krydre hverdagen din med noe fint. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Det er den første søndagen dette året, at jeg våkner opp i måsahuset, uten en sovende pode i andre etasje. Forrige søndag kjørte vi jo minsten til flyplassen, og han er tilbake i tjenesten i kongens klær. Det var både fint og litt kjipt å gi han den siste klemmen, og se han rusle inn på terminalen. Nå er han jo hjemme på perm titt og ofte, så savnet rekker man egentlig ikke kjenne på, men jeg vet så godt hvor mye han ønsker seg hjem til hverdagen nå. Til jobb, boligkjøp, alt det der.

Fordelen med en tomt måsahus er stillheten, selv om det også er den samme stillheten jeg noen ganger finner trykkende. Det er så rart det der, hvordan man savner lydene når de ikke er der. Denne uka har vært spesielt travel på jobb. Sånn av typen, rekker ikke sitte stille og spise lunsj-travel. En del av meg elsker slike uker, når det koker litt, og man kjenner at man er litt mør, og godt sliten, når arbeidsdagen er over. Så er det den delen av meg som tar med jobben hjem, den delen som kjenner på tankekjøret når jeg liksom ikke når over alt jeg ønsker. Når jeg føler at jeg ikke får gjort nok, for de som trenger det mest. For selv om det tankekjøret tross alt bare er inne i hodet, så er det støyende! Mer støyende enn enn ei travel bygate. Og når måsahuset er stille, da bråker tankene mer. “Skulle, burde, åtte, ville…” Nettopp derfor er akkurat nå et så fint, og ikke minst viktig øyeblikk. Søndagsmorgen, med ro og tid til å huske ukas øyeblikk. Alle de øyeblikkene som ga påfyll. Ukas små øyeblikk blir fort store i den store sammenhengen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mandag ettermiddag, rett etter jobb, fikk jeg besøk. Silje, som har startet Portrett magasinet sendte melding rett etter jul, og lurte på om hun kunne laget et portrett på meg. Sånn av typen. “Hvem er du?” med bilde og tekst. Min umiddelbare tanke var å avslå, for hvem i all verden skulle vel ville lese om om meg liksom… Men så er den den delen av meg da, som sier “bare hopp i det!”, for hvorfor ikke? Dessuten, kvinner bør heie på kvinner, og når noen skaper sin egen arbeidsplass, når noen kombinerer lidenskap med jobb, da heier man! Og hvis heie betyr å be noen hjem, invitere noen inn i både huset og i tankene, ja da kan man like gjerne gjøre det. Og det ble et så innmari fint møte. En lang og god samtale der to helt ukjente møtes, og finner ut at de kanskje er mye likere enn først antatt. En skikkelig fin mandagskveld ble, og et skikkelig fint øyeblikk.

Uka har bjudat på vær fra ca tre årstider. Høst, vinter og vår. Den dagen ALL snøen bestemte seg for å lande samtidig, og hele Østlandet jamret over måking, dårlig føre, og snø i skoa, da kosa jeg meg da! Under en diger paraply ruslet jeg til jobb i nysnø lett som bomull, og koste meg i det som så ut som et julekort. Jeg har sagt det før, at snøen er liksom naturens svar på ei skikkelig hold-in truse, og det er så sant. For snøen gjemmer liksom alle de små skavankene, som fallent brunt løv, sprekker i asfalten og falmet takstein. Nysnø gjør liksom en gammel verden litt ny, og det gleder denne skrotten langt inn i sjela. Fine øyeblikk.

Så ble snøflakene enda større, enda våtere, og enda tyngre. Og den delen av hekken som alltid gir etter for snøen bøyde seg over porten, og rammet inn måsahuset. Det samme skjer hvert år, og jeg lar meg begeistre like mye hver eneste gang. Gubben offer og uffer, og forbanner kvistene som pisker borti bilen når han kommer kjørende hjem. Så truer han med å sage ned kvist og kvast, helt til snøen slipper, og kvistene reiser seg igjen. Hver eneste gang. Og jeg koser meg med hekken som reiser seg hver gang, selv om snøen var tung å bære, som en metafor for hverdagen. For vi kan bære så mangt, og det går som regel bra til slutt. Fint øyeblikk.

Endelig har jeg fått tatt i bruk den kule t-skjorta jeg fikk av en elev til jul. Og det var så herlig å kle seg i noe annet enn ulltøy og tjukke strikkagensere, om enn bare for en dag. Jeg har jo som kjent en sånn slags fetisj for t-skjorter og kopper med gøye og drøye tekster, de gir meg så mye barnslig glede!  Moms against emos! Intern humor på brøstkassa, midt i uka, herlig øyeblikk.

Ulykkesdagen! Er det mulig liksom. Det starta da jeg kom frem til jobb. Rett utenfor døra til c-blokka var det et nytt lag snø over is, og jeg sklei i god kjerringstil! Det ene beinet frem, det andre beinet bak, en høyst ufrivillig spagat, landa med “bever`n” rett ned i bakken, og dro på meg en akutt og ganske brei VS, kort for Vagina-Slærk! Jeg tror jeg forstuet eggstokkene også! Og fordi beina som ikke er vant til spagaten låste seg litt, og jeg til slutt måtte tippe sidelengs i snøen for å samle dem igjen, ble jeg sittende såpass lenge at snøen rakk å smelte under høna…ingen boozt for selvtilliten akkurat. Senere på ettermiddagen da jeg skulle måke snø av taket på ute-teltet, raste det sammen med meg under. Ramma ga etter for snøen, og jeg fikk hele sulamitten med jern-spiler, duk og snø i huet, som resulterte i tidenes Donald-kul i huet. Og bare for å toppe det hele, da jeg spadde aske ut av ovnen for å fyre opp, høgg det til i de møre eggstokkene så jeg mista balansen litt, og for ikke å plante hele ansiktet i peishylla, måtte jeg ta meg for med begge hendene, inne i ovnen! En ulykke til den dagen, og jeg hadde blitt ung ufør!!!

Og da jeg stod på badet og vaske hendene fri for sot, og jamret over kul i huet, og slarkete bever, og forstua eggstokker, kommer gubben inn, stryker meg på ryggen, og sier: Sett deg i sofaen under teppet du, så skal jeg fyre opp litt, hente Pepsi Max til deg, og lage middag! Og jeg har, med hånda på hjertet (for øvrig den eneste kroppsdelen som ikke hadde fått juling den dagen), aldri vært gladere for hverdagsromantikk enn jeg var da! Middag servert i sofaen, fantastisk øyeblikk!

Og det var den hverdagsuka. Ungdommer som gir energi, kolleger som bringer frem smil og latter, handikappet underliv, nysnø, regn, og sola som kjemper seg frem bak tåka!

Håper uka som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at uka som kommer bringer frem smilet ditt. Stell fint med deg selv, og unngå is under snø! Vi blogges.

Så skriver kalenderen årets andre søndag. Riktig god morgen til deg. En relativt lite begivenhetsrik uke, for min del, er på hell. Og litt trege dager til tross, så har den bydd på opptil flere fine øyeblikk. Sånn som akkurat nå. Egentlig er jeg usikker på om det ER et fint øyeblikk, eller om jeg lager meg et. Uansett, denne faste rutinen søndagsmorgenen, men pledd, og varm peis, og frokost og blogg, den er fin. Den gjør meg godt kjenner jeg, det å starte den siste dagen i uka med ro, og litt ettertanke. Avslappende hjerneføde, rett og slett.

Gubben var akkurat borte hos meg i sofahjørnet, la en varmeflaske bak ryggen min, fordi han vet jeg fryser, og la to vitaminer på bordet ved siden av kaffekoppen min. Noen ganger når vi sitter alene på kvelden, han og jeg, så ler vi litt av hvor kjedelige vi er. For vi er det. Vi er ikke ofte ute og flotter oss, de fleste kvelder er det bare han og jeg, alene her i det gamle måsahuset, men vi liker det sånn. Og jo eldre jeg blir, jo større pris setter jeg på dette tospannet. En liten gest, som at han alltid husker vitaminene jeg glemmer, at han legger sin dyne over meg når han reiser om morgenen, fordi han står opp en time før meg, og vet at jeg er en frossenpinn…. hverdagskjærlighet, gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Oppe sover poden, og nederst i trappen står bagen hans ferdig pakket. Juleferien er over, og om noen timer flyr han nordover for å ta fatt på siste halvår med militær tjeneste. Vi skal spise frokost sammen, også skal vi kjøre han til flyplassen. Det gjør like vondt å sende han avgårde hver gang, men nå ser han ihvertfall enden på det hele, og har lagt planer for fremtiden. Jeg håper alt går hans vei nå, at veien videre blir god, for maken til fin fyr skal man lete lenge etter. Nå sier jo alle det om sine egen unger da, men han er virkelig verdens snilleste.

De to eldste podene var på golf trening med morfaren sin i går. De har fått dilla, alle tre podene, på sporten morfaren deres har dratt de inn i. Og når treninga var over kom de hjemom til måsahuset for å henge litt med minste-brutter`n, og for at største-poden skulle få en hårklipp. Og sånne ettermiddager. når alle podene er hjemme, når benken blir full av sukker og syltetøy fordi de går amok over vaffel-fatet, og når skapene plyndres for sjokolade, da er jeg kanskje på mitt aller lykkeligste. Når skravla går, når den godlynte mobbinga gir latterkramper, og når gangen er fulle av sko. Ukas fineste øyeblikk.

Tirsdag var ikke gangveien måket da jeg gikk til jobb. Ca 15 cm snø kunne fort ha irritert meg så tidlig på morran, men barnet i meg tok over! Sånn barnslig glede over å være den aller første som tråkker i nysnøen, lage sikk-sakk spor, gå baklengs for å lure “fienden”, alt det der. Midt på gangveien skrittet jeg opp et hjerte før jeg gikk videre. 15 cm nysnø på gangveien, fint øyeblikk.

Tirsdag kveld kom feberen kastet på, og det har ingen ting med nysnøen å gjøre, ferdig snakka! Og optimisten i meg tenkte at det skulle gi seg raskt ved hjelp av litt paracet, slik at jeg var klar for jobb på onsdag, men slik gikk det ikke. Jeg er så sjeldent for sjuk til å gå på jobb, at jeg får skikkelig dårlig samvittighet av å være hjemme. Torsdagen var også et sammensurium av varm og kald kjerring, så også den dagen ble tilbragt hjemme. Dæven som jeg jobba med meg selv altså. For når paraceten funka, da bakte jeg brød. Også tenkte jeg at om jeg var i form til å bake brød, så kunne jeg ha vært på jobb også! Og da hadde jeg dårlig samvittighet, helt til feberen steg igjen, og skrotten lå som et slakt på sofaen noen timer, og knaska mer paracet. Om det kom noe positivt ut av det? Tja, et brød og noen rundstykker, og jeg var frisk nok til jobb igjen på fredag. Greit øyeblikk.

Og fordi mistepoden viste at jeg hadde sår hals, og hodepine etter jobb på fredag, stod det ei grønnsaksuppe og putret på ovnen da jeg kom hjem, slik han pleide å få da han var liten, og vinterkulda brakte med seg forkjølelse. Og da ble jeg så glad. Rein omsorg. Sofa, pledd og suppe, godt øyeblikk.

På denne tiden av året reiser man på jobb mens det er mørk ute, og så er det blitt mørkt igjen innen man kommer hjem. Og jeg er kanskje en av de få som elsker mørketiden, så for meg er dette perfekt. For noe av det beste jeg vet er å komme hjem fra jobb, når mørket har pakka inn måsahuset. Når det ryker fra pipa, når snøen har malt hele Liermåsan hvit, og man vet at man kan pakke føttene inn i tøfler, og bare være hjemme. Det er så mye med dette gamle huset som burde vært gjort, så mye som burde vært fornyet, men likevel er det så godt å være hjemme. Gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har vært dager på jobb da jeg ikke har hatt tid til pause, fordi ungdommen alltid har behov for voksne etter feriene. Jeg har hatt dager da jeg nesten bare har ligget på sofaen, og hatt dårlig samvittighet for å ikke ha vært på jobb. Jeg har snoket i skapene og spist sjokolade jeg IKKE hadde tenkt til å ryke på denne uka, jeg har ledd så innmari av venninnen min som sendte med bilder av alle lappene hun har spart på fra da vi gikk på skolen, de vi sendt frem og tilbake til hverandre i skoletimen. 90-tallets snapchat.

Nå skal poden snart vekkes, så skal vi klemme litt, og si “på gjensyn”, for det er jo ikke såååå lenge til neste perm. Og resten av søndagen skal jeg bake, lese, og varme føttene foran peisen. Håper uka som gikk var grei mot deg, og at uka som kommer gir fine øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges 💕

God morgen, god søndag, og riktig godt nyttår ❤️

Så kom årets første søndag, og årets første blogg, og med det, også årets første siste feriedag. For i morgen er det tilbake på jobb. Jeg er klar, gleder meg stort til å se kolleger og elever igjen, likevel kjenner jeg at jeg fint hadde klart enda flere fridager. For kroppen har nesten gått inn i en hvilemodus jeg ikke helt vet hvordan jeg skal slå av. Jeg, som sjelden sover to hele netter på rad, og aldri lenger enn til kollen syv, ei heller i helgene, gjør ikke annet enn å sove. Fra ti om kvelden, til ti på formiddagen, inkludert en middagslur i sofaen. En liten del av meg frykter at søvnmangelen igjen kommer med arbeidsdagene, noe som kanskje vi bekrefte noe jeg helst ikke vil innse, men tiden får vise. En dag av gangen, det er det eneste nyttårsforsettet mitt i 2026. En dag av gangen, øyeblikk for øyeblikk.

Det er rolig i måsahuset, slik det har vært hele julen. Minsten sover enda, og har ei uke til med permisjon før han tar fatt på siste halvår i forsvaret. Tenk at han har vært i tjeneste et år allerede. Det skal bli godt å få han hjem for godt, jeg kjenner på det nå, særlig fordi jeg vet at han venter selv. Han er klar for voksenlivet nå, uavhengighet, slik som storebrødrene. Han ønsker å være tømrer, ønsker seg egen bolig, en voksen-hverdag som ikke innebærer uniform og køyeseng. Denne jula har vi hatt mye tid sammen minsten og jeg. Vi har gått lange turer, kjørt rundt på vinterhvite bygdeveier og sett på boliger til salgs, tillatt oss å drømme litt. Vi har stoppet og spist lunsj, trent, og jeg synes det er så fint å ha han hjemme, selv om det føles som om jeg bare har han til låns. Gode øyeblikk.

Jula er så smått ryddet ut av kriker og kroker, og har atter en gang tatt plass i ekser innerst i boden. Det satt litt langt inne å rydde den vekk i år, for jula var så grønn, og lun og fin. Samtidig er det godt å rydde den bort, for stua blir liksom litt større da. Luftigere. Tingene jeg er glad i hele året finner plassen sin igjen, og et par nye ting får en plass. Nyttårsaften shoppet jeg litt Hos ‘Mona, for et gavekort jeg fikk til jul. For første gang på 30 år hadde gubben en mening om dill-dall som skulle få bli med hjem, og vi var, utrolig nok, samstemte om et par lysestaker. Litt nytt, mest gammelt, fine øyeblikk.

Nyttårskvelden var vi bare oss, gubben og jeg. Kjedelig for mange, men for oss en kjær tradisjon. Takk og pris for den tradisjonen akkurat dette året, for jeg hadde et litt uheldig møte med en lilla hårkur som gjorde håret blått akkurat den kvelden…. Litt sånn smurf! Så det ble pysj, god middag, stearinlys, rydding av jul, stjerneskudd og avslapping, vel vitende om at guttene våre feiret med de som de er aller mest glad i det. Det er glede nok i seg selv, fine øyeblikk.

Fryseren er fylt opp med grove brød og pizzasnurrer, klare for årets første matpakker. Og med det fikk jeg bake-ånden over meg, og det som starta med en enkel brøddeig endte med en hel dag på kjøkkenet. Så nå er kakeboksene som for ei uke siden var fulle av julekaker, fylt opp med flatbrød og knekkebrød. Det var nesten så sikring boksen fikk et snev av ADHD da baketakka, og stekeovnen hadde en intern konkurranse om hvem som kunne levere mest. Men sånne dager er så fine. Stå på kjøkkenet, elte og steke, synge til radioen i vinduskarmen, og titte ut på småfulgene og ekornene som gasser seg med de frøene som ikke havna i brødet. Herlige øyeblikk.

Og akkurat i det jeg setter seg ned, kjenner at stillheten sluker meg litt, og savnet etter et fullt hus melder seg, da tikker det inn reinspikka mobbing i familiechatten, også ler jeg rått og brutalt, og kjenner at jammen er det deilig at redet er litt tommere også. Er det noe som holder de svære og litt skjeve tærne mine godt planta på jorda, bortsett fra tyngdekraften utløst av en bred røv og og spenstige bilringer, så er det gubben og unga! Ingen grunn til å bli høy på pæra her. Herlig øyeblikk!

Og slik gikk hverdagsuka. Den siste og første i 2025 og 2026. Et godt år har det vært, tross alt. Sol, snø, regn og vind. Strand, fjell, skog. Latter, smil, tårer og klemmer, flere enn jeg kan telle. Sorg, savn, og glede. Et hav av fine ungdommer, fine kolleger, venner, og familie. Og dere. Og det høres kanskje rart ut, sånn influenser-fake, men jeg mener det. Folkene på nettet, det lille samfunnet jeg får være en del av her inne. Kommentarene, rådene, fellesskapet. Det gir glede, og mange, mange hverdagsøyeblikk.

Nå skal denne skrotten nyte den siste dagen hjemme, og forberede seg på 52 nye hverdagsuker. Takk for året som gikk, takk for følget, takk for øyeblikkene. Godt nytt år. Vi blogges 💕