Regnværsdag igjen.

Regnværsdag igjen.

 

Sommeren var fin, sol, varme, frokost på trappa, alt det der. Men det er noe magisk med de første litt sure regnværsdagene når høsten kommer også. Litt trøttere når klokka ringte i dag enn jeg har vært tidligere i uka. Ble liggende en stund etter at alarmen var skrudd av. Hørte litt på regnet utenfor vinduet, og skrollet litt på instagram. Det føltes ut som en sånn stressedag, uten at noe tilsa at det kom til å bli stress. Tror egentlig kanskje bare det var den dårlige samvittigheten min som boblet litt. Jeg sendte poden på skolen i går. Sa bare sånn “Det fikser du! Da får du bare hinke litt rundt, det går så bra så!”

Han ville på skolen selv også, for de skulle ta klassebilde til skolekatalogen, men han kunne fått slippe hel skoledag. Det gjorde han ikke. Og når røntgenbildene senere på kvelden viste brudd i storetåa, da fikk jeg dårlig samvittighet. Litt fordi jeg sa “Dette fikser du, det går så fint så!”, og litt fordi jeg ble irritert fordi han hadde slått hull på den siste hele olabuksa da han trente i terreng med sykkelen. Også var tåa knekt. Årets mor…neppe.

 

 

Men i dag fikk han sove lenge, og før jeg dro på jobb var jeg oppe og rettet på puta under foten. Kysset han på panna og hvisket at han bare kunne sove videre. “Jeg sender mail til læreren og sier du er hjemme i dag!” Hentet inn litt mammapoeng, og gikk på jobb med litt bedre samvittighet.

Regnværsdag igjen. Fint å tusle til jobb, litt gjemt under en paraply som har sett bedre dager. Burde kjøpe ny, men bør vel prioritere ny olabukse til poden først. Små sølepytter bortover hele gangveien, og jeg unngikk dem alle. Ble ikke våt på tærne i det hele tatt. Da gjør det ikke noe om det regner. Ble møtt av smilende elever i korridoren, og latter på kontoret. Skjenket meg en kopp varm te og sendte en tanke til de to eldste podene som jobbet ute i dag. Yrkesfag er ikke for pyser, det er sikkert og vist.

 

 

Innom butikken på vei hjem. Grønnsaksuppe er perfekt på regnværsdager, og det bugner av flotte grønnsaker i butikken nå. Billig og god mat. Det frister med noe lett å lage, noe som bare kan putre i gryta, og spises av akkurat når det passer. Fersk suppe, og hjemmelaget brød. Passelig på en regnværsdag. Varm kakao til han med vond storetå, og til podene som har jobbet ute hele dagen. Pakke seg inn i alt som er varmt. Den slitne grå strikkejakka, ullsokker, varme pledd, og tøflene til gubben.

 

 

Regnværsdag igjen. Pusene uler ved vinduet så fort man har sluppet de ut. Tisser under granhekken, og vil inn igjen. Smyger seg rundt bena våre med fuktig pels før de flater ut i sofaen og durer i søvne. Som to små pelskledde motorer. Skroller litt på instagram igjen før jeg skrur av nettet litt, og krøller meg sammen ved siden av pusen. Stryker på den lodne magen (til katta altså), helt til jeg hører måsagubben kjøre inn på gården.

 

 

Middag. Samles rundt bordet. Ingen har gjort avtaler eller har planer utenfor huset, fordi det er regnværsdag. Fint å sitte inne. Det er tidlig på kvelden enda. Jeg har rukket en liten joggetur. Ble fuktig på bena av det lange gresset på stien denne gangen. Den dårlige samvittigheten har sluppet taket.

 

 

Oppvaskmaskinen  durer og går på kjøkkenet. I morgen kommer den gode fredagsfølelsen igjen, men frem til da skal jeg krølle meg sammen med den pelskledde motoren igjen, både katta og måsagubben, finne frem boka mi og nyte resten av regnværsdagen. (Enda det ikke har regnet på mange timer, og sola nettopp tittet frem mellom skyene.)

Kuvertbrød i kaffekopp.

Noen ganger må man bare bake noe, bare fordi. Ikke fordi man er sulten, eller fysen, men bare fordi man er lyst til å bake. Jeg er i alle fall sånn. Baker for bakegleden sin skyld. Skuldrene mine senker seg når jeg holder på på kjøkkenet. Blander litt, slumper litt, elter litt og synger falskt til radioen.

Forleden ble det brødbakst, selv om fryseren var full av brød allerede, og brødboksen bugnet. Fint lite er herligere enn lukten av nystekt brød, og fint lite smaker bedre en brød så nystekt at smøret smelter og renner nedover skorpa. Ah, digg! Bare for forandringens skyld bakte jeg brødene denne gangen i noe annet enn de vanlige brødformene. Et stort brød ble bakt i en porselensbolle, og resten av deigen ble brukt til små kuvertbrød bakt i store kaffekopper.

 

Jeg digger slike små kuvertbrød. Fine å servere til en lun salat, eller til et påleggsfat under venninnelunsjen, eller som porsjonsbrød til suppa en kjølig høstkveld. Bare fantasien setter grenser.

 

Da jeg la ut bilder av de nystekte brødene på Snapchat den ettermiddagen haglet det inn med spørsmål om oppskrift, og jeg lovet at det skulle jeg dele. Egentlig synes jeg det er skummelt å dele oppskrifter. Jeg er på ingen måte noen kokk eller baker, bare skikkelig hobbykokk-entusiast. Nå er uansett ikke slike kuvertbrød vanskelig å lage for noen, da alle fint kan velge den brødoppskriften de selv liker best. Loff og grovbrød, samme det. Stek det i porsjoner, og du har et kuvertbrød etter egen smak.

 

Jeg bruker som regel en grunnoppskrift med ca riktige tilmålte mengder av vått og tørt, men bruker ulike typer mel. Alt ettersom ha jeg har i skapet, og hvor grovt vi har lyst til å spise akkurat den dagen.

Grunnoppskrift:

50 gr gjær

6 dl væske (vann eller melk)

4 ss smør eller 2 ts nøytral olje

1 kg mel. (Jeg bruker alltid en par dl ekstra, synes deigen er lettere å jobbe med da. )

 

 

I mine brød brukte jeg vann, hvetemel, spelt, havremel, linfrø og solsikkekjerner. En salig blanding.

Elt deigen i ca 10 min, dekk med plast, og la heve en time.

Fordel deigen i ønskede former, dekk med plast, og etterhev i ca en time.

Stekes på 200 grader, nederste rille i ca 45 minutter.

 

 

Nytes mens skorpa er så sprø at det knaser i kjeven, og så varmt at smøret renner nedover skjorteermet når du tar en bit. Off…nå ble jeg sulten. Igjen.

 

 

Vi blogges 🙂

 

 

 

 

 

 

Kan du hjelpe meg litt?

Før sommeren fikk jeg spørsmål om å gjøre noe langt utenfor komfortsonen min. Min første tanke var, som vanlig, å si et blankt nei! Muligens godt kamuflert som et slags “Skulle ønske jeg kunne, men er skikkelig opptatt med noe annet innmari viktig akkurat da!”  For å si blankt nei til noe er også langt utenfor komfortsonen min, i frykt for å tråkke noen på tærne. “Flink pike-syndrom”, til tross for at jeg er så langt fra flink pike som et skrømt av et kvinnfolk kan være.

Men så er det nå slik da, at denne skrotten fyller intet mindre enn 42 år denne høsten, og jeg er lei av å være redd for alt som er nytt. Lei av å sitte på bakerste rekke bare fordi det er trygt, når jeg egentlig vet at jeg sikkert kan bidra med i hvert fall noe. Og med måsagubben i ryggen, og en litt ru og møkkete arbeidsneve som dytter meg frem, har jeg denne gangen sagt ja.

Ja, til å holde et bittelite foredrag på årsmøtet til FAU, på en skole litt lenger borte i bygda!

“Men hva i all verden skal jeg snakke om da?” spurte jeg! “Hva er det dere tror jeg kan bidra med? Jeg er ingen!”

Og svaret var som følger. “Kan du ikke bare snakke litt om livet og sånn? Hvordan ting egentlig er!”

Og der satt jeg med mobilen i hånda, leste meldingen, og ble ikke det grann klokere!

 

( Når egoet blir for stort for eget speilbilde…Lurer på om det ikke blir noen timer øving foran speilet de neste ukene. )

“Livet og sånn? Det er det vel ikke et oppegående menneske som vil sitte der og høre på “ingen” snakke om “livet og sånn!!???”

Men den overbevisende dama bak tekstmeldingene hadde motsvar! “Joda det er det helt sikkert. For det ser du på de som kommenterer på bloggen din! Der er det en haug oppegående mennesker, som mer enn gjerne leser om “livet og sånn!” “

Og da ble jeg glad, og litt lettere til sinns. For det er jammen meg sant! For de som kommenterer på denne bloggen, og det er jammen meg blitt ganske mange, det er ikke en gjeng smådamer med trutmunn som ser på livet med stjerner i blikket, som vandrer rundt på rosa skyer i høye heler, eller tror at hverdagen er fine bilder og store overskrifter på glanset papir! Nei, det er oppegående kvinnfolk og staute arbeidskarer. Det er folk som har noe fornuftig å komme med. Folk som ler av grove vitser, og viser medfølelse når noen har det tungt. Det er rett og slett helt normale folk, med helt vanlige A4 liv, akkurat slik som meg og de foreldrene som snart skal på årsmøte i FAU, og bli tvunget til å høre meg snakke om noe jeg enda ikke helt vet hva er!

Så derfor spør jeg deg, som leser denne bloggen akkurat nå, om du kan hjelpe meg litt.

For hvis du skulle på et foreldremøte på skolen, og midt innimellom budsjett og lærerplaner plutselig måtte høre på meg snakke i noen minutter, hva ville du hørt om da? Fra en helt vanlig mamma til en annen. Fra en helt vanlig arbeider til en annen. Hva hadde vært interessant å høre om? Hvis jeg skulle holde foredrag for deg, hva hadde du forventet? Humor? Tårer? Realitet eller fantasi? Litt av alt? Eller ville du helst ikke hatt meg der i det hele tatt?

Og har du tid til å svare, så hadde jeg blitt så innmari glad, for det hadde hjulpet meg stort.  For det er ikke lenger snakk om jeg skal gjennomføre eller ikke. Jeg skal det. Og selv om det er kjempeskummelt, og langt utenfor komfortsonen, (og altfor liten tid til en akutt slankekur med mål om å nå matchvekt før jeg skal på scenen) så vil jeg jo ikke drite meg loddrett ut. (selv om jeg sikkert hadde overlevd det også. ) 

Mvh, hverdagsblogger med scenekrekk som blir takknemlig for ditt innspill!

 

Ukas små øyeblikk.

Sitter her og nyter stillheten. Jeg digger flokken min, trives aller best når jeg har alle mine rundt meg, men akkurat nå, når en ligger oppe og sover, og tre er ute på biltur, da er stillheten herlig også. Jeg nyter lukten av en kopp te. Den smaker ikke så himla mye, men åh, som den lukter. På benken står en brøddeig som Bodil har eltet til heving. Trenger egentlig ikke brød i dag, har mer enn nok i fryseren, men det er liksom ikke søndag før jeg har bakt noe. Passer fint det, for om noen timer, når jeg tygger på en nystekt sprø skorpe, så varm at smøret smelter, da skal jeg lukke øynene og nyte smaken, og et av ukas små øyeblikk. Digg!

Det har vært en fin uke. En sånn med mange små øyeblikk. Ikke noe stort og spennende, ingen ting å skrive hjem om, men akkurat fin nok til at man av og til har stoppet opp, trukket pusten, og tenkt at livet er godt.

 

( Når man endelig finner en t-skjorte som matcher personligheten. )

Det er fint å være godt i gang med skole og jobb igjen. Travelt, men fint. Deilig å kjenne på rutinene. Fint å fylle koppen med varm kaffe eller te på morgenkvisten, og kjenne den kalde lufta i ansiktet når jeg tusler til jobb om morgenen. Herlig å bli tatt igjen halvveis på veien av poden på sykkel. Ta følge en liten bit, skravle litt om alt og ikkenoe før vi ønsker hverandre en fin dag, og går hvert til vårt. Bra start på vanlige dager. Jeg gleder meg over kjente og ukjente ansikter hver dag. Spennende å treffe og å bli kjent med nye elever, fint å se igjen de gamle.

Jeg har sagt ja til noe jeg gru-gleder meg til, og kjenner på sommerfuglene i magen. Langt utenfor komfortsonen, likevel har jeg tenkt å hoppe i det. Tenkte å skrive litt om det i morgen, for her trenger jeg egentlig noen råd.

 

( Den dagen jeg stod opp, og håret trodde jeg skulle være med i Melodi Grand Prix finalen, i 1987. Trenger en hårklipp! )

Nok en ettermiddag ble tilbragt på en stol i butikken til Mona på senteret. Slike øyeblikk er så fine. Kaffe og skravlings en liten time før hverdagen fortsetter. Sånne fine øyeblikk, slike små avbrekk setter jeg så stor pris på om dagen. Lute tankene, le så tårene triller.

Jeg har trent tre dager denne uka. Det går fremdeles ikke fort, og jeg løper fortsatt ikke langt, MEN, jeg løper hele veien! Det i seg selv er en seier. Lite for mange, men for meg passelig stort. Å tre på seg joggesko, gå til man blir andpusten og svetten pipler i panna. Fremdeles ingen fan av akkurat det, men når det er over, når økta er ferdig, akkurat det øyeblikket, det er fint. Å unne seg en nystekt skolebolle etter trening gjør det verdt det. Vil jo ikke bli for sprek heller liksom.

 

( Når man tror formen er stigende, men kroppen sier noe annet. To turer opp trappa til hoppbakken. Var to trinn unna døden lissom. )

Jeg niholder litt på sommeren, vil egentlig ikke at den skal være over. På det varmeste kjentes ferien og sommeren så uendelig lang, men nå i ettertid er det som om det var over før den startet. Så mye av sommeren gikk med til bearbeiding av sorg, og ting som måtte ordnes i den forbindelsen. Men en dag mens jeg tuslet sånn rundt i hagen i egne tanker, drømte om flere varme dager mens jeg skulle til å tømme bassenget på plattingen, kjente jeg regndråper på nesa, og den friske lukten av fuktig løv, og plutselig gledet jeg meg over begynnende høst likevel.

 

( Når regndråpene faller i slunkent basseng, og vitner om en ny årstid. )

Den ettermiddagen tuslet jeg rundt i hagen en stund med fotoapparatet rundt halsen. Det er så avslappende å rusle rundt sånn, på let etter motiver, knipse litt. Det er som om man ser så mange flere små detaljer gjennom en linse, som om man oppdager mer . Fint øyeblikk!

 

( Å oppdage kjærlighet på bortgjemte steder, finne detaljer gjennom en linse. )

En liten kjøretur ut av bygda, bare gubben og jeg. Over kommunegrensa med bagasjen full av plantejord, hagehansker og planter. Gjøre det høstfint på kirkegården. Plantet på graven til mamma. Godt å kjenne at sorgen ikke er tyngende når vi er på graven hennes. Vemodig, men ikke trist. Litt annerledes på graven til svigermor. Det er så nytt enda, at hun ikke er hos oss lenger. Vi plantet litt der også, selv om gravstøtten ikke er oppe enda. Vi var stille når vi gikk derfra, men det var et fint øyeblikk likevel. Fint fordi vi ikke trengte å si noe, bare det å stå skulder mot skulder, tusle rolig mot bilen sammen, og vite at ting kommer til å bli helt fint, at livet kommer til å gå videre, det var et fint øyeblikk. Rart å tenke på at ingen av oss har mammaer lenger, godt å vite at vi hadde de lenge nok til å huske, og til å savne dem.

 

( Så godt å komme hit, uten å kjenne på den overveldende sorgen, bare roen, og vissheten om at ting er fint. )

Å få besøk av pappa og fruen, akkurat i det baksten ble tatt ut av ovnen. Det var et fint øyeblikk. Når folk stikker innom, helt overraskende. Når man setter over kaffen, samles i sofaen, og skravler en times tid. Man gjør så sjelden slik lenger. Alle besøk må liksom avtales og planlegges. Det er fint når de ikke gjør det. Når ting skjer spontant, og folk kommer inn med sko, for gulvet er litt møkkete uansett. Når samtalen og selskapet er viktigere enn serveringen. Herlig øyeblikk.

 

( Når morfar stikker innom, og viser bilder av den nyeste golf-pokalen. )

Så mye mer kunne vært nevnt. Hun på butikken som i hyllene mellom vaskemidler og kattemat sa, “Så fin du er i dag”, og fikk meg til å føle meg litt mindre ukomfortabel i kjole. Gaven en gruppe mennesker gikk sammen om, som jeg fikk på tirsdag. Bare til meg, og bare fordi. Det er vanskelig å finne ord for å beskrive takknemmeligheten og gleden. Det føles både ufortjent og kjempestort på en gang. Tusen takk.

Pusen som sitter i grushaugen innenfor porten og venter på meg hver dag etter jobb. Som stryker ryggen langs føttene mine og ikke gir seg med mjauingen før han er løftet opp og bæres inn døren.

 

( En liten lodden velkomstkomite. )

Legge hodet i fanget til måsagubben på kvelden, og kjenne at man blir sigen etter middag. Tenne levende lys når kveldsmørket kommer, drikke kakao av store kopper, og kjempe om den siste dæsjen med krem. Varme kalde føtter i de fine grønne sokkene jeg fikk i sommer, og glede seg over enkle hverdager.

Jo, uka har så absolutt vært fin, og rik på øyeblikk. Ikke store og spektakulære, ikke stort å skrive hjem om,  bare akkurat passe hverdagslige og minnerike. Mer enn det trenger man ikke.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag, og en ny uke spekket av små øyeblikk. Vi blogges.

 

Hallo helg.

Ferie er fint. Strålende. Følelsen av fri, sitte lenge oppe om kveldene, sove lenge om morgenen. Fint.

Men helger, når det ikke er ferie, det er enda finere. Når de to små fridagene føles fortjent. Når skuldrene er høye og hodet fult av jobb, og kjas og mas. Når man våkner på fredags morgen og kjenner at man plutselig har bittelitt ny og uventet energi, bare fordi det er fredag. Når arbeidsdagen går enda litt kjappere, bare fordi det er fredag. Og når alle tråkker over dørstokken hjemme, slenger fra seg skoene, og er enda blidere enn vanlig, bare fordi det er fredag. Det er fint. Finere en ferie!

 

Hallo helg!

Joda, jeg liker ferie, kan ikke påstå noe annet, men jeg tror jammen jeg liker hverdagen enda bedre. Rutiner. For selv om denne uka har vært en smule kaotisk, med behov for store doser kaffe og en pust i bakken mellom slagene, så er det godt å være i gang igjen. Mest på grunn av den gode fredagsfølelsen.

Det har regnet i dag. Det gjorde ingenting. Tynne tøysko ble våte på tærne på veien hjem fra jobb. På en mandag ville det irritert meg, men på fredager skal det mere til for å hisse opp ei gammal høne. Våte sko har en hel helg på å tørke. Tung bærepose med matvarer ville ha irritert meg på mandag, i dag tok jeg det som trening. En tørr agurkskive har ligget under spisestuebordet og irritert meg siden mandag, i dag tapte den kampen mot moppen.

 

 

Gulvene skinner ikke, men de er rene nok. Huset holder nok ikke bloggstandard hva hybelkaniner og blanke overflater angår, men det er greit nok. Noe støv forsvant i støvsugeren, noe ble sopet under teppet. Fordelen med regnet og tussemørket er jo at støvet syntes mindre.

Fredagstaco, sånn ca. En type til alle, alle får hver sin favoritt, bare fordi det er fredag.

 

 

Tenner stearinlys i alle kriker og kroker. Kryper opp i sofaen med de fine grønne strikkesokkene på føttene. Kjenner at roen senker seg, at skuldrene ikke er like høye lenger, og at noe av stresset slipper taket. Burde vasket nøyere under sofaen, men gidder ikke. Kunne gått en tur til sentrum og fått med litt av musikkfestivalen, men lommeboka er ikke helt enig. Skulle ha malt de siste listene i taket…kanskje i morgen.

 

 

På kommoden står vinflasken jeg fikk av sjefen forrige uke. Vurderer å ta meg et glass. Har aldri åpnet en flaske vin alene her hjemme, eller drukket vin til maten. Kanskje på tide å bli voksen. Skal tenke på det. Kanskje i kveld, kanskje i morgen.

 

 

Trekker pusten, lener meg tilbake, og gleder meg over to dager uten store planer. Gleder meg over regnet, og tussemørket. Gleder meg over fredagsfølelsen. Har savnet den i ferien kjenner jeg.

Hallo helg!

 

Kaffe, for pokker!

Jeg fnyser av nesa på folk som på død og liv skal ha det så travelt. Har sagt det før. Å ha det travelt er nesten som høy status å regne. Være med på ditt, rekke datt, verv her og verv der, opptatt i hue og ræ…hele tiden! Jeg hater å ha det travelt. Er ikke bygget sammen sånn, flere baller i lufta er ikke min greie. Ikke for det, jeg ser jo at jeg får til, når jeg må, men det betyr ikke at jeg vil.

Og nå sitter jeg her og kjenner at hodet nesten spinner og kroppen dirrer, også er vi ikke halvveis ute i uka engang. For noen dager er skikkelig travle, enten man vil eller ikke, og det er ingen ting med denne dagen, og alle gjøremål og tanker som vitner om status ihvertfall!

For måsagubben har hanglet en stund, og enda gubben har runda noenogførr er det jammen meg litt vanskelig å sende han på jobb når jeg vet han ikke er helt hundre. Sende melding, “Går et bra med deg?”

Får svar, joda, ting er ok, roer meg litt.

 

Jobb, nye elever, gamle elever. Gøy! Digger det! Skolestart er spennende. Å holde oren på skolestarten til podene derimot, litt mer utfordrende. To ulike skoler, tre ulike klasser, to starter med noe helt nytt, en med det samme gamle. Underskrifter på papirer, søknader om utstyrsstipend. Hvor pokker hadde vi lagt de MinID kodebrevene hen?

“Nå må vi bare få system i dette arkivet altså!” Arkivet består av en skuff i en reol et eller annet sted i huset.

Hvem trenger penger til kantina???” “HÆ???? Så mye? Hva pokker, skal du ha en tre-retters til lunsj eller?”

Kjøpe kalkulator, 7mm bred ringperm, meldemappe, blå kulepenn, trykkblyant med 5 mm bly, og passer. En trenger ny hammer, ikke for tung, ikke for lett heller. Og kniv. Kniv??? På skolen? Jahah, ok….

En skal på tur, en har omgangssyke.

Fraværsprosenten, filler`n! Ringe legen, smitta av pappa? Flere som blir syke hjemme nå? Orker ikke det!

Middag. Tar noe enkelt. Svir middagen som liksom skulle være så enkel. Lager ny enkel middag. Prøver å skrubbe svidd hermetikk ut av kjelebunnen. Bedre å kaste kjelen eller?

Bokbind på et ti-talls bøker. Setter på et nattbind med vinger, et som har ligget i skuffen siden overlegen røsket vekk livmora for 9 år siden. Føler meg skikkelig morsom. Poden er ikke enig. Pappaen kniser som en småflau tiåring.

 

Tar med minsten som ikke er minst lenger og jogger en tur. MÅ HA LUFT! Glemte at jeg har på sånn truse som kryper opp i blindtarmen når jeg løper. Bruker 90 % av løpeturen på å grave oppe i egen rumpe på leit etter ei litt sliten truse. Poden er ikke imponert nå heller.

 

Sette vekkerklokka på ekstra tidlig. Må huske toalettsaker til poden som skal på tur. Glemmer egen matpakke, men husker endelig navnet på den eldste sønnen til Angelina Jolie og Brad Pitt. Husker ikke hvorfor jeg lurte på det. Blir sulten, fordi jeg glemte matpakka. Sende melding til han med omgangssyken. Litt bedre i dag.

Svelger to tygges. Hjelper ikke på sulten.

Sender melding til han som skal på tur. “Kom du deg avgårde? Husket du bagen?” Ikke noe svar. Da er alt normalt. Han svarer aldri. Puh!

Har på to forskjellige sokker. Litt overraskende. Om noen spør sier jeg bare at det var planlagt. Kald på fingrene, svett under armene. Stresskvise mellom øya. 41 år og kvise. Festlig!

Husket jeg å ta av det bindet på boka til poden? La jeg det bare i sekken? Gruer meg til første foreldresamtale i år, håper jeg husket å ta det av!

Møte med sjefen, møte med elever, lappe den olabuksa jeg lovet å lappe før sommerferien. Kjøpe pålegg til matpakkene, og kattemat. Gi katta P-pille og ta en paracet selv. Ikke omvendt, sånn som sist. Jeg får ihvertfall ikke kattunger denne uka. Er det skadelig for mennesker å spise P-pillene til katta? Googler.

Hjem fra jobb, prøve å ikke svi en enkel middag til.. Satse på at kvelden og resten av uka blir litt roligere. HATER å ha det travelt. Trenger kaffe, for pokker. Så full av melk og sukker at den er tykk som en milkshake og seig som sirup!

 

Kaffe, for pokker!

Vi blogges! ( Når kaffen er fortært, og verden roer seg! )

 

Ukas små øyeblikk.

Ønskeuka. Uka jeg brukte alt for mye tid på å ønske ting annerledes. Skulle ønske de jeg var glad i  hadde det lettere. Skulle ønske jeg unne dempe eller bremse sorg. Skulle ønske jeg satt med flere svar på ubesvarte spørsmål. Skulle ønske alle jeg brydde meg om var friske, at jeg kunne fjerne bekymringer. Blåse på, ta bort. At alt var like enkelt som å fikse et lite skrubbsår på et barns kne. Blåse på, og ta bort, leke videre.

Og så, et sted midt i uka, og oppe i all ønskingen, bare stoppet jeg opp, tenkte på ukas øyeblikk, og fant ut at om jeg i det hele tatt skulle ha noe å skrive om på søndag morgen, var det bare å brette opp ermene, og finne de små øyeblikkene.

Og nå sitter jeg her, slik jeg har gjort siden sånn omtrent denne bloggen så dagens lys, med en kopp te, knekkebrød, en pode under et teppe på sofaen bak meg, måsagubben tvers over bordet, en pus over føttene, og noterer ned ukas små øyeblikk. For midt oppe i “skulle ønske ditt og datt”, så finnes det drøssevis av små øyeblikk verdt å ta med seg videre. Ikke alle er lette å ta bilde av heller, og noen er vanskelige å beskrive, likevel fester de seg som en slags liten lykkepille på netthinnen. Fester seg nok til at jeg ubevisst smiler når jeg tenker på dem. Lukten av morgen. Hvordan kan man beskrive, eller ta bilde av en lukt?

 

Når søvnen uteblir, og man er våken før resten av bygda. Når man tusler barbeint ut på gresset i hagen, for å kjenne på klesvasken på snora, den man glemte å ta inn kvelden før. Når de bare føttene graver seg ned i vått og kaldt gress, og blir kalde, mens fingrene holdt rundt en kopp varm te. Ser sola stige sakte oppover bar trærne på myra. Lukten av vått, kaldt gress, bjørkeblader med vanndråper, fuktig nyvasket tøy, morgensol, og te med en liten overdose honning. Den lukten, det øyeblikket.

Tilbake på jobb, og kjenne at man gleder seg etter en lang ferie. Rutiner igjen. Litt tid på morgenen til å skravle med gode kollegaer på kontoret, oppdatere hverandre på sommerens sysler og hendelser. Møte flere blide kollegaer i korridorene, og så endelig kunne ta imot nye og gamle elever. Fint! Fint, fint, FINT! Kjenne at man har savnet jobben, ungdommene. Sitte her en søndag morgen, og tenke at det er helt ok at det er mandag i morgen. De første ukene er alltid ekstra travle, dagen går ekstra fort, kroppen blir ekstra sliten. Det er helt ok.

 

 

Å kunne “rømme” litt fra all “ønskingen”.  Tre føttene ned i et par joggesko, og sette opp farten bare bittelitt på en runde rundt på Bjørkelangen. Jogge og gå om hverandre på små stier og smale skogsveier. Bli akkurat passe sliten i kroppen, nok til at hodet hviler også. Møte på beitende elg på jordet rett før man kommer til porten hjemme. Være tett på naturen, det er meditasjon. Fint øyeblikk.

 

( Skogens konger forsyner seg av naboens avlinger. )

 

Male stua, fornye litt. Elsker å male, se rommet forandre seg litt, bli litt nytt. Mangler et tredje strøk i taket, og gulvlister, men det sparer jeg til en annen søvnløs natt. Fint å ha noe å glede seg til.

 

 

Skolestart for guttene. Rutiner for hele familien, og en helt ny start. Hvert skoleår er liksom det. Begge de to eldste podene har fått plass på akkurat den linja, og den videregående skolen de ønsket seg. Det hersker en helt annen ro over måsahuset nå, enn på denne tiden i fjor. Alle er sikre på sine valg, og er akkurat der de ønsker å være. Jeg har en god følelse for dette året, og det kjennes fint. Samles rundt middagsbordet på ettermiddagen, høre om nye venner, nye erfaringer, nye begynnelser. Fint øyeblikk.

“Henge” litt med “Bodil” etter jobb. Det lå en pen liten bukett epler på kjøkkenbenken og luktet herlig høst, og plutselig fikk jeg så lyst på eplekake. Samlet alt av ingredienser i bollen til Bodil, og lot henne røre sammen smørja mens jeg kuttet epler. Fint å ha en ikke så snakkesalig bakekompis på kjøkkenet. Lukten av nystekt eplekake som sprer seg i huset er herlig. Det er skikkelig høst liksom. Unne seg et digert kakestykke med rause kuler av vaniljeis til dessert. Det er fint!

 

 

Tid med måsagubben. Bli hentet på jobb fredag ettermiddag. Kjøre til tjernet og sitte på brygga. Snakke litt, lene seg bakover og lukke øynene litt. Starte helgen sånn, med en matpakke og litt varmt i koppen. Nyte stillheten, han og jeg. Kjenne kjølig vind og varmen fra sola om hverandre. Herlig. Starte en helg uten store planer på den måten, det er fint.

 

( Å starte helgen her, bare vi to. Fint øyeblikk. )

Crosstrening på Magnor. Pakke bilen full av gutter og utstyr, stå midt i sandtaket og heie, ta rundetider, og plastre gnagsår helt til sur vind og regn hjelper oss å avslutte økten. Kjøre hjemover mens regnet pisker mot bilvinduene, litt frossen, men fornøyd likevel. For hjemme venter et varmt bad, og en pose litt ufortjent smågodt. Bena høyt en hel lørdagskveld, så lenge at det nesten blir kjedelig. Det er ganske fint det og. Kjenne at man har det så godt at man faktisk kjeder seg litt. Da skal man ikke klage på livet, eller ønske at ting var annerledes.

 

( Å sitte i bilen mens regnet plasker mot ruta, vel vitende om at man skal hjem til varme klær, og varm stue. Fint. )

I dag skinner sola. Det er nesten som om sommeren viste at jeg kjenner litt på separasjonsangst, og kommer tilbake for å være sammen med meg litt til. Tekoppen er tom. knekkebrødet spist opp, og de to siste podene er våkne. På tide å logge av og starte dagen, fylle den med ukas siste små øyeblikk. Håper din uke har vært full av små grunner til å smile. Vi blogges.

 

 

Nattmaler.

“Nå skinner sola i vinduskarmen, og katta maler som aldri før…”

Om man bytter ut sola med månen, og katta med kona, så har man måsafruen i et nøtteskall. Det er ikke lang tid siden stua i måsahuset gikk fra blå til grønn, ( Det forrige innfallet kan du lese om HER )bare fordi det dumpet ned en reklame i postkasse fra Kid, og jeg liksom bare ble akutt møkklei den blå fargen på veggene i stua, og bare MÅTTE ha grønne vegger. Gubben sier jeg har sånn interiør-tourettes. Det er nok ikke helt usant. Sikre kilder skal ha det til at jeg bytter farge på veggen oftere enn andre bytter underbukser. Det er gøy å bytte på litt, og når huset er så trangt, og gulvplassen så liten at nesten ikke noe lar seg flytte på, så er et malingsstrøk en enkel form for forandring. Og forandring fryder.

Jeg digget den grønnfargen. Fin var den, lun og varm. Passa til alt. Helt til forrige dagen.

 

For forrige dagen kastet livet nok en skruball. Jeg synes vi har fått mer enn vår dose av de i det siste. Sånne skruballer du ser kastes, men som ikke lar seg fange opp. Man må lete litt i grøfta før man finner den, og ting settes på plass. Jeg ville ikke ha noen skruball i livet akkurat nå, men den kom likevel, og da ble jeg liggende å tenke. Nattevåken. Og når søvnen uteblir, da kommer kreativiteten. Bakeoppskrifter og små snekkerprosjekter om hverandre. Og maling av vegger. Og sånn ca kl tre om natten ble jeg drittlei den kjempefine grønnfargen i stua. Den jeg synes var dødsfin når jeg gikk og la meg tidligere på kvelden.

 

Så når sola stod opp, eller litt før det egentlig, tredde jeg føttene ned i gubben sine støvler, og tråkket over hagen og inn på Maxbo. Handlet inn et par bøtter med mørkegrå maling, og et spann med hvit. For nå skulle stua bli todelt, ha en helt hvit vegg. Litt kontraster, og for at ikke stua, som mangler dagslys skal bli for mørk og dyster. Så stakk jeg på jobb, og innen jeg kom hjem var jeg sliten, sulten, og klar for en tur ut i den milde brisen. Hastet jo ikke så mye med forandringen lissom.

 

Men så kom natten, og nok en gang tok tankene mer plass enn søvnen, og etter å ha stirret i taket i et par timer stod jeg like gjerne opp, jekket opp ei bøtte mørk grå maling, hoppet inn i den gamle joggebuksa som har vært med på alle forandringer i hele kåken, og skrudde bilder ned fra veggen. Her skulle det males.

 

Så mens resten av måsahuset sov, bortsett fra de to pusekattene som var kjempeglad for litt selskap om natten, ble de grønne veggene sakte men sikkert forvandlet. Med Michael Bolton på øret, grovbrød til heving på kjøkkenbenken, og noen malingsflekker i håret lot jeg penselen spise opp nattetimene, og akkurat i det sola tok over for månen hadde jeg ny stue, og et litt klarere hode. Kanskje litt trøtt, men sove kan jeg alltids gjøre senere. Forandring fryder, og pense og maling er terapi, for nå er kroppen sliten, men hodet lettere, og skruballen virker ikke lenger like umulig å fange opp og kaste videre.

 

Og gubben, han så det denne gangen. For første gang på ca 15 år kunne han se forandring på fargene i stua. (og nei, han er ikke fargeblind, bare passelig likegyldig!) Etter jobb kom bilder på plass på veggene igjen, og møbler ble satt tilbake. Og akkurat nå, slik som alltid, når jeg har malt, tenker jeg at jeg er fornøyd. Så gjenstår det å se da, hvor mange måneder det tar før jeg ikke fatter hva jeg tenkte på, og igjen er klar for en forandring. Time will show.

 

Når katta maler like mye som matmora, og bare så til de grader matcher fargene i interiøret. IKKE tilfeldig, for å si det sånn 😉

Ukas små øyeblikk.

Jeg var tidlig våken i dag, til tross for at det var søndag. Hele hurven er hjemme var slitne etter å ha tilbragt gårsdagen på crossløp, så vi var i grunn i seng ganske tidlig til at det var lørdag. Og tidlig i seng, tidlig oppe, eller noe i den duren. Jeg ble likevel liggende i senga en lang stund i dag morges. Ble liggende å tenke at der og da var akkurat et sånn øyeblikk jeg driver og messer om til det kjedsommelige på bloggen på søndagene. Disse hverdagsøyeblikkene mine. For dyna var god og varm, vinduet halvt åpent, mild vind blafret litt i gardinene, og utenfor kunne jeg høre regndråpene slå lett mot ruta, mens lukten av vått gress seg inn i soverommet. Søndag morgen, ikke noe som haster, helt stille i huset. Herlig øyeblikk.

 

Jeg tror jeg har leita litt ekstra etter øyeblikkene denne uka, mye fordi det var den aller siste ferieuka, ville få mest mulig ut av den, men det virker som om de små øyeblikkene man setter mest pris på er de som ikke er planlagt i det hele tatt, de som bare skjer. De man stopper opp og nyter litt ekstra, bare fordi du kan.

En melding fra Ida tidlig i uka. “Blir du med og trener litt?” Og svette ble vi, både av skogsturen og skravlingen. Og selv om svetten rant, og sportsBH`n var full av ekkel hjortelus, så er det sånne øyeblikk man etter pris på. Når skravla går kjappere enn bena, og en lang tur føles kort, bare fordi man har hatt det hyggelig. Fint øyeblikk.

 

Vennskap. Jeg har kjent på det i det siste. Viktigheten av det. Jeg har alltid hatt flere bekjente enn jeg har hatt venner, altså sånne virkelig nære venner. Utadvendt og introvert på samme tid, lett for å snakke, ikke like lett for å knytte meg til. Men så finnes det sånne smilende, fine mennesker som bare kommer under huden på deg, bare fordi. Mona er sånn. Ei dame så sprudlende at humøret smitter i mil omkrets. Ta en kaffe med Mona i butikkene hennes, når man er innom senteret en tur, det gir så mange fine stunder. Øyeblikk fulle av samtaler, latter, og et og annet røverkjøp. For Mona driver en sånn butikk jeg fint kunne ha satt opp et telt, og flyttet inn i!

 

 

Små ting. Som å komme hjem til nyvasket hus. Det er herlig det. å komme inn døra, svett på ryggen og med armene fulle av handleposer, bare for å se at det skinner av gulvet, at det lukter grønnsåpe og at putene i sofaen er fluffet som om de står på utstilling. Det er herlig det. Unger som bare gjør det, digger det!

 

Små gaver fra en ung snekkerspire. Minsten som roter i plankehaugen bak uthuset, og i all hemmelighet snekrer gave til mamsen. “Sånn fat som du kan ha ting på vet du, mamma. Det tenkte jeg du ville like. ” Og jeg liker. Liker at det er litt skjeft, tungt som bly, og laget av en 13 åring som finner glede i å glede noen andre. Se hvor stolt han er når gaven blir tatt i bruk, satt på utstilling på kommoden i gangen, så alle som titter innom får se. Fint øyeblikk.

 

En løpetur forbi Eidsdammen. Kjenne at sommeren ikke lenger er så altfor tørr og varm, men at høsten ikke helt har gjort sin entre heller. Denne tiden midt imellom. Slutten på noe fint, starten på noe spennende. Lett regn på nesa. Kjenne at man orker å løpe enda litt til, og glede seg over et badekar fult av herlig varmt vann når man kommer hjem. Hverdagslykke.

 

Poden som bare bråmeldte seg på et løp, og vant sin klasse. Som jeg skrev på bloggen i går ( kan leses HER ), idrettsgleden, og støtten fra Alf Graarud og alle som gir grasrotandelen sin til Nordvang Motorsport gjorde det mulig. Tusen takk. Det var definitivt et av ukas aller fineste øyeblikk.

 

En spontan tur rundt omkring i nabobygdene, slik at podene får øvelseskjørt. Stoppe på butikken, kjøpe litt mat, og spise lunsj på brygga på Årnes. Lene seg tilbake, se utover Glomma, og bare ha all verdens tid. La sola lage fregner på nesa, og bare være. Det er fine øyeblikk det.

 

 

Når tilfeldighetene for en gangs skyld er på vår side, og strømmen går akkurat i det siste brett med bakverk er tatt ut av ovnen. LYKKE! Å være uten strøm en kveld, spise rykende ferske boller, tenne stearinlys og spille kort. Øyeblikk som gleder!

 

 

Blåsebort dagen. Da vinden herjet over deler av landet, også her på Måsan. Da det blåste så selv undertegnedes hår med en god dose hårprodukter levde sitt eget liv på toppen av hodet. Litt for voldsomt for min smak, men de to eldste podene storkoste seg, og utnyttet situasjonen, og den sterke vinden, og prøvde seg på en billig flytur til sydligere strøk. Det gikk nesten også, da vinden tok tak i presseningen, og sendte de over hele hagen før de havnet midt i hver sin tuja-buske. Unger ass…kan liksom ikke la sjansen på en mulighet til å utøve ekstremsport gå fra seg. Godt vi hadde en sprett ny rull med plaster.

 

 

Muligheten til å være litt spontant kreativ, det var fint. Ønske seg en hylle til trappegangen, gjøre som gutta, og bare mekke en selv. Stå ute i plankehaugen med sag, drill, skruer og en visjon. Det var fint. Gøy å lage noe selv.

 

Og til slutt, alle de fine tilbakemeldingen fra alle dere som er innom bloggen. Jeg har aldri før på ei uke, mottatt så mange fine meldinger på SnapChat, instagram og Facebook, som jeg har dene uka. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å svare alle, og om du ikke har fått svar, så send meg gjerne ei melding til. Når det hagler inn er det vanskelig å holde styr, men jeg prøver, jeg lover.

 

 

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. om du sitter inne i regnet, eller leker deg ute i sola håper jeg du stopper pp og finner litt glede i de små øyeblikkene. Vi blogges.

 

Seier, og tusen takk!

Jeg pleier vanligvis ikke å stikke snuta innom bloggen så sent en lørdagskveld, pleier jo å late som jeg har et passelig normalt sosialt liv omtrent på denne tida, men akkurat i dag ville vi bare, hele måsafamilien, si tusen takk! Tusen takk til alle som har valgt å støtte Nordvang Motorsport med grasrotandelen, eller på Vipps. I tidligere år har vi spinket og spart, og enda ikke kunne sendt guttene ut på banen i hvert løp de måtte ønske. Vi har måttet prioritere de store løpene, gutta måtte velge det løpet de synes betydde aller mest, og begrense treningene deretter, nettopp på grunn av kostnadene.

 

 

Men i år, på grunn av dere som har valgt å støtte Nordvang Motorsport men sin grasrotandel stiller ting seg litt annerledes. Selv om antallet treninger har vært noe redusert har det vært av årsaker vi ikke kunne kontrollere, vi har måttet være tilstede på andre arenaer i vår og sommer, så har vi likevel hatt mulighet til å kunne kjøre både lange og intense treningsøkter når vi har funnet tid.

I dag, på grunn av dere, har den mellomste poden kjørt et løp vi normalt ikke kunne ha meldt han på. I dag kunne vi si ja, på grunn av støtten fra dere. Vi kunne betale løpsavgifen, fylle på med bensin, gjøre sykkelen løpsklar, på grunn av dere, og fordi Lene fra Alf Graarud Motor har støttet gutta med helt og sikkert kjøreutstyr var det ingen ting som stoppet poden. I dag klaffet alt! (Bortsett fra mangelen av dopapir på utedoen.)

 

Og med hele familien rundt seg, og med venner plassert rundt omkring i løypa, fikk Martin boltre seg sammen med en liten drøss andre deltakere. Med ikke så rent lite sommerfugler i magen, og med en god porsjon stolthet, og ikke minst takknemlighet kunne måsagubben og jeg heie til stemmen ble hes, og senke skuldrene, fordi at for første gang ville ikke et løp bety en slunken lommebok, og sparemiddager resten av måneden. På grunn av dere.

 

 

 

Og Martin skuffet ikke, selv om den eneste som ville blitt skuffet over dårlig resultat er poden selv. For med nervene i høyspenn, nesa full av grus og armpump som verket i armene kjørte han inn til  seier i begge heat, og vant sin klasse, med god margin. Det er så gøy å stå på sidelinjen når alt klaffer, når idrettsgleden lyser av poden, og støtteapparatet rundt, venner og familie heier til de er like svette som føreren av sykkelen. Lagkamerater og konkurrenter som deler erfaringer i pausene, og gruser hverandre ned på banen, for så å gi en “high five” over målstreken, det er fint. Motordur og øresus, skrubbsår, og svette. Herlig. Og i dag kan vi takke dere, for uten dere ingen løp, og ingen løp, ingen seier.

 

 

I dag klaffet alt, på grunn av dere. Et stort, ruvende, og hjertelig takk!

Fra Martin med sprett ny og blank pokal, og fra resten av måsafamilien. God lørdag!