God morgen, og riktig god søndag. Her sitter jeg i ei mjuk seng, i en “hule” bak i bobilen, med bustete sovesveis, og poser under øynene. Merkelig trøtt, selv etter ei natt med masse søvn. Nå skal det sies at det har vært ei uke med mange våken-netter, men akkurat i natt har jeg sovet godt. Jeg gjør som regel alltid det i bobilen. Jeg tror det er en blanding av store mengder frisk luft, og det faktum at det ikke finnes noe som helst som haster når vi er på tur. Hjemme finnes det alltid noe jeg synes jeg burde gjort, alltid noe eller noen jeg tenker på. På tur er jeg bare på tur. Lite skiftetøy, nok mat og drikke, ei bok…og det er det. Vi dro i går, og skal hjem i dag. Kort utflukt denne gangen, men et lite hverdagsavbrekk okke som. Vi trengte det begge to, både gubben og jeg.
Enda ei hverdagsuke er forbi, og nå er det kun to uker til sommerferien, og til skolen atter engang blir tom for ungdommer. Tiden nå går så fort, samtidig som hver eneste arbeidsdag virker innmari lang. Dagene består av en travel mix av eksamener, nerver, samtaler, aktiviteter, levering av bøker, tårer og forventninger. Og midt oppe i alt dette finnes det øyeblikk som gjør at man nesten glemmer at man er på jobb. Latter og fjas med kolleger som ler av alt, bare fordi de er slitne. Kaffepauser med gode samtaler, klapp på skuldrene og klemmer. Gode øyeblikk midt i kaoset.
På fredag, etter ei uke jeg selv følte jeg fortjente det minst, rett og slett fordi jeg kjente jeg ikke hadde strukket til over alt, kommer en kollega med blomster, og verdens hyggeligste post it lapp.
Og peoner er noe av det vakreste jeg vet om. Jeg ønsker meg en hage full, men har aldri tatt meg tid eller råd til å plante. Lukten av peoner minner meg om oppveksten i Lillestrøm. Hagen til mamma i Jernbanegata bugnet av peoner i blomsterbedet inntil murveggen, og blomsterlukten blandet med lukten av solvarm murstein og nyklippet gress var magisk. Minner om varme somre som liksom ikke hadde noe ende, barbeint på varme heller, og rabarbra dyppet i sukker sammen med bestevennen fra leiligheten i andre etasje. De peonene gjorde meg glad. Skikkelig glad.
Mandag stod jeg i kantina og hentet meg frokost fra kornbaren, da en elev jeg ser ofte, men aldri egentlig har snakket med, ser på hånden min og smiler. “Fint armbånd” hører jeg, så smiler ungdommen, og rusler videre med frokosten sin. Fint øyeblikk, tenkte jeg. Alle lærerne på Helse og oppvekst bærer en liten regnbue rundt armen denne måneden.
Villvinporten ned til hagen er atter engang grønn. Det som en gang var en bitteliten rot hentet fra hagen til mormor og morfar er nå både port og heldekkende vegg. Jeg synes det er så fint når den vokser seg stor og frodig, og den er liksom et tegn på sommer. Jeg stod på trappa med en kopp kaffe en kveld denne uka, og bare nøt synet. Rolig, fint øyeblikk.
Og nede i hagen, rundt stubben av lønnetreet som måtte bøte med livet for noen år siden, blomstrer markjordbærne. Dobbelt så mange i år som i fjor. Egentlig var jeg i ferd med å kjøre over de med gressklipperen, for på avstand ser det jo ut som ugress rundt hele stubben, men blandingen av smørblomster, prestekrager og markjordbær gjør meg for glad til å klippe vekk. Litt kaotisk “ugress” er bare koselig, om man legger godvilja til. Jeg gleder meg til mange dager i sommer, når jeg skal rusle barbeint ned til stubben for å høste ei neve med søte små jordbær.
Den ettermiddagen hele miljøteamet satt og kjente piffen gå ut av hele teamet, men så titter en elev inn døra, og lurer på om vi vil ha is! Rein lykke!!! Så kom piffen tilbake, til hele miljøteamet, mens vi satt der og suttet på hver vår is. Mer skulle ikke til for at resten av arbeidsdagen skulle gå litt lettere. Se små øyeblikkene altså.
Også pakket vi en overnattingsbag, handlet inn litt mat, og dro ganske så spontant på helgetur med bobilen. Den burde egentlig få et navn… Vi lengtet litt mot sjøen, og endte på Jeløya. Akkurat passe langt unna måsahuset, for en liten utflukt. Feriefølelse, en relativt kort kjøretur hjemmefra.
Og her står øyeblikkene liksom i kø. Lukten av sjø, og følelsen av sant under føttene. Grønt gress, måkeskrik, og rein avslapning.
Det gir en helt egen ro å rusle langs vannet om kvelden, som om hverdagen blir satt på vent, og skuldrene senker seg. Jeg er litt dronning på tur ass…bortskjemt som fy. Gubben griller middag, smører frokost og kveldsmat, sørger for at jeg er pakket inn i pledd når det blåser, og finner frem solkremen når jeg sovner i sola. Dronning Nordvrang… og i dag feirer vi jammen 24 år som mann og kone også 🩷
Og slik gikk hverdagsuka. Full av pes og slit, og mistet piff, men også pågangsmot, enden på visa, kake i kantina, og fine stunder med nære, kjære. Jeg har fått nye kule skolisser på skoene, hoppet paradis på asfalten med en herlig syvåring, lekt med babyen til en kollega, og endelig fått kastet makkerløse sokker, etter å ha søt etter makkerne i over et år. Øyeblikk på rad og rekke.
Nå skal frokosten spises, jeg skal rusle enda en tur på stranden, kaste stener i sjøen, og etterhvert ta fatt på turen hjem til måsahuset. To uker til sommerferie. Siste innspurt. Håper uka som gikk var raus med deg, og at uken som kommer byr på fine øyeblikk. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.