God morgen, og god søndag. Det er ferie! Det har begynt å synke inn, littegrann. Det blir noen meldinger med elever, noen litt avsluttende samtaler, likevel er det ferie.

Vi satt oss i bobilen forrige søndag morgen, rett etter frokost, og det tror jeg var lurt. Rett på feriefølelsen, utnytte de feriedagene vi har sammen. Jeg har jo noen uker til rådighet, gubben sin ferie er jo litt oppdelt i år også, derfor var det like greit å dure på. Målet for denne turen var uansett ikke voldsomt med ferieplaner, men å reise opp til Brekstad i Trøndelag, for å hente hjem deler av bagasjen til minstemann. Han dimmer om noen få dager, og hadde ikke plass til alt han har samlet opp på flyet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tenk at halvannet år i kongens klær straks er over. Jeg føler den tiden har gått så innmari fort, samtidig som så mye har skjedd. Nå venter straks jobbintervjuer, deretter egen bolig, så resten av livet. Denne mammaen må bare henge med i svingene, men jeg skal nyte å være tre stykker igjen i måsahuset, så lenge det varer.

Fordi vi viste vi skulle nordover, og at værmeldingen ikke var sånn veldig på vår side på veien oppover, startet vi med fire dager med sol, strand og sjø. For å lande, og for å kjenne på sommerferiefølelsen. Det var en klok avgjørelse, for mange av ukas fine små øyeblikk var forbundet med sand mellom tærne, og saltvann i håret. Å våkne opp om morran, kjenne sola allerede varme, og bare rusle de ti-tolv skrittene ned på stranda, med det gamle gule teppet under armen, og den gamle kjøleveska full av frokost, DET er sommerøyeblikk det. Sånne øyeblikk skulle egentlig vært på blå resept.

En formiddag kom svigerfar i sin bobil, og parkerte ved siden av oss. Så ble det litt ferietid med han også, og litt fri for meg. For når gubben og svigergubben prater om bil, og bobil, og anleggsmaskiner, og rentevekst, og politikk, og septiktanker og standarden på norske veier, da kan dette hodet koble ut og bare gjøre sin egen greie. Så de to gubbene preiket og preiket, og jeg nøt alenetiden oppe i hodet mitt.

For sånn er jeg laget. Ekstrovert når jeg må, introvert så fort jeg kan. Hodet mitt ryddes aller best når jeg kan rusle alene, eller pusle alene. Og fy filler`n så deilig det var å ta på seg joggesko og solbriller, og rusle langs de mange strendene nede ved Helgeroa. Så fint å vare alene med tankene sine, samle øyeblikk, bare eksistere.

En kveld spente vi på oss hjelmene (som ikke blir avbildet i år fordi vi i følge gubben, ser ut som to overvokste rømlinger fra SFO), satte oss på syklene, og tråkket av sted. Ikke for å trene, men for å kjøpe softis! Vi kunne ha gått, for det er vare et par kilometer bort til sommerens beste softis, men vi var rimelig fysne, så det hasta! Og softis ble det, på brygga, før vi tok en ekstra sykkelrunde hjem i kveldinga. Sval sjøluft i ansiktet, og stor fart i nedoverbakkene. SFO rømlinger eller ei, fine øyeblikk var det.

Da skrotten var mettet av sol og varme (det er rein løgn!!!) snudde vi bilen mot fjellet, for å ta fatt på veien mot Brekstad. Vi stoppet på Beitostølen for å overnatte der. Middag på Peppes, så en lang tur i ei ukjent hyttegrend bare for å få rørt på skrottene, etter mange timer i bil.

Og Beitostølen leverer alltid med naturen. Og da vinden stilnet på kvelden, og sola varmet ansiktet, da var det jammen meg fint å rusle ute, selv om klokka egentlig var langt over leggetid. Leggetid teller jo ikke i sommerferiene uansett. Vakkert, norsk fjellandskap, gubben og meg, bare fine øyeblikk.

Så kom den laaange etappen, opp til Brekstad. Vi kunne ha stoppet på veien for å overnatte, men det regnet fra Valdres, til Dovre til Trøndelag. Så vi endte på fergen til Brekstad ved middagstider, kjørte rett til leieren hvor vi møtte minsten og fikk plassert bagasjen hans i bilen, tilbragte litt tid med han, og parkerte til slutt på en plass nede ved sjøen. Det regnet fremdeles da vi spiste middag, men så kom plutselig sommeren tilbake seint på kvelden. Så vi ruslet en tur rundt på øya, møtte småsure sauer i potensiell overgangsalder, to geiter med dårlig holdning, og endte opp på stranda nedenfor bobilen.

Norske sommernetter er magiske, nesten uansett hvor i landet man befinner seg. Rundt midnatt ruslet jeg og gubben ned til den lille stranda nedenfor bobilen.

Blant tang og tare som var skylt opp på stranden fantes også en hel masse skatter, og min indre seksåring klødde som vanlig i fingrene etter å samle. Skjell, sneglehus, krabbeskall…you name it, jeg ville ha det med hjem. Gubben bare stod og rista på hodet. «Hva skal du med det???» Og som vanlig, når fornuften tar over, og jeg skjønner at jeg IKKE faktisk trenger enda flere lommer fulle ting fra havet, lager jeg et lite kunstverk på stranda, tar et bilde, og sier meg fornøyd.

Også blir det alltid med en utvalgt skatt hjem da, til skålen med skatter som står på hylla hjemme. Et lite minne fra hvert sted vi reiser til og fra. Noen ganger blir det med to skatter. Eller fire. Men jeg prøver å begrense meg. Fine øyeblikk gir skattejakten i hvert fall.

Da morgenen kom tok vi fergen ut fra Brekstad igjen. En del av meg ble skikkelig trist faktisk. Tanken på at gutten vår ble igjen der, om enn bare for noen dager til. Men også fordi han snart skal vekk derfra for godt, og det at han har hatt halvannet år av livet sitt på et sted jeg ikke kjenner, men som liksom har blitt hans. Rart, vemodig, og fint.

Etter enda flere timer på veien, over fjell, fjord og skog, endte vi i Åndalsnes for natten, og her våknet vi opp i dag. Vakkert er det her også, som alltid. Vi spiste middag sent, men så godt å få den servert. Vi har gått tur, badet litt, og bare slappet av. Straks, etter frokost, går ferden videre, mest sansynlig mot Lom, før vi er hjemme om et par dager. Det kjennes også greit, selv om det er deilig at ferien, og livet på landeveien ikke er over enda. Vi har flere uker til å glede oss over.

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at du er ekstra grei med deg selv. Det fortjener du. Fortsatt god sommer 💕❤️💕

God morgen, og god søndag. Så ble det sommerferie. Det kjennes ikke ekte ut, ikke enda. Det er som om de siste ukene har gått i ett. Som om tiden har løpt fra meg, at gjøremålene har vært for mange, for tette. Jeg rakk alt, ihvertfall tror jeg det. Likevel har jeg enda ikke klart å lande, men jeg håper feriefølelsen kommer snikende etterhvert. Litt jobb blir det likevel i ferien. Oppstarten skal planlegges, påmeldinger til introdag skal tas imot, mailer skal besvares, og litt kontakt med enkelte elever blir det helt sikkert, det er jo ikke alltid man kan slippe helt taket. Men, ferie skal det bli, og den er etterlengtet. Det har jo ikke blitt ferie på meg dette året, kun en og annen langhelg.

Om få strakser er det frokost. Gubben kokkelerer på kjøkkenet. Etter det durer vi avgårde. Men først skal ukas små øyeblikk oppsummeres kort. De aller fleste øyeblikkene denne uka har også funnet sted i arbeidstiden. Sånn er det på tampen av året, særlig når arbeidsdagene egentlig ikke tar slutt før i kveldinga.

Torsdag kveld var nydelig. Da var det avslutning for avgangselevene som har gått yrkesfag. Det ble så mange klemmer den dagen, og kvelden, at jeg mistet tellinga. Det ble gaver, taler, tårer…alt som hører med når ungdommene skal ut i voksenlivet. Det er så innmari mange av dem jeg kommer til å savne. Så mange av dem har kjempet så hardt for å komme dit de er i dag, kjempet for læring, trivsel, og for læreplass i bedrift. Heldig er jeg som har fått være med på veien så langt, det er så ,mange av dem jeg kommer til å savne. Jeg har fått lov å dele et nydelig bilde av to av de flotte ungdommen. Er det rart jeg er stolt?

Fredag ble enda en dag fylt av tårer. Smil og latter, og masse klemmer også, men ja, mye tårer. Det er noe med den aller siste skoledagen. For det er alltid noen elever som slutter på skolen for godt. Det er alltid noen kolleger som skal jobbe andre steder neste år, kolleger jeg vil savne.

Det er alltid noen taler, noen brev, noen blikk…og jeg begynner å bli ei gammal dame som lett lekker i begge ender! Sånn er det bare. Så jeg grein på morran, midt på dagen, på ettermiddagen og på kvelden. Trist som pokker, men det er likevel på sånne dager det virkelig slår meg, hvor heldig man er når man får jobbe med mennesker. Nydelige øyeblikk.

I blomsterbedet har jeg plantet blomster jeg fikk av elever og foreldrene deres, og fra kolleger. En hortensia, solsikker, og en busk jeg ikke aner hva heter. Så håper jeg det rives og gror, kanskje tilogmed år etter år, slik at minnene blomstrer hver vår.

En kollega har fått med seg at jeg ofte står med røven i været i grøftekanten, og plukker med meg buketter av markblomster hjem, så hun ga med verdens søteste lille vase til bukettene mine. Jeg måtte teste om den virket, samme kvelden. Så jeg dura over veien ved postkassa, plukket med meg litt gull fra grøfta, og satte de i vasen i kjøkkenvinduet. Rein hverdagslykke 🌺

Dette året har jeg jobbet iherdig for at rektor skulle gi meg noen ekstra fridager. Det finnes ikke en eneste sykdom jeg ikke har prøvd å fake. Da det ikke virket, endret jeg strategi, og gikk heller inn for å bli rektor sin aller beste bestevenn. Enkel forskning viser at hardt arbeid gir resultater. Den siste uka la jeg inn støtet. En morgen hang jeg en hjemmelaget plakat i vinduet ut mot skolegården, slik at alle kunne hvor bestevenner vi er.

En annen morgen laget jeg musikkvideo jeg sendte henne på Teams, med hjemmelaget button med ansiktet hennes på brøstkassa!

Hardt arbeid og standhaftighet gir resultater. For selv om rektor den siste dagen delte ut heeelt lik gave til alle ansatte (altså, hun synes sikkert det ble for åpenbar favorisering om jeg hadde fått mye mer enn de andre lissom), så hadde hun skrevet navnet mitt med hjerter på brevet. Så der er beviset! Rektor og Janne er bestevenner for alltid 💕😍💕 Årets vakreste øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Mellomste poden har vært hjemom et par kvelder, fordi samboeren jobber turnus, og han bestemte seg for å raide kjøleskapet tim mamma og pappa, for å slippe å lage mat selv. Uansett grunn er det alltid koselig med besøk av utflytterpodene.

Jeg har gått turer om kvelden for å lufte hode og tanker. Vi har grillet biff til middag, og vi har bestilt pizza når vi har vært for late til å kokkelere. Jeg har ledd så innmari mye av kollega Roald, som alltid gir bort vinflasker med hjemmelagede etiketter. Etiketten i år toppa alle andre. Intern, GØYAL humor. Herlige øyeblikk.

Jeg ønsker deg en nydelig søndag, og håper uken din ga deg mange fine øyeblikk. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. God sommer ❤️

Jeg skulle aldri jobbe med ungdom. Jeg har sagt det før. At jeg ikke engang likte ungdom da jeg selv var en. Ungdommer var utagerende, bråkete, utfordrende…på grensa til skumle. Særlig for en stille og sjenert, litt stakkarslig og klein, lang og vaklende ungdom.

Men livet har en tendens til å endre meninger og kurs, og de små stiene man først tråkker i, blir til slutt veier med avkjøringer, parkeringsplasser, og det beste av alt, åpne sletter fulle av muligheter, der man ikke aner hva som venter rundt neste sving. Og her sitter jeg, kvinne snart 50, og har avsluttet mitt 17 år på Bjørkelangen Videregående Skole. 17 kull har jeg fulgt, 17 avslutninger, uttalelige samtaler, tårer, hemmeligheter, og minner.

Hvert år sier jeg det samme. “Dette kullet var helt spesielt!” Og jeg mener det. Hvert eneste år. Som om hver eneste kull, hver elev, hver ungdom med sine utfordringer, kvaliteter og personlighet kryper inn i hjertet mitt, finner seg en plass, og blir der.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hjertet blir liksom aldri fullt.

I år er intet unntak. Da rektor holdt sin årlige sommertale til de ansatte, etter at siste elev hadde tatt skolebussen hjem, gråt jeg. Så mye at jeg desperat prøvde å skule hulk og hikst, men det gikk ikke. En kollega strøk meg på ryggen, det åpnet bare tårekanalene enda mer. Men det er greit. Det fikk stå til! For de tårene renner for så mange, og så mye, på godt og vondt.

Tankene gikk til han som det første året gikk nesten usynlig langs veggene i korridoren, og som i går strålte selvsikkert og modig med kompetansebevis i hendene, og en fot ut i læretiden.

Tankene gikk til henne som på to år har lært seg norsk, og bestått alle fag, til tross for den korte botiden i nytt land. Tankene gikk til ungdommen som har mistet den som betydde aller mest i livet, men likevel møtte på skolen, hver eneste dag. Tankene gikk til han som endelig sa fra om årevis med mobbing, som stod opp for seg selv, som ba om hjelp, som stod stødig i motvinden.

Tankene går til de som har blitt sviktet på det aller grøvste, av de som egentlig skal beskytte og elske ubetinget. Tankene gikk til de som fikk sin første kjæreste, og til de som har grått av kjærlighetssorg. Til de som endelig tok tak i egen psykisk helse. Til de som var modige, til de som alltid stiller opp for andre, men ikke krever noe igjen.

Tankene gikk til de som føler seg usynlige, de som enda ikke vet hvor fantastiske de er, og til de som med en selvsikkerhet og varme eier verden.

Jeg er så glad for alle samtaler jeg får ta del i. For alle hemmeligheter jeg får lov til å holde på. For alle de  tårene jeg får lov til tørke. For alle endringene jeg for lov til å se. For alle klemmene jeg får lov til å varme meg på, for alle smilene, latterkulene, for alle de som hilser hver morgen.

Jeg tok så feil, den gangen for lenge siden, da jeg trodde ungdommer var vanskelige. De er ikke det. De er flotte. At det er utfordringer? Selvsagt, men vis meg det voksne mennesket som aldri har vært utfordrende, eller har hatt det utfordrende.

Så takk. Takk til alle kolleger som gjør det lett å komme på jobb. Takk til alle som med faglig kompetanse, varme, og omsorg deler ansvaret vi har for å loste ungdommen trygt igjennom skolehverdagen. Takk til foresatte som samarbeider, som spiller på lag med både oss og barna. Og ikke mist, takk til alle de fine ungdommene som finner veien til hjertet mitt. Takk for et nytt år i minneboka.

God sommer, til det beste kullet noen sinne. Igjen.

God morgen, og riktig god søndag. Sommerværet virker til å ha blitt satt litt på vent denne helgen, så jeg har pakket meg inn i varm pysj og pledd, og plassert stjerten nede i sofahjørnet, for å starte dagen med litt hverdagsøyeblikk fra den mentale minneboka. Det ryker fra kaffekoppen, og lukten av nystekte rundstykker siver inn fra kjøkkenet. Det er som regel gubben som fikser søndagsfrokosten, og i dag er intet unntak. Helgens siste fridag skal nytes før neste ukes innspurt til sommerferien. Jeg gruer meg litt til uka. Den siste skoleuka er fin, men også alltid litt sår. Enda en gruppe ungdommer skal videre ut i verden, og det er rart å bli stående igjen å se de rusle ut i voksenlivet. Men, det er ei uke igjen, heldigvis. Og nå er det søndag, blank og urørt ligger den foran oss, det er bare å tråkke på bremsene, og nyte øyeblikkene.

Uka som gikk var innholdsrik, på godt og vondt. Akkurat i dag trenger jeg å fokusere på det gode. På de fine øyeblikkene. Det kjennes både viktig, og riktig. Mandag morgen, dra jeg dro til side gardinene på soverommet da jeg våknet, kikket jeg rett ut på tre fine rådyr som ruslet i skogkanten ved hagen. Jeg ble stående lenge å kikke på dem, musestille, for ikke å forstyrre dem. Men da den ene snudde seg, og så rett på meg, skvatt plutselig hele flokken, og flaug til skogs. Da jeg stod på badet og pusset tennene noen minutter senere, slo det meg hvorfor de skvatt og løp. For tenk deg motsatt…altså, jeg stirra på dem, men tenk deg det synet de så, i det de oppdaget meg! Ei diger kjerring med sovesveis og lange, bleike hengepupper, med henda plassert på hoftene, og nesa tredd inn i vinduet! Er det rart de ble redde??? Og da så jeg liksom det for meg, og lo så jeg nesten ikke fikk pussa ferdig tennene. Og sånn starta uka! Herlig øyeblikk! (ikke for de stakkars rådyra da!)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De dagene det blir litt mye for hodet på jobb, har jeg lært meg at jeg må koble av med noe på kvelden. Å sitte stille i sofaen hjelper ikke. Jeg må gjøre noe. Og når været ikke innbyr til en luftetur, da må jeg være kreativ. Så en kveld denne uka satt jeg meg ned, klippet i litt gamle aviser, og mekket noen papir-roser. Det ene ledet til det andre, og plutselig hadde jeg et lite lager av roser i både avispapir, bakepapir, og kaffefiltre. Og før jeg viste ordet av det hadde musikken på øret, og papirleken fått timene til å gå, og hodet til å koble av. Gode øyeblikk.

Og når jeg først hadde laget alle disse blomstene, så måtte jeg jo bruke de til noe. Så kvelden etter, da det fremdeles regnet ute, og en tur rundt i bygda ikke fristet, fant jeg frem enda mer papir og lim, og laget enda en bunke med kort. Så fikk jeg brukt blomstene til noe fornuftig. Nå har jeg en liten eske full av kort for ulike anledninger, og et hode som har fått koble ut noen timer. Vinn-vinn, og herlige, kreative, fine øyeblikk.

Sommerfest med jobben på fredag. Fine øyeblikk hele kvelden. Det er noe helt eget med fylkeskommunale sommerfester. Helt uironisk. Det føles liksom som om sommeren nærmer seg for alvor når en rullerende festkomite bretter opp ermene, og arrangerer fest med alt som hører med når skoleansatte møtes til festlig lag i samme lokale som de tidligere på dagen har gjennomført muntlig eksamen med nervøse ungdom.

Det oser sommer av “vors” på lærerværelset, velkomstdrikker med og uten promille, lærerband som spiller gamle klassikere, allsang fra tonedøve kolleger som IKKE er kvalifisert for lærerbandet, quiz for og om ansatte, og et par håndfuller lærere født på 70 og 80 tallet som danser i ring til Bon Jovi`s topp ti slagere, og en småivrig relativt nyansatt som diskuterer tilpassa språkopplæring med en gammel traver av en pedagog i et stille hjørne bak kakebordet! Men helt ærlig, det er den beste formen for fest, fylkeskommunal eller ei. Lave skuldre, allsang, dans og god stemning, og nok mat til en en ekstra felles reste-lunsj i pausen på mandag.  En sårt tiltrengt, og viktig sosial happening, for frynsete skoleansatte på tampen av året. GODE øyeblikk!

Så kom helgen, og kvalitetstid med gubben. Vi har vært på harryhandel, og svenskebesøk, vi har sett film, og spist popcorn, spist middag på Pia, den lokale restauranten, og jeg har sovnet med armene hans rundt meg, eller å ha skravlet til seint på natta. Hva mer trenger man egentlig? Enn en å sitte stille ved siden av, og bare kjenne at det er fint å være to. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Midt i sommerfesten fikk jeg varsel fra instagram, om at jeg hadde runda 10.000 følgere. Vi tok en skål for det snodige internettet, og den dustete videoen der jeg rauter som ei ku, som nå har tre og en halv million visninger. Verden er så snål!

Jeg har kjent på et samhold og et samarbeid som gjør meg stolt og rørt, kjent på støtte som varmer, kjent på glede og boblende latter. Jeg har spist meg mett hver dag, sovet omtrent halvparten av nettene, trukket frisk luft klokken tre om natten, og sett sola stå opp over måsahuset midt på natta. Jeg har matet småfugl og ekorn, og fått langfingeren av ekornet som “takk”…

Jeg har klippet gresset, luket ugress i blomsterbedet, klødd på myggstikk, og drukket både sjokolademelk og champagne…bare ikke samtidig. En ganske vanlig hverdagsuke, med ganske vanlige hverdagsøyeblikk. Nå skal jeg forberede både hodet og hjertet på en siste uke med ungdommene, men aller først skal søndagen nytes. Håper uka di var fin, og at du også får oppleve gleden av en fest  i regi av fylkeskommunen. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Her sitter jeg i ei mjuk seng, i en “hule” bak i bobilen, med bustete sovesveis, og poser under øynene. Merkelig trøtt, selv etter ei natt med masse søvn. Nå skal det sies at det har vært ei uke med mange våken-netter, men akkurat i natt har jeg sovet godt. Jeg gjør som regel alltid det  i bobilen. Jeg tror det er en blanding av store mengder frisk luft, og det faktum at det ikke finnes noe som helst som haster når vi er på tur. Hjemme finnes det alltid noe jeg synes jeg burde gjort, alltid noe eller noen jeg tenker på. På tur er jeg bare på tur. Lite skiftetøy, nok mat og drikke, ei bok…og det er det. Vi dro i går, og skal hjem i dag. Kort utflukt denne gangen, men et lite hverdagsavbrekk okke som. Vi trengte det begge to, både gubben og jeg.

Enda ei hverdagsuke er forbi, og nå er det kun to uker til sommerferien, og til skolen atter engang blir tom for ungdommer. Tiden nå går så fort, samtidig som hver eneste arbeidsdag virker innmari lang. Dagene består av en travel mix av eksamener, nerver, samtaler, aktiviteter, levering av bøker, tårer og forventninger. Og midt oppe i alt dette finnes det øyeblikk som gjør at man nesten glemmer at man er på jobb. Latter og fjas med kolleger som ler av alt, bare fordi de er slitne. Kaffepauser med gode samtaler, klapp på skuldrene og klemmer. Gode øyeblikk midt i kaoset.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På fredag, etter ei uke jeg selv følte jeg fortjente det minst, rett og slett fordi jeg kjente jeg ikke hadde strukket til over alt, kommer en kollega med blomster, og verdens hyggeligste post it lapp.

Og peoner er noe av det vakreste jeg vet om. Jeg ønsker meg en hage full, men har aldri tatt meg tid eller råd til å plante. Lukten av peoner minner meg om oppveksten i Lillestrøm. Hagen til mamma i Jernbanegata bugnet av peoner i blomsterbedet inntil murveggen, og blomsterlukten blandet med lukten av solvarm murstein og nyklippet gress var magisk. Minner om varme somre som liksom ikke hadde noe ende, barbeint på varme heller, og rabarbra dyppet i sukker sammen med bestevennen fra leiligheten i andre etasje. De peonene gjorde meg glad. Skikkelig glad.

Mandag stod jeg i kantina og hentet meg frokost fra kornbaren, da en elev jeg ser ofte, men aldri egentlig har snakket med, ser på hånden min og smiler. “Fint armbånd” hører jeg, så smiler ungdommen, og rusler videre med frokosten sin. Fint øyeblikk, tenkte jeg. Alle lærerne på Helse og oppvekst bærer en liten regnbue rundt armen denne måneden.

Villvinporten ned til hagen er atter engang grønn. Det som en gang var en bitteliten rot hentet fra hagen til mormor og morfar er nå både port og heldekkende vegg. Jeg synes det er så fint når den vokser seg stor og frodig, og den er liksom et tegn på sommer. Jeg stod på trappa med en kopp kaffe en kveld denne uka, og bare nøt synet. Rolig, fint øyeblikk.

Og nede i hagen, rundt stubben av lønnetreet som måtte bøte med livet for noen år siden, blomstrer markjordbærne. Dobbelt så mange i år som i fjor. Egentlig var jeg i ferd med å kjøre over de med gressklipperen, for på avstand ser det jo ut som ugress rundt hele stubben, men blandingen av smørblomster, prestekrager og markjordbær gjør meg for glad til å klippe vekk. Litt kaotisk “ugress” er bare koselig, om man legger godvilja til. Jeg gleder meg til mange dager i sommer, når jeg skal rusle barbeint ned til stubben for å høste ei neve med søte små jordbær.

Den ettermiddagen hele miljøteamet satt og kjente piffen gå ut av hele teamet, men så titter en elev inn døra, og lurer på om vi vil ha is! Rein lykke!!! Så kom piffen tilbake, til hele miljøteamet, mens vi satt der og suttet på hver vår is. Mer skulle ikke til for at resten av arbeidsdagen skulle gå litt lettere. Se små øyeblikkene altså.

Også pakket vi en overnattingsbag, handlet inn litt mat, og dro ganske så spontant på helgetur med bobilen. Den burde egentlig få et navn… Vi lengtet litt mot sjøen, og endte på Jeløya. Akkurat passe langt unna måsahuset, for en liten utflukt. Feriefølelse, en relativt kort kjøretur hjemmefra.

Og her står øyeblikkene liksom i kø. Lukten av sjø, og følelsen av sant under føttene. Grønt gress, måkeskrik, og rein avslapning.

Det gir en helt egen ro å rusle langs vannet om kvelden, som om hverdagen blir satt på vent, og skuldrene senker seg. Jeg er litt dronning på tur ass…bortskjemt som fy. Gubben griller middag, smører frokost og kveldsmat, sørger for at jeg er pakket inn i pledd når det blåser, og finner frem solkremen når jeg sovner i sola. Dronning Nordvrang… og i dag feirer vi jammen 24 år som mann og kone også 🩷

Og slik gikk hverdagsuka. Full av pes og slit, og mistet piff, men også pågangsmot, enden på visa, kake i kantina, og fine stunder med nære, kjære. Jeg har fått nye kule skolisser på skoene, hoppet paradis på asfalten med en herlig syvåring, lekt med babyen til en kollega, og endelig fått kastet makkerløse sokker, etter å ha søt etter makkerne i over et år. Øyeblikk på rad og rekke.

Nå skal frokosten spises, jeg skal rusle enda en tur på stranden, kaste stener i sjøen, og etterhvert ta fatt på turen hjem til måsahuset. To uker til sommerferie. Siste innspurt. Håper uka som gikk var raus med deg, og at uken som kommer byr på fine øyeblikk. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.