Bare gi litt pokker!

Det er den nest siste Novemberdagen, og Desember banker på døra. Jeg har lagt bak meg noen litt strevsomme dager med masse innhold, og akkurat nå ser jeg bare frem til en måned full av julemusikk, små overraskelser og store gleder, noen tunge minner, levende lys, deilige lukter og massevis av varm og god stemning. For slik er min desember, min jul. Alt det der, og enda mer. Litt ulikt fra år til år, samtidig så kjent og full av tradisjoner. Noen tradisjoner har jeg tatt med meg fra barndommen, noen har jeg laget selv etter at jeg fikk egne barn.

 

( Når julegleden inntar måsahuset, og vi senker skuldrene og gir litt pokker! )

 

Men så er det sånn da, at det kjennes som om hele verden skal ha en formening om min jul. Nå mener jeg ikke at resten av verden står og titter inn i vinduene mine, hytter med pekefingeren og sier: «Gjør sånn og slik!», men uansett hvor jeg vrir og vender meg finnes det «synsere» og «forståsegpåere» som skal fortelle hva jeg gjør rett og galt. Internett er en fin ting på veldig mange måter, men det kan virke som om alle på død og liv skal ytre en mening om alt i tide og utide (sa hun som laget seg blogg i en alder av 40 lissom?), og det har nesten gått sport i å bli fornærmet. Vi skal nemlig la oss fornærme av nær sagt alt!!! Og da spesielt med det som har med julen å gjøre.

 

(  2004. Den aller første julen med fullstendig måsaflokk. )

 

Nettet flommer over av «synsere» som forbanner pakkekalenderen. De mener den legger press på foreldre, skaper utakknemlige unger, og kun er til for å selge seg selv, fremstå som noe man ikke er på sosiale medier som Facebook og Instagram. Så har man de som forbanner sjokoladekalenderen til en tier på Europris, for gud forby man skulle fore ungene med sjokolade hver dag en hel måned.

Det er synd på unger som ikke får kalender, og det er synd på de som får. Det er synd på foreldre som ikke har råd til å kaste seg på kalenderkjøret, og synd på foreldre som bruker mer penger enn vett på 24 små og store pakker.

 

( Pakkekalender? Ja takk. Sjokoladekalender? Seff! Ikke kalender? Helt greit!!! Jul blir det uansett! )

 

Det finnes forum hvor man diskuterer blodalvorlig og bittert hvorvidt pinnekjøttet skal være røkt eller ikke, folk ler av billig ribbe fra frysedisken på Coop. Man latterliggjør surkål til 5 kroner pakka, og gjør narr av «strebere» som koker surkål selv!

 

Man forteller seg selv at julen handler om å være sammen, roe ned med de som betyr aller mest, mens man løper som OL deltakere i 400 meter hekk fra butikk til butikk for å gjøre juleinnkjøp, og står som sild i tønne utenfor Elkjøp på Black Friday for å kjøpe frityrkoker til halv pris.

 

På instagram florerer det blinkskudd av kjernefamilier i nisseluer, plassert i nysnøen for det perfekte stemningsbildet til julekortene, og på Facebook sender folk hverandre meldinger i innboksen lille julaften med ønske om God Jul, fordi de aldri rakk å printe ut de fine bildene i nysnøen, så julekortene ble ikke noe av.

 

( Vi fikk aldri helt til sånne “perfekte” julebilder til julekortene, men disse minnene er likevel så inderlig herlige å se tilbake på. (2006) )

 

 

Vi skal la oss fornærme, i år som i fjor, (og året før der, og der, og der?) av gamle artikler om barn som nektes nisselue, julegrøt og julesanger på skolen av hensyn til barn med minoritetsbakgrunn. Vi skal riste på hodet av de samme utdaterte historiene, men egentlig ikke engang selv lenger ha kjennskap til hvorfor vi egentlig feirer jul.

 

Vi skal kjøpe gaver til ungene, men ikke for dyre. Vi skal hylle gjenbruk og handle nytt i smug. Vi skal riste oppgitt på hodet av de som starter med julepynten alt for tidlig, og vi skal le hånlig av de som er ute i siste liten. Vi skal starte den årlige debatten om julemarsipanen som kommer alt for tidlig i butikkhyllene, forbanne leverandørene av julebrus og gløgg for tyvstart av salg, alt dette mens vi sipper julebrus fra flaske og stuper ned i ei marsipanpølse mens vi aktivt deltar i «fy-fy» debatten på nett.

 

Jeg biter ikke på i år heller. Jeg har blitt for gammel, og kanskje litt for satt i egne vaner til å bry meg om all verdens «synsere» og «forståsegpåere». Nettopp fordi at jul for meg ikke nødvendigvis er jul for deg, og det er helt greit.

 

 

Vil du kjøre på med pakkekalender, så er det supert. Går du for sjokoladekalender er det flott. Har ikke ungene dine kalender? Det funker helt fint!

Om du baker syv slag, eller kjøper en pose peanøtter gir jeg helt ærlig en lang masj i, bare du gjør det som passer for deg.

Om huset ditt oser av grønnsåpe, eller om det støver ned og lukter karri, det er helt uvesentlig!

Om du allerede har satt frem nisser og juletre, eller om du ikke har tenkt til å feire jul i det hele tatt, det bryr ingen andre enn deg.

 

Jeg gleder meg til Desember, jeg gleder meg til jul. Det blir i overkant masse baking, for det elsker jeg. Det blir selvlaget julepynt, det blir gammelt og nytt. Det blir håndskrevne julekort, og julemusikk. Det blir pakkekalender, OG sjokoladekalender. Det blir grønnsåpe og det blir støv.

 

Jeg skal kose meg litt hver eneste dag frem til jul, og jeg skal blogge. Hver dag. Om julen i måsahuset, og hvordan vi feirer her. Jeg skal dele vår jul med den som ønsker å ta turen innom bloggen. Jeg skal dele ut noen små julegleder, og er jeg ekstra heldig får jeg kanskje ta del i hvordan akkurat du bruker Desemberdagene dine også.

 

( Om to dager starter vi juleblogg i måsahuset. Små og store julegleder skal deles. Vi du være med, så heng på. )

 

Og midt oppe i alt dett skal jeg gi litt pokker! Pokker i «synsere» og «bedrevitere», for når man klarer det, og bare gjør det som kjennes riktig for deg, først da blir det skikkelig juleglede. Og akkurat det unner jeg alle.

Ukas små øyeblikk.

Jeg pleide å le litt av gamle damer som ristet å hodet og sa at tiden gikk fra dem. Nå er jeg en av dem…

For denne uka har vært sånn. Når kvelden har kommet har energien vært brukt opp. Jeg har krøpet i seng før gutteflokken, kjent på ømme muskler og hatt dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort men ikke har rukket, og hodet slapper ikke helt av, for jeg vet at den kommende uka blir enda verre. Full av spennende utfordringer, og travel. Men så roer det seg, og Desember skal bare nytes. Sånn er det, for det har jeg bestemt.

Med en sånn litt stappet uke ble det ikke tid til noen bloggoppdateringer, og skrivekløen ble ikke prioritert. Derfor er det ekstra herlig å kunne sette seg ned på en søndag formiddag, og skrible ned noen av ukas små øyeblikk, for selv om “tiden har gått fra meg”, har det ikke mankert på små fine øyeblikk som har gjort uka fin.

Etter jobb på mandag busset jeg innover til litt mer sentrale strøk, og tilbragte noen herlige timer med den aller fineste lille tantejenta i verden. Hun og mammaen hadde tatt turen fra Gol for å være noen dager på Riis, og jeg benyttet anledningen til å kose litt på bollekinn, spille på slurva og trille ball. Det er sånne øyeblikk som gir så masse energi, og varmer tantehjertet så det nesten smelter.

 

( En bitteliten hånd, verdens fineste øyeblikk. )

Mandagen var kald, og vakker. Jeg ble reint nostalgisk da jeg trasket nedover veien mot Riis, og huset der mormor og morfar bodde frem til de døde for noen år siden. Å gå forbi huset deres, uten å skulle inn dit kjennes fremdeles rart, og å stå på toppen av Kjeller og se utsikten jeg har sittet i stuevinduet til mormor og beundret i 40 år bragte frem barndomsminner. Et øyeblikk ble jeg bare stående å kikke utover de snødekte jordene, og tenke tilbake på alle de årene jeg tilbrakte her oppe. Et skikkelig fint øyeblikk, på en helt vanlig mandag.

 

( Å stå på toppen av “verden” en iskald mandag, å bare ta et øyeblikk for å kjenne på 40 år med gode minner. Det er fint det. )

 

Tirsdag var en sånn dag som fort kunne blitt en “off-dag”. Det var litt sånn: “Off, det sludder!”, “Off, jeg blir blaut på tærne!”, og “Off, mellomste poden har neppe lest nok til tentamen!”, men i det jeg kom ut døra på morran snudde humøret. For bare noen sekunder foran meg på gangveien kjørte måkebilen, og jeg kunne strene avgårde i snøføyka bort til jobben på neste bar og nystrødd gangvei, og sånne øyeblikk er så fine.

( Når måkebilen er 100 meter foran deg, og skoa dine er tørre selv om det sludder. Hverdagslykke!)

Når du tror hele dagen kommer til å suge sur bolle, men så starter den fint likevel. Og med gammel listepop på øret og tørre sko er det liksom helt greit at det snør vannrett og at nesa blir rød og kald, for da er det bare ekstra digg å komme frem til jobben, og et varmt kontor fult av smilende og lattermilde kollegaer.

 

( Snø i luggen og kald på nesa. Gjø`kke no, for Torun på kontoret har alltid kaffen klar!!! Hverdagsøyeblikk 🙂 )

 

Onsdagens fineste øyeblikk var da den mellomste poden kom hjem fra skolen etter en hel dag med Engelsk tentamen. Han er ikke spesielt glad i Engelsk som fag. Han synes det er vanskelig, og ikke spesielt lett å motivere seg til en så viktig prøve som tentamen. Men i det døren åpner seg i gangen, og han trampet snø av skoa hører jeg: ” Juuuhuuuu!!! Jeg er hjemme!!!” , og en strålende blid gutt forteller at han satt nesten hele tiden ut, og skrev dobbelt så masse som han pleier på slike prøver. Om det gikk bra vet vi jo ikke enda, men han har jobbet masse med seg selv, og gjort en kjempeinnsats. Det i seg selv er viktigere for meg enn det det endelige resultatet, og det at han er så fornøyd selv er så godt å se. Et herlig hverdagsøyeblikk, med en aldeles herlig 15 åring.

 

( “Juhuuu, jeg er hjemme!!!” )

 

Det har blitt overraskende lite respons og modelloppdrag etter forrige ukes jomfrutur på catwalken og starten på det jeg var sikker på skulle bli tidenes modellkarriere! Faderullan ass, jeg var jo så sikker på at jeg skulle vært i Milano og spradet rundt i blondetruser fra Victorias Secret på en eller annen rød løper akkurat nå, men tilbudene lar vente på seg…. det som likevel gleder meg er blomsterbuketten jeg fikk etter å ha vraltet over scenen i senteret med enveis rulletrapp forrige torsdag, for den buketten står akkurat like fint enda, og minner meg om den særdeles kortvarige modellkarrieren. Fine er de i hvert fall, og de lukter nydelig, så hver gang jeg føler for å lage meg et fint hverdagsøyeblikk, stikker jeg nesa langt ned i buketten og sniffer som en hannbikkje på sporet av en puddel med løpetid.

 

 

På torsdag forsvant snøen og den minste poden benyttet anledningen til å snekre en ny stable med juletre-fjøler. I mange timer utover kvelden jobbet vi side om side i boden ute. Han snekret, jeg bant kranser. Vi hørte på julemusikk, snakket om årets juleønsker, og hadde rett og slett tidens koseligste juleverksted der ute i bua. Sånne øyeblikk er så fine. Når kreativiteten får blomstre, og latteren sitter løst. Jeg elsker sånne øyeblikk, og skulle ønske gutta aldri ble for gamle til det.

 

( Her skal det snekres. Minste lille snekker`n, snart klar for eget firma. )

 

( Fine fjøler, ferdig oljet, og tørkes foran peisen. )

( Måtte bare “stjele” en fjøl, og tyvstarte litt med julestemningen i stua. )

Fredag kom snøen tilbake, og jeg brukte noen timer på ettermiddagen til å kløyve ved. Egentlig en mannfolkjobb her hjemme, men fordi måsagubben skled rett på rattata med hodet først utenfor jobben, slo seg selv i svime og halt fordervet, tok jeg på meg jobben. De to pusene som bor i måsahuset savner tydeligvis pusemammaen som døde forrige uke, og de fotfølger oss både inne og ute. Det var ikke lett å kløyve ved når katta ville fekte med øksa, men det gikk over da en ekornfamilie på fire klatret opp i furua over vedstablene. Da fikk pus underholdning, og mor kunne fylle vedkurven med nok ved for den kommende helgen.

( Baghera, pysete ekornjeger i nysnø. )

 

Lørdag pakket jeg en sliten overgansalderkropp inn i ulltøy fra topp til tå, og parkerte like godt en bred stjert i sofaen med planer om å bli der. Halvveis nedi popcornskåla tippa den over ende, og jeg var egentlig klar for å legge helgen på hylla og kroppen i furtestilling da det tikket inn en melding på facebook.

 

 

En fantastisk snill dame som jeg ikke kjenner gjorde plutselig kvelden så mye bedre. På mandag, mens jeg ventet på bussen kom en blid og trivelig dame bort til meg, bare for å fortelle at hun leste bloggen, og på lørdag kveld sendte altså en annen dame melding, med omtrent samme beskjed. Og i sånne øyeblikk forstår jeg hvor heldig jeg er, og hva som gjør akkurat dette med bloggen så gøy. For jeg hadde jo aldri trodd at flere enn tante Malla og gubben skulle lese det jeg skriver, men slike tilbakemeldinger gjør meg så glad, og selv om denne bloggen er bitteliten sammenliknet med de som blogger som yrke, er jeg sikker på at jeg har kapret de aller beste leserne! Og det gjør meg så glad!

 

Glad, og motivert. Motivert til å skrive, og motivert til en ny uke med masse fine øyeblikk, midt imellom alt det travle. Så tusen takk, alle som leser, og alle som legger igjen en liten hilse her og der. Dere er virkelig verdens beste.

 

Nå er måsaflokken endelig fulltallig etter noen små utflukter i helgen, og vi er klare for å lage oss noen små fine øyeblikk av det som gjenstår av denne uka. I ovnen står en diger kalkun, og feit fløtesaus putrer i gryta. Det knitrer i peisen, og på gutterommet øves det iherdig på gitar.

 

( Når du steker kalun, og er skikkelig morsom på snapchat. )

 

Håper du lager deg noen fine øyeblikk den siste uken i November. En riktig god søndag til deg og dine.

Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Den startet ikke så bra, denne uka. Å våkne mandags morgen med en visshet om at pusen som hadde ligget under sofaen hele helgen ikke hadde det godt, og at vi hadde en tung avgjørelse å ta. Vi tok den i felleskap, alle fem. Guttene har vært igjennom det før, å miste et kjeledyr. Selv om det var tungt var det riktig. Dyr skal ikke lide, de skal ikke leve for enhver pris. Pus var skadet. Hun spiste, malte når vi koste henne, men hun gikk ikke. Sannsynligvis var hun påkjørt, og derfor skadet i begge bakben.

 

( Vakreste Nelly. Ikke “bare en katt”, men en hårball full av glede. Savn. )

 

Avgjørelsen var helt riktig, men ikke mindre tung av den grunn. Man blir jo så glad i disse dyra, selv “bare en katt”, som mange sier. Men så finnes det øyeblikk å sette pris på likevel, selv i sånne situasjoner. Dyrlegen som så  profesjonell, men likevel menneskelig og medfølende håndterte situasjonen raskt og skikkelig. Verdig. Et klapp på hånden, et “Dette ordner vi, dette er riktig!”, betyr så mye.

Øyeblikkene måsagutta så “voksent” og ansvarsfullt forstod alvoret, hvordan de var ekstra snille og gode med hverandre den kvelden. Hvordan man setter litt ekstra pris på hverandre når noe er litt trist. Det bor fremdeles to fine pusekatter i måsahuset. Denne uka har de snust litt ekstra rundt i huset, kan nesten virke som om de leter etter sistemann. Det har fått ekstra kos, og litt råflott kylling. Når de stryker seg inntil bena våre, eller sovner i armkroken til gutta om kvelden, det er fine hverdagsøyeblikk det, og denne uka har vi satt enda mer pris på akkurat det enn vi pleier.

 

( Når veslepus ikke finner bestevennen sin. Sånne blikk altså… )

 

 

Været har liksom ikke helt klart å bestemme seg denne uka. Skal det regne, snø, skal det være overskyet eller sol? Jeg har sklidd på holka, skrubbet et kne       på bar asfalt, akt på snøen i bakken over veien med minsten, og blitt våt i nakken av iskaldt november-regn. Det mest magiske øyeblikket var likevel den dagen jeg rakk en liten tur i skogen før det ble mørkt etter jobb. Lav novembersol over bittelille Stigtjern, et tynt lag nysnø, og svetteperler på nesa etter å ha trasket en halvtime på glatte skogsveier. Det er hverdagsøyeblikk det!

 

 

( Når man bare tar seg tid til å nyte et dryss med nysnø. )

 

Jeg ble så glad når det helt uventet kom en pakke i posten. En forsinket bursdagsgave fant veien til måsahuset helt fra Oregon i USA. Noe gammelt, noe nytt og noe å spise. Sånne øyeblikk kjenner man seg ekstra heldig. Heldig som kjenner mennesker over hele verden, mennesker som tenker på akkurat deg, og som sender små overraskelser i posten. Sånne små ting som bare lyser opp hverdagen. Denne uka har jeg spist tomatsuppe med gullfisk-kjeks fra Amerika, og drukket kaffe av en særdeles passende “Crazy Cat Lady” kopp. Fint øyeblikk.

 

( En pakke fra “over there”. Hverdagsøyeblikk. )

 

 

Gleden over blomster. Å få en bukett roser, bare fordi. Det er fint det. Hverdagsglede, og et øyeblikk som varer, og som luker nydelig.

 

( Hverdagslykke er en bukett nydelige roser. )

 

 

Ukas latterkrampe kan jeg takke lokalavisa for. Noen av dere har kanskje fått med dere at jeg snart ikke kan blogge stort mer, da en gryende modellkarriere er i ferd med å ta av! (Kan leses om HER) Altså, nå har kanskje ikke tilbudene rast inn like fort som jeg tidligere antatt, men jeg lever i trua. Om ikke annet burde jeg snart få sponsortilbud på lik linje med andre bloggere…jeg tenker at både Freia, Maarud og Gilde burde slenge til meg noen godsaker snart…jeg er jo en vandrende reklameplakat for trøstespisere med mulig hjerte og karsykdommer…

 

( Når lokalavisa “pynter” på sannheten 😉 )

 

Uansett, lokalavisa var tilstede med egen fotograf den kvelden jeg råprofft spradet over scenen i snasne anterkk fra lokal leverandør, og fikk med seg at konfransieren datt av scenen i det jeg entret den. Pressen gjorde som pressen ofte gjør, og lagde sin egen versjon av hendelsen. For i mitt hodet har jeg jo vært så skråsikker på at senterlederen falt av sceen fordi han ble lamslått av min blendende skjønnhet og silkemyke smidige bevegleser…at han fikk sånn heteslag av å se et skikkelig kvinnfolk i strikkakjole og flate sko lissom…..  Men så skal da altså avisa ha det til at han “bare snubla!”  Samme kan det være, jeg tviholder på min egen teori, og flirer fremdeles over at det faktisk nådde nyhetene. Markedsverdien min er med andre ord like stor som røven, så her bør sponsorene stå i kø…kan `ke skjønne noe annet lissom.

 

( On the catwalk…move that ass! )

 

Det var et fint øyeblikk da minsten  kunne vise frem dollargliset fra tannlegestolen på fredag, og glede seg over enda et år med null hull. Sånne små øyeblikk er så fine. Vi feiret med en sukkerfri  tygges, og en ny pakke fluortabletter.

 

( Når du fortsatt har null hull, og ikke redd for å vise det 😉 )

 

 

Jeg lener meg litt tilbake og gjenopplever øyeblikket fra i går ettermiddag, da julelukten spredte seg i huset mens ribba stod i ovnen. Jepp, vi tyvstartet litt på julemiddagen, må øve oss litt på jula vet du. INGENTING slår øyeblikket du setter tenna i et svært stykke sprø svor. Når det knaser i kjeven, og ribbefettet renner diskret nedover haka, men du stønner og nyter, og lager lyder ikke egnet for sarte barneører…. Åh, for et øyeblikk!!!! I dag blir det restemat. Jeg gleder meg til enda et sånn matorgasme-øyeblikk.

 

( Stønn!!!! Sprøstekt purke. )

Men før den tid skal jeg og minsten pakke inn et par julegaver han har snekret til storebrødrene sine. Vi skal spise hver vår bit med nystekt skolebolle i langpanne. Vi skal kose med de to fine pusene som fremdeles bor i måsahuset. Vi skal synge etter gamle slagere på radioen, brette tre klesvasker og binde en krans av tyttebærlyng. Vi skal tyne denne uka for enda noen fine øyeblikk, før vi tar fatt på den nye.

 

( Ung snekkerspire pakker inn årets første julegaver til heldige storebrødre. )

 

( Fineste Nelly. Liten hårball som gav  masse glede. )

 

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

 

 

 

 

Fra hobbyblogger til toppmodell.

Jeg satt med to tredjedeler av kroppen nedi en bolle full av paprikapotetgull den kvelden det tikket inn en melding fra Mona. Mona driver egen interiørbutikk på det lokale kjøpesenteret. Hun selger myke puter, de nydeligste blå porselenskoppene og sånn magisk te som både lukter godt og renser tarmene bedre enn Plumbo rengjør avløpet på badet.

Men så plutselig fikk Mona en fiks ide om å ta inn et par stativer med klær også. Fine klær, for all del, men som så mange andre damer som har litt rause former etter flere år med intens ostepopping på livets latside, er liksom ikke det å prøve staslige klær fra stativ noe jeg bedriver fritiden med.

 Derfor satte jeg et rifla og nærmest perfekt krydret fritert potetflak i halsen da jeg leste meldingen hennes!

 

«Har du lyst til å gå modell for meg torsdag kveld?»

 

( Når du er litt lett å smigre, og venninna di driver butikk og lokker med fete modell-mellomnavn, og har sykt god overtalingsevne. )

 

Først rodde jeg hun fleipa, for både Mona og jeg har en litt sånn makaber galgenhumor, men etter litt meldinger frem og tilbake forstod jeg at hun var dødsalvorlig! Først kom panikken. For en som i de siste 15 årene har vært Liermosens ukronede pysj og flanelldronning, og som hvert år siden 2008 har stukket av med den høyst uoffisielle «Miss BH-løs under bomullstrøye» tittelen var det utenkelig å skulle tre på seg plagg fra et tilfeldig stativ, og sprade rundt på en catwalk midt i beste sofatid.

Men så er det sånn da, at de som driver egen butikk ofte er gode selgere, og Mona hadde et par skitne triks oppi ermet. Det skulle lissom ikke mer enn å få tildelt et litt fengende mellomnavn før jeg var smigret nok til å ombestemme meg. «Janne-Vendela» lissom?hvor godt klinger vel ikke det???  Med et sånt navn roper jo nærmest moteverdenen på meg, og skal jeg lissom sitte her i pysjen min da, og frarøve verden retten til en sprett ny modell??? Jeg tu`kke det nei!!! Så da sa jeg ja da!

 

( Når du vanligvis ikke bruker sminke, men lærer av “make-up-tutorials” på YouTube. Øyebryn on fleek!! Vi modeller er nøye på sånnt! )

 

Så derfor, litt høy på meg sjøl, og mitt nye mellomnavn, fortalte jeg gubben at på torsdag, da skulle jeg være modell.

«Å jasså?» flirte gubben. « Trenger Felleskjøpet ei ku til en fotoshoot nå eller?» sa han, og lo så han tippa over.

Men er det en ting Janne-Vendela ikke gjør, så er det å la seg vippe av pinnen når måsagubben slenger med leppa, så jeg lagde trutmunn slik bare en modell kan, blafret litt på vippene, klasket gubben lett i bakhodet med flat hånd, og sa «Jepp, så nå skal endelig fler få glede av disse «jura»!», og så gikk jeg foran speilet for å øve på modellpositurer!

 

Så er det nå engang slik da, at denne fruen har en tendens til å ta dårlige gjennomtenkte avgjørelser, og takker ofte ja til ting jeg egentlig burde sagt nei til. For jo mer torsdagen nærmet seg, jo mer nervøs ble jeg, og selv ikke mellomnavnet mitt gav meg nevneverdig selvtillit. Bare tanken på å skulle trøkke valker og vaffelhud fulle av ostepop og napoleonskake inn i festklær laget for kvinnfolk i sin beste alder gav meg antydning til panikk, og jeg startet en akutt slankekur. Hver morgen mellom frokost og lunsj spiste jeg fint lite, men torsdag morgen viste likevel vekten 300 gram mer enn ved forrige veiing. Nå skal det sies at muskler veier mer enn fett, så jeg vil tippe det er grunnen, Ikke for å skryte, men ansvaret til oss modeller er en tung bør og bære, og bærer man tungt bygger man muskler. Sier seg jo selv!

 

I tillegg til intens tredagers panikkslanking måtte jeg gå til innkjøp av en BH som faktisk hadde elastikk i stroppene. Litt kjipt å bruke den slitne BH`n på catwalken, og ha brystvortene i klem i buksestrikken lissom?  og måtte trikse med puppene på kneskålene nedover catwalken, som en sånn blærete fotballspiller trikser med lærkula på Åråsen.

 

Med en ny BH i bæreposen gikk jeg også til innkjøp av en pose engangshøvler fra Coop, for selv vi modeller har legger og armhuler som sjimpanser nå i vintersesongen (JA, vi  modeller er også helt vanlige mennesker, akkurat som alle andre!)

 

( En neve engangshøvler, et par åreknuter, to-tre mindre kuttskader, et tett avløp, og tadaaaaa!!! Modellkropp!! )

 

 

Etter tre timer på badet, noen mindre kuttskader og et tett avløp fult av vinterpels var leggene blanke som et nypolert bilpanser, og med hjertet i halsen og mammapupper spent i strikk oppunder haka var jeg klar for catwalken.

 Nå snakker vi jo ikke akkurat Milano her, for Bjørkelangen senter består av en bokhandel, et par klesbutikker, matbutikk med helt grei frukt og grønt avdeling og en rulletrapp som går opp, men ikke ned, men nervøs var jeg, okke som!

 

( Det er pokker ikke langt fra Bjørkelangen torg til Milano ass. I luftlinje. På kartet. I et bittelite Atlas. )

 

 

Klærne som skulle brukes hadde jeg allerede prøvestappet meg inn i dagen før, i et prøverom med altfor stort og avslørende speil, innerst i butikken til Mona. Den planlagte «skinnbuksa» av resirkulerte bildekk måtte droppes da den på vei oppover mot høna forårsaket brannskader på innsiden av lårene, men kjoler, skjørt, bluser og gensere, alt valgt av min «modell-mamma» Mona satt som støpt. (Hvilket egentlig bare betyr at det passet, gikk over fettsvulker og valker, og at glidelåser og knapper lot seg lukke uten bruk av makt!) Faktisk har butikken tatt inn klær i størrelser som funker overraskende godt på sånne modeller som meg, som egentlig ikke har modellkropp, men bare liker å skryte uhemmet av det på sosiale medier, som for eksempel blogg?

 

( Når denna kroppen kan klemme seg inn i en str 42 er det en gledens dag. Endelig en butikk med normale størrelser for oss med forkjærlighet for sprø svor, seigmenn og sjokolademus. )

 

Torsdag morgen spiste jeg tre cherrytomater til frokost, og følte meg både syltynn og dødsdeilig og klar for catwalken. Med et knippe andre snasne damer fra bygda inntok jeg podiet i 2 etage, og sammen, i utvalgte antrekk, vrikket oss gjennom en liten folkemengde med sambygdinger.

 

( Mona, modelmamma og butikk eier. )

 

 

( Tre middelaldrende sykt digge modeller, representanter for den kuleste butikken med comfy klær i skikkelige størrelser. “Vendela”, Hege og Grethe.)

 

Nå skal det sies at til tross for intens jojo-slanking de siste fire dagene, og flere tilbragte timer foran pc skjermen for å sjekke «How to walk like a model» på YouTube var sceneskrekken like gjeldende som før, og det faktum at modell-mamma Mona hadde valgt en sort blondebluse som siste antrekk for dagen, like gjennomsiktig som et slitent fiskegarn fra Lofoten gjorde ikke akkurat underverker for selvtilliten. Men akkurat i det man midt på scenen helst vil synke sammen som en skadeskutt elg-ku, blinker det i blits midt i folkemengden, og bak et mobilkamera står måsagubben og smiler fra øre til øre, mens han holder tommelen så høyt i været at den kan sees fra månen. Han ser nesten litt nyforelska ut der han står og sikler på modellkroppen min, og jeg tenker at han jaggu skal få litt valuta for pengene. For sånn helt seriøst, hvor mange mannfolk kan skryte av å være gift med en modell lissom???

 

( På catwalken. Fotocred: Ida )

 

Så jeg biter i meg en saftig overtråkk selv på flate sko, rister litt på puppa som henger overraskende høyt på brystkassa i flunkende nye stropper med strikk, svaier litt ekstra med låvedøra og lager trutmunn som bare en modell kan.

Ikke for å skryte, men jeg eide den scenen!!! ( Det er i hvert fall den versjonen av historien jeg kommer til å fortelle barnebarna! )

 

( Når man er modell og lissom bare kler alt. Pensko og flanellskjorte, blir garantert en trend fra nå av! )

 

 Vel hjemme tar jeg en velfortjent hvil på sofaen, med et Gullbrød i den ene hånda og en smultring i den andre. Selv vi modeller må jo skeie ut innimellom.

Hører dere ikke fra meg her på bloggen en stund fremover er det fordi jeg er opptatt med nye modelloppdrag. Jeg vil jo anta at nye sponsorer og store kleskjeder vil stå i kø i månedene fremover. Fra Liermåsan til Milano, fra hobbyblogger til toppmodell. Livet er fult av tilfeldigheter ass!

 

Tar meg en smultring til og venter på telefon fra Chanel eller Louis Vuitton.

 

Mvh Janne Vendela, hobbyblogger og toppmodell.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

To blogginnlegg på en dag…den var ny! Jeg kunne jo sagt meg ferdig etter det lille farsdag-innlegget, men det er liksom ikke helt søndag og ukeslutt før jeg har notert ned noen av ukas små øyeblikk. Så her kommer de da, som perler på en snor, og kanskje litt kortfattet. Likevel like betydningsfulle, i hvert fall for meg.

Mandag startet med enda en tur inn på sykehuset, denne gang for samtale med en ny lege angående foten som ikke blir helt bra. Kjedelig, men nødvendig, og selv om verken jeg eller proffene på sykehuset er så veldig mye klokere enda, håper jeg vi blir det snart. Det fine med en sånn tur innover er jo å få tilbragt litt ekstra tid med måsagubben. Han blir alltid med, og på vei hjem har det blitt tradisjon med lunsj-date på en tilfeldig bilkro eller bortgjemt restaurant. Å sitte sånn en helt vanlig mandag ettermiddag, bare han og jeg, og nyte ferdig servert mat og hverandres selskap, det er hverdagsøyeblikk jeg setter stor pris på.

 

( Martina Hansens. Der føtter gror, og kjekke leger vokser på trær. )

 

Tidligere denne uka fikk jeg en sånn melding i innboksen på facebook, en sånn skikkelig koselig melding som gjorde meg så innmari glad. Det finnes så masse flotte og snille mennesker der ute, mennesker jeg ikke engang kjenner, og når de tar seg tid til å sende meg noen fine ord, da blir jeg så glad. Sånn varm langt inni hjerterota lissom. Det er hverdagsøyeblikk det.

 

( Når fine mennesker man ikke engang kjenner tar seg tid til å skrive en hilsen. Ekte glede, og jeg er så takknemlig. For et herlig hverdagsøyeblikk. )

 

Jeg husker øyeblikket da jeg hadde parkert sykkelen på jobb, og gikk mot inngangen i B-blokka. Når sola stakk frem mellom skyene og badet hele skolen i oransje morgensol, når frosten knitret under litt for tynne tøysko, bussene med elever stoppet på den andre siden av veien, og en kollega vinket fra den andre siden av skolegården. Akkurat da måtte jeg stoppe og ta et bilde, for jeg ville huske sola, frosten som beit litt i nesetippen, og den blide kollegaen som smilte, enda det var tidlig på morningen. Herlig hverdagsøyeblikk, fin arbeidsplass. Sånt henter man energi av.

 

( Når man stopper opp og kjenner på øyeblikket. )

 

Jeg vil huske fjeset til minsten da han stod i skogen bak huset og kikket på “vårt tre”. Bjørka der vi risset inn bokstavene våre den våren vi flyttet til måsahuset. “Hvor lenge har det stått der?” spurte han.

“Snart 18 år!” svarte jeg, og minsten rynket på nesa.

“Tenk at dere nesten alltid har bodd her a, mamma!”

Fint hverdagsøyeblikk.

 

( Snart 18 år med skrift i tre. )

 

Den første snøen som kom, og la seg som et fint hvitt teppe over Bjørkelangen. Det er noe magisk med den første snøen. Samme hvor store gutta blir (vi snakker store, “barske”  tenåringer her), så viser de en barnslig glede over det første snøfallet. Det gjør noe ed stemningen i heimen. Den første snøballen plantet i nakken på en bror, kjenne kulda på tærne, og kram snø i vottene. Det er hverdagsøyeblikk det. Så stor glede ble det, at flokken samlet seg i sofakroken for å skrive ønskelister til jul… Jepp, store barske tenåringsgutter tror også på julenissen.

 

( Den første snøen. Like magisk hvert år. )

 

( Ønskelisteskriving. )

 

( Se der ja julenissen… det er bare å begynne å spare… )

 

 

Slutten av uka gikk med til pleie en litt pjusk pode. Sykdom er kjedelig, men å ha en hel dag sammen på sofaen er ikke å forakte. Å sitte i timevis å kose med en pjusk liten (stor) gutt, det er fint det. Å bare ha tid til å gjøre så lite som mulig, og enda ikke ha dårlig samvittighet. Det er litt fint.

 

( Å bruke en hel dag i sofaen, og bare kose med en pjusk liten (stor) pode. Hverdagsøyeblikk. )

 

 

Øyeblikket på lørdag kveld da gutteflokken stolt kunne vise frem prosjektet de har jobbet med hele uka. Guttene fikk frie tøyler med det gamle badet oppe, som i de siste ti årene har vært brukt som stappfullt lager for ting vi slettes ikke trenger.  Litt risikabelt å la tre gutter pusse opp et bad sier du? Joda, selvsagt er det det, men litt enkel overflatebehandling, og innredning, det går fint. Proft blir det ikke, men greit nok, og nå holder det en stund til, frem til podene forlater redet. Lærerikt er det i hvert fall, og nå kan gutteflokken pusse tenner og skite på sitt eget bad.

 

( Lykke er å være tenåringer, og få pusse opp sin helt egen guttedass. “Noen” er litt inspirert av 50-tallet… )

 

 

Søndagen startet med en tur i skogen for måsagubben og meg. Vi ruslet rundt en times tid på snødekte skogstier. Vi skei på isen, tryna i ei grøft (det var vel mest jeg som tryna kanskje…) svettet, og skravlet. Kjærestetid i flott vintervær, det er hverdagsøyeblikk det. Da vi kom inn døren hjemme var parketten blank, og kjøkkenet luktet av nystekte sveler. Minsten hadde skura gulv, mellomste poden hadde stekt sveler, og størsten stod med hendene tredd langt ned i en diger gjærdeig, med planer om en “Petter`n spesial”! (pizzasnurrer med pølser) Resten av kvelden skal nytes fra sofakroken, og jeg gleder meg til trekning av julekalender kl 21.

 

 

( Når to idioter skal ta selfie til bloggen for å vise at de har gått tur, men glemmer at de ikke finnes fotogene, så det ender med latterkrampe…. )

 

Jeg må jo bare si tusen takk til alle som har deltatt, og har du enda ikke gjort det, er det fremdeles tid. Du finner innlegget HER. Så gøy det er, at så mange ville bli med å glede et realt kvinnfolk. Så mye glede er spredd i form av gode ord om så mange flotte damer. Jeg gleder meg til å se hvilket navn minsten rekker opp av nisselua i kveld. Følg med på JanneNordvangBlogg på facebook i kveld etter kl 21, kanske vinner nettopp din “heltinne”.

 

( Nisselua fylles opp med navnet på mange reale kvinnfolk. Geder meg til trekningen, nå blir det snart julekalender. )

 

Helt til slutt vil jeg bare takke alle som har tatt seg tid til å stemme på Vixen nominasjonen. Det skal mye til for en ubetalt hobbyblogger å stikke av med en pris, men du verden så artig det er at så mange av dere viste engasjement, og nominerte. Jeg blir helt rørt, dere er flotte!!!

Håper du har hatt mange fine hverdagsøyeblikk denne uka, og at den neste blir full av hverdagsmagi.

En riktig god søndag ønskes alle.

 

En pappa som…

En pappa som legger hodet mot magen for å høre hjerteslagene til det ufødte barnet.

En pappa som stolt bærer med seg et litt uklart ultralydbilde, og teller ti fingre og ti tær, om og om igjen.

En pappa som litt usikkert og klønete for første gang holder et nyfødt barn, og ikke klarer å stanse gledestårene, for nå kan han endelig kalle seg pappa. Helt på ekte.

En pappa som bysser og trøster en gråtende bylt midt på natten, og en pappa som later som han sover, slik at mammaen også må våke litt om nettene.

 En pappa som kjemper seg gjennom det ene bleieskiftet etter det andre, med overdrevne brekninger og klype på nesa.

 

 

En pappa som holder små fingre i store hender og trygt loser et ivrig barn med ustødige skritt over gulvet. En som dytter enda større fart på huska når mamma har sagt nei, for det er allerede mer enn fort nok. En som bygger olabil uten bremser, som lager ridderkostyme av aluminiumsfolie, og som fekter med pinner, enda mamma har sagt det kan være farlig. En pappa som bryter på gresset, som lar ungene bade i vannsprederen, selv om det ikke er riktig sommervarmt i været enda.

 

 

En pappa som sier du må spise grønnsaker for å bli stor og sterk, men som også smører brødskiver med ekstra tykt lag sjokoladepålegg.

En pappa leser eventyr, og synger gamle rockeslagere som nattasang når det er leggetid.

 En pappa som kan holde på all verdens hemmeligheter, som ikke synes at spøkelser er skummelt, og som kan skremme vekk monstrene som gjemmer seg under senga.

 

 

En pappa som blåser på «vondter» og plastrer såre knær. En som sier «opp og hopp, dette gikk fint», og «tøffer deg opp» litt, når du trenger det.

 

En pappa som fyller på milimeter`n like mye rød saft i tre glass for å ikke gjøre forskjell, men som likevel har evnen til å se «bare deg», og gi deg følelsen av å være helt spesiell.

 

En pappa som er rettferdig og streng, men aldri sint. En som lærer deg forskjell på rett og galt, men som kan tøye grenser om det er nødvendig.  En som vet at ingen er like, at ikke alle lærer like fort. En som ikke belønner resultater, men innsats og pågangsmot.

 

 

En pappa som gjerne deler med resten av verden hvor stolt han er av akkurat deg, men som vet at noen ting er bare mellom deg og han.

En pappa som er venn, mentor og rollemodell. En du ser opp til, beundrer, en du vet også respekterer deg, og dine valg.

En som hjelper til med lekser, som pugger til prøver, som reparerer og fikser, som kjører til og fra, som henter på sene kvelder, selv når han er så trett at han nærmest kjemper for å holde seg våken.

En pappa som hører når det hviskes om slitne gamle biler, møkkete arbeidsklær halvferdige prosjekter, men som likevel vet at tid, kjærlighet og samhold betyr så mye mer enn fasade.

En som nyter hvert øyeblikk med deg, om det er stort eller smått, fordi han vet at en dag, ganske snart, kan alt være over. Og selv om han fremdeles er pappa, vil du ikke trenge han på samme måte som nå.

 

 

En pappa som lar deg vokse, lar deg ta egne avgjørelser, viktige og mindre viktige, for han vet at du lærer av det, og at det er god trening til voksenlivet. En som lar deg prøve og feile, selv når han allerede har svaret eller løsningen.

En pappa som så inderlig håper, at den dagen du flytter ut, får deg jobb og bolig, en egen liten familie, kanskje til og med blir pappa selv, at du fremdeles vil trenge han. Ikke i like stor grad som før, selvsagt. Han vil bare får lov til å være pappaen din.

 

 

En pappa som ikke kunne brydd seg mindre om farsdagen, for det er uansett farsdag hver dag, når man er så heldig å være pappa.

En pappa som det, det fortjener alle barn.

Gratulerer med farsdagen Ronny, jeg og gutta er så veldig glad i deg.

 

Vil du spre litt juleglede?

I dag fant jeg den perfekte granen. Den står bare noen meter inn i skogen bak huset, og bare roper om å bli årets juletre. Det skal få stå der noen uker til selvsagt, men i det jeg nærmest litt overraskende snublet over den grana kom julefølelsen snikende. Og når den kommer, da bobler kreativiteten, og ønske om å være med å glede noen, og å ha noe å glede seg over selv. For oss som har bikka 40 er jo det den aller største gleden med julen. Å glede andre. Det synes i hvert fall jeg, og forhåpentligvis vil bloggen ose av juleglede hele Desember.

Det er bare det, at med granbar i øyet, og med en bitteliten (åkei da, kanskje tre… ) marsipanpølse i magen fikk jeg så lyst til å tjuvstarte litt. Spre litt juleglede allerede nå.

Jeg har svart belte i shopping på salg, og fagbrev i handel på nedsatte varer. Neida. ( Joda! )

I boden står tre gjennomsiktige plastbokser som i løpet av et år fylles opp med små og store varer, kjøpt på salg. Ikke ting jeg handler til meg selv, men ting kjøpt med tanke på gaver. Alt fra vertinnegaver, små oppmerksomheter til folk som enten trenger, eller fortjener det, kalendergaver til gutta osv. Det handler ikke om kjøpemani, for jeg kan fint gå forbi et salg eller tilbud om jeg ikke finner noe passende, det handler rett og slett om å glede andre, og en forkjærlighet for julen, der nettopp hele poenget er å gjøre noen glad.

De fleste av årets julegaver er allerede handlet og pakket inn, noen som skal avgårde over Atlanteren er også allerede sendt, og igjen i boden stod likevel en eske full av små og store saker, og bare ventet på herlig julepapir, gavebånd, og en nye eiere.

Derfor satte jeg meg like godt til rette foran peisen, men en kopp jule-te og et trau med pepperkaker, mens jeg spilte julemusikk for fulle mugger, og pakket in 24 små pakker.

 

( 24 pakker, klare for ny eier. En adventskalender tilpasset et realt kvinnfolk. Kjenner du noen som fortjener en oppmerksomhet? )

 

Nå ligger det altså en rykende fersk julekalender i måsahuset, og venter på sin nye eier. Hvem det blir vet jeg ikke enda, derfor trenger jeg din hjelp!

Det eneste kriterie for å delta, er at du skal glede noen andre. Få facebooksiden, Som du finner HER , under linken til dette innlegget vil jeg du skal tagge et realt kvinnfolk! Ei dame som fortjener en liten oppmerksomhet. Har du ei venninne, en kone eller samboer, kjæreste, en søster, en mamma eller et annet realt kvinnfolk som ville ha glede av sin helt egen adventskalender, så tagg henne, og fortell gjerne hvorfor. Grunnen er ikke viktig, da vinneren vil bli trukket og ikke valgt, men noen fine ord om en fin person kan glede vel så mye som 24 små gaver. Den aller største gaven noen kan få, det er jo å vite at noen er glad i deg. At noen setter pris på akkurat deg. Og ser man bort i fra god helse, snille unger og alt det andre man lissom sier at man ønsker seg, så er slett ikke en egen adventskalender noe å forakte heller!

 

( Trenger ikke god helse eller snille barn, om man bare har en adventskalender! )

 

Vinneren annonseres på bloggens facbookside rett etter trekningen kl 21.00 førstkommende søndag kveld, altså den 12 November. Litt tidlig kanskje, men da rekker jeg jo å sende pakkene i god tid før jul.

Har du ikke facebook kan du selvsagt kommentere under dette innlegget også. ( Da er det flott om du legger igjen emailadressen din når du kommenterer, slik at jeg kan få tak i deg om den du nominerer vinner. )

 

Tenk at det går mot jul!

Håper du blir med å glede noen som virkelig fortjener det!

 

 

En slik dag, med slike tanker.

I skrivende stund er jeg like gammel som mamma var den dagen hun sovnet inn. 41 år og en måned, pluss-minus noen dager fra eller til.

Sovnet inn…døde. Det er jo det hun gjorde. Hun døde.  Nå er ikke planen at dette innlegget skal handle om sorgen, for jeg sørger ikke lenger. Det har jeg ikke gjort på mange år. Savner, ja, helt klart, men ikke sørger. Ikke er jeg den første som har mistet en mamma heller, og med tiden, etter å ha mistet mange kjære, har jeg fått et ganske så avslappet forhold til døden.

Døden er trist og sår, noen ganger fryktelig urettferdig, og noen ganger en lettelse, hvor ille det enn måte høres ut. For en ting er sikkert, og det er at når man sitter hos mennesker som venter på døden, mennesker som er syke, eller gamle og mette av dage, da er det godt når de slipper taket. Jeg har opplevd begge deler, sittet ved, og holdt hånden til dødende mennesker og kjent på en ufattelig fortvilelse og sorg, og jeg har kjent på lettelse.

 

( Lenge før sykdom og tunge dager. Bare en kjempefin mamma. )

 

Å holde hånden til mamma da hun sovnet inn var en fin opplevelse, i ettertid tenker jeg det. Der og da var jeg et følelsesmessig kaos. Det var urettferdig, hun var alt for ung, og i dag er jeg forundret over at jeg den gang i det hele tatt kunne tenke at hun var godt voksen, og tross alt hadde levd en del av livet. 41, hvilken alder er vel det? Og hva visste vel jeg den gangen, som var 20, og knapt hadde satt foten ut i den store verden.

Hennes død var urettferdig. Den var også velkommen. Velkommen fordi hun var sliten av å være syk, fordi det ikke var noen vei tilbake.

I lang tid, flere år etter at hun ble borte slet jeg med å huske mamma som “bare mamma”. Jeg husket sykdommen, håret som falt av, jeg kunne blodverdiene på rams. Jeg husket begravelsen, hvert eneste ord som ble sagt. Hver tale, hvert eneste menneskets såre gråt. Mormor som satt nesten unaturlig stille og ikke klarte å gråte. Diktet fra en liten kusine lest av mammas søster. De to små jentene fra barnehagen mamma jobbet som hånd i hånd gikk opp til kisten og la hver sin rose på lokket. Rådyrene på kirkegården som forsynte seg med tulipaner av bårebuketten i dagene etter begravelsen. Alt det husker jeg, men å minnes mammaen som ikke var syk, men som bare var mamma, det tok meg flere år.

 

( Å skulle bli kjent med noen du aldri har møtt. Utfordrende, litt trist, og spennende. )

Sorgen har som sagt avtatt. Ikke plutselig, men gradvis. For livet går videre, og det blir hva man gjør det til. Jeg har fått min egen familie. Mitt eget hus. En jobb. En god hverdag. Jeg har flotte mennesker i livet mitt som betyr så masse for meg. Mennesker jeg ikke vill ha kjent om mamma fremdeles var her. Og jeg ville ikke byttet det bort, for livet er godt. Kjempegodt.

Mamma er med meg litt hver dag. Minner dukker opp i alle mulige situasjoner. Når jeg snakker med gutta, hjelper til med lekser, bruker skjerfet hennes, hører en bestemt sang osv. Jeg trenger ikke lete frem minner av en mamma som ikke var syk, de bare kommer. Jeg gråter ikke lenger, har ikke gjort det på mange år. Jeg trenger ikke å reise på graven for å minnes, hun er med meg hver dag, hun og alle de andre jeg er så glad i , men som ikke er blant oss lenger.

Derfor har jeg vært så forberedt på å slette graven, når de første 20 årene uten henne har gått, til våren. Jeg har jo ikke lenger noe forhold til gravstedet. Vi reiser dit for å sette ned blomster på merkedager, og sjelden utenom dette. Jeg trenger ikke graven for å minnes.

Det var i hvert fall det jeg trodde.

 

 

Men så kom brevet. Brevet man får når en grav har stått i 20 år, med spørsmål om man vil slette graven, eller la den stå. Jeg viste det ville komme. Jeg visste hva jeg ønsket. Jeg viste det helt til jeg stod med brevet i hånda.

Så ble plutselig 20 år ikke lang tid lenger.  20 år var ingenting. Tanter og onkler på mamma sin side skulle selvsagt få være med i avgjørelsen, men jeg viste i det jeg sendte de alle en melding, at jeg ikke ville klare å slette noe som helst. Plutselig ble det så nært igjen, og et gravsted jeg trodde jeg ikke lenger hadde et betydningsfullt forhold til ble kjempeviktig.

Mamma er ikke der. Hun er ikke på kirkegården. Hun er hos meg, hele tiden. Likevel blir graven stående. Den skal pyntes. Det skal tennes lykter der i julen, og det skal stå tulipaner der på bursdagen hennes. Den skal eksistere. Kanskje en dag vil det føles rett at den blir borte, men ikke riktig enda. Jeg var ikke klar, og avgjørelsen kjennes så innmari riktig.

 

( Så er det litt fint å være på graven likevel. Bare jeg, og gubben. En kald dag, en varm hånd å holde i. Å bare stå slik en liten stund, og la tankene vandre, og hodet fylles av minner. De gode minnene. )

 

Og i dag er det bare en slik dag med slike tanker. Jeg er akkurat like gammel som mamma var den dagen hennes liv endte.

Jeg skal puste inn kald høstluft. Jeg skal skli på isbelagte vanndammer. Jeg skal fyre i peisen, og danse på parketten i tykke sokker. Jeg skal steke pannekaker til middag, jeg skal huske å kjøpe egg, Zalo og kattemat. Jeg skal klemme tre fine guter og kysse måsagubben med trutemunn. Jeg skal fortsette å nyte små hverdagsøyeblikk bare fordi jeg kan. Fordi 41 år og en måned ikke er gammelt i det hele tatt.

Fordi jeg lever!

Har du husket å glede deg over livet i dag?

 

Ukas små øyeblikk.

Ny søndag. Jeg er en uke eldre, en uke klokere, en uke tristere, og en uke gladere. Ute er det grått, vått og litt dystert, inne er det varmt, latteren sitter løst og lukten av nybakte rundstykker og hjemmelaget lassagne sprer seg i måsahuset. Jeg elsker søndager, sånn skikkelig. Søndager helt uten planer er de beste. Så herlig det er på ikke “måtte noe”, bare “ville noe”. Ukene er jo ellers så fulle av ulike planer, både de man velger selv, og de som blir valgt for deg, derfor er søndagen ekstra viktige for meg.

I frykt for å gro fast i en stol ved spisebordet i dag tok jeg en rask tur ut på myra, bare for  å kjenne regnet på nesetippen, og trekke noen lange drag med frisk, men kald høstluft. Det lukter egentlig vinter ute på måsan nå. Det lukter kaldt, og det lukter røyk fra pipa, og det lukter skog. Herlig. Å bare stå sånn midt på myra, med øynene lukket og bare trekke pusten, det er hverdagsøyeblikk verdt å legge på minnet. (Altså, det ser nok ikke særlig lurt ut å stå der å nærmest kave i blinde, mens man trekker pusten midt i skauen, men hvem bryr seg! )

 

( Hobbyblogger reflekterer over ukas små øyeblikk, med god hjelp av Lillegrå. )

 

Uka har vært full av fine øyeblikk. Den har også bydd på noen tårer, men like fullt, uka har vært fin. Jeg har tatt en avgjørelse jeg trodde jeg hadde vært sikker på så lenge, men hvor jeg likevel forandret mening i siste liten. Det ble rett, jeg kjenner det på hele kroppen, selv om jeg måtte gå litt inn i meg selv. ( Billedlig talt selvsagt. ) Og i det avgjørelsen ble tatt, kjentes alt plutselig rett igjen. Fint hverdagsøyeblikk. Ikke betydningsfullt for mange andre enn meg selv, men det vekket en hel masse minner. Mest gode. Kanskje jeg deler de snart.

 

Ukas “rive av meg håret i frustrasjon-øyeblikk” må være den kvelden måsagubben kom hjem til nymalt stue, men ikke klarte å se det. Har du ikke fått med deg hvor lite oppmerksom mannfolk kan være kan du lese innlegget HER. Det bød, til tross for et par godt innlærte banneord og en solid dose oppgitt frustrasjon på vegne av testosteronholdige selektivt svaksynte mannfolk, på en solid latterkrampe på samtlige i måsahuset, og sånne øyeblikk er verdt å huske. Når latterkrampa tar deg, og du ler så tårene triller mens du holder deg på magen og hiver etter pusten. Herlighet så herlig det er å le skikkelig, særlig sammen med andre. Det er hverdagsmagi, rett og slett.

 

( Når stua går fra blå til grønn, og gubben ikke merker NOE! )

 

Jeg nøt et øyeblikk alene i måsahuset den kvelden gutta dro på trening, og gubben jobbet sent. Bare meg, kosepusen, fyr i peisen og en stor kopp te. Å kunne nyet noen små timer alene, det er fine hverdagsøyeblikk det. Å kjenne på at man virkelig koser seg i eget stille selskap, og at man gleder seg til huset fylles opp av gutteflokken igjen. Herlig.

 

( Alene hjemme, nesten… hverdagsøyeblikk. )

 

Den største poden har hatt dilla på baking denne uka, og jeg har sikkert nevnt før hvor herlig jeg synes det er å tilbringe litt tid på kjøkkenet med gutta. Å stå ved hver vår benk, skape lukter og smaker, snakke om alt og ikkeno. Herlige øyeblikk. Det skader jo ikke akkurat å få servert kveldsmat mens man halvt sitter, halvt ligger i sofaen heller. Ekte hverdagsmagi, herlig (og smakfulle) hverdagsøyeblikk.

 

( Hverdagslykke er å ha en personlig kokk 😉 )

 

 

( Grønnsakshorn med avokadorose. )

 

( Pizzasnurrer ala Petter`n. )

 

Minsten har siden i sommer  beundret storebror sin snekkerevne, og har litt på avstand stått stille og observert. Denne siste uka har han “gått i læra” hos broder`n, og det har blitt mange timer i skuret på de to. Det forklares om verktøy, ulike tresorter, teknikker osv. Lillebror har fått blod på tann, og hopper inn i arbeidsbuksa så fort leksene er gjort hver ettermiddag. Han sager og borrer, pusser og skrur, for nå produseres det julegaver. Kreativiteten blomster, og jeg står bare på sidelinja og kjenner på en stolthet bare mammaer kan. Så heldig man er, når ungene finner noe de brenner for, og velger å bruke kreativiteten fremfor å sitte inne. Og minsten, han lærer fort! Nå er de fleste julegavene allerede pakket inn, og han produserer stadig nye prosjekter, bare fordi det er gøy. Man skal neimen ikke se bort ifra at det er enda en ung snekkerspire i måsahuset.

 

( Dypt konsentrert snekkerspire. Her skal det snekres. )

 

 

( 13 år, og grunder. Her produseres det juletre-fjøler. Jeg har allerede rappa en! )

 

 

Ukas gladeste øyeblikk må ha vært fredag morgen, da jeg entret kontoret på jobben og fant nærmere to kilo (2KILO!!!) polkagriser på pulten min. Herregud, jeg jubla som om jeg skulle ha vunnet i lotto. Polkagriser assa, finnes det noe bedre eller? Det er helt der oppe med mandelstang, punsjeboller, alt du kan spise med vaniljesaus og krem.

 

( Altså…en bedre start på fredagen får man ikke!!! )

 

 

En supersnill kollega hadde vært over grensa på en harry-handel, og tømt søta bror for stripete sukkertøy. Hverdagsøyeblikket sitt det tenker jeg! Pur hverdagslykke!!!

Vi kjente på hverdagslykke da den mellomste poden ikke hadde brudd i ankelen, til tross for at mye tydet på det motsatte. For en som kjører av på crosseren og brister bein oftere en ei beinskjør sjømannsenke på 90 var dette virkelig et herlig hverdagsøyeblikk. To uker med skinne, og en dag på jobb med fatter`n slår glatt seks uker med gips.

 

(  Tapet fot, strukket men ikke brukket. Hverdagslykke for en ulykkesfugl. )

 

Helgen har gått med til julekortverksted. Husfruen overtok spisebordet i stua, spilte julemusikk for full pupp, og klippet og limte som om det stod om livet. Nå er kassevis av lim, papir, blonder og bling ryddet bort, julekortkassa nærmer seg full, og kreativiteten fikk blomstre i nærmere to døgn.

 

( Når frua inntar stua, og gjør spisebordet om til juleverksted. )

 

Et langt, herlig hverdagsøyeblikk, kun avbrutt av et par tisse og spisepauser, samt et gjennopplivningsforsøk da jeg fikk akutt hjerteinfarkt fordi gubben stod utenfor stuevinduet og viftet med to musefeller stappfulle av mus. Noen ganger hater jeg måsagubben så dypt og inderlig, og fordi han veit at ved å finne på slike stunt er musa i fella den eneste han vil få på flere uker. I forsøk på å bøte på skaden går han for fjortis-versjonen av kjærlighetserklæringer og smisker åpenlyst på facebook. Amatør!!! Her snakker vi fotmassasje og sjokolade før den andre musa går i fella.

 

( Kos deg med musa di du Ronny!!! For min ser du ikke på ei stønn! )

 

( Kjøtthue! )

 

 Og med det tror jeg vi erklærer ukas små øyeblikk for oppsummert. Nå venter middag med flokken, et varmt bad, og en stor neve polkagriser.

Håper du får en flott kommende uke, og at uka som gikk var full av hverdagsøyeblikk.

God søndag.

Moder`n og “fjortislusa”.

Noen kvelder i uka tar jeg med meg en eller annen av guttene, og rusler en tur rundt på Bjørkelangen. Noen dager i joggesko og med en gangfart som får svetten til å sile, og denne gamle skrotten il å hive etter pusten, andre ganger i flate tøysko og lavt tempo, uten noe annet mål en å rusle litt rundt og bare skravle. Hvem som blir med avhenger av hvilke planer gutta har, hvem som har lyst til, eller behov for å snakke litt, og hvem jeg synes det er lenge siden jeg har tvunget til litt uvalgt «kvalitetstid» med en nysgjerrig tenåringsmamma.

Noen ganger er målet en treningsøkt med høy puls, andre dager er målet en kopp kakao på cafeen før senteret stenger.

 

Forrige kvelden stupte jeg og en av gutta inn i hver vår refleksvest, tredde på oss treningssko, og satte kursen mot en av de mange opplyste turstiene i området. Å si at vi trente hardt er vel å ta i, bare akkurat nok til at svetten rant fra panna, men lett nok til å kunne holde en normal samtale uten å pese som to strandede hvaler.

 

( En sånn tenåringsmamma som nærmest drar ungene på med på “tvungen kvalitetstid”, og tyner de for fjortisinformasjon. )

 

Latteren satt løst slik den ofte gjør når man er ute i frisk luft. Vi snakket om alt og ingenting, trasket og gikk. Vi hilste på flere ute i samme ærend som oss, vinket til en av podens tidligere lærere, og prøvde å hindre en litt overvektig og ruskete dachshund fra et iherdig forsøk på å parre seg med min venstre legg.

 

Stemningen var god da vi i bunnen av bakken møtte på en av mine tidligere kollegaer. En dame i sine beste år med smilehull, og en sånn smittende, nesten syngende latter. Vi vekslet noen høflige fraser om livet generelt, delte en fasinerende irritasjon over den plutselige kulda, og fikk bekreftet at vi begge gleder oss til jul.

Hun klappet poden vennskapelig på skulderen og sa han var flink som fikk luftet den «gamle moren sin» på en sånn kjølig kveld, han lo høflig, før hun avsluttet med å spørre meg om stien vi kom fra var leirete etter regnet, og om jeg synes hjortelusa var plagsom.

Jeg kunne bekrefta at stien var leirete, men at jeg ikke hadde merket stort til hjortelusa, før vi smilende vinket, og ruslet videre.

 

Noen meter lenger nede på gangveien merket jeg en forandring i stemningen. Poden virket litt mulefunken, og hang med skuldrene. Tenåringer kan som kjent skifte humør oftere en Tom Jones i sine glansdager skiftet sexpartnere, men jeg kjenner gutta godt nok til å vite at dette ikke bare var et sånt ufrivillig hormonutbrudd.

 

«Er det no gæli eller?» spurte eg poden.

 

«Synes ikke du også at den dama var litt frekk mamma?» svarte han, og hadde tydelig ventet på at jeg skulle spørre.

 

«Frekk? Nei! Det synes jeg da ikke. Hva mener du?»

 

«Hørte du ikke hva hun kalte meg da?» spør han, og virker nesten fornærmet på meg og.

 

«Hæ? Hun kalte deg da ingen ting?»

 

Han ser oppgitt på meg, og jeg lurer på om jeg gikk glipp av noe vesentlig i den samtalen, eller om jeg plutselig har utviklet et snev av demens.

 

«Men mamma!!! Hun spurte deg om du synes fjortislusa var plagsom!!!»

 

( Fjortislusa og moder`n. Turkamerater med en stor dose selvironi og relativt jevnt godt humør. )

 

Og da ler jeg. Høyt og ukritisk. For jeg skjønner jo at det er lett å misforstå, og særlig når du er litt hørselshemmet, og midt i de mest følsomme tenårene.

De neste 200 meterne bruker jeg på å forklare hva hjortelus er, og at det er noe helt annet enn «fjortislus». Stemningen når vi går inn døra hjemme er om mulig enda høyere enn når vi gikk, og latteren sitter løsere enn tupeen til Donald Trump, for er det noe disse podene mine helt klart er utstyrt med, så er det en god porsjon selvironi, og evnen til å le av seg selv.

Jeg bare digger sånne dager altså, og jeg digger fjortislusa mi.

 

 

Innlegget er selvsagt gjennomlest og godkjent av poden.