Stemningsrapport fra måsahuset: Alle sover, bortsett fra meg. Jeg har fikset meg en kopp posekaffe, gadd ikke trakte en hel kanne med tanke på at den eneste andre kaffedrikkeren i familien sikkert kommer til å sove i mange timer til. På bordet foran meg ligger to knekkebrød. Et med brunost, og et med bare smør. Det var brunost på begge, men det er potespor i smøret, og jeg hører det smatte under sofaen…Bolla! Raskere enn lynet, for jeg kan ikke engang huske å ha sett henne på bordet. Jeg har ullsokker på føttene, for det er gulvkaldt i dette gamle huset, til tross for at uka bragte med seg den ene solskinnsdagen etter den andre. Jeg kjenner jeg er litt sur for det med knekkebrødene, for jeg er egentlig for lat til å reise meg og smøre nye, men jeg klarer liksom ikke la vær å smile likevel, for jeg tenker på den lille trimrunden jeg hadde i skogen med Elin i går, da jeg lo til magen gjorde vondt.

 

Så da starter vi med øyeblikkene der, etter den korte med ganske så presise stemningsrapporten fra huset på måsan.

Turen i går. Har nesten blitt en fast greie det der. Trene med Elin en dag i uka. Ingen bestemt dag, bare når det passer seg, gjerne avtalt kort tid i forveien, og gjerne med innlagt bruspause. Men det er fint det. Trene litt, snakke litt, le masse, svette litt, klage litt over hvor ekkelt det er å bli svett, også le litt igjen av hvor lite vi egentlig liker å trene. Å kalle det trening er nok å ta hardt i, men vi er jo ute. Ute i frisk luft, sammen. Det gjør nok mer for den psykiske helsa enn den fysiske, men det er jo bare enda bedre! Så ja, turen i går, med Elin, det var rein tjukkologi. Et blandingsord vi kom opp med i går. Ikke spør, for jeg husker neppe nok til å forklare.

 

Den kvelden vi kjørte en tur opp til tjernet, gubben og jeg, for å sitte litt på stranda og bare slappe av. Handlet med oss en kurv jordbær og noe å drikke, og gledet oss over at det ikke var andre biler parkert der. Så deilig å ha hele plassen litt for seg selv. Hadde vel sittet der i drøye tre minutter da to svære brannbilder parkerte bak rusthaughen vår, og sek brannmenn spradet ned mot brygga med metervis av overdimensjonerte hageslanger og aggregat, og begynte å teste utstyr. Kjentfolk, de fleste av dem. Frivillige hverdagshelter egentlig, på en liten øvelse, testing av utstyr. Jeg tenkte at de kanskje hadde fått melding om at det befant seg ei dame på stranda, så heit at hun trengte litt nedkjøling, men de fortalte at de egentlig var der for å bistå gubben i det gamle ritualet med heksebrenning, og lurte på når vi skulle starte. Typisk, når du endelig møter mannfolk i uniform, så åpner de kjeften og ødelegger hele fantasien min… Så ble vi ikke lenge alene der oppe ved tjernet, men det ble et ganske fint øyeblikk likevel. Kudos til alle frivillige hverdagshelter som legger inn en øvelse her og der, slik at livet i bygda blir bittelitt tryggere!

 

Det har blitt noen søvnløse netter igjen denne uka. Nye medisiner er på plass, men ting tar tid, og jeg liker ikke hangover følelsen de gir. Ikke verdt det! Men søvnløse netter gir også tidlige morgener, og tidlige morgener kan by på turer ut før fugger`n fiser og bygda våkner. Og det gir fine øyeblikk! Det gjelder jo å lete etter gledene, ikke sant! Tre dager på rappen fikk jeg forbrukt litt energi før klokken var halv ni, og jeg skulle logge på for å bistå elevene mine i skolearbeidet. Skog, og sol fra skyfri himmel er rein medisin, mot alt egentlig! Jeg har fått bryne meg på den forhatte trappa opp mot toppen av hoppbakken, og jeg har gått meg bort på en sti jeg trodde jeg kjente, men tydeligvis ikke kjente likevel. Jeg møtte en elg, som med nærmere ettersyn var et rådyr, og fant ut at jeg burde bruke brillene til mer enn bare lesning! (så sparte jeg penger på den syns-testen og!). Fant igjen stien. Fint øyeblikk!

 

Ble sittende ved vannet og slå av en prat med to svaner som ikke svarte meg. Litt uhøflig, men ok. Fint øyeblikk.

 

Så sola stå opp mellom de aller høyeste grantrærne oppe ved dammen. Fint øyeblikk.

Fant et hjerte av kongler på en stubbe. Smilte litt for meg selv, og tenkte at “alt blir bra”. Fint øyeblikk! Mange flere burde lage hjerter i skogen. Jeg laget et denne uka, og håper noen ser det, og tenker som meg. “Alt blir bra”. Fint øyeblikk.

 

Den tidlige morgentimen da sola skinte inn gjennom rene stuevinduer. Nå er de ikke rene lenger, det varte bare en dag før de var fulle av snute og poteavtrykk. Men det øyeblikket var så fint. Da sola skinte inn i stua, og tre katter lå på rad og rekke i sofaen og bare nøt øyeblikket og solstrålene. Da kaffen smakte ekstra godt, og skåla med cottage cheese og sjokoladepudding (ja, den kombinasjonen var helt ok lissom, sunn men ikke sunn, perfekt kombo) virket eksotisk og stilig. Helt stille i huset. Nydelig øyeblikk.

 

Rusleturen med minstepoden den ettermiddagen det kriblet i bena, men hodet var tomt. Da vi begge var leie innleveringsoppgaver, engelske sakprosatekster, og brøk. Da bare kledde vi på oss, ruslet ned mot sentrum i sola, kjøpe iskaffe og is, og ble sittende nede i parken og bare “chille”. Det er fine øyeblikk det. De sammen med miste poden. Denne modige, morsomme, stillferdige og kloke 15 åringen min. Vi snakket om ting vi har snakket om hundre ganger før, også lekte vi oss litt på lekeplassen. Dere som følger med på snap og instagram fikk muligens med dere mitt noe halvhjertede forsøk på barndommens turnstativ. Altså, det var en tid, for godt og vel 35 år siden, at jeg kunne snurre rundt den stanga til jeg ble svimmel. Nå kommer jeg rundt en halv runde før jeg går i bakken som en sekk poteter. Jeg rakk å bli svimmel likevel da… Jaja, tapte talenter til tross, kvelden med poden var et fint øyeblikk.

 

Og slik gikk nok en annerledesuke. Poder og noen kompiser rundt grillen midt på gårdsplassen en lørdag ettermiddag. Alle med to meter avstand til både grillen og hverandre. Musikk på full guffe fra overdimensjonerte høytalere bak i en senka ‘volvo 240. Ungdom og latter og sol, få lov til å være en del av det. Fine øyeblikk. Pusekatter som ruller seg i solvamt gress, stoooore kaffekopper i “friminuttene” på trammen, meldinger fra elever med bare “Jeg savner deg!”, oppdatert spilleliste på spotify på øret på vei til butikken for å kjøpe epler til eplekake. De små, men så innmari verdifulle øyeblikkene. Jo, denne uka var fin, den også.

 

Håper du har hatt en fin uke. At du holder avstand, vasker hendene, og leter litt ekstra etter hverdagsgledene. Vi blogges.