Hun hadde en burgunder genser, sorte bukser, og gråmelert vest med store lommer. Håret kortklippet og krøllete, kinnene litt runde og røde, og øynene smilte om mulig enda mer enn munnen. Hun så på meg først. Strakk ut hånda, hilste med høyre og og strøk meg lett på skulderen med venstre.

“Så det er du som er Janne. Som jeg har gledet meg til å møte deg! Hele klassen har gledet seg!”

Så hilste hun på mamma, uten å egentlig ta blikket vekk fra meg. Rektor som stod bak henne var høyreist, gråhåret, autoritær, på grensa til skummel. Frøken var bare solskinn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg var ti år, datoen var 10. Desember, året var 1986, og jeg hadde første dag på ny skole. Nyinnflyttet til Sørumsand helgen før, og følelsen av å være helt alene i en helt ny verden var overveldende.

Det formelle husker jeg ikke stort av, det å skulle skrives inn som elev, alt det der, det tok de voksne seg av. Rektor og mamma, og mens det foregikk på skrivebordet foran meg snakket frøken. Rolig stemme, blid, lugn. Dialekt. Jeg tenkte at hun var gammel. En blid gammel dame. Det ble bekreftet da hun fortalte at hun kjente bestemor og bestefar, at hun bodde like i nærheten av dem, nesten helt nede ved elven. Så klart hun var gammel, kjempegammel egentlig, hvis hun kjente bestemor og bestefar. Enkel hoderegning forteller meg at hun på daværende tidspunkt var rundt 50. Jeg sier ikke mer om den saken.

Vi var syv jenter i klassen. Litt flere gutter. Den første skoledagen fulgte syv jenter meg hjem. Helt til døra, på nysnø og holke. Vi byttet på å sitte på sparkene, og å stå bak å styre.  Etter middag ringte telefonen. Det var frøken. Hun ville vite om dagen hadde vært fin, og om jeg hadde hatt noen å ta følge med på vei hjem. På skoledag nummer to var det som om jeg alltid hadde vært en del av klassen.

Frøken synes alltid vi var så flinke. Flinke i matte, flinke i norsk, flinke i samfunnsfag, og kjempeflinke i musikk og sløyd. Så flinke synes hun at vi var, at hele den ene veggen i stua, den nærmest spisebordet, den var dekket med klassens kunstverk. Der hang blomsterbilder av fingerheklet garn, malerier av solnedganger, tegninger av frøken og klassen, et par nøkkelringer av flettet hyssing, og alt annet en kreativ ti åring spent hadde foræret frøken i bytte mot et smil, og velfortjent skryt.

Frøken synes aldri vi bråkte for mye, satt for urolige på de slitne trestolene, eller at vi stilte for dumme spørsmål.

Frøken lot oss lese historiene i penskrivingsboka høyt for klassen, om vi ville det. Frøken lot oss pynte vinduene i klasserommet med lenker av glanspapir, enda det ikke var jul. Frøken satte gullstjerne-klistremerke ved matteleksene i ruteboka, selv om ikke alle regnestykkene var riktige.

Frøken sa “Oi, så masse du har fått til!”, i stedet for “Denne har du ikke skjønt.”

Frøken tørket tårer, og plastret knær.

Frøken ba ordensmann om å låse døra, og de på vindusrekka om å dra for gardinene, også delte hun ut hjemmebakte boller fra handlenettet. Vi måtte alltid love å ikke si noe til rektor, for det var ikke lov med søtsaker på skolen.

Vi sa aldri noe til rektor! Aldri! Klassen vår holdt alltid på frøken sin hemmelighet, og frøken holdt på våre.

Frøken hadde sommerfest i hagen, hvert eneste år. Vi spiste boller og is, og beundret veggen i stua med alle våre kunstverk. Vi lekte i hagen hennes, og frøken satt på verandaen og fulgte med, midtpunkt, uten å ta plass. Frøken ble ikke sint når trappetrinnet brast, eller når fotballen ødela tulipanene i blomsterbedet.

Frøken hadde full oversikt over hvem som var kjæreste med hvem, hvilken uke.

Frøken gråt den siste skoledagen, tørket tårer, klemte oss, sa at vi måtte ha det bra på ungdomsskolen. Historien kunne ha sluttet her, men den gjør ikke det. For frøken var ikke en sånn frøken som glemte, eller lot oss glemme.

Hvert år lå det julekort i postkassa. Samme sirlige vakre håndskrift som i karakterbøkene. En liten historie fra året som hadde gått, litt om nye elever, litt om de gamle, også en riktig god jul og et godt nytt år.

Da mamma døde kom hun på besøk, med klem og blomster, og med siste nytt om gamle klassekamerater. Et velkomment avbrekk fra sorgen.

I mammas begravelse gråt hun stille på en av de bakerste radene i kirken.

Da guttene ble født stod hun på døra, men bittesmå hjemmestrikkede sokker pakket inn i gråpapir og hyssing.

Julekortene fortsatte å komme. Et til meg, og et til hver av guttene. Signert: “mammas gamle frøken.”

Sist jeg var der på middag, sammen med flere av de andre jentene i klassen, invitert via post, beundret jeg den samme veggen med klassens gamle kunstverk.

Et år kom det to julekort. Et i begynnelsen av desember, et rett før jul.

Året etter kom det ingen. Senere den vinteren kjente hun meg ikke igjen da vi møttes på Sørumsand.

I helgen kom dødsbudskapet. Ventet, likevel vondt, selv for en som bare er en gammel elev. Navnet i dødsannonsen forteller om en mamma, bestemor, oldemor. En gammel dame, gammel på ekte denne gangen. For meg er hun frøken. Slik hun alltid har vært, slik hun alltid vil være.

En lærer av den gamle sorten, likevel så nytenkende, så forut for sin tid, så full av klokskap og omsorg.

En frøken med krøllete hår, røde runde kinn, og smilende øyne. En frøken som så, en frøken som visste, en frøken som forstod, en frøken som betød så uendelig mye for så mange små, meg inkludert.

Takk for at du var for meg, frøken.

Din gamle elev, Janne.

Jeg sier det hver eneste gang det har vært en liten bukett fridager. “Dæven, det gikk fort!”

Og det stemmer denne gangen også. En ukes vinterferie er over når søndagen ender, og svisj…ferien ferdig. Har jeg utnyttet tiden og gjort masse fornuftig?

Nix! Ikke en dritt. Jeg har lagt meg litt senere enn vanlig, har kost meg med nattemørket, stillheten og alenetiden, men har stort sett stått opp til mer eller mindre vanlig tid. Skulle dermed tro at jeg hadde hatt masse tid til å gjøre fornuftige ting, men det har jeg altså ikke. Derfor ser det ut til at ukas små øyeblikk kan bli tidenes korteste blogg, for med unntak av en times herlig skravling og latter, og kaffekopp bak disken i butikken til Mona på torsdag, har jeg stort sett befunnet meg her i, eller rundt måsahuset.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Uansett, god morgen, og god søndag! Her er det kaffe i koppen, knekkebrød med brunost på asjetten, og nyhetene surrer stille på tv`n i bakgrunnen. Triste greier, tragisk. Det er vanskelig å ikke la seg påvirke av det som forgår i Ukraina akkurat nå.

I går morges satt jeg sånn i min egen boble i stolen foran tv`n her i stua. Forsiden av VG lyste fra pc`n, og på tv skjermen fløt bilder av mennesker på flukt. Så smalt det plutselig i kjøkkenvinduet, og jeg skvatt så tærne krøllet seg. Så smalt det igjen, og igjen, og jeg fant frem min indre modige kvinnekraft, og listet meg ut på kjøkkene, smøg meg langs kjøkkenbenken, og stirret rett inn i nebbet på en hissig flaggspett. Og da måtte jeg flire, for aldri før har jeg sett en fugl flirte så iherdig med sitt eget speilbilde i ei litt møkkete kjøkkenrute. Tok det som et tegn på at det var på tide å fylle frø på brettet ute, og da det var gjort, og jeg kom inn igjen, var spetten i ferd med å sette til livs et herremåltid av solsikkefrø. Blir så fascinert av det yrende fuglelivet rett utenfor kjøkkenvinduet. Stadig oppdager vi nye arter, og konserten av kvitter på dagtid er høylytt og herlig. Fine øyeblikk.

Så kom dompapen også. Senere den dagen. Som en fargeklatt i den snødekte syrinbuska nede ved skogkanten satt den som en konge og kikket ned på fuglebrettet, før den også landet mitt i havet av frø og kjekssmuler. Barndomsminner. Tok meg rett til bake til kjøkkenvinduet i mormor-huset, hvor jeg kunne sitte i timevis g kikke på den høye bjørka i hagen til morfar, ei bjørk som lyste mer rødt enn grønt, på grunn av den store flokken med dompaper. Morfar hadde en sånn gammel fuglebok full av tegninger av norske småfugler, og jeg kunne sitte hele formiddagen på fanget hans og bla i den boka. Gode minner. Skulle så gjerne hatt en slik bok nå. Gubben hadde elsket det. Finnes slike bøker enda tro?

To dager denne uka har jeg isbadet på Røytjern. Det ir et herlig lite kick, og er overraskende deilig, faktisk. Hvem hadde trodd det liksom?  Det eneste ubehaget er hvor kalde føttene blir innen man rekker å få ullsokkene på igjen, og det ar rumpa fryser fast i krakken mens man kler på seg, og gir alt av daukjøtt nedentil en litt ufrivillig og særs ubehagelig hårfjerning når man reiser seg litt for fort opp igjen. uansett, isbading er fine øyeblikk!!! Og foreløpig har det holdt viruset unna dette skroget også. Slett ikke gæli!

Tirsdag denne uka gjorde jeg om spisebordet til hobbyverksted, og satt igang med prosjekt “fyll opp esken med kort”. Den var helt tom, den esken, ikke et eneste kort å oppdrive dersom man skulle bli bedt bort, eller en eller annen stakkars jubilant skulle finne på å ha bursdag. Nå ligger det 14 nye kort til forskjellige anledninger oppi der, og jeg har lagt mange, mange timer med herlig hobbyaktivitet bak meg. Spisebordet blir ryddet fredag morgen. Jeg ønsker meg hobbyrom… Det første kortet jeg laget tok intet mindre enn seks og en halv time å lage ferdig. Et bestillingskort, til en helt spesiell jubilant, og jeg håper kottakeren blir fornøyd.

Solskinn og luftetur. Ut på isen. Eller, egentlig bare rusle langs kanten, for isen laget sånne lyder som gjorde at jeg skvatt himmelhøyt hver gang det rumlet og knaket, så å rusle langt utpå der var for skummelt. Men lufta var herlig, solskinnet likeså. Fint øyeblikk, å være ute sånn når sola og trærne kaster lange blå skygger utover bakken. Det gjør godt for både skrotten og topplokket, og gir herlig og sårt trengt energi på late dager.

Det daglige besøket av familien “gryterett”. Fem er de nå, i flokken av firbeinte som hver dag er innom måsahagen for å hvile i snøen, og gasse i seg alt det fra fuglebrettet som har falt på bakken. Halvt rådyr, halvt spurv…en liten personlighetsforstyrrelse der altså. Nå har de blitt så vant med at det står en flokk bra snåle mennesker på innsiden av vinduet og stirrer på dem også, så de ser ikke lenger ut til å bry seg nevneverdig om publikumet. Det er så koselig å ha dem i nærheten, hvert besøk gir fine øyeblikk.

Må ta med Rino og Rodny også da…(det er podene som har døpt dem, ikke jeg!) Hver dag kommer de innom også, og fyller opp magen med nøtter og korn. Og forleden lo jeg så jeg nesten knakk, da det ene ekornet gravde jeg gjennom snøen langs bakken, med snuta først, som en plog rusa på tørre brødskorper og hassenøtter… Det lille fjeset, fult av snø. Nååååh…Herlig øyeblikk.

Og det var vel det. i grove trekk. Ingen store happenings, ikkeno hurramegrundt, bare fine dager, vanlige øyeblikk, herlig latskap, og små øyeblikk i og rundt måsahuset. Helt greit.

Glass med stett, og kaffekopp med sprekk.

Salat og sjokolade, rot i systemet, og system i rotet. Og i morgen er det jobb igjen. Blir bra det, hverdagen er fin den også. Men før det skal det mekkes boller med krem, og noen grove rundstykker til ukas mange matpakker. Deretter skal jeg fortsette og saumfare internettet etter en sånn gammeldags pippi-genser. Har leita noen dager, men finner bare strikkepakker. Uaktuelt. Mener å ha sett de ferdigproduserte i butikker før…sikker gått ut av mote, men jeg ønsker mer sånn likevel. Håper du har hatt en strålende uke, og at dagene som kommer fylles av øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

God morgen, god søndag, god frokost, og gratulerer med enda et OL gull! Her er det hæla i taket dag, helt utenfor komfortsonen. Det var tomt for brunost, så på knekkebrødene ligger et tjukt lag med makrell i tomat. Har blitt helt rebell, si!!! Det er forøvrig den eneste søndagsrutinen som er brutt da, den brunost greia. Alt annet er ved det samme gamle. Jeg sitter djupt i sofakroken, pakket inn den gule sommerdyna fra det glade 70 tallet, ikledd pysj og ulltøfler. Og ja, det knitrer i peisen også.  Typisk søndagsmorgen i måsahuset, fint morgenøyeblikk. Man skal ikke kimse av rutiner.

I morgen starter vinterferien, svært etterlengtet denne gangen. For selv om man er glad i både jobben og arbeidsplassen, blir skrotten sliten unntakstilstanden som i teorien egentlig ikke er unntakstilstand lenger. Trafikklysmodellen er borte, alle eleven er på skolen. Flott det, men sykefraværet er jo høyt både blant elever og ansatte, og dagene går med til å tenke alternativt. For et ihugga vanedyr er det i perioder krevende, så ja, en uke hjemme nå kjennes godt. Planene er slett i mange eller store. De innebærer å sove lengre enn 05.30, spise frokost, gå litt turer, lese masse, og jeg skal sy litt, tegne litt, og lage noen kort.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Snakker om fint øyeblikk. For første gang på flere år har jeg bestilt meg bittelitt nytt til kort-hobbyen. Bare noen mønsterark, og litt annet smått stæsj, men for en glede. Å få hentemelding på mobilen rett før arbeidsdagen er over, hente pakke på posten på vei hjem, for så å pakke ut en eske med masse herlige godsaker når man kommer hjem. Glede! Litt sånn julaften og bursdag på en gang. Lageret med papirer og annet dill begynner å bli deprimerende snaut, så litt påfyll i hobbyskapet er rett og slett strålende. Herlig øyeblikk.

Så var det den dagen sola tittet frem, etter det som kjentes ut som evigheter. N var det vel strengt tatt ikke det, men det kjentes liksom sånn ut der og da. Satt på kontoret da hele rommet plutselig ble lyst, og da jeg kikket ut badet skolegården i sollys. Så da ble det pause i fra Teams, og ut i skolegården for å bare rusle en bitteliten runde før neste økt. Rakk akkurat å kjenne sola varme før jeg måtte inn igjen, men det gikk helt fint å nyte sola fra vinduet også. Fint øyeblikk.

Oooooh, dette må bare med i ukas små øyeblikk. Den dagen jeg kom tilbake på kontoret etter midttimen, og Synnøve hadde satt en matboks med to stykker suksessterte på plassen min. Rein lykke! Jeg tror ikke det finnes en bedre kake i hele verden, og de aller beste er de du ikke har bakt selv, men får servert. Fordi jeg allerede hadde vært bedt på lunsj med elever og var proppfull av hjemmelaget pizza og gulrotkake, måtte suksessterten vente til jeg kom hjem, derfor ble det kakekalas etter middagen. To kaker på en dag…det er nesten fem om dagen det! Nydelig øyeblikk. Jeg har ikke bilde av noen av kakene,,,rakk ikke det. Sier litt om hvor gode de var, og hvor lite viljestyrke denne skrotten har.

Treningsøktene før jobb med «coach» og kollega Martin. Foreløpig ler jeg nok mer enn jeg trener, men svett blir jeg i det minste. Og støl, i mer enn bare lattermusklene, så noe har det jo for seg. Har fått min aller første idrettsskade også, en slags strekk et eller annet sted i nærheten av navlen. Gjør vondt nr jeg tar situps, så Martin sa jeg skulle unngå det et par uker. Nå har jeg litt lyst på en tilsvarende idrettsskade i alle andre kroppsdeler også, men det spørs om ikke coachen gjennomskuer meg da. Fikk i hvert fall lite sympati under oppvarminga da elipsemaskinen plutselig skrudde seg av og jeg stupte fremover og litt lite elegant kjørte begge fortenna ned i start-knappen…. Trening er ikke alltid bra for helsa…en teori jeg tviholder på!

Når man er oppe før fugger`n fiser fordi man ikke får sove kan man like gjerne gå tidlig på jobb. Den morgenen verden enda var helt mørk og knusende stille mens jeg ruslet hjemmefra var så fin. Skrudde ikke på den faste musikken i øret engang, bare fordi det var så fint å høre knitringen av nysnøen under skoa. Ikke et eneste spor på veien, bortsett fra de jeg la bak meg. Skolegården var tom og stille, og det var mørkt i alle vinduer. Sånne morgenstunder er gode for en selvutnevnt introvert! Fint øyeblikk.

Popcorn og film, en helt vanlig hverdagskveld. Vi satt som to slakt i hver vår sofa, måsagubben og jeg. Haugen med klær som skulle brettes på badet var høy som et fjell, stabelen med oppvask som skulle inn i oppvaskmaskinen like så, og støvdotter på størrelse med tvangsforet marsvin fløy over stuegulvet som sprengkåte kaniner…Vi hadde mer enn nok å gjøre, for å si det sånn. Men så var rumpene blytunge, og viljestyrken på ferie, så vi sendte hverandre et skrått sideblikk, og leste hverandres tanker. Da det smalt fra gubben at “Jeg popper popcorn hvis du velger film!”, ble alle tanker om husarbeid borte raskere enn Houdini, også ble det sofakveld istedet. Husarbeidet gikk jo ingen steder likevel. Fin kveld, fint øyeblikk!

Fredagen forsvant i en slags tåke av hjerteflimmer og søvn. En slitsom natt med løpende hjerte, heldigvis skjer det ikke like ofte lenger. Men fredagen gikk med til hvile. Derfor var det skikkelig digg å kjenne på energi lørdag morgen. Å sove lenge, slik planen var, funket ikke, sikkert fordi jeg hadde sovet nok på fredagen. Så mens sola steg opp over bygda tredde jeg føttene ned i joggeskoa, og satte kursen mot trappene i hoppbakken. Lenge siden sist, skal ikke skryte på meg særlig mange trappeløp det siste halvåret, men engang er bedre enn ingen, og følelsen av å komme hjem til fyr i peisen ala gubben, og nytrukket kaffe ala storepoden var makaløst! Frisk luft og møre lårrmuskler tidlig på morgenen, lørdagsgodter med god samvittighet resten av dagen. Herlig øyeblikk.

Og nå er det ferie. Vinterferie. Klokka skal ikke ringe i morgen tidlig, matpakker skal ikke smøres. Det blir baking i dag alikevel da, ikke grovbakst kanskje, men noe godt til kaffen. Hva det blir gjenstår å se. Ønsker deg som titter innom en strålende søndag. Jeg håper uka di var god, og øyeblikkene mange. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen alle skrotter, god søndag, og toppers morsdag til de som feirer det. Jeg sitter her i måsastua og tygger på et knekkebrød med brunost, mens jeg sikler litt på frokostdesserten som ligger på asjetten og venter. Jeg har en sånn grønn punsjebolle-greie på vent i dag også, samler pensjonspoeng lissom. Er jo litt redd for å bli FOR trent, nå som jeg har trent to dager denne uka.  Litt slitsomt å bli så digg innen sommeren at jeg ikke får gå i fred fr siklende mannfolk på stranda i sommer…sa hun ironisk!

Nå er et fint øyeblikk, som alltid på en søndagsmorgen. Pysj, tøfler, knitring i peisen, og en hel dag foran meg med minimalt med planer. Jeg liker slike søndager. Er skinkestek står ferdig krydra på benken, klar for å stekes. Det blir skikkelig søndagsmiddag i dag, surkål, potet og hele pakka. Samler pensjonspoeng der også… Herlighet, jeg er snart bare ei flaske leggevann og en pose kamferdrops unna siste arbeidsdag.

Trofaste lesere, og kanskje et par instagramfølgere har fått med seg at jeg skulle trene FØR arbeidstid mandagen denne uka. Sånn går det når ledelsen ansetter unge menn med antydning til muskler i overkroppen, og som i helgene arbeider i uniform, som lærer på avdelingen. Og den stakkars mannen har fått det for seg at denne middelaldrende litt slappe skrotten skal “føle mestring”, og “kjenne på progresjon” via styrketrening før jobb to dager i uka. Utad smiler jeg tappert, inni meg tenker jeg “What the fuck???”. Men jeg stod opp jeg, pliktoppfyllende som jeg er, og kom meg på treningsrommet på skolen kl 06.30 mandags morgen. Å si at det var vellykket er nok å ta litt i, og det som ble trent mest den morgenen var nok lattermusklene. For selv ikke en sprek herremann med erfaring innen sykepleie og pasientveiledning klarte å holde maska da jeg falt bakover midt i den aller første situpsen, og gummimatta i møte med svett sideflesk laget et vakuum så jeg lå som limt fast i gulvet, og trengte assistanse for å rulle mot høyre for i det hele tatt å komme løs fra gulvet…

Men, jeg skal ha for innsatsen!!! og svett ble jeg, gjennomsvett. Og selv om kroppen store deler av økta lå sugd mot parketten som en sugekopp, så gjennomførte jeg, og ja…jeg kjente litt på mestringsfølelse. Såpass mye at det ikke var like tungt å komme seg opp, og på trening torsdag morgen. Det beste av alt? Å være ferdig med trening før jobb. Dusje, rusle opp på kontoret, sette på kaffen, og spise frokost sammen med andre ferdigtrente lærere. Absolutt fine øyeblikk. Om jeg er like positiv til ei økt når klokka ringer i morgen tidlig gjenstår å se, men alt i alt…jeg er ihvertfall i gang!

I lang tid har jeg ønska meg en sånn refleks-sele, istedenfor refleksvest. De ser så praktiske ut, mye lettere å stoppe på utenpå ei jakke liksom. Det har blitt med tanken, og ingen sele er kjøpt inn. Men så en dag denne uka sier kollega Torunn: “Gul eller rosa?”

Jeg svarer rosa, uten å vite hva jeg svarer på, og ut av sekken trekker hun en slik knall rosa refleks-sele. Gave, midt i uka, helt uten grunn. Snakk om hverdagsglede!!! Og den er i bruk, fire kvelder, og hver morgen denne uka. Og ja!! Den er så praktisk som den ser ut. Så blir jeg kanskje ikke påkjørt denne vinteren heller. Hvis ikke det gir fine øyeblikk, så vet ikke jeg!

I morgen er det Valentines dag. Å håpe på blomster og sjokolade far gubben er bortkastet tid, og når sant skal sies er sannsynligheten for at han får noe av meg også minimal. La ungdommen få feire, jeg har liksom ikke hoppa på trenden. Men fredag denne uka kunne elevene legge inn bestilling på roser til elevrådet, som igjen gikk rundt på skolen og leverte ut roser på vegne av bestilleren. Både anonymt og ikke. Så var det en av disse søte elevene mine da, som ga meg en rød rose også. Jeg vet ikke hva det er med årets kull av ungdom, men jeg vet at de ikke så lett kommer til å glemmes når skoletiden deres er over. Så rause, gode, blide, omsorgsfulle. Så åpne, generøse. Heldig er jeg som får tilbringe dagene mine med denne gjengen. Heldig er jeg som kunne rusle hjem mot helgen på fredag, med en nydelig rose i hånda. Fint øyeblikk.

Hver eneste ettermiddag denne uka har Snipp og Snapp inntatt fuglebrettet utenfor vinduet. De klatrer, leker, og forsyner seg av fuglefrøene som om de skulle vært en veletablert annengenerasjons syklubb på bufeet i en restaurant på Color Line. Det er så lett å bare bli sittende i kjøkkenvinduet og titte ut på dem mens middagen putrer på ovnen. Høy underholdningsverdi i disse bustehalene, fine øyeblikk!!!

Enda en ettermiddag på isen. kjøre opp rett etter jobb, rusle litt og slappe av litt, unngå den verste folkemengden på butikken i rushtiden. Det er fint det, roe litt ned, i tospann, etter arbeidsdagen. Nye at vi har dagslyset en time lener enn for bare noen uker siden. Det er fine øyeblikk det.

Den kvelden nordlyset kom tilbake. Forrige gang ble jeg jo vekket av storepoden midt på natta, også stod vi ute på stien i pysj og beundret skuet. Lillebror fikk det ikke med seg, til sin store sorg. Denne gangen tok derfor storebror affære når det danset grønt på himmelen. Han ba med seg mora si og lillebroren på biltur til Haugrim, langt borte fra gatelys og trafikk, også ble vi stående midt ute på et jorde, sent på kvelden, og se nordlyset danse. ikke like lekende eller like grønt som forrige gang, men likevel en fin opplevelse, særlig for minsten som så det for første gang. Fint øyeblikk.

Og nå er det på tide å avslutte ukas søndagstanker, slik at jeg kan gafle i meg den grønne pensjonist-kaka mens kaffen fremdeles er bittelitt varm. Uka var god den, hverdagslig og god. Takk for middagen mekket og servert av måsagubben den dagen jeg kom sent hjem fra jobb. Takk for kald vind og røde kinn. Takk for rykende ferske skoleboller til kveldsmat, for kolleger som byr opp til latterkramper, for gode OL prestasjoner på tittekassa, og for stille kvelder med kakao og flere kapitler i ny bok. Hverdagsøyeblikk på rekke og rad.

Ønsker alle som titter innom en feiende flott søndag, og om du føler for det, fortell meg gjerne om et av dine fine små øyeblikk fra uka som gikk. Vi blogges.

Søndag igjen. Samma gamle rutinen. Igjen. Pysj, frokost, og bittelitt alenetid på morgenkvisten før gutteflokken våkner. All erfaring tilsier at det vil være stille i huset minste et par timer til før flokken begynner å gi lyd fra seg. Det passer meg bra. Jeg digger gutta, men jammen er det godt med denne timen alene også. Vite at de befinner seg rundtomkring i huset, men verken se eller høre dem. Det gjør meg kanskje ikke til årets mor, men jeg tror det gjør meg ganske normal.

Jo, også er det OL på tittekassa da!! Det er ikke hverdagskost, eller fast søndagsrutine, rett og slett en bonus. Hadde ikke hatt noe imot vinterferie i de neste 14 dagene egentlig, ski på tv hver dag!

Om litt skal jeg fordufte inn i min egen verden. Jeg har igjen fire kapitler av en bok jeg begynte på tidligere i uka, og under sofaen (ja, jeg er en sånn mamma som gjemmer ting for ungene mine) står en halv skål smågodt av ymse sort, rester fra i går. Vurderte å spise det til frokost, men voksen-alarmen i hodet slo seg heldigvis på i tide, så jeg skal hive innpå et par knekkebrød først. Tarmen vil takke meg for det senere. Smågodt, bok, og to litt lange pupper som har fått fritak fra BH i dag…øyeblikkene bare strømmer på. Det skal ikke mye til for å gjøre denne skrotten litt glad.

Uka har, til tross for at den har vært svært så hverdagslig, bydd på mange av disse små øyeblikkene. Bar asfalt for eksempel. I så mange uker nå har jeg ruslet til og fra jobb på islagte veier, og opparbeidet meg en imponerende muskulatur i nedre mageregion, hofter, lår og stjert, etter iherdige forsøk på å holde meg på bena, til tross for minimalt med medfødt balanse, og fagbrev i sommersko på vinterføre. Men så, en dag denne uka, før frosten kom tilbake, hadde det rukket å smelte såpass med holke at så godt som hele gangveien på vei til jobb var bar asfalt, og jeg trengte ikke knipe en eneste plass. Det var et fint øyeblikk det, gå i skikkelig tempo hele veien, uten å skli en eneste gang. Vårfornemmelse i Februar, det var et herlig øyeblikk.

Det gikk fort over da, denne følelsen av vår. For senere den kvelden begynte det å snø, sånne skikkelige flak som falt tungt mot bakken, og morgenen etter var det som å gå gjennom et maleri på vei til jobb. Blåtimen på morgenkvisten, når dagslyset trenger gjennom de grå skyene, når du kan skimte anelsen av blå himmel, kjenne kulda bite i nesetippen, og sparke opp nysnø med føttene. Fine øyeblikk det også, for en som egentlig er ganske glad i vinteren.

Luftetur. Må jo trene “sklimusklene” når det er bart på veien (neida), så vi kjørte opp til vannet en ettermiddag. Egentlig trengte vi bare luft i hodene, både gubben og jeg. En liten tur ut, nyte det siste av sola for dagen, kjenne kulda bite litt i kinnene, røre litt på seg, og da kan man sette seg til i sofaen for resten av kvelden, med litt bedre samvittighet. Å rusle over isen i vintersol, sammen med måsagubben. Fint øyeblikk.

Det ble lunsj med elever denne uka også. Tre dager på rad faktisk. Snakk om å være bra bortskjemt. Jeg bare digger de ukene skolekjøkkenet er i stadig bruk, og elever inviterer til kalas i midttimen. Denne uka har jeg sittet ved langbord, snakket med herlige, blide, pratsomme ungdommer og herlige kolleger, og gasset meg med alt fra mexikansk middag til burger og grønnsakssuppe, og ikke har jeg trengt å ta oppvaska heller! Bort med det kjedelige kjøleskapsmjuke knekkebrødene med tørr ost, inn med varm lunsj i trivelig selskap. Det er hverdagsøyeblikk det.

Blåtimen, den som ble rosa. Du vet de minuttene av dagen, når dag går over til kveld, når himmelen er klar og så godt som skyfri, og på bare ett minutt eller to blir plutselig hele verden rosa. Sånn lys du egentlig bare ser i Disney filmer. Det er fine øyeblikk det, særlig nå i vinterhalvåret. rusle sakte hjem fra jobb med musikk på øret, kikke opp mot Bliksrud åsen, og se at alt lyser rosa. Fantastisk. Slike øyeblikk er til for å stoppe opp, og nyte.

Gitarøving. Å si at et går fremover er å ta hardt i, men det går ihvertfall ikke bakover. Denne uka har minsten tålmodig sittet med mammaen flere kvelder på rad, for å øve med meg, og det er faktisk mye enklere når vi har hver vår gitar, og han viser mens vi spiller. Mye enklere enn youtube videoer jeg ikke forstår det grann av. Jeg har lært et par nye grep, og nå øves det på å skifte grep raskt, gjøre de om til en låt liksom. Fortsatt lider jeg nok av diagnosen kronisk tonedøv, men kveldene med minsten, side om side på gulvet, men en gitar i favnen, det gir så mange fine øyeblikk. Så får det heller være at læringskurven er noe slækk, kvalitetstid er det ingenting som slår!

Dyrelivet. Den dagen vi stod i vinduet og tenkte at vi levde midt i skogen blant Snehvit og de syv dvergene, for ute i hagen ved begge fuglebrettene var det fest for alle dyra i skogen. Vi telte et rådyr, to ekorn, og flere småfugler enn det er pensjonister på bingo en tirsdags formiddag. Så fantastisk herlig øyeblikk, å se det myldre av fir og fjærbeinte ute i hagen.

Tante Mariann har et sånn evig skattekammer i huset sitt, fult av ting å arve. Denne uka har jeg vært og hentet et par poser med stoffer som skal bli små syprosjekter de kveldene jeg har lyst til å være litt kreativ. Planen er å sy noen julestrømper som skal fylles med godsaker neste jul. Så har jeg kanskje noen julegaver klare innen sommeren. I tillegg til stoffene fikk jeg med meg intet mindre enn fire fine jakker, vinter, vår, sommer og høst, så nå trenger ikke garderoben en eneste fornyelse dette året. Bærekraft på sitt aller beste. Etter turen innom tante og onkel handlet vi med oss en pose boller, og spiste lunsj i sola ute ved vannet. Herlig å komme seg litt ut en lørdag, og fine øyeblikk samlet til den mentale minneboka.

Og det var den uka. Jeg er omringet av smitte, men holder fremdeles viruset på en armlengdes avstand. Jeg har hatt så gode øyeblikk med kolleger og de flotte ungdommene på skolen, jeg har spilt gitar med podene her hjemme, sovnet i armkroken til gubben, og våknet opp til en melding på instagram fra selveste helten over alle ungdomscrush…Stefan Dennis. Dere husker vel han fyren i helfigur i papp som jeg fikk fra Cecilia Agnethe? Yep, melding fra han, med bilde hvor han drikker norsk øl…Made my day!!!!

I morgen skal jeg møte kollega Martin i treningsrommet på skolen kl 06.45….Jeg angrer så SJUKT på at jeg sa ja. To kolleger og meg, morgentrim, og jeg har levd et helt tiår lenger enn begge…dette kommer til å bli tungt! Men før det, smågodt, og slaraffensøndag. En ting av gangen. Vi blogges.