God morgen, og god søndag. For en uke siden satt jeg rundt spisebordet til tante Mariann, og hadde   “-Du tante Jojo????” spørsmål konstant i ørene. I dag sitter jeg hjemme i sofakroken, og stillheten i måsahuset står i stor kontrast til forrige søndag. Jeg savner småtrollene allerede, men nyter også stillheten vi har begynt å bli vant til etter at podene flytta hjemmefra. Oppe sover den yngste av dem, hjemme på enda en liten perm fra forsvaret, men om litt blir det frokost, pakking av sekk, også bærer det til flyplassen for nye uker  med arbeid på Ørlandet. Vi har fått mye tid sammen denne helgen, minsten og jeg. Det har vært så godt å se han, klemme på han, bare være rundt han. Mammahjertet har trengt det, og poden har trengt det.  På bordet danser flammene i et duftlys, og de fine gresskarene tante Mariann har støpt til meg skaper litt høst stemning i sofakroken. Ja, for det er ikke lenger tvil om at det har blitt høst.

Når det er sagt…jeg elsker denne årstiden. Elsker at bladene på trærne skifter farge, selv om det fremdeles i all hovedsak er grønt ute. Jeg elsker at jeg kan kle på meg mjuke strikkegensere, at lufta om morran kiler litt kaldt i nesa når jeg rusler til jobb, og at sola jobber seg gjennom fuktig tåke slik at skolegården bader i mjukt høstlys hver morgen når jeg står ute og ønsker elever velkommen. Høsten byr alltid på så mange gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Flere dager denne uka har det regnet tidlig på morran, for så at sola har kommet utpå formiddagen. Og selv om en del av meg tenker at det hadde vært digg å krype tilbake under dyna når jeg våkner til regnet mot ruta, så finnes det jammen mye glede i regndråper på en diger rosa paraply også. Å rusle kilometeren bort til skolen kl syv, under en gedigen rosa paraply, å svær at man ikke får en eneste dråpe på seg, det er forfriskende herlig. Skikkelig fin start på dagen. Den rosa paraplyen har sett bedre dager, og jeg leter litt desperat etter en ny stor en i friske farger. Uansett, regndråper som trommer over hodet, fint øyeblikk.

Ett av høstens to foreldremøter ble unnagjort forrige uke. Et nytt venter om et par dager. Nå skal jeg ikke skryte på meg hurramegrundt-holdning for jobb på kveldstid, men det er nor fint med å få bli kjent med foreldregruppene til ungdommene jeg omgås hver dag også. Sammen med en annen kollega fra miljøteamet fikk vi presentert litt om skolehverdagen, og jobben vi gjør med ungdommene. Oooog, det skal sises at kveldsmaten smaker dobbelt så godt etter 13 timers arbeidsdag. Gode øyeblikk.

I lunsjen en dag denne uka, feiret vi verdens finest 40 åring. Kollega Tine fylte rundt tall, og tradisjonen tro var avdelingen samlet i lunsjen for kake, kaffe, taler og gaveutdeling. Slike dager gjør noe med samholdet, og det er så herlig når alle finner tid til å spise sammen. Skoledagene nå for tiden gir nemlig ikke alltid rom for felles matpauser, derfor kjennes det ekstra fint når så mange blir med på feiringer. Herlig øyeblikk.

Og en bursdagsfeiring bringer gjester som er hjemme i foreldrepermisjon også. intet mindre enn tre av lærerne på avdelingen er for tiden hjemme med relativt nytt avkom, og alle tre kom i bursdagslunsj med småttisene. Du kan tro det raslet godt i disse to tørre eggstokkene mine av gurgling, og bæsjebleier, og tannløse smil. “Tante” Janne fikk jo knapt konsentrert seg om verken kaffen, kaka eller jubilanten. Finnes det noe herligere enn å snuse på helt rykende ferske, runde og mjuke, små barnekinn? Såååå fine øyeblikk.

Med minstepoden hjemme, uansett hvor stille og rolig han er, blir det mer liv i måsahuset, og det er så godt. To dager denne uka har jeg kommet hjem fra jobb, til gitarspill fra sofakroken. I en perioden øvde jeg jo massevis selv på gitar, men gehøret mitt er i dårligere forfatning en norske landeveier… Poden derimot, spiller så tonene triller ut av kassegitaren, og det er så fint å høre på! Sånne bittesmå hverdagsgleder er så herlige.

I tillegg til å stå for musikken i huset, drar poden mamsen med ut på lange turer rundt i bygda. Praten går alltid så lett når man rusler side om side, når man nesten er alene på stiene som sniker seg rundt mellom bolighus, skoger, og forbi små tjern og elver. Vi har gått i regn, og vi har gått i solskinn, og vi har selvsagt gått forbi sauene som fremdeles er ute på beite oppe i skråningen. Det har blitt tradisjon det, stå der og titte på de rolige, ullkledde gressklipperne, og bare nyte roen. Gode øyeblikk.

Den dagen mellomste poden kjedet seg, og kom hjem til mamsen bare for å snakke litt, “henge” litt, og til slutt sovne på sofaen. Det er så heldig at de bor så nære, selv om de har kjøpt seg noe egent. Noen dager i uka er de hjemom for å spise middag, stjele med seg litt fersk bakst, eller bare for å sitte litt i sofaen og snakke. Jeg håper slike stunder aldri tar slutt.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Litt sår, litt vanskelig, litt travel, litt fin, litt morsom. Alle de øyeblikkene som utgjør en sammensatt, helt normal uke. Jeg har holdt enda et foredrag for ei gruppe fine kvinnfolk, og jeg har hatt herlig etterlengtet alenetid i sofaen hjemme. Jeg har snakket med så mange herlige ungdommer, jeg har landa på et par viktige avgjørelser, spist sjokolade og drukket kaffe. Jeg har sittet på huk og klappet en katt som fulgte etter med de siste 50 meterne til skolen, og ledd så mye av all den dårlige men viktige humoren blant en gruppe kollegaer som akkurat nå befinner seg i en uvanlig hektisk hverdag.

Jeg håper uka som gikk var raus med deg, og at uken som kommer byr på drøssevis av gode øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du, og riktig, riktig fin søndag. Vi blogges.

God morgen, og god søndag, denne gangen fra huset til tante Mariann. Det er rart å ikke våkne opp hjemme, de aller fleste søndager gjør jeg jo det. Men det er fint også, en liten miniferie hos tante, sammen med de to småtrollene til kusinen min. Jeg har vært så heldig å få tilbringe helgen sammen med to små fininger, med fregner på nesen, og kroppen full av herlige lopper. Hvor herlig er det ikke å få lov til å være “tante Jojo” for en helg. Snart kommer måsagubben for å hente fruen, for også ettermiddagen denne søndagen er full av gjøremål, men først skal jeg spise frokost med tante, og to pratsomme små lopper, så skal det lekes litt til før jeg vender snuta hjemover til måsahuset.

Og når vi snakker om lek… Helgens små og store ablegøyer med to små sklir lett inn i rekka at et av mange av ukas små øyeblikk. Tenk så fort man glemmer akkurat det, hvor gøy det er å leke. Jeg har bygget lego, tegnet og malt, limt og klippet, laget figurer av leire. Flyktet inn i en verden hvor fantasien er en virkelighet, og hvor tiden nesten ikke eksisterer. Det er befriende avslappende, og stressende på samme tid. Stressende fordi man er så vant til å forholde seg til klokka, så styrt av våre såkalte voksen-forventninger, og kjempedeilig fordi hjernen får en velfortjent pause. (selv om det kjennes som om hjernen min har hengt seg opp i pauseknappen i disse dager!) Også er det helt fantastisk å se tante som bestemor. For den dama som hadde stålkontroll på egen datter, og oss tantebarna da vi var små, er mjuk som varmt bordsmør når det kommer til barnebarna. Hun sier hun er streng på leggetid, men den sklir ut med halvannen time. Hun sier ja når hun mener nei, og smiler som en forelska tenåring når hun ser på småtrollene. Herlig. Fantastisk fint å være vitne til.

Enda en uke har gått hvor jeg må minne meg selv på å stoppe opp og puste. Jeg vet hvor skoen trykker, jeg har bare ikke tilgang på gnagsårplaster, om den metaforen gir mening. Ord som “Pass på deg selv nå da”, og “Husk å ta pauser” er velmenende, men vanskelig å gjennomføre i praksis. Kort oppsummert, jeg er sliten. Men, det betyr ikke at det ikke finnes fine øyeblikk som gir små pusterom, litt tid til ettertanke. Det finnes mange, og det kjennes desto viktigere å finne dem. En liten lapp på PC`n da jeg plutselig var igjen alene på jobben fredag ettermiddag. Sånne små ting, det er så gode øyeblikk.

En tur ut i kveldssola, selv om man egentlig har bestemt seg for at man ikke orker. Dørstokkmila er ekstra lang når dagene er så hektiske. Men jeg trenger den turen. Trenger å kjenne grusen knase under skosålene, trenger å kjenne sola varme litt i nakken, trenger å snuse inn lukten av nyslått korn og gule blader som nettopp har falt. Og kroppen, den er utrolig nok, mindre sliten etter en lang kveldstur. Det er reine tryllekunsten det!

Flere og flere jorder i bygda er omringet av solsikker. Og solsikkene sprer seg til grøftekanter og andre grønne små flekker langs veien. Og solsikker gjør meg glad! Jeg burde plukket meg en bukett, og tatt med litt gul glede hjem, men enn så lenge har jeg nøyet meg med å snuse litt på dem, dra fingrene forsiktig over de gule kronbladene og den litt taggete stilken. Solsikker lukter høst! Gule gleder, og gode øyeblikk.

En dag denne uke, rett etter lunsj, kom en gjeng ungdommer innom kontoret, og spurte om jeg kunne ta på meg kjempe-tissen, og bli med ut i skolegården. De jobber med skolerevy, og trengte en filmsnutt og noen bilder til en del av revyen. Ikke helt en hverdagslig arbeidsoppgave, men likevel et herlig lite avbrekk fra de daglige faste rutinene. Så jeg hoppet inn i kjempe-tissen, og løp noen runder rundt i skolegården. Helt vanlig….helt normalt! Gøyalt øyeblikk!

Onsdag kveld var jeg invitert til Asker for å holde foredrag. Jeg har tatt en pause fra slike oppdrag i sommer, men det var så gøy å gjøgle litt igjen. På gamle ærverdige Frivilligsentralen var det samlet flotte kvinnfolk til en helaften med foredrag, og jeg storkoste meg. Det ble en lang kveld, sent hjemme, rett i seng, men likevel enda en fin opplevelse. Fint øyeblikk.

En liten tur til sjøen. Det var fint det. Ruslet langs vannet, kjente lukten av salt sjø, og følelsen av varm vind i ansiktet. Gubben hadde handlet med seg mat og drikke, og det var så herlig å bare være, et par timers tid. Som om vi fikk sommeren tilbake, bare for et øyeblikk.

Og denne dama klarer ikke rusle på stranden uten å samle. Mer røven i været, og nesa i sanda fylte jeg lommene med steiner i fine fasonger, skjell og bittesmå sjøstjerner. Jeg tenker alltid at “dette kan sikkert brukes til noe”, til gubbens store fortvilelse. Men det er skikkelig fint, å finne en stein, mjuk av tidens tann og sjøens bølger, kjenne på den, ha den i lomma, tenke at det er en skatt. Jeg vokser aldri av meg akkurat det, og ikke vil jeg det heller. Lomma full av skatter vil alltid gi gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. En av de fine ungdommene på skolen hadde med hunden sin en dag, slik at jeg kunne kose litt med en pels-skatt igjen. Det er rein terapi. Jeg har hoppet i sølepytter, for å bli våt på føttene, slik at det skulle kjennes ekstra deilig å putte bare føtter inn i et par tjukke ullsokker når jeg kom hjem. Barnslig, men verdt det!

Jeg har spist for lite salat, og for mye sjokolade! Jeg har tråkket rundt i gult løv, men de grønneste skoa jeg noen gang har eid! Jeg har sovna på sofaen, og ligget våken flere netter. Sunget høyt og surt til gamle slagere, snakket med de flotteste ungdommene jeg vet om, og vurdert å spise bittelitt fluesopp bare for å bli sjuk nok til å unne meg en fridag. (gjorde det ikke da!) En ganske så vanlig hverdagsuke, full av fine øyeblikk.

Håper uken din var full av brede smil, og at uka som kommer er skikkelig raus med deg. Ha en strålende søndag, ta vare på øyeblikkene. Vi blogges.

Så våknet jeg opp til enda en søndag, og med en murrende følelse av at helgen på langt nær var lang nok denne gangen heller. Lenge før arbeidsdagen har vært over, hver eneste dag denne uka, har jeg hatt 10.000 skritt på klokka, og skolen vår er slett ikke sååå stor. Da fredag ettermiddag kom satt jeg på miljøteamkontoret og hørte stemmene til de andre, men klarte ikke helt å registrere hva de andre sa hele tiden. Bomull i hodet.  En ting er sikkert, denne oppstarten har vært hektisk. Fin, men hektisk. Og akkurat nå skulle jeg gjerne hatt lørdagen i reprise, slik at helgen virket lengre.

Men, det er søndag morgen, og hele dagen ligger foran meg. Oppe sover poden som trengte en liten pause fra forsvaret, og kom hjem på helgeperm fredag ettermiddag. Vi skal kjøre han til flyplassen om noen timer, men først skal han få sove ut skikkelig noen timer til. Det er godt å ha han fysisk tilstede, selv bare for en helg. Mammahjertet trengte å se på han når vi snakket, ansikt til ansikt, klemme han litt, være helt nær.

Gubben sysler med frokosten på kjøkkenet, og om det er bevisst eller ikke vet jeg ikke, men han nynner på “I had the time of my life”. Vi har den på hjernen begge to, har nynna siden i går, da vi hadde sett Dirty Dancing på Chateu Neuf. Et av ukas fine øyeblikk. Det har vært mange fine hverdagsøyeblikk denne uka også, men fordi dagene er så i overkant fulle, har jeg kanskje ikke vært like flink til å se dem. Ihvertfall ikke stoppe opp og nyte dem. Jeg prøver meg på en gjennomgang likevel. Om det er en ting denne søndagsbloggen har lært meg, så er det viktigheten av å se de små fine øyeblikkene, når verden bare raser forbi deg med slitte bremse skiver.

Hver morgen denne uka, før jeg har syklet til jobb, har jeg ruslet til hjørnet av blomsterbeddet for å se om den gule påskerosen jeg plantet ut i sommer, har blomstret igjen. Torsdag morgen hadde den det. En av tre gule knopper hadde sprunget ut. Også kan det jo godt hende at gleden over å ha blåst liv i noe jeg egentlig trodde var dødt lurer meg litt, men rosene virker større nå, enn da de stod i potten inne. Jeg ble sittende på huk foran blomsterbedet lenge, som en stolt mamma liksom. Børstet regndråper av bladene så rosen skulle bli lettere, og rette seg opp. Tenk at den rakk å blomstre en gang til, og det i årets første høstmåned. Fine øyeblikk. Lurer på om den klarer å overvintre…

Alle de fine kollegene mine. Ja, for det er ingen hemmelighet at denne skolestarten har vært i overkant hektisk, og at gjøremålene har vært mange. Flere enn man egentlig rår over, og jeg hater å kjenne på utilstrekkelighet. Får vondt inne i meg når man ikke får vært tilstede for nok av ungdommene. Men støtteapperatet man har i kollegene er grunnen til at man fortsetter. Eller, ungdommene er grunnen, selvsagt, men uten nok voksne mennesker som kan lytte og veilede er man jo ingenting. En prat på kontoret, en klapp på skuldrene, en fin melding i teams, latter som runger i pausene, og sjokolade som som venter på pulten når man ikke har rukket å spise i lunsjen. Hva skulle man gjort uten gode kolleger? Gode øyeblikk.

Den siste økta, rett før skolebussen skulle kjøre, og jeg ruslet mot lageret for å legge fra meg fotballen etter en rørepause, kom to elever løpende mot meg med et stort stykke brownie pakket inn i en serviett. De hadde bakt med klassen på skolekjøkkenet, og lukten av kake lå i korridorene hele økta. Snakk om omtenksomme elever. Så jeg ruslet tilbake til klasserommet jeg skulle være i , med en kakebit pakket inn i en serviett, og mens elevene hadde nesene ned i bøkene, smugspiste på bakerste rad. Kalorier teller ikke når ingen ser at du spiser, så teknisk sett var det en slankekake. Da jeg var passe mett, delte jeg den siste biten med den andre kollegaen i rommet. Vi liker slankekaker begge to. Herlig øyeblikk.

Den ene dagen jeg ikke syklet til jobb denne uka, fordi det var meldt så mye regn på ettermiddagen at jeg tenkte det  var bedre om gubben hentet meg etter jobb, tråkket jeg på en stein på gangveien, bare noen meter etter at jeg hadde gått hjemmefra. Umiddelbart kicket barnehjernen inn, og fortalte meg at steinen måtte sparkes heeele veien til jobb. (noen ganger lurer jeg på om hjernen vet at den snart fyller 49, og ikke trenger å sparke verken stener, kongler eller snøballer hele veien hjem…) Halvveis til jobb kikket jeg litt ekstra på stenen som lå foran føttene mine på asfalten, og synes jeg kunne skimte konturen av et hjerte. Og da kicket samlehjernen inn, og at at dette prakt-eksemplaret av en vanlig gråstein måtte jeg ha i lomma, for den kunne bringe lykke! Så glemte jeg stenen, for jeg vant ikke i Lotto denne uka heller, frem til den plutselig dukket opp i vaskemaskinen i går kveld! Og da hadde den bragt lykke alikevel. For den har gått 400 runder i vaskemasinen, uten å ødelegge den, og det er jo lykke det! Så nå ligger den i blomsterbedet under den gule rosen, og den kommer jeg garantert til å glemme, før den dukker opp når jeg luker der neste sommer, og da kommer jeg til å bli glad for å se den. Hjertestein = mange fine øyeblikk.

Og i går var vi, som nevnt øverst, på “Dirty Dancing! Fantastisk moro! To bønder i byen, måsagubben og jeg. Vi styra med tog og trikk som to proffer, prøvde å late som om by-kaoset ikke stresset oss det minste, og nøt musikken fra det glade 80 tall i levende livet fra svært talentfulle skuespillere på scenen. En overraskelse fra gubben, da denne høsten ikke gikk helt etter planen for denne frua, og jeg var skråsikker på at denne oppsetningen kom jeg til å gå glipp av. Gubben altså. Byvandring, musikal, middag, en fantastisk herlig avslutning på det som til nå har vært en usedvanlig travel, og litt krevende høst.

Og slik gikk uka. Kaker og sjokolader, salater og supper. Jorder og bygder, asfalt og byer. Hverdagsuker, med mange, mange hverdagsøyeblikk. Og til deg som titter innom, som legger igjen noen ord, tusen, tusen takk. Jeg får ikke alltid svart alle, men jeg leser alt, og det betyr så mye mer enn du aner. Håper uka var grei med deg, og at uka som kommer byr på mange fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.