Ukas små øyeblikk.

Sitter her under ei diger dyne i sofaen. En av kattene ligger paddeflat på ryggen, strukket ut over bena mine, og maler høyere enn en poengsmotor. Alle andre i måsahuset sover enda. De står ei kanne nytraktet kaffe på kjøkkenbenken, men jeg orker ikke reise meg for å hente. Litt for bedagelig anlagt akkurat nå, så enn så lenge nyter jeg bare kaffelukta. I skuffen under salongbordet rett ved siden av meg ligger restene av smågodtposen jeg kjøpte i går. Tror jeg ryker på en aldri så liten godtesmell hvert øyeblikk.

Har du hatt en fin uke? Noen øyeblikk som stikker seg ut? Jeg har ihvertfall hatt mange. Kanskje ikke de helt store øyeblikkene, ingen som stikker seg ut eller satte merker på Richter skalaen, men mange fine små, slike som sammenlagt utgjør en helt alminnelig god hverdagsuke.

 

Jeg trodde mandagen skulle bli i tøffeste laget, for å skulle starte en arbeidsuke når man ikke har sovet på 36 timer burde være blytungt, men det gikk faktisk overraskende bra. Jeg vet ikke om det var det vårlige været, sola som varmet ansiktet på vei til jobb, om det var det at latteren satt ekstra løst på kontoret den morgenen, eller om det var musikken på øret og den bøtta med kaffe jeg helte i meg, men mandagen ble god. Og da kvelden kom banket søvnen endelig på døra, slo meg rett ut klokken ti, også våknet jeg helt uthvilt rett før klokken ringte tirsdag morgen. Fint øyeblikk!

 

( Elvis ringte og ville ha sveisen sin tilbake… Poser under øynene, mandagshår, mandagsmusikk, og mandagskaffe. Bra mandag likevel! )

 

Treningsøkta med jentene på tirsdag. Herlighet for et øyeblikk. Det er lenge siden jeg har ledd så mye! Vi går nå inn i den femte treningsuka med opptrening til Hvalerløpet. Vi har i utgangspunktet ingen forutsetninger for å klare å fullføre. Det skorter både på kondis, innsats og viljestyrke, men det gjør liksom ikke noe. Den sosiale biten er vel så viktig, og akkurat den er vi fryktelig gode på. Men en viss bedring fra første treningsrunde er det jo. Denne gangen jogget vi et par meter i det minste, vi klatret opp trappa i hoppbakken, og lo til hun jeg ikke får lov til å si navnet på,( fordi hun er singel og ikke vil at en fremtidig frier skal vite at hun er litt potensielt slarkete i underlivet ) tisset på seg! Herlighet, det er nesten så det er verdt å vurdere en ukentlig treningsoppdatering på bloggen.

 

( Mona, June, Tine og måsafruen, på toppen av trappene! Snart løpsklare, hele flokken. )

 

Mobilskjermen min er flekkete. Må være etter smøret jeg hadde på fingrene i går. Nystekte havrekjeks med masse smør og brunost. Det var godt det. Spiste i godstolen foran peisen. Rakk akkurat å komme inn fra en trimtur i Høgåsen før det plutselig begynte å regne. Varm dusj, varm ovn, varme havrekjeks, og regn som hamret mot ruta. Fint øyeblikk.

( Klatre til toppen, bli skikkelig sliten, også nyte det etterpå. Fine øyeblikk! Selv om jeg egentlig ikke er begeistret for å bli sliten! )

Off… Den morgenen jeg lot puppene lufttørke eter en dusj, og pupperingte tannlegen og Randi. Å gå inn på detaljene trengs vel ikke, da jeg allerede har skrevet et eget innlegg om det HER, men det må jo nesten nevnes som et av ukas små øyeblikk. Ikke fordi det var så himla gøy der og da, snarere tvert imot, men all latteren situasjonen har bragt med seg i ettertid har bydd på mange artige øyeblikk resten av uka. Brukt kvinnekropp altså…tenk så masse utfordringer, men likevel så mye moro de kan by på.

( Multitasking for viderekommende! )

Den kvelden jeg ikke var trøtt, og ble sittende i stua og tegne og høre musikk mens resten ha måsahuset sov. Det var et fint øyeblikk. Litt kreativ egentid, det er så godt innimellom. Tegne litt, farge litt, synge litt. Fint øyeblikk.

 

 

Den ettermiddagen sola varmet så godt. Tror det var onsdagen. Møtte minste poden på parkeringsplassen utenfor skolen etter jobb, skulle ta følge hjem. Så stoppet vi på butikken, kjøpte med oss grillpølser og lomper, og da vi kom hjem gikk vi ut til bålplassen vår ute i skogen bak måsahuset, tente bål, og tok middagen ute, bare han og jeg. Og det var et fint øyeblikk det. Sitte sånn under trærne og kjenne at nesa nesten ble rød av solstrålene. Drikke kaffe fra termokoppen, høre småfuglene kvitre høyt oppe i trærne, og grille pølser på pinne. I over en time ble vi sittende slik, kjenne varmen fra sola, og nyte knitringen av bålet, bare snakke om de små tingene, minsten og mutter`n. Et liten miniferie nesten, et herlig avbrekk, midt i uka.

 

( Pølser, kaffe, knitrende bål og sol. Hverdagslykke! )

 

Rusle hjem fra butikken og se det lyse gult i alle grøftekanter. Den litt barnslige gleden over årets første hestehov. Litt teit egentlig, å glede seg over noe så elementært, noe så smått, men det er vanskelig å la vær. Så da måtte jeg plukke en. Så sikkert fryktelig rart ut for alle bilistene, at ei middelaldrende dame med armene fulle av handleposer stod midt i grøfta med nesa i gresset og røven i været, men jeg bare måtte plukke en. Har du luktet på årets første hestehov enda? Virkelig sniffet inn lukten av vår? Det burde du! Det er ren glede, herlig øyeblikk!

 

( Lukten av vår! )

Den ettermiddagen minste poden skulle på klubben, og vi ruslet sammen ned til sentrum slik at jeg kunne ta ut litt penger han kunne bruke der. Så gikk vi på gangveien, side om side, og med hvert vindkast kom en litt sånn mandig, søtlig eim av parfyme, ulik noe jeg hadde kjent det luktet av poden før. Så da fleipa jeg litt, slik bare vi irriterende nysgjerrige mammaer kan, og sa noe sånn som: “Jasså, har du spraya deg med parfyme? Prøver du å imponere jentene nå eller?”

Men poden bare så på meg som om jeg skulle vært stokk dum, ristet på hodet og svarte at han ikke hadde på parfyme i det hele tatt. Så åpner han brystlomma på jakka og slenger ut en Wunderbaum…

“Billigste parfymen som finnes dette mutter`n. 19 kroner på Biltema!”

“Men herregud da mini! Noe så blodharry!! Det blir jo aldri noe damemagnet av deg om du skal drasse rundt på den der!” svarte jeg oppgitt, men poden bare flira og sa : “Når det blei kvinnfolk på fatter`n, så er det håp for alle!”

( Blodharry, og kjempeherlig! )

 

Og da lo jeg, høyt og lenge. For til tross for at poden ikke eier et snev av motesans så har han en herlig avslappet holdning til livet, og jeg kan jo ikke annet enn å beundre at han er så trygg på seg selv. Herlig øyeblikk, herlig type!

 

Og sånn har uka vært. Vanlig, kald, varm, våt, tørr, travel, rolig…alt sammen. Jeg gleder meg over pusen som nektet å gå ut da det var elg i hagen, men som knurret høyt fra sjefsplassen på innsiden av vinduet!

( Når du er tøff i trynet, på innsiden… )

Jeg drømmer meg tilbake til den salte kringla som smakte så ekstra godt på vei hjem fra jobb, og iskaffen jeg nøt i solveggen på terrassen.

 

Jeg tenker på telefonsamtalen med tante Mariann, og siste nytt  og bilder fra de to små tantegullene på Gol. Jeg ler når jeg tenker på hvor “turn-on” det er når mannfolk griner på tv, selv i en sånn smårar Australsk såpeopera. Herlighet, jeg burde noen ganger beskyttes mot meg sev! Jeg flirer av puppen som ville bestille tannlegetime, og gliser bredt når jeg tenker på den kaffepausen i butikken til Mona.

( Altså…mannfolk som griner!!! Det er nesten så det skrangler i eggstokkene! Helt serr! )

Og med det tror jeg jammen meg det er på tide å brette dyna til side, og hoppe ut av sofaen. Smågodtrestene fra i går er spist opp, og det er på tide å hente seg kaffe på kjøkkenet! Jeg har ingen planer i hele dag, det kjennes ganske fint egentlig!

Ønsker deg en riktig fin søndag, og jeg håper at den kommende uka byr på mange fine øyeblikk!

Vi blogges!

Legg igjen en beskjed etter puppetonen!

Det har tatt meg 42 år å bli fortrolig med denne kroppen. Glad i, til og med. For jeg er det nå. Glad i denne skrotten. Ikke fordi jeg våknet opp en dag og innså at jeg plutselig på mirakuløst vis var blitt dødsdigg liksom, neida, her er det nok av skavanker å ta av. Nok forfall til at noen form for oppussing ville være nærmest uoverkommelig, både økonomisk for min del, og faglig for den mest fagkyndige byggmester sånn rent profesjonelt. Jeg har rett og slett blitt glad i den fordi den virker sånn tålelig bra.

Altså, av og til skulle jeg ønske kroppen kunne innta lassevis med gluten og store mengder melkeprodukter uten at tarmen kjentes ut som ei tikkende bombe, og selvsagt hadde det vært kult å kunne tre på seg en smal liten kjolesak uten å føle seg som en blåhval i en gullfiskbolle, eller at bikinisonen brukte litt mer enn tre kvarter på å gå fra veltrimmet hageflekk til Sør Amerikansk jungel, men alt i alt har denne kroppen vært ganske grei med meg.

Den har båret frem tre friske gutter. Og til tross for at underlivet så ut som en herjet krigssone etter første fødsel, og at keisersnittarret etter minsten gir assosiasjoner til Frankensteins brud, så sitter jeg igjen med det største av alt. En familie. Og det har denne kroppen gitt meg! Det er neimen meg ikke gæli det. Slett ikke gæli i det hele tatt.

 

( 42 år, og endelig bra nok! Faktisk! )

Nei, skal jeg være ærlig er det kun en kroppsdel som har skapt særlige utfordringer de senere årene, og det er brystene. Ja, for det er ikke til å komme bort i fra at etter flere år med amming og svart belte i jo-jo slanking har det som i sin storhetstid var et sett knakandes flotte, særdeles velformede ungdommelige bryster, som uoppfordret og helt uten assistanse gladelig strakk seg mot sola og struttet mot nord, nå har degradert seg til et sett heller slappe, litt rynkete og nesten urovekkende lange skinnfiller. Omlag 2×25 cm daukjøtt, rett og slett. To rynkete, tomme filler som går fra øvre del av brystkassen og ned til bukselinningen.

( Bare fordi struttpuppens storhetstid er over betyr det ikke at de fortsatt kan brukes til mye fornuftig. Ørevarmere for eksempel… )

Ikke det at denne drastiske forandringen i utseende på puppestellet plager meg nevneverdig sånn i hverdagen, og en god BH holder jo orden på «jentene» på dagtid, men det faktum at de har en tendens til å leve sitt eget liv når undertegnede frigjør de på kvelden og i helgene skaper til tider litt frustrasjon.

Som for eksempel da jeg i November satte av en hel dag til produksjon av julekort, og hadde rigget meg til ved stuebordet med papir, saks, glitter og lim, og jeg plutselig kjente en brennende svi under høyre bryst, for så å oppdaget at puppen hadde havnet i en liten dam av smeltet lim fra limpistolen. Ikke bare var det ufattelig varmt, men lim fra limpistolen tørker så hurtig at innen jeg rakk å reagere satt puppen bom fast i bordet. Ja, for forskning viser at smeltet lim raskt trenger igjennom tynne bluser, og etterlater seg store blemmer. Dyrt blir det også, for når man skal smøre reseptfri brannsalve på en halv kvadratmeter pupp, tre ganger daglig i en uke, da svir det nesten like mye i lommeboka som i puppen.

Litt ugreit er det også de gangene jeg snur meg brått i sengen, og puppene liksom kommer etter i seneste laget. Som om det for dem tar noen sekunder lenger enn resten av kroppen og følge etter, slik at de lager en litt hul klaskelyd da de sent men godt faller på plass, og vekker måsagubben som ligger ved siden av.

For ikke å snakke om de gangene jeg våkner, mens jeg ligger på ryggen, av at venstre pupp har falt ned og forvillet seg over på måsagubben sin side av sengen, og har blitt liggende i klem under den særdeles muskuløse, dog ekstremt hårete ryggen hans.

 

Men her om dagen nådde hengepuppene nye høyder. For da klokken var drøyt kvart over syv om morgenen, og jeg stod på badet for å gjøre overgangsalderkroppen presentabel for en ny arbeidsdag ringte tannlegen.

 

 

«Ja, hallo, det er fra tannlegekontoret her. Vi ser du har prøvd å ringe. Var det vi kunne hjelpe deg med?»

Og jeg skjønte ikke et plukk, for jeg hadde da slett ikke ringt tannlegen, så det fikk jeg høflig forklart, og de beklaget bryderiet. Men akkurat i det jeg la på ringte Randi. En kollega fra skolen. En sånn godt voksen dame med stålkontroll på livet, som mest sannsynlig, og i hvert fall i følge henne selv aldri har tatt feil av noe i hele sitt liv.

«Ja hei, Janne. Du ringte! Nå ble jeg plutselig litt engstelig. Kommer du ikke på jobb i dag? Er du syk?»

Og på dette tidspunktet begynte jeg virkelig å lure. Hadde jeg ringt i søvne. Hadde mobilen rett og slett tippa, og levde sitt eget liv. Teknologiske fandenskap!

 

Men så slo det meg!!!

For i det jeg gikk ut av dusjen la jeg mobilen på hyllen under speilet over vasken, rett og slett fordi jeg er livredd for å gå glipp av et eneste varsel på sosiale medier, og når jeg var ferdig med å pusse tennene, lente jeg meg inn mot speilet, fremdeles splitter naken, for å plukke vekk en liten jungel av viltvoksende øyebryn over nesa.

Og mens jeg plukket og nappet uønsket hårvekst midt i fjeset har venstre pupp levd sitt eget liv, og ringt både til tannlegen og Randi. Og ikke stod de øverst på noen anropsliste heller. Neida, hengepuppen har disset og slengt, hoppet og veivet så til de grader, at den egenhendig scrollet seg nedover telefonlisten, helt ned til T og R.

 

(Når du er opptatt med nødvendig “hagestell” i ansiktet, og resten av kroppen bestiller tannlegetime… )

En liten stund var jeg faktisk litt lei meg. Ikke bare vil telefonregningene bli fryktelig høye fremover dersom de ulike kroppsdelene skal ringe Gud og hvermann i tide og u-tide, men å måtte forklare respektable mennesker at det ikke var meg, men puppen som ringte, er jo på grensa til flaut, selv for meg.

 

På den andre siden…. Jeg har som sagt, til tross for noen kroppslige utfordringer, en ganske velfungerende hverdagskropp, og vil man se ekstra positiv på det kan man jo tenke følgende:

Hvor mange der ute kan skryte av å ha et sett personlige sekretærer og personlig assistent  gjemt inne i BH`n?

Altså, det er jo kjekt å vite at man for eksempel kan slå nødnummeret dersom ulykken først er ute, og fingrene for eksempel er fulle av ostepop eller fett fra grillet kylling! ( Eller bare opptatt med å plukke monobrynet! ) Hvem vet, om jeg legger meg i hardtrening kan jeg kanskje nær fremtid strikke, eller drikke champagne med begge hendene, mens puppene tar seg av bloggingen! Sånt må det jo bli penger av!

 

( Middelaldrende hobbyblogger med løse kroppsdeler tar multitasking til nye høyder! )

 

Så i dag har jeg valgt å bruke skavankene til min fordel, og lagt inn følgende beskjed på mobilsvar:

«Du har nå kommet til puppene til Janne Nordvang. Vi er for tiden rullet opp og stramt pakket inn i en godt polstret push-up, og kan dessverre ikke ta telefonen akkurat nå. Vennligst legg igjen en beskjed etter puppetonen. Puuuuuupp!»

 

 

Vi blogges!

Ukas små øyeblikk.

Følelsen av å gå rundt og glede seg til noe, uten at man egentlig har noe å glede seg til. Litt spesielt egentlig, men kjempefint! For det er ingen ting i umiddelbar fremtid som skulle tilsi at jeg burde trave rund med sommerfugler i magen, likevel kjenner jeg på en sånn herlig indre glede om dagen. Jeg tror rett og slett det kommer av at livet er godt. Ikke spennende, ikke spesielt innholdsrikt heller, bare godt. Kjedelig godt, om du skjønner. Gutta har det bra, måsagubben har det bra, jeg har det bra. Rolige hverdager, gode samtaler, blide fjes.

Hvis hverdagslykke hadde kunne kjøpes på sprayflaske ville den ha luktet Softlan tøymykner, den blå, og nystekt brød. Sånn lukter det her nå. Et grytebrød er nettopp tatt ut av ovnen, og midt i stua, foran peisen står et stativ klær til tørk.

 

( Nystekt brød til søndagsfrokosten. Herlig! )

Bak meg i sofaen sitter minstepoden og spiller gitar. Jeg har et av ukas fine små øyeblikk akkurat her og nå. En liten “unplugged” minikonsert i egen stue mens jeg blogger og drikker kaffe. Tror kanskje det er mer fløte i koppen enn kaffe, men pytt sann. Det er så GODT!

 

( Min helt egen mini-Bon Jovi. Begynner virkelig å få dreisen på gitaren…og sveisen! Bilde delt med tillatelse fra poden! )

Bar asfalt under føttene, og musikk fra rosa ørepropper. Det var et fint øyeblikk det. Den ettermiddagen veien, hele veien, hjem fra jobb var snøfri og tørr. Fikk nesten lyst til å løpe, hinke og hoppe hjemover. Nesten sånn flashback til 80-tallet, når alle ungene i gata byttet ut langstøvler og “snowjoggere” med “småsko”. Når vi hoppet strikk og paradis på den første flekken med bar asfalt, og håret luktet vårsol når vi la oss om kvelden. Deilig øyeblikk! Bar asfalt og tøysko.

 

( Blir du med å danse hjemover? )

Den morran latteren satt ekstra løst på kontoret fordi jeg og Kine helt tilfeldig hadde kledd oss likt, og var hellig overbevist om at ikke en eneste elev eller lærer på hele skolen kom til å se forskjell på oss. Til tross for at det skiller ti år, ti cm, og ca ti nummer i skostørrelser var vi overbevist om at folk trodde de så dobbelt. Merkelig nok klarte alle å se forskjell, men vi fikk i det minste en elev til å knipse et bilde, bare sånn vi en gang i fremtiden skal starte et band. Da måtte jo dette være det perfekte coveret på debut albumet.

!

( Når to tullinger har kledd på seg selv, og kollegaen i midten har tatt den lavkarbokuren til nye høyder! )

Ukas treningsrunde til det kommende Hvalerløpet med June og Mona. Det var et sånt fint øyeblikk. Det til tross for at en hadde astma, en hadde gnagsår, og en var umotivert for all form for trening. Men så gikk vi likevel, i strålende vårvær, og det var kjempehyggelig, og selv om det gikk relativt smått danket vi i det minste ut alle som satt i sofaen. Det er fint å ha noen å rusle rundt i bygda med. Flotte damer, og jeg kjenner meg heldig. Rett og slett!

 

( To flotte damer i solnedgang, med blogger på slep! Bjørkelangen altså, ganske vakkert egentlig! )

De bittesmå tingene, hendelsene. Sånn som den morgenen denne uka hvor jeg fikk frokosten servert av poden. Noe annet enn et kjedelig knekkebrød. Det var fint. “Jeg lagde litt mye mamma, så det står en skål med frokost til deg i kjøleskapet også!” Bra start på dagen, fint øyeblikk!

 

( Blir det sunnere nå så vet ikke jeg! )

Denne bloggen! Herlighet så heldig jeg er om dagen. Så mange flotte mennesker tar kontakt, enten her på bloggen, på Snapchat eller på Instagram og facebook. Noen legger igjen kommentarer under innleggene, noen sender en liten melding i innboksen. Bare hyggelige folk, som har masse godt å si. Jeg får muligheter jeg aldri engang hadde drømt om for et år siden, bare på grunn av alle de flotte menneskene som tar seg tid til å lese mine skriblerier. Sånn som på onsdagen, når jeg fikk lov å komme til Årnes, og butikken til Camilla for å være med på moteoppvisning, en sånn jeansaften. Skikkelig prisfest, kjempegøyalt!

 

( De flotte jentene på Stil&Sjarm! )

Om noen for en tid tilbake hadde fortalt meg at den kvadratmeteren av to flate rumpeballer som jeg daglig drasser rundt på skulle brukes i reklame for salg av jeans hadde jeg ledd på meg brokk. Men denne uka var det en realitet. Å samtidig kunne få støtte opp om en kvinnelig grunder, ei knakandes flott dame med egen butikk, det var bare helt konge dronning! Så til alle dere som gjør det mulig, en stort TUSEN TAKK!!!

 

( “blogger” Janne Nordvang lissom! Dævver!!! )

 

Den kvelden jeg endelig hadde tid og ork til å sette meg ned og tegne litt igjen. Som jeg digger å tegne. Musikk på stereo`n, sjokolade, kaffe og papir og blyant. Sånne kvelder er gull verdt, da slapper jeg av, og koser meg samtidig. Fine øyeblikk!

 

( Når sjokoladen er så full av nøtter og bringebær at den nesten er en fruktsalat! )

Den kvelden jeg hadde huset for meg selv. Noen ganger er det så herlig, bare en time alene i stua liksom. Fant frem en drøss videosnutter fra Broadway på YouTube, og sang av full hals. Min “guilty pleasure” altså, musikaler. Men så var jeg vist ikke helt alene hjemme likevel, for midt i en strofe av Løvenes Konge, mens jeg sang den aller sureste tonen, skvatt katta opp bak pc skjermen og så på meg som om jeg skulle være gal!  Litt sånn: “Hva fanden er det du driver med kvinnfolk???”. Og da lo jeg til jeg nesten ikke hadde pust igjen, for aldri har vel katta sett mer forskrekka ut! Og det var et fint øyeblikk. Sang, latter, og møkkskremt pelsdott!

 

( Og katta bare ” WTF???? Hold kjeft a kjerring! )

Og sånn går no dagan. Våryr, småsko, bar asfalt, gitarkonserter i egen stue, skremte katter, slappe treningsøkter og store mengder fløte med kaffe. Et helt vanlig, på grensen til kjedelig, men likevel så uendelig deilig A4 liv, og jeg elsker det. Ble fortalt at denne bloggen ble nevnt på P4 tidligere denne uka. Hørte det ikke selv, men litt gøy var det jo. Enda et lite øyeblikk å notere seg bak øret.

Tror jeg avslutter her. Jeg skal skjære meg en tykk skive med nystekt brød, smøre på et drøyt lag smør, og fylle litt mer fløte i kaffekoppen. Må jo opprettholde husmorstandarden på denne baken dersom jeg plutselig skal ut og være vandrende reklameplakat for flere jeansbutikker 😉 Så skal jeg logge av, og synge med på refrenget sammen med gitaristen. Må bare advare katta først 😉

 

Jeg håper din uka har bydd på mange fine små øyeblikk, også vil jeg rett og slett bare ønske deg en knakandes flott ny uke!

Vi blogges.

Hverdagsvitamin.

Jeg er dårlig på disse små hverdagsinnleggene. Det å skrive uten å ha noe å skrive om. Noe spesifikt lissom. Men så sitter jeg her, mens podene spiser nystekte rundstykker til frokost, gjør seg klare for skole, ser på at dagens første solstråler danser på bordet gjennom vinduet. Støvet synes ekstra godt i sola. Støvet danser egentlig det også. Også sitter jeg her og kjenner at det ikke kunne brydd meg mindre. Støvet, haugen med skittentøy på badet, skoene son gutta har sparket av seg og som ligger i en haug og sperrer inngangspartiet i gangen. Hvem bryr seg? Rotet går ingen steder.Det er fredag!

( Kaffe i sofakroken, solstråler som titter inn gjennom vinduet, og hverdagsblogging uten mål og mening. )

Jeg begynner en økt senere på jobb i dag, har sovet nesten hele natten igjennom for første gang på lenge. Hverdagsvitamin! Når jeg tenker etter har store deler av uka vært proppet av slik hverdagsvitamin, psykisk påfyll om du vil. Sånne små ting som gir glede og energi.

Treningsrunden med damene, da vi egentlig ikke trenet i det hele tatt. En ny ulltrøye i postkassa. Altfor sent på året å kjøpe seg ullundertøy egentlig, men det var nå det var salg, nå jeg hadde råd, så hvorfor ikke. Le skikkelig i klasserommet, en intern spøk med en elev. Barnslig, fryktelig barnslig, likevel morsomt. Hverdagsvitamin!

Turen til Årnes i går kveld, moteoppvisning for Camilla sin fine butikk, Stil&Sjarm. Hvem hadde vel i sine villeste fantasier trodd at denne kvadratmeteren av ei flat og slapp rumpe skulle ta turen til nabobygda for å selge jeans??? Vet du hva som er skikkelig kult? At det gikk! Fullt av folk i butikken, masse salg! Tenk det, at en midlivskriseblogger med en 42 år gammel velbrukt kropp full av skavanker skulle få oppleve det, å motbevise myten om at salg er for de med ferdig retusjerte minikropper. For på scenen stod damer i alle aldre og fasonger, og alle hadde de jeans som satt som støpt på kroppen! Hverdagsvitamin.

( De flotte jentene på Stil&Sjarm som stelte istand til en heidundrandes kundekveld i går. Så gøy å få være en del av! Tusen takk Camilla! )

( Min nye BF Ane, og meg selv, på catwalken, på Årnes! Hverdagsrumper, godt plassert i fantastisk fine jeans! Da er det håp for alle stjerter altså! )

Å bli stoppet på senteret, slå av en prat med flotte damer som bare ville si at de liker bloggen. Flaut, men du verden så herlig. Så rødmet jeg litt, snakket sikkert på inn og utpust, men gurimalla så mye positiv energi man kan hente i møte med flotte folk.

Snuste på hodet til en aldeles nydelig baby! Hverdagsvitamin!

Latterkrampe på sofaen i går kveld. Mellomste poden som nok en gang sa noe så inni granskauen teit, at jeg lo til tårene trillet og jeg måtte hive etter pusten. JA! Jeg er en av de upedagogiske mammaene som ler av, og ikke alltid med ungene sine. Så herlig det er å le skikkelig, så skikkelig at jeg er litt støl i magen i dag! Det er mentalt påfyll det!

 

( Hverdagsblogger en fredag morgen. Ugredd, usminket, dårlig ånde, men ulltrøya er rykende fersk! )

 

Og nå sitter jeg her. Fredags morgen. Straks jobb. Støl i magen etter gårsdagens latterkrampe, lett i kroppen etter gårsdagens utflukt over kommunegrensa, rumpa godt plassert i ei ny olabukse fra Stil&Sjarm, ny ulltrøye, selv om alt tilsier at det blir en varm og solfylt vårdag. Sånt fortjener et lite hverdagsinnlegg. Hverdagsinnlegg om verdens beste medisin. Hverdagsvitamin. Håper du får deg en real dose av det i dag du også!

God helg!

Hårete mål og nummer på brystet.

Det sies at det å trene sammen med flere øker treningsgleden. Ikke bare det, forskning viser  at man også henter motivasjon fra hverandre, og at intensiviteten over treningen blir større. La meg bare si det som det er med en gang. Forskning suger!

 

( Treningsglede, slik du ser for deg at det skal være, før du har prøvd. Det er litt sånn som med banantwisten. Tanken er god, det bare funker ikke i praksis. )

For ikke mange ukene siden tikket det inn en melding fra ei venninne  (la oss bare kalle henne «Mona») som etter alt jeg kan forstå, rett og slett må ha vært sørpe full da hun meldte seg på løp. Altså, sånn løp type løp. Hvor man løper! Over en lengre strekning. Sammen med flere andre som også løper, i samme løp! Som jeg sa, hun må ha vært langt nede i ei gammal flaske godt gjæra portvin, for i min vennegjeng gjør man bare ikke sånn! Melder seg på løp altså! Nei, i min vennegjeng er vi av den felles oppfatning  av at løp er for de med medfødt konkurranseinstinkt, for de med behov for å vise seg i tights etter en semi vellykket  Grethe Roede kur, eller for mannfolk med forpliktelsesfobi! (de løper aller mest fra kvinnfolk til kvinnfolk)

 

( Mona. Slik Mona etter halvannen flaske godt gjæret portvin ser for seg at Hvalerløpet foregår.)

 

Men neida. Nå hadde altså Mona meldt seg på Hvalerløpet, og hadde angivelig tre og en halv måned på seg til å bli så lett på tærne og fast i fisken at hun kunne flyge elegant over svabergene i Norges sommerparadis, fem kilometer i strekk, uten å hive etter pusten. Og som for å liksom bare sette vennskapet på prøve truet hun flere av oss jentene til å gjøre det samme. «Av en solidaritet» sa hun, men ut fra meldingen å lese, og i følge PST sine prosedyrer, anser jeg det hele mer som en trussel! Psykisk terror om du vil.

 

( Når du har venner som dette…)

 

Så snakket vi litt om det, oss imellom, altså de andre jentene som Mona truet, og kom frem til at også skulle melde oss på. Nå skal det sies at muligheten til å komme i form kanskje ikke var den største motivatoren her. Min andre venninne, vi kan jo kalle henne «June», fikk det nemlig for seg at det hadde vært innmari kult å få oppleve gleden av å løpe med nummer på brystet. Jeg måtte si meg enig. For en som i hele sin tidligere idrettskarriere både på fotball og håndballbanen fremdeles er mest kjent for å blande god saft, og å skyte stang ut i avgjørende sluttspill, ville et profilbilde på facebook iført treningstights og nummer på brystet gjøre godt for egoet. Liksom lure verden til å tro at det til slutt ble idrettsdame av denne skrotten også, og kanskje en gang for alle bli kvitt uheldige kallenavn som «Glipper`n», «Saftblander-sugga» og «Janne-Stang ut- Nordvang»!

 

( Når du endelig, etter 42 og et halvt år øyner muligheten til å være noe mer enn en glepphendt 6. divisjons linjespiller… )

I tillegg til et svært billedvennlig nummer på brystet kunne Mona lokke med et realt afterparty på skikkelig kjerringvis, med høy benføring, reker, hvitvin og overnatting på hytta til Junes foreldre på Kråkerøy.  Og med alt dette i bakhodet meldte vi oss på. Til sammen fem kvinnfolk pluss en oppmann, slik alle team med respekt for seg selv har, skal om ca tre måneder løpe fem kilometer uten stopp.

Et mål som for oss, per i dag, er mer hårete enn bikinisonen min etter en lang vinter!

 

Så nå trener vi, en dag i uka, «Mona», «June» og jeg. Men etter nå til sammen tre treningsrunder med denne gjengen har jeg skrekkelig kalde føtter i forhold til dette forestående løpet, for så langt har vi ikke gjort stort annet enn å motbevise forskningsrapporten om at det å trene i flokk er hensiktsmessig!

Det er ikke det at vi ikke er motiverte altså. Langt ifra. Det er bare det at det er så fryktelig mye som hindrer oss i en slik intensiv form for trening som vi i utgangspunktet planla. Høyst ufrivillig selvsagt…

 

( Når du egentlig ikke liker å løpe, men ei helg på hytta på Kråkerøy og en aldri så liten mengde alkohol er verdt torturen og fem kilometer med gnagsår og en potensiell hofteoperasjon! )

Å ha medisinske papirer fra en overlege på ortopedisk på Martina Hansens Hospital som fraråder enhver form for løping er jo i seg selv et heller dårlig utgangspunkt for å melde seg på maraton. At June i tillegg lider av «ikke pokker-syndromet» er heller ikke svært hensiktsmessig, da hun konsekvent nekter å ta imot ethvert godt råd i forhold til å «pushe seg selv» noe som helst, mens «Mona», som jo er sjefs terroristen, eh, motivatoren i gjengen ikke egentlig kan løpe før hun har kjøpt seg nye joggesko, men fremdeles ikke har funnet «noen hun liker!”

 

Nei, å trene i flokk er slett ikke like fordelaktig som forskning viser. Vi har valgt oss ut en runde på ca 6 kilometer. Vi møttes forleden som avtalt utenfor butikken til Mona sånn i halv fem draget, klare for ukas økt. Vi ble raskt enige om å ikke sette inn toppfarten med en gang, da June fremdeles hadde gnagsår etter forrige ukes treningsrunde. Planen om å løpe mellom annenhver lyktestolpe på den 250 meter lange strekningen mellom Esso`n og Eidsverket ble også lagt på is da det fremdeles var dagslys, og vi ikke ville få alle de forbipasserende bilistene til å føle seg ille til mote fordi det kanskje ikke var like spreke som oss. (En sannhet med modifikasjoner…)

 

Vi avtalte derfor å istedet  gi litt jernet i den bratte motbakken opp mot Eidslia, men nederst i bakken kom vi på at June brakk kneet for fire år siden, og at det kanskje var lurt å vente med motbakkeløp til vi hadde googlet idrettsskader og hvordan å unngå dem. Gode venner passer alltid på hverandre, vet du.

( Trening. Slik det egentlig ser ut. )

Gjennom byggefeltet oppe i Eidslia fant vi det best med rolig gange, da vi var midt i en samtale om det ene og det andre, og det ville være vanskelig å holde den samtalen i gang dersom vi ble for andpustne.

Etter å ha krysset veien over til Festningsåsen anså vi det som helt nødvendig å holde farten nede da det i de bratteste nedoverbakkene fremdeles lå en del grus etter strøbilen i vinter. Å falle på grus i nedoverbakke ville utsette oss for en del potensielle skader som kunne hindre oss i å delta i det kommende løpet, og det ville jo være en skandale, med tanke på at et slikt profilbilde på facebook med nummer på brystet virker like forlokkende som reker og hvitvin etter målgang. Her var det rett og slett enstemmig enighet om at det å være skadefri kom før kondisjon. Det er viktig å ta vare på hverandre vet dere. Helsa først!

 

På grusveien nede ved HV leieren ble vi enige om å sette opp farten, kanskje småjogge litt, men siden dette ikke er en vei som blir mye brukt var det fremdeles noen isete svinger, og fordi jeg fremdeles sliter med å bli kvitt en aldri så liten forstuelse i eggstokkene etter et splitt-fall på isen tidligere i vinter, tok vi ingen sjanser her heller. Sist jeg gikk ufrivillig ned i spagaten på holka var det kun et truseinnlegg som hindret høna i å suge seg fast i isen som et vakum, og fremdeles kan jeg kjenne en viss slark i eggstokkene om jeg nyser. Bedre å gå rolig enn å påføre mer enn en i gjengen ufrivillig vaginal strekk så nære dette løpet!

 

( Ufrivillig spagat på glatt is med med påfølgende vaginaslark og forstuede eggstokker. Idrettsskaden du ikke nødvendigvis skryter av til lokalavisa! )

 

Midt på grusveien var det meste av isen borte, og vi ble enige om å bare tøye ut litt før vi jogget resten av veien. Men mens jeg og June stod i vinkel og prøvde å strekke oss etter egne tær var Mona opptatt av å knipse solnedgangen over jordet til en Snapchat oppdatering, og gikk rett på baken til June, slik en vårkåt elgokse hopper på kua, og June tippet forover. Jeg sverger, hadde det ikke vært for en nært forestående overgangsalder og egg utgått på dato, samt det faktum at to lag high teck, vannavissende GoreTex  Kari Traa treningstights skilte damene, hadde hun garantert blitt befruktet der og da! Og med frykt for å sette unger på hverandre, besluttet vi å ta det rolig siste rest av stien også.

 

( Når du er så opptatt av å dele treningsrunden på sosiale medier at du ved et uhell befrukter treningskompisen din. )

Fra enden av grusveien og ned til barneskolen så vi ingen annen mulighet enn sakte gange da dette er en relativt tungt trafikkert vei uten gangfelt. Sier seg selv.

Planen om å løpe intervaller på bakveien fra Bilkroa og bort til videregående ble avlyst da  lukten av mat sto ut fra mer enn et av husene, og vi, fordi vi er over snittet matglade damer, ble opptatt av å gjette hva folk skulle ha til middag. ( På det tidspunktet var jeg så fysen at den eneste grunnen til å sette opp farten var å komme raskere frem til smågodthylla på Coop! Dette nevnte jeg selvsagt ikke for de andre treningsmotiverte damene.)  Og akkurat i det vi enstemmig konkluderte med at familien i det okergule huset sannsynligvis skulle kose seg med karbonader og løk, pep det i smartklokka til June, som viste at hun hadde nådd dagens mål og antall skritt. Og da stoppet vi opp. For June lider som tidligere nevnt av «Ikke pokker-syndromet», nekter å pushe seg selv mer enn nødvendig, og hvis klokka til June sier at June er ferdig trent, da er June ferdig trent! Om det så bare er 150 meter igjen til butikken til Mona, til smågodthylla på Coop, og til parkeringsplassen der bilen står parkert. (Ja, for man kjører jo til trening, for ikke å bli sliten før økta! )

 

( Når du er så utrent at bare det å tre sportsbehåen over et sett overgangsalder-pupper er ei treningsøkt i seg selv. )

Endelig fremme på senteret ble vi stående å snakke litt, mens vi pustet i overkant overdrevent tungt når tilfeldig forbipasserende sambygdninger gikk forbi, bare sånn i tilfelle de ikke oppfattet at vi var ganske så nytrente. Jeg takket høflig nei til Junes forespørsel om å sitte på hjem, slik at jeg usett kunne stoppe innom Coop og kjøpe en halv liter Pepsi Max, fire kindersjokolader, en to-pack napoleonskake, og to skuffer mintlakris i løsvekt. Man må jo opprettholde væskebalansen og proteinene etter ei slik treningsøkt om man i det hele tatt skal holde ut et løp med nummer på brystet. Dessuten gjør det noe med motivasjonen for å sette opp farten på vei hjem når posen er full av belønning.

 

( Treningsmotivasjon! )

Så neida, til tross for tre treningsøkter på tre uker er vi ikke et eneste skritt nærmere det hårete målet, og alt det snakket om at treningsglede smitter er intet annet en oppskrytt bullshit. Men det finnes et par positive sider med det å trene sammen også.

 

Nr 1: Siden vi trener så sakte at vi nesten går baklengs, og belønner oss selv med ferskt bakverk og smågodt etter trening, vil vi antagelig alle måtte gå opp en størrelse i treningstøy. Det betyr masse ekstra plass til sponsortrykk på trøya for lokale bedrifter som vi støtte Hvalerløpets mest u-sporty, dog kanskje blideste gjeng.

 

Nr 2: Så mye moro som vi har det under trening kommer vi garantert til å være de som har det aller mest gøy under selve løpet.

En god latter forlenger livet, kanskje enda mer en ei skikkelig treningsøkt. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

Med vennlig hilsen,

Janne «Stang-ut» Nordvang!

Ukas små øyeblikk.

Det var nesten så jeg droppet det i dag, denne søndagsbloggen. Hodet ville bare sove lenger, aller helst hele dagen, kroppen var ikke enig. Hjertet har løpt maraton i natt. Det gjør det av og til. Flimrer mer enn det har godt av, skaper litt hodebry, og da blir kroppen sliten. Lenge siden forrige runde, heldig sånn, men akkurat nå er jeg sliten.

Men så er det nå slik da, at når denne skrotten er litt i ulage og trenger hvile, da er i grunn små skrivestunder gull verdt, nettopp fordi jeg finner de så avslappende. Jeg kan jo uansett fatte meg i korthet. Har du hatt en fin uke? Noen fine øyeblikk?

Jeg har egentlig ikke vært å flink til å se etter dem denne uka, ikke har jeg knipset voldsomt mange bilder heller. Det betyr jo ikke at de fine stundene ikke har vært der, jeg må bare tenke litt ekstra godt igjennom hverdagsøyeblikkene.

Været på mandag. Komme hjem fra jobb mens hele Måsan badet i sol og nysnø. Det var et fint øyeblikk det. Ble møtt på trappen av to pusekatter, og da jeg åpnet døra luktet det vafler. Minstepoden hadde mekket. Da var det bare å slenge av seg våte sko og sokker, tre føttene ned i gubbens tøfler, gafle i seg varme vafler med smør og sukker, og synke ned i sofaen sammen gutta. Sånne øyeblikk er de aller beste. Senke skuldrene, bare nyte.

 

( Måsahuset, nysnø, sol og lukten av nystekte vafler. Hverdagsøyeblikk. )

 

Tirsdagen skulle minstepoden på konfmøte i Lillestrøm igjen. Vi tok bussen inn sammen, skravlet hele veien inn. Ganske så fint. Sitte sånn og skravle mens bygdene suser forbi oss utenfor bussvinduene. Jeg tar meg så ofte i det nå om dagen, det å tenke at jeg må bli enda flinkere til å nyte disse samtalene med gutta. Tenk, denne poden, minsten, veslegutten min, er konfirmant til våren. Tiden går altfor fort! Snart er han også midt i utdanningen sin, og før jeg vet ordet av det flytter de ut alle tre. Her er det bare å holde seg fast i svingene, klamre seg til de stundene man får.

Mens poden var på møte var måsagubben og jeg på date, og det for første gang på lenge. Middag på Egon, liten burger til mye penger egentlig, men veldig godt altså. Shoppet bursdagsgave til mellomste poden som fyller 17 om ikke mange ukene (17 lissom!!! Skjønner du eller, unga begynner å bli så store!), også ruslet vi bare litt rundt, hånd i hånd, hadde tid til å bare være kjærester en liten stund. Det var skikkelig fint! Fint øyeblikk!

 

Sendte dette bildet til de eldste podene som var hjemme alene, og skrøt litt av den romantiske pappaen deres. Fikk bare sånne latterfjes tilbake, og en småfrekk melding om at gamlinger som oss var for gamle til romantikk!

Og gode foreldre som vi er tok vi hevn dagen etter, da vi kjørte guttenes bil til butikken for så å fylle en tank bensin for dem. Knipset et lite “klinebilde” fra forsetet i Skoda`n, og sendte til avkommet.

Så nå har vi i følge podene ødelagt ungdomskjerra for evig og alltid. Tanken på at “gamlingene” har “hooka” unkarsbilen var nemlig så avskrekkende at de truet med å sende bekymringsmelding til barnevernet på vegne av seg selv. Vi klapper oss selv på skuldrene for god barneoppdragelse, og kreativ form for hevn på den “gamlis”- kommentaren. Sku nesten tru vi hadde fagbrev i pedagogikk ass 😉

 

En snap fra kusinen min fikk meg til å smile ekstra denne uken. Jeg tenker alltid litt ekstra på mamma når det nærmer seg bursdagen hennes.  I år kanskje mer enn noen gang før, fordi jeg nå er forbi den alderen hun var da hun tapte kampen mot kreften. Det er så lenge siden nå. Over 20 år, og noen ganger kjenner jeg at minnene glipper. Før hun døde strikket hun en liten grønn barnekofte. Ville jeg skulle ta vare på den i tilfelle jeg fikk barn, slik at ungene skulle ha noe fra mormor. Tre år etter at hun døde fikk jeg brukt koften. Alle mine tre gutter har brukt den. Så ble den liggende i skapet i mange år, helt til kusinen min fikk sine små skatter, og det kjentes som den mest naturlige ting i verden at koften skulle gå i arv. Nå er det min andre lille tanteskatt som er kledd i mammas strikkerier, og da kusinen min sendte bilde forleden var det en liten påminner om at livet går videre, og at minnene enda er mange. Og akkurat det var et virkelig fint øyeblikk.

 

( Tenk at denne har hun laget, flotte mammaen min, og nå, 20 år senere er den fremdeles i daglig bruk. DET er fint det! )

 

Jeg fikk en ny forespørsel denne uka. Spørsmål om å være konferansier på en kundekveld for en fin liten butikk på Årnes Amfi. Camilla driver en klesbutikken Stil&Sjarm, og skal ha en liten fremvisning av jeans førstkommende torsdag. Jeg har aldri gjort noe liknende, og den første tanken var å si nei. Men så måtte jeg ta meg selv i nakken, for i den siste tiden har denne bloggen, og de som leser den gitt meg så mange muligheter jeg ikke engang hadde sett for meg, og hvorfor ikke bare hoppe i det? Vi lever jo bare en gang, ikke sant! Og er det en ting jeg beundrer så er det kvinnelige grundere, de som tør å satse, starte noe eget. Så da takket jeg ja, og er jeg skikkelig heldig finner jeg kanskje et par jeans selv den kvelden som sitter som støpt over denne måsastumpen! Det å få slike muligheter, og det å bare tørre å hoppe i det, det kjennes kult, rett og slett. Kult øyeblikk!

 

( Bor du i nærheten av Årnes, og kunne tenkt deg en jeans som sitter som ei kule, da kan du jo møte opp på kundekveld Torsdag kl 19. )

Æsj, kroppen trenger en pause, hjertet løper fremdeles. Like greit å koble av og ut, hvile før ei ny arbeidsuke. Bare legge vekk pc, innta sofaen for en liten stund. Jeg skal kose meg litt med flere av ukas øyeblikk. Latterkulene bak disken i butikken til Mona. En kopp kaffe, løsninger på et par verdensproblemer, og flire til krampa tar deg av egen dumskap. Det var fine øyeblikk det. Treningsrunden til Hvalerløpet i Juni…vi løp ikke så mye som en meter denne uka, bare stoppet opp utenfor alle de husene hvor det luktet mat, og gjettet hva de skulle ha til middag. Åssen vi skal klare dette løpet er utenfor min fatte-evne, men at vi får det morsomt, det er jeg sikker på!

 

( En kopp kaffe bak disken “Hos Mona”. Absolutt et fint øyeblikk. )

 

Joda, det har vært en fin uke. Herlige elever, fine kolleger, regn, snø, sol og bar asfalt, hele spekteret av norsk vinter. Salat og vaffel, tåredryppende film,skremmende dokumentar,  og latterlig komiske tv-serier. Vannet en kaktus av plastikk, og drepte en eføy. Ren kjøkkenbenk, og hauger av ubrettet tøy på badet. Hull i sokken, truse med slakk strikk, og sprett ny skjorte med blomstermønster, bare fordi jeg synes jeg fortjente det! Livet, sånn det er, rett og slett. Ikke gæli, slett ikke gæli i det hele tatt.

 

Som alltid håper jeg din uke også har bydd på noen fine små øyeblikk, og at uka som kommer blir proppfull av hverdagsglede. Det fortjener du. God søndag, vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Jeg har smilt denne uka. Mye mer enn på lenge, uten noen spesiell grunn. Jeg bare kjenner meg glad, nesten litt høy på livet. Ting er bra, livet er bra, hverdagen er bra, sånn i det store og det hele. Det er så masse å være takknemlig for! Så mange fine små hverdagsøyblikk å ta med seg.

 

( Følelsen av å vrenge av seg våte sokker etter en hel dag med våte sko. Det er noe å smile av! )

 

På mandags morgen brant det litt i buksebaken. Metaforisk altså, jeg satte ikke fyr på røven liksom. Neida, det var bare kaos fra jeg stod opp og til jeg la meg. Inne i hodet mitt var det vår, derfor satt jeg på meg olabukser med hull på knærne (nekter å bli voksen) og hvite tøysko. Rett utenfor døra tråkket jeg på en snødekt is-svull og gikk rett på rassen. For det var jo ikke vår! Neida! Vinteren hadde kommet tilbake i løpet av natten, og glatte tøysko var ikke akkurat noen innertier. Men barnslig og trassig som jeg er skiftet jeg ikke, tråkket til jobb i sommersko, og var våt på bena resten av dagen. På kontoret var det litt sånn småkaos med omrokkering av arbeidsoppgaver, og innen klokka var ti på formiddagen ba jeg en stille bønn om at fredagen måtte komme fort. Og det gjorde den!

 

Fredagen kom raskere enn en “ufaglært” Don Juan på bordell. Jeg lekte meg gjennom tre økter i ulike klasserom, følte at jeg nådde frem til noen som trengte det, og tadaaaa, nå er det søndag. Igjen! Er det alderen eller? Som gjør at det virker som om tiden går altfor fort. For her sitter jeg og tenker at det er vel omtrent et kvarter siden det var forrige mandag, og tærne har så vidt rukket å bli tørre før vi skal ta fatt på ei ny uke.

Så nå har jeg senket skuldrene, kokt kaffe, og skal tenke gjennom noen av ukas små øyeblikk.

Tirsdagen har jeg jo allerede skrevet et eget innlegg om, men den dagen, den opplevelsen fortjener en stjerne i margen i dette innlegget og. For å holde foredrag på Folvell gård, foran en gruppe med de rausteste kvinnfolkene jeg noen gang har møtt, det var en enste lang opptur. Så ja, tirsdag kveld var absolutt et av ukas aller fineste øyeblikk, og det var ekstra stas å møte noen av bloggleserne som hadde tatt veien dit. Heldig, det er det jeg er. Rett og slett.

 

( Ser du hun tøffe dama i den litt lite flatterende horisontalt stripete skjorta som står der oppe og snakker foran en haug bra kvinnfolk? Det er MEG!!! )

Gleden av å få, og gleden av å gi. Det har stått litt i fokus denne uka. Det er undervurdert faktisk, det å åpenlyst rose noen for noe. Man kjenner det jo på seg selv, hvordan det gleder når noen er rause med deg, når noen sier at du gjør en god jobb. Denne uka har jeg hatt en kollega som virkelig har satt inn et ekstra gir for å få hjulene til å gå rundt på jobb. Det har vært inspirerende å være vitne til, gøy å være med på. Gode kolleger er gull verdt, og de fortjener å høre det. Man høster som man sår. Smil til verden og verden smiler til deg. Ganske enkelt regnestykke faktisk.

( Blomst og kort. To av ukas store gleder, og som vil by på fine øyeblikk i mange dager til! )

Den dagen jeg tok en tur ut på myra for å finne noen kvister jeg kunne flette en krans av. Hadde tråkket noen hundre meter ut i skogen, forbannet den våte nysnøen som fant veien ned i støvlene og ned i nakken, frøs litt på fingrene og var egentlig i ferd med å gi opp hele kvistsankingen da jeg hørte mjauing, og kjente en lodden dott som strøk mot benet mitt.  ( Kunne jo fort ha vært det andre benet med tanke på hvor lenge siden  det er jeg høvlet leggene! ) Baghera hadde tråkket ut på myra etter meg i mine fotspor, og da jeg satte meg ned på huk klatret han opp i armene og krøp innenfor dunjakka. Klorte seg fast i genseren, og ble der, malende som en poengsmotor. Så ble vi stående sånn, midt på myra, katta og jeg, og bare kose, varme hverandre. Fint øyeblikk. Klaget ikke mer på snøen den dagen, for jeg er heldig, tross alt, som har sånn ca halvannen meter lenger bein en katta å tråkke i snøen med.

 

( Baghera. Halvt pusekatt, halvt snømann! )

Treningsrunde nummer to med “maraton”-gjengen. Fortsatt ikke helt komfortabel med å ha meldt meg på Hvalerløpet, men det er i det minste betryggende å vite at minst en av de andre jentene er like umotivert som meg selv. Og slikt blir det fine treningsturer av. Om ikke annet får vi tråkket litt rundt i bygda, skravlet og ledd. Sosialt er det ihvertfall. Mål nådd denne uka: Løp en lyktestolpelengde… Det negative: Ble sliten! Det positive: Det er absolutt rom for forbedringer!

 

Når ting liksom bare ordner seg for podene. Det er fint det! Tidlig denne uka fikk den eldste poden en telefon fra en arbeidsplass hvor han la inn en søknad om helgejobb  for en tid tilbake. Mandag kveld var han på intervju, og lørdag hadde han sin første arbeidsdag. Da han stod ved benken lørdag morgen og smurte matpakke ble jeg bare sittende å se på han. Lurte på hvor tiden hadde tatt veien. Den lille gutten min, han som alltid trengte litt tid på å bli trygg i så mange situasjoner, han som ville holde hånda lengst av de alle. Nå stod han der, gjorde seg klar for første arbeidsdag i en jobb han selv har søkt på, og han gledet seg. Skikkelig. Gledet seg til å treffe nye folk, høste arbeidserfaring, tjene egne penger. Plutselig så voksen, så trygg, og så innmari grom. Og da var jeg så stolt, og så inderlig glad på hans vegne. Fine, fine poden min! Det var et fint øyeblikk det!

 

( Fineste største poden, sjekker Snap og gafler i seg brødskiver etter sin aller første arbeidsdag! Tenk at JEG har lagd den ungen der! Klapper meg sev litt på skuldrene for godt utført jobb der altså! )

Da jeg gikk hjem fra jobb med musikk på ørene, og en fyr på sykkel kjører sakte forbi meg, flirer, og liksom danser litt med overkroppen før han tråkker videre, og det gikk opp for meg at jeg gikk der for meg selv, helt i min egen verden og sang høyt. Kunne ha blitt flau, burde sikkert ha blitt det og, men så tenkte jeg at “pokker heller!” For musikk er så herlig, og selv om jeg synger som ei kråke i stemmeskiftet, så finnes det lite som får meg i bedre humør en slike slagere fra de passelig flaue ungdomsåra. Så til deg på sykkel på vei hjem fra jobb, om du leser dette. Det var faktisk ikke Whitney Huston du syklet forbi, om du skulle lure. Det var bare meg 😉 Som sagt, burde vært flau, men gir litt faen, og lagrer det i minnet som et av ukas små øyeblikk. “OOOOOOH, I wanna dance with somebody!” ( Sånn, værsågod! Da fikk sikkert du også den på hjernen!)

 

( Ryddig kjøkken innbyr til rot! )

Den dagen jeg fikk bakeånden over meg. Det er rart det der, hvordan et nyvasket kjøkken plutselig blir så innbydende at man bare MÅ bake et eller annet. At det i tillegg snødde ute gjorde det bare enda lettere å velge en innedag. Bare noen kilo mel, Bodil, altså kjøkkenmaskina, og jeg. Det ble mye kokkelering den dagen. Havrebrød, salat, proteinrundstykker, skoleboller og en sirupskrans. Jeg smakte på alt, spiste meg mett to ganger faktisk, og fikk fylt opp fryseren litt. Jeg liker sånne dager på kjøkkenet. Fine dager, fine øyeblikk.

 

Sirupskrans. Stønn! Savner den allerede!

( Havrebrød og mangosalat. Gårsdagens lunsj, og dagens frokost. )

Jeg tror jeg avslutter her. Kaffen er kald, har skrevet meg helt bort, og jeg har ikke tatt så mye som en slurk engang. I kjøleskapet står litt av salaten fra bakedagen i går, og det er masse havrebrød igjen. Tror det blir frokosten min i dag. Podene har ønsket seg vafler i garasjen på formiddagen, så det er mulig jeg snart løper igang vaffelpressa også. Jeg skal lukte på blomsten i vinduet, den jeg fikk av av de rause damene på tirsdag, og jeg skal gå meg en tur, lufte hodet litt. Da har jeg så mye bedre samvittighet når jeg skal pløye meg gjennom fem episoder av “Neighbours” på nettet i kveld. Ja, jeg er hekta igjen, etter 25 år på “vannvogna”!  Pokker ta australske såpeoperastjerner som fortsatt er litt for barske for sitt (og mitt) eget beste.

( ca 30 år eldre enn sist, men søren heller. Kjenner at det rasler litt i eggstokkene altså! Knis! )

Håper din uke har vært full av flotte øyeblikk, og at uka som kommer byr på mange fremtidige gode minner. God søndag, vi blogges!

 

 

 

 

 

 

Smittsom framsnakk

En  kollega viste meg en artikkel på nett i dag. En artikkel om språkbruk blant ungdom, hva de kaller hverandre, hva slags verbal hets ungdom, da særlig unge jenter blir utsatt for. I blogglandia snakkes det om netthets, og kvinner som hater kvinner. På arbeidsplassen min ser jeg stadig unge jenter i konflikt med andre unge jenter. “Blikking” og kommentarer, så eskalerer det. Slik er det, slik har det blitt, og det er viktige temaer som så absolutt burde være , og skal være brennaktuelle. Slike saker skal opp og frem, og de bør diskuteres.

Men ikke på min blogg, ikke i kveld. For jeg har hatt en helt super dag. En super uke faktisk! Vet du hvorfor? Framsnakk! Rett og slett.

Det startet på søndag, men en kommentar jeg fikk på innlegget jeg la ut da. Et av disse innleggene jeg legger ut hver søndag. Slike innlegg som ikke har hverken de høye lesertallene eller de store og dype betydningene. Bare et helt vanlig innlegg fra en helt vanlig hobbyblogger. Men kommentaren var så bare så hyggelig, og den traff meg liksom så veldig. Gjorde meg glad, skikkelig glad.

( Altså, nå blir det neppe noen bloggpris på denne frua, og det betyr ingen ting heller, men å vite at noen andre har trua, vite at noen faktisk heiren en frem, det kjennes godt det. Virkelig godt! )

 

Så den søndagen tok jeg meg selv i å smile litt ekstra, og utover søndagskvelden, og nesten hele mandagen tenkte jeg med jevne mellomrom på akkurat denne kommentaren. Så glad var jeg at jeg ble tatt på fersken i å smile litt ekstra i klasserommet mandag formiddag, og en av elevene spurte; “Har du en bra dag i dag Janne? Det ser sånn ut!”

Og da ble jeg enda gladere, for en slik ting er jo fint å høre. På vei ut av klasserommet tok jeg følge med en elev med nyfarget hår. Jeg sa jeg synes hen var fin, at både fargen og sveisen var kledelig! Ute i skolegården gikk vi hver vår vei, smilende begge to. Ønsket hverandre en fin ettermiddag. Så lite framsnakk skal til før man gjør noens dag bare hakket bedre, hakket gladere.

I går lå nervene utenpå kroppen da jeg ankom Folvell Gård i Nes. Jeg hadde nok en gang sagt ja til å holde et foredrag, og gruet meg. Gledet meg også, men gruet meg mest. For jeg er som en hel haug andre kvinnfolk der ute, og har svart belte i å snakke meg selv ned, tenke at jeg ikke duger, at jeg ikke får til.

 

 

Men da jeg dro derfra var jeg så lettet og glad at kun ørene stoppet smilet fra å gå rundt. For det ble stinn brakke. Et lite lokale proppfullt av smilende, feiende flotte kvinnfolk. Også stod jeg der oppe og snakket høyt om alle de årene jeg har brukt på å snakke ned meg selv, mens folk nikket gjenkjennende, og i det kvelden var over hadde jeg tilogmed nesten overbevist meg selv om det som er budskapet i foredraget. Nemlig at jeg er et brukanes kvinnfolk.

 

(Ikke for å skryte (eller jo forresten) men i går hadde jeg det flotteste publikumet som er å oppdrive på hele Romerike. Garantert! )

Og på vei hjem kjente jeg en helt enorm takknemlighet over alle de jeg møtte, alle de som møtte opp, alle de jeg fikk slått av en prat med. For de var pokker så reale og fine damer alle sammen, og alle hadde noe godt å si om hverandre.

I dag tidlig fikk jeg endelig tid til å lese på kortet jeg fikk sammen med blomstene i går, og nok en gang ble jeg rørt sånn langt inne i hjerterota. Tenk det, hva noen ord skrevet ned på et kort kan gjøre. Framsnakk, noe så fantastisk. Og fordi jeg ble i så godt humør pakket jeg ei flaske vin ned i veska, skrev et kort beregnet på en kollega som har gjort en kjempeinnsats de siste dagene, og tenkte det jammen var på sin plass å glede noen andre også.

 

For sånn er det. Enkelt og greit. Framsnakk smitter, og selv om vi liker å fortelle om alle de dårlige erfaringene vi har med kjerringer som slenger med leppa, og kvinnfolk som er ufine med hverandre, så finnes det jammen meg mange damer der ute som løfter hverandre opp også, og denne uka har jeg truffet mange av dem. Så mange at jeg har gått litt i meg selv, og prøvd å være en av dem. Det virker, og det er verdt det!

Og det var bare det jeg ville si, denne onsdagskvelden. At verden faktisk er full av skikkelig brukanes kvinnfolk også! Så det så!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Nå har jeg ligget i over en time og bare hørt på regnet som hamrer mot soveromsvinduet. Jeg våkner liksom ikke helt skikkelig i dag. Litt varm i panna,, sår i halsen, sliten, selv etter å ha tatt tidlig kvelden i går. Hele uka har egentlig vært litt sånn, jeg føler at jeg har hengt to skritt etter resten av verden. Kan ikke akkurat si at uka har vært tung eller, for jeg har fått gjort en hel masse, det er nok mer en følelse enn en realitet. Mange jern i ilden kanskje. Men det blir noen fine øyeblikk da, av litt sånn uforutsigbarhet.

( Katta akkurat nå, tipper hun og jeg er ganske like slakke i strikken i dag. )

 

En liten løperunde rundt Eidsdammen etter jobb. Nå har jeg jo egentlig løpeforbud, men jeg savner det så innmari at jeg tidlig denne uka bare måtte teste litt. Tenkte at mykt underlag i skogen kanskje ikke var så farlig. Tok feil der altså, føttene ble slett ikke glade, dessuten var det hardt i skogbunnen enda, og isete på store deler av stien. Nedtur. Det blir nok heller raske spaserturer på denne frua fremover. Men, sola og den friske lufta, kombinert med lukten av ren skog og lyden av sildrende vann fra snøen som smelter, det var rett og slett herlig. Fint øyeblikk som fristet til gjentagelse. Det har blitt et par slike turer denne uka. Deilig!

 

( Om ikke treningen gikk helt som smurt, så leverte ihvertfall naturen. Bjørkelangen ass, jeg digger deg! )

 

Tirsdagen. Da jeg og minste poden busset inn til Lillestrøm for at poden skulle delta på sitt aller første konfirmasjonsmøte. Det var et fint øyeblikk. Om ikke mange måneder er minsten konfirmant også. Herlighet som tiden har gått fort. På bussen innover diskuterte vi dress og slips, invitasjoner og bordkort. Poden gleder seg, og det er gøy. Og mens poden var på kurs dro gubben og jeg på date på Mc.Donalds. Uromantisk, men trivelig likevel. Et par timer for oss selv før vi hentet poden og satte snuta hjemover igjen.

 

Vårværet. Blir så glad av det altså. At det er lyst ute når vekkerklokka ringer, lyst når man går til jobb, og lyst når man er ferdig for dagen. Jeg elsker jo vintermørket sånn egentlig, stearinlys, og det at møkka ikke synes så godt på vinduene. en denne uka har vårværet gledet meg skikkelig. Tror det er et alderdomstegn. Litt kjipt at sola skinner på vinduene da, for de er helt grusomt møkkete, og jeg har ikke fått vaskeånden over meg enda, men du verden så deilig det er å kjenne bar asfalt under skoene og at sola varmer litt i nakken. Sånt blir det fine øyeblikk av.

 

( Vår ute, vår inne. Sydde litt vårlige putetrekk av svigers sine gamle gardiner. Vårsol og gjenbruk. Greit! )

 

Jeg har lært to grep på gitaren. I mange år nå har jeg sagt at jeg så gjerne skulle lært å spille gitar, men jeg er så barnslig utålmodig, og når jeg ikke får til noe med en gang, ja da gir jeg opp. At man i tillegg er dønn umusikalsk, faktisk så umusikalsk at jeg en gang i tiden fikk beskjed av teaterinstruktøren på Blaker om å mime mens resten av teatergruppa sang, gjør ikke underverker for læringskurven. Men denne uka har jeg øvet, flere ganger faktisk. Og det er overraskende gøy når man får det til. Eller, egentlig låter det fryktelig surt nitti prosent av tiden, men de få gangene disse fleskefingrene faktisk treffer riktig, da blir jeg sånn helt akutt rockestjerne, og det er dødskult. Fine øyeblikk!!! Inviterer alle til konsert bare jeg får litt mer kontroll på fleskefingre og strenger!

 

( Poden: Knipser et bilde til coveret på albumet ditt jeg mutter!”  Navn på fremtidig album? “Fleskefingre og sure toner!”

 

Rene gulv og varm kaffe. Jepp, mer skulle ikke til for nå denne ukas små øyeblikk. Men sånn helt seriøst. Å stikke på jobb med kummen full av oppvask, og gulver så seige av saft at sokkene sitter fast er kjipt, men å komme hjem til tom oppvaskkum og nymoppede gulv, det er himmelsk! Når podene er hjemme før meg, og bare finner ut at det skal trå til med litt husarbeid før de slokner på sofaen under et teppe, med ei katte i fanget, det er FINT det. Når det i tillegg står ei kanne nytraktet kaffe på bordet, da er livet verdt å leve altså! De roter fælt disse gutta mine, og har vel fremdeles til gode å kunne sette skoene pent fra seg i gangen, men jammen glimter de til med slike øyeblikk som gjør at jeg nærmest får lyst til å kaste ukepenger etter dem i ny og ne også.

 

(Skole, vaske, sove, i den rekkefølgen. Grei gutt. Bilde delt med tillatelse fra poden. Katta har jeg ikke spurt.)

 

Haugen med gamle ukeblader fra kjelleren til mormor og morfar. De har gledet meg denne uka. Sitte sånn en kveld og bla i gamle blader, drømme seg bort litt, le av reklamer for vaskemidler som ville fått dagens feminister til å frese som speilegg i varm panne, og flire av datidens kjærlighetsnoveller, det er fint. Artig tidsfordriv. Enkel forskning viser at det ikke lar seg gjøre å lese bader fra 1951 uten å gjøre det med sånn påtatt “filmavisen” stemme. Gøyalt. Tror jeg må handle inn noen flere rammer, for noen av illustrasjonene  fortjener nesten en plass på veggen. Nostalgisk og kult.

 

( “Frøken Isaksen, så vakker du er i disse foldeskjørtene!”

“Åh, Lenard, du sier de vakreste ting til meg!”

Det var schvung over dialogen i fortidens husmorromaner altså!!! )

 

Latterkrampe av det sure trynet til den grå katta, hver gang hun hamrer labben mot ruta i stua, og vi er litt trege med å åpne vinduet. Seriøst, den katta, som egentlig er ganske vakker, må være den største megga på hele måsan. Nå om dagen går det sport i å fange purkeblikket hennes på film eller bilde. Barnslig, ja! Men som vi har ledd altså. Skal ikke mye til for å more måsafamilien gitt.

 

( Når du blir tatt bilde av midt under intimvasken på kjøkkengulvet, og bare ” Hei!! Litt privatliv takk!!!”

 

Treningstur med jentene. Mona har overtalt (les: “truet” ) noen av jentene til noe vi egentlig ikke har så himla lyst til, men bare fordi vi ikke skal være noe dårligere enn alle andre har vi sagt ja og meldt oss på likevel. Så til sommeren blir det løp på Hvaler. Sånn ordentlig løp, med joggesko og nummerskilt på brøstet. ANGRER! Ser egentlig bare frem til champagne på målstreken, Oppmann Beate skal sørge for det. ( Men hun vet det ikke selv enda! ) Så denne uka startet opptreninga. Nå var det vel egentlig lattermusklene vi fikk trent mest, men det er innafor med en myk start. Uansett, fin tur med fine jenter i fint vær. Sånt blir det fint øyeblikk av!

 

( Mona foran, sjefsmotivator og hobbytorturist. June og Janne, skeptiske fremtidige maratondeltakere med forkjærlighet for nedoverbakker og sko med poengsmotor! )

 

Og sånn gikk uka. Turer i herlig vær, bollebaking, fine timer med herlige elever, forberedelser til foredrag nå til uka, pusekatter som tar morgenvasken i solskinnet på kjøkkengulvet mens jeg smører matpakker, heie høylytt på norske langrennsløpere og skihoppere som innkasserer den ene medaljen etter den andre, sovne i armkroken til gubben mens vi så den filmen jeg hadde så lyst til å se, men som jeg likevel snorket meg igjennom, en kaffekopp mutters alene på trammen i sola, ny musikk lastet inn på mobilen, og propper i ørene på vei hjem fra jobb. Musikk altså, trenger ikke være musikalsk for å danse seg hjem fra jobb med gamle slagere på øret ihvertfall.

 

( En skvett kaffe i solveggen, og ufikse negler som ikke er spesielt bloggvennlige.)

 

Tror jeg skal sette over kaffen, slenge sammen noen fastelavensboller, øve litt på de to grepene fleskefingrene mine og jeg kan sånn delvis på gitaren, og finne frem treningstightsen i ren solidaritet med gutta som plutselig skal gå fem mil på ski. Har ingen planer om å trene selv i dag, men kan jo se sporty ut for det! Heia Norge, og hurra for en ny uke med mange fine små øyeblikk. Vi blogges!