Ukas små øyeblikk.

Jeg har smilt denne uka. Mye mer enn på lenge, uten noen spesiell grunn. Jeg bare kjenner meg glad, nesten litt høy på livet. Ting er bra, livet er bra, hverdagen er bra, sånn i det store og det hele. Det er så masse å være takknemlig for! Så mange fine små hverdagsøyblikk å ta med seg.

 

( Følelsen av å vrenge av seg våte sokker etter en hel dag med våte sko. Det er noe å smile av! )

 

På mandags morgen brant det litt i buksebaken. Metaforisk altså, jeg satte ikke fyr på røven liksom. Neida, det var bare kaos fra jeg stod opp og til jeg la meg. Inne i hodet mitt var det vår, derfor satt jeg på meg olabukser med hull på knærne (nekter å bli voksen) og hvite tøysko. Rett utenfor døra tråkket jeg på en snødekt is-svull og gikk rett på rassen. For det var jo ikke vår! Neida! Vinteren hadde kommet tilbake i løpet av natten, og glatte tøysko var ikke akkurat noen innertier. Men barnslig og trassig som jeg er skiftet jeg ikke, tråkket til jobb i sommersko, og var våt på bena resten av dagen. På kontoret var det litt sånn småkaos med omrokkering av arbeidsoppgaver, og innen klokka var ti på formiddagen ba jeg en stille bønn om at fredagen måtte komme fort. Og det gjorde den!

 

Fredagen kom raskere enn en “ufaglært” Don Juan på bordell. Jeg lekte meg gjennom tre økter i ulike klasserom, følte at jeg nådde frem til noen som trengte det, og tadaaaa, nå er det søndag. Igjen! Er det alderen eller? Som gjør at det virker som om tiden går altfor fort. For her sitter jeg og tenker at det er vel omtrent et kvarter siden det var forrige mandag, og tærne har så vidt rukket å bli tørre før vi skal ta fatt på ei ny uke.

Så nå har jeg senket skuldrene, kokt kaffe, og skal tenke gjennom noen av ukas små øyeblikk.

Tirsdagen har jeg jo allerede skrevet et eget innlegg om, men den dagen, den opplevelsen fortjener en stjerne i margen i dette innlegget og. For å holde foredrag på Folvell gård, foran en gruppe med de rausteste kvinnfolkene jeg noen gang har møtt, det var en enste lang opptur. Så ja, tirsdag kveld var absolutt et av ukas aller fineste øyeblikk, og det var ekstra stas å møte noen av bloggleserne som hadde tatt veien dit. Heldig, det er det jeg er. Rett og slett.

 

( Ser du hun tøffe dama i den litt lite flatterende horisontalt stripete skjorta som står der oppe og snakker foran en haug bra kvinnfolk? Det er MEG!!! )

Gleden av å få, og gleden av å gi. Det har stått litt i fokus denne uka. Det er undervurdert faktisk, det å åpenlyst rose noen for noe. Man kjenner det jo på seg selv, hvordan det gleder når noen er rause med deg, når noen sier at du gjør en god jobb. Denne uka har jeg hatt en kollega som virkelig har satt inn et ekstra gir for å få hjulene til å gå rundt på jobb. Det har vært inspirerende å være vitne til, gøy å være med på. Gode kolleger er gull verdt, og de fortjener å høre det. Man høster som man sår. Smil til verden og verden smiler til deg. Ganske enkelt regnestykke faktisk.

( Blomst og kort. To av ukas store gleder, og som vil by på fine øyeblikk i mange dager til! )

Den dagen jeg tok en tur ut på myra for å finne noen kvister jeg kunne flette en krans av. Hadde tråkket noen hundre meter ut i skogen, forbannet den våte nysnøen som fant veien ned i støvlene og ned i nakken, frøs litt på fingrene og var egentlig i ferd med å gi opp hele kvistsankingen da jeg hørte mjauing, og kjente en lodden dott som strøk mot benet mitt.  ( Kunne jo fort ha vært det andre benet med tanke på hvor lenge siden  det er jeg høvlet leggene! ) Baghera hadde tråkket ut på myra etter meg i mine fotspor, og da jeg satte meg ned på huk klatret han opp i armene og krøp innenfor dunjakka. Klorte seg fast i genseren, og ble der, malende som en poengsmotor. Så ble vi stående sånn, midt på myra, katta og jeg, og bare kose, varme hverandre. Fint øyeblikk. Klaget ikke mer på snøen den dagen, for jeg er heldig, tross alt, som har sånn ca halvannen meter lenger bein en katta å tråkke i snøen med.

 

( Baghera. Halvt pusekatt, halvt snømann! )

Treningsrunde nummer to med “maraton”-gjengen. Fortsatt ikke helt komfortabel med å ha meldt meg på Hvalerløpet, men det er i det minste betryggende å vite at minst en av de andre jentene er like umotivert som meg selv. Og slikt blir det fine treningsturer av. Om ikke annet får vi tråkket litt rundt i bygda, skravlet og ledd. Sosialt er det ihvertfall. Mål nådd denne uka: Løp en lyktestolpelengde… Det negative: Ble sliten! Det positive: Det er absolutt rom for forbedringer!

 

Når ting liksom bare ordner seg for podene. Det er fint det! Tidlig denne uka fikk den eldste poden en telefon fra en arbeidsplass hvor han la inn en søknad om helgejobb  for en tid tilbake. Mandag kveld var han på intervju, og lørdag hadde han sin første arbeidsdag. Da han stod ved benken lørdag morgen og smurte matpakke ble jeg bare sittende å se på han. Lurte på hvor tiden hadde tatt veien. Den lille gutten min, han som alltid trengte litt tid på å bli trygg i så mange situasjoner, han som ville holde hånda lengst av de alle. Nå stod han der, gjorde seg klar for første arbeidsdag i en jobb han selv har søkt på, og han gledet seg. Skikkelig. Gledet seg til å treffe nye folk, høste arbeidserfaring, tjene egne penger. Plutselig så voksen, så trygg, og så innmari grom. Og da var jeg så stolt, og så inderlig glad på hans vegne. Fine, fine poden min! Det var et fint øyeblikk det!

 

( Fineste største poden, sjekker Snap og gafler i seg brødskiver etter sin aller første arbeidsdag! Tenk at JEG har lagd den ungen der! Klapper meg sev litt på skuldrene for godt utført jobb der altså! )

Da jeg gikk hjem fra jobb med musikk på ørene, og en fyr på sykkel kjører sakte forbi meg, flirer, og liksom danser litt med overkroppen før han tråkker videre, og det gikk opp for meg at jeg gikk der for meg selv, helt i min egen verden og sang høyt. Kunne ha blitt flau, burde sikkert ha blitt det og, men så tenkte jeg at “pokker heller!” For musikk er så herlig, og selv om jeg synger som ei kråke i stemmeskiftet, så finnes det lite som får meg i bedre humør en slike slagere fra de passelig flaue ungdomsåra. Så til deg på sykkel på vei hjem fra jobb, om du leser dette. Det var faktisk ikke Whitney Huston du syklet forbi, om du skulle lure. Det var bare meg 😉 Som sagt, burde vært flau, men gir litt faen, og lagrer det i minnet som et av ukas små øyeblikk. “OOOOOOH, I wanna dance with somebody!” ( Sånn, værsågod! Da fikk sikkert du også den på hjernen!)

 

( Ryddig kjøkken innbyr til rot! )

Den dagen jeg fikk bakeånden over meg. Det er rart det der, hvordan et nyvasket kjøkken plutselig blir så innbydende at man bare MÅ bake et eller annet. At det i tillegg snødde ute gjorde det bare enda lettere å velge en innedag. Bare noen kilo mel, Bodil, altså kjøkkenmaskina, og jeg. Det ble mye kokkelering den dagen. Havrebrød, salat, proteinrundstykker, skoleboller og en sirupskrans. Jeg smakte på alt, spiste meg mett to ganger faktisk, og fikk fylt opp fryseren litt. Jeg liker sånne dager på kjøkkenet. Fine dager, fine øyeblikk.

 

Sirupskrans. Stønn! Savner den allerede!

( Havrebrød og mangosalat. Gårsdagens lunsj, og dagens frokost. )

Jeg tror jeg avslutter her. Kaffen er kald, har skrevet meg helt bort, og jeg har ikke tatt så mye som en slurk engang. I kjøleskapet står litt av salaten fra bakedagen i går, og det er masse havrebrød igjen. Tror det blir frokosten min i dag. Podene har ønsket seg vafler i garasjen på formiddagen, så det er mulig jeg snart løper igang vaffelpressa også. Jeg skal lukte på blomsten i vinduet, den jeg fikk av av de rause damene på tirsdag, og jeg skal gå meg en tur, lufte hodet litt. Da har jeg så mye bedre samvittighet når jeg skal pløye meg gjennom fem episoder av “Neighbours” på nettet i kveld. Ja, jeg er hekta igjen, etter 25 år på “vannvogna”!  Pokker ta australske såpeoperastjerner som fortsatt er litt for barske for sitt (og mitt) eget beste.

( ca 30 år eldre enn sist, men søren heller. Kjenner at det rasler litt i eggstokkene altså! Knis! )

Håper din uke har vært full av flotte øyeblikk, og at uka som kommer byr på mange fremtidige gode minner. God søndag, vi blogges!

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg