God morgen, og god søndag. Her står bobilen ferdig pakket for tur, og om litt, når frokosten er ferdig, og ukas små øyeblikk er oppsummert, durer vi avsted. Første stopp er Stavern, og jeg krysser fingrene for litt sommervær. Etter det aner jeg ikke hvor ferden går, planen er bare å komme seg litt bort fra alt, før det er tilbake på jobb. Jeg sitter her og tenker på damen foran meg i kassa på Kiwi i går kveld. Hun smilte til meg, og sa det var godt å se meg ute, spurte om det gikk bra. “Jeg følger jo med på det du skriver, vet du.” sa hun. Jeg ble litt tatt på senga, også ble jeg så rørt. Ute i bilen kom tårene, glade tårer. Folk i bygda her er så fine ❤️

Det er stille og rolig i måsahuset akkurat nå. Podene sover sikkert så lenge de kan, utnytter den muligheten den aller siste feriedagen sin. Voffsen snorker i armkroken min. Hun har vært her hele uka, og det er så fint med en sånn liten koseball boende. Akkurat nå er et godt øyeblikk.. Varm kaffe, pakket for ferie, og ferske rundstykker med smør og honning. Det er kun to søndager igjen, med påfølgende mandagsfri, og jeg nyter.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Så var det øyeblikkene da, i uka som gikk. Det har vært mange. Noen har jeg notert ned i den mentale minneboka, noen har jeg stoppet opp og tatt bilde av, og noen har jeg sikkert allerede glemt. Og det beskriver egentlig uka godt. Noen dager er hodet lett, og kroppen villig med på hverdagen, andre dager er huet fullt av sus og bomull, og skrotten orker knapt å gå på dø før det virkelig kniper, men hver dag inneholder noe fint. Jeg klamrer meg litt til det, og gleder meg over alt som er fint, for det er mye. Aktivitet har vært nøkkelen denne uka. Det hadde blitt mye mindre av det om det ikke hadde vært for gutta her hjemme. Heldig er jeg, som blir invitert med hit og dit, på ditt og datt.

Mandag tok vi en tur over svenskegrensa, minsten og jeg. Planen var å kjøpe en fresbe kurv å ha her hjemme. Gutta har jo fått dilla på sporten, og ville spleise på en kurv til hagen, slik at de kan øve litt på puttinga. Så minsten og jeg dro på shopping. Og med shopping følger det gjerne med en lunsj også, og plutselig har det gått noen timer av formiddagen. En lang kjøretur, bagasjen full av smått og stort fra butikken, og magen mett av god mat. Sånne turer er så fine, alenetid med en av gutta, masse skravlings og fremtidsplaner, og drømmer. Jeg er så takknemlig som får innblikk i tankene, og som får oppleve slike øyeblikk med de unge herrene. Gode øyeblikk.

Hjemme ble kurven satt opp, og resten av uka har det klirra i kjetting hver gang noen treffer. Tre voksne gutter som kaster, og konkurrerer, ler av hverandre, og teller poeng. Ja, jeg er litt bitt av basillen jeg også. Nok til at jeg har gått til innkjøp av egne skeineplater, og blir med på en runde nå og da. Aldri hadde jeg trodd at jeg fortsatt skulle ha “unger” som leker i hagen, lenge etter at de har runda tjue, men det har jeg faktisk. Herlige øyeblikk.

Og når det er trent teknikk på “putting” her hjemme, så må nyvunnede egenskaper testes ut i skikkelige løyper.. Enkel forskning viser at dette er ikke noe man blir god på over natta, så når løypa ligger i skauen, da bruker amatører som oss virkelig HELE skauen! Men det er jo trening det også da, og det gjør jo skogturen litt morsommere. Fine øyeblikk.

Utefrokost. Jeg nyter å ha den muligheten så lenge jeg kan. Snart er det jobb igjen, og såpass kalde morninger, at frokosten må nytes inne, men enn så lenge er det herlig å kunne dekke på ute, og nyte maten sammen med fuglekvitter og humlesus og sol. Maten smaker alltid noen hakk bedre ute, og det er liksom sånne småting som virkelig gjør sommeren god. Hverdagsøyeblikkene som frokost i hageteltet. Ekstra kos når voffsen okkuperer en plass rundt bordet.

Så er det de dagene jeg ikke har hatt ork til nesten noe, de dagene bare det å stå opp av senga har vært litt utfordrende. Noen kvelder og netter tar liksom ikke tankekjøret noen pauser. Jeg tenker på kameraten, døden, lenestolen han satt i sist gang han var her, stolen som nå bare er i veien, og virker malplassert i stua. Det er teit, jeg veit det, for andre sitter også i den stilen. Så tenker jeg på jobben forrige høst, hvor liten og hjelpeløs jeg følte meg i en periode, også kommer den dårlige samvittigheten over alt jeg takker nei til, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg bare orker å være alene Men selv sånne dager har gode øyeblikk, En dag denne uka kom jeg ikke ut av pysjen før klokken halv halv tre, Sånne dager funker likevel, på sett og vis. Jeg laget te, pakket meg inn i et pledd, leste bok, laget pizza fra bunnen av….og ved middagstider snudde det litt. Så var det ut av pysjen noen timer, spise litt, rusle en tur, og inn i pysjen igjen lenge før leggetid, men litt lettere til sinns. Jeg satt tilogmed litt i lenestolen. Fine øyeblikk.

Og slik gikk enda ei uke. Late dager, aktive dager, vaskedager, ryddedager, tunge dager, og fin-fine dager. Jeg har stått med stjerten i været på gangveien, og tittet på sneglene med gule sneglehus. De er så fine. Husene altså, ikke egentlig sneglene. Små skapninger med all verdens tid, må jo være verdens mest hjemmekjære dyr…når de bærer hjemmet på ryggen sånn. Dyrenes svar på bobil kanskje…

Jeg har sittet i sola, og jeg har sittet foran peisen. Sommer Norge er uforutsigbart, men jeg liker det. Raggsokker og sandaler samme uka, forandring fryder.

Nå skal jeg pakke skrotten min ut i bilen, også setter vi snuta uttabygds. Håper uka som gikk bød deg på mange fine øyeblikk, og at uka som kommer er raus med deg. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag, nok en gang. Ukene flyr, selv om man “bare” tusler hjemme. Det er tre uker igjen av skoleferien. For meg da, ungdommene har fire uker til. Jeg burde visst at sommeren kom til å gå fort, for det gjør den hvert år, men her sitter jeg like overraska som alltid, om at det ikke er lenge igjen til vanlig hverdag.

Podene sover, og gubben fikser frokost, mens han gleder seg til Formel 1 og 2 sending utpå formiddagen. enkel forskning viser at det betyr hjemmesøndag. Jeg er halvveis nedi en kaffekopp, og nyter faktisk den ute i hageteltet. En av sommerens mange bonuser er jo nettopp muligheten til å drikke morgenkaffen ute.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Denne uka har jo akkurat den muligheten vært litt vær-avhengig da. Altså, jeg drikker gjerne kaffen i sofaen under teltet mens det regner på taket, det er egentlig bare litt koselig, men ikke i kulda som deler av denne uka har bydd på. Jeg føler at uka som gikk nesten bød på mer enn en årstid, sånn temperaturmessig.

Jeg har gjort mye denne uka. Ikke store ting, men ting som har holdt meg litt i aktivitet. Det har vært helt avgjørende å ha noe å gjøre. Sitter jeg for lenge blir jeg tenkende, så kommer en indre uro jeg synes det er vanskelig å beskriv. Kanskje også litt vanskelig å innrømme. Jeg har aldri vært den som har kjent på uroen. Jeg har vært den som har en ekstra skulder for andre som har kjent på den. Det er nok ikke sorgen over kameraten alene som gjør det. Heller en kombinasjon av et tøft arbeidsår, kombinert med kameraten sin sykdom, deretter bortgang. Jeg tror kroppen siden Januar har gått på sparebluss, om det gir mening. Når uroen kommer er det som en usynlig dirring, inne i kroppen. Noen ganger skjelver hendene som et synlig bevis, men som oftest ikke. Å sitte stille er verst, eller nettene når søvnen ikke kommer. Det er som om løsningen er å løpe det av meg. Spurte til pusten er nesten vekk, men det lar seg jo ikke gjøre, og ihvertfall ikke midt på natten. Ikke er jeg glad i å løpe heller.

Så jeg har tatt på meg skoene nesten hver kveld, og gått. Ikke langt, men noen kilometer i akkurat raskt nok tempo til å bli svett på ryggen. Regnet i starten av uka lot meg grine litt også, og kamuflerte tårene på tur. Det var deilig. Å rusle nede ved elva i regnet, bli svett, og kjenne dirringen forsvinne. Regn, grusveier, store trær og elv, nydelige øyeblikk.

Når jeg ikke kjenner behov for å gå fort har jeg tatt med meg voffsen til podekjæresten. Hun er litt mer sånn sofa-hund enn turbikkje, så rolige turer med innlagte klø på magen og bak øre pauser har blitt vår greie. Den bikkja kunne jo vært psykolog. Turer med en firbeint liten venn som bare lytter, snuser, og bæsjer der det passer seg, helt uten noen form for sjenanse, det er fine øyeblikk det.

Og den natten uroen ikke slapp taket, og bikkja sov, og sunn fornuft sa at ei løs kjerring spurtende bortover gangveien i slippers og pysj vill få meg bura inne, da blanda jeg maling. Blanda meg frem til en sånn lysegrønn som jeg synes passet til fargen på veggen i gangen, og satte i gang å male speil og kommode. Sove kan man alltids gjøre senere, og man kan like gjerne bruke våkennetter til noe fornuftig.

Og det var lurt å male den kommoden, for den dro med seg litt arbeidslyst som jeg egentlig har etterlyst ei stønn. For nymalt kommode fortjener jo ryddige skuffer, og med rydding kommer kasting, og med kasting kommer en sånn tilfredsstillende følelse av plass og renhet. Og da var jeg på kjøret. Badet blei skrubba med den ene dagen, kjøkkenet den andre. Inni alle skap. 13 kjele lokk blei kasta. Enkel forskning vider at vi gjennom årene har kasta kjeler, men aldri t eneste lokk… Tilogmed taket skinner. Så reint er det at rygg og skuldre er støle. Alt fordi en kommode skiftet farge. Gode øyeblikk.

Og fordi 2024 liksom ikke helt slutter å toppe seg selv, så gikk frokosten i gulvet en morgen også… Men så er det jo gleder å finne i slike øyeblikkmogså da. Alle tre knekkebrødene landa med smørsia opp!!! Altså, er ikke det flaks så vit ikke jeg. Burde nesta ha tippa lotto den dagen. Jg spiste alt bortsett fra osten som landa på gulvet, det er jo bare kjentfolk som tråkker rundt her likevel

Podene som dro med mora si ut til Setskauen for å spille disc-golf. Det var fint øyeblikk. Gutta har fått dilla, og reiser ofte ut for å spille på banene rundt omkring. Nå skjønner jeg hvorfor. Så gøy! Kombinasjonen av å være på tur i skauen, sammen med flere, og spille litt. Konkurrere om færrest kast pr kurv. Det var kjempoegøy. Tempo nok til å kjenne svetten i panna, et par gode motbakker, og frisk skau-luft. Ikke bare knuste jeg gutta på første runde (og ja, jeg gnei det inn, slik mammaer skal!”, men blåbæra var jo moden også, så jeg hadde en skeine plate full av blå små godsaker som jeg stadig fylte opp og åt av under spillet. Det var en skikkelig fin formiddag! Kvalitetstid md gutta mine, fine øyeblikk.

Den kvelden storepoden ikke fikk sove han heller, så da stakk vi bort på bensinstasjonen og kjøpte is, også så vi på Madagaskar. Jepp, tegnefilm. Sofistikert familie har vi jo aldri vært likevel. Og det var så gøy å denne filmen sammen med han nå, for nå skjønte han jo all denne “voksenhumoren” som er litt skjult for unger i disse filmene også. Så der lå vi da, tidlig på natta, 23 åringen og jeg, på hver vår sofa, med hver vår bøtte is, og så tegnefilmen han elsket som liten. Så herlig øyeblikk.

Og slik har enda ei uke gått. Mange små fine øyeblikk som gjør en litt uvant hverdag litt bedre, og sakte men sikkert håper jeg å finne meg sjæl igjen. Ikke det at jeg er så godt gjemt altså. Jeg har plukka blomster i grøftekanten og fylt opp vaser og krukker i måsahuset.

Jeg har spist mer is enn jeg har godt av, sovnet på sofaen md en kosevofs i armene, ligget i armkroken til en sovende gubbe midt på natta, og stjælt litt av roen hans. Jeg har lest bok i hageteltet mens regndråpene har trommet på teltduken, skura gulv til jeg har fått vannblemmer i håndflatene, og fylt opp det lille plaskebassenget bare for å kjøle meg ned etter å ha klippet plenen. Hverdagsøyeblikk, sommerversjonen. Håper uka som gikk ga deg mange gode øyeblikk, og at uka som kom kommer blir grei med deg. Det fortjener du. Vi blogges.

Så var det plutselig søndagmorgen igjen, og ei ferieuke til er over. Halvveis til skolestart allerede. Jeg prøver å nyte dagene, jobber litt med akkurat det, men det har gått seg litt til utover uka. Dørstokkmila har vært lang etter begravelsen til Knut, det er som om alt falt litt sammen da. Som om jeg etter et halvt år med venting kræsj-landa litt. Det har vært best å være inne, hjemme. Ikke helt lurt kanskje, men best. Men så sier fornuften noe annet da, og jeg har lytta til fornuften. Så siste halvdel av uka har jeg føna håret om morran, og tatt på klær i det minste, ikke bare ruslet rundt i pysjen. Har kommet meg litt ut også, Lenger enn postkassa, og det har vært godt. Godt nok til å finne de små øyeblikkene, og de har vært overraskende mange, til tross for veldig rolige dager.

Akkurat nå er et sånt øyeblikk. Minsten og kjæresten sover enda, de to eldste podene er i Sverige med venner, ferdig med festival i dag, og forventet hjem i ettermiddag. Gubben har stekt rundstykker, jeg har traktet kaffe, og nyter at huset er stille, uten å være tomt. Godt øyeblikk. Ja, også spiser jeg potetgull fra i går, til frokost! Bare fordi jeg er voksen og kan ta sånne halvdumme avgjørelser helt på egenhånd!

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Den første kvelden jeg kom meg ut på egenhånd var god. Jeg lånte voffsen til podekjæresten, og rusla en god runde rundt på Bjørkelangen. Fordelen med denne voffsen er at den verken liker å gå langt eller fort, så det ble en fin tur i tusle-tempo. Været var nydelig, og klokka var så seint på kvelden at det knapt var et annet menneske å se. Himmelen var rødglødende av de siste solstrålene, og presejkragene so flokket seg sammen i grøfta strakk liksom hodene mot himmelen for å få med seg siste rest av dagen og lyset. Og da var det godt å være ute. Skikkelig godt, og nydelig øyeblikk.

Det er noe med den voffsen altså. Når den er på besøk, og kryper opp i sofaen for å finne armkroken. Så beroligende, så fint å ha en sånn varm liten venn på besøk. Alltid gode øyeblikk.

Så plutselig formerte den seg. Bikkja altså!  Nesten da. Fordi podekjæresten skulle lufte voffsene til tanten, og tok med seg to ekstra pelsdotter til måsahuset. Så da var det enda flere å kose på, enda flere som ville ha godbit fra godteskapet. Det var jo nesten som å ha fest i stua, herlige øyeblikk.

En av de gamle bilene på tomta, som tok kvelden i vinter, skal endelig på høgger`n til uka. Den har irritert meg så lenge, der den bare har stått og tatt opp plass, og sett stygg ut foran huset. Og da vi fikk dyttet den opp og frem, slik at gubben kunne ta ut det han skulle ha i bilen, poppet det frem en hel liten hage med stemorsblomster, som har tittet opp gjennom grusen, i skyggen under bilen, der man egentlig ikke skulle tro det var liv laga. Og sånne ting gjør meg så glad. Sånn små ting som blomster i grusen. Å sette seg ned på knærne og stirre ned på disse blomstene som nesten smiler til deg med små ansikter. Så fine små gleder, så fine små øyeblikk.

Fredag, så fort gubben kom hjem fra jobb, pakka vi oss inn i volvoen, og satte snuta mot Sverige. Vi skulle ikke handle stort, bare spise litt middag, og la minsten og kjæresten få ha huset for seg selv noen timer. Det var solskinn, grønne åkre, og sommermusikk på radioen, og da vi var gode og mette kjøret vi tilbake over grensa, via Ørje, for å mater ender. Og endene skuffa ikke den kvelden eller. På det meste var det 13-14 ender som vagget rundt oss og spiste frø rett fra hånda. Det er noe så innmari avslappende med å bare sitte sånn på en stein ned ved vannet, og se andungen svømme rundt mens de dykker etter frøene som synker. Fine stunder, og gode øyeblikk.

En liten rusletur til butikken, seint på kvelden. Kjøpte is, storepoden og jeg, også rusla vi den gamle linna hjemover igjen. Og det lukter så herlig langs den gamle linna nå på sommeren. Så søtt liksom. En blanding av blomster, og grønt korn på jordene, blader som blafrer i sval vind, og varmt gress. Det lukter så skikkelig sommer. Gresshoppene spiller langs hele den gamle stien, og elgen beiter borte i skogkanten nesten hver eneste kveld. Den er så vant til å se oss at den knapt titter opp, så lenge vi holder oss på god avstand. Sånne kvelder er så gode. Is, og sommer, og ikkeno haster, for vi kan jo være oppe hele natta om vi vil. Så innmari gode øyeblikk.

Og slik har uka gått. Mye hjemme, kanskje jeg har gjemt meg bort litt i overkant mye, men det har vært trygt og godt, kanskje tilogmed litt trengt akkurat nå. Desto deiligere har det vært de gangene jeg har vært ute, om det så har vært sent på kveld, og bare for å rusle noen kilometer med poder eller voffsen, eller gubben. De små øyeblikkene finnes alltid, og det er så deilig å klare sette pris på dem. En kopp kaffe på trammen når morgensola stiger over skogen bak huset, og gjør hagen varm. Regn utenfor vinduene, og grå himmel som gjør stua så mørk at man kan tenne stearinlys, midt på sommeren. Grillmat i hage-teltet, og pizza fra sjappa i gågata hjemme i sofaen.

Jeg har plukka blomster i grøftekanten, og fylt opp stua med dem. Jeg har lest to bøker, rusla på stranda, sett en hel sesong av Blacklist, vaska gulvene til Bryan Adams på full guffe, og bakt grovbrød til kveldsmaten, flere kvelder på rad.

I dag skal det sages litt i noen busker ute, ei klesvask skal opp på snora, og et par vinduer skal pusses. Alt annet tar jeg som det kommer, det er jo tross alt ferie enda.

Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer fylles opp av fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Det er nesten så jeg savner vinterens knitring i peisen her jeg sitter på morrakvisten. Sommervarmen har forsvunnet litt, og dette gamle huset på måsan er både gulvkaldt og litt trekkfullt, selv om kalenderen viser Juli. Pysj hjelper da. Det samme gjør ulltepper og ullsokker, og kaffe.

Måsahuset er stille enda. Poder og podekjæreste sover, gubben pusler med sitt. På mange måter kjennes det som om det er siste feriedag, fordi gubben skal tilbake på jobb i morgen. Det ble bare to uker sammenhengende ferie sammen i år også. Krysser fingrene for at vi får tre uker neste sommer, det er mange år siden sist. Han skal ha et par uker fri igjen i August, men da skal jo jeg tilbake på jobb.

Men, jeg har fremdeles ferie, selv om jeg kanskje ikke kjenner på den stor feriefølelsen, og jeg skal da klare å få dagene til å gå uten måsagubben hjemme også. Uka som gikk hadde fine øyeblikk. Selv den vondeste dagen hadde fine øyeblikk.

I går kveld var det også kjølig i måsahuset. Døra hadde stått oppe hele dagen, slik den oftest gjør på denne tiden av året. Da det til slutt, sånn utpå kveldinga begynte å regne, fyra vi faktisk opp litt. Kun noe papir som hadde ligget i vedkurven lenge, og et par kubber. Ikke mye, bare nok til at det ble litt deilig lunk i stua, og lukten av ved fylte nesa. Da var det godt å sitte inne, bare senke skuldrene, og slappe av litt. Godt øyeblikk.

I starten av uka reiste vi over fjellet. på tur hjem fra uka på veien. Turen fra Gålå til Skeikampen, over Peer Gynts vei, slutter aldri å imponere meg. Det er noe med fargene der oppe. Alle nyanser av grønt og blått, lag på lag med stein, gress, mose, vann og himmel. Jeg får liksom ikke helt sett meg mett på naturen. Vi hadde, som alltid, mange stopp over fjellet. Bare for å gå litt innover i fjellheimen, vasse litt i iskalde fjellvann, sitte på en stein og stirre ut i lufta, spise litt. Bare oppdage, og nyte. Da gjør det liksom ikke noe om ferden egentlig går hjemover, når øyeblikkene på veien er så mange.

Å komme hjem. Det er noe med det, borte bra, hjemme best. Det var så godt å komme hjem til podene, klemme dem, snakke med dem. Godt å lage middag på eget kjøkken, vaske klær, og godt å bare hvile på sofaen, under teppet jeg fikk i gave fra Line rett før ferien, og leste første kapittel i boka, også fra Line. Line altså…savner jo kollegene mine allerede jeg. Men ja, å komme hjem etter ei uke på veiene, lande litt i alt som er sitt eget, det var et godt øyeblikk.

Så kom den vonde dagen. Begravelse for kameraten. I et halvt år har vi “ventet” på denne dagen, i den forstand at vi visste den ville komme. Så er det så rart da, at uansett hvor lenge man har ventet, er man liksom likevel ikke forberedt. Det ble snørr og tårer, lenge før vi ankom kirken. Det ble tårer da vi gikk inn, under nesten hele seremonien, og da seremonien endelig var over. Men oppe i det hele var det vakkert. En kirke full av mennesker som var glad i Knut, flotte taler, nydelig musikk, en verdig avslutning på et om enn altfor kort, så alikevel godt liv. Det var noe så innmari vondt, likevel fint, md å se alle podene og gubben bære kisten ut. En siste reis, en siste hilsen. Også var det godt å samles etterpå, spise litt, skravle litt, bare være sammen og minnes. Det finnes gode øyeblikk selv i slike stunder.

Vi kjente fremdeles litt på uroen dagen etter. Det var godt at begravelsen var over, likevel kjente vi plutselig på sorgen. Du vet, perioden mellom død og begravelse er en lags limbo, og når alt er “landa”, da har man tid til å tenke. Så vi dro til Ørje med bilen full av solsikkefrø, for å se etter gakkgakker. Og Ørje leverte, for så fort vi kom ned på svabergene svømte en hel andefamilie mot oss, og vi ble sittende nesten en time i duskregnet og mate nebbete små fjærkre med overprisa frø fra Rema. Men kos var det, for lite slår frisk luft og andunger som vagger rundt føttene dine. Fine øyeblikk.

Så kom smellen. I den grad man kan kalle noe som ikke smeller en smell. Mange rundt meg har sagt den vil komme. Mange sa det allerede i høst, da skoleåret tok en tørn jeg aldri før hat opplevd. Da jobben ble tung, og hverdagene mye. Så kom sykdommen til kameraten oppi alt, og gjorde hverdagene enda fullere av uro. Jeg har nok balansert litt på ei gyngende line, men har klart å holde balanser sånn nogelunde. Dagen etter begravelsen gikk fint. Fredagen også, forsåvidt, selv om søvnen aldri så ut til å slippe taket. Men lørdagen randet det over. Det var som om kroppen skalv av kulde, enda det det ikke var kaldt- Kjeven var nesten i lås, og tårene ville ikke slutte å renne, enda jeg egentlig ikke gråt. Det slapp liksom ikke taket. Så da kjørte vi en tur, gubben og jeg. Sceneskifte kalte han det. På med turtøy, pusse tenna, gre håret, og ut av huset. Vi kjørte ikke lengre enn Lørenskog, rusla litt rundt på turstier der, kikket litt på den lille banen hvor gubben noen ganger kjører racerbil før jobb. Så kjøpte vi oss middag ute, men spiste i bilen, bare vi to, i stillhet. Det var lettere å være hjemme senere på dagen. Som om skyene i hue hadde letta litt.

Jeg kjenner det i dag også. At stunden er litt tung, at tårene liksom presser på,  at kroppen ikke orker. Hodet orker ikke egentlig det heller. Jeg skal litt i dag uansett. Skal lage meg noen øyeblikk. Det skal bakes matpakkemat til gubben som skal tilbake til hverdagen i morgen, Jeg skal ferdigstille en tegning jeg har en bestilling på, lese litt mer i boka fra Line, lufte meg litt, og komme til bunns av skittentøy kurven. Det er jammen med mye hverdagsterapi i ferdig parra sokker altså. Håper uka som gikk ga det noen fine øyeblikk, og mange grunner til å smile, og at uka som kommer gjør det samme. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Da vi kom hjem fra 50 års-laget satt kameraten og halvsov i lenestolen foran TV`n. Litt lego og en togbane på gulvet var det eneste tegnet på at det hadde vært unger i stua, ellers var det stille. Vi var aldri borte fra ungene mange timer av gangen da de var små, men om vi måtte, var kameraten nesten selvskreven barnevakt.

“Har det gått bra?” spurte jeg?

“Jada.” svarte kameraten. En mann av få ord. Hadde det gått dårlig hadde han sagt det. Et enkelt “jada” var et sikkert tegn på at det hadde gått fint.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

“Og de sovna alle tre?” spurte jeg.

“Det blei stille ihvertfall!” svarer kameraten.

Mammaen i meg er trygg på at alle ungene, og barnevakten har hatt det helt fint, ellers ville han jo ha ringt. Men jeg vil jo vite mer. Jeg er jo mamma. Mammaer har behov for å vite, bare fordi. En mamma-ting. Pappaen var mer enn nok fornøy med svaret til kameraten, og dumper ned i sofaen, og løsner den øverste skjorteknappen. Verken han eller kameraten er skjorte-mennesker. De er t-skjorte folk. T-skjorter av gratis-typen. De du jobber i på verkstedet, med verkstedets logo på.

“Minsten da?”, spør jeg. Lurer veldig på om to og et halvt åringen hadde savnet mamma.

“Joa…gikk fint med han! Lå å gjemte seg under stuebordet den første timen da!”

“Hæ? Så lenge? Hvordan fikk du han frem da?”

“Rista litt i ei potetgull-pose! Da kom`n fram!”  Pappaen og kameraten humrer.

Så enkelt, så lett. Potetgull, lego og togbane.

Kameraten var sånn. Rolig som skjæra på tunet, når han ikke kjørte Rally, eller skrudde bil som ikke starta.

Vi titter stadig mot døra, når vi sitter her i sofaen, gubben og jeg. Så ser vi på hverandre, og smiler litt trist. Han gikk alltid rolig i døra. Ringte ikke på, gikk alltid rett inn. Ringeklokka har ikke virket på mange år uansett. Han satt joggeskoa i gangen, tusla inn, og satte seg i sofaen, eller lenestolen. Noen ganger gikk skravla, andre ganger snakka vi nesten ikke noe. Bare var sammen. Begge deler falt seg alltid like naturlig. Han skal ikke gå stille i den døra noe mer. Vi vet det, men har kanskje ikke helt forstått det enda. Han har ikke gått i den døra siden Desember, selv om han gikk ut av tiden for bare en uke siden. Gikk ut av tiden…. Bare en pent innpakka måte så si at noen er døde på. Hvorfor pakker man det egentlig inn?

Presten ringte meg når jeg var ute og gikk i dag. Ville høre litt om kameraten før begravelsen i morgen.

Kameraten har vært kamerat siden han og gubben gikk i bleier. Nesten naboer på det rolige byggefeltet. Lekte i sandkassa, krangla om den litte gule gravemaskinen, gikk sammen til skolen første dag i første klasse, og sammen hjem igjen siste året på videregående. Bestevenner, og alltid klassekamerater. Da jeg møtte gubben fikk jeg kjæreste, og en kompis. Ganske fort en bestekompis. Kameraten kjørte oss til og fra første date, kjørte flyttelasset da vi kjøpte hus, og sovna under salongbordet på innflyttingsfesten. Han hadde eget soverom her til de kveldene det ble seint, og det blei ofte seint.

Kameraten var her da vi kom hjem fra sykehuset med nyfødte små nurk. For gutta var det like naturlig å krype opp i hans fang, som i mamma og pappa sitt. Kameraten var med på treninger, løp, skoleavslutninger, dåp, bursdager og konfirmasjoner. Onkel Tyt, fordi kallenavnet fra barndommen da Knut var for vanskelig å si, alltid ble hengende ved.

Han lo da han var innom i starten av Desember.

“Du er tidlig opp med juletreet ja!” Alltid litt lett mobbing fordi jula var oppe tidlig.

“Sees nærmere jul da.” sa vi da han dro.

Men mens folk la de siste gavene under treet, og ribbene stekte i ovnene rundt omkring, lå kameraten på sykehuset, og han kom aldri hjem igjen. Et halvt år med sykdom så slem at den tok han gradvis fra oss. Et halvt år med en sykdom så slem at selv da han selv sa stopp, så slapp den ikke taket på mange uker. En sykdom så slem at man nesten ønsket døden velkommen, og da den kom var sorgen blandet med en slags lettelse.

Ut av tiden, så lenge før tiden skulle være over. Urettferdig. Likevel er vi så takknemlige for tiden vi fikk.

Så kjære Knut Arild. Takk for festene, hverdagene, turene, samtalene. Takk for tia.

Jeg skal pynte juletreet like tidlig i år.