Da vi kom hjem fra 50 års-laget satt kameraten og halvsov i lenestolen foran TV`n. Litt lego og en togbane på gulvet var det eneste tegnet på at det hadde vært unger i stua, ellers var det stille. Vi var aldri borte fra ungene mange timer av gangen da de var små, men om vi måtte, var kameraten nesten selvskreven barnevakt.

“Har det gått bra?” spurte jeg?

“Jada.” svarte kameraten. En mann av få ord. Hadde det gått dårlig hadde han sagt det. Et enkelt “jada” var et sikkert tegn på at det hadde gått fint.

Annonsørinnhold

Dette er julekalenderne mannfolk vil ha

“Og de sovna alle tre?” spurte jeg.

“Det blei stille ihvertfall!” svarer kameraten.

Mammaen i meg er trygg på at alle ungene, og barnevakten har hatt det helt fint, ellers ville han jo ha ringt. Men jeg vil jo vite mer. Jeg er jo mamma. Mammaer har behov for å vite, bare fordi. En mamma-ting. Pappaen var mer enn nok fornøy med svaret til kameraten, og dumper ned i sofaen, og løsner den øverste skjorteknappen. Verken han eller kameraten er skjorte-mennesker. De er t-skjorte folk. T-skjorter av gratis-typen. De du jobber i på verkstedet, med verkstedets logo på.

“Minsten da?”, spør jeg. Lurer veldig på om to og et halvt åringen hadde savnet mamma.

“Joa…gikk fint med han! Lå å gjemte seg under stuebordet den første timen da!”

“Hæ? Så lenge? Hvordan fikk du han frem da?”

“Rista litt i ei potetgull-pose! Da kom`n fram!”  Pappaen og kameraten humrer.

Så enkelt, så lett. Potetgull, lego og togbane.

Kameraten var sånn. Rolig som skjæra på tunet, når han ikke kjørte Rally, eller skrudde bil som ikke starta.

Vi titter stadig mot døra, når vi sitter her i sofaen, gubben og jeg. Så ser vi på hverandre, og smiler litt trist. Han gikk alltid rolig i døra. Ringte ikke på, gikk alltid rett inn. Ringeklokka har ikke virket på mange år uansett. Han satt joggeskoa i gangen, tusla inn, og satte seg i sofaen, eller lenestolen. Noen ganger gikk skravla, andre ganger snakka vi nesten ikke noe. Bare var sammen. Begge deler falt seg alltid like naturlig. Han skal ikke gå stille i den døra noe mer. Vi vet det, men har kanskje ikke helt forstått det enda. Han har ikke gått i den døra siden Desember, selv om han gikk ut av tiden for bare en uke siden. Gikk ut av tiden…. Bare en pent innpakka måte så si at noen er døde på. Hvorfor pakker man det egentlig inn?

Presten ringte meg når jeg var ute og gikk i dag. Ville høre litt om kameraten før begravelsen i morgen.

Kameraten har vært kamerat siden han og gubben gikk i bleier. Nesten naboer på det rolige byggefeltet. Lekte i sandkassa, krangla om den litte gule gravemaskinen, gikk sammen til skolen første dag i første klasse, og sammen hjem igjen siste året på videregående. Bestevenner, og alltid klassekamerater. Da jeg møtte gubben fikk jeg kjæreste, og en kompis. Ganske fort en bestekompis. Kameraten kjørte oss til og fra første date, kjørte flyttelasset da vi kjøpte hus, og sovna under salongbordet på innflyttingsfesten. Han hadde eget soverom her til de kveldene det ble seint, og det blei ofte seint.

Kameraten var her da vi kom hjem fra sykehuset med nyfødte små nurk. For gutta var det like naturlig å krype opp i hans fang, som i mamma og pappa sitt. Kameraten var med på treninger, løp, skoleavslutninger, dåp, bursdager og konfirmasjoner. Onkel Tyt, fordi kallenavnet fra barndommen da Knut var for vanskelig å si, alltid ble hengende ved.

Han lo da han var innom i starten av Desember.

“Du er tidlig opp med juletreet ja!” Alltid litt lett mobbing fordi jula var oppe tidlig.

“Sees nærmere jul da.” sa vi da han dro.

Men mens folk la de siste gavene under treet, og ribbene stekte i ovnene rundt omkring, lå kameraten på sykehuset, og han kom aldri hjem igjen. Et halvt år med sykdom så slem at den tok han gradvis fra oss. Et halvt år med en sykdom så slem at selv da han selv sa stopp, så slapp den ikke taket på mange uker. En sykdom så slem at man nesten ønsket døden velkommen, og da den kom var sorgen blandet med en slags lettelse.

Ut av tiden, så lenge før tiden skulle være over. Urettferdig. Likevel er vi så takknemlige for tiden vi fikk.

Så kjære Knut Arild. Takk for festene, hverdagene, turene, samtalene. Takk for tia.

Jeg skal pynte juletreet like tidlig i år.