Høst ute-høst inne.

Det ble flere turer ut i skogen denne uka. Jeg får liksom ikke nok av fargene, sola, regnet, vinden og luktene. Jeg har vel nevnt det før (nesten manisk gjentagende) at kreativiteten blomstrer, og ideene bare kommer som perler på en snor på slike fine høstdager vi har nå. Ikke bare når det gjelder å bruke materialene man finner ute til å lage noe, men lysten til å kokkelere med sesongens varer blir større, og bakegleden like så. Her om dagen fikk jeg til og med lyst til å strikke, og jeg kan ikke strikke engang!

Flere ganger denne uka har jeg gått en ettermiddags eller kveldstur i skogene rundt på Bjørkelangen, og sanket smått og stort av små skatter for å ta med hjem. Høsten er så fin at den fortjener å bli med inn. Dette er liksom sesongen da det virker bortkastet å bruke penger på blomster og annen fancy dekor til huset, nettopp fordi det finnes så mange andre gode alternativer rett utenfor døra.

 

( Trenger ikke blomster når skogen er full av fargerike blader. )

 

( September…mulig å få den i reprise? Bare en gang til? )

 

I går kveld fikk jeg satt meg ned og lekt meg litt med ukas “fangst” fra skogen.

En bærepose mose ble surret sammen til moseballer i ulike størrelser. De er så enkle å lage, likevel så dekorative, og de bringer litt lukten av frisk skog med seg inn. Mosen blir surret med naturfarget tråd rundt en sammenrullet avisside. Avisen trekker til seg fuktigheten, men tørker likevel etter hvert, slik at mosen holder seg godt i form og farge. Egentlig er jeg ikke så glad i alt for mye dill-dall, og synes oftest at en helt enkel moseball er dekorativ nok i seg selv, men i går fikk noen av dem en liten ekstra finish med en stump lærtråd, og en halvspist kongle. For å ta knekken på eventuelle småkryp som følger med mosen inn får ballene ligge noen timer i fryseren før de får ligge til pynt.

 

Moseball. Surret med naturtråd, “røffet” opp med lærtråd og restemat fra Ekornet. )

 

( Et gammelt vindu, høstløv, halvspist kongle og moseball. Sesongbasert interiør lissom. Me like! )

 

( Ute på trammen. )

 

Moseballene ligger nå plassert flere steder rundt om i måsahuset. Noen på et pyntefat på spisebordet, noen på kommoden i gangen, og noen på ei hjemmelaget hylle ute ved inngangspartiet.

Som et alternativ til levende lys, som jeg egentlig foretrekker, ligger det nå en lyslenke sammen med noen moseballer på bordet, og skaper fin stemning i kveldsmørket.

 

 

( Når høsten skaper stemning inne. )

 

Levende lys må jo være noe av det beste med mørketiden, men med tre katter i hus, hvor to av dem lider av en eller annen form for trang til å leke med ilden er dette for tiden et litt dårlig alternativ. De to gangene jeg har prøvd å tenne levende lys denne høsten har det lukta svidd katte på hele Liermosen, og for tiden går en av kattene uten pels på halen, og en uten værhår….  Så inntil videre, og frem til pusekattene opparbeider seg et snev av intellekt, blir det batteridrevne lyslenker i stua i stedet.

 

( “Åh, er det levende lys på bordet??? Da legger jeg mer her og vifter med halen…” Dumme dyr ass! )

 

 

 

I stedet for blomster står det nå kvist og kvast fulle av fargerike høstblader i vaser og krukker rundt om i stua. De varer ikke mange dagene før bladene faller, men enn så lenge er de rett og slett vakre, og det handler jo om å nyte det man har mens man har det. Det er vakkert, og det er helt gratis!

Også på kjøkkenet er det høststemning, for i gryta putrer for andre gang denne uka en gulrot og søtpotet suppe, og i ovnen varmes hjemmelagede urtebrød med hvitløk og basilikum. Enkel og god høstmat som nesten gjør seg selv, mens måsafruen blogger om høsten, nok en gang.

 

( Gulrot og søtpotetsuppe med lime, basilikum og kesam med et dryss av sprøstekt bacon. Stønn!!! )

I dag dekkes til og med bordet med hjemmelagede serviettringer av blåbærlyng. Det meste av blåbærlynget har kastet bladene, men stilkene er fortsatt grønne og myke, og kjempelette å jobbe med. De kan tvinnes, rulles, og flettes, eller rett og slett bare buntes sammen med en enkel tråd slik som de jeg lagde i dag. Jeg har lekt meg med flere varianter i dag, og har så smått begynt å tenke borddekking til julemiddagen. (Uff, kan nesten ikke skrive det engang uten å fyse på ribbe med sprø svor!)

 

( Superenkel serviettring laget av tvunnet blåbærlyng. )

 

Det blir til og med høststemning over kveldsmaten i kveld. En trivelig kollega med en hage som bugner av godsaker hadde med seg ikke mindre en en hel bøtte aronia til meg i dag. Kanskje bedre kjent som svartsurbær i følge gamle kjerringer og Wikipedia. Disse bærene er helt nye for meg, men alt nytt er jo spennende. De fleste av bærene er vasket og fryst etter anbefaling, og skal syltes i helgen. En liten del av bærene ble karamelisert sammen med epler og søtpotet i ettermiddag, og befinner seg nå innbakt i en pai av søt mørdeig.

 

Jeg aner ikke hvordan det vil smake, men det lukter i alle fall godt. Det lukter høst.

 

( Svartsurbær og søtpotetpai….tror jeg må stikke å kjøpe vaniljeis også. )

 

 

Høst ute, og høst inne.

Nå skal denne fruen haste avgårde på et spennende møte, deretter blir det forhåpentligvis tid til en kosestund med gutta i sofakroken før det blir natt.

Ønsker deg en nydelig høstkveld!

 

Høstglede.

“Hæh? Skal du blogge om høsten? Bare høsten lissom? Hvem gidder å lese om det a?”

Minstepoden henger litt over skuldrene mine her jeg sitter og ser igjennom bilder fra ettermiddagens lille spontane utflukt i skogen. Han har den siste uka fått med seg noen episoder av “Bloggerne” på TV2, (ok da, mulig han har plukket opp litt når jeg ser på også! …guilty pleasure lissom! ) og plutselig vet han alt om fengene overskrifter, og provoserende innlegg og skyhøye lesertall.

 

( Når høsten lissom bare sprer om seg med kjærlighet. Hjerteblad lissom, hva gir`u meg? Love is in the air! )

Jeg trekker litt på skuldrene og tenker at det ikke gjør noe om folk ikke leser, og hvis jeg bare for min egen del vil poste bilder av den rå og ekte høstgleden jeg kjente på akkurat i dag, så gjør jeg det. På søndagen gikk jeg en liten runde i skogen mens gutta trente, og bolledeigen og brødene hevet på benken hjemme. Jeg vandret gjennom et hav av spreke farger og friske lukter, og lovet meg selv at jeg en eller annen gang i løpet av uken skulle gå en tur til, denne gang med kurv eller pose, og samle inn litt av skogens skatter. Fargene ute akkurat nå gir meg så masse inspirasjon, og den kreative halvdelen av hjernen koker nesten over av ideer.

 

( Lykke er når soppen vokser ute, og ikke i underlivet! )

 

Etter jobb virket sofakroken så innmari forlokkende. Bena var ømme, hodet var trett og magen var i grunn fysen på at som fantes i skap og skuffer. Etter middagen ble det enda verre. Mett og varm er en farlig kombinasjon, for jeg sovnet nesten på do før klokken var fem. Det var da hånda glapp, haka traff lårene, og dorullen trillet ut av hendene jeg bare bestemte meg for å ta den lille turen ut i skogen.

Jeg angrer ikke. Har du vært uke og kjent på høsten enda? Virkelig kjent på den?

 

( Eidsdammen, i vakker høstdrakt! )

 

Har du ikke bare sett de fine fargene på løvtrærne, men kjent på bladene også. Holdt et illrødt høstblad i hånden, og virkelig kjent på høsten?

Har du stått midt ute i skogen med lukkede øyne og nesa i været, og kjent regndråpene kile deg i ansiktet? Det har jeg, og hvis du stopper opp og kjenner godt etter er det ganske så magisk!

 

( Sopp-kopp )

 

Jeg har plukket kvister fra bjørka, fulle av gule blader. Jeg har plukket kongler og myk mose, en hel kurv full! Jeg har møkk under neglene, regndråper i håret, våte tær og senkede skuldre, og alt det på en helt vanlig tirsdag.

En liten time ute, det var alt som skulle til. En liten time med rein høstglede, og det var herlig, selv om det verken er provoserende eller formuleres i en spennende overskrift.

 

( Grått, vått, og aldeles herlig! )

 

( Spis aldri en sopp som stirrer på deg! )

 

Nå sitter jeg her i sofakroken, som var akkurat like innbydende etter en skogstur som den var tidligere i kveld. Det knitrer i peisen, og det lukter te og pepperkaker. (Europris har tyvstartet på jula, og jeg gikk fem på!)

Høsten er og blir min absolutte favorittårstid. Høsten er magisk, og jeg gleder meg til å ta med litt av magien inn.

 

1. Ta en bit fluesopp for egen fornøyelse og billig rus!

 

2:Nyt en rekke festlige hallusinasjoner i sopprus. Jeg fant min avdøde oldemors ansikt i en sopp. Festlig!

 

3: Før rusen avtar, skrell en tilfeldig forbipasserende kråke og finn ditt personlige indianer navn. Janne, nå også kjent som “Smygende Trøstespiser!”)

 

Bare fantasien setter grenser for hva som kan kreeres av det man finner i skogen akkurat nå. I skrivende stund står en stor kurv i boden, fylt til randen av fargerik mose, tyttebærlyng, kvister og kongler, og jeg gleder meg til å lage noe av det. Dette blir nok heller ikke det siste innlegget på bloggen som oser av høstglede denne sesongen. Spennende overskrifter, lesertall eller ei. Høstgleden skal kjennes på, og den skal foreviges i bilder og lukter. Akkurat denne årstiden fortjener det.

 

Ønsker deg en nydelig høst, håper du finner tid til å nyte den.

Ukas små øyeblikk.

Når uka starter med litt sånn rester av manneinfluensa, dårlig nattesøvn og en liten drøss foreldremøter osv., da er det egentlig ganske greit å ha en slik liten blogg, og vite at på søndagen skal man oppsummere ukas små øyeblikk et lite innlegg. For midt oppe i snørrete lommetørklær og skuldre som nesten konstant befinner seg oppunder ørene begynner man å lete etter de små fine øyeblikkene for å kunne dokumentere dem, og før man vet ordet av det er man mer opptatt av å lete etter alt det positive, enn å fokusere på det negative. Ikke at det har vært så masse negativt altså, for all det, men noen ganger har denne måsafruen en tendens til å svartmale enhver situasjon jeg helst ikke vil være i, og legger du til en god porsjon snørr og en grei dose natterlige hostekuler, da er jeg strengt tatt, i eget hode, døden nær.

 

( Høsten. Finere årstid finnes ikke. )

 

Til tross for et par våken-netter og en høyst ufrivillig dotur midt på den lokale turstien, har uka vært full av små fine øyeblikk som krydrer hverdagen. Mandag var en typisk innedag. Etter jobb og skole satt hele måsafamilien samlet i en litt sliten tre-seter fra IKEA, med ei dyne over oss, og leste hver vår bok. Noen leste lekser, noen leste verktøyskataloger, og noen (du gjetter aldri hvem) leste en saftig kioskroman full av høye mørke italienere med mykt hår på brystkassa og et snev av eksotisk aksent. Midt i et relativt saftig kapittel ble undertegnede fysen, og valget falt på grillede marsmallows. Fra sofakroken satt altså to voksne og tre tenåringer og grillet reint sukker over stearinlys på bordet, mens praten gikk om hverdagslige ting som skole, jenter og fet musikk. Det var ikke et sånn “OMG” øyeblikk, men likevel noe jeg vil huske i lang tid fremover. For akkurat der og da, mellom to munnfuller av diettbrytende sukkerbomber slo det meg hvor lite som skal til for å skape bittelitt hverdagsmagi.

 

( Sofacamping , sukkerbombe og hverdagsøyeblikk )

 

Siden mandag har det gått slag i slag, og selv om travle jobbdager ble kombinert med foreldremøter og trening har det likevel vært masse små øyeblikk verdt å huske. Latterkrampen i bilen hjem fra Strømmen Storsenter sammen med Ida. Akkurat nå husker jeg ikke engang hva vi lo av, men moro var det.

Følelsen av å slappe fullstendig den kvelden  jeg spredte esker fulle av papir og lim utover gulvet foran peisen, og satt i timevis og snekret sammen små esker til en gruppe avgangselever. 

 

Lykkefølelsen jeg kjente på da gubben kom hjem med kokosboller.

 

( Bli`kke tjukk når man tar færre biter! )

 

Gleden over å bli invitert ut på kaffe av en tidligere elev. Det slo meg hvor heldig jeg er som ikke bare får jobbe med flott ungdom hver eneste dag, men som også innimellom blir oppdatert på livet til de som for lengst har avsluttet skolen og startet på nye epoker  i livet.

Det øyeblikket da katta forstod at den ikke kunne fly, og ble sittende målløs og litt trist i toppen av ei gammal eik mens den ble ertet og terget av ei skjære i en furu noen meter unna mens jeg lo rått og usympatisk, og øyeblikket da jeg flere timer senere kom hjem fra jobb og fant et skjærehode liggende på dørmatta. Karma lissom…. velkommen hjem!

 

( Lillegrå. Fuglejeger  og mobbeoffer! )

 

Jeg gleder meg over det fine øyeblikket da misten og moder`n gikk en lang tur et regntung ettermiddag. Om mindre enn tre uker entrer også denne poden tenårene. Vemodig for mor, spennende for han. En helt vanlig ettermiddag ruslet vi rundt og planla familieselskap, pakker og bursdagskake. Litt tid med bare minsten, det er hverdagsøyeblikk det.

 

( Kvalitetstid med lillegutt, som slett ikke er så liten lenger! )

 

Ukas måsagubbe-øyeblikk. Da måsagubben for fjerde gang denne uka kom hjem med bananer etter å ha vært på butikken alene, og uten handlelapp. For  måsagubben må ha en eller annen form for banan fetisj, eller som den mellomste poden så fint sa det det tidligere i dag: “Trur egentlig pappa er født i feil art!” For her hjemme er vi nå usikre på om den akk så hårete mannen kanskje er halvt ape, at det bor en liten bavian i han, at det finnes et snev av gorilla i gubben. For han klarer altså ikke å gå forbi fruktdisken uten å ta med en klase bananer. Og ikke en liten klase heller, neida! Han må på død og liv bære med seg den største bunten på 10-12 bananer. Spiser han dem? Nei!!! De er vist bare så kjekt å ha!

 

( Når du sender gubben på handletur alene, og han drømmer om å bli bestekompisen til Julius! )

 

Ukas kanskje minst grasiøse øyeblikk kom fredags morgen da jeg ganske så spontant dro på meg en snerten liten kjolesak fordi vi i midttimen skulle feire 60 årsdagen til en god kollega. Å ha på kjole en hel dag, samt å faktisk klemme kroppen inn i en er jo i seg selv en utfordring for meg, men problemene meldte seg for alvor da jeg skjønte hvor vanskelig deg ville bli å entre en litt rusten herresykkel uten å blafre med glufsa foran samtlige sambygdinger som var ute en tidlig fredagsmorgen. Med kort skjørt, herresykkel, skyldig en god porsjon østrogen og med en boblende latterkrampe fikk høna seg en ufrivillig luftetur en tidlig fredagsmorgen, og mindre grasiøs har jeg vel sjelden vært.

 

( Når du innser at kombinasjonen korte skjørt og herresykkel ikke nødvendigvis er noe sjakktrekk… )

 

( Når kjolen virker mot sin hensikt, og ikke gjør deg spesielt nett og feminin likevel! Her er det gjennomtrekk. Mulig det blir så hals…. altså, sår livmorhals! )

 

Helgen kom og gikk som den alltid gjør. Dagene har gått for fort, men slik er det jo når de er relativt innholdsrike. Gutta har trent og jobbet, og trent enda litt til. Etterlatt her hjemme mens de og gubben har trålet opp og ned på crossbaner på hele Romerike har jeg som vanlig tatt på et slitent bakeforkle, og slappet av på kjøkkenet med litt baking og kokkelering. Uten egentlig noen bestemt bakeplan har det blitt produsert et par nøttebrød, litt ulik bakst av søt gjærdeig, og en egenkomponert banankake med sjokolade og epler. Vi hadde jo som sagt en del bananer å ta av…. for å si det sånn!

 

( Banan og sjokoladekake med epler og karamell! )

 

( Sirupssolsikke med kanel. )

 

( Hjemmelaget karamellsaus med havsalt. )

 

( Knutebolle med salt karamell. )

 

Mens boller stod til heving, og kaker til avkjøling gikk jeg en liten runde i skogen mens gutta trente. Det finnes ingen årstid vakrere enn høsten, og keativiteten blomstrer etter en runde i frisk luft. Jeg angret på at jeg ikke tok med pose for å samle inn litt forskjellige skatter fra skogen, for det finnes lite som er mer inspirerende enn fargene og luktene ute akkurat nå. Til uka blir det definitivt en ny tur, og da skal sekken med. Her skal det samles, og kreeres. Jeg gleder meg allerede!

 

( Når Donald Trump har jogga forbi, og tupeen har satt seg fast i furua! )

 

( Når du mangler østrogen og selvinnsikt. God tur lissom! )

 

I skrivende stund er middagen fortært, og alle beboere i måsahuset, både mennesker og dyr er inne for kvelden. Siste rest av uken tilbringes sammen, i hvertfall nesten. Oppe sitter en pode og klimprer på gitaren. En eller annen Metalica låt øves inn, og det låter slett ikke verst!  En annen ligger på sofaen med musikk på øret og en pus på fanget. Den tredje sitter tålmodig bak meg og venter på at moder`n skal logge av nett. Da blir det vri åtter, kakao og rosinboller. Heldige oss, som rekker å skape enda noen fine små øyeblikk før den nye uka kommer.

 

Ønsker deg en nydelig høstuke full av fine hverdagsøyeblikk.

Vi blogges.

 

 

Tyttebæsjtur.

Jeg så en sånn oppskrift på et tyttebærbrød på en instagramkonto jeg følger, og tenkte at det hadde jeg skikkelig lyst til å teste. Tyttebær er jo godt for kropp og sjel, og baking er moro, så det så ut til å være den perfekte kombinasjon. Selv om tyttebæra i matbutikken så både røde, friske og innbydende ut, synes jeg de var grådig overpriset, og når man er så heldig å bo i ei bygd med skog på alle kanter kan man like gjerne benytte seg av det. Derfor tredde jeg to digre dameføtter ned i et par fargerike joggesko, klemte underkroppen inn i en litt for trang løpetights og satte snuta mot skogen for litt selvplukk sånn på tampen av bærsesongen. Jeg satset på at det var noen bær til overs, nok til å fylle en liten boks, nok til et saftig tyttebærbrød eller to.

Det skal sies at jeg hele denne uka har kjent på etterdønningene av manneinfluensaen jeg fikk av gubben forrige helg. Jeg har vært igjennom hele spekteret av den velkjente mannesykdommen. Tette ører, vondt i brøstet, etsende bihuler, bomull i hodet osv! Jeg var absolutt på bedringens vei da jeg entret skogholtet og trasket med godt mot innover en godt oppmerket og særdeles populær skogssti. Det som er så fint med skogen her på Bjørkelangen er at ildsjeler, ihugga turgåere i refleksvester og med termos full av kaffe og likør, i årevis har tråkket stier opp og stier ned med malingsspann, skilter og sperrebånd for å markere stier av ulik lengde og vanskelighetsgrad.

 

( Når det er umulig å gå seg vill i lokalskogen. )

 

Her er det så godt som umulig å gå seg vill, selv for en middelaldrende blogger med dårligere retningssans enn en stup full russer på Vodka messe i Moskva! Her kan man altså både lett finne veien hjem, samt slå av en prat med kjente og ukjente sambygdinger. For sjansen er stor for at du møter på et titalls mennesker eller fler når man vandrer langs lokale stier, og særlig på en greit varm høstettermiddag. Da myldrer det på stiene av lokale staute midtlivskrisejoggere i sykkelshorts og singletter fra Sportsshoppen i Sverige, løpende rundt blant mose og kongler med magebelter fulle av sykkelflasker som lekker av proteindrikker med sjokoladesmak. Det kryr av syklubbdamer som desperat jobber av seg napoleonskakelåra i motbakkene, og småbarnsfamilier som lar unga løpe seg gode og slitne før leggetid. Her luftes det harabikkjer, fuglehunder med ADHD og sånne selskapshunder med puddelklipp og sløyfe i luggen, og alle, bortsett fra panikkjoggerne er mer enn villig til å slå av en fem minutters prat midt i svarteste skauen.

Derfor er det så trygt, fint, og koselig å vandre rundt på stiene i bygda en lun høstkveld, for å plukke en liten plastboks med tyttebær. Det vil si, fint…så lenge man ikke plutselig befinner seg i det siste stadiet av en manneinfluensa. Akutt rennebæsj stadiet! Når alt annet av betente bihuler og alskens kroppslige væsker har forlatt hode og brystregionen, og det eneste som står igjen for kroppen er å kvitte seg med de aller siste bakteriene! Her skal dritten ut, åkke som, og det haster tydeligvis noe voldsomt!

For midt mellom syklubbtrimmere, panikkjoggere og harabikkjer med los kjente jeg midt i ei tue med litt vasne tyttebær, at noe var alvorlig gæli!

 

( I det øyeblikket du innser at det kommer til å gå gæli, og at fisen mest sannsynlig ikke er helt tørr !!! )

 En salig blanding av manneinfluensa på siste verset, og hvitløksmarinert svinekam med blomkålstuing gjorde seg akutt gjeldende da de plutselig slo knute på tarmen. Jeg vet ikke om du har kjent på den følelsen, når alt du har døtta ned i brødkværna i to dager plutselig kjører berg og dalbane gjennom tarmen som får det bråtravelt med å levere avfallslasset? Det er så jævlig!!! Når magesyra voldtar tarmen og foretar en innvendig gjennomspyling i så voldsom fart at det svir i øya, svetten renner oppover og du må bite tenna sammen mens du kniper rumpeballene hardt nok sammen til å kunne sprette en ølkort med rassen, og du desperat løper rundt med rak rygg på leting etter en do, fordi du vet at om du bøyer kroppen i så mye som en bitteliten vinkel er det kjørt!

Sånn var det! Midt i ei tyttebærtue, med litt for stram tights over låra og med en plastboks i hånda vinklet jeg hodet i alle retninger, på leit etter en nærliggende treklynge eller en maurtue å gjemme meg bak for å lette på trykket i guds frie natur. Men over alt, på alle kanter løp det småbarnsfamilier, og syklubbdamer i matchende treningstrøyer, og panikkjoggere og bikkjer i alle retninger. Med rak rygg og korte skritt satte jeg kursen mot nærmeste bakketopp full av lyng og mose og ei gruppe tett sammenvokste furutrær, i håp om litt privatliv til å gjøre mitt u-ungåelige fornødende. I motbakken kjentes det ut som om bekkenet kom til å revne, og magen romlet høyere en enn gammel chevy på Amcartreff. Da jeg endelig nådde toppen var tarmen i ferd med å eksplodere, og etter nøye speiding etter sambygdinger på skautur kunne jeg endelig bekrefte at jeg var alene da jeg huket meg ned bak furutrær og lyng og lot det stå til.

 

( Når det virkelig kniper og man virkelig ikke klarer å knipe. )

 

Det luktet kloakk og hvitløk da tarmen opererte som en høytrykkspyler, og spraylakkerte mose og lyng som en proff tagger ødelegger betongvegger på Oslos beste vestkant!

Det finnes ingen bedre slankekur enn akutt renneræv, og midt i skauen mistet jeg om lag fire kilo, og en liten del av selvrespekten. Akkurat i det jeg strekker meg etter en mosedott skvetter jeg høyt da en rødbrun og overivrig fuglehund hilser på hunders vis med å stikke ei kald snute langt oppi glufsa. Jeg aner ikke hvor bikkja kom fra, men mens jeg med en hånd tørker meg bak med mose og lyng, og en hånd hoder bikkja unna hører jeg en mannestemme noen meter nede i lia:

 «Han er ikke farlig!! Han vil bare leke!!!»

I frykt for å reise meg opp med mose delvis hengende bak og tightsen nedpå knærne roper jeg tilbake :

« Det går bra, jeg bare plukker tyttebær!»

 

( Hyperaktiv kjøter av typen fuglehund søker kontakt med særdeles opptatt kvinne i tyttebærkratt. Bil.mrk: Snuse deg i skrittet? )

 

 Desperat prøver jeg å shusshe den innpåslitene bikkja unna mens jeg stående i hockey-stilling  prøver å trykke så lydløst jeg bare kan, men folk flest vet at en sånn renneræv lager ukontrollerte lyder enten man vil eller ikke! Midt i ei tue med røsslyng sitter en drøy kvadratmeter svær kjerringrumpe og «fjerter» og prutter», og «durer» , og ekkoet slår mellom høyreiste furutrær og mosedekte knauser. Jeg kaster ei trerot nedover skråningen for å få bikkja vekk, men for en fuglehund som er vant til å høste ros og godbiter for å bringe ting tilbake til jegeren ser den det som en lek, og kommer tilbake med rota for å «leke» mer mens jeg fremdeles i hockey prøver å tørke meg bak med en mosedott før jeg trøkker to tjukke lår inn i en litt for liten treningstights. Endelig oppreist ser jeg en smilende kar med halsbånd i hånda på vei oppover mot meg, og jeg tar meg i å undre på hvor mye han har sett og hørt. Jeg lemper den første passe svære steinen jeg finner og en trerot rask over for å dekke til åstedet, og med bikkja hoppende bak meg begynner jeg å klatre ned fra det midlertidige toalettet, slik at den ukjente ikke kommer opp og tråkker i en hvitløksmarinert husmor-ruke, og midt i bakken der vi møtes ser hunde eieren på meg med spørrende øyne og skrått blikk. Han titter på den tomme boksen i hånda mi og sier:

« Det var ikke no særlig med tyttebær der oppe?»

Den selvdianostiserte tourettesen i meg ville plutselig svare no sånn som at:

« Næh, der var det bare dritt-bær!»

med tanke på tarmtømmingen bare noen minutter tidligere, men jeg lot det være. Bare bikkja hans som var tilstedet under seansen ville forstått den akk så interne vitsen. Istedet ristet jeg litt forsiktig på hodet, og sa:

 «Næh, ikke no særlig!»

Når sant skal sies ble lysten på hjemmeplukket tyttebær bare mindre og mindre etter hvert som tankene tok overhånd, og jeg begynte å innse at det umulig bare kunne være meg som i nødens time må tømme kroppen for unødvendig avfall i guds frie natur. Plutselig så jeg for meg alle syklubbdamene på huk, på rekke og rad, mens de synkrontømte halvslappe blærer  utover skogens spiskammer. Jeg så for meg panikkjoggere med blæra full av proteinshake stående bak annenhvert tre mens de «vannet» blåbærtuene, og fuglebikkjer og prydvofser som legger igjen ruker fulle av halvfordøyd tørrfor og innmatspølse midt i tyttebærkrattet.

 

( Panikkjogger i midtlivskrise og sykkelshorts later vannet i blåbærtua! )

 

Med tom plastboks og en rumpesprekk full av kvist og bladverk trasket jeg gjennom skogen tilbake til sivilisasjonen. På vei hjem stakk jeg innom butikken og kjøpte en halv kilo ferdigrenset tyttebær fra kjøledisken, og tenkte at det tross alt var verdt pengene.

Skulle du være en av de som i disse dager er ute i skogen og sanker tyttebær til juleribba, eller trollkremen, så husk å skylde bæra godt! Du vet aldri hvem som var på «tyttebæsjtur» før deg!

Vi blogges!

Smak av høst.

Søndager er bakedag i måsahuset, og gårsdagen var intet unntak. Hele uka har jeg snust inn lukten av friske høstepler hver gang jeg har vært på butikken, og mer enn en handletur har resultert i fullt fruktfat på kjøkkenbenken. Epler er godt i matboksen, som mellommåltid eller rett og slett som kos, men for en profesjonell trøstespiser med medfødt søtsug synes jeg epler er aller, aller best i bakverk. Det finnes liksom så uendelig mange bruksområder når det kommer til epler, og jeg blir aldri lei av å eksperimentere. Det er et typisk høsttegn når lukten av eple og kanel sprer seg i huset. Det lukter høst, og det lukter barndomsminner. Fordelen med epler i bakverk er jo at så godt som alt blir slankemat!! Epler er sunt, sånn er det bare, og jeg nekter å tro noe annet.

I går ble eplene brukt til fire ulike typer bakst. Pai med karamelliserte epler. Porsjonseplekaker. Havrerundstykker med eplebiter, og krumkaker med is og epler i karamellsaus.

 

( Eplepai, nesten som salat. Frukt er sunt. Fem om dagen sier de…så pass på å skjære store stykker! )

Paibunnen består av smør, mel og havregryn. Litt mer tyggemotstand enn en vanlig smørdeigbunn. Bunnen stekes i ti minutter på 200 grader, og imens lages eplefyllet i en kjele på komfyren. Tre epler deles i tynne båter, og legges i en varm kjele sammen med 1,5 dl sukker, 1 ss margarin, 1 dl fløte og en ss lys sirup. Jeg lar det putre på middels varme til eplene er møre og karamellen lys brun før de fordeles over paibunnen og et dryss revet marsipan. Stekes videre i ovnen i ca 20 minutter.

 

( Litt revet marsipan i bunnen. Fordi det godt, rett og slett! )

Kjempegod varm med vanilesaus eller is, men også kjempegod kald, da karamellen er seig, og eplene søte og møre. Nydelig høstmat, og et litt spennende alternativ til den vanlige eplekaken.

 

( Karamellisert eplepai med smørdeigsrose, Lukter høst…og litt dobbelthake! )

 

I går  ble det også mekket sammen porsjonseplekaker med kanel og karamell. Disse er så fine å putte i fryseren, de timer fort, og er gode i matpakka. Jeg pleier å putte disse i sekkene til gutta på turdager med skolen, eller når vi stikker ut på myra for å speide etter dyr, og grille pølser på bål. De bakes i store firkanter av bakepapir i stedet for muffinsformer, slik at e lett kan pakkes inn og knytes i toppen. Da holder se seg bedre i matboksen eller sekken. En deig skal gi 12 små kaker, men jeg var nok litt raus med røra i går når det gjaldt slikking av bakebollen og vispene, så det rakk til 11. Det må være innafor, det er tross alt viktig å prøvesmake deigen.

 

( Oppskriften, for de som lurer…og ja, oppskriftsboka er godt brukt! )

 

( Når gutta er borte må man slikke vispen selv. Huff så leit lissom… )

 

 

( Eplekaker, med et dryss av kanel, karamell og perlesukker! )

 

( porsjonseplekake, klar for matboksen. )

 

Bare for å ikke ta helt av på kakefronten, og fordi gubben trenger matpakkemat til jobben, mekket jeg sammen noen grove havrerundstykker med eplebiter også. Egentlig synes jeg havremel er tungt å jobbe med, og deigen blir sjelden veldig luftig, men disse ble kjempegode, lette, og vil holde seg saftige lenge pga eplene. Et eple ble hakket opp i småbiter og eltet inn i deigen. Noen ble lagt i fryseren slik at gubben kan fiske med seg en liten pose hver morgen, noen ble rett og slett spist til kveldsmat med smør og brunost. Snadder!

 

( Nystekte havrerundstykker med eplebiter.)

Deig: 50 gr gjær

5 dl vann

1 kg havremel

3 dl havregryn

1 ts salt

1 finhakket eple

Forheves 1 time, etterheves 40 minutter, stekes midt i ovnen på 225 grader i ca 20 minutter.

 

 

Og mens gutta var på crossbanen for ei treningsøkt i går, avsluttet jeg kjøkkenøkta med å steke en porsjon krumkaker. Egentlig synes jeg de hører julen til, men i år tyvstartet jeg altså litt. ( Må jo sjekke at jernet funker! ) Noen av krumkakene ble formet som krumkaker flest. De er jo i seg selv rein slankemat da de hovedsakelig består av et stort hull i midten, i likhet med smultringer. Blir jo ikke tjukk av hull! Noen ble formet som skåler og brukt til dessert etter middagen i går. Søndag er som kjent dessertdagen.

 

( Krumkaker! Blir ikke tjukk at kaker med hull, det er jo som å spise ikkeno ! )

 

( Vaniljeis med karamellsaus og eplebiter i krumkakeskål…. Noen som nevnte tette blodårer? )

Over isen helte vi varm hjemmelaget karamellsaus med epler og kanel. Perfekt høstdessert. Vi våknet i dag tidlig til et hus som fremdeles luktet av stekte epler, og det var slett ingen dårlig start på en helt vanlig mandag. I matboksene til gutta ligger også et lite utvalg fra gårsdagens kjøkkenøkt, og senere i dag skal jeg handle inn et nytt lite lager med norske epler. Det finnes massevis av oppskrifter jeg enda vil teste ut.

Ønsker alle som titter innom en riktig fin mandag, og husk at et eple om dagen, er bra for magen.

Og et eple i kaken, gir fylde i dobbelthaken…eller no sånt!

 

( aaah, frokost. Epler og nøtter…blir nesten som en salat! )

Vi blogges!

 

Ukas små øyeblikk.

Akkurat nå hadde det vært lett å sette seg godt til i sofakroken, tatt en overdose ingefær-te og noen halslinser, og tenkt at uka hadde vært sånn litt under middels. I ren selvmedlidenhet over å ha overtatt gubbens manneinfluensa natt til lørdag er det enkelt å trekke sofapleddet godt oppunder haka og synes bittelitt synd på seg selv, men om jeg leter litt godt bak obsternasige og irriterte bihuler, bak vidåpne tårekanaler og grønn irritert snørr, så finner jeg likevel alle de små øyeblikkene som gjorde denne uka fin også. Fin, og full av små hverdagshendelser som til sammen utgjør et helt alminnelig, men så innmari godt liv.

Først vi jeg bare takke alle som la igjen en liten hilsen på forrige innlegg. Som sagt mange ganger tidligere var det aldri meningen at denne bloggen skulle bli noe mer enn en slags online dagbok for meg selv og familien, noe fint å se tilbake på om noen år, og jeg er oppriktig overrasket over hvor mange som finner veien innom bloggen i ny og ne. I går følte jeg at jeg stiftet en liten haug nye bekjentskaper, og dere skal vite at jeg koste meg med hver enkelt tilbakemelding. Så heldig jeg er, som plutselig liksom fikk vite litt mer om dere også. Tusen takk!

 

( Høstkos og sofagris )

 

I skrivende stund er jeg alene i måsahuset, nesten… Pusekattene er jo her, men gubben og gutta har tatt turen til Eksismoa for noen treningsrunder på syklene. Fordi formen fremdeles ikke er helt innertier har jeg loffet rundt i pysjen, og kost meg på kjøkkenet noen timer. Det oser av epler og kanel i hele måsahuset, og jeg elsker det! I dag ble det høstbakst for alle penga. Grove rundstykker, pai og porsjonseplekaker, pluss litt ekstra kakekos til dessert i kveld. Oppskrifter og bilder blir delt i løpet av uka.

 

(Hver gang jeg drar frem krumkakejernet og denne blir gubben både litt glad og litt satt ut. Han gleder seg til krumkaker, men er overbevist om at det jeg løfter de ut av jernet med er et gammeldags gynekolog- verktøy… Når jeg sier at jeg har arva den av bestemor blir han alltid likbleik! )

 

Ukas første høydare kom med ei saftig latterkule da de mellomste poden nok en gang lirte av seg en selvkomponert vits, noe ala den populære Sportsklubben på facebok pleier å slå til med. Jeg får ikke lov å dele vitsen her, fordi han visstnok skal bruke den som en sjekkereplikk i tiden fremover ( Kan jo bare si med en gang at det ALDRI kommer til å funke, men for all del, det er godt han har trua! ) Vel så mye lo jeg da minste poden kom hjem fra skolen med en ny venn, og valgte å kalle han “David Hasselnøtt”! De av dere som på 90 tallet fulgte med på vuggende klinkelulrunde pupper i røde badedrakter i  “Baywatch” vil skjønne greia!

 

( David Hasselnøtt… Unga er gudsjelov ikke helt venneløse lissom! )

 

Mandagen var ellers en relativt grå dag som bare ble så innmari mye bedre når man kom hjem til skinnende rent hus, og en skinkestek som allerede var satt inn i ovnen. Den yngste poden er i ferd med å bli et skikkelig husmor emne, og jeg ELSKER det!

 

( Når den minste kidden har starta på middagen før moder`n kommer hjem fra jobb!!! Helstekt purke in the making! Klapper seg selv på skulderen for gode gener ass!! )

 

Ukas andre lættis kom da det under en saftig regnskur tirsdag ettermiddag hørtes fortvilte katterop utenfor vinduet. Du vet du begynner å bli en rutinert blogger når du velger å dra frem kamerat og knipse bilde av den våte katta før du slipper den inn. Det var for øvrig først da jeg så igjennom bildene senere at jeg flirte høyt. Hvis blikk kunne drepe lissom!

 

( “Greit, ta det bilde til den føkkings bloggen du, ditt fordømte kvinnemenneske! Jeg hoster opp en hårball i skoen din i kveld!!!” )

 

De aller fineste hverdagsøyeblikkene er alltid de gangene vi klarer å samles rundt middagsbordet alle sammen, og akkurat det er vi faktisk ganske flinke til. Det er så masse fine samtaler som finner sted når man samles rundt spisebordet. Så mye latter. Det blir så tydelig i disse settingene hvor store gutta våre begynner å bli, og det er så fint å kunne ha gode samtaler med alle tre. Jeg vet at dette er en av de tingene jeg kommer til å savne aller mest den dagen de forlater redet, og jeg blir sittende her alene med måsagubben og en seig svinekotelett…

 

( Middagstid med flokken. Onsdagens kyllingburger med spinat og søtpotet. Åh, jeg savner den middagen assa!!! )

 

Ellers elsker jeg at høsten er her og at den kjennes på kroppen. Hver kveld hele uka har jeg gledet meg over kalde tær, fyr i peisen, kopper med varm te, tente stearinlys, litt høstplanter i vaser og potter, og pusekatter som strekker seg ut foran varmen, og aller helst vil være mer inne enn ute. DET er kos det! Jeg har kost meg på skolekjøkkenet med fine elever, avtalt å møtes til en kopp kaffe med en tidligere elev, og jeg kjenner meg så heldig som får lov til å tilbringe dagene med så masse fine folk, for så å komme hjem til min egen lille flokk. Sett bort i fra at de sjelden henger dorullen riktig vei, at måsagubben sjelden treffer skittenstøykurven når han kler av seg om kvelden, og at de alle til stadighet må minnes på at vi faktisk har knagger til ytterjakkene, så er de brukbare folk å tilbringe dagene med.

 

( Trenger meg på når kidden skrur moped,  og tvinger stakkar`n til “kvalitetstid” med skravlesjuk mamma! )

 

( Skulle bare hente en reddik (egentlig sjokolade, men reddik høres bedre ut på bloggen), og når jeg kom tilbake var stolen opptatt. Frøsen pusekatt! )

 

 

( En varm kopp te etter jobb, mens gutta gjør lekser og middagen putrer i gryta. DET er hverdagsøyeblikk det! )

 

Nå skal det snart logges av for kvelden. På ovnen står det ei gryte og putrer, og krumkakene på benken frister til prøvesmaking. Nå gjenstår det bare å få gutteflokken hjem fra trening, så vi kan skape enda et par hverdagsøyeblikk verdt å huske, før vi tar fatt på en ny uke.

 

( Krumkakeskåler ferdig, gleder meg til dessert! )

 

Håper du har en nydelig søndag, og at uka som kommer fylles av fine øyeblikk.

Vi blogges.

 

 

Nattens tanker.

Det er midt på natten. Jeg sitter inntullet i  gubbens gamle flanellskjorte og et mykt pledd i sofakroken i stua. Det trekker litt kaldt fra de gamle veggene i måsahuset, på bordet blafrer det stille i et stearinlys, over føttene mine ligger en av kattene og maler fornøyd med mitt selskap og huset er dørgende stille. Alle sover. Gutta på rommene sine oppe i andre etasje, og gubben rett på den andre siden av døra.

Jeg vil også sove. Jeg la meg tidlig i kveld i håp om å sove natten igjennom, og våkne frisk og uthvilt til resten av helgen, men det gikk ikke helt etter planen. Nesa renner, hosten gjør brystkassa øm, og en liten feber gjør hodet varmt, men kroppen kald. Det ser ut til at manneinfluensaen som har herjet i måsagubbens kropp hele uken har tatt et realt grep om denne kroppen også. Etter å ha ligget våken og grublet på alt og ingenting i over en time virket det like greit å stå opp. Det er ikke en ukjent greie for meg dette her. Ikke bare at jeg ligger våken når formen er dårlig, men at tankene løper løpsk, og at de kreative ideene tar litt overhånd når søvnene uteblir. Ofte blir jeg da bare liggende å stirre i taket i timevis, i dag klarte jeg ikke det. Så nå sitter jeg her da, godt pakket inn i sofakroken kl halv fire på en natt til lørdag, med en kopp te, med et stearinlys blafrende på bordet, og skriver bittelitt om ikkeno, bare for å få utløp for en overaktiv hjerne, for å dele litt tanker.

 

( Våken når alle andre sover. )

Er det flere som har det sånn? Flere som ikke får slappet ordentlig av når formen ikke er på topp? Flere som overtenker alt når de ikke får sove? Hva tenker du på da i tilfelle, når du ligger våken og “resten av verden sover”?

Jeg klarer ikke engang å sortere tankene mine. Den ene tanken overtar den andre. Tankekaos. Likevel slo det meg akkurat nå, at selv om jeg sitter her og synes riktig så synd på meg selv fordi formen er laber, og noen av helgens planer ikke vil la seg gjennomføre, at fellesnevneren for alle tankene er tilfredshet. At ting er bra, og hvor heldig jeg er.

Jeg tenker på de tre gutta mine som akkurat nå sover i sengene sine i andre etasje. Jeg tenker på alle de som sympatisk og nesten litt nedlatende sa da tredjemann kom til verden: ” Tre gutter ja, lykke til. Her skal du få litt å stri med!” Jeg tenker at det har vært travelt, så absolutt, det er fremdeles travelt, men ei stri? Neppe. Jeg tenker på hvor fort tiden har gått, på at jeg nesten ikke lenger husker tiden vi hadde hjemme med dem mens de var små. At jeg nesten har glemt den travle hverdagen, og bare husker latteren, klemmene, og lekene på gulvet. Jeg tenker på hvor fine de har blitt alle tre, oppegående, kjekke, snille gutter alle sammen, og hvor heldig jeg er som får være mammaen til akkurat dem. Jeg tenker på hvordan den stille og forsiktige gutten min, han som ikke tok så mye som et skritt uten å holde meg i hånda, har blitt til en selvsikker og raus 16 åring. Hvordan han blomstrer om dagen, tar større og større skritt ut  den store verden uten meg. Hvordan hans nettverk av venner blir stadig større, hvordan han tør å være seg selv i en tid der mange ungdommer strever etter å være som alle andre.

 

 

Jeg tenker på den mellomste poden som fyller huset med lun humor og latter. Han som har selvinnsikt og selvironi nok for oss alle. Han som ikke gir seg før han får svar, han som tør å spørre. Han som byr på seg selv i alle sammenhenger, og som umiddelbart tror det beste om alle, selv etter at det motsatte er bevist. For en flott egenskap å ha!

Jeg tenker på minstemann, lillebror som ikke er så liten lenger. Han som fyller 13 om en måned, og allerede er i ferd med å vokse brødrene sine over hodet. Han som gjør alt han kan for å glede andre, uten egentlig å tenke over det selv. Han som er så lugn og god, og så tilfreds med livet om dagen. Han som smiler ustanselig hver dag etter skolen, fordi ungdomskolen innfrir så til de grader til forventningene.  

 

( Guttene mine. Tenk så heldig det går an å være! )

Jeg tenker på hvor heldig jeg er som legger meg hver kveld, og våkner opp hver dag med en mann jeg ikke kan forestille meg livet uten.  En mann som til tross for at han ikke akkurat kaster om seg av komplimenter og høylytte kjærlighetserklæringer ,er alt det jeg likevel ønsker meg i en mann. Han er varm, raus, tålmodig, og han er glad i meg. Like glad i meg som jeg er i han!

 

( Fruen og gubben. Ikke akkurat bloggbare glansbilder, men heldige som har hverandre og massevis av kjærlighet! )

 

Jeg tenker at jeg er tilfreds med det vi har, selv om det utad ikke ser staselig ut. Jeg tenker at det lille røde huset vårt som vi kanskje har vokst litt ut av, det som er trekkfullt om vinteren og har svalereir under mønene er bra nok likevel. Det er akkurat nok plass her til glad latter, en stor dose kjærliget, og ubegrenset mengde ungdommer samlet rundt bordet til en spontan pannekakemiddag.

Den rustne gamle holken av en bil er kanskje sliten i lakken, men den frakter oss dit vi vil.

Jeg tenker på hvor heldig jeg er som får gå på jobb hver dag. Hvor heldig jeg er som blir møtt av smilende kollegaer, og hvor heldig jeg er som hvert år får bli kjent med nye fine ungdommer. Hvilken tillitserklæring det er å få ta del i en liten bit av livet til mennesker som er helt i startgropen av livet. Jeg tenker på hvordan jeg får påvirke dem, og ikke minst på hvordan de påvirker meg.

Jeg tenker på hvor heldig jeg er som har gode venner jeg har kjent hele livet, og hvor heldig jeg er som senest forrige helg fikk tilbringe tid sammen med en allerede sammensveiset vennegjeng som likevel inkluderte meg i fellesskapet.

Jeg tenker på julekortene som skal lages og sendes, hva jeg har lyst til å bake den kommende uken, på olabuksa jeg aldri fikk kjøpt.

Jeg tenker på mamma som aldri fikk bli kjent med guttene mine. Jeg kjenner på frykten for å miste de jeg er glad i, selv om jeg allerede har vært igjennom det flere ganger, og vet at livet kan være fint, selv i sorg.

Jeg tenker på hvem som leser  bloggen. Hvem der ute som av ulike årsaker klikker seg inn og leser akkurat min blogg. Det finnes et hav av velskrevne blogger der ute, med mennesker som byr på seg selv. Mennesker som provoserer, som viser hud, som deler mote, hår og negler. Mennesker som skriver om angst, om barn og oppdragelse, om trening og kjærlighet. Hvorfor leser du min akkurat nå? En litt traust A4 dame sin blogg om ikke noe spesielt. Hvem er du? Jeg tenker at jeg gjerne vil blitt litt kjent med deg, at jeg blir glad om du forteller litt om deg selv, og hvorfor du fant veien hit.

 

( Måsafruen jobber med poseringer til bloggen ;P )

 

Jeg tenker at de verste hostekulene ser ut til å ha roet seg for nå, at feberen ser ut til å tape kampen mot paraceten, og at jeg begynner å kjenne meg herlig døsig og trett igjen. Jeg tenker at det hjalp å få tankekaoset ut av hodet og inn på bloggen, hvor rart det enn høres ut. Kanskje jeg får noen timer søvn likevel, før måsahsuet våkner til liv.

En riktig god natt ønskes alle som ennå, av ulike årsaker ikke sover, og en riktig god helg ønskes alle som er innom.

 

 

Dødelig bukseknapp og tjukke lår.

«Vaaaarskooo heeeer!!! Mutter`n har finni frem olabuksa!!!» Den mellomste poden vrir seg i latter mens han advarer resten av brødreflokken. De andre gutta løper rundt i stua mens de på demonstrativt vis kaster seg ned på gulvet med sofaputer over hodet som skjold. Som soldater i krig under skuddveksling beskytter de seg mot haglende kuler, eller i dette tilfellet, metallknappen øverst i bukselinningen til mutter`n!

«Møkkaunger!» mumler jeg, og gutta ler hysterisk. Greit nok, «frykten» er kanskje ikke helt ubegrunnet, for i går fikk vi alle erfare hvor kraftig, og hvor langt en bukseknapp av bronsefarget metall kan fly gjennom et rom, og hvor stor skade den kan medføre.

For da måsagubben og jeg i går kveld skulle på årets første foreldremøte tenkte jeg at det var på sin plass å møte opp i noe annet enn pysj, og tredde derfor kroppen inn i den siste gjenlevende olabuksa. Jeg viste det kom til å bli en kamp, for ikke bare er buksa gammel og slitt, den blir bare mindre og mindre. I går hadde jeg i tillegg stappet skrotten full av loff med eggesalat, og det resulterte i det ikke så ukjente fenomenet oppblåst mage med tendens til ufrivillige og høyst levende smygere. Drøye 8 minutter brukte jeg på å åle meg inn et par snaue jeans, og da alt endelig møysommelig var stappet på plass gjorde jeg noe så urutinert som å puste! I en brøkdel av et sekund glemte jeg alt om kvinnfolk i olabukse manualen, og puste ut for å la en smyger unnslippe eggesalat-trykket, og da var det gjort.

Jeg hørte så vidt et aldri så lite «knepp», men rakk ikke å reagere før bukseknappen aksellererte fra øvre del av smekken, skøyt gjennom stua som en revolverkule, og tippet over et halvfullt melkeglass før den traff katta som stod og inhalerte rester av eggesalat midt i rassen!

 

( Når du våger å puste med trange olabukser, og nesten tar livet av katta og deler av interiøret… )

 

Dyret spant som en tornado et par runder rundt seg selv før den klorte seg fast øverst i liftgardina, og kaoset var et faktum.

Den siste olabuksa måtte bøte med livet. Den forrige buksa ble kastet i våres da det rett og slett ikke var mulig å lappe den mer. Da hadde Tuppen og Lillemor (jeg kaller lårene mine det da de er bestevenner, henger sammen som erteris, og limer seg sammen i tide og utide!) i en årrekke gnisset sammen og laget huller på innsiden av hvert lår på størrelser med knyttnever. Da hele buksa revnet i skrittet med et høylytt «RRRITTSJJJ!!!» på Coop Mega i det jeg bøyde meg mot disken for å finne bærepose, var det bare å kaste den. ( Til deg som stod bak meg i kassa og fikk fritt innsyn til den utvaska bomullstrusa med slakk strikk, må jeg bare si at jeg er oppriktig lei for det. Håper sexlivet ditt ikke fikk seg en altfor stor knekk!)

 

( Når buksa revner i offentlighet og du ikke akkurat har på sexy blondetruse, og “rekelukta” sprer seg i hele kasseområdet på Coop Mega! )

 

Det er lenge siden sist jeg handlet olabukser. Årevis faktisk. Å finne et sett riktige jeans er et like stort mareritt som å finne en passende bikini. ( Hvordan bikinishoppingen gikk tidligere i år kan du lese HER! ) Uansett, her måtte det shoppes, uansett hvor lite jeg var klar sånn rent mentalt for en ny runde i prøverommene, der hvor tre vegger med speil i kombinasjon med neonlys avslører hver minste lille skavank, og kan sende hver kvinne på raden av midlivskrisa med østrogen-toget strake veien til helvete!

 

Det er jo ingen hemmelighet at kroppen til denne amatørbloggeren ikke akkurat sklir inn i en feminin bitteliten str 36. Det er flere årsaker til det. Ser man bort i fra det åpenbare, altså de medføtte feilene, som manglende midje, og ekstremt lange ben, er det ellers mer man kan sette fingeren på. For ikke bare er en og en halv meter lange ben bare tredd opp i bekkenet fordi genene spilte meg et artig lite puss i fosterstadiet da de tenkte: «Hey, la oss lage ei kjerring uten midje, med lange ben og lang hals, totalt blottet for overkropp!», de ordnet det i tillegg sånn av beina er like feite nedover det hele, og i stedet for knær og ankler fikk jeg halvannen meter lår bare tredd ned i skoa! Som om ikke dette gjorde jeans shoppingen trasig nok er jeg i tillegg født med flat rumpe, hofter man bruker et kvarter på å komme seg rundt, og en ikkeeksisterende midje. Ta alt dette og legg til en moderat vektøkning forårsaket av profesjonell ostepopping og en velutviklet treningsallergi, så skal det godt la seg gjøre å finne et par olabukser i snedig sitt og passform. Kort fortalt er jeg Svampe Bob Firkant, med lange bein, og slappe pupper!

 

( Når et liv i ostepop-rus gir deg en smekk på lanken, og “belønner” deg med ukledelig firkantfasong, og smuler i BH`n! )

Med relativt labert humør og krum holdning entret jeg en sånn «stor mote» butikk, hvis navn skal vare ukjent for nå. Som om det å skulle handle en fire kvadratmeter stor olabukse ikke var nedverdigende nok viste det seg at damen bak kassa var ei sånn irriterende liten snelle av et kvinnemenneske, ei sånn som kan kaste et blikk på understellet ditt g automatisk vite hva du spiste til middag, hva du fikk til jul, om du har noen kjønnssykdommer, og hvilken størrelse du bruker! Hun målte meg med blikket, og hentet fire ulke sett med jeans, før hun shushet meg inn i et prøverom med forheng som var lite samarbeidsvillig, og etterlot en deilig liten gløppe på enden slik at gid og hvermansen kunne traske forbi og titte inn om de følte for det.

 

«Slim fit» het den første buksa, og undersøkelser viser at sånn skinny jeans er trendy. Jeg så jo med en gang at denne ikke kom til å nå høyere enn knærne, men spetakkelet av en ekspeditrise stod utenfor og ropte høyt om stretch og strikk, så jeg tok sjansen. Men ganske riktig, noen minutter og flere brannsår senere satt buksa fast midt på leggene, den bråstoppet som et vogntog mot en fjellvegg, og måtte vrenges av og tråkkes ut av. «Det går bra!» ropte spetakkelet, «Jeg henter en størrelse større!», men jeg takket høflig nei. Å traske rundt i bygda med en bukse som ser ut som om den skulle være tatovert på kroppen er uaktuelt! Ikke tror jeg det er bra å trøkke seg inn i noe så trangt og tett at den i løpet av en formiddag potensielt vil kunne forårsake mugg og råte i «underetasjen» heller. En bukse så trang at den burde kommet med egen advarsel og varseltrekant, resept på svielindrende midler og en egen lomme til en tube Canesten! Nei takk! Skal jeg ha sopp skal jeg få det på den gammeldagse måten…nemlig uten buksa på!

 

( Skinny jeans, et mekka for underlivssopp og andre uvelkomne mikroorganismer! )

 

Bukse nummer to virket lovende, da den i motsetning til den første klarte seg til over knærne, og hadde stretch nok til å dekke Tuppen og Lillemor. Jeg var ved godt mot helt til smekken skulle igjen, og knappen kneppes, for da ble det vanskelig å puste. «Bare vær hardhendt!!!» ropte spetakkelet, «det er stretch, den tåler det!» Så jeg strammet og dro det jeg kunne, hekta på knappen og slapp ut pusten.

Et sett jeans ment for kvinner med midje, klassisk timeglassfigur funker dårlig for ei firkanta skreppe fra Måsan. Over linningen, rundt hele livet (vi snakker 360 grader her) fløt flesket som en redningsbøye fra Vesta, og ikke var det rom for å stappe noe mer ned i buksa heller! Over høna hang bilringen som ei markise, og alt av innvoller skrek av glede da jeg åpnet smekken, og lot tarmer finne tilbake til rett plass.

 

( Når du prøver å tenke at tak over høna er vel så stilig som timeglassfigur, mens invollene sloss imot den midlertidige og ufrivillige ommøbleringen! )

 

«Prøv den steinvaska da!» sa spetakkelet da hun lettere oppgitt stakk nesa inn luka i forhenget! «Den er ungdommelig, skikkelig inn akkurat nå!»

Jeg tredde kroppen inn i ei lys slitt olabukse med sømmer i hytt og gevær, med huller på låra, knærne og under baklommene. Den satt greit, men ærlig talt! Buksa ropte 1989, da vi stjal lærtråd fra sløyden og surret rundt armene, klipte opp kliss nye olabukser, sprayet ozonfientlig hårlakk i nyinnkjøp permanentpannelugg med påfølgende rottehale eller hockey-sveis i nakken, og sang «Taaaake oooon meee!» av Morten Harket til krampa tok oss. Nei takk. Skal jeg betale 700 kr for ei bukse skal den i det miste være hel når jeg går ut av butikken. Huller blir det fort nok når Tuppen og Lillemor sverger til stadig tettere samarbeid, og til stadighet gnisser sammen, til tross for at de er og blir uadskillelige. (Ja, vi snakker fremdeles om låra her!)

 

( Flashback til hullete jeans og hockeysveis med permanent. )

 

Den siste buksa var grei til jeans å være. Helt enkel, uten for mye dill-dall, og pen, jevn blåfarge. Forfra var jeg overraskende fornøyd, og hadde bestemt meg for kjøp da jeg fikk et glimt av et bekymringsfullt stille spetakkel i gløppa i forhenget. «Du har ikke rumpe du!» sier hun litt høyere enn hun burde, og en rask titt i speilet avslører en «sægge-ræv» en garvet rapper verdig! Jeg kunne vel sluppet unna med det om jeg gikk med lut holdning og lange rytmiske skritt, mens jeg hilste hvert menneske jeg møtte med et «Yo Bitch», eller et «What`s up madda fakka», og levde meg inn i rollen som deprimert rapper/tidligere gangster, men det blir for slitsomt i lengden, og jeg er rett og slett for gammel til å virke troverdig i slik sammenheng!

 

( Yo Bitches, waaaz up madda fakkas? Me gotz me some bad-boy pants and an attitude! )

 

Mens spetakkelet i trange jeans nærmest kastet seg inn i prøverommet til en annen kunde listet jeg meg stille ut av butikken, og ned på Narvesen. Der kjøpte jeg med en Pepsi Max og en Troika før jeg busset hjemover, uten ei eneste bukse i veska.

 

( Å rutinert spise deg opp tomme for tomme! )

 

På vei hjem trøstespiste jeg sjokolade og tok innover meg nederlaget. Hvor vanskelig kan det være å finne en ålereit olabukse som faktisk passer? Er jeg virkelig det eneste kvinnfolket i verden med jeansavvisende kroppsfasong. Uansett, jeg gir ikke opp, og jeg tror det finnes et lys i enden av tunellen. På bussen slikket jeg nemlig ikke innsiden av sjokoladepapiret, slik jeg normalt pleier, og sånn jeg ser det må da det utgjøre minst en tomme i livet ved neste buksekjøpforsøk???

I teorien vil det si at jeg kanskje er 10-12 sjokolader unna en snerten liten størrelse 38! Jeg har trua!

 

Vi blogges, med etter uten bukser!

Ukas små øyeblikk.

Jeg gjentar til det kjedsommelige, hvor i huleste blir helgene av? Eller uka, for den saks skyld. Mandag-svosj-Søndag, og sånn går no dagan. Jeg startet nok en uke med surmuling i passende mandagsantrekk, var i løpet av uka omtrent like lunefull som høstværet, overklar for helg fredag ettermiddag, og nå sitter jeg her og forbereder neste uke, mens jeg prøver å huske hva som var bra med uka som gikk. Er det en ting som er fint med slik hobbyblogging, så er det nettopp det. At man setter av en dryg halvtime nå og da til å oppsummere hverdagen, og da oppdager man plutselig de små tingene som til sammen utgjør uka, og tar seg i å smile av de øyeblikkene som liksom bare ble borte i hverdagskaoset, men som virkelig er verdt å huske.

 

( Blir ikke mandag uten mandagsjkorta! )

 

Denne uka kan jeg trekke på smilebåndet av en drøss slike hverdagsøyeblikk.

Da jeg på vei til jobb en tidlig morgen stoppet for å ta et bilde mens jeg hadde en fot i skyggen, og en fot i solen, fordi høsten er uforutsigbar, og værgudene lider av en eller annen tvangsnevrose, kunne jeg stå i solen og strekke ut hånden for å kjenne på regnet. Et fint øyeblikk, selv om jeg antagelig så noe mentalt utfordrende ut der jeg stod midt på gangveien i morgenrushet, og hoppet frem og tilbake mellom sol og regn som en mindre spretten fjellgeit.

 

( Høsten, med en fot i varmen og en fot i kulda! )

 

Jeg smiler når jeg tenker på den dagen jeg kom hjem til nyvasket kjøkken og ferdig middag, fordi minstemann hadde fått ånden over seg, og ville gjøre noe fint, bare for å glede mammaen sin. ( og kanskje tjene bittelitt lommepenger! )

Jeg smiler av de to elevene som spontant gav meg en god klem i midttimen på onsdag, jeg flirer litt flaut av den kleine stemningen det ble, som det alltid blir, når hele personalet skulle ta gruppebilde i aulaen foran knisende elever.

Jeg lo høyt da katta løp rett inn i stuevinduet og nesten svimeslo seg selv. Sånn er det med husdyr som aldri har opplevd rene vinduer før, og det gir meg litt mindre dårlig samvittighet når jeg vet at jeg antagelig ikke kommer til å vaske vinduene før om et år igjen.

 

( Bruker noen minutter på å summe seg etter et heftig møte ei vindusrute! )

 

( Skjeløyd katt med kul i panna hviler i vinduskarmen! )

 

Jeg slappet skikkelig av da jeg for første gang på altfor lenge kunne boltre meg med saks, lim og papir, og mekke sammen noen kort. Fint lite er mer avslappende en et aldri så lite hobbyverksted helt alene.

 

( Fint lite er mer avslappende enn et lite hobbyverksted alene for seg selv. Fire timer, fem kort. )

 

Jeg gleder meg over nye bekjentskaper jeg har fått gjennom nettopp denne bloggen, som tar seg tid til å legge igjen en hyggelig kommentar, og en liten hilsen. Denne uken er jeg rett og slett overveldet over responsen på innlegget om det å være «trofe-kone». Tenk å få lov til å tegne, å dele en liten hverdagshistorie fra måsahuset, og nå ut til så mange fine, positive og hjertelige mennesker. Da kjenner jeg meg ekstra heldig. For en som ikke tjener penger på blogg, for en som rett og slett har det som en morsom hobby, et sted for å få litt kreativt utløp, er det ekstra stas når andre kan kjenne seg igjen, kanskje le litt, og legge igjen en liten hilsen. Det finnes så mange gledesspredere der ute, og denne uka har jeg kost meg med tilbakemeldinger fra mange av dem. Akkurat det gjør at jeg kjenner meg ekstra heldig.

Det toppet seg i morges da det i en kommentar på bloggen sin facebookside ble lagt igjen et bilde av en leirfigur. En herlig liten trofekone med høna godt plassert i ei fårikålgryte. Da lo jeg høyt, og så spontant at jeg ikke bare tisset litt på meg, men også vekte måsamannen som desperat prøver å sove vekk en real manneførkjølelse. ( Han nøys to ganger på rad, og er derfor erklært forferdelig sjuk! ) Da snakker vi hverdagsglede, et øyeblikk verdt å huske.

 

( Måsafruen og trofe-kone, foreviget i leire. Bilde lagt ut med tillatelse av den kreative kunstneren Gunn Kristin Nilsen.  Farlig lik originalen, og jeg bare DIGGER den!!! )

 

Uken ble toppet med en spontan invitasjon til jentekveld hos Mona. Så heldig man er, når man i løpet av en kveld kan kose seg med fine folk man kjenner fra før, og bli kjent med enda flere. En jentekveld, til tross for at ingen strengt tatt er jenter lenger. En kveld med vin, taco, vin, pakkelek, vin, latter, vin og vin. Så herlig å kunne danse ut døra kl to en lørdagsnatt, høy på rose`vin og herlig, livat selskap, med veska full av rensekremer og løstenner, vunnet i opphetet og gravalvorlig terningspill.

 

( Dagen derpå-sveis, rensekrem og løstenner. Alt vitner om en vellykket jentekveld dagen i forveien! ) 

 

Sjansen for at jeg kommer ut av pysjen i dag er heller liten, men det gjør ikke noe. På kjøkkenbenken står ei langpanne full av havrebriks til heving, og i sofaen ligger en gubbe med rød snørrete nese, og en katt med kul i panna. Jeg skal logge av, synke ned i sofaen mellom dem, og bare nyte siste rest av en helt vanlig uke, som tross alt var ganske så innholdsrik likevel.

 

( Havrebriks til heving, da er deler av neste ukes matpakker, og dagens lunsj i boks. )

 

Da kan søndagen bare komme og gå, selv om den er faretruende nær den litt kjipe mandagen, for om man bare setter seg ned, og blogger en halvtimes tid, da finner man ut at en helt vanlig uke full av helt vanlige hverdager har vært riktig så fin likevel. Med masser av øyeblikk som er verdt å huske, og verdt å smile av.

 

Og er du en av de som tilfeldigvis har tatt turen innom denne lille bloggen i dag, så ønsker jeg deg en aldeles nydelig søndag, og en fin ny uke full av øyeblikk.

Trofe-kone.

Denne bloggen inneholder blyant-tegninger og ikke ekte bilder for din egen beskyttelse. Værshhegood!

Måsagubben er en mann av få ord. Han tar ikke ordet i store forsamlinger, helst ikke i små heller. Da vi møttes sent på 90-tallet tok det meg lang tid å forstå at monotone lyder som «Øøøøh, duuuh, eeeh, hmmm, og aaah» faktisk betydde at han var interessert. Nå, 20 år etter,  har jeg lært meg å tolke de fleste av lydene, og til tross for at gubben sjelden bruker store ord for å deklamere sin grenseløse kjærlighet for meg, så finnes det nok av tydelige kjærlighetserklæringer i form hverdagslige gester. Selv når jeg er på mitt mest premenstruelle, og sitter som ei tikkende hormonbome på kanten av detonering er han der, og med et lite stryk over ryggen, en klem i det han går forbi, eller bare et ertende klask på rumpa viser han det han sjelden sier med ord, nemlig at han elsker meg.

Å strø om seg med komplimenter er heller ikke hans greie, uansett hvor mye jeg prøver å fiske etter noen. Når jeg spør : «Ser jeg tjukk ut i denne buksa? » svarer han som regel : « Ikke tjukkere enn vanlig!»

Og sånn går dagene, uten den helt store spenninga, relativt uromantisk, kjedelig vil mange kanskje si, men likevel trygt og godt.

Derfor ble jeg så overrasket forrige kvelden. Jeg var midt i en sånn selvmedlidende fråtseseremoni med jenteprogrammer på tv og unødvendig stort inntak av sjokoladeovertrukkede hasselnøtter. Jeg surmulet litt over en bukse som hadde krympet i skapet, og humøret var heller labert da Kim Kardashian ålte seg i bitteliten paljettdekorert badedrakt over flatskjermen, og jeg tilfeldigvis tok den ellers så ordknappe måsagubben i å studere skjermen med hevede øyenbryn og et noe neandertalsk uttrykk i ansiktet.

Furtent og ganske så purkete lirte jeg av meg noe sånn som: « Slutt å sikle a!!! Sitter du der og ønsker at du også hadde ei sånn «trofe-kone» eller?»

Gubben titter litt overrasket på meg før han svarer svært så overbevisende at «Jeg har jo det!!!», før han igjen trer nesa ned i Biltema katalogen og fordyper seg i verktøysidene.

 

( Når man plutselig innser at man har blitt trofe-kone, og jobber med den obligatoriske poseringen vi trofe-koner ofte bruker! )

 

Litt mindre furten legger jeg vekk den siste neven med sjokoladenøtter, skyter brystkassa frem og tygger litt på det sjeldne komplimentet gubben nettopp lirte av seg.

Jeg, en trofe-kone!?  Ubeskjeden som jeg er brukte jeg ikke spesielt lang tid på å venne meg til tanken, og for en litt halvfeit, sliten kjærring i sjokoladerus var det ikke stort mer som skulle til enn en «trofe-kone» tittel før det kilte litt ekstra i magen, og jeg ble yr som ei tispe med løpetid.

 

( Når man helt ukritisk bare godtar sin nye arbeidstittel etter å ha steget i gradene. Fra “kjerring” til “trofe-kone” på en snau ettermiddag! )

 

Det raslet litt ekstra i eggstokkene da jeg fikk det for meg at jeg skulle gjengjelde gubbens kompliment med å lissom «bjuda på» litt før sengetid, så jeg låste meg inne på badet for å pynte litt på fasaden. Er man «trofe-kone» er det selvsagt viktig med hyppig oppussing i kjelleretasjen, eller stusse litt på høna, som det også heter. Av erfaring vet jeg at høvel i intimsonen kan forårsake mer hakk enn det som er medfødt, og valgte derfor å smøre inn skrotten med sånn Veet hårfjerningskrem. Mens den gjorde jobben høvla jeg over resten av kroppen, og fordi høsten er synonymt med kroppslig forfall, trengtes intet mindre enn 7 engangshøvler for å komme i mål. Da jeg senere sopte gulvet for uønsket hårvekst, og i det jeg bøyde meg fremover for å skuffe det som så ut som et forvokst ullent marsvin opp på feiebrettet, skvatt jeg til da jeg kjente en akutt svie mellom låra.  

Et raskt blikk på hårfjernings pakningen forklarte saken. «Vaskes av etter 3-5 minutter» stod det, men når ei «trofekone» med mer kvadratmeter kroppsflate enn gjennomsnittskvinnen skal skrelle vekk pelsen, sier det seg selv at det er mer enn en 3-5 minutters jobb, og i iveren etter å bli blankere på leggene enn en sølvtøyet til mormor er i jula, hadde kremen fått etset seg inn i venusgrotten i hele 15 minutter før jeg desperat hoppet inn i dusjen for å spyle av og kjøle ned.

 

( Når man høvler et helt ullent og lysegått marsvin av trofe-kroppen! )

 

Lettere rosa og relativt sår i hele «understellet» lot jeg høna trekke i kaldt vann i badekaret mens jeg smurte meg inn med velduftende lindrende oljer og dusjsåper. Jeg har jo aldri vært sånn «trofe-kone» tidligere, men jeg antok jo at i tillegg til å se bra ut, lukter de også litt mer eksotisk enn våt katt og frityrolje.

 Omsider gir endelig det kalde vannet litt lindring i kjemiske katatsrofeområder, og jeg begynner å glede meg til å se hvor overrasket gubben blir når han får øye på sin nypreparerte konemor. Rart i grunn, hvor mye et enkelt kompliment fra en man allerede har tilbrakt halve livet med kan fremkalle sommerfugler i magen, og man kan se på den samme litt satte gubben man har stirra på i 20 år, og finne frem den litt lekne nyforelskede følelsen man trodde ble borte innimellom, bleieskift, telefonregninger, regnværsdager og kjedelige fiskepinnemiddager.

 

( Vi trofekoner har en tendens til å se positivt på eget speilbilde, og i mitt tilfelle gikk jeg ned merkbart mange kilo etter en omgang med barberhøvelen. Effektiv “slankekur”! )

 

På en spisestuestol bare meter unna badet satt altså måsagubben og studerte verktøytavler og muttertrekkere med samme iver e annen mann ville studere bikinisidene i Ellos katalogen, og ante lite om overraskelsen som ventet rett rundt hjørnet. Som en siste finish, en slags prikken over ièn, gravde jeg frem bitteliten elastisk trekant av en g-streng i sort silke, og ålte meg inn i den like elegant som bare en «trofe-kone» kan, før jeg spradet blank og glatt, i en eim av lavendel og tutti-frutti sjampo ut i stua. Der poserte jeg som en ekte Playboy Bunny, med stjerten ut, mens jeg skøyt brystene frem som to punkterte vannballonger. Gubben snudde seg ikke før han hørte lyden av puppene i det de klasket mot midtre bilring da de traff magen på tilbakeveien.

 

( Når man blankpolert og silkemyk åler seg foran mannfolket i en bitteliten silkesak av en tanga! Vi trofe-koner vet å holde på mannfolka! )

«Åh, skal du legge deg alt?» spurte han rolig før blikket igjen vandret mot den fordømte katalogen, som om nydusjet kone i undertøy er ensbetydende med leggetid! (Ok da, jeg innrømmer at det kanskje er normen her i huset til vanlig, og at det er lett å trekke den konklusjonen. )

Jeg beholder roen og minner meg selv på at det er en relativt enkel kar jeg giftet meg med, og at han noen ganger må ha ting inn med t-skje.

Jeg klemmer overarmene litt sammen, sånn for å «booste» puppene litt, vise litt kløft, mens jeg lener meg over mot han og hvisker litt prøvende hest og sexy: « Du kunne jo legge deg sammen med meg?»

Han skvetter litt bakover mens han rynker på nesa og sier «Æsj?har du glemt å pusse tenna? Lukter møkk ass!!!»

Trofe-kona i meg begynner å miste tålmodigheten. Det svir fra øvre del av låra og opp til eggstokkene, og g-strengen er i ferd med å hekte seg fast i hemoridene, og i ren frustrasjon lirer jeg hissig av meg : «Jeg står jo her glattbarbert i en føkkings tangatruse, ta et hint da din idiot!!»

 

( Når understellet ruster etter en kjemisk rens, og høna flasser mer enn en solbrent britisk turist på Mallorca! )

Jeg sprader rundt i en piruett på parketten for å vise frem mesterverket jeg har jobbet med den siste halvtimen, og han titter forundret på rumpa mi mens han sier « Jøss!!! Jeg så ikke at du hadde på underbukse jeg! Den var godt gjømt, for å si det sånn!»

Da han humrer godt av egen spøk sprekker tålmodigheten, og jeg spør grinete hvor i helsikke det ble av den myke mannen som for kun en drøy halvtime siden kalte meg «trofe-kone».

«Hæh?? Tok du det som et kompliment?» spør neket.

«Ja visst pokker, hva mente du det som da?» roper jeg, og frykten sprer seg i ansiktet hans da han stotrer noe slikt som:

« At du har sånn trofe fasong lissom?litt sånn pokal aktig. Lite hode, rund, lange armer, du vet?pokal-form!???»

 

( Trofe-kone = kvinnfolk med pokalfasong… )

 

Og da skjønner jeg. For i en årrekke har jeg tvunget gubben til å se jenteprogrammer på TV 2 Zebra, moteshow med Trinny og Susannah der de diskuterer kvinnekroppen, og bruker fagbegrep som «timeglass figur», «pæreformet» osv, så når jeg nevnte «trofe-kone» så han altså for seg en real pokal, og sa seg enig.

Da den første skuffelsen over tapt tittel hadde lagt seg kan jeg til nød se hva gubben mente, og til sammenlikning er jeg etter skippertaket på badet ikke bare fasongmessig lik en pokal, jeg er også (enn så lenge) like glatt og blankpolert!

 

( Fælt å innrømme det, men jeg skjønner misforståelsen, tross alt. )

Romantikken døde bittelitt der og da, og det var sikkert like greit. For med ei flådd høne med et kjemisk brannsår fra spetakkelfjæra og opp til drøvelen, var det ikke lett «å bjuda på» likevel, og de kommende dagene vil du finne meg på badreomsgulvet, med understellet tredd ned i oldemors gamle fårikål jerngryte, full av grønnsåpevann, og med en pose fryste erter gaffatapet under den ene armen, og en pose fryste bringbær under den andre, for lindrende virkning.

 

( Understellsbehandling. Grønnsåpebad i mormors fårikål gryte. Funker den til sau, funker den til høne. Samma det! Dyr er dyr! )

Den ordknappe uromantiske måsagubben var raus nok til å google kjærringråd for såre skrotter, og skulle du tilfeldigvis kjøre forbi måsahuset de kommende dagene, og befinne deg i en eim av furunål, så vet du at det er denne «trofe-kona» som pleier såret stolthet. (og understell!)

Vi blogges.