Aller først, takk. Takk for alle meldinger etter forrige søndags blogg. Jeg har lest alle, og tatt til meg gode ord, og gode råd. Jeg vet det, det folk sier. Vet det så godt, hadde sagt det til andre selv. Ta vare på deg selv, helsa først, ingen kan klare alt, brenne lyset i begge ender…alt det der. Jeg vet det. Det viser seg bare svært så vanskelig når det gjelder en selv.

Når jeg snakker til meg selv går det mer i “Den som gir seg er en dritt!” og “Jeg er jo ikke syk, bare sliten!” Jeg ville ikke sagt det til andre, men jo, det er det jeg sier til meg selv. Jeg står på beina altså, hver dag. Tidlig opp, på jobb, møte motbakkene, så rusle hjem, børste støv av frynsete sinn, og komme seg gjennom kvelden og natten. Ta vare på de fine øyeblikkene, for de er mange! Veldig mange.

Noen ganger tenker jeg at tankekjøret, stresset, annerledes-hverdagen og frykten kunne fått eget blogginnlegg. Jeg har ikke skrevet det enda, kanskje fordi jeg blir tung i pusten bare av å tenke på ting. Å skrive det ned ville kanskje gjøre det enda mer ekte, på en måte. Høres det merkelig ut? Kanskje hadde det vært fint å taste det ut på tastaturet også…Vi får se. Uansett, tusen takk, jeg står på beina!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Oppe i alt det som plutselig er så uvant, der finnes det fine øyeblikk. Det hjelper å lete etter dem, og stoppe opp noen sekunder når man oppdager dem. Ta de inn liksom, sånn som man gjør når lukten av nytraktet kaffe eller nystekte kanelboller når nesa. Stoppe opp og kjenne på øyeblikkene. Den morgenen da jeg var halvveis til jobb, og de tunge regnskyene sprakk opp nok til at sola trengte seg igjennom skylaget. Morgen sola malte skysprekkende i rød-toner, og man kunne nesten kjenne på kroppen det øyeblikket sola kom. Som om man kunne høre asfalten tørke, og fuglene starte morgenkoret. Også lukta. Lukta av kaldt, vått gress, delvis dekket av fallent høstløv, jord og vann….høstlukt. Jeg balanserte mellom sølepyttene bortover asfalten for å ikke bli våt på upraktiske tøysko, og kjente at trøtten forsvant med skyene. Fint øyeblikk.

Anne Grethe. Jeg vet jeg nevner henne ofte, men førr ei dame! Vi har, på skolen vår, verdens beste renholdere, Anne Grethe muligens den flotteste av dem alle. Ikke fordi de holder skolen ren, eller det og selvsagt, men fordi de som kolleger er helt unike, og fantastisk gode. Mandag morgen lå frokosten, i form av en pakke sjokoladehjerter, og og ventet på meg på kontoret. Bare for å glede. Alltid tid til en liten prat, utveksle gleder og frustrasjoner. En solstråle av et menneske, rett og slett, og stadig utslagsgivende for de fine små øyeblikkene.

En tur til Kløfta for å hjelpe kollega Martin og forloveden å lage bryllupsinvitasjoner. Så fint å komme seg litt ut og bort, være kreativ på noen andre sitt budsjett! Arbeidslysten er jo alltid større når man ikke selv betaler for moroa veit du. Kaffe og kaffemat, saks og lim, og bånd og blomster, og vipps så er omlag 60 invitasjoner klare, og det kommende brudeparet har enda en “must do” ting de kan krysse av lista si! Og jeg har fått utløp for litt kreativitet, og er i flaske sprudlevann og ei lita rekke fine øyeblikk rikere.

Enda en live-shopping fra butikken til Mona er unnagjort, og gøy var det. Det er så fint å få klemt inn litt venninnetid samtidig som man jobber. Forberedelser og skravling, fine lyttende Mona og Beate som oser over av en salig blanding av omsorg og galgenhumor, akkurat det man trenger når man bruker deler av dagene til å butte hodet i veggen. En time foran kameraet, rett inn i stuene til de som ser på. Skøy og moro, og blødmer, og føtter i salaten, og salg! Full fart, litt svett i nakken, men fy søren så gøy. Liveshopping fra butikken til Mona, fine øyeblikk!

Den dagen vi hadde avdelingsmøte og for første gang skulle møte vår nye avdelingsleder. Vi er jo en gjeng litt humoristisk ustabile folk på kontoret, og tenkte at det kunne like gjerne den nye avdelingslederen få greie på med en gang. Så vi fikk et par andre gode kolleger til å trylle frem to tomme spritflasker, fylte de med vann, og midt i møtet tok vi de frem, sendte de rundt, og fylte en god klunk i hver vår kaffekopp! Det ble et par skråblikk før den avtroppende avdelingslederen, som ikke var informert om spøken nesten falt av stolen, og da klarte ingen å holde maska lenger! Pokker, så gøy! Fint øyeblikk.

Å bli “roasta” og parodiert på årets vg3-revy, det var gøy! Så stolt av tidligere elever som utfoldet seg på scenen, bød på seg selv, og underholdt hele skolen. Herlig å se hva de har fått til, nydelig å være invitert, og så artig å se hva de jobber nå som de ikke lener helt er “mine” elever. Fint øyeblikk.

Å rusle seg en ekstra runde etter jobb. Gå omvei, bare for å lufte hodet. Kjenne at blåsten og regnet jeg trasket i på vei til jobb var erstattet av varm sval vind. Så varmt at jakka var åpen, og paraplyen sammenslått. En ekstra kilometer med musikk på øret, avkobling før middag og kveld. Nydelig øyeblikk.

Barndomsvennene som bestandig er bare en gruppechat unna. Når det stormer litt, og man kan skrive ned noen tanker, og få konstruktive tilbakemeldinger, og støtte  flen, for så å våkne neste morgen til frokost og hyggelig melding levert på døra. Da kjenner man på kjærleiken da! Gammelt vennskap som har vart siden barneskolen, og som fremdeles er like viktig. Jeg grein, rørt til tårer. Godt å grine litt på morrakvisten, også spise varme rundstykker og eplekake etterpå. For en gjeng jeg har rundt meg.

Og slik var uka. Noen ganger hjertet i halsen, andre ganger hjertet der hjertet skal være. Sjokolade og grønnsaker, tårer og latter, kalde fingre, kald nesetipp, og mjukt skjerf. Måsagubbens armkrok, yatzy med podene, Bruce Springsteen på høyttaler, og knitring i peisen selv om det ikke egentlig er kaldt nok til det. Øyeblikk!

Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uka som kommer er snill mot deg. Pass godt på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Søndag igjen. Ukeslutt og ukestart på en gang. Jeg er pakka inn i et lite virvar av flanell og ull og gamle sommerdyner forkledd som pledd. Plutselig, sånn over natta mot slutten av uka, ble det kaldt. Helt merkelig. Fra klamme, varme sommernetter, til iskaldt sengetøy som har ligget under åpent soveromsvindu. Og i dag morges var det kaldt. Ikke vinter akkurat, men akkurat nok huskaldt til at man kjenner høsten trenge inn i dette gamle måsahuset.  Jeg liker det litt. Kalde knirkende gulv, levende lys i hver krok, lukten av nykokt kaffe….snart blir det knitring i peisen på søndagsmorgenene også.

Jeg skulle gjerne gått rett på de fine små øyeblikkene. Sannheten er at uka har bydd på så mange utfordringer at jeg har hatt litt tungt for å se de små øyeblikkene. De har jo vært der, selvsagt, for uten dem hadde jeg kanskje ikke sittet oppreist akkurat nå. Uten de små øyeblikkene hadde jeg ligget i senga, sovet, lukket øynene og stengt verden ute. Men jeg er sta. I følge noen, kanskje for sta for mitt eget beste. Kanskje er det som det sies, at noen dager hjemme alene, egentid og hvile hadde vært bra, men jeg liker ikke å gi meg. Og jeg er ivaretatt, der jeg velger å være. Ivaretatt av gode kolleger som vil meg vel, som støtter og backer, og lytter, og nikker, som tar tak på mine vegne, og sine egne. For en gjeng. Jeg har aldri kjent så mye på samholdet og omsorgen som nå når det har stormet som verst. Gode kolleger som er det lune hushjørnet der man søker ly i sterk vind.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Detaljer er ikke viktig, det er følelsen detaljene får frem teller. Jeg har for første gang i livet kjent en sånn maktesløshet at kroppen sa litt stopp. Jeg forstod det ikke engang selv da bena ble , da hendene skalv, eller da synet ble uklart. Jeg ga først opp da tårene kom, og rant i 12 timer.  Men…jeg står på bena, og som sagt er jeg ivaretatt. Og jeg skal fortsette å stå!

Da kollega Martin ringte etter skoleslutt, og vi snakket på telefonene mens han kjørte hele veien hjem. Fint øyeblikk. Line som sendte meldinger, Ragnhild som stryker på ryggen og tenker praktisk, og alle de andre som ser, lytter og støtter. Fine, fine øyeblikk. Jeg er sliten, men jeg er heldig! Veldig, veldig heldig.

Jobbe på, fylle hodet med det som gir energi. Venner gir energi. Og venner, eller en venn da, startet med live shopping- sendinger fra butikken denne uka. Mona spurte for noen uker siden om jeg ville være med på live streaming, vise frem klær, og kanskje etter hvert, noe interiør. Man sier ikke nei til Mona, for Mona ville aldri sagt nei til meg. Generalprøve og premiere i ett. Kjent konsept fro mange, helt nytt for oss, men vi kom oss igjennom. Litt klabb og babb, og veldig mye moro. Mona, Therese og jeg foran kamera, og Beate bak og styrte det tekniske, som en slags “tause Birgitte”, bare mye mer teknisk klok. Jeg har ikke sett sendingen selv, det orka jeg ikke, men så har jeg jo en drøss “gode” venner da, som stadig tok skjermbilder og sendte meg underveis, med passende kommentarer til. Dævver. Veldig morsom kveld. Vi kjører igang neste torsdag også.

Den dagen verden rundt meg raste litt…eller, teknisk sett var det vel jeg som raste, tok gubben affære, på skikkelig måsagubbe-vis. Det ble burger i mysen, med påfølgende time nede ved vannet, mens et tjuetalls ender tråkket rundt oss, og på flere tidspunkt opp i fanget, for å gasse seg med medbragt solsikkefrø. Det hjalp. Selvsagt hjalp det. Ei varm arbeidshånd som holdt min, en armkrok å hvile i, og en skulder å gråte på. Måsagubben altså. Nydelig øyeblikk.

Anda som enten kjefta på meg, eller drev en eller annen form for politisk valgkamp, med meg som eneste tilskuer. Kjatta på det nebbet gikk i hundre og ett, og når jeg kvekket tilbake lyttet den, som om den forsto hva jeg sa, før den svarte. Sånn holdt vi på i omtrent ti minutter. Noe av det snodigste jeg har vært med på, men skikkelig morsomt øyeblikk.

Vi på kontoret spleisa på bursdagsgave til en kollega som er veldig ung. Egentlig er han ikke det, han er bare ung til sinns, og det har liksom blitt en greie. På kanten til mobbing egentlig, men bare på kanten. Han has sparkesykkel lissom…Så vi spleisa på blinkesko! Til en voksen mann! Jeg kosa meg så fælt da de stod til ladning her hjemme før jeg pakket de inn. Seks ulike fargevalg, og tre-fire forskjellige blinke system. Blinkesko er fine øyeblikk!

Invitasjon til skolerevy. Den kom på fredag, personlig levert av revyartistene fra vg3 i egen høye person. Så nå gleder jeg meg til uka. Til latter og fjas og unge skuespillere. Det har jo forberedt seg noen uker nå, hentet hele parykk og kostymelageret jeg har på kontoret. Dette må jo bli gøy. Det gledes.

Barnebursdag hos tante Mariann, feiring av lillegull som fyller fem. Så fint å se ungene igjen, og resten av tante og onkel-gjengen selvsagt. God mat, god kake, barnelatter, familietid… Podene her i huset smalt like gjerne til med trommesett og keyboard i gave til ungene, so det ble da i det minste en livat feiring. Alle foreldres mareritt, men veldig artig for oss som kunne hvile ørene etter selskapet.

Og slik gikk uka. Skjelvende kropp og stive skuldre, tårer og frustrasjon. Likevel mange gode øyeblikk. Solskinn på stolryggen tidlig på morgenkvisten, en boks kokosboller levert på døra av snille folk, kalde føtter i varme, hullete ullsokker, og filmkveld med popcorn og ostepop midt i uka. Ekorn og småfugl på fuglebrettet, rykende ferske kanelsnurrer til kveldsmat, og et nytt lite nurk i kretsen vår har kommet til verden. Glede.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer gir deg gode øyeblikk. Nyt søndagen, og vær raus med deg selv. Det fortjener du. Og du? Fortell meg gjerne om et av dine fine øyeblikk fra uka som gikk, det hadde vært en hyggelig avkobling i dag. Vi blogges.

Hallo søndag, og velkommen skal du være. Vanedyret er ikledd pysjamas, som vanlig, pakket inn i det gule teppet, som vanlig. På frokostasjetten ligger to knekkebrød med gulost, og fire lakrisbiter som ble til overs etter lørsdagssnopet i går. Balanse i kostholdet er jo så viktig, og jeg er skikkelig nøye på sånt. Ihvertfall så lenger sukkerkvota går i min favør. Det klør irriterende på et par myggstikk på beina, et tegn på at sommeren ikke er helt over, men gresset ute er fuktig etter nattekulda, og flere av bladene er gule. Så høsten er liksom i gang den og. Vi er midt imellom sommer og høst, og enkelte dager har jeg nytt godt av begge årstider.

Skrotten og hodet er slitent. Oppstarten av skoleåret har vært av den travle sorten. Jeg trives best når jeg jobber med hele meg, og følelsen av å ikke strekke til, eller ikke få jobbet på den måten jeg trives bestet med, eller den måten som gjør meg god, den er kjip. Det tar på.  Men i morgen er en ny mandag, og jeg har trua. Ungdommene lander snart, det samme gjør de ansatte. Og først skal jeg bruke søndagen på det søndager er aller best til. Ro, hvile, og mennesker og aktiviteter som gir energi. På bordet brenner stearinlys, på benken står allerede en gjærdeig til heving, og hvis myggen peller seg dit pepper`n gror, blir det et aldri så lite høstsjau ute i hagen også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uka har vært, som alle de andre siste ukene, travel, men full av fine øyeblikk. Tirsdag tok Helse og Oppvekstavdelingen med snaue 100 elever fra vg1 og vg2 til Fossheim leirsted. Her var det duket for et døgn med læring, lek og med et felles mål om å bli kjent. Skal ungdommer lære trenger de trygghet, og trygget kommer når man kjenner hverandre. Det var herlig, og det var slitsomt. Det var gøy, og det var kaos. Og det var nattevakt! Hele natten satt jeg på en madrass i gangen, og drømte om senga hjemme, men når morgenen kom, og kaffen var varm, og 100 ungdommer samlet seg til frokost, da var det liksom verdt det igjen. Så mange fine øyeblikk på et døgn, så masse flott ungdom!

Jeg tok selvsagt med meg skoledagboka jeg fikk for et par uker siden på leir, fordi….fordi jeg er “hu der som gjør sånne kleine ting”!. Men det var klokt det, viste det seg, for skoledagboka ble en greie! Den ble sendt rund og fylt med minner og hilsninger fra ungdommer i alle klasser. Tenk så gøy, enda noen år fra nå, og lese små notater fra de som da er unge voksne. Dagens små notater blir snart gode minner. Fine øyeblikk.

Det tar tid å komme seg etter et slik døgn da! Mye tid faktisk, for selv om det bare gikk i kaffe og saft kjenner man seg nesten bakfull i to døgn etterpå, når søvnen har uteblitt, og inntrykkene er så mange. Den eneste medisinen som funker da er naturen! På med joggeskoa, ut i skauen, og raske til svetten renner. Hadde ikke helt sett for meg at hjortelusa ikke hadde sosiale antenner, og dermed ble i overkant innpåslitne, men bortsett fra insektene leverte skogen som alltid. Farger på trærne, og farger i skogbunnen. Skogen er som et sukkertøy for øyet på denne tiden. Nydelige øyeblikk!

En time i hengekøya! Slitne føtter, og susing i hodet etter lange dager på jobb blir liksom litt borte når man kan ligge å svinge mellom to trær. Sval vind, ikke et eneste menneske som snakker, og sakte gynging fra side til side. Rein avslapping, og skikkelig digg øyeblikk!

Den dagen elevene fra vg3 sendte melding  på teams og lurte på om de kunne gjøre et kort intervju med meg i forhold til skolerevyen de jobber med. Jeg svarte selvsagt ja, og gikk dermed rett i fella!!! Enkel forskning viser at “noen” kommer til å bli imitert i den kommende revyen. At elevene ikke jobbet hardere med kostymene de hadde til rådighet er jo artig, da undertegnede nå vil ha  “hockey-sveis” på premieren. De skal ha for innsatsen da, og jeg lo så jeg gikk rett ned i knestående da jeg skjønte greia. Morsomt øyeblikk, og bilde er selvsagt delt med tillatelse fra “mini-me”.

Ut og mate gakkgakker. Gubben har jo en greie for ender, og når vi har tid, da durer vi dit hvor endene befinner seg, med en pose frø til de nebbete, og ei matpakke med no godt til oss andre. Det ble en sånn tur denne uka. Det er noe så godt og rolig over ender som svømmer rundt skjøret vi sitter på, og innimellom vagger opp til oss for å gasse seg med solsikkefrø rett fra hånda. Så herlige dyr, kombinert med matpakke ute i frisk luft…nydelige små øyeblikk.

Og slik var enda en hverdagsuke. Ender, og ungdommer, uten sammenlikning for øvrig. Kveldsturer med en pode som har hatt behov for å snakke litt, latter og fjas med kolleger i en travel skolehverdag, sol og regn, grovbrød og kake. Jeg har henta energi hver morgen fra kornbaren i kantina, og lagt min elsk på Biola med rødbet, bare fordi fargen på frokosten gjør meg glad. Jeg har spilt inn en sekvens til filmen vår, et intervju med en ildsjel fra Setskauen, fått parfyme i posten, slått tåa i dørkarmen, klippet gresset som var blitt altfor langt, snubla i egne skolisser, og fått solbrilleskille etter mage timer på volleyballbanen med ungdomma.

Høyt og lavt, aktiv og lat. Håper uka som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at uka som kommer gir deg mange fler. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så kom søndagen, og den skal nytes med blanda følelser. Flott at det er søndag og fridag, litt kjipt at det allerede er siste dagen av helgen, for jeg kjenner at denne skrotten kunne trengt enda et døgn på ladning! Det er ikke til å legge skjul på at skolestarten har vært av det tøffere slaget dette året, og kroppen kjenner det. Rare greier, hvordan alt det som befinner seg inne i hodet plutselig gir utslag i stive skuldre…men, jeg har trua på at dette faller på plass. Rutiner, trygghet, faste rammer, tydelige grenser, det virker som regel til slutt. Nå er i allefall et godt øyeblikk, for det er mange timer igjen av søndagen. Mange timer i sofakroken, kanskje en rusletur i skogen, fersk grønnsaksuppe på ovnen….mange øyeblikk som skal nytes!

Til tross for i overkant mye løping i korridorene, og en litt annerledes arbeidssituasjon har de gode øyeblikkene stått i kø, som om karma jobber med å veie hendelsene litt, balansere hverdagene. Eller så er det kanskje bare jeg som leter ekstra etter øyeblikkene fordi jeg trenger dem, hvem vet. De har uansett poppet frem som kvisene gjorde i 1991. Helt uanmeldt, og overraskende….men mye mer velkomne da!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Første økt hadde knapt starta da storepoden ringte og kunne meddele at han hadde fått en spiker på øyet, og lurte på om jeg kunne bli med bort på legevakta, da synet var borte vekk…. Da er det lett å være mamma. Plutselig er ikke gutta så store lenger, og mammahjertet får sånn små-panikk. På legevakta kom vi rett inn, takk til helse Norge som stepper opp når det gjelder. Legen pusta letta ut da han så poden, for han hadde sett for seg en hel bjelke hengende fast i øyet med en spiker, men så ikke var det altså ikke. Antibiotika, en rift på øyet, litt hodepine, og synet kom gradvis tilbake utover uka. Han har vært heldig, tross uhellet, den unge tømreren. Og det i seg selv kvalifiserer til et godt øyeblikk.

Den morran jeg lot sykkelen stå, for regnet falt tett, og sunn fornuft overtalte meg til å rusle under paraplyen på vei til jobb. Jeg gikk saktere enn vanlig, litt for å klarne hodet og forberede meg på dagen, men også for å nyte lukten av sommer-regn. Ikke mange dagene igjen av den varme regnlufta nå, for høsten bringer straks med seg kald morgenluft. Rusle under paraplyen, koble av før dagen egentlig er skikkelig i gang. Fine øyeblikk.

Jeg har sagt ja til noe jeg både gleder og gruer meg til…men det  det er jo ikke et ukjent dilemma for meg egentlig. Jeg har jo en favorittbutikk her i bygda, og det er ikke bare fordi den eies av ei knallbra dame og en god venninne, men fordi både interiøret og klærne i butikken er fine. Skikkelig fine. Jeg finner liksom alltid noe i den butikken jeg har lyst på.  Og siste skrik for mange butikker er jo live online shopping, og Mona har bestemt seg for at “Hos Mona” skal henge seg på trenden. Men så driver hun sjappa alene da, og trengte en til å styre kamera og det digitale under sending, og en til å stå foran kamera og lede sendinga sammen med henne. Gjett hvilken rolle jeg fikk??? Dyktige Beate styrer teknologien! Jeg er jo sånn teknisk analfabet, og hvis en fjernkontroll har mer enn to knapper får jeg stressutslett… Så nå har vi harr oppstartsmøte, med kaffe og planlegging midt i drømmebutikken, og fastsatt dato or første livestream. Går ting etter planen kan du følge oss og handle deg noe fint Torsdag 14 September. Gruer jeg meg? Ja! Gleder jeg meg? Ja!!! To timer med skravling og idemyldring var i allefall skikkelig fine øyeblikk denne uka!

På fredag etter jobb rakk jeg å lage ferdig et kort som sjefen skulle få, ta meg en dusj, legge ei vinflaske i veska, og stille meg opp ved postkassa for å vente på skyss. Og skyssen kom, i form av en sju-seter full av kolleger, som skulle videre til en annen kollega, for å ha avskjedsfest for sjefen, som nå går inn i sin siste arbeidsmåned hos oss, før hun starter i ny jobb. Vemodig, men likevel en skikkelig fin kveld!

Og kvelden ble så fin. Mimmi åpnet huset for alle 16 kollegene på kontoret, vi spiste Pizza fra Fjøset, drakk vin fra kartong, lo av og med hverandre, og grein litt da Tine holdt tale for sjefen. For en kveld! Latter og tårer, og musikk og dans og fine samtaler. For en gjeng! Tenk at alle disse får jeg dele dagene mine med! Dele frustrasjon og fandenskap, latter og gleder, og innimellom flere flasker med vin og noen esker med pizza! Gode øyeblikk!

Og etter en herlig fuktig aften våknet jeg opp til frokost som hang klar på postkassa! Snakk om perfekt timing!  Kikka på mobilen da jeg våkna, egentlig bare for å sjekke klokka, og så jeg hadde fått melding om morgenlevering. Fineste Mona, som “tvang” meg til å bli med på livestreaming i butikken, hadde sendt så mye godt at hele gjengen i måsahuset ble mer enn mette. Smakfullt, nydelig øyeblikk!

Jeg går rundt med den skoledagboka jeg fikk forrige uke og flirer. Blir jo helt fjortis igjen, og det er så gøy! Denne uka har flere av kollegene skrevet på venne-sidene, og jeg gliser så fælt av hvor alvorlig de tar det, og hvor mye sjel de legger i jobben. Også slo det meg midt i uka, da kollega Martin hadde skrevet ferdig sin side, at det tok 46 og et halvt år før en GUTT skrev i skoledagboka mi!!! Wiiiiiii!!!! Bedre sent enn aldri for en som ikke akkurat var noen guttemagnet i tenåra!!!! Og da lo vi veldig av det også, i tillegg til de gjennomførte og veldig interne svarene han skrev. Gøy øyeblikk!

Uka ble avsluttet sammen med fineste kollega Line. (Dæven, her er det et mønster eller??? Så godt som alle nevnte øyeblikk denne uka er med kolleger som også er venner! Hvor heldig går det an å bli?) Line hadde kjøpt billetter til Carola konsert i Oslo Spektrum, og vi dura innover til by`n for en helaften med middag og musikk. Sitteplasser selvsagt, vi er jo musikkglade, men litt makelig anlagt skal du vite! For en kveld! Vi lo fra vi satte oss i bilen på vei innover, og til hun slapp meg av. I dag er jeg støl i magen, på ekte, fordi vi har flira så himla hardt, mest av oss selv! Latter og fjas, fine samtaler, solskinn, og Carola. Enda et flashback til tenåra denne uka. Skal skrive om det i skoledagboka min!!!! Fine, fine øyeblikk. Ekstra gøy når en av dere fine blogglesere huket tak i meg for en prat midt  Oslo Spektrum. Det gjør meg så innmari glad. Litt flau, men skikkelig rørt og glad!

Og slik gikk uka. Minsten stråler fordi kjæresten har sin første helgeperm fra militæret. Størsten har fått spikeren ut av øyet, sola har hatt mer tilstedeværelse enn regnet, og masse kvalitetstid med fine mennesker. Nå skal jeg mentalt forberede meg på en uke jeg vet blir hektisk, men først skal jeg nyyyte fridagen, og kanskje nynne litt på “Fremling, eller Fångat av en stormvind!” !!! Ta vare på øyeblikkene, stopp opp og nyt øyeblikkene som skjer, og vær grei mot deg selv! Det fortjener du. God søndag.