Du vet hvordan noen ideer av og til virker aldeles fremragende etter et glass vin eller to, men realiteten er en ganske annen så snart jentekvelden er over og hodet klarner?

Sånn som for eksempel når venninna di sier noe sånt som: “Atte, du??? Jeg har sånn gavekort på en sånn prøvetime på sånn poledancing! Det hadde bare vært sååå sykt kult da! Blir du med på det eller?”

I dette tilfellet er det korrekte svaret nei! Nei, nei, og atter nei! Alltid bare NEI!

Men denne skrotten, langt nede i sitt andre glass med rødvin, går rett inn i akutt strippermodus, totalt blottet for enhver besittelse av selvkontroll og selvinnsikt, og svarer et øredøvende, særdeles overbevisende “JAAAA! Jeg har alltid tenkt at jeg skulle vært stripper jeg, vet du!”

All anger i etterkant har ingen betydning, for venninna di er sånn politisk korrekt skrulle som spiller samvittighetskortet i hvert eneste fordømte trekk, og lar deg ikke slippe unna en avtale inngått i gjæret drue-juice-rus, som tydeligvis er like bindene som om den skulle vært skrevet i blod.

Så da ble det poledancing, en introduksjonstime, på et ekte poledancingstudio, med instruktør, i hovedstaden.

Å begi seg utpå en hvilken som helst fysisk aktivitet er risikosport for denne dama, for jeg er, og har alltid vært, så langt unna et idrettstalent som det er overhodet mulig å komme! Til tross for flere år som medlem i Sørumsand Idrettsforening kom jeg aldri lenger enn fast saftblander og benkesliter på b-laget til jenter 16 i håndball, samt syvende innbytterkeeper i reserve-reservelaget i fotball, jenter 14. Dette takket være en viss redsel for lærball i fart, og en egen evne til å forstue fingre i gangfart på mykt underlag. Å tro at man derfor skulle mestre en noen som helst form for rytmisk dans rundt stang av metall i proft studio var intet annet enn dumskap.

På vei innover til hovedstaden, i en litt sparsommelig innredet og overbefolket tog-kupe, satt to middelaldrende kvinnfolk hvis treningsinnsats det siste tiåret har vært noe laber, og snakket om slike ting som “Hvor vanskelig kan det egentlig være? Det er jo bare en stang lissom”. En stang man skal svinge seg litt rundt i, kanskje henge litt i, snurre rundt, også “tadaaa!!!”, ferdig utdannet poledancer. Ja, for det så da unektelig lett ut, disse små klippene jeg googlet meg frem til på YouTube. Og SÅ dårlig trent er jeg da ikke, at en drøy time svinsende rundt et metallrør burde være noe problem.

Men jeg tok feil! Jeg tok så inderlig feil!

Vi kan jo starte med treningsklærne. Bare å komme seg inn i en ettersittende trekvart lang sykkelshorts er jo ei hel treningsøkt i seg selv. Ja, for i det instruktøren anbefaler sykkelshorts for både smidighet og feste-evne, burde det ringe ei bjelle! Enkel forskning viser at denne kroppen ikke er bygget for sykkelshorts, da jeg etter flere år med sort belte i jojoslanking, og fagbrev i ostepop nå sitter igjen med et ukledelig trelags bilring-vedheng over høna, som ved hjelp av tyngdekraften og medfødt foroverlent lut holdning konsekvent ruller enhver form for benklær med strikk i livet ned til hønekanten, uansett anledning. I tillegg har overgangsalder og et høyt inntak av Pepsi Max bidratt til at kroppen tidvis suger mer vann enn Titanic, og enhver form for blodomløp stoppes derfor av sømmen nederst på sykkelshortsen, slik at bena, fra øvre knehase og ned til ankelen ser ut som to dårlig stappede medisterpølser fra den lokale slakter`n.

Også på poledancekurs befinner det seg, i tillegg til meg og venninnen, 6 andre damer. Eller, egentlig er de unge kvinner, en kommende brud med fem venner, som har valgt dette kurset som en del av et utdrikkingslag. De har vel knapt rundet tredve noen av dem, og er tilsynelatende en slik vennegjeng som bare “eeeeelsker” å gå i fjellet, trene zumba for gøy, og som spiser tørrdampet kruspersille med løvetann-ekstrakt når de virkelig skal “skeie ut”. For denne gjengen er 2020`s utgaver av Jane Fonda på VHS, og ved siden av dem er jeg en utrydningstruet flodhest fra sjeldne vannhull i ytre Afrika!

Men mister jeg motet og innser min begrensning av den grunn? Neida! For inne i hodet mitt finnes fortsatt et snev av den unge kvinnen jeg engang var, hun med tilnærmet normalvekt, pupper som peker nordover, og med beundringsverdig pågangsmot til tross for minimalt med både medfødt rytme og styrke. Inne i mitt hode er jeg en smidig liten pusekatt som lett kommer til toppen av den stanga med ny-kvessede klør, før hun sklir nedover den like elegant som en gaselle galopperer på savannen.

Det er derfor det blir en så kolossal reality check da følgene av årevis med kroppslig forfall forårsaket av friterte godsaker, og manglende knipeøvelser etter intet mindre enn tre vaginale fødsler på under fire år blir så til de grader synligjort.

For instruktøren ber alle om å finne sin indre gudinne, og vrikke smidig på hoftene mens vi med “attitude” skritter sofistikert, selvsikkert og sexy mot stanga. Men min indre grasiøse gaselle har tydeligvis utviklet hofteledds-dysplasi og slarkete akilles, for en halv meter unna stanga tråkker jeg over og faller med alle mine 180 uproporsjonerte centimetere skrevs over en av brudepikene i utdrikkingslaget.

Jeg rakk altså ikke bort til stanga engang, før det gikk til hel***e!

“Fortvil ikke!” roper instruktøren, “Dette får du til!”, før hun viser oss hvordan vi med nette fotbevegelser og strak arm skal spinne lekent rund stanga, noen runder, sånn bare for å varme opp. “Det fikser jeg i hvert fall” tenker jeg, for det er jo de samme bevegelsene jeg i sin tid utøvde da jeg sånn passelig brisen og løs i strikken danset rundt taxi-skiltet i drosjekøen på Lillestrøm stasjon, i påvente av drømmemannen og skyss hjem til Sørumsand!

Men midt i runde nummer fire innser jeg at det er minst 20 kilo siden jeg stod i den drosjekøen, og at armen ikke lenger tåler tyngden av årenes forfall. For i tillegg til å bli bråsvimmel og uvel, knaser det mellom skulderbladene og smeller i den kanskje eneste gjenlevende muskelen i overarmen, så jeg ufrivillig slipper taket, spinner svimmelt rundt som en russisk rulett to runder ekstra ut i rommet, og stanger panna inn i enda en brudepike…

Og siden går det slag i slag. Seks småbrisne ungpiker fyker opp og ned i stengene som apekatter, svinger seg rundt til rytmen av sensuelle latinamerikanske smørsanger fra Ricky Martin som om de aldri skulle gjort noe annet, mens jeg, jeg prøver desperat å klamre meg til stanga 40 cm over bakken, ved å knyte to medisterpølser i en sykkelshorts rundt kaldt metall!

“BRA!” roper instruktøren overrasket og mektig imponert, men bra varer ikke lenge, for styrken i armene tar slutt etter nøyaktig fire sekunder på halv stang, og jeg sklir ned den stanga med så voldsom fart at jeg får brannsår fra hæla og opp til eggstokkene før jeg pulveriserer halebeinet, og lander så brått på linoleumen at det danner vakuum mellom rumpeballene, og underlivet suger seg fast til gulvet som en blåsefisk på innsiden av et akvarium!

To brudepiker kommer løpende til og tar tak under hver sin arm før de med et lite tilslørt stønn drar det undertegnede droget opp på føttene, og pådrar seg et aldri så lite brokk i samme slengen.

“Jeg tror vi stikker nå…før du skader brura også!” kniser den mindre sympatiske venninna mi, før vi takker for oss, og jeg halter, brannskadet, forslått og sår, ut av studioet!

Før vi hopper på toget hjem unner vi oss et glass vin på puben på Sentralbanestasjonen. Dumt kanskje, med tanke på hva jeg sa ja til sist jeg var i bunnen av et slikt glass, likevel befriende herlig! Et glass blir til to, smil blir til latter, og innen vi ankommer Lillestrøm stasjon er jeg lettere til sinns, overmodig brisen, og tar en liten svingom rundt taxi-skiltet mens vi venter på bussen. Det går ikke særlig bra det heller, og det er bare å innse at toget for en mulig strippekarriere for lengst har gått. Det går fint, for en tekstmelding fra gubben utgjør en privat invitasjon til å danse heftig rundt ei litt mindre stang når jeg kommer hjem. Fy flate, den gubben kan jaggu kunsten å flirte… Dessuten har jeg har vin i magen, hoven ankel, brannsår på steder sola aldri kommer til, mulig brudd i ukjent skulderblad, hofte ut av ledd, brist i bekken og halebein, forstuet eggstokk, og kan endelig skryte av, i en alder av langt-over-førr, å ha fått min aller første skikkelige idrettsskade! Over HELE kroppen!

Bare det er en bragd i seg selv!

Nå skal jeg tape en hel aloe vera-kaktus til innsiden av lårene…

Vi blogges!

Det kjennes innafor med en innesøndag. Kroppen er litt støl og sår etter gårsdagens “trening”, men akkurat det tror jeg skal få bli gjenfortalt i en egen blogg. Uansett, innedag kjennes greit ut akkurat nå. Fryktelig lyst på en bit av den sjokoladekaka som står i kjøleskapet, og vurderer sterkt om akkurat det blir frokosten min i dag. Kake og kaffe, hvorfor ikke lissom?

Jeg har kommet ut av pysjen og inn i ulltøyet. Frøsen i dag, og sofa, pledd, kaffe, ulltøy og den uåpnede boka fra Heidi frister. Resten av gjengen i måsahuset sover, bortsett fra en uvanlig våken 15 åring, og slik vil det nok, om jeg kjenner flokken rett, være noen timer til. Pusekattene ligger sammenkrøllet i hvert sitt hjørne av stua, og er jeg helt stille kan jeg høre en av dem snorke. Usikker på hvem, men lyden er litt koselig egentlig. Komisk men koselig. Åh, denne helgefølelsen altså, nesten det fineste øyeblikket med hele uka.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Enkelte dager har jeg famlet litt i blinde føler jeg, uten å helt klare å registrere de små øyeblikkene når de dukker opp. Ikke fordi de ikke har vært der, men fordi noen netter uten søvn igjen har krevet litt energi, sånn på dagtid. Helt merkelige greier det der, at hvor enn trøtt man blir av søvnmangel, så uteblir søvnen likevel på nattetid. Litt frustrerende, likevel klarer jeg på sett og vis å nyte våkenettene også. Kroppen får kanskje ikke søvn, men det er mye hvile i det å sitte i en mørk stue, nyte stillheten, vel vitende om at de man er glad i sover trygt i sengene sine, steke brød midt på natten så frokosten og matpakkene blir rykende ferske, eller bare tenne et par lys, stirre inn i flammene og la tankene vandre. Hørtes jeg litt forskrudd og mentalt gæær`n akkurat nå? Mulig det, men stillheten i huset på natten, når man først er ufrivillig våken likevel, den gir rom for noen virkelig fine, små øyeblikk. Dessuten kan man benytte muligheten til å chatte med venner på den andre siden av jorda, der hvor det enda er mange timer igjen av dagen.

Det øyeblikket jeg brøt alle slankeregler. Hvilket øyeblikk lissom??? Jeg bryter jo den grensa hele tiden. MEN, det var på fredagen at jeg stakk innom Rema for å kjøpe margarin og egg, og ikke noe annet, men så fant plutselig litt sjokolade veien opp i kurven min likevel. “Handler for en venn!”, sa jeg litt freidig da jeg kom til kassa, men ble ikke trodd. Samma det, for jeg oppdaget en ny dille. Eller et nytt øyeblikk, om du vil. Franske sjokoladetrøfler. Holy-Moly!!! Sånne ting jeg ikke likte før, det har plutselig blitt snadder. Sånt “gammel-dame-godteri” liksom. Mokkabønner, mørk sjokolade, tørkede dadler…Er det jeg som står for forfall eller? Betyr dette at jeg kun er øyeblikk unna hofteprolaps, grå stær, leggevann og spaserstokk??? I såfall, I don`t care!!! For det øyeblikket for meg selv, da jeg bare satt og tittet ut av vinduet på ekornet oppe i grantreet (Hallo oldemor lissom!), mens jeg nippet til traktekaffe og spiste franske sjokoladetrøfler, det var pokker meg et fint øyeblikk! (Lurer på når jeg kommer til å kjenne væromslag på gikta…)

Også har vi de helt ubetydelige, på grensa til skrullete øyeblikkene, som er fine, men nesten så teite at de er flaue å fortelle om. (Men jeg eier jo ikke skam, så hva gjør vel det!) Høna mi! Ikke den tidvis ufrisserte høna under keisersnitt arret, men jernhøna. (Høres kanskje ikke noe bedre ut…) Alt Tante Mariann ikke lenger vil ha, det finner veien til måsahuset, ofte til måsagubbens store fortvilelse, og sånn var det med denne høna. Den står for tiden på kommoden i hjørnet av stua, sammen med blomstene fra forrige uke som står like flott enda, og den gjør meg glad, av grunner jeg ikke egentlig forstår. Ikke er den spesielt fin, ihvertfall ikke trendy sånn rent interiørmessig, men som sagt, den gjør meg glad. Hver gang jeg går forbi den stopper jeg opp litt, smiler for meg selv, og tenker hvor merkelig det er at ubetydelig krimskrams kan gi så fine øyeblikk. Liker det? Har du noe sånn stående hjemme? Noe som kanskje ikke alle andre ville plassert på hylla, men som du bare digger?

Den kvelden Bolla kjørte båt. Hun bare elsker å bli dyttet rundt i det trauet.  Altså, den katten gjør selv de mest avslappede, chille, tenåringsgutta i verden til lekne smågutter igjen. I over en halv time satt Bolla i det gamle trauet, og ble skjøvet frem og tilbake mellom to poder på kjøkkengulvet, og hun storkoste seg! Så fint øyeblikk, når poder og pusekatt bare koser seg sammen, med de mest underlige ting.

Den rosa himmelen. Både morgen og kveld. Tror hele østlandet har opplevd fargespekteret på himmelen denne uka, ihvertfall om jeg skal dømme ut fra X antall meldinger på Snapchat og instagram. Men det er vakkert! Virkelig, og den morgenen jeg trasket til jobb med susete hode etter nok en natt uten søvn, og de varmeste fargene nærmest danset over himmelen, det var et fint øyeblikk. Så fint at jeg måtte stoppe opp, og nyte synet. Nydelig øyeblikk.

Den kvelden måsagubben endelig bestemte seg for å bruke et par timer i mitt selskap, istedet for i garasjen, eller i verkstedet til en kompis. Kjente at jeg ble skikkelig glad, så for meg en kveld med fotmassasje, skravling, kanskje litt romantikk…men neida. For gubben hadde fått ny bok i posten, og var så oppslukt at han ikke engang hørte hva jeg sa, og dermed også svarte relativt tilfeldig på de fleste spørsmålene jeg stilte… Men så er det nå engang sånn da, at selv stille selskap kan være trivelig selskap, så istedet for å forsøke å holde en samtale igang plukket jeg heller opp en egen bok, og fikk lest ferdig den. Så satt vi der, i hvert vårt sofahjørne, med nesa i hver vår bok, og hadde et ganske så fint øyeblikk likevel.

Tulipaner. Vakre, knitrende tulipaner. Mammas favoritt. En bukett tulipaner i huset minner meg så mye om henne, og hver gang jeg jeg går forbi buketten er det nesten så jeg kan høre latteren hennes, kjenne lukten av parfymen hennes. Sentimentalt kanskje, men likevel så fint. Fine øyeblikk.

Og slik gikk øyeblikkene, et etter et, og laget til slutt en akkurat passe innholdsrik hverdagsuke. Øyeblikket da jeg skled på knærne nedover korridoren foran en gruppe elever mens jeg sang “Greased lightning” med overivrig entusiasme, rådyrene som krysset veien foran med da jeg var på vei over til postkassen, mexikans posegryte fra Toro som minnet om lørdagskveldene fra barndommen, telefonsamtalen med bestemor, og de røde tøyskoene som alltid gjør at jeg føler meg minst ti år yngre…helt til jeg ser meg selv i speilet.

Og med det kan ukas siste dag starte. Innedag. Tror jeg da, det hender jo planlagte øyeblikk endres i siste liten. Uansett, jeg har tre episoder av Neighbours å ta igjen, boller å bake, duk å stryke, bok å lese, kaffe å drikke og katt som spiser tulipaner å irettesette…

Måtte søndagen din bli god, og uken som kommer full av hverdagsmagi. Vi blogges.

“Våkne opp da!!! Du er SÅ kjedelig selskap. VI er blitt så kjedelige!!!”  Gubben kvekker til, et kort øyeblikk virker han mer forvirret enn en donorsperm i et reagensrør. Han drar håndbaken over haka og tørker stripen med sikkel som har forvillet seg fra drøvelen og ned på skulderen. “Åh sorry….tror jeg duppa av litt jeg!”  “Duppa av”… I gubben sin verden er det kun en kortforklaring på sovnet som en stein og snorket så drøvelen dirret og taket løftet seg.  Det er så typisk. Fredag kveld, og han sovner midt i den filmen han egentlig ikke hadde spesielt lyst til å se, men som jeg tenkte var akkurat passe komisk og romantisk nok til å sette griller i hodet på gubben om en mulig feststemt hyrdestund i løpet av helgen. Men neida, ikke engang en halvnaken Sandra Bullock og en vinterbleik Hugh Grant er nok til å holde måsagubben våken.

Jeg gjentar. “Vi har blitt så kjedelige!!!”  Gubben, som fremdeles har en fot i drømmeland strekker på seg, gjesper, og stryker meg på ryggen mens han, fremdeles i halvsøvne sier rolig- “Jeg trodde vi var enige om at kjedelig var bra jeg.”

Herregud…gubben er til og med kjedelig når han han rett. Ja, for han har faktisk helt rett. Kjedelig ER bra!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det var rett før helgen jeg mottok en melding i innboksen fra en journalist i VG. Hun skrev en reportasje om ekteskap og forhold, og trengte et intervju med et par som på et eller annet tidspunkt hadde gjennomgått en form for krise, stagnert litt i forholdet, for så å finne tilbake til hverandre igjen, og nå lurte hun på om dette var noe vi kjente oss igjen i, og om vi ville stille til intervju med samlivsforsker og hele sulamitten.

Grundig journalistikk, på alle måter. En artikkel jeg selv sikkert hadde funnet interessant, og lest om jeg tilfeldig hadde kommet over den, men nei, vi kjente oss ikke igjen, verken gubben eller jeg, så vi takket høflig nei, og ønsket journalisten lykke til videre på leting etter det perfekte paret.

Vi er så kjedelige, og kjedelig selger ikke.

Kriser, det selger. Sykdom selger. Utroskap og skilsmisser selger så trykkeriene gløder og pressen brenner. Og sentimentale romantiske historier om folk som finner sammen igjen etter å ha gått fra hverandre, det selger. Kjedelig selger ikke.

Nå er ikke drømmen min å få alle tre hakene og det vannkopp-arret jeg var så heldig å få midt i panna trøkt utover en midtside i VG, den delen kan jeg jo like gjerne blogge om på egen plattform. (Oh, the irony…) Men jeg har tenkt på det helt siden den siste meldingen jeg sendte journalisten. Kjedelig burde selge. Eller, kjedelig burde i det minste ikke være så himla undervurdert. For kjedelig kan være så inderlig trygt og godt, så stabilt. Kjedelig kan være selve lykken, og jeg skulle så inderlig ønske at mange, mange flere kunne oppdage nettopp det. Ja, for jeg unner folk et helt alminnelig “kjedelig” samliv. Misforstå ikke.

Jeg beundrer de som finner tilbake til hverandre etter en krise, de som kan stå støtt etter å ha opplevd motgang av ulike slag. Kudos til de som tar en sjanse på ny lykke, og sjonglerer mine, dine og våre med den største ro og selvfølgelighet. Dere gjør en kjempejobb, og jeg er stum av beundring. Selvsagt fortjener slikt spalteplass. Men, jeg skulle så inderlig ønske det var rom for det kjedelige også. At det gamle ekteparet på krakken i parken, han med sixpence og rullings på innerlomma, som gir kona hånden når de reiser seg, de som ser på hverandre med forståelse og kjærlighet, et hengivent blikk som ikke har sloknet, selv etter en hel mannsalder i tospann, uten de store opp og nedturene, bare de trauste gode hverdagene…jeg skulle så ønske de også av og til fikk sin velfortjente cred!

Måsagubben og jeg, vi har vært kjedelige helt fra starten av. Den første dansen på den noe lugubre puben nederst i Strømsveien, han i kjedelig skinnjakke med ribbestrikk på ermene, umoderne hockeysveis, og mokasiner med frynser som hadde gått av moten mange år tidligere. Jeg, med flate kjedelige tøysko, og lypsyl som eneste skjønnhetsprodukt. Han som litt keitete spurte på innoverpust om –”Atte, trur du det er greit om jeg kanskje kysser deg nå eller? Du kan si nei altså!”  Ingen spontan hurramegrundt klineorgie på dansegulvet der altså, neida, traust og kjedelig, men likevel nok til å sende en gullion sommerfugler på interrail gjennom magen min.

Så gjorde vi det som falt seg naturlig deretter. Datet på kjedelige restauranter og spiste de kjedeligste pizzaene med kun ost og skinke. Kjøpte et lite, litt kjedelig hus i utkanten av ei litt stille kjedelig bygd, for det var det vi hadde råd til på to litt kjedelig lave inntekter. Vi fikk to ganske alminnelige barn på rappen, og gav de noe så kjedelig som trauste norske navn uten et snev av bindestreker eller eksotiske mellomnavn. Så kjedelig, likevel verdens herligste unger.

Giftet oss i en bitteliten seremoni i hagen hos sorenskriveren på den aller varmeste junidagen det året, spiste kake med våre aller nærmeste i det lille kjedelige huset i utkanten av den stille, litt kjedelige bygda, og danset til solen gikk ned, barføtt i en ganske kjedelig hage uten så mye som en rose i blomsterbeddet. Så kjedelig, men likevel så fint.

Enda et alminnelig barn kom til verden, og fikk et tilsvarende traust norsk navn. Vanlige huskatter født bak kjedelige låver og uthus fant sin plass i denne litt kjedelige familien, og dagene kom og gikk. Vi er har vanlige jobber, reiser på billige kjedelige innenlands ferier, kjører gamle, rustne, kjedelige biler, og har skikkelige kjedelige ufotogene hverdagskropper. (derav tegnede illustrasjoner og ikke bilder i dette innlegget. Du kan takke meg senere!)

Ikke noe drama. Ikke noe utroskap. Ingen kriser eller voldsomme krangler. Bare livet. Dette vanlige, kjedelige, men likevel ganske så lykkelige livet.

For kjedelig er for meg ren lykke, om det er salgbart eller ei, og de som kjenner meg vet at mine aller fineste øyeblikk finner jeg i den såkalte kjedelige hverdagen. Lykke er å vente til resten av denne lille kjedelige bygda sover, kjøre til et stille skogstjern en varm sommernatt, og hoppe nakne fra brygga, hånd i hånd, ut i det kalde vannet. (Benytter anledningen til å be om unnskyldning til sambygdinger som eventuelt har sett oss og blitt skremt!)

Lykke er å se en film man har sett hundre ganger før, og le sammen rett før de morsomme scenene, bare fordi man vet hva som kommer.

Lykke er å reise sammen hjem fra en foreldresamtale på skolen, betrygget og glade over at podene med de trauste norske navnene både lærer og trives.

Lykke er å sovne på hver sin sofa etter middag, sende en melding med kun et smilefjes midt på dagen, sove i gubbens litt for store t-skjorte, gråte sammen når vi må ta et endelig farvel med de vi er glad i, fordi livet noen ganger er brutalt urettferdig, eller danse salsa til den samme gamle kjedelige favorittlåta på soverommet før vi legger oss for å sove, i en ganske alminnelig, kjedelig og lite instagramvennlig seng fra IKEA.

Lykke er å diskutere hvem som sist tok ut av oppvaskmaskinen, eller hvem som glemte nøkkelen i ytterdøra. Lykke er å spise spaghetti med ketchup de tre siste dagene før lønning. Lykke er å sovne smilende ansikt mot ansikt, og lykke er å desperat hive etter pusten når man våkner i samme stilling og partneren har en morraånde fra helvete!

Nei, kjedelig er ikke salgsvare, men jeg ville ikke byttet det mot en reportasje i VG, eller all spenningen i hele verden. Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden, ikke om du husker å vanne ditt eget.

Skulle det uventede skje, skulle vi ryke på en smell, eller skulle en krise ramme, da skal vi sammen, forhåpentligvis ri av stormen. Men frem til da skal jeg bare nyte. Nyte dette “kjedelige” hverdagslivet vi har skapt oss sammen, vi to passelig kjedelige folka i dette gamle kjedelige huset, i denne litt kjedelige stille bygda.

Kjedelig kan være selve lykken, og lykken er aldri kjedelig.

Tente lys på bordet, brød i ovnen, sånn passe tidlig en søndagsmorgen. Lovet Mona å blogge tidlig nok til at hun kunne lese blogg på senga, før hun trasker til Myrlia med flere fine folk. Jeg skal ikke til Myrlia. Jeg skal nyte noen søndagstimer hjemme alene mens gutta stikker på tur…først må de stå opp da, og først skal jeg hente frem, og glede meg over ukas små øyeblikk.

“Wow! Man skulle ikke tro du var så dum som du ser ut” sa eleven fornøyd, takket for lånet av boka, og gikk tilbake til klasserommet. Og sånn startet uka. Det var ment som et kompliment, for sammen hadde vi naila en oppgave med glans, det var bare det at ordene stokket seg litt, og betydningen ble noe ganske annet enn et kompliment. Så lo vi skikkelig, sånn helt nede fra magen av, og fant ut at det var en fin måte å starte mandagen på.Fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det la i grunn grunnlaget for en sånn uke da alt stokket seg litt. Jeg har hørt så mye feil, sagt så masse feil, og snublet i så mye rart, at jeg egentlig burde hatt premie for å fremdeles stå oppreist. Det toppet seg på fredag morgen da jeg åpnet døren for, og snakket høflig til min egen skygge…Tok meg lissom flere sekunder å innse at det slett ikke var et annet menneske bak meg, kun min egen skygge. Rakk tilogmed å tenke at vedkommende var ganske så treg i oppfattelsen som ikke registrerte at jeg holdt døren oppe i påvente at de skulle gå inn. Motbeviser ihvertfall påstanden om at jeg er raskere enn min egen skygge, men forsterker fornemmelsen av en bitteliten medfødt hjerneskade.

Men det har vært fine øyeblikk denne uka også altså, for all del. På mandag fikk jeg ny pult på kontoret. En større enn den halve kvadratmeteren jeg har hatt det siste halve året. Vaktmesteren har revet en telefonbod, og endelig kan jeg sitte samme vei som resten av damene på C15 igjen. Bestemte meg for å feire akkurat dette litt, og  har derfor innredet litt på kontorplassen hver dag. Plutselig gikk det sport i å gjøre den nye plassen skikkelig hjemmekoselig, så nå har jeg et galleri av familie og idol bilder, et par apekatter i gull, blondeduk, godislager, grønne planter, og en liten spa-avdeling med håndkrem og lipgloss. Det er så himla tacky, og jeg digger det! Gleder meg allerede til å pynte plassen til jul. Uansett, ny plass med blondeduk, gøyalt øyeblikk! Blir så fint atte…tilogmed rektor`n var imponert! (tror ikke han turte å si noe annet)

Den kvelden jeg fikk melding fra en elev jeg ikke har sett på en stund, og jeg lo til tårene rant. Altså, ungdommer med humor, hjertevarme, fine, kreative ungdommer med humor. Er det rart jeg elsker denne jobben? Den byr jo på de herligste øyeblikkene!

Frosne tær. Herlighet, jeg går rundt med frosne tær hele vinterhalvåret. Kirurgene har kuttet det meste av nerver, og jeg kjenner sjelden at jeg er kald før tærne er blåfrosne, og i mangel av skikkelig gode vintersko er de kalde nesten hele tiden. Nå hjelper det jo ikke akkurat at jeg er 14 år i hodet  heller da, og velger ankelsokker og tøysko på dager det sludder og blåser (det var den påståtte medfødte hjerneskaden da), men fordelen med dumskapen er jo at kvelder foran peisen med ullsokker og varme flammer blir satt ekstra pris på. Kaffe, og varme tær, nydelig øyeblikk.

Den forvekslede matpakka. Jeg er sånn ekstremt kjedelig vanedyr når det kommer til egen matpakke. Til podene kan jeg fint mekke salater, fylte horn og andre gøyale godsaker, men til meg selv blir det som regel med et par knekkebrød med brunost. Så var det den morgenen jeg var litt for trøtt i trynet og treg i droget, ble liggende litt for lenge, og dermed fikk dårlig tid. Derfor pakket jeg ned et par sånne salte kringler til minste poden, kastet sammen noen tørre knekkebrød til meg selv, pusset tenner, vekket poder, løp på jobb, og da det ble lunsj ble det klart at jeg hadde røsket med meg feil matpakke fra kjøkkenbenken hjemme. Og mer skulle det ikke til for at jeg ble sånn akkurat passe hverdagslykkelig den dagen. Synd for poden, helt konge for meg! Fint øyeblikk.

Også var det den ettermiddagen minste sendte melding og spurte om vi skulle ta følge hjem. Det er så fint de dagene det klaffer sånn at vi slutter likt, for selv om spaserturen hjem fra skolen ikke tar mer enn syv minutter, så er denne tiden gull verdt. Traske på litt våte grusveier, kjenne regnet på nesa, snakke litt om alt, og glede seg til å komme hjem. Fin stund, fint øyeblikk.

Å finne en iskald iskaffe nederst i kjøleskapsskuffen. En man kjøpte for lenge siden, for så å glemme. Sånne små “overraskelser” smaker ekstra godt da. Små gleder, I know, men trenger alle hverdagsgleder å være så gedigne da?

Blomstene. Større overraskelse enn iskaffen, en sånn overraskelse som ikke smaker godt (om du ikke er en ku, eller en sånn superveganer eller noe da…) men som varmer hjertet. Blomster, bare fordi. Nydelige, og jeg, lettrørt som jeg er, sippa jo litt igjen da. Tror jeg er ei sånn vandrende hormonbombe jeg ass, En sånn som går av litt hver gang noen er ekstra hyggelige.

Og nå står de på bordet i stua og gleder meg hver eneste gang jeg løfter blikket og kikker bort på dem. Og buketten er vanskelig å overse, for den er svær. Diger faktisk, og Lillegrå elsker den! Det er noe med den katta og blomster som jeg ikke helt forstår. Hver gang vi har blomster i huset kan hun sitte i timevis og sniffe på dem, og aller helst vil hun sove inntil vasen. Lurer på om den katta er i slekt med blomster-Finn eller noe. Uansett, pus og blomster, finere øyeblikk enn det skal man vel lete lenge etter.

Den kvelden jeg egentlig skulle jobbe, men fikk et tegneoppdrag istedet. ( Hadde glemt det helt bort, også plutselig hastet det…teflonhjerne. ) Sånne øyeblikk er så fine. Når man bare kan tenke, “Næh, skit i det, gjør noe gøy istedet!”, også faktisk gjøre det. For jobben gikk jo ikke noe sted, den var der dagen etterpå også den. (selv om jeg lenge prøvde å overbevise meg selv om noe annet!) Sitte sånn ved bordet om kvelden, høre på musikk, drikke te og spise sjokolade, og være litt kreativ med blyant og tusj igjen. Jeg burde gjøre det enda oftere, for det gir så fine øyeblikk.

Og sånn har uka gått. Innimellom dårlig formulerte komplimenter og høflig småsnakk med min egen skygge har jeg sugd til meg det ene lille fine hverdagsøyeblikket etter det andre. Pizza hos sjefen med alle damene fra kontoret, kaffe i butikken til Mona, hente Bolla ned fra liftgardinene gang, på gang, på gang….

Den røde himmelen torsdag morgen i det jeg ankom jobben, da gubben og podene diskuterte damer og mensen, og jeg lo til krampa kom, komme hjem til nystekte mandel og sjokolademuffins ala minstepoden på en helt vanlig ukedag, og tente lys på bordet hver eneste kveld denne uka. Kanskje det aller beste i mørketiden.

Og du da? Har du funnet deg noen små øyeblikk denne uka? Jeg håper det!

Vi blogges.

Jeg har syltetøy på tastaturet, syltetøy på t-skjorta, og brunost i ganen. Livet er litt digg akkurat nå, for her sitter jeg under et pledd i sofakroken, oggomler grove vafler med ALT til frokost, koppen er fylt til randen av varm kaffe med fløte, på høytaleren synger Bon Jovi en sånn sippeballade som alltid gjør meg trist-glad (ja, det er et ord!) og resten av flokken i måsahuset ligger og snorker rundt omkring på de ulike rommene. Tenker på uka som gikk. På kaffekoppen jeg tok sammen med en barndomsvenn jeg ikke har sett på kjempelenge, på den aller siste smultringen etter julebaksten jeg hadde gjemt bakerst i fryseren og som jeg spiste til kveldsmat forleden, og på kjøreturen med største poden på fredag, da vi sang Wham av full hals, og lo til tårene trillet av hvor teite vi var.  Dette er definitivt et sånt fint øyeblikk!

Bolla sover ikke. Bolla tigger vaffel og brunost, gnager meg litt på tåa som stikker utenfor pleddet, prøver å fange sin egen skygge uten stort hell (merkelige greier, men hun gir aldri opp!), henter sokker fra haugen med klær på badet for å lagre under spisebordet, og herjer med filleryen på kjøkkengulvet. Sistnevnte aktivitet er definitivt favoritt syssel når for tiden. Hun har en tendens til å surre seg inn i den fillerya. Litt sånn som når ungene i sin tid laget fort og hytte av sofaputer og pledd, mekker Bolla festning av ei fillerye. Fine øyeblikk det også, ikke bare for Bolla. Ganske underholdene for husets tobente også.

Har du hatt ei fin uke?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Min har vært bra. Sånn ganske vanlig egentlig, og vanlig er bra. Det er godt å være igang igjen etter juleferien, sånn på ordentlig, med full arbeidsuke, vanlige aktiviteter, middag til fast tid, og alt det der. Jeg er og blir et vanedyr, og trives med det. Det aller beste med sånne vanlige uker? Å gå hjem fra jobb på fredag ettermiddag. Det beste med vanlige uker er fredagsfølelsen. Når korridorene på skolen tømmes for ungdommer, når man kan vinke god helg til kolleger, og rusle ut av skolegården og hjem, vel vitende om at det er en sånn helt vanlig hverdagshelg i vente. Så derfor, fredagens fredagsfølelse, den var et fint øyeblikk.

Arbeidsuka var også god. Nok en uke med noen nye utfordringer, godt iblandet alt det faste. Klemmen fra eleven jeg ikke har sett på en stund, se noen mestre et fag, noen som kan glede seg over god karakter på siste prøve før terminslutt, og oppnå resultater ved å tenke litt utenfor boksen. Den midttimen en gruppe tenåringer ba meg “joine de” i lunsjen, bare for å “chille” med matpakkene “lizm”. For en tillit, en ære egentlig, å få lære litt slang, tilbringe sånn kvalitetstid med alle de herlige, flotte ungdommene som gir så mye. Jepp, fine øyeblikk!

Lørdagen. Da Mona plukket meg opp ved ti-tiden og vi durte til Ninette på Aurskog for å klippe sveisen. Altså, det lønner seg å kjenne de rette folkene! Hårklipp, hårkur, hodemassasje, føn og styling, også serverer dama kaffe,  lunsj og god gammeldags jentesladder i tillegg. Ble jo rene spa dagen det der. Koselig dag, ny sveis, fint øyeblikk med bra damer. Jeg er heldig!

Den kvelden det blåste i hytt og gevær. Da det ulte rundt veggene, og buskene danset i vinden til strømmen gikk. Hadde akkurat satt et brett rundstykker i ovnen da hele huset ble mørkt, og kjente litt på irritasjonen. Men så resignerer man litt, tenker at det er lite man får gjort med akkurat det, også tenner man heller lys i kriker og kroker, finner seg hvert sitt pledd, fordeler seg på stoler og sofakroker, og blir sittende å skravle sammen. Alle fem. Nyte roen, mørket, og mulighetene akkurat det gir for de fine samtalene. I en time ble vi sittende slik å snakke sammen, før vi pusset tennene på badet med en lysestake på vasken, og gikk til sengs. Dagen etter var strømmen tilbake, men kvelden før, samtalene i mørket, de var fine. Fint øyeblikk.

Det øyeblikket jeg var countrystjerne. Rart det der, hvor dødsgod jeg blir på å spille gitar og synge når jeg er alene hjemme. Rått talent, rett og slett, dessverre kun inne i mitt hode, men likevel! Da alle de andre i måsahuset var ute, og jeg egentlig skulle støvsuge gulv, og vaske vinduer, men fant frem gitaren og ble sånn akutt Shanaia Twain istedet! Fint øyeblikk!

Det øyeblikket etter den bråbestemte intimkonserten i stua, da jeg parkerte gitaren fordi jeg måtte ta av sokken og sjekke om lilletåa var brukket (tok litt av med dansinga på den provisoriske scenen, også kalt stuegulvet), og kylte tåa inn i bordbenet, og tre katter kom smygende frem fra under sofaen. Da det gikk opp for meg at gitarspillingen og sangstemmen min hadde sendt tre forskremte katter i dekning under en doning fra IKEA, og at dyra aldri hadde vært lykkeligere enn da jeg sluttet å synge. Katte-kritikerene gjorde kanskje ikke underverker for selvtilliten min, men de fikk ihvertfall frem smilet mitt, og det til tross for en tå så vond at den bare sekunder tidligere hadde fremkalt et vokabular av skjemsord jeg ikke engang viste at jeg var i besittelse av… Artig øyeblikk!

Og nå sitter jeg her, og lurer på hva i huleste det er jeg driver med. Hva er dette egentlig å blogge om??? Leste nettopp igjennom innlegget mitt, for jeg kunne ikke skrive samtidig som jeg dyttet i meg enda en vaffel, så da leste jeg gjennom istedet. Djiiizzez lissom, jeg gjentar meg selv hver eneste uke ser jeg. Jobb, katt, podene, mat, mer mat, mer katt, og litt mer mat. Holy cow så kjedelig jeg egentlig er!! Hvorfor gidder jeg? Eller, jeg vet jo hvorfor jeg gidder, fordi jeg liker så godt å skrive, dokumentere hverdagene for min egen del. Men hvorfor gidder du å lese, du som klikker deg inn her på denne bloggen? Kan jeg være så frekk å spørre om det? For katt, mat, og den noe mindre spennende hverdagen til en du kanskje ikke kjenner kan jo umulig være spesielt fengende. Uff, nå fikk jeg det å tenke på også…I tillegg til den sang karrieren som aldri blir noe av, og det faktum at den flekken med blåbærsyltetøy på t-skjorta kanskje aldri vil forsvinne helt.

Tror jammen meg jeg avslutter der jeg. På tide å skape noen av ukas siste øyeblikk, spennende eller ei!

Uansett, håper at din uke har bydd på det som kanskje blir noen av fremtidens fineste hverdagsminner. Lag deg en nydelig søndag! Vi blogges.

Det må jo bli ei bra uke, når den starter med tre feriedager. Nå skal det riktig nok sies at kanskje nettopp det er grunnen til at torsdag og første arbeidsdag ble i overkant tung, men så kom jo fredagen, og med den to nye fridager på rappen til å hente seg inn igjen. Jo, den aller første uka i 2020 var slett ikke gæli.

Mandagen bød på ukas største overraskelse. Eller egentlig ikke, for jeg var jo informert om planen. For der hvor juletreet har hatt plass i julen stod det tidligere et vitrineskap fra IKEA. Fint skap, for all del, men da det fikk midlertidig plass i gangen mens juletreet flyttet inn fant jeg ut at det i grunn passet mye bedre der. I gangen altså. Og da hadde jeg jo et problem, for når jula skulle ryddes ut, og treet forvises tilbake til naturen, hva skulle jeg ha på den veggen i stua da?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å bruke penger på nye møbler var uaktuelt akkurat nå, for her skal mellomste poden ha en drøss kjøretimer før oppkjøring til våren, og årets første måneder er jo ikke akkurat kjent for å være sparsommelige med regningene heller. Men så spurte minste poden om han ikke kunne få lage et skap til oss av de gamle restematerialene bak huset. Gammel plank fra den revne veggen til uthuset, noen paller, og litt annet. Jeg sa ja, om enn noe skeptisk, for minsten er jo bare så vidt fylt 15, og har frem til nå stort sett bare dreiet lysestaker, drikkekopper og en og annen spekefjøl. Men hvorfor ikke…om han ikke fikk muligheten, hvordan skulle han ellers lære.

Og poden gikk på med friskt mot og en solid dose gammel plank, og produserte et skap skreddersydd for veggen. Min første tanke var at det ble for stort, for robust, men poden selv var så stolt av jobben. Men så ble skapet aldringsmalt, fikk hengsler og kroker, og plutselig synes jeg det passet så innmari godt inn i måsahuset likevel. Som om det var laget for veggen…og hallo lissom, det er jo nettopp det det er. Så nå har jeg nytt skap, 90 prosent gjenbruk, for skruene er nye, og det rommer så masse. Nytt skap =  fin overraskelse= fint øyeblikk!

Nyttårsaften ble en rolig affære. Den er alltid det her i huset, og jeg elsker det. Litt rart i år, da det er første gang begge de eldste podene ikke feiret med oss her hjemme, men med venner istedet. Vemodig, fordi en tradisjon er forandret, fint, fordi de vokser til, tar egne avgjørelser, lager sine egne tradisjoner. Så var det minsten, gubben og jeg. Tradisjonen tro ble lunsj inntatt ute i hagen ved båpanna. Gløgg, spekemat, hjemmebakt flatbrød. Så kom kvelden. God mat, mer dessert enn jeg liker å innrømme, og spill. Spille til krampa tar oss, diskutere reglene vi allerede kan, bare fordi det er tradisjon. Forlange omkast når terningene ruller av bordet, danse seiersdansen som tidenes dårligste vinner når man slår de andre med mer en 50 poeng i Yatzi. Fine øyeblikk å avslutte det gamle året med. Stå nederst i hagen ved midnatt, speide utover himmelen over Bjørkelangen når klokken slår tolv, klemme, og ønske hverandre godt nytt år. Fint øyeblikk.

Første nyttårsdag. Sove lenge. Fint øyeblikk. Sen frokost, bestående av rester fra nyttårsmiddagen, fint øyeblikk. Se kongens nyttårstale, fint øyeblikk. Pakke ut jula, kjenne at man har fått en helt ny start, fint øyeblikk. Tenne opp i peisen, bestille pizza, ta et varmt bad, krype opp i sofaen med planer om å bli der helt til sengetid. Fint øyeblikk.

Den dagen jeg oppdaget at jeg (ja, tilogmed jeg) har en dypere side. Jeg elsker jo å lese, og leser gjerne mer enn en bok i uka, men de dype, tungleste, sånn type “her må du tenke selv”, eller sånne trendy selvrealiseringsbøker, det fikser jeg ikke. Jeg vil lese noe lett, noe fengene, og helst en bok med begynnelse og slutt. Men til jul fikk jeg en bok av en kollega som er betydelig mer verdensvant og en del hakk dypere enn meg, og jeg ble nyfrelst. Tro det eller ei, jeg har lest dikt, og jeg elsket det!

Tror aldri jeg har lest noe finere faktisk. En samling korte tekster, skrevet med så enkle ord, og likevel gjenspeiler de livet så rent og så tydelig. Fra begynnelse til slutt, ujålete og ekte. Det gode og det vonde. Hele boka, nå lest fra perm til perm to ganger, er et eneste langt, fint øyeblikk! Så tusen takk Anne, for gaven, og for opplevelsen.

Den dagen vi kunne krysse av 23 år som oss i kalenderen. Tenk det. 23 år i tospann. 23 år siden vi tok sats, kyssa på dansegulvet, og ble enige om at det skulle være vi to, fremdeles helt uvitende om hvor lenge det skulle vare, eller hvordan livet som “oss” skulle bli. Så fint øyeblikk, tegne et hjerte rundt datoen i kalenderen, le litt med tanke på hvor unge og uerfarne vi var, flire enda lengre at hvor gamle vi har blitt, men hvor uerfarne vi likevel kjenner oss. 23 år med hverdagsøyeblikk, det er fint det! Godt å fremdeles være to. Godt øyeblikk.

Første arbeidsdag etter ferien. Tungt, men fint. Tungt fordi det å stå tidlig opp etter ti dager i selvpåført ribbekoma med surkålabstinenser er en nærmest umenneskelig oppgave, men fint fordi det var godt å se igjen blide ansikter på både ansatte og elever. Nå skal det sies at det å starte på en torsdag ga sats til et par offer og æssjer i korridorene på skolen, og det kan hende noen av de offene og æssjene muligens også kom fra meg, men hard start til tross, det er noe med denne hverdagen, og alle rutinen den medbringer altså. Ganske fint, sånn egentlig. Også får man jo den berømte fredagsfølelsen etter et par arbeidsdager, og den er ihvertfall herlig!!!

Så mange fine små øyeblikk i uka som gikk. Gutteflokken og kompisen som ble sittende i sofaen og skravle noen timer fredag kveld, tømte en kjele med wienerpølser og noen ruter sjokolade. Fin flokk, herlige samtaler. Den kvelden det blåste så vinden ulte forbi husveggene og lyden ga gjenklang i pipa. Sitte inne da, med varme tøfler og bare lytte til vindkastene. Det var et fint øyeblikk. Bakedagen, da bakelysten var tilstede hele dagen, og fryseren ble fylt opp av både grov og søt bakst. Alle dere som fulgte på Instagram for at jeg skal vinne veddemålet mot podene. Jeg er 112 følgere unna tre klesbrettefrie uker. Lysspillet som danser fra de nye fine lyktene jeg kjøpte hos Mona, de gule rosene fra gubben som lyser opp så herlig på bordet, lukten av null oppvask den kvelden vi bestilte pizza for to på døra, og planlegging av hyttetur med barndomsgjengen.

Øyeblikk etter øyeblikk, som perler på ei snor. Jo, uka var god den! Hverdagslig og god.

Hva har vært ditt fineste øyeblikk så langt i år?

Vurderte en sånn årskavalkade. Det er jo så trendy blant bloggerne. Bilder fra hver måned, sånn typ “Se her, hva jeg gjorde da!”, men når alt kommer til alt er det vel i grunn bare gjentagelse og latskap. Bildene har jo vært postet før. Teksten og historiene like så.

Logget inn på Instagram for å lage en sånn “mine beste 2019 bilder”, sånn som alle gjør. Du vet, der instagram leter frem de ni bildene med flest likerklikk i året som gikk. I min collage var det et par bilder av meg (enorm ego-boost der altså, et par bilder av meg og måsagubben (ingen flatterende bilder akkurat), og resten av Bolla. (Den katta burde jo hatt egen blogg, eller instagramprofil…)

Jeg postet ikke det bildet heller. 2019 var så mye mer enn hva ni bilder av meg selv og den ugangskatta kan representere. Så langt har kanskje 2019 vært det året hvor jeg har lært mest om seg selv, selv om det slett ikke var planen på denne tiden i fjor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har sagt mer ja enn noen gang tidligere, på godt og vondt. Godt fordi det har bydd på så mange spennende utfordringer. Alle foredragene, konferansierjobbene. Herlighet som jeg har kost meg! Så skummelt, men så gøy! Og så slitsomt. Ja, for det er tappende å si ja, ihvertfall for et menneske som er over gjennomsnittet glad i hverdagslivet her hjemme, innenfor de fire veggene i måsahuset.

Måsahuset. Her hvor 2019 har vært aller tryggest, godt på alle måter. Her hvor vi har hatt en helt egen ro og glede i familielivet, og det til tross for at vi bor fem mennesker under samme lille tak, og alle deler ett bad. Tre tenåringer, og enda hersker roen og varmen her hjemme. Heldige er vi, rett og slett.

Den eldste poden avslluttet skolegangen med toppkarakter på eksamen, og startet i læra i det firmaet han selv ønsket. Han har tatt førerkort. Han har hatt kjærlighetssorg, han har hatt latterkramper. Han har vokst. Er ingen gutt lenger, men en ung, trygg, arbeisdom og kjærlig ung mann. Han har hele livet foran seg, og han gleder seg.

Mellomste poden er midt i siste år på vidergående før også han skal ut i læra. Han har så stor venneflokk den poden, og heldige er vi her hjemme som får bli kjent med dem. Gutter og jenter, stadig smilende i sofaen eller garasjen. Umulig og telle hvor mange pizzasnurrer eller kanelboller flokken hans har fortært her hjemme. Han har mistet to husnøkler, hans side av rommet har vært ryddig en gang på et helt år, han ser det morsomme i alt, har til gode å treffe skittentøyskurven med et hvilket som helst plagg, har nådd alle målene han satte seg i idrettåret, og livsgleden hans er til å ta og føle på.

Minstepoden er tilfreds. Hele tiden. Han har funnet sin plass på skolen, og på crossbanen. Han ble konfirmert, også der valgte han selvsikkert sin egen vei. Han begynte å tro på egne talenter. Spiller ethvert instrument på gehør, er kreativ som få, og så ryddig og arbeidssom at han gjorde seg fortjent til sitt eget hjørne av garasjen. Det finnes ikke den ting den gutten ikke kan reparere. Han har danset på juleball, tatt fra hverandre og skrudd sammen, og pusset opp en moped, tatt sin første pallplass i et motocrossløp, og vokst seg over hodene på alle oss andre i måsahuset.

Gutta mine ble store i 2019. Store og trygge. Det er godt å kjenne på.

2019 var året der søvnen tidvis forsvant, men nettene ble kreative. Året der jeg fikk nye utfordringer på jobb, på godt og vondt, likevel elsket hvert minutt. Så mye at jeg gleder meg til å se kolleger og elever igjen i morgen tidlig. Året jeg trente mye, og året jeg trente lite.Året jeg ikke ringte mine nærmeste ofte nok, men likevel fikk fortalt alle hvor glad jeg er i dem. Akkurat det har vært viktig for meg. Si det mens jeg kan, mens jeg enda finnes, og mens alle mine fine ennå er her.

Nok engang fikk vi erfare hvor skjørt livet er, da en av guttas venner gikk bort så altfor tidlig. Det har kanskje blitt ekstra mange klemmer etter det, ekstra mange samtaler. Det har kjentes riktig, og godt.

2019 ble året måsagubben og jeg igjen fikk tid til hverandre. Fordelen med at podene blir større. Bilturer bare han og jeg, med musikk på stereoen. Turer til Hvaler for å sitte på stranden, bare se utover havet, eller spise pizza på brygga. Svømme sammen i tjernet ved midnatt. Sitte side om side i sofaen, se film. Ligge på armen, stryke på hånden til søvnen kommer. Slike små hverdagsøyeblikk som fyller hjertet av hverdagskjærlighet. Det burde bli et ord i ordboka. Hverdagskjærlighet.

2019 ble året for flauser og latter, men også for mestring. Året for en respektabel sisteplass i maraton, for bobler i glasset på hytta ved sjøen med de flotteste damene, kaffekopper og gode samtaler med gode venner, overraskende familieforøkelse i lodden pusekattform, bekymringer og lettelser.

Nyttårsforsetter for dette året har jeg ikke tenkt over. Ønsker for det nye året? Tja, si det. Jeg vil beholde alle jeg er glad i. Jeg vil fortsette å lære, fortsette å skrive. Herlighet for en glede jeg finner i det å skrive. Jeg vil fortsette å si ja, selv når det er skummelt. Jeg vil tørre å si nei, de gangene jeg kjenner at jeg lar meg styre for mye. Jeg ønsker meg 2000 følgere på instagram, for da vinner jeg et veddemål mot podene, og de må brette klær i tre uker. Jeg ønsker meg to spisestuestoler til, sånn at vi slipper å bruke utemøblene når vi er samlet mange rundt bordet. Jeg ønsker meg solskinnsdager og regnværskvelder, mange kopper varm te, og fine lesestunder. Også ønsker jeg at du som er innom bloggen og leser nå og da fortsetter å legge igjen spor etter deg, for det er en glede å bli kjent med deg.. Både her, på instagram og snapchat. Dere er så rause, så flotte, og jeg er privilegert som får lære dere å kjenne.

Nå skal den siste feriedagen, og den første dagen av det nye året brukes og nytes. Det er tid for å skape de første hverdagsøyeblikkene av det nye året.

Takk 2019, du var god, velkommen skal du være 2020.

Ta vare på de du er glad i, ta vare på deg selv. Riktig godt nytt år,

Vi blogges.