God morgen, og riktig fin søndag til deg. Jeg halvveis ligger, halvveis sitter i senga bak i bobilen, god og varm under dyna, mens gubben mekker frokost for to. Det ble en litt spontan tur med bobilen i går, og vi endte opp med å tilbringe natten i Fredrikstad. Snart går turen hjemover igjen, for jeg skal bake bursdagskake til en kollega, og gubben skal skru litt på bilen til storepoden. Det var godt med en tur ut likevel, komme litt bort hjemmefra, om enn bare for et drøyt døgn. Vi var heldig med oppholdsvær og litt sol i går, i dag er det meldt regn igjen. Perfekt vær å kjøre hjemover i. Men først, en liten gjennomgang av ukas små øyeblikk, og straks frokost. Akkurat nå er et fint øyeblikk.

Denne uka fikk vi en forsmak på sommeren, før våren kom litt lunefull tilbake med regnbyger og litt kjøligere dager. Det gav mersmak, de varme dagene og kveldene. Sola gjør at jeg umiddelbart føler at jeg får litt mer ut av dagene. Litt mer smil, litt mer energi, litt lengre kvelder, litt mer utetid. Og mer utetid betyr bedre søvn om nettene, ihvertfall mesteparten av tiden. Frisk luft hele dagen gjør noe med kroppen, man blir sliten på en helt annen måte. En bedre måte. Og sola drar med seg så mange fine små hverdagsøyeblikk. Som klesvask på snora. Soltørket klesvask lukter så himmelsk godt. En kveld denne uka vasket jeg flere av sommerkjolene som har hengt i skapet hele vinteren. Da jeg stod på trammen ved plattingen i hagen, og kikket bort på den hvite blondekjolen som tørket på snora ute på plenen, da ble jeg oppriktig glad. Glad for sola, og kjoletid, og lukten av tøymykner og varm vind. Fint øyeblikk.

En kveld denne uka skulle jeg etter planen være alene hjemme, for gubben skulle stå i verkstedet til svigerfar etter jobb, og fikse en takluke på bobilen. Jeg hadde bestemt meg for å nyte alenetiden, lese bok i hageteltet, drikke brus med sugerør, plante litt i kassene på verandaen. Men alenetid ble fort litt kjedelig, så jeg ringte storepodene som har flytta, og ba de på grillmat. Og podene kom, for mat er alltid et godt lokkemiddel for ungeflokken her i huset. Og det ble en så innmari koselig ettermiddag, skikkelig godt for mammahjertet. Skravling, grilling, litt badminton og lek i hagen, latter og fjas. Herlige øyeblikk.

Og dagen etter dukket de like gjerne opp igjen for å gafle i seg restene fra dagen før, og for å snekre litt på noen prosjekter. Eldste poden skulle lage seg en hylle for å ha på veggen over sofaen i leiligheten, og mellomste poden fikset ferdig porten på verandaen som skal holde voffsen til yngste podekjæresten trygt oppe på trammen de dagene hun er her. Senere på kveldinga kom kjæresten til mellomste poden innom også, og vi ble sittende ute og skravle til sola gikk ned. Herlige øyeblikk.

Den ene natten da søvnen uteble og føttene var rastløse, satte jeg på meg skoa og ruslet en liten tur langs gangveien, bare for å røre litt på kroppen før jeg gjorde et nytt forsøk på å få noen timers søvn før jobb. Egentlig synes jeg det er bittelitt skummelt å være alene ute i mørket, men så er det jo den tiden på året det ikke egentlig blir helt mørkt. Og lysene fra lyktestolpene hjalp… Å rusle en liten tur på natta, kjenne på lukta av varm vind og blomster fra grøftekantene, det var faktisk et fint øyeblikk.

En kveld denne uka ruslet gubben og jeg en runde rundt på Bjørkelangen. Litt for å bare få en liten luftetur, litt for å kjøpe en flaske ketchup. Gubben sier at et hushold uten ketchup ikke er et møblert hjem. Gud forby vil skulle gå tom for en slik delikatesse. På stien hjem tok vinden tak i de visne løvetennene, og plutselig stod vi midt i en liten virvelvind av hvite frø, som fløy rundt oss som en snøstorm. De kilte i nesa, og festet seg på klærne, sånt som så lett kunne vært irriterende, men synes det var så herlig øyeblikk. Er jo umulig å være i dårlig humør når man har ketchup i posen. Det finnes helt klart noe vakkert med vissent ugress også.

Så endte vi opp i Fredrikstad da, på det som skulle bli årets første tur ut med bobilen. Altså, vi har kjørt den tidligere i år altså, men vi har ikke overnattet enda. Vi kikka litt på værmeldingen lørdag morgen, så at det var lagt ut lovnader om sol i Fredrikstad, så vi handlet inn litt grillmat, litt brødmat, og satte snuta mot byen der det prekær med bred L.

Vi brukte lørdagen på å rusle rundt i gamlebyen. Tråkke gjennom de historiske gatene med brostein under føttene, mens jeg drømte meg tilbake i tid, da hest og kjerre stod parkert der Teslaene nå stod på rekke og rad. Vi kikket i butikker, klappet geiter, spiste is på fortauskanten utenfor en koselig kafe, og ruslet langs vannet og tok inn lukta av salt sjø. Enda en forsmak på sommeren, og skikkelig fine øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har plukket en stor bukett markblomster og satt i vase på spisebordet. Jeg har hatt årets kanskje travleste dag på jobb, og jeg har sovet natten gjennom tre netter på rad. Skikkelig hverdagslykke.

Men, nå skal denne dama spise frokost med gubben, kle på seg, pakke sammen og gjøre seg klar for et par timers kjøretur hjem. Jeg håper uken som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer serverer deg det ene gode øyeblikket, etter det andre. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Eller som de sier her i Fredrikstad, “Vi bloggæs!”

God morgen, god søndag, og vel overstått 17 mai. Oppe ligger poden, som er hjemme på en bitteliten helgepermisjon fra forsvaret, og sover. Podekjæresten har reist på jobb, men kommer tilbake etter endt dagvakt. Gubben koker egg, og steker rundstykker, mens han planlegger hvordan han skal legge opp dagen. En bil skal hit, en annen dit, en takluke skal byttes… Jeg har mista oversikten. Jeg har kun en plan, og det er å gjøre minst mulig, og ihvertfall ikke gjøre ting jeg ikke har lyst til. Jeg håper på sol, og lite vind, slik at jeg kan få inn mange timer med frisk luft, ute i hagen. I går gjorde jeg i stand paviljongen, i dag håper jeg å kunne nyte den litt. Grillmaten ligger allerede til marinering, satser på en koselig middag sammen før poden flyr tilbake til leir i kveldinga. Men først, først er det kaffe, og en liten oppsummering av ukas små øyeblikk.

Forrige søndag, på akkurat samme tid av døgnet, satt jeg på akkurat samme sted i sofaen, og leitet frem de små, gode øyeblikkene, fordi noen dårligere øyeblikk lå som en skygge over huet mitt. Skyggen er ikke helt borte, men tar tar langt mindre plass denne søndagen. Jeg har fine folk rundt meg, nære kolleger især har lyttet, og forstått. Det gjør godt. Ukas første døgn var preget av våkenetter og tankekjør. De to henger jo gjerne sammen. De gangene søvnen tok over hadde jeg den samma dumme drømmen, og bråvåknet av den. Snåle greier.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er ikke spirituell, ikke på noen måte, men så mange netter på rad har jeg drømt at jeg sklir i trappa, drar foten over et trappetrinn, også våkner jeg mens beina rykker i senga, før jeg faller. Og det er sånn dagene har kjentes ut også, at jeg står på randen til å snuble, eller rope ut høyt hva som kjennes så gæli, men så våkner jeg, og tier. Jeg faller ihvertfall ikke og slår meg. Sånn reint symbolsk stemmer det godt med hverdagen. Litt på randen av opprør, men tar ikke kampen. Likevel går det bedre. Gode kolleger, som også er verdens beste venner, kan være verdens beste støtteapperat.

Også er det gubben da. Det er liksom oss to. Vi passer på hverandre. Og denne uka har han passet litt ekstra på meg, selv om jeg (og det er helt sant) klarer å passe på meg selv. Flere kvelder denne uka har han pakket tursekken med vannflasker og kaffe på termos, og dratt med seg kjerringa i skauen. Vi bytter på å bare rusle side om side, helt stille, begge i egne tanker, og å skravle i munnen på hverandre. Alltid fine øyeblikk.

Og fordi skog og litt høyere puls er rein terapi har det blitt mange turer i kveldstimene denne uka. For første gang på de nå 25 åra vi har bodd her i kommunen, tok vi turen opp til Elgheia via Aurskog. Vi snakker klatring i terreng. Fanken så bratt, og SÅ mange bakker. Jeg var ikke helt mentalt forberedt på det, men det ble en kjempefin tur likevel. Vinden må ha røska hardt i sveisen på vei mot toppen, for håret stod enda mer opp enn til vanlig.

Vind og bakker, og såre leggmuskler til tross, det ble en kjempefin kveld. Nesten ei mil fikk vi tråkka, og det var to svært fornøyde halvgamle skrotter som krøp opp i sofaen i kveldinga, med kveldsmat og pysj. Skikkelig fint øyeblikk.

Poden kom hjem på helgeperm fredag kveld, for å kunne feire 17 mai med kjæreste, brødre og venner. Vi har knapt sett han, men jeg nyter likevel å ha han hjemme. Nattaklem, lun humor, litt oppdatering om livet i forsvaret. For med han fylles måsahuset med podekjæreste og voffs, og da kjennes det ut som om det er litt liv i veggene her igjen, og det er så fint. Mange fine øyeblikk pakkes inn i en helg med minsten hjemme.

Denne uka har vi også sett podekjæresten gasse rundt på crossbanen. Gubben, eldste poden og jeg tok turen opp i Eksismoa da det var trening, og det var herlig å kjenne grusen svi litt i øya igjen… Faktisk. Hele barndommen til podene her hjemme er jo tilbragt på akkurat denne crossbanen. Det er rart hvor mye skumlere det er å se andre kjøre, for jeg måtte rett og slett lukke øynene da hun ga gass over de største hoppene, men fy flate for ei beintøff jente. Herlige øyeblikk.

Fredag var det mangle på eksamensvakter på skolen, så jeg meldte meg frivillig. Tenkte at det var sikkert enkelt, bare sitte bak der og se ungdommene slite seg gjennom Norsk hovedmål eksamen, bli med et par av dem på do..lett! Men så var jeg på lynkurs dagen før hos assisterende rektor, og hun kunne fortelle at den viktigste, dog vanskeligste jobben ville være å holde seg våken i et så stille klasserom, i så mange timer… og da angra jeg. Jeg får jo stadig det jeg kaller “12-knekken”, de dagene jeg ikke har sovet stort om natta. Så jeg mekket meg briller, løsningsorientert som jeg er. Satte dem på meg da jeg gikk inn i klasserommet. Jeg brukte dem ikke altså, men de løsnet ihvertfall den spente stemninga i rommet litt, før eksamen startet. Fint øyeblikk.

Ukas latterkrampe kom den eftan jeg duppet av i sola etter jobb. En god blanding av lun krok på trammen, overgangsalder og varmegrader gjorde at det ble avtrykk i stolen da jeg våkna. Og da gliste jeg på meg hofteknekk når jeg så avtrykket, for det likner, og du har like god humor som meg, på en litt stutt flodhest med BH. Fader ass, burde ha kjørt på med no lavkarbo greier før bikinisesongen, men jeg glemte det helt i år også…

Og slik gikk hverdagsuka. Grøftekanter som bugner av blomster, lyse kvelder, solskinn og vind. Gode kolleger som støtter og pusher, venner å drikke kaffe med, poder som stikker innom på middag, eller for en hårklipp, elg som sover i hagen under syrintreet, og siste krampetrekk av “dunk-dunk” musikk og slitne russ som tusler inn i skolegården på morrakvisten.

Håper uka di var god, og at du har fine folk i livet ditt. Stell pent med deg selv, såpass fortjener du. Vi blogges.

Den første setningen i dagens blogg har jeg starta på et titalls ganger. Sletta, stoppa, starta, sletta, stoppa og starta. En bitteliten stund, mens jeg satt å lukta på kaffen i kruset jeg knuget i to hender, vurderte jeg å bare skippe søndagsbloggen akkurat i dag. Men, til tross for en liten krasjlanding fredag ettermiddag og kveld, og en del tankekjør i helgen, har uka bydd på helt vanlige små øyeblikk. Små øyeblikk som gjorde uka fin, vanlig hverdags-fin. De er verdt å notere seg, verdt å hente frem igjen, kanskje spesielt etter en litt har landing. Jeg har tross alt stått på beina, de fleste dager i sterke farger, og med klare tanker.

I dag er det helt rolig i måsahuset, og dette er kanskje den aller første søndagen etter at alle tre podene flyttet ut, at jeg kjenner at stillheten er deilig. Måsagubben er jo her da, pusler med sitt, fikser frokost til oss, gjør seg litt flid med pådekking av bordet, men han bråker særdeles lite til å være en såpass røslig kar. Innimellom snur han seg og smiler, sjekker at det går bra med meg. Min trygge havn, alltid, den stillmodige gubben. Dette er et godt øyeblikk. Ro, stillhet, lukten av litt fuktig skog siver gjennom et åpent vindu, og den eneste planen for dagen er en lang tur i skogen, som ender opp på crossbanen der vi skal se svigerdatter trene ATV. Det ser ut til å bli en bra søndag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En morgen denne uka var jeg på jobb før klokka syv. Da er det stille på skolen da! Kun renholdere som svinger moppen, usynlige hverdagshelter som sørger for at skolen er ren, lenge før mange av oss andre er ute av senga. Jeg hadde ikke sovet den natta, og var så lei av å rusle rundt hjemme, at jeg likevel dro tidlig på skolen. På kontoret satte jeg over kaffen, kokte te-vann, lot en ensom russ få sove ut bittelitt på krakken, og satte meg ned for å sjekke mail, teams-meldinger, og lese lokalavisa på nett. Og hvilket ansikt lyser mot med fra forsiden av avisa? Største poden. I et sånn typ 15 kjappe intervju. Jeg ble en blanding av passe flau, og skikkelig lattermild. For poden er nok lik mora si hva dårlig humor angår, og svarene bar nok preg av det. Artig lell, og litt gøy start på dagen.

Jeg har gått opp slalombakken! Det er så mange år siden jeg valgte akkurat den måten å ta ei treningsøkt på. Litt fordi det er blytungt, mest fordi sist jeg gikk der møtte jeg på så mye huggorm at jeg ikke hadde ren underbukse da jeg kom hjem. Jeg er LIVREDD huggorm! Har en sånn ide om at de kommer løpende etter meg for å bite. Men akkurat nå var gresset og lyngen så kort oppover henget, at jeg tenkte det gikk bra. Og det gjorde det. Ikke en eneste orm å se, bare et pesende kvinnfolk med knekk i ryggen og bein stive som pålar på vei oppover. Det blir ti år til neste gang, men, jeg gjorde det! Helt kongefølelse å stå på toppen mens svetten renner, og vite at etter bare nedoverbakker på vei hjem ventet vaffel med brunost. Balanse er viktig. Fint øyeblikk.

Torsdag hadde Mona nok en gang invitert bygdas flotte kvinnfolk på handlekveld, og damenes aften. Det  ar kvinnfolk over alt, deilige kaker og kaffe fra Axels, kundekveld hos Fru Flon, og moteshow og shopping hos Mona. Jeg sier stort sett alltid ja til det Mona ber om, angrer litt, men det blir som regel gøy uansett. I år, som i fjor, fikk jeg “gleden” av å lede moteshowet via en mikrofon. Javier, den lokale filmmannen, og min medskyldige i filmene om Aurskog-Høland, stod for dokumentasjon av eventet, og løp rundt med kamera. Jeg ba om et, bare ett bilde, uten dobbelthake, men innser jo at han er fotograf, ikke tryllekunstner. Jeg prøvde å flirte med kameraet en gang eller to, men på bildene ser det ut som om jeg har en hittil ukjent muskelsykdom, og et alkoholproblem. Lite fotogen til tross, det var en fin kveld, proppet av gode øyeblikk.

Fredag fikk jeg også “æren” av å holde foredrag for veiledere for lærlinger i kommunen. Og selv om jeg alltid gruer meg til slike ting, så er det så gøy også. Og akkurat dette temaet brenner jeg så for. Gode veiledere for ungdommen vi sender fra oss etter endte år på skolen. Så koselig å treffe igjen tidligere elever, få noen klemmer og oppdateringer på livet. Det ble noen skikkelig fine øyeblikk.

En morgen denne uka kom kollega Miriam inn på kontoret om morgenen, og planta en iskaffe og en Stratos på pulten min, mens hun kvitret “Bare fordi!”. Små ting er store gleder. Tenk å starte dagen sånn. Sjokoladen forsvant før lunsj, og med forsvant mener jeg spist opp! Iskaffen ble med meg hjem, og så glemte jeg den litt, før jeg kom på den litt utpå kveldinga, og da ble jo liksom overraskelsen og gleden litt ny igjen. Så da lå jeg på sofaen, drakk iskaffe, og tenkte på hvor fine kolleger jeg har, og hvor heldig jeg er som har dem. Fint øyeblikk.

Litt kreativ fikk jeg også vært på tampen av uka, da bygdas triveligste dame bestilte en hjertekrans til døren sin. Jeg skyndte meg å plukke de få grenene jeg fant som ikke hadde særlig knopper og blader, og bandt et hjerte. En halvtime ute en varm vårkveld, med hagesaks og ståltråd. Ro i sjela!!! Det er ikke så mye som skal til, heldigvis.

Se der ja… da ble de nedskrevet for evigheten likevel, ukas små øyeblikk. Små, men betydningsfulle øyeblikk. Jeg har gått lange turer om kveldene, og fått bake marsipankake til vårens fineste konfirmant. Feiringen i går var så fin. Må bare vise frem det fine bildet av storepoden og pappaen min.

Jeg har ledd så høyt av han som plutselig befant seg i grilldressen en kveld, mens han vasket bilen, og sa han trente til årets bobil-sesong. For en dame-magnet altså…

Jeg har grått noen tårer, og jeg har ledd så tårer har trilla. Jeg har kjent varmen fra sola, og regndråper på nesa. Jeg har møkket til nye hvite sko fordi jeg har gått “all in” i en volleyballkamp med elever, og jeg har spist matpakka mi på krakken ute i skolegården, mens sur vind sendte knekkebrødet mitt avgårde mot parkeringsplassen. Hverdagsøyeblikk.

Håper uken som gikk ville deg vel, og at uka som kommer byr på de fineste små øyeblikkene. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Plutselig søndag igjen. Gjennom det åpne vinduet siver lukten av nyklippet gress inn. Det lukter ekstra nå på morran, for nattefukten forsterker lukten av våren. Hadde det ikke vært for at denne skrotten blir råtten av å ligge for lenge våken i senga, hadde jeg ligget lengre i dag. Vi var tidlig våkne, både gubben og jeg, men akkurat nå er vi kommet til den delen av livet hvor det er lite som haster. Det er bare vi to som skal stå opp, bare vi to som skal spise frokost, drikke kaffe… Ingen kø på badet, ingen som MÅ noe. Så vi ble liggende litt side om side, skravle litt. Så fint, de dagene når ikke noe haster, bar ligge bittelitt til, se solstrålene danne dansende striper gjennom gardina som blafrer litt med vinden. Kjenne lukten av vått nyklippet gress. Fin start på en ganske så vanlig søndag, fint øyeblikk.

Også denne uka går inn i rekken av helt vanlige hverdagsuker. Litt jobb, litt fri, litt asfalt, litt skog, litt regn, litt sol. En stund mandag morgen trodde jeg rett og slett at uka skulle bli tung. Alt lå liksom til rette for det, men dårlig søvn, hodepine, regn, og for å toppe det hele snubla jeg i en brostein, og slo hull på buksebenet, før jeg kom på jobb og sølte kaffe på genseren. Så da klokken nærmet seg halv ni, og det var tid for å gå ut å hilse elevene god morgen, var lunta kortere enn vanlig. Men så stelte jeg meg under taket mellom to av blokkene, og jeg hadde ikke stått der lengre enn to minutter før den første ungdommen kommer løpende mot meg, kastet seg rundt halsen min, og hvisket -“Vi ble sammen i helgen!!!” Så snudde det. Tenk å få ta en del i det da, en del i sommerfugler i ungdoms-mager, forelskelse og ungdommelig lykke. Vi snakket noen minutter før hun gikk inn til klasserommet, og jeg bare stod og speidet i i en våt og grå skolegård, litt lykkeligere fordi den fyltes opp av unge mennesker som tross alt gir meg så mye. Buksebenet kan lappes, genseren kan vaskes. Fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I den lille bekken ved porten vår blomster Bekkeblommen. Det skjer over natta, hver eneste år, og jeg blir like idiotisk lykkelig hver gang. “Seeee da, gubben!!! Bekkeblommen har blomstra!!!” roper jeg, med øya fulle av kjærleik og hjerter. Og han bare- “Er ikke det bare ugress a???” Og ikke kan de plukkes, for i en bukett varer de ikke over natta engang, men jeg må liksom sitte på huk da, i det lange gresset nede ved bekken, og kjenne litt på de gummi-aktige stilkene, og bare bli glad at gulere en gult. Små ting, store gleder, fine øyeblikk!

Men så var det gubben da, som pekte på buskene langs linna, da vi gikk tur en kveld, og sa at “Dissa greiene her har blomstra litt tidlig eller???” Og plutselig kom følelsen av Mai over oss begge. Blomstrende busker, grønt gress i grøfta, og varm vind i ansiktet mens sola henger lav og rødlig over Bliksrudåsen. Skal ikke lenger så mye til å glede de gamle i måsahuset, Herlig øyeblikk.

Søvnløse netter kan bringe noe fint med seg. Noen ganger bruker jeg det til noe fornuftig. Natt til onsdag  ar en sånn natt, så da søvnen uteble satte jeg en gjærdeig istedet, og tok den med på jobb. Noen ganger, når ungdommer synes både livet og fag kan være vanskelig, blir det enklere å jobbe side om side, istedenfor ovenfor hverandre i et grupperom. Så på kjøkkenet stod vi side om side, ungdommen og jeg, bakte kanelsnurrer, og skrev aktivitetsplan med kort leveringsfrist. Jeg elsker å kunne jobbe på den måten. Pluss i boka var å kunne samle avdelingen til felles lunsj i et klasserom med sofa, og spise boller, skravle og senke skuldrene. Det trengs innimellom, på denne tiden av skoleåret. Gode øyeblikk.

Lørdag ettermiddag dro vi innover for å spise middag ute. Kjøleskapet var tomt, og fordelen med tomt rede er at mulighetene for å kose seg litt i tospann er enklere. Så vi spiste middag i Lillestrøm, og kjørte hjem via Sørum for å kunne ta en tur på kirkegården. Med bagasjen full av blomster, jord, og en spade fikk vi rettet opp stenen på mamma sin grav, rettet opp blomsterbedet, og plantet litt før  17 mai.

I april var det 27 år siden mamma døde. Det er så lenge siden, likevel kjennes det så nært. Sorgen har avtatt, for lenge siden. Savnet kan jeg fremdeles kjenne på, eller, kanskje mer et ønske om at hun hadde fått oppleve gutta, blitt bedre kjent med måsagubben. Jeg har levd lenger uten mamma, enn med. Akkurat det er rart. Vi plantet på gravene til svigermor også, og på graven til gubbens besteforeldre.

Så gikk vi bort til minnelunden. Vi ble stående lenge, snakket om bestevennen vi holdt i hånden på denne tiden i fjor, da vi klamret oss til alle de øyeblikkene vi fikk, vel vitende om at det gikk mot slutten. Vi savner han så mye, hver eneste dag. Fremdeles kan jeg kikke ut vinduet når jeg hører en bil på tomta, og tenkt at det sikkert er Knut som kommer innom, før det går opp for meg at det er det jo ikke. Verden kan være så brutalt urettferdig noen ganger. Likevel er det vår, enda en gang, Nye grønne knopper på trærne, ny varm vind i håret, nye fregner på nesa av vårsola. Heldige er vi som får oppleve flere slike øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Jeg har laget noen konfirmasjonskort på bestilling. Det er jo den tiden av året nå.

Jeg har sovet gjennom hele netter, og vært våken andre. Jeg har bakt sjokoladekake, og jeg har bakt grove brød. Jeg har vært så inni granskauen sinna, og jeg har ledd så magen har gjort vondt. Hverdagsøyeblikk, noen fine, noen kjipe. Helt vanlig!

Nå skal jeg sette på ei klesvask, google laktosefri marsipankake, også skal jeg ut i sola. Om været holder skal jeg være ute hele dagen, så kropp og hode får ei god natt søvn før en kommende, litt hektisk uke.

Håper øyeblikkene har stått i kø for deg i uka som gikk, og at dagene som venter byr på latterkramper og solskinn. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.