Plutselig søndag igjen. Gjennom det åpne vinduet siver lukten av nyklippet gress inn. Det lukter ekstra nå på morran, for nattefukten forsterker lukten av våren. Hadde det ikke vært for at denne skrotten blir råtten av å ligge for lenge våken i senga, hadde jeg ligget lengre i dag. Vi var tidlig våkne, både gubben og jeg, men akkurat nå er vi kommet til den delen av livet hvor det er lite som haster. Det er bare vi to som skal stå opp, bare vi to som skal spise frokost, drikke kaffe… Ingen kø på badet, ingen som MÅ noe. Så vi ble liggende litt side om side, skravle litt. Så fint, de dagene når ikke noe haster, bar ligge bittelitt til, se solstrålene danne dansende striper gjennom gardina som blafrer litt med vinden. Kjenne lukten av vått nyklippet gress. Fin start på en ganske så vanlig søndag, fint øyeblikk.
Også denne uka går inn i rekken av helt vanlige hverdagsuker. Litt jobb, litt fri, litt asfalt, litt skog, litt regn, litt sol. En stund mandag morgen trodde jeg rett og slett at uka skulle bli tung. Alt lå liksom til rette for det, men dårlig søvn, hodepine, regn, og for å toppe det hele snubla jeg i en brostein, og slo hull på buksebenet, før jeg kom på jobb og sølte kaffe på genseren. Så da klokken nærmet seg halv ni, og det var tid for å gå ut å hilse elevene god morgen, var lunta kortere enn vanlig. Men så stelte jeg meg under taket mellom to av blokkene, og jeg hadde ikke stått der lengre enn to minutter før den første ungdommen kommer løpende mot meg, kastet seg rundt halsen min, og hvisket -“Vi ble sammen i helgen!!!” Så snudde det. Tenk å få ta en del i det da, en del i sommerfugler i ungdoms-mager, forelskelse og ungdommelig lykke. Vi snakket noen minutter før hun gikk inn til klasserommet, og jeg bare stod og speidet i i en våt og grå skolegård, litt lykkeligere fordi den fyltes opp av unge mennesker som tross alt gir meg så mye. Buksebenet kan lappes, genseren kan vaskes. Fint øyeblikk.
I den lille bekken ved porten vår blomster Bekkeblommen. Det skjer over natta, hver eneste år, og jeg blir like idiotisk lykkelig hver gang. “Seeee da, gubben!!! Bekkeblommen har blomstra!!!” roper jeg, med øya fulle av kjærleik og hjerter. Og han bare- “Er ikke det bare ugress a???” Og ikke kan de plukkes, for i en bukett varer de ikke over natta engang, men jeg må liksom sitte på huk da, i det lange gresset nede ved bekken, og kjenne litt på de gummi-aktige stilkene, og bare bli glad at gulere en gult. Små ting, store gleder, fine øyeblikk!
Men så var det gubben da, som pekte på buskene langs linna, da vi gikk tur en kveld, og sa at “Dissa greiene her har blomstra litt tidlig eller???” Og plutselig kom følelsen av Mai over oss begge. Blomstrende busker, grønt gress i grøfta, og varm vind i ansiktet mens sola henger lav og rødlig over Bliksrudåsen. Skal ikke lenger så mye til å glede de gamle i måsahuset, Herlig øyeblikk.
Søvnløse netter kan bringe noe fint med seg. Noen ganger bruker jeg det til noe fornuftig. Natt til onsdag ar en sånn natt, så da søvnen uteble satte jeg en gjærdeig istedet, og tok den med på jobb. Noen ganger, når ungdommer synes både livet og fag kan være vanskelig, blir det enklere å jobbe side om side, istedenfor ovenfor hverandre i et grupperom. Så på kjøkkenet stod vi side om side, ungdommen og jeg, bakte kanelsnurrer, og skrev aktivitetsplan med kort leveringsfrist. Jeg elsker å kunne jobbe på den måten. Pluss i boka var å kunne samle avdelingen til felles lunsj i et klasserom med sofa, og spise boller, skravle og senke skuldrene. Det trengs innimellom, på denne tiden av skoleåret. Gode øyeblikk.
Lørdag ettermiddag dro vi innover for å spise middag ute. Kjøleskapet var tomt, og fordelen med tomt rede er at mulighetene for å kose seg litt i tospann er enklere. Så vi spiste middag i Lillestrøm, og kjørte hjem via Sørum for å kunne ta en tur på kirkegården. Med bagasjen full av blomster, jord, og en spade fikk vi rettet opp stenen på mamma sin grav, rettet opp blomsterbedet, og plantet litt før 17 mai.
I april var det 27 år siden mamma døde. Det er så lenge siden, likevel kjennes det så nært. Sorgen har avtatt, for lenge siden. Savnet kan jeg fremdeles kjenne på, eller, kanskje mer et ønske om at hun hadde fått oppleve gutta, blitt bedre kjent med måsagubben. Jeg har levd lenger uten mamma, enn med. Akkurat det er rart. Vi plantet på gravene til svigermor også, og på graven til gubbens besteforeldre.
Så gikk vi bort til minnelunden. Vi ble stående lenge, snakket om bestevennen vi holdt i hånden på denne tiden i fjor, da vi klamret oss til alle de øyeblikkene vi fikk, vel vitende om at det gikk mot slutten. Vi savner han så mye, hver eneste dag. Fremdeles kan jeg kikke ut vinduet når jeg hører en bil på tomta, og tenkt at det sikkert er Knut som kommer innom, før det går opp for meg at det er det jo ikke. Verden kan være så brutalt urettferdig noen ganger. Likevel er det vår, enda en gang, Nye grønne knopper på trærne, ny varm vind i håret, nye fregner på nesa av vårsola. Heldige er vi som får oppleve flere slike øyeblikk.
Og slik gikk enda en hverdagsuke. Jeg har laget noen konfirmasjonskort på bestilling. Det er jo den tiden av året nå.
Jeg har sovet gjennom hele netter, og vært våken andre. Jeg har bakt sjokoladekake, og jeg har bakt grove brød. Jeg har vært så inni granskauen sinna, og jeg har ledd så magen har gjort vondt. Hverdagsøyeblikk, noen fine, noen kjipe. Helt vanlig!
Nå skal jeg sette på ei klesvask, google laktosefri marsipankake, også skal jeg ut i sola. Om været holder skal jeg være ute hele dagen, så kropp og hode får ei god natt søvn før en kommende, litt hektisk uke.
Håper øyeblikkene har stått i kø for deg i uka som gikk, og at dagene som venter byr på latterkramper og solskinn. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.