God morgen, god søndag, og vel overstått 17 mai. Oppe ligger poden, som er hjemme på en bitteliten helgepermisjon fra forsvaret, og sover. Podekjæresten har reist på jobb, men kommer tilbake etter endt dagvakt. Gubben koker egg, og steker rundstykker, mens han planlegger hvordan han skal legge opp dagen. En bil skal hit, en annen dit, en takluke skal byttes… Jeg har mista oversikten. Jeg har kun en plan, og det er å gjøre minst mulig, og ihvertfall ikke gjøre ting jeg ikke har lyst til. Jeg håper på sol, og lite vind, slik at jeg kan få inn mange timer med frisk luft, ute i hagen. I går gjorde jeg i stand paviljongen, i dag håper jeg å kunne nyte den litt. Grillmaten ligger allerede til marinering, satser på en koselig middag sammen før poden flyr tilbake til leir i kveldinga. Men først, først er det kaffe, og en liten oppsummering av ukas små øyeblikk.

Forrige søndag, på akkurat samme tid av døgnet, satt jeg på akkurat samme sted i sofaen, og leitet frem de små, gode øyeblikkene, fordi noen dårligere øyeblikk lå som en skygge over huet mitt. Skyggen er ikke helt borte, men tar tar langt mindre plass denne søndagen. Jeg har fine folk rundt meg, nære kolleger især har lyttet, og forstått. Det gjør godt. Ukas første døgn var preget av våkenetter og tankekjør. De to henger jo gjerne sammen. De gangene søvnen tok over hadde jeg den samma dumme drømmen, og bråvåknet av den. Snåle greier.

Jeg er ikke spirituell, ikke på noen måte, men så mange netter på rad har jeg drømt at jeg sklir i trappa, drar foten over et trappetrinn, også våkner jeg mens beina rykker i senga, før jeg faller. Og det er sånn dagene har kjentes ut også, at jeg står på randen til å snuble, eller rope ut høyt hva som kjennes så gæli, men så våkner jeg, og tier. Jeg faller ihvertfall ikke og slår meg. Sånn reint symbolsk stemmer det godt med hverdagen. Litt på randen av opprør, men tar ikke kampen. Likevel går det bedre. Gode kolleger, som også er verdens beste venner, kan være verdens beste støtteapperat.

Også er det gubben da. Det er liksom oss to. Vi passer på hverandre. Og denne uka har han passet litt ekstra på meg, selv om jeg (og det er helt sant) klarer å passe på meg selv. Flere kvelder denne uka har han pakket tursekken med vannflasker og kaffe på termos, og dratt med seg kjerringa i skauen. Vi bytter på å bare rusle side om side, helt stille, begge i egne tanker, og å skravle i munnen på hverandre. Alltid fine øyeblikk.

Og fordi skog og litt høyere puls er rein terapi har det blitt mange turer i kveldstimene denne uka. For første gang på de nå 25 åra vi har bodd her i kommunen, tok vi turen opp til Elgheia via Aurskog. Vi snakker klatring i terreng. Fanken så bratt, og SÅ mange bakker. Jeg var ikke helt mentalt forberedt på det, men det ble en kjempefin tur likevel. Vinden må ha røska hardt i sveisen på vei mot toppen, for håret stod enda mer opp enn til vanlig.

Vind og bakker, og såre leggmuskler til tross, det ble en kjempefin kveld. Nesten ei mil fikk vi tråkka, og det var to svært fornøyde halvgamle skrotter som krøp opp i sofaen i kveldinga, med kveldsmat og pysj. Skikkelig fint øyeblikk.

Poden kom hjem på helgeperm fredag kveld, for å kunne feire 17 mai med kjæreste, brødre og venner. Vi har knapt sett han, men jeg nyter likevel å ha han hjemme. Nattaklem, lun humor, litt oppdatering om livet i forsvaret. For med han fylles måsahuset med podekjæreste og voffs, og da kjennes det ut som om det er litt liv i veggene her igjen, og det er så fint. Mange fine øyeblikk pakkes inn i en helg med minsten hjemme.

Denne uka har vi også sett podekjæresten gasse rundt på crossbanen. Gubben, eldste poden og jeg tok turen opp i Eksismoa da det var trening, og det var herlig å kjenne grusen svi litt i øya igjen… Faktisk. Hele barndommen til podene her hjemme er jo tilbragt på akkurat denne crossbanen. Det er rart hvor mye skumlere det er å se andre kjøre, for jeg måtte rett og slett lukke øynene da hun ga gass over de største hoppene, men fy flate for ei beintøff jente. Herlige øyeblikk.

Fredag var det mangle på eksamensvakter på skolen, så jeg meldte meg frivillig. Tenkte at det var sikkert enkelt, bare sitte bak der og se ungdommene slite seg gjennom Norsk hovedmål eksamen, bli med et par av dem på do..lett! Men så var jeg på lynkurs dagen før hos assisterende rektor, og hun kunne fortelle at den viktigste, dog vanskeligste jobben ville være å holde seg våken i et så stille klasserom, i så mange timer… og da angra jeg. Jeg får jo stadig det jeg kaller “12-knekken”, de dagene jeg ikke har sovet stort om natta. Så jeg mekket meg briller, løsningsorientert som jeg er. Satte dem på meg da jeg gikk inn i klasserommet. Jeg brukte dem ikke altså, men de løsnet ihvertfall den spente stemninga i rommet litt, før eksamen startet. Fint øyeblikk.

Ukas latterkrampe kom den eftan jeg duppet av i sola etter jobb. En god blanding av lun krok på trammen, overgangsalder og varmegrader gjorde at det ble avtrykk i stolen da jeg våkna. Og da gliste jeg på meg hofteknekk når jeg så avtrykket, for det likner, og du har like god humor som meg, på en litt stutt flodhest med BH. Fader ass, burde ha kjørt på med no lavkarbo greier før bikinisesongen, men jeg glemte det helt i år også…

Og slik gikk hverdagsuka. Grøftekanter som bugner av blomster, lyse kvelder, solskinn og vind. Gode kolleger som støtter og pusher, venner å drikke kaffe med, poder som stikker innom på middag, eller for en hårklipp, elg som sover i hagen under syrintreet, og siste krampetrekk av “dunk-dunk” musikk og slitne russ som tusler inn i skolegården på morrakvisten.

Håper uka di var god, og at du har fine folk i livet ditt. Stell pent med deg selv, såpass fortjener du. Vi blogges.