Enkel forskning viser at en uke vinterferie bare varer i to dager. Altså, kalenderen på kjøkkenveggen viser a det har gått syv dager, men hodet mitt teller bare to. Mandag, og søndag. Hvor i huleste ble alle dagene av? Hva skjedde med sene kvelder, og late morgener, og et glass vin bare for kosen sin del? Jeg har lagt meg kl 22 hver eneste kveld, stått opp før sju, og jeg har ikke sett så mye som snurten av ei dråpe vin engang. Og her sitter jeg, søndag morgen, og plutselig er det arbeidsdag igjen.

Sånn er det, når man er den eneste i husstanden med fri. Alle andre har stått i sine rutiner, så feriefølelsen uteble. Men, jeg har slappet av litt da, senket skuldrene, og det har vært deilig! Det er mye feire i å ikke ha en eneste plan også, bare bruke dagene til å ta igjen småtterier som har venta litt. Kunne starte på middagene litt tidligere, bake litt bare for kosen sin skyld, gå tur i regnet bare for å kose seg ekstra foran peisen når man kommer hjem igjen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Akkurat nå er et godt øyeblikk. Gubben har stekt rundstykker og kokt egg. Kaffen er varm, og det knitrer i peisen. Søndagsmorgen, lik de aller, aller fleste andre søndagsmorgener i måsahuset. Man skal ikke kimse av vaner altså.

Om uka var så innholdsrik, når man i all hovedsak har tusla rundt her hjemme? Næh, ikke egentlig. Men den har bydd på gode øyeblikk likevel. Jeg har fått trent litt hver dag. Enten det har vært på styrkerommet, eller i form av en gåtur ute i ruskeværet. Målet er å få bukt med en skulder som ble ødelagt for halvannet år siden, og som nå gir både nakke og hode litt tyn. Så får vi se da, hva øvelser på gymmen kan gi av resultater, selv om det var gymmen som i utgangspunktet gjorde av det smalt i skulderen. Gammal sa du? Asj, ja, det kjennes sånn ut noen ganger altså. Men om man velger å kalle det idretts-skade, da det tross alt skjedde på styrkerommet, da høres det mye fetere ut med en gang!!! Uansett, selv om jeg hater det hvert sekund jeg svetter, så er det deilig når det er over. Jeg har trent alene, med en god kollega, og med en spinnvill og særdeles gøyal to-åring som vant over meg i selvbestemt hinderløype med gule kjegler og juks. Gode øyeblikk.

Den dagen jeg rydda i kjøleskapet, og laget rydde-suppe til kvelds. Innerst i den grønnsaksskuffen nederst i kjølen blir ofte enkelte grønnsaker liggende til de er litt for slappe til å være delikat tilbehør til middagen, men de funker jo likevel fett i ei suppe. Så denne uka blei det sånn. Alt av grønnsaker som fikk plass i gryta ble med, nok vann, passe med krydder, og en dæsj kremfløte, også fikk det bare putre frem til suppa ble klar. Fint for tre poder som alle jobber ute om dagen, og som kjenner at forkjølelsen kommer snikende. Så kunne jeg sitte der seint om kvelden, i pysjen i sofaen, og slurpe i meg grønnsakssuppe, vel vitende om at rubbel og bit av restemat var brukt opp, og at kjøleskapet var reint. Godt øyeblikk. Resten av suppa står i kjøleskapet, og i dag ryker slumpen i en brøddeig som skal bli matpakkebrød til uka. Så får vi blanda litt bærekraft og vitaminer i grovbrødet også. Vinn-vinn!

Kram snø. Jeg blir akutt barnslig når snøen knitrer under skoa. Får en sånn umiddelbar trang til å bygge snømann, eller snølykter, eller til å kaste ei skikkelig blaut snøkule i nakken på den nærmeste stakkaren som befinner seg ute i “krigssona”.  Akkurat denne formiddagen var det ingen ute jeg kunne kaste på, det det ble ei litta snølykt foran trappa før jeg gikk inn. Barndomsminner, og fint øyeblikk.

Minstepoden bestilte gul kake denne fredagen. Det hender stadig at han legger inn ei bestilling på bakverk av ymse slag. Øverst på ønskelista akkurat nå står fyrstekake, men jeg utsetter det alltid, fordi jeg aldri har gjort det før. Men gul kake kunne mor fikse. Litt rart at 19 åringen har smaksløker som en pensjonert gammel damen når det gjelder kaker… Uansett, fredag formiddag hadde jeg vært å trent, så derfor inneholdt ikke denne kaka noen kalorier, og jeg kunne nyte hele to svære biter uten et snev av dårlig samvittighet. Rein matematisk forskning der altså. Kake, alltid fine øyeblikk.

Endelig litt tid til å tegne. Det var skikkelig fint. Å ha tid til å finne frem blyant og tusjer, sette seg ved vinduet og tegne i dagslys. La pennen bare løpet over papiret og gi liv til noen av de mange ideene jeg har fått av dere som stadig titter innom bloggen. Det blir liksom sjelden tid til det når jeg har vært på jobb hele dagen, men skaperlysten kom jammen meg i vinterferien. Musikk på anlegget, kaffe i koppen, og ider som blir til streker, og streker som blir til karikaturer. Gode øyeblikk. Så gjenstår det å se da, om noen av disse strekene kan bli til kort en dag. Må bare finne ut hvor og hvordan, og i mellomtiden er det flere karikaturer i hodet som skal nå papiret.

Også har det jo ikke vært ferie før jeg har spontanmalt et eller annet. Denne uka ble det salongbordet. Fra sort til lysegrønt på en formiddag, og plutselig ble hele sofakroken bittelitt lysere. Har tenkt på det lenge, så glemt det litt, så tenkt på det igjen, og midt under frokosten på torsdag morgen fant jeg frem maling og pensel, og så var det gjort. Fint med litt gammelt nytt.

Og slik gikk uka. Ingen store utskeielser, ingen gedigne øyeblikk, likevel ei god hverdagsuke med akkurat nok øyeblikk. Nå skal søndagen nytes før det er havreskjorte og stri-lefse igjen, eller omvendt. Ja, også er det jo faktisk ikke veldig lenge til det plutselig er påskeferie eller. Håper uka som gikk ga det grunner til å smile, og at uka som kommer bjudar på fine, små øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Riktig fin søndagsmorgen til folk og fe. Jeg har en sånn herlig avslappende forlenga helge-følelse i skrotten. Jeg kan legge med ETTER klokka 22 i kveld (helt vilt faktisk!), og jeg kan sove lenge i morra. En uke herlig vinterferie tripper på dørstokken, og det er kjempedeilig.  Merkelig hvor stor ro det gir hodet. Det å vite at man ikke skal opp og hoppe mandag morgen.

Vanedyret fra Måsan er iført den vanlige søndagsmorgen-folkedrakten bestående av ull og flanell i u-matchende farger og mønstre, og har inntatt sofakroken under det gule teppet. Det knitrer varmt fra peisen, kaffekoppen er fylt til randen av sort gull. Podene sover og verden er herlig stille, enn så lenge. Ingen store planer for denne søndagen heller. Samma som alltid. Litt bakst, litt luft, litt hobby, og vi har snart svart belte i «ta det som det kommer»!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har så fine sokker på føttene her jeg sitter. Da jeg gikk innom postkassa på vei hjem fra jobbe på fredag lå det ei pakke der, blant reklame og mer reklame. Den spenninga, når det ligger ei pakke i posten, fra ukjent avsender, håndskreven adresse, og masse frimerker…Det er som å være liten igjen, og få pakke på en dag man ikke har bursdag. Irene har altså strikket de nydeligste sokker til meg, og med sokkene fulgte en håndskrevet lapp som gjorde meg så glad, og så varm langt inne i hjerterota. Tusen, tusen takk for nydelig overraskelse Irene. Sokkene er allerede i bruk, helt perfekte for kalde føtter i gulvkaldt gammelt måsahus. For en hverdagslede.

Det var denne uken jeg oppdaget at det ikke bare er kveldene som er lysere, nå merkes det på morgenkvisten også. Jeg har jo gått med nesa i sky hver morgen for å speide etter den samme blåfargen som himmelen var en morgen i forrige uke, bare fordi jeg synes den var så vakker, og denne uka la jeg merke til, på akkurat samme tidspunkt, at nattemørket slo sprekker på himmelen, og slapp stråler av dagen til. Litt lysere for hver dag som går, et sikkert tegn på at våren er på vei, og en aldri så liten hverdagsglede. Fint øyeblikk.

Denne uka har vi vært så heldige å ha hatt masse besøk av den lille firbente, og det er så koselig. Hun legger seg i den armkroken som er nærmest, eller det fanget som er ledig, og hver gang tassingen av små labber høres over parketten, trekker podene ut av hulene sine og samles i stua. Og det er ikke bikkja som sloss om oppmerksomheten til menneskene, det er omvendt. Hadde jeg hatt et hus lenger unna trafikkert vei, hadde jeg hatt huset fullt av ulike firbeinte. De gjør noe med hjertet altså, gir så mange gode øyeblikk, og en helt egen avslappende ro.

Rykende fersk kjøttsuppe til middag. Det er øyeblikk det. Det var den onsdagen det lavet ned, en blanding av snø og regn, som dekket bakken med et tjukt lag blaut masse som trakk inn i skoa og oppover buksebeina. Sludd som ikke engang paraplyen klarte å holde ute, og vind som pisket i ansiktet. På vei hjem fra jobb gikk jeg i sur motvind, og vinden blåste gjennom vottene og gjorde fingrene iskalde.

Aldri har jeg vært så glad for å ha kokt suppa klar kvelden i forveien, for fint lite smaker bedre enn suppe som har stått nesten et døgn, så smakene virkelig har fått satt seg, og gjort kjøttet så mørt at det nesten smelter på tunga. Så mens jeg tok en varm dusj, og skiftet til mjuke, varme klær, putret ei diger jerngryte litt på ovnen, og vipps, så var verden så fin at selv uværet utenfor vinduet hadde sin sjarm. Det finnes vel knapt noe surere enn et sultent kvinnfolk, og knapt noe mer medgjørlig enn ei mett og varm kjerring. Jeg hadde nok mange personligheter det ettermiddagen, men at varm suppe er et godt øyeblikk, det er hevet over enhver tvil!

En liten treningsøkt. Faktisk to ganger denne uka. Det har vært for glatt til å gå turer i raskere tempo ute. Speilblank holke på så godt som alle veier har gjort det utrygt å sette opp farta nok til å svette litt. Derfor har treningsrommet på skolen vært et godt alternativ, for selv om jeg er større tilhenger av å løpe i skogen, så er mølla et godt alternativ, når veiene er en sikker hofteprolaps. Så ja, det har blitt noen kilometer på mølla denne uka, deretter litt styrketrening som har gjort armer og bein møre, og selv om jeg hater det litt mens jeg holder på, så er det en deilig følelse når man er ferdig. Alenetid på styrkerommet, gode øyeblikk.

Valentinsdagen. Jeg malte et tredvetalls steiner fra stranda på Skjerhalden, og handlet inn tilsvarende antall kjærligheter på pinne. Så gjemte jeg stenene rundt på skolen, og hang opp plakater der det stod at hjertestener kunne byttes i kjærlighet på C 12. Og den første skolebussen hadde knapt sluppet av elevene før det banket på døra, og slik fortsatte det ut dagen. Så skapte det litt herlig uro i gangene med tenåringer som var på leit etter stener, og litt gøyal trafikk på kontoret. Smilende ansikter og mange gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg svelget en øredobb og forsøkte å sette en ibux i øret, i den rekkefølgen, også hadde jeg latterkrampe resten av dagen fordi det går an å bli så dum!!! Jeg har hatt våte, kalde føtter nesten hver gang jeg har vært ute, men lest bok foran peisen hver kveld, mens tærne varmet seg mot flammene. Jeg har spist grønnsaker, og jeg has spist kake, ledd av dumme vitser, og flira på meg mageknip av en lunsjpause på kontoret, da det kokte av gøy inne på c 12. Jeg har tatt noen viktige og forhåpentligvis riktige avgjørelser på vegne av meg selv, og jeg har nytt siste rest av tulipanene jeg fikk av Mimmi forrige fredag. Tenk at blomster som synger på siste verset, fremdeles kan synge så vakkert.

Jeg har myst mot sola, og hatt regndråper på nesa. Tråkket i djup snø, og gått på bar asfalt. Hverdager og hverdagsøyeblikk har laget enda ei ny, fin uke. Og nå, nå er det ferie. Litt misunnelig på kollegene som har reist til varmere strøk, men også veldig klar for noen dager alene hjemme, til å bare tenke, og til å være. Det skal bli godt.

Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag. Kulda kom tilbake og gjorde atter engang dette steingamle måsahuset gulvkaldt og bråkete. Noen ganger lurer jeg på om jeg hadde turt å bo alene her. De knitrelydene fra panelet som beveger seg på kalde dager er jo reint spøkelsesaktige. Heldigvis overdøver knitringa fra peisen de andre lydene, og ikke er jeg alene heller. Podene sover, og gubben mekker på den nye hobbyen sin ved hjørnet av spisebordet.

Vet du hva annet som knitrer? Bortsett fra leddene mine etter ufrivillig trening? Tulipaner. Friske, nye og fargerike tulipaner. De knitrer. Lyden av vår, og følelsen av mamma. Tulipaner var mamma sin favorittblomst. Hele kirken var full av dem i begravelsen. Tulipaner minner meg om mamma. Fredag, da jeg kom hjem fra jobb stod en gavepose på dørmatta. En kollega hadde kjørt innom med ostepop, sjokolade og en stor bukett friske tulipaner. Makan til overraskelse, og total hverdagslykke. Det har vært ei litt sånn berg og dalbane uke, reint følelsesmessig. Jeg jobber med å ta noen avgjørelser på vegne av mg selv, og enkel forskning viser at det er vanskeligere å gå i seg selv, enn det er å analysere andre. Uansett, jeg er omgitt av så innmari fine folk. Stødige, ærlige, snille folk, som alle er gode å lene seg på når man vakler litt. Tulipanene er bare en nydelig bonus, menneskene rundt med gir alltid gode øyeblikk. Jeg er heldig, og jeg er fullstendig klar over det.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En annen kollega har hatt sin siste arbeidsdag, og jeg kjenner at det er trist, rett og slett. Skolen trenger unge, dyktige, sterke fagfolk, og det er trist når vi mister dem på arbeidsplassen. Men, veiene våres vil nok møtes igjen, i mer enn et veikryss. Samarbeid på tvers av bedrifter, og en kaffekopp i ny og ne, det hjelper. Også denne kollegaen var særs raus siste arbeidsdag, og jeg gikk hjem med gode klemmer, gode ord, og ostepop. Altså, kollegaene mine kjenner meg neste FOR godt: Godt øyeblikk.

På fredag kveld kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og den fine lille pelsballen kom på besøk igjen. Det er så mye selskap i denne lille vakre jenta. Så da ble det pelskos i armkroken hele kvelden, og hele natta. Ja, for jeg hadde ikke samvittighet til å lukke soveromsdøra, så hun lå nede i fotenden mellom meg og måsagubben hele natten. Jada, jada, det er delte meninger om bikkjer i senga, men en og annen overnatting i løpet av året skal jeg tåle. Så ble det morgentur i snøen, og hundekos hele helgen. Gode øyeblikk.

Den mørkeblå morgenhimmelen. Jeg lar meg så lett fascinere av fargene på himmelen, og en tidlig morgen denne uka hadde himmelen den perfekte blåfargen. Så fin at jeg nesten hadde lyst til å ta et strikkekurs, sånn at jeg kunne strikke meg ei kofte i akkurat denne fargen. Så vakker var himmelen at jeg gikk med nesa i været, og dermed sklei på isen, og landa på ryggen midt i veien. Litt mør i halebeinet, men på den positive siden var jo utsikten formidabel. Perfekt blå himmel, og nå har jeg et blåmerke på størrelse med indre Østfold på røven som matcher. Vinn-vinn, fint øyeblikk.

En sein ettermiddag var plutselig innboksen både på Messenger og Instagram full av meldonger fra folk som sa de hadde funnet min ukjente tvillingsøster. Og jada, bildet fra en artikkel i VG tyder på at her er det noe ingen har fortalt meg tidliger. Visse likhetstrekk er det jo. Så nå går jeg rundt å lurer på om det faktisk er sånn at jeg har en tvilling jeg ble adskilt fra under fødselen, og hvor store er mulighetene for at der ute finnes det et eldre ektepar som er styrtrike, som leter etter oss???? Altså, kanskje jeg egentlig er arving til en eller annen ostepop-fabrik, eller at familien eier store mengder aksjer i enten Freia, Nidar, eller Maarud???? Jeg har jo alltid følt litt på at jeg er født i feil kropp. Altså, jeg identifiserer meg som rik, men bankkontoen min holder meg tilbake… Uansett, DNA eller ei, litt artig å se en dobbeltgjenger. Gøyalt øyeblikk!

Å komme hjem fra kveldstur, gjennomfrossen og sliten. Det er ikke noe fett øyeblikk, sånn egentlig. Men å bli møtt med “Jeg har bestilt en pizza til oss!”, for så å kunne sette seg under det tjukke teppet i sofaen, mens gubben fyrer opp i peisen, det går definitivt under hverdagsøyeblikk! Så digg, være frossen og kald, og akkurat passe sliten og sulten, for så å tine, få tilbake varmen, mens middagen er på vei til døra! Da kjenner man seg rik! (særlig når man slipper å spleise på pizzaen!)

Og det var vel hverdagsuka. Drøssevis av små øyeblikk som skapte hverdager. Helt vanlige hverdager. Jeg har spist sunt og usunt med like stor entusiasme. Jeg har trent litt, og vært litt for lat. Jeg har vært kreativ, og jeg har sovet på sofaen, bakt store mengder grove brød til podenes matpakker, brukt altfor lang tid på å knyte opp en hel vaskemaskin med forklær på skolekjøkkenet, kost meg med oppdateringer fra kollega og elever som er i yrkespraksis i Kenya, og kjent at jeg gleder meg veldig til vinterferie. Jeg har fanga snøfnugg med tunga, spilt Yatzy med minsten, vært på et spennende intervju, og sovet godt fem av syv netter.

Nå skal søndagen nytes, før en siste innspurt før vinterferien starter. Fastelavnsboller skal bakes, krem skal piskes, og magen skal mettes. Jeg skal sende en tanke til alle de fine damene i mitt liv, morsfigurene jeg har hatt og fremdeles har, og jeg skal nyte dagen. Håper at uken som gikk var raus med øyeblikkene, og at du får fine stunder i uka som kommer. Riktig god søndag til alle, god morsdag til alle som feirer, og husk å stelle pent med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Jeg trenger denne søndagen, kjenner jeg. Akkurat nå er jeg på langt nær ferdig med helg, og hadde det vært opp til meg kunne helgen startet helt på nytt. Innen i morgen tidlig er jeg klar for mandag, helt sikkert, men akkurat nå…nå er det digg det ligger en fridag til foran meg, helt urørt. Store planer for dagen? Neida, ikke eneneste en, annet enn å komme litt ajour md ting jeg har hatt lyst til lenge, men ikke funnet tid til. Sy om ei bukse, strikke ferdig en ørevarmer, bake en stor ladning brød og grov rundstykker til fryser`n, lese ferdig ei bok… Åkei da, så høres det ut som planer, men det kjennes ikke sånn ut.

Ukas siste dag starter slik som de aller fleste andre søndager her i måsahuset. Foran peisen som knitrer iherdig mens varmen står fra flammene, med kroppen pakket inn i ei mjuk og gammal flanellspysj, og med nytrakta kaffe i en litt stor kaffekopp. Det smaker, lukter og føles som søndag. Podene sover, måsagubben pusler med sitt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mandag ble husets førstefødte i søskenflokken 23 år gammel. Jeg har regna på det, men får det ikke til å stemme. Nå er ikke jeg noe mattegeni, men at veslegutten mi er 23 år stor, det er faktisk ikke lett å forstå. Tenk at den lille lyshåra, sjenerte og forsiktige duttebassen er en voksen kar!!!

Nå skal det sies at man ikke skal skue hunden på hårene da, for selv om den barske snekker`n md tatoveringer på hele armen sikkert på avstand kan skremme leggevannet av gamle damer, så finnes det vel knapt et snillere menneske i hele værda enn akkurat denne fyren, og selv store poder blir litt småbarnslig når det kommer til egne bursdager. Før jeg stod opp mandag morgen tikket det nemlig inn en melding fra etasjen over, og da det ble tydelig at gutten ønsket seg en bursdagmorgen, slik bursdagmorgenene var før bursdager ikke lenger var like spennende, stod vi begge opp, kokte kaffe, åpnet gaver, og spiste kake til frokost før vi alle måtte farte til jobb. God start på dagen, godt øyeblikk.

Nyvaksa hus, midt i uka. Det r ikke hverdagskost her lenger, det blir mer med sånne skippertak midt i uka, når hybelkaninene klamrer seg til sokkene. Men en natt denne uka, da søvnen var bortreist på seminar eller noe, stod jeg opp da gubben stakk på jobb, sånn i fem-draget om morran. Først gikk støvsugeren en runde, etterfulgt av moppen, og til slutt støvkluten. Så fikk blomstene en klunk vann mens kaffen putret på kanna, og innen jeg var klar til å reise på jobb var huset nyvaska. Og følelsen av å komme hjem på ettermiddagen, til helt nyvaska hus, det var digg det! Og som en bonus var det fremdeles et snev av dagslys som trengte gjennom vinduene på ettermiddagen, for dagne er plutselig mange minutter lengre. Det er digg det!!! God øyeblikk.

Den dagen det lavet ned! Store bløte snøfnugg surfet sidelengs gjennom lufta, og gjorde sikten kort, og skrotten frøsen. Ull og mer ull holdt likevel kroppen varm da jeg gikk hjemover, og da jeg nådde måsahuset var jeg sikker på at jeg så ut som en blaut katt, men… Denne dama har jo spesialisert seg på høyt hår, og nå tror jeg jammen jeg har funnet en kombinasjon på hårprodukter som er like sikkert som et pansra kjøretøy. For sveisen holdt den, og da jeg fant ut det flira jeg så fælt! Teltduken på hageteltet var blåst av, søplekassa lå fire meter unna søpleplattingen, fire blomsterpotter lå velta i snøen, men håret mitt var like urørt som jomfru Maria på julekvelden! Den hårsprayen hadde jeg gått god for altså, om jeg hadde vært sponsa! Kvalitet gitt! Gøy øyeblikk!!!

Og bare noen dager senere var det varmegrader, og så skarp sol at det var behov for solbriller da vi var ute å kjørte. Vinter, vår, vinter, vår…. Været er jo like uforutsigbart som hjemmestrikka bind. Men sola varma den, og det i seg selv var øyeblikk godt nok.

ENDLIG lakris fra Europris! Det er jo snart et år siden jeg fikk tak i de sist, for Europrisen på Bjørkelangen har de ikke i smågodt sortimentet lenger. Men så var vi ute å dura her en dag da, og i det vi kjørte gjennom Sørumsand på vei hjem svingte vi innom Europris bare for å se om de hadde lakrisen der! Og det hadde de! Jeg skuffa så mye opp i en sånn papirpose at måsagubben kjente på skam, men jeg lot som om jeg ikke merka det. Den posen ble tung, for å si det sånn, men det handler om om at man skal ha leeenge, ikke sant. Ihvertfall til det blir tomt…så kanskje ikke så lenge da, men innimellom er hamstring fornuftig. Det er helt merkelig hvordan lakris kan gi lykkefølelse, men det gjør det faktisk. Så nå har jeg småkosa meg litt noen dager i strekk, og enda er det ikke tomt, så jeg tenker at dette tross alt var et fornuftig kjøp. Gode (i dobbelt betydning) øyeblikk.

Mere snop. Anne Grethe legger innimellom noen så hverdagsgleder på pulten min, også dagen blir så god når den starter med en liten lapp, og en sjokolade. Tenk å ha sånne folk rundt seg, hverdagsgledespredere. Fredag morgen startet sånn. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Med hår som ville beskyttet en hel landsby mot krutt og kuler, våt snø og bar asfalt, regn og solbriller, lakris, sjokolade og hjemmelaget grønnsakssuppe. Frustrasjon og sinne, glede og latter, ungdommer som lager liv i klasserom og på skolekjøkken, bursdagsfeiring frykt for å miste noen man er glad i. Tenk at ei uka kan bestå av så mange øyeblikk, og enda kalles det bare vanlig hverdag. Rart, men fint.

Håper uka som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer gjør hverdagen god. Pass godt på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.