Til Petter`n.

Du var bare minutter gammel da du lå i armene til pappa, og han og jeg så på hverandre, og tenkte: “Hva pokker er det vi har begitt oss ut på?” For du var så inderlig ønsket og velkommen, likevel ble det brått så skummelt å skulle ha ansvaret for et lite menneske. Du tittet forundret opp på oss før du lukket øynene og sovnet, og brått ble det ikke skummelt lenger. Vi var mamma og pappa til en liten, vakker pode, og ingen ting annet betydde noe. Med ett ble vi bare så ufattelig stolte over den lille gutten vår, og der og da viste vi at livet vårt for alltid ville være forandret til det bedre, nettopp fordi du nå var en del av det.

Enda kan vi kjenne på den følelsen, både pappa og jeg, selv om det i dag er hele 17 år siden du kom til verden. Fremdeles kikker vi på deg med stolthet, og tenker med forundring på hvordan vi fikk det til. Hvordan to helt vanlige mennesker kunne være så veldig heldig, å bli foreldre til akkurat deg.

 

( Verdens aller fineste 17 åring. )

 

Tidlig viste du en omsorg og godhet for andre mennesker, som mange andre bruker årevis på å lære. Så empatisk og god. Oppveksten var preget av det, hvordan du kunne glede andre, om det så betydde å sette deg selv sist. Noen ganger gav deg glede, og noen ganger ble din godhet tatt for gitt, og gav sorg og frustrasjon. Slik er det å vokse opp, og du tok lærdom av det.

I dag er du en sympatisk og likandes ung mann. Høflig og hjelpsom. Lun. En som ikke tar mye plass, men likevel blir lagt merke til. Du setter fremdeles oftest andre foran deg selv, og har en helt egen evne til å finne det gode i andre mennesker. Likevel er du klokere, og har lært deg å lese andre. Oftere enn før går du dine egne veier. Du tar ansvar for deg selv, for egen læring. Du tråkker ingen på føttene, men du er flinkere enn før til å tørre. Til å våge, til å gjøre det som kjennes rett for deg, og ikke bare alle andre.

 

 

( Kanskje visste du allerede da, som treåring, at du skulle bli snekker. Interessen var i alle fall tilstede. )

 

Du har vokst så uendelig mye det siste året. Du blomstrer, og du stråler. Du viser en trygghet og en selvtillit vi beundrer stort, både pappa og jeg. Du har funnet din greie, og heldige er vi som står deg nær, og får se fremgangen på nært hold. Du gløder.

Du deler sorger og gleder. Du er åpen og du er hemmelighetsfull. Du smiler lurt, og du ler høyt. Du er lat, og du er arbeidsom. Du er usikker og selvsikker. Du er flott! Sammensatt og grom, på alle mulige måter. Du gir meg en klem når du ser jeg trenger det, du gir meg en klem når du deler min glede, og når du kjenner min frustrasjon. Du gir meg en klem når du drar på skolen, og når du legger deg om kvelden.

Det vil gå deg godt i livet. Det vet jeg, for vi ser allerede at du er på rett vei. Du er på full fart inn i voksenlivet, med alt det måtte bringe med seg, og jeg gleder meg på dine vegne, for jeg vet at du er klar. Og akkurat i dag skal vi feire nettopp det, og 17 årsdagen din. Og når du blåser ut lysene på kaken, og gleder deg over at du er enda et år eldre, skal jeg glede meg med deg, men også smile av tanken på at enda er du “bare” 17, og enten du liker det eller ikke, mamma sin fine lille gutt.

 

 

Gratulerer med dagen Petter. Jeg er så stolt av deg, og så inderlig glad i deg.

Måtte dagen din bli akkurat slik du ønsker den skal være. Det fortjener du.

Klem fra mamma og pappa.

 

 

 

Tekst og bilder er godkjent av Petter`n.

Gammel hemmelighet og ubesvart kjærlighet.

Vi kvinner er kompliserte individer. Vanskelige å forstå seg på, komplekse. Vi bærer følelsene utenpå den ene dagen, og gjemmer det vi kanskje burde dele inne i hjertet den neste. Felles for de fleste av oss er vel to ting. Vi jakter på kjærligheten, og evig ungdom. I hvert fall er det det media vil ha oss til å tro. At den komplette lykke kommer i form av ungdommelighet og “den eneste ene”!

I ungdommen er man ikke så opptatt av evig ungdom, men kjærligheten, eller jakten på den sådan, den starter tidlig.

Sent fredag kveld tikket det inn en melding på facebook. Cesilie, min bestevenninne fra barndommen hadde lett i gamle esker, og funnet en hemmelighet gjemt inne i en porselensdukke. Cesilie var en av 8 jenter i klasse 4B på Sørumsand barneskole, som en dag i Desember 1986 tok imot en innflytter fra Lillestrøm, og gjorde overgangen til ny skole lekende lett og spennende. Det skulle bli Cesilie og meg i mange år. Vi jublet når vi fikk sitte sammen i klasserommet, vi tok følge til og fra skolen, vi delte hemmeligheter og uante mengder melkerull stjålet fra hennes foreldres hemmelige godelager, og pomfrittes med grillkrydder fra Grillen på Sørumsand.

 

( Når du bare rocka den hockeysveisen, og litt røffe hettegenser looken, men likevel ikke hadde draget på gutta. Kanskje fordi jeg så ut som en av dem. Cesilie (i rosa genser) var alltid litt bedre kledd, men akkurat like kjæreste-løs som meg. )

 

( Selv de ukule jentene kunne føne kul 17.mai sveis. )

 

Men tilbake til hemmeligheten. Godt gjemt i den gamle dukken lå et brev. Et ekte kjærlighetsbrev. Fra meg, til Kjetil. Et brev, som uvisst av hvilken grunn, aldri ble sendt. Mulig var det Cesilie, min sidekick og bestevenn, som tok brevet, og hindret meg i å begå enda en tabbe. For så vidt jeg husker skrev jeg mer enn et kjærlighetsbrev til Kjetil.

Husker du sommerfuglene som fulgte med din aller første forelskelse?

Jeg husker enda de små sommerfuglene i magen som kom den første gangen jeg ble valgt inn på “guttelaget” i storefri i 3 klasse, stikkball i skolegården, også valgte tvillingene meg. De to kjekkeste gutta i hele 3 klasse på Vigernes skole i Lillestrøm, og jeg var eneste jente på laget. Jeg var smigret fordi tvillingene valgte meg, de var fornøyd fordi jeg var større enn de fleste gutta, og kastet ball som en dopet russisk kulestøter. Vi ble aldri noe mer en stikkball kamerater.

Og så var det Kjetil. Det ser ut til at brevet mitt var tilegnet Kjetil W, en av to Kjetiler i klasse 4B. Jeg var forelsket i begge.  Det var litt sånn som den Norvegia reklamen. Du vet, “samma det vel, ost er ost!”. For meg var det lissom “Samma det vel, Kjetil er Kjetil!” De var så fine begge to. En var dødsgod i fotballmålet, og hadde så fine fregner på nesa. Den andre hadde egen kasettspiller med opptaks-knapp, og viskelær som luktet vannmelon i pennalet. Heldige var de jentene som fikk lukte på viskelæret til Kjetil.

 

( Et lite kjærlighetsbrev, en godt bevart hemmelighet som har ligget gjemt i 30 år. )

 

Kjærligheten var så komplisert på den tiden. Man kunne være dødsforelsket og lykkelig den ene dagen. Kongen på haugen i friminuttene, den som ble valgt først i innebandy i gymmen, og den som fikk lukte på viskelæret. Den neste kunne du bli dumpet til fordel for den søteste jenta i klassen. Hun med det lange håret og den fine boblejakken i pastellfarger, hun som nettopp var blitt singel etter en uke som kjæresten til den kuleste gutten i 5. klasse.

Bare de aller modigste kjæresteparene gikk hånd i hånd. Vi andre “spurte” hverandre via små lapper og hemmelige brev, og skulle den du var forelsket i mot alle odds svare ja, måtte man for all del unngå å se på hverandre fra da av, slik at ingen fikk vite at dere var sammen. Jeg fikk min uke med Kjetil, og om ikke hukommelsen min spiller meg et puss, er jeg ganske sikker på at det var Kjetil W. Men kjærligheten varte ikke, slik kjærlighet i 4. klasse sjelden gjør. Nå skal de sies, at ut i fra brevet var det jeg, og ikke han som satt igjen med kjærlighetssorg, for jeg var tydeligvis ute på frierføtter mer enn en gang, til ingen nytte.

Kjetil var mitt aller første møte med ubesvart kjærlighet, sett bort i fra tvillingene i Lillestrøm.

 

( Cesilie(foran) og meg. En sånn venn som alle burde ha i oppveksten. Like lang, klumsete og guttegal som deg selv, bare bittelitt klokere! )

 

Vi havnet i samme klasse på ungdomsskolen, og selv om jeg nok fremdeles var betatt, både av Kjetil med de søte fregnene, og Kjetil med viskelæret, spurte jeg aldri mer om “sjangs”. Cesilie var langt klokere enn alderen skulle tilsi på den tiden, og snakket meg fra det som garantert ville endt i offentlig ydmykelse og enda en kjærlighetssorg. Jeg forelsket meg på nytt, to ganger, i to fine gutter, på ungdomsskolen. Nok en gang ubesvart kjærlighet. De er begge to i dag lykkelige i et forhold med hver sin mann.

 

( Rykende fersk og  kjæreste-løs tenåring, med sommerfugler i magen og en delvis spart ut hockey-sveis. )

 

På videregående holdt jeg meg unna gutter. Jeg var pysete, ikke klar for enda mer ubesvart kjærlighet. Jeg var lang. Klumsete. Jeg var trygg utenpå, og utrygg inni. Jeg fortapte meg i teater, i humor, i skole og jobb.

 

( Når du er SÅ gøyal, men enda ikke har draget på gutta! Hallo??? Altså, skinnvest, kjøpekrøller og serviett på hodet! What`s not to love, lissom? )

 

Også, plutselig en dag dukket det opp en like usikker kar. En røslig og hårete, litt møkkete mann, med store mokasiner, og varmt smil, og resten er historie.

( Du kan lese mer om hvordan jeg møtte min “velutstyrte mann HER)

Fra Januar 1998 ble det aldri mer ubesvart kjærlighet. Det ble latter og glede, hus og tre barn, det ble pusekatter, og epletrær, og late søndagsmorgener. Det ble tacofredager, det ble hånd i hånd så alle kunne se, det ble små kjærlighetsbrev og en rekke helt vanlige hverdager. Det ble så langt 20 år med sommerfugler i magen, det ble kjærlighet.

 

( To unge, og like kjedelige mennesker som fant lykken og sommerfuglene sammen. )

Og nå sitter jeg her en søndag morgen, og tenker at evig ungdom ikke er noe å strebe etter. For uansett hvor mange sommerfugler jeg hadde i magen, er det godt å endelig være voksen og avslappet, og fullstendig trygg på kjærligheten, og på seg selv. Og her jeg sitter, og knotter i vei på tastaturet, i armkroken til min første største kjærlighet, sender jeg en tanke til Cesilie, hun som visste hva det var å være en ekte venn, en som holdt på hemmeligheten i alle disse årene, til tvillingene fra Lillestrøm, og til Kjetilene fra klasse 4B. Jeg håper dere har det fint. At livet er fullt av hverdagslige gleder og magiske små øyeblikk. Jeg håper dere tilbringer denne dagen med noen som gir dere sommerfugler i magen.

 

( 20 år med sommerfugler i magen, og gjensidig kjærlighet. Det er fint det.)

God søndag.

 

 

 

 

 

 

 

 

Grytebrød med appesin og søtpotet.

I går satte jeg nok en gjærdeig, litt sånn på slump. Jeg gjør ofte det. Romsterer litt i kjøkkenskapene når jeg kjeder meg, leker meg litt med det som finnes der og i kjøleskapet, kanskje i fruktfatet, og mekker sammen noen snadder. Noen ganger blir det spiselig, til og med kjempegodt, andre ganger havner ikke oppskriften på bloggen…for å si det sånn!

I går ble det brød. Et brød stekt i gryte, med appelsin og søtpotet. Og dette var en av de gangene hvor ting bare klaffet skikkelig. Luftig brød med sødme og masse smak, og en skorpe så tynn, og sprø at bare lyden av den når jeg skar opp brødet får tennene til å løpe i vann bare jeg tenker på det.

 

 

( Sjekk den skorpa der da!!! Sprøere enn Donald Trump!! )

 

Vellykket, rett og slett. Så vellykket at da jeg skulle snike til meg enda en skive til kveldsmaten får en liten halvtime siden var det bare noen skarve smuler igjen i brødboksen. Pokker ta de evig sultne tenåringene altså 😉 Egentlig hadde jeg ikke tenkt til å blogge dette brødet, tenkte vel at en brødoppskrift kanskje ikke er noe å rope høyt for, men som ei midlivskrisekjærring med litt i overkant stor interesse for sosiale medier postet jeg et bilde av brødet på Instagram, og der spurte Gunn Merethe etter oppskrift. Så her kommer den da.

Ingredienser:

 

50 gr gjær

6 dl lunkent vann

1 dl olje (jeg brukte raps)

2 ts salt

En halv revet søtpotet

Saften av en appelsin

6 dl hvetemel (mulig man må spe på litt til utbaking og elting)

3 dl speltmel

2 dl havregryn

 

 

( En halv middels stor søtpotet gir akkurat nok fuktighet, og søtlig smak. )

 

Bland ut gjæren i væsken, og tilsett det tørre. Eltes i mist ti min. Heves under plast i en time.

Sett jerngrytene (Gjerne to små da det er hendigere å skjære i små brødskiver. Jeg har kun en stor gryte, og det gikk også fint.) i ovnen på 250 grader, og la den bli skikkelig varm.

Ta ut gryten, elt lett sammen to små, eller et stort rundt brød, og slipp det i gryta. Sett på lokk, og stek i ovnen på 250 grader i 20 minutter, nederste rille.

Ta av lokket, senk gradene til 200 og stek videre i 25-30 minutter.

Avkjøles på rist, og nytes!

 

( Tok egentlig ikke på så masse smør altså. Det bare liksom datt ned på skiva. Hater når det skjer! )

 

PS: Enkel forskning viser at smør smelter på varme brødskiver og setter fort flekker i sofaen. Det kan være lurt å ikke, jeg gjentar IKKE spise liggende. Mulig noen dreit seg ut litt der tidligere i dag, og har vaskemaskinen full av sofatrekk akkurat nå.

Vi blogges.

Malinsstrøk og melkespann

For snaut to år siden fikk jeg nok av hvite kjøkkenskap som stadig måtte skures på grunn av fingerflekker og sause-sprut. Jeg kikket litt rundt på sånne fancy-scmansy interiørsider på facebook, falt for et kjøkken med grå skaper, og kjørte på med et par strøk maling. Det var det året alle skulle ha grått, på absolutt alt, og jeg var knakandes fornøyd i ca fire dager. Så følte jeg at kjøkkenet ble trangere og trangere, og at overskapene kom faretruende nærmere med for hver gang jeg kokkelerte. For grått kjøkken er flott det, hos alle andre. Ofte er det sånn. Jeg liker noe hos andre, tester det ut her hjemme, og så kommer svetteperlene på nesa, og angeren smygende.

Kjøkkenet i måsahuset er lite. Her er det ikke plass til noen spisekrok. Linoliumen på gulvet er gammel og sliten, og kjøkkeninnredningen består av to ulike kjøkken i malt furu. Den ene delen var her da vi kjøpte huset, den andre er arvet fra onkel Benny den gangen han pusset opp kåken sin. På den tiden var rett og slett ikke like profiler i skapdørene viktigst. Vi var en familie på fem, som levde på en inntekt (av egen fri vilje for at jeg skulle være hjemme med gutta, klager ikke altså!), og som rett og slett trengte mer skap og benkplass.

 

( Lite, litt mørkt og kjedelig.)

 

Drømmen er et stort kjøkken. Stort, med plass til skikkelig langbord, og kanskje en liten åpen peis i hjørnet. Det kommer ikke til å skje, og fordi en skikkelig oppussing av kjøkkenet er helt utelukket i lang tid fremover, tyr vi til nest beste løsning. Før det kommer ny kjøkkeninnredning i måsahuset skal tre poder ta lappen på bil, og aller helst ha et trygt fremkomstmiddel også, så da vet vi jo hva som vil bli prioritert de neste fem årene, minst!

 

( Maling på en fot er litt utfordrende, men funker helt fett med innlagte kaffepauser…og nei, jeg drakk ikke vin altså. Selv om det garantert hadde gjort jobben litt mer spennende!)

Men!!! Det blir liksom litt midlertidig nytt med et strøk maling også, og jeg er jo, som de som har fulgt bloggen en stund vet, i overkant glad i et malingsstrøk. Fint lite gjør meg lykkeligere enn en bitteliten forandring i måsahuset. Et spann fylt til randen av fine farger. Åh, jeg digger det. Maling er en så rask og enkel måte å fornye ting litt på.

Jeg hadde et spann med hvit maling stående. Gulvmaling. Jeg har alltid malt flater som får litt røff behandling med gulvmaling. Den tåler mye, og har en fin glans som gjør overflatene greie å holde rene.

Så i to dager har jeg hinket runt på kjøkkenet, skuret skap og vegger, og svingt penselen. Litt ugreit å ikke kunne belaste det ene benet stort, og malingen har tatt litt lenger tid enn vanlig, men nå er det ferdig. Og jeg er fornøyd, så gjenstår det å se da, om det varer lenger enn en par døgn denne gangen.

 

(Hokus poskus, plutselig litt lysere.)

 

Skapene ble nok en gang hvite. Jeg må nok bare innse at jeg har stagnert i en sånn shabby-chik-norsk-bonderomantisk-gammeldags-stil. Jeg havner alltid tilbake i de banene, til tross for at jeg har testet både minimalisme og fargeløst. Som sagt, fint hos alle andre, passer ikke her. Kanskje er det fordi huset er gammelt, eller så er jeg rett og slett for glad i ting. Fine ting, gamle ting. Ting med historie.

 

(Mangler bare list under skapene. Den jobben får snekkerpoden ta til helgen.)

 

Så gikk det slik da, som det som regel går når man pusser opp litt. Man ønsker seg noe nytt. Noe stæsj, noe å pynte opp litt med. Feire det nye malingsstrøket liksom. Jeg ønsket meg en lampe til vinduet, noe som kunne gi et mørkt vindu bare et hint av svakt lys på mørke kvelder. Og da begynte tanke-kverna å gå. Jeg hadde jo dette melkespannet stående. Det som har sprekk i bunnen, og som alltid lekker hver gang jeg prøver å sette en bunt blomster i det. Det som bare har stått til pynt oppe på hylla fordi det er stilig (og gammelt) men ganske ubrukelig. Og sim-sala-bim, litt boring, en ledning og en matt lyspære senere, så henger det nå et melkespann opp-ned i kjøkkenvinduet, og lyser.

 

( Gjenbruk er fett. Fra lekk blomstervase til lampe. )

 

 

 

Kjøkkenveggene fikk et strøk blå maling. En malingsskvett fra den gang stuen var blå, før den ble grønn etter et midlertidig innfall i november. Jeg digger jo blått, har alltid gjort det, og nå passer endelig at det fine blå porselenet jeg rett og slett ikke klarer å motstå, enten det er gammelt eller flunkende nytt, inn på kjøkkenhylla.

 

( Blått porselen. Finnes det noe vakrere? Jeg klarer liksom ikke la være å spare på det. Merke og kvalitet er helt uvesentlig, bare det er blått og hvitt. Dilla!)

Så nuh, etter to dager hinkende runt med en pensel i den ene hånden, og ei rulle i den andre, med innlagte kaffepauser og litt massasje av motvillig fot, kunne gutteflokken i går ettermiddag komme hjem til et nymalt kjøkken. Innen de kom hjem hadde jeg til og med rukket å bake en kringle. Måtte jo teste ut det “nye” kjøkkenet lissom!

 

( Den blei farlig god gitt, og svær nok til å fylle et rom i matboksene i dag og.)

Og mens gutteflokken stod skolerett på kjøkkenet og gomlet hvert sitt stykke kringle etter skoletid fikk jeg beviset på at en lysere innredning er riktig for det lille kjøkkenet mitt, for med munnen full av kanel og sukker smalt det fra mellomste poden (som riktig nok aldri kommer til å bli noen interiørkonsulent i hvert fall!) :

“Har du bygd på her eller no eller?”

( Like god på å se forandringer som pappaen sin han der gitt!)

Nå skal jeg hinke ut på det “nye” kjøkkenet mitt å sette en bolledeig. Vi blogges.

 

Marsipankake på 1-2-3

Jeg overrasket gutteflokken min med dessert etter middagen i går. Dessert er egentlig forbeholdt spesielle dager i måsahuset, slik som bursdager, jul osv. Men i går stod det en fløteskvett igjen etter helgen i kjøleskapet, og det lå en siste overlevende marsipanrull i skapet etter jul, og plutselig følte jeg meg nesten forpliktet til å bake noe godt. Rart at den pliktfølelsen alltid kommer samtidig som man er skrekkelig fysen, og egentlig på sukker-avvenning eter helgens små og store utskeielser.

Uansett, i går juksa jeg! For vanligvis, når fruen baker marsipankake tar hun den helt ut. Da snakker vi høyt sukkerbrød, tre lag fyll, masser av krem og marsipanroser så langt øyet kan se, og ender opp med en kake nok til å mette om lag 20 gjester. I går trengte jeg jo ikke en sånn gedigen kake. (selv om den også sikkert hadde gått ned på høykant her i ulveflokken)

 

Marsipankake på 1-2-3! Husk å spise en rose. Den er jo omtrent bare mandler!

 

Derfor laget jeg en sånn skrekkelig enkel versjon, på 1-2-3! Like god, bare raskere å smekke sammen, og veldig enkel å dele i passende dessertporsjoner. Så fryktelig usunt er det heller ikke. Marsipan er jo i all hovedsak bestående av mandler, og mandler er sunt! Det har Grethe Roede sagt. Legger du godvilja til er dette rett og slett en sånn slankekake, og Nutrilett kan bare gå og legge seg!

Vil du bake en enkel marsipankake til dessert, eller til jentekvelden, eller til…lunsj, da kommer oppskriften her.

Bunnen bakes som en rullekake.

Fra boken til frokost-tv Wenche. En favoritt her i huset, signert og greier. Stas!

 

3 egg

1,5 dl sukker

1,5 dl hvetemel

1 ts bakepulver

 

Pisk egg og sukker til eggedosis. Sikt inn hvetemel og bakepulver, skjær melet forsiktig inn med slikkepott.

 

Fordel røren på et bakepapir smurt med margarin. Stekes midt i ovnen i 6-8 minutter, på 225 grader.

 

Bunnen er ferdig når den ser ut som en 97 år gammel dames hånd full av leverflekker.

 

Vend kaken på et rent og lofritt kjøkkenhåndkle. Skrell av bakepapiret.

 

Du velger selvsagt selv hva du vil fylle din slankekake med. Jeg startet tradisjonelt, med et tynt lag jordbærsyltetøy.

 

Så kjørte jeg på med krem, ristede valnøtter og banan. Rett og slett fordi det var dette jeg hadde tilgjengelig. Altså, mandler, nøtter, banan…blir de noe sunnere enn det? Kjenner kiloene renner av meg bare jeg ser på kaka!

 

 

Rull sammen.

 

Et raust lag pisket krem. Ingen grunn til å være gnien på kremen. Vi vil vel nødig unngå en stor dose kalsium, og nærmest be om benskjørhet, vil vi vel?

 

Rull ut et marsipanlokk i ønsket tykkelse. Jo tjukkere lag, jo mere mandler. Husk det!

 

 

Pynt kaken med hva du måtte ønske, skjær et stort stykke, og prøvesmak før du slipper ulveflokken til. Bananer, jordbær, nøtter…rene salaten detta!

 

Da gjenstår det bare å ønske deg en nydelig tirsdag, med eller uten kake. Tror jeg lister meg en tur ut på kjøkkenet og ser om det er en liten bit igjen. Fruktsalat med marsipanlokk til frokost, det er vel innafor. Er jo snart helg!

Vi blogges!

 

Liermåsens luftige lapper.

Noen ganger, når jeg har tid og mulighet, synes jeg det er fint å ha en liten matbit klar til guttene kommer hjem fra skolen. Gutter i tenårene spiser MYE!!! Vanligvis kaster de seg over brødboksen når de kommer hjem, eller fyller en skål til randen med havregryn og melk. Derfor er det ikke så farlig at de innimellom, slik som i dag, får noe som ikke er fullt så sunt og fiberrikt. I dag har nemlig mor sjøl kjedet seg litt, og lekt seg litt på kjøkkenet. Fordi kjøkkenskapene er litt slunkne etter helgen, handlet det i grunn mest om å bruke opp restene før kveldens ukeshandel, og selv om man slumper litt, og leker seg med mottoet “man tager hva man haver”, kan man likevel trylle frem de deiligste små godsakene.

 

 

I dag ble det lapper. Skikkelige luftige lapper, alà Liermåsans hobbyblogger. Og gode ble de!! Det vet jeg, for alle hobbykokker med respekt for seg selv prøvesmaker minst to ganger for å være sikker.

Vil du lage deg noen skikkelige luftige lapper til kvelds, eller overraske noen du er glad i med noe godt i ettermiddag, kan du prøve disse. Og skulle det bli noen igjen, ja da kan du fylle opp matboksen i morgen med lapper. Hva smaker vel bedre i lunsjen enn lapper med smør og brunost?

 

Oppskriften gir ca 12 store lapper, og er som følger:

3 egg

6 dl melk

7 dl hvetemel

1 dl sukker

1 ts kardemomme

1 ts natron

 

( Lapper, rykende ferske, bokstavelig talt. )

 

Fremgangsmåte:

Skill eggene, og stivpisk eggehviten.

Rør sammen melk og eggeplommer, og rør inn det tørre.

Fordel eggehviten inn i røren med slikkepott.

Stekes i stekepanne eller på takke (for de som er så heldige å ha det) på svak varme.

 

(Rør forsiktig inn stivpiskede eggehviter for en ekstra luftig og god røre.)

 

(Lappen er klar for å “flippes” når det bobler lett på den øvre siden.)

 

(Er du skikkelig vågal kan du trylle litt med lappene, og fylle de med godsaker. Jeg brukte ristede valnøtter i mine, fordi det var det jeg hadde i skapet. Slipp fantasien løs. Eplebiter, bær, sjokolade…ah, himmelsk!)

 

Lappene er gode rykende ferske og varme, men smaker også nydelig avkjølte.

 

(En stabel av Liermåsans luftige lapper.)

 

(Kokken må jo prøvesmake. Lapper med vispet krem og blåbærsyltetøy.)

 

( Og et dryss av ristede valnøtter…se så luftige da!)

 

(En munnfull eller tre til kokken er påbudt!)

 

Ønsker du en sunnere variant til nistematen kan du sløyfe sukkeret. Annet søtningsmiddel, slik som honning er en super erstatning, om du liker at de er litt søte. For en grovere og mer mettende variant bytter du ut halvparten av melet med grovt mel. Tilsett gjerne også noen spiseskjeer med havregryn.

 

 

Sånn, da er det bare å nyte. Jeg vet ihvertfall at denne stabelen får ben å gå på når ulveflokken gutteflokken min kommer hjem fra skolen. Så er det bare å vente på den “årets mamma” pokalen. For hvis ikke den er så godt som min nå, da vet ikke jeg 😉

Ukas små øyeblikk.

Så sitter jeg her igjen, sånn helt på tampen av nok en uke, og lurer på om det egentlig er så mye og oppsummere. Jeg har jo, tross alt, vært mer eller mindre ufrivillig hjemmeværende denne uken også, og i mitt hode er det vanligvis ganske ensbetydende med kjedelig. Men så sitter jeg her da, men en kopp kaffe i hånda, pc`n i fanget, og tenker at jammen har denne uka gått overraskende fort. Og til tross for en uke mer eller mindre “låst” til huset, så finnes det noen sånne fine små øyeblikk, slike små hverdagsgleder å se tilbake på.

Det startet jo på mandag, som jeg nevnte tidligere denne uka, med sånn skikkelig koselig besøk. For gleden var virkelig stor, når jeg kunne sette meg ned i måsahuset, og kose meg i flere timer med besøk fra både tante, kusine, og den fineste vesle tante-jenta jeg vet om. Jo, mandagen var helt klart en eneste lang opptur, full av kaffe, smultringer, og myke barnekinn å kose og nusse på i mange timer. Det er lykke det, å få lov til å være sammen med sånne fine små..ja, og de store og da, så klart!

 

( Veslesnupp og Baghera, like fasinert av snøen de utenfor vinduet, og hverandre. )

 

På tirsdag kom nok en lykke. Altså, kanskje ikke for alle de som måtte ut og måke, eller kjøre i kø på grunn av vei-kaos, for  meg var det lykke. Å kunne sitte inne , og se snøen lave ned utenfor huset. Se de store grantrærne som omkranser dette lille røde huset bli tunge av snø. Enda bedre ble det jo da en nabo borti veien, med egen traktor måkte unna på gårdsplassen slik at måsagubben ikke bare kom seg inn på gården etter jobb, men også slapp å måke på seg svette, hetetokter og hjerteinfarkt. Han er som du sikkert skjønner, ikke like imponert over det gedigne snøfallet som jeg er. Men pent er det altså, dette hvite teppet som legger seg over naturen, og når man kan nyte snøen innen fra, med varm kakao i koppen, da er det rett og slett litt hverdagsmagi.

 

( Måsahuset i snøvær. Mareritt for noen, lykke for meg. )

 

På onsdagen kom endelig litt av den kreative gløden snikende, og med en for i været og en på sy-pedalen, fikk jeg tråklet sammen et forkle. Og mens blonder og knapper og restestoff skapte litt hverdagslykke i sta, skapte lukten av ferske kanelsnurrer litt lykke på kjøkkenet. Da en stor flokk ungdom, både mine, og andre sine inntok stua etter skolen ble jeg bare sittende og smile. Jeg kjente skikkelig på hverdagsøyeblikket da skravling og latter fylte huset. En stor flokk flott ungdom, som gladelig tilbringer litt tid med en midlivskrise-dame sånn midt i uka, som forsyner seg av boller og kaffe, og som rett og slett bare “er” en times tid. Heldig er jeg, rett og slett.

 

( Luftige kanelsnurrer, ren og skjær hverdagslykke. )

 

( Et lite bakeforkle. Nå ligger det i måsahuset, og bare venter på en liten bakemester. )

 

Torsdagen tråklet jeg i gang symaskinen enda en gang, og på noen formiddagstimer ble det til ikke bare et, men fire forklær. Tre små, og et stort, og ikke før de var ferdig, tikket det inn en bestilling på like forklær til en bakeglad bestemor og en bitteliten kokkelærling. Og akkurat det gjorde meg så glad. At det finnes noen der ute som liker det jeg gjør, og som ønsker seg noe jeg har laget. Herlig hverdagsøyeblikk, og en liten bakemester og en raus bestemor får pakken sin i starten av neste uke. Håper det faller i smak. Og akkurat i det skuldrene begynner å verke etter mange timer foran symaskinen ringer det på døra, og der står to kollegaer med hver sin favn full av blomster og herlig blåbærsyltetøy. En måtte tilbake på jobb, den andre hadde tid til litt skravlings med en pratesjuk husbundet kollega, og plutselig gikk ettermiddagen så mye fortere. Hverdagslykke, rett og slett.

 

( To blomster på samme dag. Snakk om hverdagsmagi. )

 

På fredag forsvant stingene i foten, og endelig kan jeg bevege tærne igjen. Om ikke det er et øyeblikk en blogg verdig, så vet ikke jeg. Og som om ikke det var nok forsvant alle tre gutta på klubb på kvelden, og igjen i måsahuset satt en gubbe og ei kjerring, og plutselig var det duket for en romantisk aften med kinesisk take away, og film på TV.

Det gikk greit frem til vi satte på TV`n, og gubben feis av på sofaen hvor han snorket seg gjennom en romantisk komedie og to nyhets-sendinger. Kanskje ikke akkurat et øyeblikk verdt å huske, men så er det noe godt over et stille hus også. Muligheten til å tulle seg inn i et sofahjørne, lese en bok, mens en sånn passe god film surrer stille i bakgrunnen. pusekatt på fanget, snorkende gubbe, og tre gutter du akkurat rekker å savne en halvtimes tid før de dukker opp igjen.

 

( Skal vi ta en romantisk aften, bare du og jeg?, sa gubben, og feis av på tre-seter`n. )

 

( Når gubben ikke vil kose, da er det greit at katta vil. Hverdagslykke er en lodden pus på fanget. )

 

Så ble det søndag. og med den kom malelysten, og plutselig fikk gangen to strøk maling, og er så god nom ny…litt mørk kanskje, men dog, noe nytt. I ovnen står det kylling og taco-snurrer, og snart samles vi rundt bordet til ukas siste middag. Det kjennes fint, et øyeblikk jeg gleder meg til. Så gjenstår det å se hva slags hverdagsmagi neste uke vil by på. Noen øyeblikk har jeg planlagt, noen vil overraske meg, men jeg skal prøve å kjenne skikkelig godt på alle.

 

( Nymalt gang, og mormors gamle blondegardiner. )

 

Håper uken din har vært full av hverdagsmagi, og at den neste blir enda bedre.

Ønsker deg en riktig god søndag, og en fin ny uke.

 

Multitasking, tidsfordriv og DIY forkle.

“Jeg skal i hvert fall bruke tiden fornuftig” tenkte jeg da jeg sendte avgårde sykemeldingen til jobben, også satte jeg meg med stjerten godt plassert i sofakroken. og der ble jeg! Neida. Joda.

Eller, jeg føler liksom at tiden har gått passe fort frem til nå, for innimellom besøk på dagtid, baking på en fot for å fylle opp fryseren, og hverdagslig sofafilosofering har det faktisk vært godt å slappe helt av innimellom. Det er tydelig at kroppen har trengt det, selv om hodet mitt ikke vil innrømme det.

Men i går ble det kjedelig. Ikke ventet jeg kaffebesøk, ikke var jeg trøtt, og boka jeg leser er bittelitt langtekkelig. Derfor hinket jeg inn i boden, hentet frem symaskinen, og esken med stoffrester. At det fremdeles er sting i venstrefoten, hindrer jo ikke høyrefoten å tråkle sammen noen sting med pedalen. (fiffig)

 

( Man trenger bare en frisk fot for å gasse litt på sy-pedalen. )

 

Nå er det flere måneder siden sist jeg sydde noe særlig, og esken med stoffrester var egentlig skuffende slunken. Derfor fantes det ikke akkurat all verdens av muligheter for store prosjekter, men for en utålmodig sjel som meg, som helst vil se enden på visa før musikken starter, passet slike smårester meg ganske bra.

 

( Slunkent, men nok til bittelitt tidsfordriv. )

 

Lenge har jeg tenkt at det er på høy tid å bytte ut det slitte bakeforkle mitt. Det er så gammelt og velbrukt at det aldri liksom blir helt rent lenger, uansett hvor mye det vaskes. Praktisk, men litt udelikat, og slett ikke gøy å ha surret rundt seg om man kokkelerer, og middagsgjestene ankommer mens man fremdeles subber rundt og ser ut som en suglete kokk. Derfor klippet jeg til, monterte, og tråklet sammen to nye kjøkken forklær. Helt like, nesten. Jeg slår alltid et slag for masseproduksjon. (om man kan kalle to stk for en masseproduksjon da)

 

( Legge dobbelt, og klippe til. Frihånd er fint. )

 

Nå trengte jeg jo ikke to nye forklær, men det er jo kjekt å ha et liggende i gave-esken inne i boden også. Hvem vet når man får lys til å gi noen et forkle lissom. Hvem vet, kanskje det blir en liten “gi bort” på bloggen igjen snart. I verste fall blir det liggende der til jul, og pakket inn som julegave til en eller annen hobbybaker. “Kjekt å ha”- mentaliteten ruler som du sikkert har skjønt her i måsahuset.

 

( Litt stæsj må til. Det er jo detaljene som gjør det morsomt. )

 

 

( Mormors gable heklede duk får nytt liv. )

Forklær er så lett å sy. På under en time har man laget seg noe flunkende nytt, og så er det bare fantasien som setter grenser for hvor mange detaljer og tekniske finesser man vi tilføye, for å gjøre noe litt ekstra ut av det. Ikke er man avhengig av mønster heller. Bare legg stoffet dobbelt, og klipp etter et forkle du allerede har liggende.

 

Nå tok det litt lenger tid enn en time å sy to forklær akkurat i går, for med litt sånn mangel på balanse grunnet høyre fot som stadig skal ligge rett ut, hinket jeg mellom sybordet og kjøkkenet for å slenge sammen noen kanelsnurrer til flokken min, slik at de skulle få noe godt å bite i etter skolen, og etter å ha trasket hjem i snøværet.

 

( Når du slumper sammen en deig, og den bare bobler av glede på hevebrettet. Oooo-lykke!!! )

 

Og med en fot på sy-pedalen, som jeg gasset verre enn Martin Schanke gasset i sine glansdager, og med en bakearm på kjøkkenet, multitasket denne midlivskrisedama seg som en proff gjennom to husmorlige aktiviteter, og formiddagstimene rant unna fortere enn glansdagene mine.

Innen gutta, deres venner og kjærester igjen inntok heimen var to brett luftige kanelboller klare til å spises, og to lyseblå bakeforklær klare til bruk.

Den mellomste poden sa seg villig til å være forklemodell for moren sin mens en liten horve tenåringer gasset seg med ferske boller og noe varmt i koppen rundt stuebordet. Symaskinen ble satt på vent i et hjørne av bordet, for så fort huset fylles opp igjen hver ettermiddag renner tiden fra oss, og det er hyggeligere å være sosial med ungeflokken, enn sosial med sy-pedalen.

 

( Når kidden gladelig stiller opp som forklemodell for “wanna be blogger” moren sin! )

 

( Han er nå litt søt da, dulledutten til mammaen sin. )

 

( Details. )

 

( Lange bånd som kan knyttes foran. Husk at forklær alltid skal knyttes foran. På den måten er forkle lett å få av seg om det skulle ta fyr. Damer med hengepupper har lett for å få en pupp i smultgrya! PS: Snakker av erfaring! )

 

( Når kidden står modell for et relativt feminint forkle, men selv får velge “pose”. Vi “leker” ikke modell i måsahuset ass!!! )

Men nå har gutta nok en gang forlatt åstedet, og fartet avgårde til en ny skoledag, og jeg, jeg skal dykke litt lenger ned i restekassen, og se om jeg kan få noen morgentimer til å fly avgårde foran symaskinen i dag også. Hvilke ferdige produkter jeg ender opp med i løpet av dagen vites ikke. Hjerter? Vimpelrekke? Barneforkle til en liten mesterkokk kanskje? Og sveler. Ikke på symaskinen da, men i stekepanna. Tror det blir en bra dag jeg. Det kjennes i hvert fall befriende herlig for en midlertidig stillesittende, å kunne leke seg litt kreativt igjen.

 

Ønsker deg en nydelig dag.

Kaffe, vaffel og snø.

Lite fengende overskrift, lite spennende hverdag. Ofte tenker jeg at jeg vil skrive enda mer, men så blir det med tanken. Hva skal jeg skrive om liksom? Når man sitter inne, fremdeles med foten høyt, og det tilsynelatende ikke skjer noen verdens ting. Men så tenker jeg tilbake på hvorfor jeg i det hele tatt startet denne bloggen, og det var jo nettopp for å dokumentere akkurat dette. Hverdagen, den som er full av tilsynelatende ingen ting, men som viser seg å være så innholdsrik likevel, bare man tar seg tid til å virkelig kjenne etter.

Det er jo disse dagene jeg vil huske en gang i fremtiden, det er dette jeg vil skrive om. En helt enkel hverdagsblogg.

I dag kjenner jeg meg glad. Det er ingen spesiell anledning, eller noen spesiell grunn. Det er bare en hel masse små ting som gjør at jeg i dag, på en helt vanlig tirsdag morgen i Januar, føler meg glad.

 

( Om det er snø rundt måsahuset? Tja, litt kanskje 😉 )

 

Jeg kjente det da jeg våknet. Kjente at jeg hadde sovet godt. At madrassen var myk, dyna var varm, og at katten som snek se inn på soverommet og stjal plassen til måsagubben i senga da han dro på jobb kurret fornøyd ved siden av meg. Jeg våknet før klokka. Trafikken fra veien var ikke like tett som vanlig, og det det er slett ikke rart. Nattens snøfall er det største på lenge. Hver eneste dag forrige uke savnet jeg å gå på jobb, men akkurat i dag tidlig så jeg ut av vinduet, trakk morgenkåpa godt rundt meg, og tenkte at i dag, i dag er det jammen meg helt ok å måtte bli inne.

Jeg vet ikke hvorfor ting kjennes så fint akkurat i dag.

Kanskje skyldes det tulipanene den eldste poden kom hjem med. To fine buketter med det som engang var mammas favorittblomst. Kanskje er det fargene som gjør meg glad, eller at de lukter friskt, og liksom lover at det snart blir vår, enda en liten titt ut av vinduet beviser det motsatte.

 

( Et hint av vår, midt på vinteren. Blomster på en hverdag, det er skikkelig glede! )

 

Kanskje skyldes det den varme pusekatten som nekter å gå ut i snøen, og som krøller seg sammen i fanget mitt og maler, og aller helst ligger der hele dagen og holder meg med selskap, helt til gutteflokken kommer hjem fra skolen.

 

( Når katta egentlig ikke får lov til å være på bordet, men du lar det gå fordi det kan bli et skikkelig fin bilde lissom…da er man nesten proffblogger! )

 

( Når du bare skulle smake en ørliten bit av den blomsten som dingla…også smakte de dritt!! )

Kanskje skyldes glede alle de timene jeg fikk sammen med verdens fineste lille Elin i går. Tantejenta som kom på besøk sammen med mammaen og mormoren sin. For hva gir vel større glede en sånne lyserosa, runde og myke barnekinn som tante kan nusse og kose på så masse hun bare klarer. Små fingre som peker og forteller, og to blå store øyne som smiler og følger med når tante synger. ( Enda tante har så stygg sangstemme at teaterinstruktøren på Blaker i sin tid sa det var helt ok at hun bare mimte mens resten av teatergruppa sang!)

 

( Når eieren av denne lille hånden kommer for å kose med tante en hel dag, da har man all grunn til å smile. )

 

Tenk så heldig få snakke i timevis med en kusine og en tante, mimre, le, og bare være, over en kopp te. Kanskje det er grunnen til gleden.

 

( Liten lykke på kjøkkengulvet, vesla som utforsker en liten verden. )

 

Kanskje skyldes den gode følelsen vaffel og kaffe til frokost. Å kunne vekke tre friske, fine gutter i god til før skolebussen kommer, og ha tid til en god frokost sammen. Jeg burde glemme å ta ut brød fra fryseren flere kvelder, for en rykende fersk havrevaffel med brunost til frokost, det gir en god start på dagen.

Kanskje er det den barnslige gleden til gutta mine over det store snøfallet som smitter over på meg. For mens snøen skaper kaos, vrede og sinne for omtrent halve Norges befolkning er det likevel ingen ting jeg får gjort med det her jeg sitter med benet rett til værs. Jeg bare ser ut av vinduet, og synes det er fantastisk vakkert. Jeg skal jo ikke ut, hadde ikke kommet meg noen steder likevel.

 

( Havrevaffel og svart kaffe. Må jo bli en bra dag da! )

 

Kanskje kommer gleden av muligheten til å gå med pysjbukse og tykke sokker hele dagen. At jeg ikke trenger å gre håret. At jeg kan lese den boken jeg fikk av Ingrid for over en måned siden, men enda ikke har startet på.

Kanskje smiler jeg fordi Torunn sendte en sånn fin melding fra kontoret i går morges, og gjorde at jeg følte meg som en del av fellesskapet, enda jeg ikke er på jobb.

Kanskje jeg gleder meg til en varm middag i kveld, når gjengen min kommer hjem, og måsahuset plutselig våkner litt til liv igjen.

 

 

Kanskje jeg er glad, nettopp fordi akkurat nå sitter jeg her, og tenker at klarer å sette pris på tingene jeg så ofte tar for gitt. De helt vanlige, kjedelige, kjempefine hverdagene.

De med kaffe, vaffel, og snø.

Sleivkjefta gentlemann og grinete kjerring.

Det startet riktig så lovende forrige fredag, da undertegnede hinket ut av operasjonssalen, inn i en rusten Vito, og ble kjørt til døren i måsahuset av en bekymret og omsorgsfull måsagubbe.

Hjemme ventet en sofakrok med ristede dunputer, varmt ullpledd og glass med iskald Pepsi Max og kopper med varm te så langt øyet kunne se. Det manglet verken sjokolade, varme klemmer og oppmuntrende ord de første dagene.

Men så kom hverdagen, og måsagubben skulle ikke lenger være hjemme å ta seg av sin kone, til tross for at hun fremdeles var låst til sofaen. Det skulle vise seg for måsagubben å være vanskelig å holde den medfølende tonen og gentlemann taktene utover uka. For mens han på jobben forventes å være ikke bare effektiv, men også en av kara, som så mandig rydder opp i en bedrift full av andre vel så møkkete mannfolk, ønsket jo jeg fremdeles å få hjem en pusekatt av en mann som med like stor iver etter en lang arbeidsdag, tok seg av sin midlertidig litt krøplete kone. Ikke bare fysisk, men også mentalt.

 

( Når den matcho testosteronbomba går utenfor komfort-sonen for å tilfredsstille en kravstor kjerring med verkende fot. )

 

Å skulle legge lokk på en mannsalder med overdrevent høyt testosteron-nivå og matcho fremtoning et par ukers tid, til fordel for blondeforkle, klesvask og generelt stell av hjem, det er ikke kjempelett.

Og i tillegg skulle ta oppgaver man vanligvis skyr som pesten på strak arm, samtidig som man hele tiden skal levere med et tilnærmet ekte smil og påtvunget høflighet, det viser seg å være en så godt som umulig oppgave for mannen i huset. Nå skal det sies at husfruen heller ikke gjør det lettere ved å sitte rett ut i sofaen med venstre ben rett ut og opp i stabilt sideleie, mens hun hytter med pekefingeren, og høylytt  klager forklarer hvordan HUN pleier å utføre de huslige oppgavene.

 

Nå er det ikke sånn at det irriterer meg grenseløst at han ser ut til å nærmest med viten og vilje provosere meg fordi han vet jeg hater å miste kontrollen over måsahuset, jeg bare kan ikke klare å fatte hvor vanskelig det er for en mann som tross alt er ganske teknisk smart, å bomme så til de grader på helt enkle huslige sysler.

At støv helt konsekvent blir feid under teppet kunne jeg til nød ha tolerert fra «tronen» min i sofakroken, men ikke når holdningene er så til de grader dårlige.

Sakte men sikkert forsvant måsagubbens glede om å tilfredsstille sin «dronning», og jeg aner virkelig ikke hvorfor.

Jeg har jo bare pekt med jevne mellomrom på ting som må gjøres, og om han har misset en flekk på laminaten med moppen må det da være innafor å påpeke det med litt hevet stemme?

 

Hvis jeg mener at pastaen er overkokt, og brusen lunken, så må det da vel være innafor å surmule litt for det? Og skulle jeg, som tross alt har litt vondt i foten, være så uheldig å søle kaffe på bordet sånn ca tre-fire ganger på relativt kort tid, så må jeg da kunne forvente at han kommer ilende med fuktig klut, ikke at han venter til han har snakket ferdig i telefonen? Hvordan forventer han ellers å lære hvordan jeg liker å ha det?

 

Ok da, så kan det hende at denne ufrivillige stillesittingen har gjort fruen både i overkant kontaktsøkende og bitchy, for plutselig var denne omsorgsfulle gentlemannen med de varme klemmene og rause komplimentene borte, og hver gang jeg på gnagende kvinnelig vis klaget poengterte ting som ble gjort feil annerledes ble han plutselig like sleivkjefta som undertegnede, og da fruen trengte litt hjelp og omsorg på badet forleden kveld ble det nesten utpsykingskonkurranse mellom de to ellers så trauste, dog elskverdige ektefellene.

 

( Når dusjing blir mer utfordrende enn vanlig )

 

Å kun ha en fot tilgjengelig er vanskelig når man skal ta en etterlengtet og særdeles nødvendig dusj, og når man fremdeles betaler Blaker Sparebank månedlige avdrag på et bad hvis gulv oser av magsisk brunspettet 80-tallsmagi, og all kroppsvask må foregå i et litt ustødig badekar med skjevt dusjforheng, da sier det seg selv at en assistent er nødvendig.

 Å ta en dusj sittende i badekaret med en fot utenfor dusjforhenget er en utfordrende oppgave, og med et allerede frynsete temperament startet gneldringen allerede i det vi entret badet, og jeg så haugen med rene klær i hjørnet som ennå ikke var brettet.

 

«Hvor vanskelig er det å få bretta sammen noen håndklær da??» spurte jeg og så oppgitt på måsagubben.

«Slapp av nå kjeftesmella, jeg tar det bare jeg har fått tredd kroppen din oppi badekaret, så bretter jeg mens du dusjer!»

 

Greit nok tenkte jeg surt, og satt meg på do lokket for å kle av joggebuksa som har fulgt meg trofast den siste uka.

Jeg myser på gubben som utbryter et stille: «Å faen??» i det han drar ut ulltrøya mi fra Kari Traa ut av tørketrommelen.

 

( Sleivkjefta gentlemann og hårete husmor oppfordrer diskret ti slankekur for kona! )

 

«Hva har du gjort????» freser jeg i det jeg ser han rulle sammen en turkis rosemønstret trøye til en ball han febrilsk prøver å gjemme bak ryggen.

«Eeeh, atte?eeeh?det er mulig denne har krympet litt!» svarer han, og drar frem en tovet liten sak, en ulltrøye i tidligere størrelse XL, nå passende til en Barbie-dukke!

«Men i helvete da!!! Hva er det du har gjort?» freser jeg, og gubben trekker på skuldrene.

« Det er mulig denne havnet sammen med de håndklærne jeg vaska på 60 grader, også i tørketrommelen etter det! Jaja, nå har du jo noe å slanke deg inn i da!!!”

 

Jeg er for sint til å snakke, og peker på badekaret. Gubben iler til med en hjelpende hånd, og etter litt vrikking og åling klarer denne overvektige, illsinte og svette kroppen å trøkke seg ned i badekaret.

Gubben prøver seg litt kjeitete på en halvdårlig spøk: « Hehe?kanskje greit med en kald dusj…du blei jo så sint at du kokte…he-he!»

 

Jeg skrur på dusjen, og lar meg roes av varmt vann og lukten av lavendel sjampo. Jeg har så vidt begynt å gi slipp på sinnet da jeg nok en gang hører bak dusjforhenget:

«Men det var da som faen da!!»

«HVA NÅ?» roper jeg, og kaster dusjforhenget til side. Der står gubben med en bitteliten og tovet Kari Traa ullbukse i hendene, og gjør alt han kan for å unngå blikkontakt.

«Eh, du må jo innrømme at det er litt artig da, at jeg klarte å krympe begge delene!»

 

Jeg trekker pusten dypt, og teller til ti. Så skrur jeg av vannet. Jeg ser beroligende lavendelsåpe forsvinne ned i sluket mens jeg blir sittende i badekaret, før jeg motvillig strekker en arm mot gubben, for å få hjelp opp.

 

Gubben tar tak i begge armene og begynner å dra.

En blanding av sinne, og motløshet, og sorgen over tapt favoritt ulltøy gjør ikke bare sinnet, men også kroppen ekstra tung. Gubben haler og drar, men med bare en fot å ta i med kommer jeg meg søren ikke opp fra badekaret. Det er som om jeg sitter limt fast, og i det jeg har mest lyst til å ta til tårene smeller det fra gubbekjeften:

«Men det var da som faen a kjerring! Har hele glufsa di sugd deg fast i sluket heller?”

 

( Når glufsa løsner fra badekarbunnen og 100 kilo kvinnfolk flyr gjennom lufta som en nyttårsrakett. Da er det greit å lande mykt. )

I rent drittsinne tar jeg i alt jeg kan, og med et høylytt «ssshvooopp» sklir glufsa opp langs badekarkanten, treffer gubben som mister balansen, og lander på ryggen i haugen med ubretta klær, med ei naken, frustrert og illsint en-benet vinterbleik kjerring over seg!

 

Nok en gang prøver han å roe dampveivalsen av et kvinnfolk med en dårlig spøk.

«Hehe?se der ja. Landa mjukt da! Flaks jeg ikke hadde bretta de klærne enda»!

 

«Klapp igjen den kjøttkverna!» smeller jeg, mens jeg ligger på ryggen i en haug av sokker og håndklær, mens hengepupper og glufser flyter utover 80-tall vinylen.

 

«Jaja!» sier gubben, og kikker ned på ei «høne» som kanskje har vært litt nedprioriter den siste uka måneden. «Hehe?ser ut til at du ihverfall fikk rensa sluket på vei opp!»

Normalt ville jeg ledd av en slik dum grovis, men jeg sørger fremdeles over tapet av ulltøy, foten verker, og jeg er sur!

« Det der er pokker ikke noe lo fra sluket!» sier jeg, og veiver med armene for å karre meg opp i stående stilling. «Det der er faktisk bare ei skikkelig ustelt og overgrodd høne, og sier du et ord til om det kommer det aldri til å bli mer «hvitt kjøtt» på deg igjen!!!!”

 

( Slukrensende glufse brettet ut på baderomsgulvet. Hvem trenger Plumbo? )

 

Gubben titter på meg. Like kald og rolig som han alltid er. Ser fra høna, til øynene, og ned til høna igjen.

«Jaja.» svarer han rolig. «Men en bever som det der mellom bena er det vel strengt tatt ikke nødvendig med ulltøy alikevel!»

 

Måsagubben 1- Hissig hobbyblogger med ustelt glufse 0.

Vi blogges.