God morgen, og god søndag. Jeg har tent et lys under kongerøkelsen, og sitter er i en sånn litt salig illusjon om julefred og barndomsminner, og det til tross for at det enda ikke er desember engang. Men, det er første søndagen i advent, og det gir meg diverse rettigheter når det gjelder tjuvstarten på jula. Egentlig tjuvstarta jeg for mange uker siden da jeg røyk på den første marsipangrisen med sjokoladetrekk. Jeg klarer ikke å stå imot, uansett hvor mange ganger jeg knipser meg selv på fingra når de er på vei bort i marsipanhylla på Kiwi…det er som om viljen lever sitt eget liv, og at fornuften blir lagt på hylla… Hjelper jo ikke at påskemarsipanen smetter inn i hyllene eller, så fort den sjokolade-trekte purka går ut på dato. Åh, for et hardt liv. I-landsproblemer!

Det knitrer godt i peisen, og kinnene er røde av varmen. En fin kontrast til alle de tidlige morgenene da jeg har tråkket til jobb før sola står opp, og kommet frem til skolen med iskalde kinn og rødglødende nestetipp. Jepp, vinterkulda har gjort sitt inntog i bygda, selv om snøen fremdeles glimrer med sitt fravær. Jeg liker kulda, har jo nevnt det før, og de morgenene det er isende kaldt, og himmelen så full av farger at man bare må ha nese i været, og blikket limt til skyene, det er fine øyeblikk det. Som den dagen da hele skolegården badet i fager, og alle vinduene i de store bygningene speilet hele fargespekteret. Magisk. Brukte ekstra lang tid over skolegården den dagen, for hvem har det vel travet med å komme seg inn når man kan nyte slik et vakkert skue ute. Herlig øyeblikk.

Den kvelden vi ble sittende å se på julefilm, gubben og jeg. En sånn skikkelig, ganske dårlig, amerikansk julefilm, lavbudsjett, der hvor man ser at kulissene er laget av plast så full av pvc at det er merkelig at ikke hele rollebesetningen sendes rett på cellegift etter hver scene. Glam og glitter, og usannsynlig romantiske mannfolk, og damer med nybleika kjøpekrøller. Ja, og happy endings i bjelleklang i fake snø. MEN…jeg er jo ikke mindre ukulturell at jeg liker slike litt hjernedøde filmer som tar meg med vekk fra høye strømpriser og fagfornyelse-frustrasjon i halvannen time, og noen ganger lar jeg meg tilogmed inspirere. Og etter den filme, da fikk jeg det for meg at peisen skulle bli julepyntet i total amerikansk stil i år. Og når jeg får en sånn ide, så skal det skje med en gang! Og sånn ble det. Dagen etter plukket og tørket jeg kongler, fant frem det som var av grønne girlandere, og tok litt av med peisdekoren! Det er jo tross alt ikke sååå langt mellom Liermåsan og California… Jeg liker det, så langt. Julepynta peis, fint øyeblikk!

Ut på tur. Pakket meg inn i votter, lue og vintersko, og trasket ut i skogen på myra for å sanke naturmaterialer til et par kranser jeg skulle lage for gode venner. Sånn ettermiddagstur ut, rett før sola går ned. Det er fint det. Frisk luft i hodet etter en dag i stinne klasserom, rusle litt, plukke litt smått og stort fra skogbunnen, nyte lukten av rein natur, og svette litt på ryggen. Nydelig øyeblikk.

Også, etter middag, satte jeg i gang med mekking av et par helt enkle barkranser. Elsker det, når kjøkkengulvet gjøres om til et lite hobbyverksted. Musikk på radioen i vinduskarmen, en kopp kaffe som alltid blir kald, fordi jeg blir så oppslukt av bindingen at jeg glemmer å drikke, og en sånn liten belønnings-sjokolade som nytes i små biter. Mangler bare en pusekatt som holder meg med selskap. Savnet etter en pus blir ekstra stort i slike stunder, for Bolla pleide jo alltid å sitte midt i granhaugen og være med på moroa. Uansett, hobbykveld på kjøkkenet, fint øyeblikk.

Skolekjøkkenet. Det er så herlig med de dagene man kan flytte undervisninga litt, ta med seg en gruppe ungdommer, og gjøre noe litt mindre faglig, likevel lærerikt nok. Man blir kjent med ungdommen på en helt annen måte, kall det gjerne kvalitetstid. Det er jo det det er. Det, og relasjonsbygging. Denne uka laget jeg, en kollega og en gruppe herlige tenåringer suppe til alle på skolens som en del av skolens Tumaini-prosjekt. Vinn-vinn situasjon. Fikk jobbet, fikk lønn for å ha det gøy, og ble mett! Slike øyeblikk er fine!

Livets første julebord. Da kjente jeg meg gammel da, når minsten tredde inn i finstasen og ruslet på julebord med jobben. Skole på dagtid, jobb på kveldene og i helgene. Arbeidsmauren vår. Så da ble jeg rørt da, mens han stod der foran speilet og knyttet slips og pusset sko, klar for julebord med kollegene sine. Livets sirkel spinner litt for fort. .Rart, men veldig fint. Stolt mamma og pas den kvelden. Fint øyeblikk.

Og til slutt, fordi det tross alt er første søndagen i advent, litt sånn jul som sniker seg inn i kriker og kroker. Tente stjerner i vinduene, og litt gran og kongler rundt omkring. Jeg måtte bare lage litt jul på pyntefatet på spisebordet også. Fine øyeblikk. Julestæsj, julelys, julelukter, alt sånnt gjør denne mørketiden så koselig inne. Lunt og varmt og godt. Elsker det.

Og slik gikk hverdagsuka. Suste forbi og bød på små hverdagsøyeblikk. Jeg har vært sinna og såret, irritert og frustrert. Jeg har vært blid som ei lerke, imponert, lattermild og takknemlig. Jeg har vært frøsen og varm, sulten og mett, trøtt og uthvilt. Alt det der, og mere til på syv dager.

Ønsker deg som titter innom en strålende søndag. Lag deg et fint øyeblikk i dag. Vi blogges ❤

Det handler om prinsipp, og ikke stort annet. Eller jo, det handler om lovverket også. Rett skal være rett.

Si at naboen din har skaffet seg et flak av en gammal Chevy Bel Air, 57 modell. Naboen sitter på terrassen, tilstede, men delvis skjult bak en levegg. Nøklene til den nye doningen står i tenninga, så du stikker av med bilen. Lenge cruiser du rundt i bygda, stopper ved et veterantreff, presenterer bilen som din egen. Skryter litt av hestekreftene, høster ros for godt ivaretatte originaldeler, og blankpolert panser. Du soler deg litt i glansen, alltid hyggelig å få ros for bilen din, ikke sant.

Det er bare det at det er ikke din bil. For du har ikke spurt naboen om å få låne den, eller få den. Du så at nøklene stod i, og så ditt snitt til å bruke noe som ikke var ditt, til og med presentere det som ditt eget.

Tyvlånt, rett og slett. Noen vil til og med gå så langt som å kalle det tyveri.

 

Det finnes regler for sånt. Du tar ikke en annens jakke fra garderoben på treningssenteret fordi du synes det er kaldt ute.

Du spiser ikke matpakka kollegaen din har liggende på pulten, fordi du er fysen.

Og…Du stjeler ikke andre bilder fra nett, og bruker det, uten å spørre, kreditere eller betale.

 

Mange har fått med seg hjertesukket mitt fra i går. En bloggleser, en av disse faste innom-titterne, sendte meg et bilde fra en ledersamling for NAV i Trøndelag, med min illustrasjon på storskjerm, brukt i en intern presentasjon.

Så hadde det altså skjedd igjen. Et av mine bilder, mine tegninger, brukt i en setting der jeg verken var forespurt eller kreditert. Det er ikke første gangen, det skjer overraskende ofte, og det til tross for at lovverket er tydelig på nettopp dette.

At det var NAV denne gangen som hadde tråkket over, plumpet uti med begge beina, det er egentlig ikke av så stor betydning for saken, til tross for at jeg, som lider av kronisk sarkasme og har fagbrev i dårlig humor, helt klart så ironien i at de som er så opptatt av lovverket, her hadde bommet så til de grader på nettopp det.

 

Engasjementet etter hjertesukket mitt på instagram og bloggens facebookside var overveldende. Det ropes om fakurakrav, anmeldelse, stå på krava, alt det der. Noen er sinte, noen er frustrerte, også har du de som har ei høne å plukke med NAV av personlige årsaker, og som gjerne vil ha bensin til et allerede knitrende bål.

Selv vil jeg bare opplyse. Igjen. Opplyse om at normal folkeskikk, OG lovverket, sier at man skal spørre først, skaff tillatelse, ellers regnes det som tyveri.

Mange spør om å bruke mine illustrasjoner til ulike formål. Jeg sier nesten alltid ja! Det er jo tross alt et kompliment, at noen setter så pris på, eller finner glede i akkurat min strek, nok til å ville bruke den.

Min intensjon med bloggen, historiene og illustrasjonene var tross alt aldri å tjene penger. Jeg har jo en helt vanlig A4 jobb på dagtid, tegning og skriving er kun en avslappende hobby.

 

En engasjert og dyktig journalist fra lokalavisa Indre Akershus Blad ville gjerne se nærmere på saken. Selv var jeg klar for å la det ligge, utblåsningen min i går var nok for meg. Konfliktsky vil mange si. Jeg nekter ikke for det, jeg er det. Ei heller er jeg kampklar nok til å gå i bresjen for liknende urettferdighet gjort andre. Ja, for jeg vet jeg ikke er alene om å få bilder ed opphavsrett misbrukt.

Så jeg snakket med journalisten. Om han så nyhetsverdien i saken, så ja vel.

Og journalisten stilte gode spørsmål, konkrete, ikke ledende, og slikt setter jeg pris på. Og som dyktig pressemann hadde han også tatt kontakt med NAV for en kommentar, og i løpet av noen timer ringte NAV trøndelag.

En beklagelse, oppriktig nok, vil jeg tro. Han virket i hvert fall trivelig på telefonen, og vi snakket lenge. Det er ikke første gang illustrasjonen min er brukt i interne NAV samlinger…Nei, de vet ikke hvor glippen har skjedd. Ja, det skal undersøkes. Nei, det skal ikke gå ut over enkeltpersoner, og ja, de skal få fortsette å bruke tegningen min.

Joda, jeg vet jeg kunne sendt en saftig faktura. Tjent noen kroner på andres feilsteg, og om jeg hadde sendt faktura hver gang noen opplyste meg om at noen stjeler mine illustrasjoner, da kunne jeg ha handlet all den ostepopen jeg måtte ønske, og mere til. Men en oppriktig beklagelse, og normal folkeskikk veide i dag mer enn grådighet. Dumsnill? Jeg? Sikkert! Men dumsnille folk er folk de og! Så vær grei om du kommenterer, vær så snill. Jeg er ferdig med saken, for denne gang. Neste gang er en annen sak, da blir det fakturert.

Og sånn helt på tampen. Skulle du ha lyst til å bruke noen av mine illustrasjoner, så send meg en melding. Som sagt, jeg sier nesten utelukkende ja.

Og til NAV….dersom jeg noen gang skulle ha bruk for noen av deres tjenester, så noter dette bak øret:

Legg gjerne godvilja til…såpass skylder dere meg!

God morgen fra vanedyret. Vil du vite hva jeg gjør akkurat nå, les innledningen av samtlige andre søndagsblogger opp igjennom årene… Her viker man ikke fra fasiten, for å si det sånn. Men hvorfor endre noe som funker? Pysj, tøfler, knitring i peisen, te, knekkebrød med brunost…også en sånn havrekjeks med sjokoladebiter som jeg bakte i går. Den er ny da, spiser ikke det hver søndags morgen, men jeg kunne fort ha vendt meg til den vanen også, for å si det sånn. Alltid åpen for å prøve noe nytt, så lenge det inneholder sjokolade.

 

Om en uke er det første søndag i advent. Dæven det gikk fort dit! November, som egentlig er fryktelig lang, ihvertfall i mitt hode, bare svosjet forbi… Så om en uke skal stjerna opp i vinduet, og julepynten vil begynne å snike seg inn. Det gledes! Og når vi snakker om julepynt…jeg ble spurt av en kollega om å lage noen eksempler på enkel julepynt denne uka, som kunne brukes som mal når barne-og ungdomsarbeider klassen skal ha juleverksted om et par uker. Så da ble jeg sittende å tenke mens jeg satt på do, også kom jeg på, da jeg innså at det var snøtt med dopapir igjen, at jeg kunne lage snøkrystaller av doruller. Også har du meg da…når jeg først starter med noe er det vanskelig å slutte, så da ble det krystaller i et par dager, for det er jo så latterlig enkelt, og skikkelig moro, og i mitt hode hadde det vært fint med noen sånne hengende oppover i trappegangen i jula. Så diare, dorull og litt dobbelstsidig tape, (DDD, på fagspråket!) og tadaaaaa….juleverksted! Fint øyeblikk!

Kaffeslarv hos Mona, bak disken i butikken. Det er så koselig å sitte der når butikken fylles opp av julevarer, og det bugner av stemning. Skulle vært millionær, da hadde jeg ryki på en smell og tatt med hele sjappa hjem. Ønskelista til jul er ihvertfall en halv mil lang. Men jeg var flink denne uka altså, og kjøpte bare med meg ting jeg trengte. Ny knaggrekke til gangen, fordi den gamle manglet knagger…som jo er en ganske vesentlig del av ei knaggrekke liksom! Så nå har jeg ny knaggrekke under trappa, i nymalt gang. Til vanlig henger jeg sekken og jobbveska mi der, og i Desember henger julekalenderstrømpene til podene der. Ser du, nyttig kjøp! Klapper meg selv på skuldrene.

Fikk handlet inn litt kopper også, til vertinne og venninnegaver i jula.

Ja, også kjøpte jeg enda en til min egen samling. Trengte jeg den??? Njeeeh, men jeg jobber jo iherdig mot dette presset fra poder og gubbe om anskaffelse av en liten pus, og denne koppen traff meg midt i pusehjertet. For å si det sånn…hadde det havnet en pusekatt på trappa i dag hadde jeg vært solgt! Gudsjelov at Mona ikke har en katteavdeling i butikken!. Nødvendige og mindre nødvendige kjøp, fine øyeblikk!

Nattebakst. Ja, det har blitt noen netter uten søvn denne uka også, og heldigvis noen netter med masse søvn. Alt er bedre enn ikkeno. Og den ene natten da jeg bare ga etter for tankekjør og frustrasjon stod jeg opp, og bakte! Kunne jo like gjerne bare gjøre noe fornuftig, og det finnes ikke en pode i dette huset som klager på ferske fylte horn til frokost og matpakka. Så klokken 05.00 en hverdagsmorgen satt jeg ved spisebordet, spiste ferske horn, og leste gårsdagens nyheter på nett. Slett ikke et dårlig øyeblikk det heller!

Alene på jobb. Den dagen det pedagogiske personalet på skolen dro på nettverksdag til Ski, og jeg var alene på kontoret noen timer, med eget opplegg. ikke en eneste ungdom i korridorene, stille som i grava, men jeg fikk gjort så mye som jeg vanligvis ikke rekker når skoledagene er hektiske. Så de timene på kontoret ble brukt iherdig til å komme ajour med litt planlegging, og det var så deilig. Varm te i koppen, total stillhet rundt meg…ah, det var digg det! ( men det var herlig med liv i gangene igjen dagen etterpå altså!)

Hagledagen. Ikke våpenet altså, men ruskevær fra oven. Jeg trasket stien hjemover den dagen, for det var så glatt på gangveien da jeg stod opp at jeg ikke turte sykle til jobb. (har tryna på sykkel før serru, og snakker av erfaring!) Og da jeg var midt på stien, og halvveis hjemme åpnet himmelen seg og en haggelskur trommet mot bakken. Bittesmå haggel, mindre enn isoporkuler, men med så stor fart at de sved i hodebunnen likevel. Litt sånn “huttemegtu” tilstand der og da, men barnslig som jeg er måtte jeg stoppe opp, fange noe haggel med tunga, og og holde noen i hånda bare for å se hvor lang tid det tok før de smeltet. Og det var da det slo meg, at den dagen jeg forbanner uværet, og slutter å glede meg over sånne små ting, da kan du sette meg i et hjørne på gamlehjemmet, og la meg sture i fred. Det beste med hele haggeldagen? Å komme hjem, dra fingrene over vått hår, tre beina ned i tøflene, og nyte været fra gjennom vinduet i varm stue. Hverdagsøyeblikk!

Kulda! Jeg liker den og jeg. Den dagen det var så kaldt om morran at nesetippen og kinnene var illrøde innen jeg kom frem på jobb. Det å puste inn iskald luft mens man sykler, og bare glede seg til å holde rundt den første varme kaffekoppen når man kommer frem til kontoret. Fine øyeblikk. Ikke like stas å fryse av seg høna når det er frost på sykkelsetet, men det har sine fordeler det og. Fikk jo fryst disse gamle eggene litt da, og det er jo kjekt dersom Geroge Clooney ringer meg fordi han finner ut at jeg er ei sånn duganes avlshoppe som han kan forhandle med…Da skal egga være fryst og klare Geroge…bare nevner det!

Og slik gikk hverdagsuka. Varmegrader og kuldegrader, sovenetter og våkennetter, kalde kinn og varme føtter! Jeg har pakket inn enda flere julegaver, snakket lenge med en barndomsvenn på telefonen, lest ut enda en bok, spist sjokolade til lunsj, og ledd mer enn jeg burde av en sjukt dårlig vits!

“Hva sa den ene snømannen til den andre?

Er det bare meg, eller lukter det skikkelig gulrot her?”

Jeg dævver!!!!

 

Og med det logger jeg av, og ønsker deg en riktig fin søndag. Håper den byr på noen små fine øyeblikk. Vi blogges!

 

 

 

 

 

Det er nesten så det ryker av sokkene. Nærmere flammene har vel disse tåfisene aldri vært, og enda er jeg kald på føttene. Jeg er alltid det, iskald på føttene, og denne søndagsmorgenen er intet unntak. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en hel sau til hver fot, sånne sauer som klamret seg til føttene når jeg gikk, ikke ulikt slikt podene gjorde da de var små, bare for å irritere, eller for å få «skyss» fra stua til kjøkkenet.

Sånn, nok klaging. Det knitrer godt i peisen, og kalde føtter til tross, dette er et fint øyeblikk. Fast søndagsrutine, denne oppsummeringen av ukas små øyeblikk. Fremdeles i pysjen, tente stearinlys, knekkebrød med brunost, og jule-te. Fikk en pose til sånn prøvesmaking av ei venninne, og den er så himla god. Litt sånn gløgg-aktig. Det lukter i hvert fall skikkelig jul av den, og jeg digger det!

I dag skal det pakkes inn julegaver. Jeg fikk handlet de siste i går, etter en kjapp tur over grensa på morrakvisten sammen med gubben. Inn og ut av Sverige på rekordfart, passet meg utmerket. Nå gjenstår bare hovedgavene til podene, ellers er alle andre julegaver i hus. Mindre stress i desember, og det digger jeg. Til og med kalendergavene ligge ferdig sortert og nummerert, klare for kalenderstrømpene hver morgen i desember. Jeg startet med innpakkingen i går kveld, og jeg koser meg sånn mens jeg holder på. Fine øyeblikk.

 

En rusletur langs Fetsund Lenser, en ettermiddag før sola gikk ned, gubben og jeg. Kalde på nesetippen, men sola varmet liksom nesten litt i ryggen der vi gikk langs kanten av elva. Deilig å bare rusle slik, se på sola som glitrer i vannskorpa, og ikke møte et eneste annet menneske. Bare roe ned helt, kjenne hodet letter etter arbeidsdagen. Slike øyeblikk er gull verdt når skuldrene er høye, og stressnivået likeså.

Den dagen jeg ikke hadde sovet ett sekund samme natt, og følte meg som et helsikkes takras både inni og uttapå da jeg kom på jobb. Frøsen, hoven under øya, skækk i ganglaget….men så skulle jeg ha med meg ei lita gruppe elever for å jobbe med noen oppgaver, og låste opp døra til det eneste ledige klasserommet i korridoren, og det var tilfeldigvis klasserommet til helsefagklassene. Og hvem satt der i sofaen, i bare bleia, og så enda verre ut enn det jeg følte meg? Joda, treningsdokka!!!

Vi har nok tidenes mest forskrekka treningsdokke på denne skolen, og flaks for meg, for da jeg satte meg ved siden av henne i sofaen smalt det fra en elev med humor ganske like min: «Se der ja, plutselig ser du fresh ut Janne!!! Made my day!!!! Artig øyeblikk. Skal huske på å sitte ved siden av den dokka hver gang jeg har sovet dårlig. Lifehack kalles det!

Da «Førstegangstjenesten» endelig var tilbake med nye episoder. Podene har venta og venta, og latteren satt så herlig løst da de samlet seg i stua for å se fire episoder på rappen.  Flesvik er genial, og det finnes knapt noe bedre enn når stua er full av poder som ler så de hiver etter pusten. Herlig øyebikk!

Bålpanna. Kald luft, stjerneklart, lukten av kaffe, og knitring i bålpanna. Det var en av disse kveldene da trøtten kom tidlig fordi Jon Blund hadde glimret med sitt fravær om natten. Jeg vet jo at om jeg sovner på sofaen etter middag ryker enda en nattesøvn, og i et desperat forsøk på å holde meg våken fikk jeg lurt med meg minstepoden ut i hagen. Så fort bålet var tent, fant han frem gitaren, så kom storepoden ut også, med ei kanne kaffe og ei pakke grillpølser. Så ble det bålfest en helt vanlig kveld midt i uka, rett utenfor stuedøra. Det er de gangene det slår meg hvor heldig jeg er som fortsatt har poder hjemme som villig deler slike øyeblikk med meg. Sitte sånn og varme fingrene rundt et krus med kaffe, og høre kassegitaren trylle frem et par slagere. Finere selskap finne ikke. Hverdagsmagi.

Nylufta dyner og puter. Kulda er bra sånn. Hang ut dyner og puter på snora før jeg dro på jobb, tok de inn ett par timer før sengetid, og satte på nyvasket sengetøy. Da er det godt å legge seg da! Mer skal liksom ikke til noen ganger. Iskald dyne, flanelltrekk, lukten av nyvask, og frost på klesklypene. November på sitt beste.

Når en ting drar med seg det andre. Du vet. Når du bare skal bytte ut ei knust ramme på det ene maleriet av deg selv som liten, og plutselig har du malt hele gangen, og trappa opp til annen etasje. Eller, undersiden av trappa i det minste. For sånt skjer nemlig, oftere enn jeg liker å innrømme her i måsahuset.

Så ja, slik kan det gå. Først fikk det gamle maleriet av en svært så ung måsafrue ny ramme, men så fant jeg ut at den nye ramma hadde passa bedre på en nymalt vegg, og siden jeg hadde maling igjen etter å ha malt stua forrige uke kunne jeg jo like gjerne male gangen og trappoppgangen også. Som sagt, så gjort, men et nytt strøk maling gjorde bare den slitte og litt gula trappa mer synlig, så da måtte jo den få et strøk også…

Og når jeg først da var klar til å henge opp det gamle bildet i ny ramme, så fant jeg ut at jeg like gjerne kunne finne frem noen av de gamle bildene jeg er så glad i, og gi dem en plass på veggen også…Så da var det bare å gå i gang å sortere bilder, setter flere av de i ramme, og komponere en ny bildevegg ved trappa også… Er det rart jeg ikke sover om natta??? Lager jo så himla mye jobb for meg selv. Så nå er skulderen vond, nakken stiv, og høyre armen verker, men gangen ble fin da…finere enn den var i hvert fall. Litt sånn overflate oppussing av eldgammelt hus, slik at det holder ei stønn til. Fine øyeblikk.

Og med det tenker jeg at jeg logger av for i dag. Flere julegaver skal pakkes inn, og det skal mekkes matpakkebrød for ei hel arbeidsuke. Tror ratt det blir ei kringle også, det er jo tross alt farsdag, ikke sant. Alltid ei unnskyldning for litt bakst! Kalorier teller ikke på festdager, sånn er regelen!

Jeg håper du sitter igjen med noen gode minner fra uka som gikk, og at dagene som kommer byr på mange gode øyeblikk. Vær grei med deg selv. Vi blogges!

Det var i sommer jeg overhørte gubben i samtale midt oppe på fjellet, da han snakket med en kompis på mobilen om hvor grom bobilen var, og jeg var sikker på at han snakket om meg. Han la ut i det vide og det brede om «hvor lita og nett hun var», «strøken», «hvor lett hun var å manøvrere», og hvordan «hun stadig vekk var et blikkfang og tiltrakk seg oppmerksomhet fra møtende sjaffører og andre campere på campingplasser rundt om».

Det var først da han fortalte kompisen hvor mye diesel som gikk på mila at jeg innså at det slett ikke var kjerringa han snakket om, men kjerra. En aldri så liten selvtillitsknekk der altså, selv om enkel forskning og et snev av selvinnsikt burde tilsi at ordene «nett», «lita» og «strøken» ikke er adjektiver som har blitt brukt for å beskrive undertegnede de siste 30 åra.

Vi har flira godt av hendelsen gubben og jeg. Jevnt og trutt har misforståelsen, dobbeltkommunikasjonen om du vil, vært samtaleemne her hjemme siden i sommer. Det blir jo ikke mer moro enn man lager selv, og vi har i ettertid vært skjønt enige om at fellestrekkene mellom frua og bobilen er så godt som ikke-eksisterende.

«Tenk å sammenlikne seg med en bil!» sier gubben stadig vekk, også ler vi. For ja, det er dumt! Eller, er det egentlig det?

Det var ikke før forrige uke jeg innså hvor like vi egentlig er, bobilen og jeg. Nå snakker jeg selvsagt ikke om det ytre. For selv om karosseriet på oss begge er noe robust, med et par bruksmerker her og der, litt riper i lakken, og en og annen bulk fra uheldige møter med ulendt og kupert terreng, så er det de litt mer usynlige skavankene jeg snakker om.

Du vet, de delene av kjerra, og kjerringa som ikke synes for det blotte øyet, de delene som ikke er tilgjengelig for plukking og nærgående beundring dersom man ikke «graver litt dypere».

La meg utdype.

Det var en dag midt i uka at både gubben og jeg avspaserte en halv dag for å gå på «den årlige kontrollen. Kall det gjerne understellsbehandling. På fagspråket heter det seg EU-kontroll og underlivskontroll. Sted: Bilverksted på Kjeller, og gynekolog på Kløfta. Sistnevnte tettsted synes jeg for øvrig er et særdeles fornøyelig navn for en gynekolog å ha kontorlokaler.

Bilmekanikeren, en jovial kar i femti-åra, kjent for å være effektiv og ha godt kundetekke.

Gynekologen, en jovial kar i femti-åra, kjent for å være nøye, kanskje litt for påtatt jovial, og for å snakke i overkant mye for å lette på stemninga.

 

Bilmekanikeren: «Ja, så får vi heise denne kjerra opp i bukken da, slik at vi får sett litt bedre hva som befinner seg under her!»

Gynekologen: «Ja, du får heise deg litt opp i denne krakken da, og spre beina litt skikkelig, så får vi se hva som befinner seg oppi her!»

Bilmekanikeren: «Er det lenge siden forrige kontroll eller?»

Gynekologen: «Er det lenge siden forrige kontroll eller?»

Bilmekanikeren: «Se her ja. Ved første øyekast ser det ut som du har stelt godt med denne skatten!»

Gynekologen: «Se her ja, ved første øyekast ser det ut som du har stelt greit med denne skrotten»

Bilmekanikeren: «Er`n mye i bruk om dagen eller? Blir`n kjørt jevnlig, eller står`n ubrukt i lengre perioder?»

Gynekologen: «Blirè no på frøkna om dagen da? Eller, er det, hehehehe…eh…litt tørketid for tia?»

Bilmekanikeren: «Det er nok greit om den står tørt i hvert fall, kanskje litt varmt, og i hvert fall under tak i vinterhalvåret!»

Gynekologen: «Du passer på å holde det tørt der nede eller? Viktig å væra varm på de rette stedene veit du!»

Bilmekanikeren: «Da blir det mindre fukt og råteskader, lettere å vedlikeholde, ikke sant!»

Gynekologen: «Da blir det mindre sånn soppskader veit du, svir litt mindre, ikke sant!»

 

Bilmekanikeren: «Jeg trur vi skal heise`n enda litt høyrere jeg, så jeg får lyst litt ordentlig oppi bak bremseskivene der! Det hender det sitter litt grums der!»

Gynekologen: «Får du leggi deg bakover og heist opp underlivet litt til? Skulle gjerne fått lyst litt lenger oppi der, bare sånn av vi kan utelukke noe grums baki der!»

Bilmekanikeren: «Oida!!»

Gynekologen: «Oiiisann!!!»

Gubben: «Hva? Er det no gæli? Fant du no feil?»

Meg: «Hva???? Er det no gæli? Fant du no feil???»

Bilmekanikeren: «Njaaaa, ser ut som det er ei knekt spiralfjær her…»

Gynekologen: «Njaaaa, ser ut som det er knekt ei fjær i spiralen her…»

Gubben: «Jøss, hva kommer det av a?»

Meg: «Jøss, hva kommer det av a?»

Bilmekanikeren: «Tja, vanskelig å si. Kjørt over en svær stein kanskje, gått litt heftig for seg…ikke godt å si, men sånt skjer.»

Gynekologen: «Tja, vanskelig å si. «Kjørt» over et par svære «steiner» kanskje, gått litt heftig for seg?? … hehehehe, neida, bare fleiper. Det er sånt som skjer!»

Bilmekanikeren: «Da skifter vi den spiralfjæra!

Gynekologen: «Da skifter vi den spiralen!»

Bilmekanikeren: «Det er ikke no tegn til noen form for lekkasje her i hvert fall!»

Gynekologen: «Merker du noen form for lekkasje?»

Bilmekanikeren: «Det kan se ut som det er litt rust på bremseskivene bak. Ugunstige greier, blir litt vanskeligere å holde igjen da….»

Gynekologen: «Åssen erè med «bremseskivene» dine da frøken. Er du flink til å «høgge inn bremsene med jevne mellomrom? Er du god på disse knipeøvelsene vi snakket om sist? Hust at det blir vanskeligere å holde igjen om du ikke kniper litt innimellom!»

 

Bilmekanikeren: «Kan virke som om det er litt slakk i foringene og i bærekulene her. Kan vel ikke forvente annet av denne årsmodellen. Ikke noe voldsomme greier, så jeg bytter det ikke ut akkurat nå, om du ikke tenker at det er plagsomt på veien, men det er jo verdt å merke seg til neste kontroll!»

Gynekologen: «Nja, det er nok litt slakk i slerken her ja, men annet er ikke å forvente i din alder. Det er ikke no vi kommer til å gjøre noe med riktig enda, om det ikke plager deg nevneverdig, men du kan jo ta stilling til om vi bør gå litt grundigere til verks innen neste kontroll!»

Bilmekanikeren: «Sånn, da heiser vi doninga ned igjen, det er bare å ta en kontrollert breisladd på vei hjem, betalinga tar vi i resepsjonen.

Gynekologen: «Sånn, da kan dronninga heise seg ned igjen, så er det bare å gå litt breibeint hjemmat. Betalinga tar vi i resepsjonen.»

 

Senere den kvelden, mens jeg sitter godt plassert i sofakroken, sånn akkurat passe støl i lår og hofter etter noen timer i torturkammeret til fagarbeideren fra Kløfta, overhører jeg gubben snakke med en likesinnet bilentusiastisk kompis. Og hadde jeg ikke visst bedre, klok av skade, hadde jeg glatt trodd han snakket om frua denne gangen også.

«Neida, kontrollen gikk for så vidt greit den! Blei noen tusenlapper fattigere, men fagfolka skal jo ha betalt dem au! Joa, understellet var overraskende velholdt det, med tanke på alderen, men jeg har jo brukt en del tid på vedlikeholdet da sjølsagt! Et par sånne skjønnhetsfeil var det jo, men det går jo litt hardt for seg i svingene innimellom serru. Denna karen liker å gi på litt..hehehehe, du veit, teste ut hva a er god for!!! Ellers så det greit ut altså, ikke noe voldsomme lekkasjer, bare litt slækk foringa og noe lause bærekuler…høhøhø…minimalt med steinsprut og! Akkurat det er jeg jo ekstremt forsiktig med…den steinspruten! Så neida, alt i alt, ingen grunn til å bytte inn i en nyere modell enda! Gamla kommer til å vare noen sesonger til hu!»

Kjerre og kjærring, så ulikt er det vel ikke! Vi duger jo begge en sesong til!

 

 

 

 

 

 

Hvor lenge er det egentlig innafor å le av sin egen vits uten virke litt kort i nøtta? Er fire dager innafor? For jeg gliser enda etter en sånn herlig meningsløs chat  på instagram med en kollega tidligere i uka. Ja, for vi får liksom ikke ledd oss ferdig når arbeidsdagen er over, vi setter igang chat når vi kommer inn døra hjemme også. Latter og fjas på jobb når hverdagsstresset er i ferd med å sette sine spor i stive skuldre og stappfullt hode, det er hverdagsøyeblikk det!!! Skikkelig fine hverdagsøyeblikk! Vitsen min står på bildet under. Væææshhegood, og takk for meg! Skulle vært komiker ass!!!

God morgen og god søndag. Jeg er litt høy på livet akkurat nå, for jeg har sovet unormalt mye denne helgen. Om nettene da, vel og merke, og det er herlig uvant for denne skreppa om dagen. Så nå sitter jeg her, med føttene hvilende foran flammene i peisen, spiser frokost, og skal i gang med å oppsummere ukas små øyeblikk. Det er godt å sitte sånn, når resten av måsahuset sover, og bare lytte til knitringa i peisen, og nyte en liten stund i eget selskap. Vonde nyheter, og vissheten om at noen jeg er glad i har det tøft akkurat nå, har nok en gang gitt en påminner om hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på de små øyeblikkene. Akkurat nå er et godt øyeblikk.

November er så grå. Jeg har alltid tenkt det, at den måneden liksom er litt “familiens sorte får”. Det skjer fint lite (hvilket egentlig er ganske deilig), men jeg går liksom bare rundt hele tiden og venter på Desember. Jeg vil ha litt snø på bakken, jeg vil finne frem litt julepynt, gleder meg til høytid og fridager,,,men, November er liksom ei flis i fingeren…irriterende på en måte. Men på mandag kom et sånt julemagasin fra Nille i posten, og plutselig ble ikke November-dagen så ille. For det var så mye fint i bladet, og jeg ble sittende å drømme litt, finne litt inspirasjon, glede meg til ukene fremover. Så fant jeg ut at November var grei sånn, den gir jo litt ekstra tid til å glede seg til det som kommer. Mulighet til å tjuvstarte litt lissom. Og stemningen nådde nye høyder da jeg skrelte meg en klementin, og lykten av den slo i mot meg. Aaaah, litt julemagi i November. Fint øyeblikk.

Og siden jeg likevel hadde julestemning dro jeg opp ermene (bare et uttrykk, for jeg er så frøsen av de ermene forblir nede frem til midten av Juni), og fikk skrevet ferdig historien jeg er spurt om å bidra med til årets julemagasin for næringslivet på Bjørkelangen. Og når historien var klar kom den morsomme biten, nemlig å illustrere til fortellingen. Så da satt jeg i to kvelder på rad og tegnet, og tusjet, og det gir meg alltid en sånn indre ro å kunne slappe av med akkurat det. Mimre frem og skrive ned historier fra tidligere julefeiringer med tre små poder, tegne litt, og kjenne på takknemlighet over å bli spurt om å bidra på denne måten i år også. Heldige meg, og tenk så fine øyeblikk det gir.

En fredag i måneden arrangerer jeg “godteri-lotteri for kollegene på kontoret. Godteri er her kodeord for vin, for det er jo ikke lov til å ha med alkohol på jobb, så derfor…altså, regler bryter man jo ikke…Så ja, godterilotteri, og denne fredagen ble to nye vinnere trukket ut til å få med seg en flaske godteri hjem. Så har jeg en sånn grom kollega da, som allerede hadde handlet inn sitt eget “godteri” til helgen, på “godteri”monopolet, og der hadde hun funnet en boks “snop” som hun mente passet utmerket til meg. Så da gikk jeg jammen hjem den fredagen med godteri i veska jeg også, selv om jeg ikke trakk vinnerloddet i godteri-lotteriet denne gangen. Makan til fint øyeblikk, og så stilig godteriboks a gitt. (fy flate så god jeg er til å snakke i koder. Om noen skulle trenge en hemmelig spion med evne til å snakke rundt grøten, send meg en melding. Me fix!)

Punsjeruller! Ja, jeg veit det er sånn gammel dame godteri, men de er så himla gode. Jeg har en kollega som liker slike også, og fordi denne kollegaen trengte en liten oppmuntring denne uka, kjøpte jeg en pakke for å legge i en liten oppmuntringspose. MEN…Så viste det seg at den posen ble så fort full av det andre jeg puttet oppi der, at de punsjerullene ikke fikk plass, (skikkelig uflaks!) og da måtte jeg nesten åpne den pakka og spise dem selv! Urutinert, jeg vet, men man sløser jo ikke med mat heller! Så da ble det gammel dame snop på meg til kaffen, og det var et fint øyeblikk!!!

Mørketia. Mørkt når man reiser på jobb om morran, mørkt når man kommer hjem. Jeg er kanskje rar, men jeg elsker det. Skavankene, skjevhetene, støvet og slitasjen i dette gamle huset synes mindre i mørket, og stemningen inne er så lun og god når stearinlysene tennes. Da koser jeg meg hjemme, skikkelig også. Lange kvelder, lange mørke kvelder. Som om man har mer til til rådighet på en måte. Så ja, mørketida, enkelt og greit, fine øyeblikk.

Gubben har jobbet stort sett hele helgen, men lørdag formiddag var han bare min et par timers tid. Derfor kjørte vi oss en tur til nabobygda, parkerte bilen og gikk en tur. Noen ganger er det fint å rusle rundt steder an ikke tråkker rundt i hver dag ellers. Frisk og kjølig luft, litt is i vannskorpa, hånd i hånd når ingen andre ser… (for ellers er det flaut å holde hånda, hilsen måsagubben 47 år!) Gode øyeblikk. Så satte vi skrottene tilbake i varm bil og fartet tilbake slik at gubben kunne jobbe videre. Men litt tid alene, bare vi to, alltid gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Tårer for de som har det vondt, og rå latter over egenkomponerte vitser. Gode øyeblikk med noen av de fines ungdommene på jobb, gode samtaler med podene her hjemme. En av dem har tatt en viktig avgjørelse for seg selv, jobbet hard, og hoppet inn i noe nytt, og jeg er så ubeskrivelig stolt av han.

Jeg har spist marsipangris, og jeg har laget grovbrød nok for hele uka. Jeg har skrollet gjennom “kattunger gis bort” på sosiale medier, og vært på nippet til å gi etter fra press fra gubbe og poder, som alle savner så inderlig en pusekatt å dele dagene med. Jeg har klart å holde igjen.

Jeg har smilt bredt og funnet skatter andre har lagt igjen på stranden. En liten beskjed på en stein, så herlig øyeblikk.

Jeg har sovet godt i flere netter, tråkket på knitrende is på vanndammer, og lest ferdig enda en bok. Hverdagsøyeblikk på rekke og rad. Og nå skal denne skrotten ta fatt på rygging og organisering av fryser og kjøleskap, og få en oversikt over hva som befinner seg der, før vi storhandler til uka. Hvem vet, kanskje jeg har gjemt unna noen smultringer jeg har glemt nederst i fryseren. Det hadde vært et bra øyeblikk det!

Stell godt med deg selv, smil til speilbildet ditt. Hust at du var den spermien som vant! Det er slett ikke et dårlig utgangspunkt! Vi blogges!