Så rundes enda en uke av, med enda en ny søndag, og klokka skal atter en gang tulle med hodene våres noen dager fremover. Jeg sitter med litt sånn blanda følelser i magen. Blanda fordi minsten, akkurat nå, sover oppe på rommet sitt, og det er så godt å ha han så nær. Men snart skal den allerede ferdig pakka bagen settes i bilen, og poden skal kjøres til flyplassen for å reise tilbake til forsvaret. Det har vært så godt å ha han hjemme ei uke, fint å være nær nok til å klemme, gå turer side om side, se i øynene når vi snakker til langt utpå kvelden. Nå skal det ratt gå frem til jul før han er hjemme igjen. ikke så lenge egentlig, men lenge nok likevel.

Borte i peisen knitrer det, og varmen har begynt å spre seg i måsahuset. Gubben, som vanlig, fikser rundstykker og egg på kjøkkenet, og dekker på til søndagsfrokost. Jeg nyter lukten var kaffekoppen, og er klar for et lite gjensyn med noen av ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Snakker om kaffkoppen… Jeg er altså så himla klar for jul nå. Det skjer alltid i det oktober er i ferd med å bikke over til november. For november er så dørgenes mørk og grå, og jeg bare lengter etter å sette lys i alle vinduer, og fylle vaser med kvaster av granbar. Til bursdagen min forrige uke fikk jeg julekopp av kollega Line, for hun veit at jeg elsker å tjuvstarte på jula. Denne koppen gjør meg glad ass! Bittelitt snik-jul, ikke for mye, bare akkurat passe. Egentlig er det faktisk en helårskopp, for juletreet er jo ikke pynta. Faktisk! Fint øyeblikk.

Det meste av uka har blitt tilbragt sammen med minstepoden, og de fleste av øyeblikkene er derfor sammen med han. Hver eneste kveld har jeg hørt “Blir du med å går en tur, eller?” Det er litt vår greie, og har alltid vært det. Det er da vi kan snakke aller mest, om alt. Side om side, langs veien, i skogen, overalt. Og noen dager, da sola har ligget lavt på ettermiddagen, og ventet på at månen skal avløse, da har skogen vært ekstra vakker. Skogen om høsten gjør så godt for skrotten. Den friske lukta, den friske lufta… Herlige øyeblikk.

En annen kveld tok vi ettermiddagskaffen på en stubbe ved vannet, midt inne i skauen. Den lave tåka liksom danset over vannet på den andre siden av tjernet, og skogen rundt var så stille, at vi tok oss selv i snakke lavt, som om vi forstyrret noen, om vi skravla høyere. Trolsk, stille, kaffe, og ro. Nydelig opplevelse, nydelige øyeblikk.

Tirsdag spilte lærerlaget (det dårlige lærerlaget) den aller første fotballkampen i årets skole-liga, og undertegnede ble i år, som i fjor, satt til å være målvakt. Jeg tror egentlig bare de andre har sett for seg om man setter det største kvinnfolket i mål, så er det mindre rom for baller å rulle inn i nettet. Egentlig er jeg litt redd ballen, men alternativet er jo å være spiller ute på banen, og det innebærer en del løping, som jeg i utgangspunktet er motstander av… Så da er det bedre å stå i mål. Problemet er at jeg får med meg kampen… Og da kommer trangen til å både kommentere, OG dømme samtidig, og jeg er vokst opp med en pappa som kjefter på TV`n under tippekampen… Såååå, det kan hende jeg i perioder av kampen ble i overkant hissig, og laget uheldige kallenavn på motstanderne… Innsatsen var ok, selv om vi tapte. Keeperdrakta er ti av ti… At jeg muligens blir sendt på sinnemestringskurs når rektor ser kampen på film, det får vi ta når den tid kommer. Gøyale øyeblikk var det ihvertfall, selv om blåmerkene på skrotten forteller en litt annen historie.

Gul keeperdrakt, gul kake! (skulle nesten vær journalist jeg, med slike freshe vendinger i skriveteknikken. For når poden er hjemme på perm, er mammaen mjuk som smør, og når poden ønsker seg gul kake til kaffen, da blir det sånn. En hel kveld lå vi på hver vår sofa, poden, gubben og jeg, og så dårlige komiserier på tv, drakk kaffe, og spiste oss kvalme på suksessterte. Ja til flere slike kvelder. Jeg har ikke dårlig samvittighet engang, så mye som den guttungen har dratt meg ut på turer denne uka. Dessuten er kaka full av egg, nøtter og fløte, reine naturprodukter. Nesten slanke-kake det der! Digge øyeblikk.

Lørdagen tok vi en siste tur med bobilen, før den parkeres for vinteren. Riktig nok en tur uten overnatting, kun ut på veien, for å kjøre den varm, men fint likevel. Vi endte opp med en middag langs veien, og en skikkelig ukeshandling, med mat til både oss, og småfuglene på brettet ute. Bittelitt følelsen av ferie, å være på tur, selv om det ikke ble langt. Fint øyeblikk.

Så avsluttet poden og jeg ei uke med turing, men et tur til Elgheia, og branntårnet. Noe så inni gampeskauen bratt, og bløtt! Og selv om jeg fikk kalde føtter, blodsmak i munnen, og så livet passere i revy av bare tanken på å klatre i det tårnet, var turen fantastisk fin. Minsten klatra, jeg ble stående på bakken, og begge var fornøyde. Og blaute som to brukte skurefiller stakk vi innom Coop, og handa smågodt for mer penger enn jeg vil innrømme, og koste oss foran peisen resten av kvelden. Minner skapt, gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Morgentåke, og kveldsdis, søkkvåte joggesko, kake, biff, og bananer. Fine ungdommer på jobb, triste ungdommer på jobb, dansende ungdommer på jobb. Latterkuler med kolleger, tårer, besøk av pappa og bonusmamma. Små øyeblikk, fine øyeblikk, i ei ganske vanlig hverdagsuke.

Håper uken som gikk bød på gode stunder, og at uken som kommer gjør deg godt. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Jeg sitter her og tenker at helgen atter en gang gikk altfor fort! Ikke det at den er helt over riktig enda, hele søndagen ligger jo ubrukt foran meg, men det er likevel søndag. Siste fridagen før ny uke. På kjøkkenet fikser måsagubben frokost, og lukten av nystekte rundstykker er i ferd med å spre seg i huset. Borte i hjørnet knitrer det godt i peisen, gubben hadde allerede fyrt opp innen jeg karret meg ut av senga. Allerede er det gulvkaldt om morran i dette gamle måsahuset, men tjukke sokker og tøfler hjelper. Jeg har pakket meg inn i et pledd i den faste sofakroken, og nyter tanken på at minsten sover oppe i andre etasje. Han er hjemme på høstferie fra forsvaret, og det er godt å ha han hjemme noen dager. Litt mer lyd, litt mer matlaging, litt flere rundt middagsbordet. På bordet står det nyeste tilskuddet i samlingen av kaffekopper med gøyale tekster, en bursdagsgave fra Mona. Denne teksten passer meg ekstra godt i disse dager, og nå vurderer jeg om det faktisk skal stå det samme på gravstøtten min, når den tid kommer.

For ei uke det har vært. Øyeblikkene har ikke engang stått i kø, de har bare løpt forbi meg, i stor fart. Det ene etter det andre. Så mange øyeblikk at jeg blir sittende å lure på hvilke øyeblikk som skal få plass i denne søndags-minneboken min. Store øyeblikk, små øyeblikk, gøyale øyeblikk, øyeblikk til ettertanke. Mandag tok jeg med en elev ut av skolen litt. Noen ganger er det lettere å tømme hjertet litt når man bare rusler en tur, side om side. Så vi gikk, ungdommen og jeg, snakket, og funderte, delte tanker og løsninger. Så nærmer vi oss skolegården, og stopper opp da vi ser den litt mørkeblå himmelen som danner et fantastisk bakteppe for de store trærne, de med et bladverk som nesten ser ut til å stå i full fyr. Vi ble stående sånn å kikke på verden, side om side. Så plukket vi hvert vårt blad, bare for å kjenne på det, før vi gikk inn og fortsatte skoledagen hver for oss. Tenk hva farger gjør med oss. Bare den lille pausen for å stoppe opp og beundre, puste litt ekstra med magen, om enn bare for noen sekunder. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En dag ble jeg sittende en ekstra time på jobb, og var helt susete og tom i hodet da jeg omsider syklet hjemover. Var passe irritert da trafikken på veien var så tett at jeg måtte vente lenge før jeg kunne krysse veien og rusle inn porten hjemme. Plutselig hører jeg noen som hoier og roper, en litt sånn lys “Yuhuuuu!!!” Først tror jeg det er et eller annet kvinnfolk i nabolaget som prøver å få oppmerksomheten min, og i et forsøk på å finne ut hvem, virra jeg så fælt med huet at jeg nesten dro på meg nakkesleng. Så forstod jeg at lyden kom fra gubben som stod på verandaen og viftet kongelig med armen. Den svære, litt skjeggete måsagubben veivet, og smilte, og da forsvant liksom irritasjonen over den ekstra jobb-timen, og over trafikken. Jeg lurte ei stund på om det var veldig søtt, eller om det var litt sånn spes-ped aktig, men da det viste seg at han hadde middagen nesten klar også, da landa jeg på at det rett og slett var koselig. Herlig øyeblikk.

Bursdag! Og kjære vene så mye oppmerksomhet det var den dagen. I overkant mye, skulle nesten tro det  ar rundt tall, men det var det altså ikke. Dagen startet med blomster på døra og morgenlevering fra fineste Heidi.

På bordet lå gavedrysset fra måsagubben, som hadde reit på jobb for lengst innen jeg stod opp. Gubben hadde handlet både kjole og gavekort Hos Mona, og jeg mistenker at Mona har vært veldig behjelpelig med å velge ut kjole. Ja, også lo jeg så mye da jeg oppdaget bursdagskortet. For gaver er han god på, romantiske kort derimot, ikke helt hans grei. En kort gratulasjon skrevet med halvtom kulepenn, på en flik av en dorull. Akkurat stor nok hilsen til ett tørk. Gøyalt øyeblikk.

På jobb ventet et enormt gavedryss fra både kolleger og elever, og jeg mistet tellinga på hvor mange bursdags sanger jeg danset til i løpet av dagen.

Og da arbeidsdagen var over var jeg så høy på livet og på meg selv at kun den nærmeste familien kunne få meg ned på jorda igjen. Og det gjorde de! For eldstepoden stakk innom med en liten gave, og som far, så sønn, også han er av den enkle typen når det kommer til hilsninger, så han skrev en enda kortere hilsen på neste tørk av samme dorull. Her i huset får man aldri vært høy på seg selv lenge, og takk og pris for det.

Så runda klokken sju, og verdens aller beste bursdagsgave kom hjem. Jeg trodde at vi i år, for første gang siden han ble født, skulle feire dagen vår hver for oss, men sånn ble det ikke. For minsten fikk høstferie på bursdagen sin, så da rakk vi en liten feiring sammen på kvelden likevel. Kake og gaver, og mange varme klemmer. Så godt å få han hjem, så gode øyeblikk.

Jeg har ledd så mye av meg selv denne uka. Som en kollega sa for ikke så lenge siden: “Jeg ser at du koser deg veldig inne i ditt eget hode!”, og det er så sant. Torsdag var temadag på skolen. Alle skulle bruke hodepynt eller hodeplagg. Jeg hadde glemt det, men seint på natta fikk jeg en kjempe-ide (synes jeg selv da), og tredde litt spekeskinke på ei hårbøyle. Så kunne jeg går rundt hele dagen og være KJØTTHUE! Hvis ikke det er humor, så vet ikke jeg. Mulighetene her er utallige! Kålhue, suppehue…

Dagen før møtte jeg et lokalt jaktlag da jeg gikk til jobb. De rigget seg til for en dag på post utpå myra, og jeg tenkte at med den brune buksa og den brune ullkåpa var jeg ganske så utsatt, om jeg ikke retta meg opp i ryggen. Kunne fort blitt tatt for å være ei elgku i den dystre morgentåka! Så jeg rauta litt på gøy da jeg gikk forbi dem, i håp om en liten streifskudd-skade, sånn at jeg kunne melde inn en tre-dager med god samvittighet, men ingen av jegerne gikk fem på. Jeg lo for meg selv da…for som sagt, inne i hodet mitt er jeg fryktelig morsom! Gøyalt øyeblikk!

Og slik gikk uka, full av hverdagsøyeblikk. Jeg har holdt seksualforedrag i forbindelse med livsmestringsuka, for alle ungdommene på vg 1. Jeg har spist mer kake enn jeg vil innrømme, kjøpt årets først persimon fra fruktdisken, og jeg har startet en utredning, for å finne ut hva som rører seg i skrotten. Bedre sent enn aldri.

Håper uka som gikk var raus med deg, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Og brått ble det søndag igjen. Jeg drømte i natt at det var 1 Desember i dag, og at det plutselig var lov til å begynne å pynte, så da jeg våknet, og fikk summet meg litt, da ble jeg litt skuffa! Altså, jeg er jo glad for at det fremdeles er mye igjen av høsten, og all den kosen det bringer med seg, men jeg ble så brått fysen på både ribbe og marsipan, også fikk jeg en sånn trang til å pynte litt ekstra. Med kuler, og reinsdyr og glitter og lys… Så nå skal du ikke se bort ifra at jeg durer ut i skogen i dag for å plukke kvist og kvast og mer mose, bare for å surre litt med noe grønt, og kanskje lage bare et snev av noe vinterlig til å ha på fatet på bordet. En bitteliten tjuvstart liksom.

Men jeg nyter høsten altså. I går var jeg ute i hagen noen timer, og bare surra rundt. Fikk masse frisk luft, uten å egentlig gjøre noe fornuftig. Gubben pusla med bilene, teltet til bobilen, ved og annet rask han kaller mannfolkærbe. Jeg fylte frø og meiseboller på fuglebrettet, prøvde å bli kjent med et ekorn, to spurver, og en fremmed katt som ville spise spurvene, også raket jeg løv fra plenen. Det blåste utover igjen før jeg rakk å tømme det i komposten, men skuldre og armer er møre i dag, så man får ta til takke med husmortrimmen det gav. Jeg er sånn skikkelig lykkelig ute i den hagen. Ikke fordi den er verken velstelt eller full av spennende ting, men fordi den er min. Der kan jeg bare surre alene, ta inn alle fargene og luktene av alle årstider, og kose meg med å være ute, rett utenfor døra. Gode øyeblikk.

Det har vært en uke full av små øyeblikk. Jeg har vært bedre på å se dem denne uka, enn den forrige. Og når det er sagt, tusen hjertelig takk for all omsorg etter forrige søndagsinlegg. Jeg har tatt det til meg, og legetime er bestilt allerede til mandag. Og selv om nettene denne uka også har vært preget av uro, tankekjør og manglende søvn, har dagene vært gode. Gubben og jeg har kjørt litt ut av bygda etter jobb, for å få litt luft under vingene, litt andre impulser, og for å kose oss sammen. Vi har handlet litt, spist litt, og gått lange turer i det fantastiske lyset som høsten byr på, i den timen dag blir til kveld. Å stå ute på stien, ved kanten av jordet, og speide mot himmelen over skogholtet, når sola kræsjer med månen, og farger himmelen med flammer, det er MAGISK! Nydelige øyeblikk.

En kveld dro vi over grensa til Sverige for å kjøpe sokker til gubben, og stakk innom matbutikken på vei tilbake. Der bugnet det av smultringer av ulike sorter, og jeg klarte ikke gå forbi denne gangen. Tre doninger fulle av sukker ble med meg hjem, og det ble kalori-orama til kveldsmat den dagen. Lykke KAN kjøpes for penger, kortvarig lykke, men likevel. Smultring-bonanza midt i uka, deilig øyeblikk.

Det hender stadig at elevene spør om jeg kan bli med på en tiktok. Noen ganger sier jeg ja, andre ganger, når de vil jeg skal lære meg en dans, sier jeg nei. Fordi koreografi for meg er som brøk og likninger, altså totalt sjanseløst, jeg bare klarer det ikke. Men å mime til en slager fra da jeg selv var ung, det fikser jeg, så da en ungdom spurte meg om å bli med denne uka, da sa jeg ja! Men…. lite visste jeg at den lille rare videoen skulle ta av, og gå viralt! Over 300 000 visninger, og tallet stiger stadig, og det teiteste, men også kuleste av alt, er trenden jeg ikke ante noe om, men som startet i kommentarfeltet. “Pause at a random time”.

Og heldigvis har jeg selvinnsikt og selvironi nok til å le av det, for du dæsken så mange skjermdumper det florerer av trynet mitt på den appen akkurat nå. Gøy! Flaut, men gøy. Bildet under skal brukes på årets julekort!

Fredag var det dobbelt temadag på skolen. Vi markerte verdensdagen for psykisk helse, og det var så fint å starte dagen ute med utdeling av frukt og kjeks til ungdommene. Tenk om skolene hadde økonomi til å gjøre dette hver dag hele året. Dele ut en matbit på starten av hver dag, kombinert med et “God morgen, hvordan har du det?”, og “Ha en fin dag videre!” Det gjør noe med oss, både ungdommene, og oss som bare er unge inne i hodet. På slike dager er det ekstra fint å få jobbe i miljøteamet, og være ekstra tett på, ikke bare inne i klasserommene, men også utenfor. Gode øyeblikk.

Samme dag arrangerte russen “rosadag” for å markere brystkreftsaken. Og skolen bugnet i rosa. Elever, lærere…. I midttimen var hele aulaen fylt til randen av rosakledde ungdommer. Herlige øyeblikk.

Mitt høydepunkt den dagen var definitivt vaktmester Stian. Han gikk hele dagen rundt og bar på en bitteliten rosa verktøykasse, helt urionisk, og jeg ELSKER det!!!

Så hadde måsagubben bursdag igjen, og denne gangen rundet han 51 år ung. Som vanlig ønsket han seg ingenting, men middag ute gikk han med på. Så vi tok turen til Dineren i Sørum, som vi lenge har hatt lyst til å besøke, men enda ikke har fått gjort. Og middag ble det, burger og fries, i lokaler som gjør at man tror John Travolta og Olivia Newton John skal svinge inn døra hvert øyeblikk, og vrikke hofter og synge slagere fra Grease. God mat, fin date, og low-key bursdagsfeiring for en mann som ikke er så himla glad i oppmerksomhet, selv ikke på merkedager. Fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Torsdag kveld toppet uka med Damenes aften på senteret, der Mona som vanlig hyret meg til konferansier under frivillig tvang, under mottoet “Alt for Mona”. Og det ble en så fin kveld. Kjente og ukjente kvinnfolk på podiet og i publikum, kaker og kaffe, moteshow og shopping. Sånne kvelder er godt for skrotten, komme seg ut, treffe folk, skikkelig fine folk, og bare være tilstede i det herlige kaoset.

Nå skal frokosten inntas, ukas matpakkebrød skal bakes, rester av bursdagskake skal spises, og jeg skal re opp sengen til minstepoden som kommer hjem på høstferie til uka, på selveste bursdagen sin. Det gledes. Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å trekke på smilebåndet, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Ute regner det store, tunge dråper. Så er det opphold, og så regner det igjen. Hagen er full av gult løv som vinden og regnet har “stjålet” fra trærne. Stormen som herjer over deler av landet har tross alt vært mild rundt måsahuset. Fallent løv, noen vindskjeve trær, en hage som ser litt herjet ut, det kan jeg fint leve med. Knitringen borte i peisen gjør det lunt og godt inne. Som om knitringen fra veden varmer lenge før flammene gjør det. Skikkelig høst, både ute og inne.

Kroppen spiller ikke helt på lag i dag, og har ikke gjort det hele uka. Jeg er ikke syk, men nettene går med til hjertebank og tankekjør. Det resulterer i stive skuldre, en kjeve som låser seg litt, en kropp som skjelver når den sitter i ro. Jeg tenkte i natt at nå skal jeg være flink, bestille en legetime, gjøre noe med trykket i brystet, og tankene som spiller i fortfilm i hjernen hver natt. Kanskje dette blir uka, selv om det sitter litt langt inne. Det er jo ikke no galt, sånn egentlig, jeg klarer bare ikke alltid sjonglere ALT, og det er uvant for meg. Når noen jeg er glad i har det vanskelig, da har jeg det vanskelig også. Likevel kommer det gode ting ut av det. Lange fine samtaler med de aller nærmeste, kreative kvelder for å holde hodet aktivt…. Jepp, for selv oppe i søvnløse netter og lange dager, finnes det gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var duket for en uke høstferie, men den ble litt forkortet. Tre arbeidsdager, to fridager. Det er rart å skulle være på skolen når det ikke er elever der, eller andre kolleger. Kjedelig tilogmed. Jeg har ryddet hyllene på kontoret, satt opp et par musefeller etter å ha fått noia etter å ha feid opp ei solid dose musemøkk, og jeg har fått unna litt planleggingsarbeid som jeg håper skal komme elevene til gode utover i skoleåret. Jeg gliste for meg selv da jeg endelig hadde fått sortert smått og stort i hyllene, og kunne markere eskene som ble stablet øverst. Gøy øyeblikk.

Og en av dagene jeg drev å arbeidet med åpent vindu, hørte jeg noen rope navnet mitt utenfra. Der stod en kollega som for tiden er i mammapermisjon, også ble det et herlig besøks-avbrekk på kontoret før hun og småtten skulle på helsestasjonen. Og det avbrekket kom i grevens tid, for det var så ensomt på jobb at jeg akkurat hadde begynt å snakke med meg selv! Så fikk jeg skravla litt, snust litt på de mjukeste babykinnene du kan tenke deg, og blitt smilt til av ei lita tulle med to små tenner. Akkurat det gjorde så innmari dagen, og ga litt fornyet energi til å fullføre arbeidsdagen. Herlige øyeblikk.

Onsdag ble ukas siste arbeidsdag, og følelsen av å endelig skulle ha et par dager fri var nydelig. Så da jeg snudde meg på vei ut av skolegården, og så at skolen var rammet inn av høstløv og varmt lys, da var jeg glad da. Skikkelig høstferiefølelse, og det kjentes fantastisk.

Og fridagene ble skikkelig utnyttet. For selv om planen var hvile, masse søvn, og rolige dager, så ble det ikke sånn. For når harahjertet banker like mye i horisontal stilling kan man like gjerne være i vigør. Jeg legger liksom ikke like mye merke til det da. En formiddag fikk jeg laget ferdig de siste julekortene, og pakket inn julegaver. Nå er snart alt i boks, ferdig pakket og sortert i esker. Og det er en skikkelig god følelse. Kjenner jeg meg selv rett blir det mer pakker når det nærmer seg jul, men det blir liksom bare en julebonus. Godt med alt som er gjort.

Torsdag spiste jeg middag med en barndomsvenn fra Sørumsand, og det var så koselig. Vi ruslet herfra og bort til den nye restauranten på senteret, og bestilte hver vår pizza. Etter middag ruslet vi hjemover igjen, skravlet masse på veien, og avsluttet med enda mer skravlings og kaffe i sofaen. En sånn dag jeg lever lenge på. Noen mennesker kjenner deg så godt at skravla bare går, så godt at man kan avslutte hverandres setninger, så godt at man kan være helt stille, og likevel forstå hva den andre mener. Barndomsvenner, i voksen alder, er gull verdt. Herlige øyeblikk.

Trappa har fått et par nye kranser, litt lyng, og blandet med løvet som faller fra villvinene, og gjør trappen dyp rød, blir det høst stemning rett utenfor døra også.

Mosekransen som hang på døra ble plyndret av småfugl og ekorn som trengte isolasjon til vinter-redene, så jeg plukket litt vintergrønt, litt hagehortensia, og mekket en nye kranser som skal få henge til det er på tide å pynte til jul. Kjenner jeg meg selv rett er det jo bare halvannen måned til den tid. Så deilig å surre litt ute i frisk luft, ha et eget kranseverksted på trammen, og være litt kreativ ute. Fine øyeblikk.

Og i går var det feiring av tantegullet som ble 7 år. Skikkelig barenebursdag, med pølser, lomper, kaker og bursdagsang.

Noen fine timer sammen med familie, og nå henger ukas fineste skatter på kjøleskapet, og de kommer til å glede meg lenge. Bordkortene tegnet av bursdagsgutten og storesøsteren. Tante Jojo og Ronny.

Og mer enn dette makter ikke dette hode å oppsummere av ukas små øyeblikk. Jeg skal bruke søndagen på hvile, og søndsgskos, slik søndagskos jeg trives med. Det skal bakes til ukas matpakker, jeg skal en tur ut og lufte skrotten, uansett vær, jeg skal spise pannekakene jeg har laget til frokost, og jeg skal nyte den aller siste fridagen før jobb igjen i morgen.

Håper uka som gikk bød deg på massevis av fine øyeblikk, og at uka som kommer gir deg drøssevis av grunner til å smile. Ta vare på deg selv, og riktig fin søndag. Vi blogges.