God morgen, og riktig god søndag. Jeg sitter her og tenker at helgen atter en gang gikk altfor fort! Ikke det at den er helt over riktig enda, hele søndagen ligger jo ubrukt foran meg, men det er likevel søndag. Siste fridagen før ny uke. På kjøkkenet fikser måsagubben frokost, og lukten av nystekte rundstykker er i ferd med å spre seg i huset. Borte i hjørnet knitrer det godt i peisen, gubben hadde allerede fyrt opp innen jeg karret meg ut av senga. Allerede er det gulvkaldt om morran i dette gamle måsahuset, men tjukke sokker og tøfler hjelper. Jeg har pakket meg inn i et pledd i den faste sofakroken, og nyter tanken på at minsten sover oppe i andre etasje. Han er hjemme på høstferie fra forsvaret, og det er godt å ha han hjemme noen dager. Litt mer lyd, litt mer matlaging, litt flere rundt middagsbordet. På bordet står det nyeste tilskuddet i samlingen av kaffekopper med gøyale tekster, en bursdagsgave fra Mona. Denne teksten passer meg ekstra godt i disse dager, og nå vurderer jeg om det faktisk skal stå det samme på gravstøtten min, når den tid kommer.
For ei uke det har vært. Øyeblikkene har ikke engang stått i kø, de har bare løpt forbi meg, i stor fart. Det ene etter det andre. Så mange øyeblikk at jeg blir sittende å lure på hvilke øyeblikk som skal få plass i denne søndags-minneboken min. Store øyeblikk, små øyeblikk, gøyale øyeblikk, øyeblikk til ettertanke. Mandag tok jeg med en elev ut av skolen litt. Noen ganger er det lettere å tømme hjertet litt når man bare rusler en tur, side om side. Så vi gikk, ungdommen og jeg, snakket, og funderte, delte tanker og løsninger. Så nærmer vi oss skolegården, og stopper opp da vi ser den litt mørkeblå himmelen som danner et fantastisk bakteppe for de store trærne, de med et bladverk som nesten ser ut til å stå i full fyr. Vi ble stående sånn å kikke på verden, side om side. Så plukket vi hvert vårt blad, bare for å kjenne på det, før vi gikk inn og fortsatte skoledagen hver for oss. Tenk hva farger gjør med oss. Bare den lille pausen for å stoppe opp og beundre, puste litt ekstra med magen, om enn bare for noen sekunder. Godt øyeblikk.
En dag ble jeg sittende en ekstra time på jobb, og var helt susete og tom i hodet da jeg omsider syklet hjemover. Var passe irritert da trafikken på veien var så tett at jeg måtte vente lenge før jeg kunne krysse veien og rusle inn porten hjemme. Plutselig hører jeg noen som hoier og roper, en litt sånn lys “Yuhuuuu!!!” Først tror jeg det er et eller annet kvinnfolk i nabolaget som prøver å få oppmerksomheten min, og i et forsøk på å finne ut hvem, virra jeg så fælt med huet at jeg nesten dro på meg nakkesleng. Så forstod jeg at lyden kom fra gubben som stod på verandaen og viftet kongelig med armen. Den svære, litt skjeggete måsagubben veivet, og smilte, og da forsvant liksom irritasjonen over den ekstra jobb-timen, og over trafikken. Jeg lurte ei stund på om det var veldig søtt, eller om det var litt sånn spes-ped aktig, men da det viste seg at han hadde middagen nesten klar også, da landa jeg på at det rett og slett var koselig. Herlig øyeblikk.
Bursdag! Og kjære vene så mye oppmerksomhet det var den dagen. I overkant mye, skulle nesten tro det ar rundt tall, men det var det altså ikke. Dagen startet med blomster på døra og morgenlevering fra fineste Heidi.
På bordet lå gavedrysset fra måsagubben, som hadde reit på jobb for lengst innen jeg stod opp. Gubben hadde handlet både kjole og gavekort Hos Mona, og jeg mistenker at Mona har vært veldig behjelpelig med å velge ut kjole. Ja, også lo jeg så mye da jeg oppdaget bursdagskortet. For gaver er han god på, romantiske kort derimot, ikke helt hans grei. En kort gratulasjon skrevet med halvtom kulepenn, på en flik av en dorull. Akkurat stor nok hilsen til ett tørk. Gøyalt øyeblikk.
På jobb ventet et enormt gavedryss fra både kolleger og elever, og jeg mistet tellinga på hvor mange bursdags sanger jeg danset til i løpet av dagen.
Og da arbeidsdagen var over var jeg så høy på livet og på meg selv at kun den nærmeste familien kunne få meg ned på jorda igjen. Og det gjorde de! For eldstepoden stakk innom med en liten gave, og som far, så sønn, også han er av den enkle typen når det kommer til hilsninger, så han skrev en enda kortere hilsen på neste tørk av samme dorull. Her i huset får man aldri vært høy på seg selv lenge, og takk og pris for det.
Så runda klokken sju, og verdens aller beste bursdagsgave kom hjem. Jeg trodde at vi i år, for første gang siden han ble født, skulle feire dagen vår hver for oss, men sånn ble det ikke. For minsten fikk høstferie på bursdagen sin, så da rakk vi en liten feiring sammen på kvelden likevel. Kake og gaver, og mange varme klemmer. Så godt å få han hjem, så gode øyeblikk.
Jeg har ledd så mye av meg selv denne uka. Som en kollega sa for ikke så lenge siden: “Jeg ser at du koser deg veldig inne i ditt eget hode!”, og det er så sant. Torsdag var temadag på skolen. Alle skulle bruke hodepynt eller hodeplagg. Jeg hadde glemt det, men seint på natta fikk jeg en kjempe-ide (synes jeg selv da), og tredde litt spekeskinke på ei hårbøyle. Så kunne jeg går rundt hele dagen og være KJØTTHUE! Hvis ikke det er humor, så vet ikke jeg. Mulighetene her er utallige! Kålhue, suppehue…
Dagen før møtte jeg et lokalt jaktlag da jeg gikk til jobb. De rigget seg til for en dag på post utpå myra, og jeg tenkte at med den brune buksa og den brune ullkåpa var jeg ganske så utsatt, om jeg ikke retta meg opp i ryggen. Kunne fort blitt tatt for å være ei elgku i den dystre morgentåka! Så jeg rauta litt på gøy da jeg gikk forbi dem, i håp om en liten streifskudd-skade, sånn at jeg kunne melde inn en tre-dager med god samvittighet, men ingen av jegerne gikk fem på. Jeg lo for meg selv da…for som sagt, inne i hodet mitt er jeg fryktelig morsom! Gøyalt øyeblikk!
Og slik gikk uka, full av hverdagsøyeblikk. Jeg har holdt seksualforedrag i forbindelse med livsmestringsuka, for alle ungdommene på vg 1. Jeg har spist mer kake enn jeg vil innrømme, kjøpt årets først persimon fra fruktdisken, og jeg har startet en utredning, for å finne ut hva som rører seg i skrotten. Bedre sent enn aldri.
Håper uka som gikk var raus med deg, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.