Lettere lykkelig ut av komfortsonen.

Jeg følte bare for å skrive noen ord om mandagen. En sånn dag jeg egentlig hadde gruet meg til, men som likevel ble en  kjempefin og positiv opplevelse. Nå, tre dager etterpå sitter jeg her og kjenner på en sånn enorm lettelse, og ikke minst en stor glede, ved tanke på mandagen som var. Akkurat det er verdt noen ord, en liten bloggnotis, sånn for min egen del, slik at jeg om en stund fra  nå kan se tilbake på den mandagen som ble så bra.

( Lykkelig hobbyblogger, godt innafor komfortsonen! )

For noen måneder siden fikk jeg en forespørsel på facebook fra Sissel, om å holde foredrag for Aremark Bygdekvinnelag. Min umiddelbare reaksjon var som vanlig, på alt som høres nytt og spennende ut, YES! Og så angret jeg, nesten umiddelbart etterpå, slik som jeg også alltid gjør. For det er så himla skummelt, sev for meg som egentlig er veldig glad i å snakke, å skule stå foran en gruppe mennesker, være den som er i fokus, og si noe, aller helst noe fornuftig.

Men som nevnt tidligere er jeg lei av kalde føtter. Lei av å gå glipp av muligheter kun fordi jeg ikke våger. Lei av å si nei, når jeg egentlig ønsker å si ja. Lei den gamle, kjedelige komfortsonen jeg alltid tråkker rundt i!

“Hva vil du jeg skal snakke om da?” spurte jeg, og fikk til svar at det var helt valgfritt. Da ble det enda vanskeligere, uten noe som helt å holde fast i, uten noen spesielle forventninger. Prestere noe, presentere noe, fritt fra eget hode…shitt, så skummelt!

Etter noen runder i tenkeboksen, og noen runder på do (nervøs mage og alt det der)falt valget på et foredrag om “Brukanes kvinnfolk”. Litt fordi et bygdekvinnelag bestandig er bestående av akkurat det, og litt fordi om det er en ting de fleste kvinner har felles, så må det være å føle seg tidvis utilstrekkelig i hverdagen. Noen ganger må vi rett og slett senke egne forventninger til oss selv, det holder i massevis å være et brukanes kvinnfolk.

Hele mandagen gikk jeg rundt på jobb og var nervøs. Ikke litt heller, men sånn typ -skjelve på hendene, sitte på do, skulle egentlig ønske jeg ble akutt forkjøla og mistet stemmen-nervøs! Men så, mitt oppe i alt dette “fyttekatta som jeg angrer på at jeg sa ja”-greiene kom liksom slike små gleder som perler på ei snor.

Først en beroligende melding fra Sissel som ba meg senke skuldrene, for hun skulle lede møtet for første gang og var skikkelig nervøs selv. Det er litt fint, to middelaldrende kjerringer i samme bås. Ukjente for hverandre, men med en avslappet og fin tone mellom oss på meldinger.

Lykkeønskninger og gode råd fra Bente og Kine, to av disse fantastisk fine kollegene jeg får lov til å jobbe med hver eneste dag.

Jeg hadde knapt kommet inn døra hjemme da det plutselig ringte på. Poden åpnet, mumlet noe, og kom gående inn med favnen full av blomster. Altså, vi snakker en diger bukett med tulipaner i alle regnbuens farger. Tulipaner, de fineste blomstene jeg vet, mammas favoritt. En diger bukett, sendt til meg, fra en jeg ikke aner hvem kan være. På kortet stod det “Bare fordi, klem B”. Midt i blomsterbuketten lå også et kremmerhus fult av lakriskuler med sjokoladetrekk. OMG!!! Sjukt gode!!! Til helsikke med alle nyttårsforsetter, jeg åt dem alle sammen! Enda aner jeg ikke hvem B er…holder en knapp på Bradley Cooper. Tulla! Uansett, for en overraskelse, for en GLEDE!!!

( Har du sett noe vakrere? )

Så tikket det inn en melding fra Mona, et sånn lite “lykke til i kveld”, og selv om jeg fremdeles var nervøs begynte jeg for alvor å glede meg også.

Måsagubben kom tidlig hjem for å være med på den halvannen times lange kjøreturen gjennom skauen. På bordet da jeg dro stod den fantastiske buketten tulipaner, og under jakka hadde jeg på den oransje silkeblusen som egentlig var altfor dyr og altfor fin for en helt vanlig måsafrue, men så tok jeg den frem fra skapet for første gang, og tenkte hvorfor ikke. Skal jeg først drite meg ut kan jeg likevel gjøre det med verdens kuleste og mest fargeglade bluse.

( Når man skal tråkke utenfor komfortsonen, og har nervøs mage på en 8 mil lang strekning gjennom skauen, uten tilgang på do… )

På vei til Aremark tikket det inn melding fra minste poden. Et lite “lykke til” fra han og pusen. Enda en liten glede. Og vel fremme ble jeg møtt av Sissel, verdens triveligste dame, og det var så fint å få en klem fra hun som tidligere på dagen fremdeles bare var en melding på en skjerm.

Og i Aremark bor det mange brukanes kvinnfolk! For inn i lokalet møtte de opp, den ene etter den andre. Varme håndtrykk, og smilende ansikter, og plutselig stod jeg der, foran et helt lite bygdekvinnelag, og snakket til jeg ble tørr i halsen og hes i stemmen. Langt utenfor egen komfortsone, likevel så befriende moro!

Så da det hele var over kunne jeg senke skuldrene, ta det hele innover meg, og bare glede meg over å ha fått til noe jeg egentlig synes var skrekkelig skummelt. Og det på en helt vanlig mandag! Og nå som det har gått et par dager sitter jeg her og skriver, en sånn liten bloggnotis til meg selv, slik at jeg kan huske at det slett ikke er dumt å si ja til noe man vanligvis sier nei til. Slett ikke dumt å tørre og våge. På bordet foran meg står en aldeles nydelig bukett tulipaner, og i sofaen sitter en lettere lykkelig hobbyblogger, med en fot langt utenfor komfortsonen.

(Måsagubben og fruen, foto: Sissel Nilsen Bråthen)

Så til alle brukanes kvinnfolk i Aremark Bygdekvinnelag, dere er supre. Tusen takk for at jeg fikk komme!

 

Glad i deg.

Du var vel en snau halvtime gammel da jeg sa det til deg, for aller første gang. Studerte den lille hånden som hadde grepet tommelen min, snuste inn den herlige lukten av baby, kysset hodet ditt og hvisket, jeg er glad i deg.  Jeg bestemte det der og da. De ordene, de skulle du alltid få høre. De skulle komme naturlig, for ingen ord i hele verden var mer sanne enn akkurat de.

Jeg husker at vi gråt pappa og jeg, da du entret denne verden. Gråt av glede. Jeg husker at vi var livredde den første dagen vi kunne ta deg med hjem. Plutselig slo det oss hvilket ansvar vi hadde tatt på oss. En sånn bitteliten gutt i denne store verden, også lå ansvaret på våre skuldre. Kjempeskummelt, men bare fordi vi var så glad i deg at det å feile ikke var et alternativ.

Jeg husker at du stabbet over gulvet , så opptatt av bilene du hadde i hendene at du ikke engang viste at du gikk på egenhånd. Hvordan du fikk viljen din ved å smile bredt og myse med øynene. Du var lett å skjemme bort, bare fordi vi var så glad i deg.

Jeg husker sangene du lærte deg, de små hendene som klappet til musikken. Jeg husker snekkerbuksene med grønske på knærne og med lommene fulle av småstein og pinner. Små skatter fra bakken. Jeg husker de smilende blå øynene og de lyse lokkene på hodet. Jeg husker fingermerker fulle av leverpostei på vinduene fordi du stod der og speidet etter pappa hver ettermiddag. Jeg husker lukten av barnesjampo, ren pysj, og søvnig liten pode som sovnet i armene mine, og jeg husker hvor glad jeg var i deg.

Jeg husker spenningen fra første skoledag, ny skolesekk og iveren over  gjøre den første leksa. Jeg husker tårene over de store gutta som ikke var snille på bussen, og fortvilelsen over leksene du ikke forstod. Jeg husker vi sammen senket skuldrene, gjorde det vi fikk til, og sa oss fornøyd med det. Fordi vi var glad i deg.

Jeg husker prestasjoner på idrettarenaen, talentet ditt, det du aldri skrøt av, men bare eide. Jeg husker sorgen din da du for første gang måtte si et endelig farvel til en du var så inderlig glad i, en som var glad i deg. Jeg husker alle kveldene og nettene vi satt oppe, snakket oss igjennom spørsmål du undret deg over, snakket oss igjennom utfordringer og prestasjoner, sorger og gleder. Jeg husker hvordan du klemte meg og sa, “Jeg er glad i deg”. Disse fine ordene, som om det var den naturligste ting i verden.

Jeg husker mestringsfølelsen, stoltheten i blikket ditt, da du fant din vei. Jeg husker hvor stolt jeg var, da du rak i ryggen tok et langt skritt inn i voksenlivet, som om du aldri skulle ha gjort noe annet. Jeg husker hvordan du gjorde det DU ville, ikke det du trodde alle andre forventet av deg. Jeg husker hvordan du bar kisten til bestemor ut til graven, foran brødrene dine, de som ser opp til deg og har deg som sitt forbilde, og jeg husker jeg tenkte, “Hvem er den unge mannen, og hvor har den lille gutten min blitt av?”

Jeg husker vi stod og så på deg da du sov i vogga, pappa og jeg, og hvordan vi tenkte at vi hadde all verdens tid med deg. At du alltid skulle være den lille gutten vår. Så våknet jeg i dag, og var mamma til en 18 åring, og nå sitter jeg her og lurer på hvor tiden ble av.

Alle vårene, da vi lette etter hestehov, alle somrene med sand mellom tærne, da vi lå i gresset og spiste is. Alle høstene, da vi samlet på de fargerike bladene, og alle vintrene med bål i skogen og engler i snøen. De gikk så fort, så altfor fort, slik tiden alltid gjør når du tilbringer den med noen du er glad i.

Og mer enn dette klarer jeg rett og slett ikke å formidle i dag, for jeg går rundt som en tikkende hormonbombe, så sentimental at jeg tar til tårene for ikkenoe. Sitter bare her å kjenner at jeg er så glad i deg at det nesten gjør vondt, og at mammahjertet ikke i det hele tatt er klar for at du skal bli voksen.

Så i dag, lille venn, store gutten min, vil jeg bare si at jeg er så innmari stolt av deg. Du, og brødrene dine selvsagt, er min aller største prestasjon. Jeg er så glad for den du var, den du har blitt. En ung mann med føttene godt plassert på jorda. En ung mann med visjoner og mål, med pågangsmot og arbeidsglede, og med en ubetinget og grenseløs kjærlighet til alle som står deg nær. Du fortjener alt godt, og heldige er de som får være en del av din hverdag.

Og du, sånn helt på tampen. Gratulerer med rykende fersk førerkort. Jeg viste du ville klare det. Kjør pent da, du vet, vi er mange som er glad i deg!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Et lite (ganske stort) stykke marsipankake, en kopp te, og oppsummering av ukas små øyeblikk. Det er søndagen sin det tenker jeg. Alle søndager burde starte med kake! Et av ukas fine øyeblikk, akkurat nå. En forlengelse av gårsdagens fineste øyeblikk, familieselskap for poden som fyller år neste uke. Jeg elsker familieselskap. Samle gjengen til litt mat, kaker og kaffe. Skravle, le, alt det der. Det er kjempefint.

Vi er blitt så få igjen. Jeg tenkte på det i går også, når vi satt her i stua, samlet. Da podene var små var huset fult hver bursdag, en drøss oldeforeldre, besteforeldre, og tanter og onkler. Altså, mine tanter og onkler, som liksom ble podene sine også. Nå er det bare en oldemor igjen. En bestemor er også borte. Det er romsligere rundt bordene nå, bedre plass i sofaen. Selv om jeg savner alle de som vi har mistet med årene er jeg bare så innmari takknemlig for den familien vi har. Vi er jo enebarn, måsagubben og jeg, og at mine tanter og onkler alltid stiller betyr så masse. Jeg er så glad for at guttene har fått vokse opp med dem, akkurat slik jeg fik. Fine folk, så lette å være glad i, alle sammen. Så ja, ukas fineste øyeblikk var nok i går, et ganske vanlig familieselskap.

Også kake da! Masse kake. Kake gir alltid fine øyeblikk!

( Helgens selvkomponerte Troika-kake. Skikkelig digg, må bakes flere ganger. )

Den milde tirsdagsmorgenen. En litt andreledes start på arbeidsdagen sørget for en litt annen rute enn den jeg vanligvis går på vei til jobb. Det var egentlig fint. Tusle gjennom sentrum i tidlige morgentimer, snøfnugg på nesa, litt tåke som ga et litt nesten andektig dunkelt lys over de høye trærne nede i sentrum. Gå gjennom Bjørkelangen akkurat i det bygda våknet til liv. Ha god tid, glede seg til arbeidsdagen. Det var fint.

( Tidlig morgen, rett før bygda våkner til liv. Vakkert. )

De øyeblikkene man slett ikke gjør noen ting fornuftig, og ingenting minneverdig, men kobler helt ut og bare ER, det er fint. Vi hadde en sånn kveld denne uka. Ingen skulle noe, ingen hadde jobb, ingen hadde lekser. Så da poppet vi popcorn, drakk brus av stetteglass, hoppet inn i slitne joggebukser og myke pysjamaser, og sløvet i sofaen foran tv`n. Jeg husker ikke hva som gikk, for vi så egentlig ikke på. Ble bare sittende å snakke, med hverandre, over hodene på hverandre. Snakke, le, spise popcorn. På en helt vanlig kveld, helt til det var leggetid. Det var skikkelig fint. Avslappende og fint!

Den ettermiddagen pusegutt satt på trammen utenfor døren og ventet da jeg kom hjem fra jobb. Vi hadde vært litt bekymret, for han hadde vært borte i over et døgn. Trodde liksom ikke at sånne pusegutter skulle dra på loffen når de så ubarmhjertig hadde fått snittet bjellene, og vanligvis orker han knapt å tisse ferdig bak skuret når i vinterkulda før han hamrer på vinduet med forlabbene, men nå hadde han altså vært ute lenge, og vi hadde vært bekymret. Men pelsballen selv var overlegent og uforskammet likegyldig til forsvinningsnummeret, gaflet i seg en bolle tørrfor og sovnet foran peisen hvor han ble liggende til neste dag. Uansett, fint å få lodotten hjem.

 

Sveler til middag. Ah, helt greit øyeblikk. Finne frem steketakken, slenge sammen to tårn med sveler, og spise seg mett på karbohydrater. Sukker, smør, syltetøy og rømme. Ofret ikke grønnsaker og grove kornprodukter en tanke, men åt til vi nesten ble kvalme, og måtte strekke ut på gulvet med buksesmekken åpne, hele gjengen.

Progresjon er fint og. Har hatt som mål å klare planken et helt minutt innen Januar er over, og denne uka klarte jeg det nesten. Hadde fiksa det og, hadde det ikke vært for at gubben kom løpende bort og løfta meg over i stabilt sideleie da det vare var ti sekunder igjen. Han påstår at jeg peste og stønnet så fælt at han trudde jeg hadde gått på snørra midt på laminaten, og var relativt hardt skada. På en måte er det fint å vite at det bor en liten gentlemann og en aldri så liten superhelt i måsagubben, men på den andre siden er det litt kjipt å vite at jeg høres ut som en skadeskutt hvalross med astma når jeg trener…Uansett, snart et minutt med planken, og det er fremdeles noen dager igjen av Januar. Jeg har trua!

( Planken, nesten et minutt før gubben trudde jeg var døden nær… )

Blomstene jeg kjøpte til meg selv lever enda. Faktisk er de enda finere nå, enn de var da jeg kjøpte dem. Hverdagslykke! Tror nesten Janne må kjøpe blomster til Janne litt oftere!

Den kvelden jeg satt med lommeboken til mamma i hendene og bare lot tårene renne. Ikke det at å grine på seg rød nese og hovne øyne er noen høydare, eller at akkurat det  kvalifiserer til et fint øyeblikk, men i det man kjenner at sorgen og det intense savnet igjen sliper taket, det er fint. For noen ganger er det rett og slett godt å grine litt skikkelig, selv om det denne gangen kom helt uforberedt. Dagen derpå var alt som normalt igjen, og også det er fint å kjenne på. At man kan være trist det ene øyeblikket, men at hverdagen igjen er god i det neste.

Og det bringer meg til det jeg har hatt lyst til å si en stund. Dere! Dere som leser her inne, og som av og til legger igjen noen ord her på bloggen eller på facebook. Tusen takk! Jeg prøver å svare på kommentarer så ofte jeg kan, men noen dager er rett og slett for travle, og jeg rekker det ikke. Dere skal likevel vite at eg leser alt, og at jeg setter på pris på alt dere deler, og alle kommentarer dere legger igjen. Fy flate så mange fine folk det finnes der ute, og så mange som tit og ofte titter innom denne bloggen! Denne uka har det eksplodert en ny følgerskare på Snapchat og instagram, uten at jeg vet hvorfor, men du verden så hyggelig det er! Tusen takk for alt dere deler med meg! Det er så gøy å bli kjent med dere!

På tide å logge av. Kaken er spist opp, og jeg skal ut å gå en tur før jeg skal forberede morgendagens foredrag. Jeg tar nemlig enda et skritt ut av komfortsonen og har sagt ja til å snakke foran Aremark Bygdekvinnelag i morgen kveld. Sommerfugler i magen, gru-gleder meg. Wish me luck!

Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer vil by på enda flere.

Vi blogges!

 

Bare en lommebok.

Den ligger i skuffen. Sammen med en pakke Paracet, en neglefil, en lommelykt, en pose dundersalt som har ligget så lenge at alle har klistret seg sammen, og en kvittering fra Plantasjen. En skikkelig roteskuff, en av fire i dette gamle salongbordet. Der ligger den, og der har den ligget et par år nå. Helt siden pappa kom med den da han ryddet huset for å flytte til en mindre leilighet.

Jeg smilte da jeg fikk den, og da jeg åpnet den første gang. Gikk gjennom innholdet mens tankene vandret til henne, ble varm i hjertet av av å se hva hun hadde samlet, hva hun hadde med seg hver gang hun gikk ut av døren hjemme. Ikke noe spesielt, bare slike ting vi damer har i lommeboken. Førerkortet, noen mynter, bankkort. Små bilder av de vi er glad i. Ikke noe spesielt i det hele tatt.

Noen få ganger har jeg tatt den ut av skuffen, åpnet den, kikket litt på disse små eiendelene, og så har jeg lagt den tilbake i skuffen. Nostalgisk kanskje, men aldri trist. Det er tross alt bare en lommebok.

Ikke før i går.  En helt vanlig kveld, etter en helt vanlig dag. Jobb, handle, lage middag. Gubben forsvant i garasjen, podene fulgte etter. Lente meg bakover i sofaen, la føttene på bordet, zappet litt med fjernkontrollen, lo litt av en gammel episode av “Friends”. Blir liksom aldri lei den serien. Akkurat nå husker jeg ikke hva det var jeg skulle finne i den skuffen. Jeg bare vet at jeg åpnet den, og så satt jeg liksom plutselig der. Med føttene på bordet, og lommeboken i hendene. Så klarte jeg bare ikke slutte å stirre på bildet på førerkortet. Satt bare der, helt stille, bare stirrende på et snart 30 år gammelt bilde. Tenkte på hvor ung hun så ut. Når jeg tenker på henne, sånn i hverdagen, da husker jeg henne som voksen. Godt voksen, på grensa til halvgammel tilogmed. Det var jo det hun var for meg den gangen. Latterlig! Jeg er eldre nå, enn hun var da. På bildene ser hun ung ut. Ung og frisk. Smilende. Hun hadde det bredeste smile på bildet på førerkortet. Tok det i voksen alder, og var sikkert kjempestolt akkurat da det bildet ble tatt. Store ringer i ørene. Hun hadde alltid det. Var litt jålete sånn, mye mer jålete enn jeg noen gang har vært. Store øreringer og rød leppestift. Alltid.

 

Og så kom tårene. Jeg var helt uforberedt på savnet som helt ut av det blå nesten slo pusten ut av meg.  Jeg studerte bildet av henne, lette nesten desperat etter noen likhetstrekk mellom oss, men jeg klarer ikke se det. Kjenner meg ikke igjen i ansiktet hennes. Det har aldri kjentes viktig før heller, men i går ble det plutselig det. Hvorfor kunne jeg ikke bare finne et eneste lite likhetstrekk?

Med ett ble alt den lommeboka inneholdt til en hel strøm av følelser. Kvitteringen fra skinnbutikken på Storsenteret, den som brant for noen år siden. En kvittering på skinnjakken jeg og pappa ga henne til 40 års dagen. Hun elsket den jakken. Skulle ønske jeg hadde tatt vare på den. Togbilletten fra NSB, klippekort, med ti gratis togturer. Ubrukt. Bildet av meg…herlighet for en sveis. Må ha vært det året jeg prøvde å spare ut fra kort til langt hår. Bildet av pappa. Også han yngre enn jeg er nå. Et flaxlodd med gevinst på 20 kroner, en gave fra Thea. Vesle tantejenta til mamma, som bare var ti år den gangen. For sent å kreve inn den premien nå.

 

Det er så rart dette med savn. Hvordan det plutselig kan slå deg ut på en helt vanlig kveld, så mange år senere. For mamma har vært borte i snart 21 år nå, og noen ganger må jeg jobbe virkelig hardt for å kunne se henne tydelig for meg. Jeg må lete langt inne i hjertet for å minnes stemmen og latteren. Men andre ganger, slik som i går, kommer bare minnene som perler på ei snor, og alt blir krystallklart. Alle minnene. Det er nesten som om jeg kan kjenne lukten av parfymen hun brukte , og varmen hennes. Og så kom tårene over alt som ikke ble, og alt som kunne ha vært, enda livet slik det er i dag er godt. Virkelig godt.

Jeg ble sittende med bildet hennes i hånden, lese i passet hennes.

Hår: Rødlig blondt

Øyne: Blå.

Det siste en underdrivelse. De var ikke bare blå. De var på grensen til fiolette. Vakre øyne.  Øyenfargen som hoppet over en generasjon. Mine er bare grønne. Kjedelige. Vanlige. Den mellomste poden har arvet hennes øyne. Jeg tok meg i å lure på om hun hadde vært stolt av det. De blå øynene til den mellomste poden. Tenk om hun hadde vist at hun ville blitt mormor til tre så flotte gutter. Tenk om hun hadde fått oppleve ungene til Thea, den vesle jenta som nå bærer hennes navn. Til slutt ble det så mange “tenk om” at det gjorde vondt. Vondt å puste. På en helt vanlig torsdag, en vanlig fin torsdag, kom sorgen og savnet skyllende over meg så det gjorde vondt. Så mange år etterpå.

Så pakket jeg sammen de små minnene, la de tilbake i lommebuken, og lukket den. Puttet lommeboken tilbake i skuffen, uten enda å huske hvorfor jeg egentlig hadde åpnet den. Den skal få ligge der uåpnet en stund fremover nå. Ble sittende slik en stund, tørke tårer og kjenne knuten i brystet løsne litt. Leste noen meldinger på Snapchat. Det er mange i samme båt. Mange som kjenner på sorg, mange som kjenner på savn. Gammel sorg også, slik sorg man for lengst trodde man var ferdig med. Det trodde iallefall jeg, men der tok jeg altså feil.

 

I dag er det fredag. En fin fredag, ikke en eneste tåre i sikte, ikke et stikkende savn i brystet. Bakken er full av snø. Mamma var et sommermenneske, men jeg elsker vinteren. Jeg skal surre et varmt skjerf rundt halsen, rusle i snøen på vei til jobb, gripe dagen, finne de små øyeblikkene. Savnet blir liggende hjemme, i en gammel lommebok, gjemt bakerst i en litt rotete skuff.

 

Multitaskende muffinsomelett.

Skulle bare hjemom i ei friøkt for å se til poden som ligger syk hjemme. For gammel til at mams og paps har lov til å være hjemme med sykt barn, likevel for ung (synes jeg) til å skulle ta vare på seg selv når hodet banker og feberen er høy. Heldigvis ligger jobben fem minutters gange hjemmefra, og det er fult mulig å rusle en tur hjem i ei friøkt for å pusle litt med sjuklingen.

Poden har fint lite matlyst nå som halsen er sår og luktesansen omtrent borte, og ikke var det spesielt mye fristende i kjøkkenskapene heller. Likevel fantes det mer enn nok av slumper og rester bare vi tredde nesa langt nok bak i kjøleskapet, og fordi vi er blitt enige om å være flinkere til å spise opp maten ( for økonomisk vinning og litt sånn der “redd planeten” mentalitet), så mekket vi sammen en superdeilig rett av “det vi hadde”.

 

Resultatet ble skikkelig bra og fikk navnet “multitaskende muffinsomelett”. Multitaskende fordi de kan brukes som skolelunsj i matpakka, på en skikkelig brødblings til frokost eller kvelds, som en egen middagsrett til en enkel salat eller som tilbehør til et realt koldtbord. Passer jo til alt, helt genialt. Muffinsomelett fordi de rett og slett er bakt i porsjoner, i en muffinsform. Enkelt og greit, og minimalt med oppvask. Enda mer genialt.

Jeg digger konseptet populært kalt “man tager hva man haver”. Da er man ikke bundet til noen oppskrift, og kan enkelt bruke litt av alt. Alle har jo sine favoritter.

I mitt kjøleskap befant det seg følgende:

Alt av restemat ble først kuttet opp i småbiter, og blandet sammen i en bolle. Deretter ble eggene tilsatt. Like greit å røre inn ett og ett, slik at man kan få riktig konsistens på “røra”, avhengig av hvor mye restemat man har blandet sammen. Jeg brukte tilsammen 7 egg, og fikk 12 store muffinsomeletter.

 

Smak til med salt og pepper, eventuelt annet krydder om du er litt mer spenstig i matveien enn måsafamilien.

Istedet for muffinsformer av papir, klipper jeg til firkanter av bakepapir for å steke de i. Da løsner de lettere når de er avkjølt.

 

Fyll opp stekebrettet, og stek midt i ovnen på 200 grader, over og undervarme i ca 25 minutter. Omlettene er klare når de har “blåst” seg litt opp, og du kjenner litt spenstig motstand om du trykker på de på toppen.

Og så ble det lunsj. Tolv herlige multitaskende muffinsomeletter, og tilogmed sjuklingen fikk litt matlyst, og litt etterlengtet energi.

Vi delte våre i skiver, og smurte hver vår blings med kremost og omelett. Digg!

 

Og ja…skulle så absolutt hatt et skikkelig deilig, sprøstekt, hjemmelaget grovbrød, men det ble rundstykker fra Kiwi denne gangen. Er jo ikke akkurat blogger på heltid eller!

Nå farter jeg tilbake på jobb med magen og matboksen full av multitaskende godsaker. Resten spiser vi til middag i kveld. Elgkarbonader, salat og multitaskende muffinsomeletter. Må jo bare bli en innertier.

Blogges!

Ukas små øyeblikk.

Jeg er i ryddemodus. Startet i går, skal fortsette i dag. Klør i fingrene etter å komme igang igjen, og det skjer ikke ofte når det gjelder rydding, for å si det sånn! Men det er litt typisk Januar da. Et sånn innebygget behov for å renske opp litt, starte litt på nytt. Et skap skal ut, en kommode skal inn, klær sorteres, gis videre, noe kastes. Kjenner du en kar eller gutt som bruker str M, L, eller XL i ytterjakker, og som har behov for en veldig pent brukt høst eller vinterjakke, så send meg en beskjed i innboksen på Bloggens facebookside. Vi har altfor mange som ikke brukes.

Det varmer godt fra peisen allerede. Måsahuset er så kaldt nå i vinterkulda at vi fyrer fra vi står opp til vi legger oss. Jeg elsker den lune varmen vedfyringen gir, og lukten. Et av ukas fine øyeblikk er akkurat nå. Sitte her foran peisen, knotte litt på bloggtastaturet, drikke kaffe med kremfløte, og glede meg til resten av ukas siste dag. Største poden skal snart ut å øvelseskjøre med bestefar. I går kjørte han med pappaen, og forrige søndag med morfar. Oppkjøring nærmer seg, og han suger til seg alle timer han kan få i den gamle Skoda`n.

( Bilde tatt i går kveld, men hadde sett akkurat likt ut om det var tatt akkurat nå. Kuleste sokkene som bestemor har strikket, hele familien fikk like til jul.)

Jeg har ledd så masse denne uka. Så mange av de fine små øyeblikkene har vært latter. Alt fra lett humring av dumme vitser, til latterkrampe og mageknip. Når det er litt “heavy” på jobben er det ekstra kjærkomment med smil og latter i pausene på kontoret. Herlighet så glad jeg er i de fine kollegene mine!

( Når man forteller Kine (Tadaaa, ser du Kine, brukte navnet ditt på bloggen!) at man kan en del av moovsa til Shakira, men så filmer hun deg og motbeviser påstanden… )

Rundt meg begynner folk å lengte etter lysere kvelder og varmere vær. Alle virker så klare for våren. Selv nyter jeg vinteren enn så lenge, og gleder meg fremdeles over vintermørket på kveldene. Jeg er så hjemmekjær, og koser meg så masse her i måsahuset, at jeg kanskje er på mitt aller lykkeliste når skole og jobb er over for dagen. Når huset fylles opp av lyder, glade gutter og middagslukt. Når kvelden er mørk selv om det er mange timer igjen til leggetid. Fine øyeblikk!

( Et dårlig bilde, men det inneholder en så uretusjert og ekte glede. Sånn er livet på de beste dagene. Den gule gamle kjerra utenfor vinduet som gubben nettopp har parkert for kvelden. Tre gutter som har spist ferdig, men som blir sittende fordi samtalen er god. To katter som tigger smuler av egg og karbonader, sko som tørkes foran vifteovnen. Livet, rett og slett. Hverdagen! )

Og joda, selvsagt hutrer jeg og lirer av meg noen gloser om frosne innvoller når jeg hutrer av gårde til jobben om morran, og minusgradene kryper lenger nedover enn ei nylonstrømpebukse med slakk strikk i livet, men har du stoppa opp noen gang? Sånn når du rusler rundt i kulda? Bare sett rundt deg, lett etter de små detaljene? Overalt byr vinterkulda på bittesmå kunstverk. En ettermiddag denne uka brukte jeg så lang tid hjem fra jobb, kun fordi jeg ruslet rundt i blåtimen og knipset bilder av alle de små detaljene. Forbipasserende bilister må jo trodd jeg var en tulling der jeg sto i grøfta med snø til knærne og knipset bilder av kvister og strå, men du verden så fint det var. Slike øyeblikk altså <3

 

Den dagen jeg tok på partybuksa! På en helt vanlig arbeidsdag. Jeg liksom, kjent som  frøken musegrå på folkemunne. Miss joggebukse 2018, og forkjemper av jeans og joggesko. Jeg kjøpte en sånn kjempefin partybukse lenge før jul, sort, myk fløyel, også har jeg brukt den bare en gang. For jeg er jo aldri på fest, og man bruker liksom ikke partybukse når man stort sett surrer rundt sin egen akse i måsahuset, men så stod jeg opp, midt i uka, og bare tenkte hvorfor ikke!!!? Så ble det partybukse på jobb, bare fordi. Følte meg litt gæærn, og litt mindre musegrå. Fint øyeblikk! Skal bytte tittel nå tror jeg. Miss partybukse 2019.

( Man trer ikke på seg partybukser midt i uka uten å dokumentere det på skikkelig bloggers vis i speilet! )

Overraske gutteflokken med nystekte vafler etter skolen, den dagen jeg sluttet tidsnok til det. Det var fint. Tenk så lite som skal til for å skape små betydningsfulle øyeblikk for andre! Og det i seg selv skaper fine øyeblikk for meg også. Vafler og glade poder. Kjempefint!

 

Den dagen jeg kjøpe blomster til meg selv. Til Janne fra Janne. For jeg fikk tilsendt blomster i Desember, og jeg ble så glad. Friske blomster gjør meg skikkelig glad! Må bety at jeg begynner å bli voksen. Og måsagubben er ikke sånn helt av det romantiske slaget, så blomster fra han hører heller sjeldenhetene til, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne “overraske” meg selv med en bukett, og jeg ble skikkelig glad. Fint øyeblikk. Tror jeg skal be Janne kjøpe blomster til Janne litt oftere. Hun er egentlig verdt de 60 kronene i ny og ne… hun som går med partybukser midt i uka og greier!

 

Og når først de blomstene var i hus fikke jeg blod på tann, for Europris hadde tilbud på grønne planter, så da ble det et par av de med meg hjem også. Måtte jo ha noe å fylle pottene med, også fikk jeg brukt de 175 kronene jeg vant på flaxloddene jeg fikk til jul også.

( Jungeldyret Baghera. Sjelden har vel navnet til katta passet bedre! )

Så det var vel egentlig sånn det starta, friske blomster, grønne planter, rote i boden etter blomsterpotter, stæsje litt, vaske gulvene, tørke støv, også kom den lysta til å rydde. Og det skal jeg fortsette med nå. Rydde, kaste, sortere, rydde mer. Jeg skal slenge en diger skinkestek i ovnen, for svigerfar blir til middag etter å ha tatt med poden på øvelseskjøring i Mysen. Det blir et fint øyeblikk det også. Det er en glede å samle mange til middag. Jepp, jeg tror det er duket for en fin søndag. Jeg logger av, skjenker en kaffekopp til, hiver inn enda en vedkubbe i ovnen, og så skal sokkeskuffen sorteres.

Lage den en nydelig søndag, og let litt ekstra etter de små øyeblikkene i uka som kommer. Den som leter, den finner!

Og de som rydder får plass til mer blomster!

 

Vi blogges!

 

Sukkerfritt og supergodt.

Reklame | Sukkerfritt.no

Da jeg startet denne lille midtlivskrisebloggen var det aldri i mine tanker å skulle bruke den til å reklamere for noe som helst. Ei heller trodde jeg det var aktuelt for noen som helst annonsør av ulike slag å ville bruke akkurat undertegnedes noe slitne mammakropp som en levende reklameplakat for noe som helst produkt. Der tok jeg feil, tro det eller ei. For det har blitt noen tilbud på disse to årene, og frem til nå har jeg takket nei til alt. Det føltes liksom som om man skulle selge sjela si for produkter jeg ikke kunne gå god for. Tanken på å reklamere for noe jeg verken brukte til vanlig eller fant spesielt troverdig ble rett og slett for dumt, og snikreklame for produkter som “dumpet” ned i postkassen med spørsmål om en liten omtale på sosiale medier ble sendt i retur.  Jeg har liten respekt for den type propaganda.

Men nå, for første gang i denne litt småstae, sære og middelaldrende kjærringa sin bloggkarriere ha jeg sagt ja til å teste ut et produkt, OG skrive noen ord om det på bloggen. Hvorfor?

Fordi jeg heier på de små bedriftene, på norske grundere. Når de i tillegg kommer med produkter jeg gladelig benytter meg av, OG har rask og god kundeservice, da synes jeg det er på sin plass med litt omtale på bloggen.

( Skimter du polkagrisene? Sukkerfrie polkagriser, OMG! Solgt! )

Sukkerfritt.no er en norsk bedrift som baserer seg på nettsalg av sukkerfritt godteri. Å si at sukkerfritt godteri er sunt vil være uriktig, men et godt alternativ til vanlig godis,  og for de som ønsker mindre inntak av sukker i hverdagen er det et supert alternativ. Og der er jo jeg om dagen. Jeg er der hver Januar egentlig. Nyttårsforsetter og alt det der.  Målet om å ikke drikke Pepsi Max den første måneden av året røk den 2 Januar, og godtestoppen gikk rett åt skogen samme kveld.

( Midtlivskriseblogger selger sjela si for godis! Verdt det! ) Foto: Lisbeth Nilsen, Romerikes Blad.

( Årets første pakke i posten, og den er RÅ! Bedre enn regninger ihvertfall! Og de mintkaramellene bak der! Fy flate! Innertier! )

Jeg tror nemlig jeg er født med et sånt kronisk søtsug- gen, for jeg er så lite standhaftig at jeg fint, midt i en joggetur, kan løpe innom Coop for å kjøpe et wienderbrød, dytte det ned som om det skulle stå om livet, for så å jogge videre. Kveldene er verst. Sånn en halv time etter middag kommer søtsuget kastet på meg , og jeg raider skapene etter snop som en CIA agent på jakt etter terrorister. DESPERAT!

Du vet det er ille når alt julegodtet er spist opp, du mister bakekontakt et øyeblikk, og kommer til deg selv sittende i et hjørne på kjøkkenet med hele nevne trett ned i boks nugatti.

(Små sjokoladeboller, kalorifattige, sukkerfri og med høyt innhold av proteiner. Aldeles nydelige!!! Putta noen i matboksen forleden. Fint med dessert etter lunsj nemlig! )

 

Nettopp derfor sa jeg ja til å teste godis fra Sukkerfritt.no.

Enkelt. Skrolle gjennom et rikelig utvalg av ulikt, fristende godteri, to-tre tastetrykk, vent på postmannen, og tadaaaa! Så kan du kose deg.

Om det smaker like godt som vanlig sukkerholdig godteri? Ja! Så absolutt. Jeg synes iallefall det. ( ellers hadde jeg faktisk ikke skrevet om det. )

( Jeg elsker lakris. ALL lakris. Disse dropsene var knallgode, og den lille boksen er genial til det skjulte lille rommet i pc- veska, eller i baklomma! Love it! )

Og det beste av alt, når søtsuget melder seg kaster jeg en karamell, en lakris eller et sukkertøy i munnen, kommer med litt sånne ufordelaktige obskøne nytelseslyder, og så har jeg fått dosen min. Med god samvittighet. Det er digg det! Butikken har også et fint utvalg av sukkerfrie alternativer til baking. Det skal testes ut på neste bestilling!

( Karamelldrops med smak av kaffe. Disse tok jeg med på jobb, og hele kaklekoret av helsefaglærere på kontoret ble dønn stille. Alt som kunne høres var knitring av godtepapir og et og annet smatt. Hele lokalet luktet som en sånn nymotens kaffebar! Fantastisk gode! Og ja, det er Pepsi Max, og ikke kaffe i koppen. Prøver å overbevise unga om at mor klarer å holde nyttårsforsettet sitt ved å skjule inntaket av brus. Nekter å tape et veddemål før jeg blir ferska!)

Den første forsyningen min er snart borte, for måsagubben og podene hadde lange fingre og forsynte seg grovt av den første bestillingen de også.

I tillegg tok jeg med en pakke i jakkelomma, og et par poser karameller og sukkertøy på jobb, og damene på kontoret var mer enn villig til å testsmake.  ( De er veldig greie sånn 😉 ) Så ja, vi er flere som med hånden på hjertet går god for godsakene.

( Lakris i veska og karameller i lomma! Herrgud, jeg er jo som en sånn kvinnelig sukkerfri utgave av Mc. Gyver! Med alle nødvendige ting for overlevelse strategisk plassert rundt omkring på kroppen! Genialt! )

Vil du teste? Stilne søtsuget uten sukkerkick, og samtidig støtte en liten norsk bedrift midt i landet? Da håper jeg du klikker deg inn på sidene til Sukkerfritt.no HER, finner din favoritt, noe som frister skikkelig, og legger inn en bestilling. Enkelt og greit, og slett ikke urimelig! Før du vet ordet av det sitter du i sofaen og tygger på no godt.

Vi tygges blogges!

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Det er som om uka var like kjapt over som nyttårsforsettet om å ikke drikke brus i Januar. Mandag-svisj-søndag! Når hverdagen liksom bare forsvinner i et lite kaos hverdagslige ting er det godt å sette seg ned søndag morgen, skrolle litt gjennom bildene på mobilen, og se tilbake på de små øyeblikkene i uka som gikk. For hadde jeg ikke gjort denne lille søndagsbloggen til en vane, så vet jeg at uker som dette fort ville gått i glemmeboka. Ikke var den spesielt spennende, ei heller uvanlig produktiv. Den var bare vanlig, men alle de fine små øyeblikkene er likevel lagret både i minnet og på mobilen, nettopp fordi jeg biter meg merke i dem akkurat når de skjer, slik at jeg kan ha noe å se tilbake på, når ukas siste morgen melder sin ankomst.

( Og dette bildet oppsummerer vel egentlig ganske godt hele uka. Jeg er så “glam” ass! )

Ta mandag morgen for eksempel. Jeg gikk hjemmefra tidligere enn vanlig, for det hastet litt med å få sendt et brev før arbeidsdagen startet. Det er sånne ting som normalt ikke ville vært en stor greie. Normalt ville jeg ha gått med høye skuldre, beskyttet meg mot kulda og vintermørket, irritert meg over å måtte gå den ekstra kilometeren så tidlig på morgenen. Men sprengkulda gjorde bygda rett og slett usedvanlig vakker. Frosten på trærne gjorde at grenene så ut som fyrverkeri mot den blåsvarte morgenhimmelen, og med ulltøy fra innerst til ytterst var den kun nesetippen som fikk smake på vinterkulda. Så vakkert var det rundt meg på alle kanter, at jeg stoppet opp flere ganger på veien, bare for å virkelig ta inn synet av Bjørkelangen i vinterdrakt. Og slik startet den helt vanlige uka, men fine øyeblikk på rekke og rad en gryntidlig mandags morgen.

( En fyrverkeri av et tre! )

Tirsdagen var like kald og gnistrende vakker, og etter en litt lang og slitsom arbeidsdag kunne jeg vende nesa hjemover  akkurat i det blåtimen kastet farge over bygda, og så var det duket for enda et fint øyeblikk. For tenk så heldig man er, når man kan rusle hjem fra jobben under en himmel som nesten tar pusten fra deg!

( Når blåtimen plutselig blir rosa. )

For ikke å snakke om det øyeblikket man kjenner at tærne begynner å bli kalde, men så gjør det liksom ikke noe, for rett foran deg ligger måsahuset, pyntet med kritthvit snø, og poden som kom først hjem har tent opp i peisen, så lukten av varm stue møter deg lenge før du kjenner varmen.  Det er fint det. Når middagen fra i går bare varmes opp i gryta mens man tar en varm dusj, og flokken samles rundt spisebordet, da er øyeblikket virkelig fint.

 

Så var det den kvelden hodepinen som hadde klort seg fast hele dagen ikke ville slippe taket, og det virket som om de fine øyeblikkene ville utebli. Ikke det at det gjør noe, for sånn er jo livet. Hver dag er ikke like god, sånn skal det være, og slik er det for alle. Men så sovnet jeg på sofaen, tok en times powernap, og kjente at energien var på vei tilbake. Da var det så fint å duppe litt i badekaret en stund, hoppe inn i pysjen mange timer før leggetid, og bare parkere alle “burde gjøre greiene”, og bare være istedet.  ” Bare” klappe katta, “bare” lese et kapittel i boka, “bare” høre den sangen med Lady Gaga og Bradley Cooper på YouTube om og om igjen, uten å bli lei. “Bare” spise sjokolade, og “bare” gjøre ikke noe helt til det er for sent å gjøre noe som helst annet enn å sove. Og i det hodet treffer puta så innser man at dagen var full av fine små “bare” øyeblikk likevel.

( Shalla-lalla-lalla-lallalow…. Har ikke sett filmen enda, men OMG! ELSKER filmmusikken.)

Den dagen en annen blogger helt uoppfordret ville skrive om podene, sporten og grasrotandelen. Snille Helene ,  ev helt ekte Norsk Redneck, som støtter podene i idretten med sin grasrotandel, og som satte “de små lagene” på pidestallen et lite øyeblikk. Det var fint. Skikkelig fint. For 2019 sesongen har nettopp begynt, og drømmene er som alltid så mye større enn midlene, men vi vet vi kommer et stykke på vei på grunn av alle dere som bidrar, og det er vi så takknemlige for.

 

Fredags formiddag, da jeg kom tilbake på kontoret etter ei økt i klasserommet, og ble møtt av en sånn diger og herlig lapp på kontorpulten. Da gjør det liksom ikke noe om arbeidsuka har vært lang, og arbeidsmengden stor. For når man har sånne kolleger, som med så enkle midler gir så mye, da blir man så innmari glad. Og så ble resten av arbeidsdagen fin, på grunn av den lille gesten, og det fine øyeblikket. Små gleder!

( Når de var tomme for “post it” lapper, så arket hun skrev på var like stort som egoet mitt ble! )

Så  kommer de andre små øyeblikkene frem i minnet, på rekke og rad. Også de man ikke rakk å ta bilde av, de man bare så vidt rakk å registrere før de var over igjen, men som likevel betyr så mye. En god klem fra en kollega og venn jeg har savnet en stund, en stor skje vaniljeis i kaffekoppen, bare fordi jeg hadde lyst på det.  Glede seg sammen med poden som er ute i praksis om dagen, og stråler av arbeidsglede og velfortjent selvtillit. Tilbud på den Palmolive såpen som lukter så godt, kunne kjøpe to for prisen av en. Lukten av nyvaskede gulv, og ren stue, midt i uka. Kaffe med Mona. Grine så snørr og tårer renner når man er alene hjemme, bare fordi man torturerer seg selv med videoer av folk som får valper i julegave på YouTube, og le rått av gubben som har gått med t-skjorten på vranga hele dagen uten å merke noe.

( Rein stue, rein lykke! )

Og nå er det kaffe, nystekt brød og en hel søndag til rådighet før man begynner på enda en ny, helt vanlig uke. Litt fint å tenke på at også den vil, uten at man leter, vil by på mange fine små øyeblikk.

( Søndagsfrokost. Lukter digg, smaker diggere! )

Vi blogges.

 

 

 

Herlige små havrekaker.

Jeg slumpet sammen noen små havrekaker på kjøkkenet i dag tidlig, og som den sosiale-medie-avhengige to-og-førtiåringen jeg er knipset jeg et bilde og la ut på både snapchat og instagram. Aldri før har det haglet inn så mange forespørsler om oppskrift, senest for en halv time siden da jeg stod midt ute på Kjelle-jordet og knipset bilder av en solnedgang vakrere enn George Clooney!!! Derfor gjør jeg noe jeg nesten aldri har gjort før, og poster to blogger på samme dag. Like geit å dele oppskriften her, så slipper jeg å skrive den om og om igjen til alle som spør.

Målet var egentlig å lage noen små havrekaker som kunne puttes i matboksen og brukes som mellommåltider ut uka, et litt sunnere alternativ, og ikke minst billigere en hva de kan tilby i kantina, men da podene fikk teften av nybakt ble alt borte til frokost, så nå har jeg akkurat satt igang med runde nr 2. Kan trygt si de ble populære ihvertfall!

Jeg brukte den der “man tar hva man har” metoden, sik jeg oftest gjør når jeg baker noe på sparket, så her kan du selv fint bytte ut litt korn med rosiner, eller hva annet som måtte befinne seg i dine skap.

 

Min oppskrift ble som følger:

3 egg

2 bananer

1 ts kanel

1/2 kopp solsikkefrø

1/2 kopp hakkede hasselnøtter

1/2 kopp knuste linfrø

1/2 kopp kokosmasse

1 kopp havregryn.

Steketid: 200 grader, 10 min. (midt i ovnen)

 

Mos bananene og rør inn eggene.

Tilsett en kopp havregryn, og en halv kopp av alt annet.

Fordel “røren” på stekebrett med en spiseskje.

Trykk de litt ned. De hever ikke, så du velger selv hvor store og hvilken form de skal være.

 

Stekes som angitt i oppskriften, og nytes! Kjempegode alene, smaker jo søtt av både bananer, kokos og nøtter, men også kjempegode med smør og brunost eller syltetøy.

Lillegrå er spinnvill etter bananer, så tilogmed katta snoket rundt på kjøkkenet!

Matvrak …

Oppbevares i pose eller tett boks…. dersom du ikke har sånne poder som mine da, totalt matvrak alle sammen, og ingen ting rekker å oppbevares i det hele tatt.

Gode ble de ihvertfall, det kan jeg skrive under på.

 

Vi blogges.