Ukas små øyeblikk.

God morgen, og riktig fin søndag til deg.

Jeg har ligget delvis våken i natt, og for første våkennatt på lenge har jeg klart å slappe av. Jeg har ligget under et halvåpent vindu og kjent på lukten av vår. Lukten av nyklippet, vått gress, lukten av mose, og den søte lukten av granskog og løvetann. Fuglene har holdt koken siden rundt klokken halv fem, da morgenlyset sloss seg vei gjennom skyene. Ulempen med dette fuglebrettet til gubben er jo at det til alle døgnets tider, også om natten, er full syklubb der ute. Duene kurrer, dompappen surver, alle de andre tror de er med i gospelkor, og sloss om å få synge solo…Men koselig er det, tross alt. Vil egentlig si at klokken 04.30 i dag tidlig var et fint øyeblikk. Varmt under dyna, ru hånd å holde i, trøtt nok til å slappe av, men våken nok til å sanse alt som foregikk utenfor måsahuset. joda, absolutt et fint øyeblikk.

Måsagubben har hatt influensa i over en uke nå, og selv om formen er noe bedre, er den ennå ikke bra. Jeg har litt underskudd på søvn, og har blitt smitta av den sår hals og hoste-delen, så mandagen krøp jeg til korset og ble hjemme fra jobb. Det sitter så langt inne, å ikke komme seg på jobben. Samvittigheten gnager liksom så ekstra da, dumt, men sant. Mens jeg satt der på morgenkvisten, og synes synd på meg selv etter å ha gitt beskjed til sjefen, og de elevene som trengte det, tikket det inn en melding på mobilen far Morgenlevering. Så bar det ut i postkassa, i pysj og tøfler, og inne igjen kunne jeg åpne pakker med sjokolade og herlig øyemaske (noe som var fryktelig treffende for akkurat den morningen) fra en av de herlige kollegene mine. Så Trine, tuuuusen takk, takk for at du gjorde øyeblikket så godt, og starten på uka fin.

17 Mai ble en relativt rolig affære for min del, og godt var det. Solveggen på terrassen hele formiddagen, ispedt litt mat og drikke pauser, og gubben og jeg hadde mange timer for oss selv. Ungdommen, poder, og podekjæreste dro ut sammen for å se på barnetoget, “sjekke livet” som de sa, og jeg kunne nyte noen stille timer før jeg skulle presse meg inn i festdrakta som hadde krympet litt i skapet, og filme en liten sekvens til prosjektet vårt.

Gutta dresset seg opp i skjorte og sløyfe, pakket flagg og dressjakker med seg i bilen, og forsvant så fort mammaen hadde fått knipset et bilde av podene. Jeg innså da jeg sjekket bildene etterpå at jeg ikke har aget meg en ungeflokk. Jeg har rett og slett laget min egen mafia gjeng. Føler at jeg er et lite blodig hestehode i senga unna skikkelig respekt fra bygda nå. Fint øyeblikk.

Festdrakta, til tross for krymping, gikk på! Det var fint å rusle seg en tur på kvelden, treffe kjentfolk, og se elevene mine i russetoget. Om de husker å ha sett meg der er nok diskutabelt, men moro var det. Endelig feiring, etter to år med stille 17 mai. Det var godt å kjenne på det igjen.

Onsdagen hadde alle elevene på Helse og oppvekst førstehjelpsdag, og jeg hadde ansvar for sminken. Snakk om å få lov til å leke seg på jobb. Jeg hadde koagulert blod på boks, og lateks til brann og sårskader, samt gørr og bein til åpne brudd og flenger. Makabert, men fryktelig festlig! Kjempestas å få være litt kreativ på jobb, og sjelden av vel ungdommen sett mer skada og forslått ut. Bra øvelse ble det ihvertfall, en skikkelig lærerik annerledes dag for både lærere og elever.

Beina på bordet. Sånne øyeblikk er så undervurdert. En ettermiddag denne uka, etter mange skritt i korridorer og trapper og gangveier, orket jeg ikke å kaste av meg skoene engang før jeg plasserte låvedøra i godstolen og slang beina på bordet. Så satt jeg bare der da, i noen minutter, og sløva. Du vet når du kan lene deg bakover, og koble ut hodet (overraskende enkelt for noen av oss), og bare bruke fem minutter på å hente deg inn før middagslaging og oppvask. Beina på bordet-øyeblikket, det var fint!

Timeout. En av disse små utfluktene vi pleier å unne oss en hverdagskveld, måsagubben og jeg. En liten luftetur i kveldssola var god denne uka. Etter jobb og middag, når historie og illustrasjoner til Caravan magasinet var levert bare noen timer før deadline, og skuldrene var høye og hode fullt. Da var det nydelig å kjøre opp til Røytjern, utstyrt med en termos varm kaffe og en kurv jordbær. Hvor lenge vi satt der husker jeg ikke, jeg bare husker følelsen av å kjenne sola varme i nakken, og lyden av insekter som summet borte i gresset, mens vi satt på brygga og lot gyngingen fra vannet bare vugge oss i ro. Mer skal ikke til noen ganger for å slappe helt av. Sitte stille, ved siden av hverandre, og bare se utover speilblankt vann. Godt øyeblikk.

Fredags morgen kjente jeg at det kanskje ikke hadde vært så lurt å være på jobb denne uka, for lufta gikk helt ut av med nøyaktig det sekundet jeg kom inn døra hjemme klokka fire. Tørrhosten holdt, og holder meg fremdeles våken om nettene, det smeller i bihulene når jeg rører på meg, hodet verker, og det kan kjennes litt ut som om noen har kjørt over meg…med noe tungt. Så da lå vi der da, som to utslåtte slakt, gubben og jeg, hele fredag kveld og ettermiddag. Men til tross for selvmedlidenheten fantes det noen gode øyeblikk da også. Wordfeud med en kollega på mobilen, og Mamma Mia på TV`n i bakgrunnen. Te med ingefær og ABBA musikk, det er god medisin det altså.

Å bli tagget i et innlegg på Instagram. Et bilde av ett av de mange fine diktene til Stjernekast. Et bittelite øyeblikk so varmet kanskje ekstra mye akkurat da, bare fordi jeg var litt ekstra sliten. Små handlinger kan gjøre så mye godt. Nydelig øyeblikk.

Og slik var hverdagsuka. Både grønn og litt grå, kreativ og makelig lat, hvite bukser med flekk før frokost, påsminkede skrubbsår på knær og ekte papirkutt i fingeren! Fredagsdans i korridorene, ekorn som slåss om en neve hasselnøtter, og varme føtter i sprett nye ulltøfler på kaldt gulv. Ikke så mye skrive hjem om kanskje, men øyeblikk verdt å ta vare på likevel.

Håper uka har vært god med deg, og at uka som kommer gir gode øyeblikk. Ta vare på dem, og vær snill med deg selv. Jeg blir liggende her ei god stønn til. Vi blogges.

 

 

 

 

Så ikke den komme…bokstavelig talt!

Med alder kommer klokskap sies det, men med alder kommer så innmari mye mer også.

Som kvinne kan jeg bare meddele at «alderstillegget» kommer sånn omtrent over natten. Fra å danse forbi speilet med lette, ungdommelige skritt, og smile til eget speilbilde den ene dagen, til å neste morgen stå foran speilet med lut rygg og slunkent blikk, og tenke «Hvordan i all verden var det den spermien som vant???»

Ja, for evnen til å snakke seg selv ned, er for oss kvinner en medfødt egenskap. En egenskap vi finpusser gjennom årelang erfaring. Innen tenårene har vi svart belte i faget, og når overgangsalderen kommer, og hormonene løper mer løpsk enn en gjeng fireåringer høye på sukker og wiener i lompe på 17 mai, da har vi tatt doktorgrad i selvmedlidenhet.

Nå skulle man kanskje tro at det er det usynlige forfallet som prege en stakkars kvinne mest, men slik er det ikke. Neida, i forfengelighetens tegn fokuserer de aller fleste av oss på det synlige forfallet.

Dette til tross for høyst aktuelle plager som for eksempel de lydene ledd og knokler lager ved enkle øvelser som ut og inn av bil, ut og inn av hold-in truser og BH, inn og ut av dusj/ badekar, og opp og ned av Stressless, do-sete, og/eller fortauskant. Ja, for når du kommer opp i en viss alder lager kroppen i disse sammenhengene mer avanserte lyder enn Steven Spielberg under en produksjon av Jurassic Park.

For ikke å snakke om andre usynlige utfordringer og skavanker som ufrivillige hetetokter med påfølgende uttørking samt sopp og, råteskader i kjeller-etasjen, også kalt underlivet, eller nedfallen livmor og forstuede eggstokker, selskapssyke hemoroider, og tarm som blir irritabel i kontakt med gluten, glutenfritt, melkeprodukter fra geit, ku og okse, erter, bønner, løk, skalldyr med og uten skall, småfugl, storfugl, påfugl og gjøkur.

 

Tro det eller ei, dette er ikke utfordringer som plager en kvinne nevneverdig i hverdagen, faktisk står de i skyggen i forhold til de virkelige helseutfordringene som kommer med alderen.  Alvorlige helseutfordringer som grått hår i tinningen, rynker rundt øyne og tunge øyelokk, åreknuter store nok til å fortøye et 40 fots langt fartøy, flate rumpeballer, fleske-knær, uønsket hårvekst av ymse omfang, og lange bryster som stadig har behov for akutt førstehjelp da de har en tendens til å komme i klem i kjøkkenskuffer, bildører, oppvaskmaskin, buksesmekk eller heisdører i halvfulle til fulle heiser. Det er ikke til å komme utenom at kvinnekroppen er som en litt dårlig konstruert trebygning, der du veit at forfallet vil komme med vannskader i kjelleren, brist i reisverket, og tidvis gjennomtrekk i toppetasjen.

Etter fylte førr er faktisk kvinner oftere til EU-kontroll av understellet enn bilen, og blir sjelden godkjent på første visning!

 

 

Det er og blir et sårt, men sant faktum at menn eldes som fin vin, mens kvinner eldes som melk i romtemperatur!

 

Derfor kom det skadefro kone-monsteret frem i meg den dagen gubben kom hjem fra helsekontroll i forbindelse med fornying av førerkortet, og fortalte at synet hans hadde endret seg til det verre, og at han trengte nye kontaktlinser og briller. Ja, jeg skal være så ærlig å si at det gikk en liten faen i meg, for synet mitt, det er faktisk de eneste ved denne halvgamle kvinnskrotten som fremdeles funker noenlunde slik det skal.

 

 

Så er det nå engang slik at, at jo flere feil man påpeker med andre, dess mindre tid bruker man på å dvele ved egne feil og mangler. Så da gubben hadde fått hentet seg ut et par nye kjørebriller, kontaktlinser med mer styrke en slagene til Mike Tyson, og fått helseattesten levert og godkjent hos biltilsynet, vekket vi bobilen frem fra vinterdvalen, og kjørte en tur mot Fredrikstad, bare for å lufte sjel, kjerring og kjerre, og gi oss selv en velfortjent forsmak på sommersesongen.

Med gubbens nye nedsatte syn i friskt minne ble jeg, med mine litt slitsomme ektefelle-gener, sittende i passasjersetet og rope ut advarsler som «BIL FRA HØYRE!!!», «FOTGJENGER FORRAN DEG!!!», «GULT LYS!!!», «MANNE MED RULLATOR», «LØS BIKKJE MED BÅND», og en og annen uviktig beskjed som «KU PÅ JORDET!!!», bare for å sjekke reaksjonsevnen bak de nye brilleglassene.

Gubben er en lugn kar, av den typen som snakker når han må, men helst ikke da heller, og mistet, irriterende nok, ikke tålmodigheten en eneste gang. Kanskje var den noe sarkastiske kommentaren om at «Ei førerbikkje hadde vært bedre selskap!» ment som et lite stikk, men selv ikke da jeg, under parkeringa på bobilplassen, hyttet med armene, pekte i nord og sør så grevinnehenget danset og ropte ut flere kommandoer enn en sersjant under NATO øvelsen, så gubben ut til å bry seg nevneverdig.

 

 

Det var først da vi hadde parkert, og jeg med stolthet i stemmen kunne fortelle at jeg hadde overlevd min første kjøretur med en «blind mann», at gubben ristet på hodet og mumlet noe om at det var bedre å være svaksynt enn svær i kjeften, men på det tidspunktet var jeg så gira over å ha overlevd kjøreturen, at adrenalinet kokte i skrotten, og jeg informerte gubben om at jeg skulle bruke opp noe av energien ved å rusle meg en tur rundt på campingen, og teste ut sanitæranlegget.

Jeg var ikke borte i mer en snaue ti minutter. Derfor ble jeg så imponert da jeg gikk tilbake mot bilen, og så hva min svaksynte mann hadde fått gjort på så kort tid.

Markisa var dratt ut, det samme var den ene le-veggen. På bakken var det rullet ut en gress-matte, campingstolene hadde fått tykke puter, bordet var slått opp, en koselig lykt hang tent over bordet, en godteskål full av sjokolade var satt frem, og to kopper rykende fersk kaffe stod på hver sin side av godteskåla! Imponerende! Snakk om å varte opp fruen da, og det til tross for et nyoppdaget handikap! Gubben selv var ikke å se noe sted, men jeg hørte at han romsterte inne i bilen, antok at han redde opp senga, og satt meg derfor klokt ned i den ene stolen ute, gravde opp en raus neve konfekt og sjokolade fra godteskåla, svelget det ned med store slurker kaffe, og lente meg bakover, lukket øynene, og nøt å være på tur igjen.

Det er da jeg hører det. En dyp manns-stemme, med brei Toten-dialekt, som ikke tilhørte min mann, rett ved siden av meg.

-« Jasså… hadde je vørti innforrmert om att de køm gjæster, så hadde je jo tilbudt dikk en fotskammel au, men det ser ut slik tel at dikk har finni dikk ei god stilling, åkke som!»

Rett foran med stod selve prototypen av en totning. En sånn med grønn militær-caps og tilhørende skjorte fra Toten Skytterlag. En sånn som skyter egen middag som grilles på bål, og som spikker tannpirkere av velta brøytepinner fra Hedmarken.

Da slo det meg!!! At gubben selvsagt ikke hadde fiksa alt dette mens jeg var på toaletten! Jeg hadde bare gått mot den første sølvgrå Fiaten jeg så, fordi for oss vanlige kjerringer er jo bil bare bil, ikke sant, og alle ser dønn like ut!!!

Jeg skvatt så kaffen skvulpet over låra, reiste meg raskere enn jeg noen gang har kommet meg på beina før, og hostet frem enn beklagelse da jeg hørte rungende, skoggende, og rå latter fra den andre siden av le-veggen!

Der stod gubben og hev etter pusten, lo så tårene rant, slo seg på låra, og hikstet frem til den fremmede Totningen mellomlatterkulene, at han måtte ha kona hans unnskyldt ….

Flau og lutrygget satte jeg kaffekoppen fra med, la tilbake konfekten jeg ikke hadde rukket å spise, og ruslet bort til egen gubbe og egen bil.

Lenge var det helt stille. Han sa ikke noe, og jeg holdt klokelig kjeft. En stund senere tenkte jeg det var trygt å få i gang en liten, lett samtale, glatte over feilen fra tidligere, og tenkte det var klokt å begynne med noe enkelt. Gubben satt med nesa ned i mobilen, og så svært så oppslukt ut i hva det nå enn var han skrollet igjennom, så jeg spurte i lystig tone: -«Hva er det du ser på da vennen?»

Gubben snudde seg sakte mot med, flyttet brillene litt nedover nesa med hånden, myste mot meg med hevet øyebryn over brilleinnfatningen og sa: «Jeg googler leveringstid på hvit stokk og labrador. Til deg kjære.»

Jeg burde sett den komme…bare så synd at synet svikter.

Ukas små øyeblikk.

God morgen, folk og fe. Gubben hoster og fryser, jeg gjesper, og ute på fuglebrettet sitter til sammen tre ekorn og knasker i seg frokost. Søndag igjen, langhelg for noen, ikke meg. Jobb igjen i morgen, og faktisk litt jobb på 17 Mai også. Filmprosjektet vårt har nå blitt sponset av de store bankene i bygda, og den 17. mai starter vi filmingen av Aurskog-Høland rundt. Ett år skal vi farte rundt i bygda, fire sesonger, masse mennesker, vise det beste av alt kommunen har å by på. (og det er MYE!) Derfor blir det litt jobb på denne skrotten på selveste nasjonaldagen. Må huske å prøve festdrakten etterpå, slett ikke sikker på om jeg kommer inn i den i år….noe sier meg at den “har krympet” litt. Det har en tendens til å skje med klær som henger lenge ubrukt av gangen. Merkelig fenomen…

Men i dag, i dag har jeg fri, og det kjennes fantastisk. Det har vært ei sånn uke med minimalt med søvn, og det merkes på kropp og hode, selv om den siste natten ikke var sånn halvgæli. Lite søvn til tross, det har vært en god uke. Full av disse små øyeblikkene det er så hyggelig å se tilbake på en søndagsmorgen.

Ingen svære øyeblikk denne uka heller, bare slike hverdagsøyeblikk som gjør godt for sjela. (Skulle vært filosof egentlig!)

 

Vi kan jo starte med lukten av løvetann. De står i full blomst nå, over alt, og det kjennes som om hele bygda lukter honning. For hvert vindkast virvler det søtlig lukt opp i nesa, og hele hodet fylles av vår. Grønt, sprettende løv, varm asfalt, og knallgule løvetanntepper i alle skråninger og mot alle husvegger. Kall det gjerne ugress om du vil, men det er kanskje verdens vakreste ugress i mine øyne. Tar du deg tid til å sniffe litt på løvetann?

Torsdagen var litt sånn marerittdag. Fire økter med intens jobbing. Jeg hadde ikke sovet natten før, kroppen gikk kun på stahet og koffein, og arbeidsdagen var et evig kaos av elever med følelsene uttapå kroppen, og litt sånn pannikkrelatert jobbing i forhold til fredagens store innlevering. I fjerde økta skalv hendene mer enn ei pakke sjokoladepudding i en sykkelkurv på grusvei (hadde ingen gode metaforer her altså, skulle kanskje ikke vært filosof likevel). Og du kjenner kanskje til det, det at når alt raser litt, da blir alt også fort fryktelig morsomt!? Så når kollega Line i et kort friminutt hadde skrevet en teit vits og lagt på pulten min, da dævva jeg nesten!!! Gøyal vits, og veldig godt øyeblikk på en litt tung ettermiddag!

For maaaange år siden, over et ti-år faktisk, mistet jeg et smykke etter mamma på crossbanen. Ihvertfall var det det jeg trodde. Jeg har endevendt bagger med cross-utsyr, saumfart garasjen, men det var og ble borte. Et viktig arvestykke for meg, og det var så vondt å miste. Så her om dagen, ut av det blå, kommer poden med sammenknyttet neve, kun en bit av et sølvkjede stakk ut, og sa : “Jeg tror jeg har funnet noe som var mormor Elin sitt!”  Og under teppet i forsetet på en avskiltet varebil som for tiden funker som lager for gammelt verktøy, hadde minsten funnet, på leting etter lappesaker til moped-dekket sitt, mamma sitt smykke. Noe falmet, men like helt, og etter en liten runde med sølvpuss, også like vakkert. Det var et herlig øyeblikk det. Litt sånn snørr og tårer, men mest brede smil. Kvalifiserer ikke egentlig til hverdagsøyeblikk engang, mer hverdagslykke!

Torunn og polkagrisene. Torunn er en sånn raus kollega som legger omtanke i hver gode gjerning. Nå høres det kanskje rart ut at en pose polkagriser skal bety så mye, men det handler jo mer om tanken bak enn selve sukkertøyene. At noen på kontoret kjenner deg så godt at de vet hva du liker aller best, og så handler med bare for de de kommer over noe, og bare for å være snille, slikt må verdsettes. En pose polkagriser i skuffen på kontoret, livreddende, og fint øyeblikk.

Det skumleste med dårlig nattesøvn er kanskje hva det gjør med evnen til å ta gode beslutninger. Jeg skulle egentlig bare på do, kjente behovet for en “bommelom”, men så kikket jeg i speilet når jeg gikk forbi do, fikk se en hårlogg som ikke samarbeidet med resten av håret, og grep kjøkkensaksa. Det blir litt det samme konseptet som at man tror man skal klare å bare spise en rute av melkesjokoladen, men når du kommer til deg selv har du klemt i det en 250 grams plate ra Freia. ( Se der ja, plutselig var jeg god på metaforer igjen!!!) Så da fikk saksa kjørt seg da, over hele skallen, og plutselig var håret mange cm kortere. Skeivt, skakt, hakkete, men hva gjør det vel om håret matcher resten av kjerringa? Rufsete både inni og uttapå. Skulle vært hos frisøren, men budsjettet for all form for velvære røyk jo da varmtvannsberederen tok kvelden forrige uke. Samma det, sommersveis, festlig øyeblikk!

Regn!!! Den morgenen paraplyen måtte frem for første gang på lenge. Endelig regn, vår-regn, godt for jorda, godt for sjelen. Å rusle til jobb, danse litt mellom små sølepytter, kjenne lukten av varm og våt asfalt, helt nydelig. God samvittighet til å pakke seg selv inn i tepper i hjørnet av sofaen etter jobb, og bare lytte til regnet mot ruta. Herrrlig!

Og dett var vel dett, i grove trekk. Hverdagsuka i små øyeblikk. Så kan man selvsagt legge til andre små gleder, slik som å våkne til lukten av ferdig traktet kaffe, å legge seg i rent sengetøy som har tørket ute på snora hele dagen, den lille sorte katten som stadig rusler gjennom hagen og stopper og studerer oss på god avstand når vi er ute.

Ommøblering av sofaen klokken fire om morningen, når tankekjøret stopper søvnen, blåbær så store som meloner (nesten), en stor, ru arbeidsneve å holde i mens man ser en dårlig film på Netflix, og trør som omkranser hagen, alle fulle av lysegrønne knopper og spirer.

Jeg håper at uka som gikk bød på gode øyeblikk for deg og dine, og at dagene som kommer byr på smil og sjokolade. Snakk pent til deg selv, det er du verdt. Riktig god søndag ønskes alle, vi blogges ❤

Ukas små øyeblikk.

Hei sveis! Håper du har hatt en strålende søndagsmorgen, så langt. God morgen!

Dette var den uka jeg hadde sagt ja til litt for mye (igjen), og nattesøvnen var nok preget litt av det. Lange netter uten særlig søvn, tankespinn om alt som skulle på plass, alt som kunne gå gæli. Men så gikk alt fint, slik som ting har en tendens til å gjøre, og nå sitter jeg her igjen, den siste ukedagen, med en kopp te, knekkebrød med brunost, klar for å finne frem igjen noen av de fine små øyeblikkene fra uka som gikk.

Det er, som alltid på søndagsmorgenene, stille i måsahuset. Podene sover, måsagubben pusler litt på kjøkkenet, romsterer med stekepanner på ovnen. Erfaring sier at han er i ferd med å svi et speilegg eller to…. Slike øyeblikk, sånne som nå, er fine. Roen, lukten av nytrukket te, frokost, lydene av fuglekvitter utenfor vinduene, romsteringen på kjøkkenet, alt dette kombinert med viten om at søndagen er fri. Helt fri. Fri til å sove på sofaen, bake litt, gå en tur, lese… skikkelig søndagsro!

Jeg ligger rett ut på tre-seteren,. blogging i horisontalt ustabilt sideleie, under gammelt gult pledd. Slett ikke dumt!

Det har vanket noen fine øyeblikk de andre dagene denne uka også. Lørdagen forsvant i et herlig kaos av mennesker. Musikere, artister, lydfolk, arrangører og publikum. For noen uker siden ble jeg spurt om å være konferansier på en konsert til inntekt for Ukraina, og våre ukrainske flyktninger. En konsert ledet av kulturrådet, i kultursalen her på Bjørkelangen. Frivillige fra hele bygda stilte, og jeg kunne jo ikke si nei. Det ble en lang dag. Masse lyd, litt kaos, men du verden for en fin opplevelse. En ting er helt skråsikkert! Denne bygda har så mange fantastisk flinke artister, og mer enn en gang satt tårene løst! Så fint å være en del av noe litt større, fint å kunne bidra med å flette forestillingen sammen, kjenne på fellesskapet og velviljen. Tusen hjertelig takk til alle som bidro, alle som tok turen, 110.000 kr ble samlet inn! Det er ikke småpenger! Fine øyeblikk.

Det blå øyeblikket. Jeg skulle egentlig bare ut i skogkanten rett bak huset for å lempe et lass med fjorårets løv, men ble møtt av blått i blått så lenge øyet kunne se. Det var et sånn typisk «Stå rolig og bare ta det inn» øyeblikk! For selv om våren er en fin tid, så er den jo ikke spesielt fargerik før løvet virkelig spretter, og det har det ikke gjort over alt enda, så den blå bakken lyste så til de grader opp. Det måtte selvsagt plukkes litt, forsiktig, slik at ingen rot ble dratt opp. En håndfull blått ble med inn i måsahuset, og pynter nå opp vinduskarmen, i en skjør gammel kaffekopp. Vakre blomster, vakkert øyeblikk.

Noen ganger er de aller minste tingene i livet fine øyeblikk. Ubetydelige nesten, likevel nok til en bitteliten mental pause, kort nok til at du rekker å smile, og i dette tilfellet, trekke inn lukten av rykende varm te.  En tidlig morgen denne uken satt jeg alene på kontoret før kollegene kom. Det er godt å være tidlig ute noen dager, sitte en drøy time ved skrivebordet, forberede dagen, svare på meldinger elever har sendt i løpet av natten. (Enkel forskning viser at tenåringer et utprega nattedyr!) Så satt jeg der da, i litt egne tanker, og oppdaget den lille teksten i enden av te-posen. Sånne ting, sånne bittesmå ting, som gjør at det rykker litt i smilebåndet, det er fine ting det. Fint øyeblikk.

Spring has sprung. Kveldssola, elven, broen, musikken på øret, rådyret i skogkanten, hestehoven i grøfta. Tenk å få klemt alt dette inn på en drøy halvtime! Hverdagsluksus kalles det. Jeg hadde egentlig inntatt sofaen. For mandagen hadde vært lang, først jobb, så møter, så middag….og egentlig ville hjernen bare koble ut med noe skvip på tv`n men skrotten skrek etter frisk luft og en liten strekk. Så mot hjernens vilje tredde jeg føttene ned i joggeskoa, og ruslet en runde på Bjørkelangen. Holdt meg til grusveier og stier, en rask runde, nok til å bli litt svett i nakken og sliten i beina. Nydelig øyeblikk! Noen ganger er det greit at hjernen lytter til kroppen, og ikke omvendt.

Damenes aften. Endelig! For første gang siden pandemien startet kunne endelig senteret på Bjørkelangen arrangere damenes aften.  Jeg var så heldig å få overvære arrangementet fra scenen, som konferansier, og for en kveld det ble. 100 flotte damer samlet i restauranten, kaker, kaffe, mineralvann, lokale flotte kvinnfolk i finstas fra butikkene. Skikkelig moteshow, musikk og lys, og fantastisk innslag på scenen med skolelærer Skaret og advokat Gunnhild. Det var så god stemning, så mange blide kvinnfolk, så godt arrangert. Herlig kveld, herlige øyeblikk. Om noe skulle trekke ned må det være bildet lokalavisa valgte å publisere. Jeg har ei høne å plukke med fotografen, for å si det sånn. Eller så må jeg kanskje bare innse at ansiktet siger sørover, og at morsk er mellomnavnet mitt. Heldigvis har jeg venner som opptrer som akutt psykologhjelp på snapchat, når lokalavisa publiserer for ærlige, uretusjerte bilder!

Noen som har tilbud på botox eller? Spør for en «venn»…

Når man vinner i spill! Jeg er en dårlig taper, og en enda dårligere vinner. Jeg må bare gni det inn lissom, når jeg en sjelden gang vinner noe. Denne uka ble jeg invitert med på terningspill av noen elever, også ble jeg sittende rundt et langbord å kaste terning, telle til 50, bytte ark…. aner ikke hva spillet heter, men det er rikke så viktig heller, for jeg VANT!!! Herlig stund med herlige elever, fint øyeblikk! Og for de som lurer, joda, det hender vi har undervisning med elevene også. Denne dagen for eksempel, underviste jeg i dårlig sosial kompetanse…. VANT!!!!

Og der har du hverdagsøyeblikkene. Ikke Nobel-prisverdige noen av dem, men like betydningsfulle for det. Mange små øyeblikk = et helt liv. Fint å tenke på. Nå skal jeg koble av nettet litt, og logge på søndagsfølelesen.

Håper øyeblikkene har vært gode denne uka. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

God morgen, god søndag. Har uka di vært god? Håper det.

Jeg sitter her som vanlig, med te i kruset, knekkebrød på asjetten, i flanellspysj, og med kalde tær. Ulltøflene har fått store hull ved tærne, og denne gangen tror jeg de er forbi reperasjonsstadiet. Vurderte å bestille et par nye, men ukas omstendigheter gjorde at den utgiften får vente ei stønn til. Snart er det sommer uansett, og tærne kan varmes i sola. Har liksom vært frøsen hele uka, derfor er det ekstra godt å pakke seg litt inn her nede i sofahjørnet, en søndagsmorgen. Øyeblikket er godt. Det er et svare leven på fuglebrettet utenfor vinduet, et tegn på at frokosten er servert, og at pippen, ekornene og rådyrene er og forsyner deg av buffeen. Om få strakser vil resten av flokken i måsahuset gjøre det samme, for i går kveld satte jeg en gjærdeig til kaldheving over natten i kjøleskapet, og snart prer lukten av kanelboller seg rundt i rommene her. Enkel forskning viser at det da blir mange til frokost rundt bordet her.

Skuldrene er i ferd med å senke seg etter en uke med litt mye av det som ikke er så stas. Det sies jo at uhell sjelden kommer alene. Når det er sagt har jeg faktisk klart å finne lyspunkt i det litt kjipe og uforutsette denne gangen…kanskje denne søndagsblogginga er godt for noe likevel. Jeg lærer meg jo å se etter de små øyeblikkene, selv når «shit happens».

Det var torsdags kveld mellomste poden setter i et relativt feminint hyl fra badet da vannet i dusjen gikk fra lunket til iskaldt på et sekund eller to, og det vi har fryktet en stund var et faktum. Takk og farvel til kjellerens trofaste varmtvannsbereder. I tillegg til iskaldt vann i dusjen fulgte det med en deilig liten (stor) lekkasje i kjelleren, som for øvrig er en 100 år gammel jordkjeller, og kloke hoder vet jo av erfaring fra barndommens leg i sandkasser, at jord+ vann= leire…. Festlige greier…. Det passer sjelden med et dypdykk i sparekontoen, særlig når dypdykket nærmer seg 8000 grunker, og minstepoden er midt i det obligatoriske av kjøreopplæringen på førerkortet. Nedtur!!!! MEN, det fine her da, er at en lokal rørleggerhelt kunne komme samme dag som vi ringte, og innen fredag ettermiddag var ny tank levert og montert, og innen kvelden kom fikk familien igjen dusjet i varmt vann. FINT øyeblikk, tross alt. Så får man heller leve sparsommelig de neste månedene, nye tøfler får vente litt, og sommerferien blir noe redusert kostnadsmessig. Det fikser vi, har i grunn aldri vært særlig fasjonabelt her uansett.

 

Jeg trodde jeg var ferdig med seksualundervisning på skolen før påske, da alle tre klassene på vg1 hadde fått høre alt jeg kunne om «fukt og råte i kjeller-etasjen», også kalt kjønnssykdommer, men så spredte ryktet seg litt, og denne uka måtte jeg enda en hang innom heleseykepleier på skolen, og hente den røde posen med 15 dildoer og en halvannen kilometers remse med kondomer…  Klar for seksualundervisning i helsefagklassen på vg 2. Det gikk fint, artig greie, supert å kunne ufarliggjøre et tema som ansees som «kleint» blant mange, også oss voksne. Det gøyeste var likevel den vanvittig morsomme vitsen jeg kom på helt selv da jeg skulle levere «bordmodellene» tilbake til helsesykeleier.

«Hva kaller man en mann som lyver om størrelsen på snoppen sin??? PIKKNOCCIO!!!!» Herregud, jeg skulle vært komiker!!! Nå lo jeg kanskje mer selv enn kollegene mine gjorde, og noen satte spørsmålstegn ved at jeg var mer opptatt av å ikke ha dobbelthake på bildet enn det faktum at jeg hadde en penis midt i fjeset, men forfengelighet er viktig…. Uansett, hjemmelaget vits. Fantastisk øyeblikk!

Minsten er kalt inn til sesjon, og har lenge ønsket å gjennomføre førstegangstjenesten når han er ferdig i læra om et par år. Derfor har vi denne uka startet med trening til sesjon, gjort de øvelsene han snart skal igjennom. Måsagubben og undertegnede er nok ikke noen match for poden sånn rent treningsmessig, men vi kan i allefall være en slags moralsk støtte under trening, eller som gubben sa» Gå foran som et eksempel på hvordan det går om man ikke trener!» Uansett, på trening med senior og junior, svette, fin prat, og litt latter. Det er jo litt kvalitetstid det også, på en måte. Fine øyeblikk!

MR av skulderen som har gjort vondt i lang tid nå. Jeg kaller det en idrettsskade, bare fordi jeg synes det høres kult ut, men for alt jeg vet, og mest sannsynlig er det en slitasje…sånn som kommer med alderen. (nekter for det om noen spør!) Men skulderen har verket lenge, og hindrer meg litt i ganske mye egentlig, og selv om jeg ikke får noen resultater på sånn ca en drøy uke til, så er det godt med alt som er gjort. Derfor, MR, som jeg tror kan sammenliknes med å ligge i et romskip) fint øyeblikk.

Jordbær! For første gang siden sommeren i fjor hadde de jordbær på butikken som faktisk luktet jordbær! Så da gikk jeg på ei litta smell da, og handlet et par kurver mens jeg var ute og gikk tur med en elev. Økten etter delte jeg ut til elever og kolleger, og to urettferdig mye av kurven selv, fordi de smakte nesten like godt som de luktet. Så satt vi der da, i klasserom, korridorer og kontoret, spiste jordbær og drømte om sommer, og lukten av jordbær satte seg i hele C-blokka på skolen. Fiiiint øyeblikk!!!

Det dagen jeg kom så sent hjem. Rundt klokken 20.00 om kvelden. Det gjør jo vanligvis noe med humøret til denne litt hjemmekjære og makelige anlagte kvinneskrotten, men hele veien hjem kjente jeg at sola varmet meg i nakken. Klokken åtte om kvelden! Og det gjør noe med humøret det, den kveldssola. Lyst når man står opp, lyst nesten helt til leggetid. Knopper på trærne, hestehov i grøfta, og sol i nakken. Nydelig øyeblikk!

Straks skal kanelbollene ut av ovnen. En pode har allerede sendt melding fra rommet sitt (generasjon SMS) og spurt når det er frokost, og om lukta kommer fra «det han tror det er». Måsahuset er i ferd med å våkne til liv.

Så da avrunder jeg her. Vi skal ut på tur, kjøre litt, stoppe litt, gå litt….senke skuldrene og lufte hodene, finne ut hva vi kan spare hvor for å hente inn igjen det varmtvannet i springen. Jeg har allerede foreslått å selge litt av kroppen min, men gubben mente det var dårlig butikk…frekk fyr!

Uansett, jeg håper du har hatt fine øyeblikk denne uka, og at uken som kommer byr på en glede eller to. Vær snill med deg selv. Vi blogges.