God morgen, og riktig fin søndag til deg.

Jeg har ligget delvis våken i natt, og for første våkennatt på lenge har jeg klart å slappe av. Jeg har ligget under et halvåpent vindu og kjent på lukten av vår. Lukten av nyklippet, vått gress, lukten av mose, og den søte lukten av granskog og løvetann. Fuglene har holdt koken siden rundt klokken halv fem, da morgenlyset sloss seg vei gjennom skyene. Ulempen med dette fuglebrettet til gubben er jo at det til alle døgnets tider, også om natten, er full syklubb der ute. Duene kurrer, dompappen surver, alle de andre tror de er med i gospelkor, og sloss om å få synge solo…Men koselig er det, tross alt. Vil egentlig si at klokken 04.30 i dag tidlig var et fint øyeblikk. Varmt under dyna, ru hånd å holde i, trøtt nok til å slappe av, men våken nok til å sanse alt som foregikk utenfor måsahuset. joda, absolutt et fint øyeblikk.

Måsagubben har hatt influensa i over en uke nå, og selv om formen er noe bedre, er den ennå ikke bra. Jeg har litt underskudd på søvn, og har blitt smitta av den sår hals og hoste-delen, så mandagen krøp jeg til korset og ble hjemme fra jobb. Det sitter så langt inne, å ikke komme seg på jobben. Samvittigheten gnager liksom så ekstra da, dumt, men sant. Mens jeg satt der på morgenkvisten, og synes synd på meg selv etter å ha gitt beskjed til sjefen, og de elevene som trengte det, tikket det inn en melding på mobilen far Morgenlevering. Så bar det ut i postkassa, i pysj og tøfler, og inne igjen kunne jeg åpne pakker med sjokolade og herlig øyemaske (noe som var fryktelig treffende for akkurat den morningen) fra en av de herlige kollegene mine. Så Trine, tuuuusen takk, takk for at du gjorde øyeblikket så godt, og starten på uka fin.

17 Mai ble en relativt rolig affære for min del, og godt var det. Solveggen på terrassen hele formiddagen, ispedt litt mat og drikke pauser, og gubben og jeg hadde mange timer for oss selv. Ungdommen, poder, og podekjæreste dro ut sammen for å se på barnetoget, “sjekke livet” som de sa, og jeg kunne nyte noen stille timer før jeg skulle presse meg inn i festdrakta som hadde krympet litt i skapet, og filme en liten sekvens til prosjektet vårt.

Gutta dresset seg opp i skjorte og sløyfe, pakket flagg og dressjakker med seg i bilen, og forsvant så fort mammaen hadde fått knipset et bilde av podene. Jeg innså da jeg sjekket bildene etterpå at jeg ikke har aget meg en ungeflokk. Jeg har rett og slett laget min egen mafia gjeng. Føler at jeg er et lite blodig hestehode i senga unna skikkelig respekt fra bygda nå. Fint øyeblikk.

Festdrakta, til tross for krymping, gikk på! Det var fint å rusle seg en tur på kvelden, treffe kjentfolk, og se elevene mine i russetoget. Om de husker å ha sett meg der er nok diskutabelt, men moro var det. Endelig feiring, etter to år med stille 17 mai. Det var godt å kjenne på det igjen.

Onsdagen hadde alle elevene på Helse og oppvekst førstehjelpsdag, og jeg hadde ansvar for sminken. Snakk om å få lov til å leke seg på jobb. Jeg hadde koagulert blod på boks, og lateks til brann og sårskader, samt gørr og bein til åpne brudd og flenger. Makabert, men fryktelig festlig! Kjempestas å få være litt kreativ på jobb, og sjelden av vel ungdommen sett mer skada og forslått ut. Bra øvelse ble det ihvertfall, en skikkelig lærerik annerledes dag for både lærere og elever.

Beina på bordet. Sånne øyeblikk er så undervurdert. En ettermiddag denne uka, etter mange skritt i korridorer og trapper og gangveier, orket jeg ikke å kaste av meg skoene engang før jeg plasserte låvedøra i godstolen og slang beina på bordet. Så satt jeg bare der da, i noen minutter, og sløva. Du vet når du kan lene deg bakover, og koble ut hodet (overraskende enkelt for noen av oss), og bare bruke fem minutter på å hente deg inn før middagslaging og oppvask. Beina på bordet-øyeblikket, det var fint!

Timeout. En av disse små utfluktene vi pleier å unne oss en hverdagskveld, måsagubben og jeg. En liten luftetur i kveldssola var god denne uka. Etter jobb og middag, når historie og illustrasjoner til Caravan magasinet var levert bare noen timer før deadline, og skuldrene var høye og hode fullt. Da var det nydelig å kjøre opp til Røytjern, utstyrt med en termos varm kaffe og en kurv jordbær. Hvor lenge vi satt der husker jeg ikke, jeg bare husker følelsen av å kjenne sola varme i nakken, og lyden av insekter som summet borte i gresset, mens vi satt på brygga og lot gyngingen fra vannet bare vugge oss i ro. Mer skal ikke til noen ganger for å slappe helt av. Sitte stille, ved siden av hverandre, og bare se utover speilblankt vann. Godt øyeblikk.

Fredags morgen kjente jeg at det kanskje ikke hadde vært så lurt å være på jobb denne uka, for lufta gikk helt ut av med nøyaktig det sekundet jeg kom inn døra hjemme klokka fire. Tørrhosten holdt, og holder meg fremdeles våken om nettene, det smeller i bihulene når jeg rører på meg, hodet verker, og det kan kjennes litt ut som om noen har kjørt over meg…med noe tungt. Så da lå vi der da, som to utslåtte slakt, gubben og jeg, hele fredag kveld og ettermiddag. Men til tross for selvmedlidenheten fantes det noen gode øyeblikk da også. Wordfeud med en kollega på mobilen, og Mamma Mia på TV`n i bakgrunnen. Te med ingefær og ABBA musikk, det er god medisin det altså.

Å bli tagget i et innlegg på Instagram. Et bilde av ett av de mange fine diktene til Stjernekast. Et bittelite øyeblikk so varmet kanskje ekstra mye akkurat da, bare fordi jeg var litt ekstra sliten. Små handlinger kan gjøre så mye godt. Nydelig øyeblikk.

Og slik var hverdagsuka. Både grønn og litt grå, kreativ og makelig lat, hvite bukser med flekk før frokost, påsminkede skrubbsår på knær og ekte papirkutt i fingeren! Fredagsdans i korridorene, ekorn som slåss om en neve hasselnøtter, og varme føtter i sprett nye ulltøfler på kaldt gulv. Ikke så mye skrive hjem om kanskje, men øyeblikk verdt å ta vare på likevel.

Håper uka har vært god med deg, og at uka som kommer gir gode øyeblikk. Ta vare på dem, og vær snill med deg selv. Jeg blir liggende her ei god stønn til. Vi blogges.