Ukas små øyeblikk.

Deigen er satt, og nå står den lunt på kjøkkenbenken og hever. Kaffen er nytraktet, og alt er klart for krembolle-dag. Nå skiller ikke akkurat fastelavn seg veldig ut fra en hvilken som helst annen søndag her i måsahuset, for boller er jo  mer normalen enn unntaket på vanlige søndager her, men det er kos likevel! Det ble vaffel med brunost til frokost i dag. Man slanker seg da ikke på fastelavn eller? Må jo holde kjeven i gang, og varme opp til bollefest senere…

Litt kjipt å tenke på at det er siste dag av vinterferien. Den gikk, som vanlig, fryktelig fort…og det til tross for at jeg ikke har gjort et døyt. Her gikk jeg rundt i forrige uke med store planer om å komme ajour med både det ene og det andre, men latskapen tok meg i starten av uka, og har fremdeles ikke forlatt meg. Egentlig helt ok. Det har vært godt å senke skuldrene litt, gjøre bare det som har falt meg inn, akkurat når det har passet seg. Og likevel, til tross for latskapen, har de fine øyeblikkene sneket seg innpå, og lokket frem både smil, latter og takknemlighet.

Store deler av ferien har vært brukt som selvutnevnt ski-proff, og ekspert-kommentator fra sofakroken. Makan til prestasjoner i både langrenn og ski. Bolla har ski-dilla! Sånn skikkelig. De som har fulgt storyen min på instagram og snapchat denne uka har nok fått det med seg. Aldri før har vi hatt en pus mer fascinert av vintersport, enn Bolla. Som limt til skjermen, spurter fra den andre delen av stua og bort til TV`n så fort ski-sendingene starter. Artige øyeblikk. Latterlige, men artige!

Bolla ser på ski…

Elin! Herlige Elin! Barndomsvenninnen som endelig har flyttet hjem igjen etter mange år i Dubai. Så herlig å kunne gjenoppta kontakten sånn skikkelig, ha muligheten til å møtes, skravle og le. Jeg tenkte særlig på det den formiddagen jeg satt på bussen på vei innover til Strømmen, for å møte Elin til lunsj og skravlings. Tenkte på hvor heldig jeg er som fremdeles har de trygge fine jentene fra barndommen i livet mitt. Det var et fint øyeblikk. Bussturen, lunsjen på Strømmen, skravlingen og latteren. Herlig, herlig øyeblikk!

 

Tar bussen til Strømmen, og gleder meg over minner og venner.

Tegneoppdrag. Mange av dem faktisk. Så mange at jeg ikke helt er i mål enda, men jeg jobber med saken. Ekstra spennende å få bidra til et prosjekt fra en gruppe studenter i Oslo. Elevbedriften har som mål å lage drikkeflasker med trykk av to av mine motiver, og forhåpentligvis få de ut for salg i lokale butikker. Tegningene ble ihvertfall ferdig denne uka, og jeg håper virkelig at de får drikkeflaskene ut i produksjon. Det hadde vært så gøy, å ha drikkeflaske med eget motiv. Kreativ og oppfinnsom ungdom, og det var så artig å bli spurt om å bidra. Fint øyeblikk!

Ville du kjøpt en drikkeflaske fra en elevbedrift med et av disse motivene?

Den dagen postmannen kom med pakke fra Irene. Om jeg tok til tårene? Jah…det har visst blitt min greie det der! Grine når folk er snille, helt uten grunn, bare fordi! Det finnes altså så mange rause mennesker der ute! Irene hadde strikket sokker, NYDELIGE sokker, til måsagubben og alle podene. Sånne kunstverk av noen sokker, og gutta var i ekstase! De elsker ullsokker, og den enste vi kjenner som strikker er oldemor, og hun strikker ikke lenger. Derfor var det ekstra stas med varme føtter akkurat nå, og gubben og gutta har bodd i de nye sokkene hele helgen. Herlig, gledelig øyeblikk! Tusen hjertelig takk Irene! Jeg skal love deg at lykken var stor!!! Og om du leser dette vil jeg gjerne at du sender meg adressen din. Podene har en liten ting de gjerne vil sende deg, som takk for sokkene.

 

Eldste poden med varme føtter <3

Barndommens lørdagsgoderi! OMG! For en godis-entusiast som meg var lykken svær da jeg plutselig på sånn lagerutsalg fant favoritten fra barndommen, som jeg ikke har funnet i de lokale butikkene på maaaange år. Kjøpte fire stk, og angrer på at jeg ikke kjøpte fler! Alle er spist opp….gikk fort det gitt! Og selv om jeg ble sånn smått deppa da jeg innså at det var tomt, så lever jeg lenge på den gleden det var å sette tenna i herlige salte lakris-minner. Fint øyeblikk!

Barndommens lørdagsgodteri.

En kveld på byen. Litt overdrivelse der egentlig, for nå er vi blitt så gamle og kjedelige at vi knapt orker siste slurken med vin til maten, men herlig likevel. Jentene. Den lille gjengen som engang var barndommens trygge gruppe bestevenner. Vi som engang var tidenes kanskje med u-kule fjortiser, men som nå omtaler oss selv som dødskule førtiser. Middag i Lillestrøm fredag kveld, men denne herlige flokken. Vi prøver å finne tid til dette noen ganger i året, og det er akkurat like koselig hver gang. Middag på Chi, knising og fjas, oppdateringer på livet. Herlige damer, herlig kveld, herlig øyeblikk, og den aller beste mojitoen jeg noen gang har smakt!

Det øyeblikket jeg var midlertidig utilregnelig, slo på egoist-tromma og spanderte nye blyanter på meg selv. 149 spenn, for blyanter. Følte meg gal, fikk litt dårlig samvittighet, men fikk sånn shoppingadrenalin også, og gledet meg stort over innkjøpet. Det høres sikkert merkelig ut, men et sett nyspissede gråblyanter er stor lykke når man sitter og tegner bare for gøy. Så derfor, nye blyanter i hus, fint øyeblikk!

Lykke!!!

Solskinn! Selv om jeg satt inne. Det øyeblikket da sola tittet frem etter mange dager med gråvær. Solskinnet som laget så herlig skyggespill gjennom kjøkkenvinduet og helt inn på stuegulvet. Solskinnet som gjorde at de møkkete vinduene virkelig kom til sin rett (jeg er en dårlig husmor altså!), som fikk Bolla til å rulle rundt på parketten mens hun forgjeves prøvde å fange alle støvkornene som ble synlige og som danset i lufta. Solskinn er bra! Solskinn gir fine øyeblikk!

Fanger dansende støv i solskinn.

Rusle rundt med en kaffekopp i hagen, og gjøre ingen ting! Bare være provoserende lat, og leke oppsynsmann for poden som hugget ved i enden av hagen. Henge irriterende over gjerdet, blid som ei sol, mens poden svetter og gjør seg fortjent til den 200-lappen han er lovet for arbeidet. Vinterferie på sitt beste. Se på at ungen jobber. Blir jeg ikke årets mor nå, så veit ikke jeg 😉

Svett vedhugger tar bilde av mindre sliten kaffedranker.

Og slik gikk uka. Lenge leve latskapen og de små øyeblikkene. Hurra for stilongs og gubbens crocks på føttene. Hurra for vaffel med brunost, for lunsj og middag med gode venner, hurra for dager man kan sove til tidlig formiddag og hurra for pusekatter som nyter å ha måsafolket hjemme hele dagen. Hipp hurra for små hverdagsøyeblikk!

Vinterferie-outfit! Skulle vært moteblogger!

Ønsker deg en nydelig søndag, og om du har tid vil jeg veldig gjerne vite hva ditt fineste øyeblikk var i uken som gikk. Vi blogges!

 

Ukas små øyeblikk.

Helt slått ut, eller full av energi. Mellomting, hva er det? Står under M- i fremmedordboka.

Men langflat i stabilt sideleie på sofaen, eller midt ute i skogen med joggesko på beina og musikk på ørene, fine øyeblikk har jeg hatt uansett, mange av dem faktisk.

Vinterhjerte. Detaljer man bare må stoppe opp og forevige.

Selv på dager hvor kroppen er nede for telling finnes det små øyeblikk å gripe tak i. En lang natt med hamrende hjerte endte med en litt ufrivillig hjemmedag, og humøret var deretter. For det er kjipt å måtte si fra til kolleger at man ikke kommer, særlig når man vet akkurat hvor mye som skjer på jobben. Men så kommer minste poden hjem fra skolen, blid som ei sol, kaster et blikk på den noe snerpete mora og sier: “Skal vi drikke kaffe ved bålplassen vår heller?” Også gjorde vi det. Kokte kaffe, tente bål, og spiste sjokolade mens vi satt på en skinnfell, under et teppe, i sola bak ved bålplassen, en helt vanlig ettermiddag. Og humøret stek for hvert trekk med frisk luft hodet fikk, og det gjorde heldigvis formen også. Tilbake på jobb dagen etter, litt mer uthvilt, og ihvertfall mye blidere. Fint øyeblikk. Kaffe og ettermiddagssol. Ja, absolutt et av ukas aller fineste.

Kaffe i sola. Foto: Poden

Den dagen tante og onkel tilfeldigvis var på Bjørkelangen. Det er så fint når ting bare skjer, uten at det er planlagt. Herlige tante og onkel som spanderte lunsj på kafeen. Fin stund, god mat, fin samtale, med to mennesket jeg er så glad i. Tante fikk shoppa litt også, i butikken til Mona. Takk for maten, og for praten, tante Mariann og onkel Øyvind. Herlige øyeblikk.

Tante Mariann <3

Den ski-gale katta. Vet ikke helt hvorfor det er akkurat ski som fanger interessen til Bolla, men det er det altså, og det er jo ekstra stilig nå som det er VM. Uansett, er det en skiløper på TV er Bolla hypnotisert, og sitter pal foran titte-kassa til samtlige løpere har kommet over målstreken. Nå kommer sikker “mamma-politiet” til å hytte med pekefingeren, og gneldre om at man ikke skal bruke Tv`n som barnevakt for unga, men det gir jeg en lang banan i! For alt som holder den katta opptatt nok til å la potteplantene og tærne mine i fred er gull verdt! Så da så!! Ski-VM, og svær skjerm, og ei hypnotisert katte, genialt øyeblikk!!!

Heia Norge!!

Anita!!! Anita var et fint øyeblikk! Anita hadde en av de aller fineste hobby-bloggene jeg vet om for mange år siden, og jeg var stormforelsket i absolutt alt hun laget. Superkreativ dame, og hyggeligere enn folk flest! Tidligere denne uka var hun innom måsahuset og avleverte flere poser hobbysaker hun ikke lenger bruker! Altså, hvem gjør sånn? Bare fordi!?? Anita! Hun gjør det. SÅ masse fine saker, og jeg klør i fingrene etter å lage noe. Mekke sammen noen kort, kose meg med litt kreativitet, lage noe! Tusen, tusen hjertelig takk Anita! For hobby-stæsjet, for alt godiset til pusene, for at Bolla fikk jakte litt på frynsene i skjerfet ditt, og for praten. Herlig øyeblikk, og jeg gleder meg til å kreere noe gøy med alt jeg fikk i vinterferien! Neste gang må vi spise kake 😉

Når Lillegrå synes nye hobbysaker er like gøy som meg.

Blomsterbuketten fra to av de flotte ungdommene jeg får tilbringe dagene mine sammen med. Ingen grunn egentlig. Ingen merkedag. Likevel kom de med en nydelig bukett rett før jeg skulle pakke og gå hjem for dagen, bare fordi. To brede smil, to lange gode klemmer, og ønsker om en fin vinterferie. Det var et sånt øyeblikk som liksom satte meg litt ut. Ble bare stående der som et lammet spørsmålstegn noen øyeblikk før jeg fikk tatt meg sammen, takket, og lurt til meg enda en klem. Det er sånn øyeblikk som nesten slår bena litt unna under meg, og jeg ble gående hele veien hjem å tenke på hvor heldig jeg er. Ikke fordi jeg fikk blomster egentlig, selv om det selvsagt var veldig hyggelig, men fordi jeg føler jeg har virkelig landet, i en jobb jeg trives i, til tross for at jeg titt og stadig tenker at jeg ikke strekker nok til der heller. For en som sverget at hun aldri skulle arbeide med ungdom..og her er jeg liksom, og kunne for øyeblikket aldri tenkt meg å gjort noe annet. En følelse jeg unner alle arbeidstakere, uansett hvilket yrke de er i. Tenk å få være til hjelp, tenk å kunne glede seg til å gå på jobb, tenk å få le høyt og lenge sammen med så mange flotte unge mennesker. Herlige øyeblikk!

Tenk at det finnes slike rause ungdommer!

Den morgenen jeg spiste frokost før hanen gol, med den eldste poden. Da jeg klemte han, ønsket god tur, og så at han satte seg i drosjen på vei til Gardermoen sammen med resten av gjengen i firmaet han er lærling i. Så slo det meg….at der drar han, ut på tur, sin aller første flyreise, i en alder av 19 år. Han som knapt ville overnatte hos mormor og morfar engang da han var mindre, den lille, hjemmekjære, forsiktige poden vår. Og så dro han, ut på eventyr, som om det var den største selvfølge. Hver dag har jeg fått meldinger og snapper, bilder av eventyret. Gutteturen. Det er ingen tvil om at han koser deg. Og det var et herlig øyeblikk det. Å stå der, vinke til gutten min, som egentlig er en ung mann, og vite at han er så trygg, så klar for verden, men at han likevel kommer hjem igjen senere i dag. Gleder meg til å gi storepoden en lang klem nå! Bare fordi jeg fremdeles kan!

Poden sender bilder fra Polen.

En liten timeout med måsagubben. Den ettermiddagen vi kjørte opp til tjernet, bare for å komme litt bort fra måsahuset. Kjenne at vårsola varmet i ryggen, selv om kalenderen hardnakket påstår at det er februar! Sitte på et teppe tett sammen, nede ved det islagte vannet, og bare nyte litt stilletid. Fint øyeblikk!

Denne mannen og denne plassen <3

Og slik har øyeblikkene kommet og gått denne uka. Noen har jeg stoppet opp og tatt inn, andre har sikkert gått meg hus forbi. (merkelig uttrykk egentlig..hus forbi…hva med de som bor i blokk lissom!) Jeg har løpt i skogen, og ligget utslått på stuegulvet. Jeg har lest favorittdiktet om og om igjen, og jeg har rocka til sanger som nesten har sprengt den lille høytaleren i kjøkkenvinduet. Jeg har bakt boller og jeg har kokt suppe, vasket inne i skaper, og feid støv under teppet, sett tåredryppende brennaktuelle dokumentarer om nød og elendighet, og drømt meg bort i meningsløse, dog meget underholdende såpeoperaer! Den største smågodt bollen jeg noen gang har sett, en hilsen fra Dag Olav på jobben, kuleste fyren fra Eidskog!!! En kombinasjon av alt, fra rein kjedsomhet og selvmedlidenhet, til ren, skjær hverdagsmagi!

Sånne overraskelser. Lykke!!

Nå er det vinterferie for halvparten av måsahusets hverdagsfolk, og vi skal gjøre noe så herlig kjedelig som ikkeno! Det lover godt for den kommende uka.

Hva var ditt fineste øyeblikk i uka som gikk?

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Søndager altså. Nesten favorittdagen i hele uka, til tross for at det er arbeidsdag i morgen. Ingen ting slår fredag, men søndag kommer jammen tett oppunder.

Føler at jeg henger litt i stroppen akkurat nå. Skulle gjerne hatt litt mer energi, litt mer søvn. Det har manket litt på akkurat det denne uka. Opp om morgenene uten stort annet enn noen minutter i drømmeland, bort på jobb, også helt pumpa i det jeg setter føttene på trappa her hjemme. Skulle så gjerne hatt ork til så mye mer, men uka har likevel vært god, og det har vært mer enn nok av de fine små øyeblikkene.

Frokosten akkurat nå består av en skive med appelsinbrødet jeg bakte i går. Smaker nesten enda bedre i dag. Skikkelig innertier, til tross for at hele bakverket er et sånn spontant slumpverk, proppet av rester fra kjøleskapet. Ingen oppskrift, bare masse appelsin, litt kanel, kesam, philadelfiaost, egg, mel, kardemomme….også likevel så saftig og godt. Nydelig med brunost, og dagens første kaffekopp. Da kan jeg like gjerne notere dette som et av ukas øyeblikk. Sitter her med frokosten, og de eneste lydene i huset foreløpig er knitringen fra peisen, pusen som maler borte på sauseskinnet, og fingrene mine på tastaturet. Bloggøyeblikket. Nuet. Herlig!

Saftig appelsinbrød med brunost, kaffe, og litt søndagsblogging!

Det jeg faktisk HAR orket denne uka, er et par turer i skogen før kveldsmørket. Elsker at dagene er lengre og kveldene noe lysere. De dagene hvor tretten kommer allerede siste økta på jobb er slike turer ut i frisk luft helt avgjørende for resten av kvelden. Frisk luft, bevegelse, om enn bare for en drøy halvtime, gjør underverker for både kroppen og hodet. Den siste dagen før snøen falt igjen, det var en sånn herlig ettermiddag. Deilig, kjølig luft, men ikke kaldt. Tenk at skogen kan by på så masse farger og lukter, og det på en vinterdag. Nydelig øyeblikk.

 

Tenk at det finnes slike små perler, midt inne i skogen. Nydelig plass, og nydelig øyeblikk.

Utviklings samtale med minste poden på skolen. Den aller siste. Så rart å tenke på, at den minste poden om noen måneder også er ferdig med grunnskolen, og så til de grader klar for nye utfordringer. Han har, i likhet med storebrødrene, planene klare, og videregående er allerede søkt. Vi krysser fingrene for at han kommer inn på førstevalget. Så var det denne utviklings samtalen da. For siste gang. Poden, læreren og jeg. Kun 20 minutter, ingen store temaer å ta opp, grei gutt og alt det der. På turen hjem måtte jeg stoppe opp og trekke pusten litt. Kjenne på at det både var deilig og vemodig at den siste samtalen var over. Kjenne på takknemlighet over læreren, som i likhet med alle de andre lærerne poden har vært så heldig å ha, ser akkurat han for den han er, og hele tiden har omfavnet det som gjør vår pode til akkurat vår pode. At det er rom for å være litt stille, litt kreativ, litt sår, litt lun, rom for å være bare seg selv. Det var godt å kjenne på. Godt og vemodig, men absolutt et fint øyeblikk.

 

På vei til skolen, for den aller siste foreldresamtalen.

Kanelsnurrer. Alle øyeblikk med kanelsnurrer er gode øyeblikk. Den ettermiddagen en deig hadde kaldhevet i kjøleskapet mens vi var på skole og jobb. Så fort gjort og snurre ut noen godsaker på kveldingen når deigen allerede er ferdig. Hevet mens vi spiste middag, også tadaaa… kanelsnurrer og iskald melk til kveldsmat. Det var et fint øyeblikk. Når lukten av nystekt bakverk sprer seg rundt på Måsan, og gubbe, poder og podenes kompiser og venninner kommer krypende ut av lukkede dører og garasjeporter, får å samles i sofaen, og bare gafle i seg godsaker. Lun stemning, latter, og bakverk. Huset fullt. Nydelig øyeblikk. Angrer på at jeg ikke tok bilde av den overfylte sofaen, men likevel, stemningen sitter igjen i hjertet. ( Nå var jeg dyp nå!!!)

 

Da han eldre herremannen med pelslue og lodden bikkje gliste bredt og ropte “Hahahaa! Gjenopplever du barndommen eller??? Pass på så du itte blir blaut på sokka nå!!!”  Jeg var ikke klar over at det gikk noen på stien bak meg da jeg tok rennefart og sklei over isen på sølepyttene som om jeg var Sonja Henie, og pytten var en OL-arena! Det er noe med tynn is på sølepytter som gjør at jeg blir sånn akutt 4 år i hodet, og trangen til å skli, hoppe og knuse blir større enn trangen til å fremstå som en sofistikert voksen kvinne. Og da lo jeg høyt, det øyeblikket jeg ble tatt på fersken av mann med hund, i å skli og knuse is. Og da lo han også! Så hevet vi armen, vinket som om vi var gamle kjente, ønsket hverandre en fin dag videre, og gikk hver vår vei, smilende begge to. Flaut og fint øyeblikk. Mest fint!

Barnslig..men verdt det!

Musikken i måsahuset. Den konstante musikken, den gjør meg glad. Gitarspillingen fra podenes rom oppe, og fløyta som er børstet støv av igjen. Man blir nesten avhengig av bakgrunnslyden musikken gir. Da vet man at huset er fult av ungdommer, selv når man ikke ser dem. Denne uka kom et nytt gammelt instrument i hus. Munnspillet etter måsagubben sin morfar har funnet veien fra svigers og hit, og minste poden er nå igang med å lære seg kunsten å spille munnspill. Og han får det til, sakte men sikkert sitter tonene, og snart spiller han hele låta slik Reodor Felgen gjør rett før rulleteksten flyter over skjermen og Flåklypa. Nytt liv i gammelt instrument, historie og musikk. Gledelig øyeblikk.

Og slik har dagene gått, med små øyeblikk som bare har ventet på å bli fanget opp. Kaffe med en venninne på senteret, en hyggelig melding fra en elev, et blidt ansikt som endelig er tilbake i flokken av gale kvinnfolk på kontoret. En ny bukett knitrende tulipaner i et gammelt melkespann, en kveld alene hjemme, bare måsagubben og jeg, mens podene dro på handletur til Sverige.

En liten Bolla-pus som venter utålmodig i vinduet når hun ser podene kommer gående hjemover på den gamle stien utenfor kjøkkenvinduet, en liten shoppingrunde på Skeidar med svigerfar, og den ettermiddagen en avtale om middag med en gammel skolevenn neste uke ble inngått. Små, fine og hverdagslige øyeblikk, som til sammen utgjør en helt alminnelig, men likevel så innholdsrik hverdagsuke. Så sitter jeg her, enda en søndag, og er så glad for alle de små øyeblikkene jeg har klart å lagre. De er gull verdt, og det er du også! (så vet du det!)

 

Håper du har holdt av noen øyeblikk i uka som gikk, og at uka som kommer byr på enda flere.

Vi blogges.

 

 

The ugly Snap Chat truth.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Denne dama er ikke et glansbilde! Nei, dette er ikke en middelaldrende hobbyblogger med eksponeringsbehov ute på fisketur etter komplimenter for å styrke eget selvbilde, dette er beinharde fakta.

Jeg synes ikke synd på meg selv, ei heller har jeg et sykelig selvbilde som trenger konstant oppbacking fra de rundt meg. Jeg er egentlig glad i meg selv. Helt sant. Liker den jeg er, og har, etter mange år endelig kommet det punktet at jeg omfavner både de ekstra kiloene, de små grå, de litt for store neseborene, vannkopparret i panna, den litt for lange kroppen, og de litt for store manndige føttene. Alt dette er meg, og jeg er helt ok!

Når alt det er sagt skal det likevel sies at når jeg ser meg i speilet strekker jeg gjerne på halsen slik at dobbelthaka blir mindre synlig. Jeg trekker inn magen når jeg speiler meg fra siden, og jeg smiler…for mitt vanlige avslappede ansikt har en tendens til å se kriminelt ut…Det har jeg arvet av pappa…ingen tør å hilse på oss når vi er avslappet eller konsentrerte…da ser vi farlige ut.

 

Så ja, i speilet retter jeg ryggen, “jukser litt”, og på den måten er ikke fasaden så alvorlig gæær`n likevel. Etter klokken fem om kvelden speiler jeg meg ikke. Da ryker fasaden sammen med BH`n, maskaraen, og hold-in-trusa. Etter kokken fem slipper puppene fri fra “fengselet”, og denne frua trekker inn i bomull, flanell og ull. Etter klokken fem er det komfort for alle penga, og det er helt greit, for det er det INGEN som ser likevel.

 

Men…så har vi måsagubben da. Mannen i mitt liv. Sjarmøren med pels på ryggen, og en egen evne til å plassere konas overdimensjonerte manneføtter godt ned på bakken. For han har gjort sport av, hele det siste året, å gjøre narr av den kanskje mest u-glamorøse blogger`n på hele kloden. Dette i form av bilder han sender meg på Snap. Bilder tatt mer eller mindre i smug, på de tidspunktene jeg minst aner det.

 

Når man har jaget det kattekreket gjennom hagen, i pysj, og gubben synes han er gøyal!

Dette har resultert i en bildeserie jeg kanskje ikke akkurat er stolt av, men som vi har ledd høyt av i tide og u-tide. Og nå, i disse tider hvor det krangles i blogger, og media og diverse diskusjonsforum på TV om unge menneskers holdninger til eget utseende og kirurgiske inngrep, tenkte jeg som så, at: “Pokker heller, jeg slår et slag for naturlig forfall!”

 

Så om du vil velte deg litt i uglanset, uretusjert, og tidvis skremmende u-glamorøs bildeserie av et ganske normalt kvinnfolk som for lengst har sett sine glansdager, da kan du bare skrolle deg nedover. Og om du ikke føler deg bittelitt bedre med deg selv når du har skrolla ferdig, da er det no alvorli`gæærn`t med deg!

 

Venter på burger på Mc. Donalds…Snasen dame!
Dronninga av grøntfor.
Når haka henger ned på brystkassa!
Når klokka bikker 18.00 og du har runda 43 år… Party-party!
Et spennende liv…Sjekk de svære nesebora!!!
Ansiktsløftning på 1-2-3!
Middagshvil…rakk ikke gå fra bordet engang!
Når fasaden “sprekker”… Tok du den?
Konsentrert…
Når du tar gubben på fersken i å knipse bilder!
Rett før man sovner…på stolen!
Og rett etter at man har sovna!
Jah…
Prosit!
Altså…sosiale medier? Avhengig? Jeg???
Han fikk kjeft når dette bildet ble tatt!!!
Tornerose du lissom…
Morratryne og morraånde. Fy fader for et kvinnfolk jeg er 😉
Bildet er selvsagt delt med podenes velsignelse!
Jeg fant synderen….De svære nesebora er godt for noe!
Bare de med skikkelig skills fikser dette!
Fine damer trenger ikke gaffel!
Min absolutte favoritt! SJEKK det settet med hengepupper da! Bare velter deg over magen lissom!!!!
Er det mulig å bli mer u-lekker lissom???
Det styggeste badet i verden hindrer ikke denne dama i å lese facebook oppdateringer fra folk jeg knapt kjenner ihvertfall!

Klokka er snart fem folkens. På tide å kroppens forfall få skinne…bare se opp for hårete menn med mobilkamera! Pleier du å være snasen på alle bilder eller???

God fredag!

 

Ukas små øyeblikk.

En av elevene jeg hadde i fjor sendte meg et bilde i går. Et bilde av meg selv, tatt av eleven, til et fotoprosjekt de hadde i fjor. Det handlet om sosiale medier, hvordan vi fremstiller oss selv. Bildet av meg skulle bare være en liten del av det, rynkene rundt øynene skulle fjernes. Altså, meldingen fra den tidligere eleven var et fint øyeblikk. Vi ble sittende å skrive litt frem og tilbake en snau halvtime. Oppdatere hverandre på stort og smått. Det gleder meg så innmari når det går ungdommen godt, og særlig de det er aller vanskeligst å slippe taket på. så jo, det var helt klart et slikt fint øyeblikk.

Så ble jeg sittende å se på bildet jeg fikk tilsendt. Smilet er mitt, øynene er mine, oppover-håret, joda det var meg. Jeg tok meg selv i å være ganske fornøyd med bildet, faktisk! Det er jeg ikke ofte! Og ihvertfall ikke nå om dagen. For jeg føler at øynene er matte, rynkene dypere, huden er vintertørr, og smilet når ikke alltid opp til øynene. Ikke fordi det er noe galt i den forstand, kun en kombinasjon av årstid, en del søvnløse netter, lite tiltak når det kommer til å nå den berømte dørstokkmila, tankespinn rundt store poder og utgifter til førerkort…livet, rett og slett. Et øyeblikk tenkte jeg at jeg skulle bytte profilbilde på facebook eller instagram, kult å føle seg litt fresh på et bilde liksom.

Meg. Men smilerynkene er nesten vekk, og arret midt i panna er duset ut. Hvorfor er det likevel dette jeg fikk lyst til å vise andre?

 

Men så slo det meg…hvorfor? Hvorfor hadde jeg plutselig behov for å fremstille meg selv som noe jeg ikke er akkurat nå, og til hvem egentlig? Hvem er det jeg ville skulle se det, og hvem er det jeg har behov for at skal tro jeg ikke har sånne furer i øyekroken når jeg smiler?

Jeg bytta ikke noe profilbilde. Istedet benyttet jeg tiden mens poder og gubbe var i garasjen til å faktisk trosse den hersens dørstokkmila! Jeg kokte kaffe, pakket tursekk, knøyt joggeskoa, og trasket ut, og opp i skogen. I to timer gikk jeg! Deler av veien i følge med minste poden. Vi skravlet og gikk, og etter å ha stoppet ved tjernet og drukket hver vår  kopp med litt varmt i, jogget han grusveien hjem, mens jeg gikk en ekstra runde i skogen. Gikk og gikk, til tærne var kalde og våte, føttene vonde, og ryggen svett. Og jo lenger jeg gikk, jo mer energi fikk jeg. Og det var et fint øyeblikk det!

Tåkete vær, men klart hode. Fin kombinasjon, og fint øyeblikk.

Da jeg endelig kunne ta av og vri opp sokkene, og varme kalde tær foran flammene i peisen hjemme, sendte poden meg bildet han tok oppe ved tjernet. Ikke noe glansbilde det heller, slett ikke noe profilbilde på sosiale medier, men jeg kjente at jeg ga faen. (Pardon my french!) Og det var faktisk et fint øyeblikk det og. Bare omfavne rynkene, den litt tørre vinterhuden, det noe slitne smilet, og kinnene som var røde av rått Februar-vær, og bare tenke at sånn, sånn er jeg akkurat nå! Fint øyeblikk. Å bli så gammel at det er viktigere med varme tær, enn et skjønnhetsfilter!

Og sånn er det egentlig! Poser under øynene, trette øyene, rynker i øyekroken, arr i panna, og litt pløsete vinterfjes. Det er helt greit, det også!

Den rosa morgenen. Da minsten og jeg tok følge til jobb og skole. Jeg gikk egentlig litt i min egen verden og snakket om “da jeg var ung”, da poden plutselig stoppet midt i veien, så seg rundt, og sa: “Dette er sånn vær du pleier å blogge om på søndagene ass, mamma!”  Og da stoppet jeg opp og, for det var sånt vær. Hele gata var liksom plutselig rosa. Nysnøen, himmelen, og alt imellom. Rosa! Så da stod vi der da, som to tomsinger, på vei til skolen, og bare kikket rundt oss. Vakkert var det, rett og slett. Også var det et fint øyeblikk da, både for poden og meg.

Rååååååsa!

Alt annet en kjedelige brødskiver til frokost. Det gir fine øyeblikk. Stekte sånne saftige lapper denne uka, og de har holdt seg så godt i kjøleskapet. Så hver morgen har jeg spist lapper, med smør og appelsinmarmelade. Kun fem ingredienser, likevel så godt. Egg, appelsinjuice, kardemomme, cottage cheese og havregryn. Snadder. Herlige, mettende frokostøyeblikk!

Ihvertfall ikke brød!

Den søvnløse natten. Da jeg kastet inn håndkle kl to om natten, krøp inn i en diger flanellpysj, tente opp i peisen, og ble sittende resten av natten og tegne til bloggen om den noe uheldige prøvetimen med poledancing. Takk for responsen på det innlegget forresten, alltid hyggelig når mine “feilgrep” kan få andre til å trekke på smilebåndet. Uansett, gamle ballader på YouTube, en katt i fanget, lykkelig fordi matmor tilbringer natten i stua, varm te, kjeks, og fri utfoldelse med blyant og tusj. Fint øyeblikk. Søvnløst, men fint.

Den dagen eldste poden ble 19. Herlighet! Tenk på det, at jeg har en pode som er 19!!! Det kjennes bare så rart. Så stor, fin og reflektert. Arbeidsom, kreativ, snill! Så ble jeg sittende og mimre da, som jeg alltid gjør når en av podene fyller år.

Tenk at denne lille poden er 19 år!!!

Kikke i album, la tankene vandre til den lille, forsiktige gutten. Han med de lange klemmene, og den lyse luggen. Fint øyeblikk.

Når lillebror ordner bursdagsgave til storebror… brødre ass…

Poden ble feiret samme kveld, da besteforeldrene og oldemor kom til middag. For en fin kveld. Sammen sånn, måsafamilien, to bestefedre og en mormor, også oldemor da. Siste oldemor. Middag, og kaker. Sitte sånn rundt et langbord som egentlig ikke er så langt likevel, skravle, tulle, le. Bare ha litt tid sammen.Feire bursdag midt i uka. Det var et fint øyeblikk det.

Oldemor.

Å ha huset for seg selv en hel ettermiddag. Ingen planer, absolutt ingen. Sovnet på sofaen, drømte om kinderegg, og våknet av at katten som hadde sovnet på saueskinnet ved siden av meg snorket. Skal ikke kimse av en ettermiddagsdupp sånn ca midt i uken altså! Herlig, avslappende øyeblikk.

 

Skrullingene jeg jobber sammen med. Egentlig er det en skrulling som har underholdt meg mest denne uka. Altså, finnes det noe bedre enn folk som fleiper og tuller på arbeidsplassen? Latter er også undervurdert altså, skikkelig også. Først knakk jeg i vinkel da Kine hadde hengt opp plakat på plassen min da jeg kom mandag morgen, bare fordi hun visste at jeg hadde vært på poledancingkurs lørdagen før. Hun hadde akkurat like lite trua som meg på at det skulle ende godt!

Og på fredag, da jeg kom tilbake til kontoret etter lunsj hadde hun skaffet meg en “venn”. Kine skulle vært interiørdesigner altså! Elsker at lampa nå passer enda bedre til arbeidsplassen jeg går så hardt inn for å gjøre ekstra personlig. Den lampa må få et eget navn. Uansett, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Blottet for storslått magi, likevel full av fine små hverdagsøyeblikk. Kaffe med Mona, lunsj og hyggelig prat med en barndomsvenn jeg ikke har sett på altfor lenge, spise karameller med en elev i friminuttet, sove lenge lørdag morgen i en varm armkrok, spise kald bringebærpai til kveldsmat to kvelder på rad, knuse is på fryste vasspytter med røde tøysko, og endelig kunne se bunnen av skittentøyskurven…selv om den gleden ikke varte stort lenger en en halvtime.

Håper du har funnet litt hverdagsmagi denne uka, at de små øyeblikkene har gitt deg glede, også håper jeg at du også setter mer pris på varme tær, enn bilder med “rynkefilter”. Riktig fin søndag til deg og dine!

Vi blogges.