Søndager altså. Nesten favorittdagen i hele uka, til tross for at det er arbeidsdag i morgen. Ingen ting slår fredag, men søndag kommer jammen tett oppunder.

Føler at jeg henger litt i stroppen akkurat nå. Skulle gjerne hatt litt mer energi, litt mer søvn. Det har manket litt på akkurat det denne uka. Opp om morgenene uten stort annet enn noen minutter i drømmeland, bort på jobb, også helt pumpa i det jeg setter føttene på trappa her hjemme. Skulle så gjerne hatt ork til så mye mer, men uka har likevel vært god, og det har vært mer enn nok av de fine små øyeblikkene.

Frokosten akkurat nå består av en skive med appelsinbrødet jeg bakte i går. Smaker nesten enda bedre i dag. Skikkelig innertier, til tross for at hele bakverket er et sånn spontant slumpverk, proppet av rester fra kjøleskapet. Ingen oppskrift, bare masse appelsin, litt kanel, kesam, philadelfiaost, egg, mel, kardemomme….også likevel så saftig og godt. Nydelig med brunost, og dagens første kaffekopp. Da kan jeg like gjerne notere dette som et av ukas øyeblikk. Sitter her med frokosten, og de eneste lydene i huset foreløpig er knitringen fra peisen, pusen som maler borte på sauseskinnet, og fingrene mine på tastaturet. Bloggøyeblikket. Nuet. Herlig!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det jeg faktisk HAR orket denne uka, er et par turer i skogen før kveldsmørket. Elsker at dagene er lengre og kveldene noe lysere. De dagene hvor tretten kommer allerede siste økta på jobb er slike turer ut i frisk luft helt avgjørende for resten av kvelden. Frisk luft, bevegelse, om enn bare for en drøy halvtime, gjør underverker for både kroppen og hodet. Den siste dagen før snøen falt igjen, det var en sånn herlig ettermiddag. Deilig, kjølig luft, men ikke kaldt. Tenk at skogen kan by på så masse farger og lukter, og det på en vinterdag. Nydelig øyeblikk.

Utviklings samtale med minste poden på skolen. Den aller siste. Så rart å tenke på, at den minste poden om noen måneder også er ferdig med grunnskolen, og så til de grader klar for nye utfordringer. Han har, i likhet med storebrødrene, planene klare, og videregående er allerede søkt. Vi krysser fingrene for at han kommer inn på førstevalget. Så var det denne utviklings samtalen da. For siste gang. Poden, læreren og jeg. Kun 20 minutter, ingen store temaer å ta opp, grei gutt og alt det der. På turen hjem måtte jeg stoppe opp og trekke pusten litt. Kjenne på at det både var deilig og vemodig at den siste samtalen var over. Kjenne på takknemlighet over læreren, som i likhet med alle de andre lærerne poden har vært så heldig å ha, ser akkurat han for den han er, og hele tiden har omfavnet det som gjør vår pode til akkurat vår pode. At det er rom for å være litt stille, litt kreativ, litt sår, litt lun, rom for å være bare seg selv. Det var godt å kjenne på. Godt og vemodig, men absolutt et fint øyeblikk.

Kanelsnurrer. Alle øyeblikk med kanelsnurrer er gode øyeblikk. Den ettermiddagen en deig hadde kaldhevet i kjøleskapet mens vi var på skole og jobb. Så fort gjort og snurre ut noen godsaker på kveldingen når deigen allerede er ferdig. Hevet mens vi spiste middag, også tadaaa… kanelsnurrer og iskald melk til kveldsmat. Det var et fint øyeblikk. Når lukten av nystekt bakverk sprer seg rundt på Måsan, og gubbe, poder og podenes kompiser og venninner kommer krypende ut av lukkede dører og garasjeporter, får å samles i sofaen, og bare gafle i seg godsaker. Lun stemning, latter, og bakverk. Huset fullt. Nydelig øyeblikk. Angrer på at jeg ikke tok bilde av den overfylte sofaen, men likevel, stemningen sitter igjen i hjertet. ( Nå var jeg dyp nå!!!)

Da han eldre herremannen med pelslue og lodden bikkje gliste bredt og ropte “Hahahaa! Gjenopplever du barndommen eller??? Pass på så du itte blir blaut på sokka nå!!!”  Jeg var ikke klar over at det gikk noen på stien bak meg da jeg tok rennefart og sklei over isen på sølepyttene som om jeg var Sonja Henie, og pytten var en OL-arena! Det er noe med tynn is på sølepytter som gjør at jeg blir sånn akutt 4 år i hodet, og trangen til å skli, hoppe og knuse blir større enn trangen til å fremstå som en sofistikert voksen kvinne. Og da lo jeg høyt, det øyeblikket jeg ble tatt på fersken av mann med hund, i å skli og knuse is. Og da lo han også! Så hevet vi armen, vinket som om vi var gamle kjente, ønsket hverandre en fin dag videre, og gikk hver vår vei, smilende begge to. Flaut og fint øyeblikk. Mest fint!

Musikken i måsahuset. Den konstante musikken, den gjør meg glad. Gitarspillingen fra podenes rom oppe, og fløyta som er børstet støv av igjen. Man blir nesten avhengig av bakgrunnslyden musikken gir. Da vet man at huset er fult av ungdommer, selv når man ikke ser dem. Denne uka kom et nytt gammelt instrument i hus. Munnspillet etter måsagubben sin morfar har funnet veien fra svigers og hit, og minste poden er nå igang med å lære seg kunsten å spille munnspill. Og han får det til, sakte men sikkert sitter tonene, og snart spiller han hele låta slik Reodor Felgen gjør rett før rulleteksten flyter over skjermen og Flåklypa. Nytt liv i gammelt instrument, historie og musikk. Gledelig øyeblikk.

Og slik har dagene gått, med små øyeblikk som bare har ventet på å bli fanget opp. Kaffe med en venninne på senteret, en hyggelig melding fra en elev, et blidt ansikt som endelig er tilbake i flokken av gale kvinnfolk på kontoret. En ny bukett knitrende tulipaner i et gammelt melkespann, en kveld alene hjemme, bare måsagubben og jeg, mens podene dro på handletur til Sverige.

En liten Bolla-pus som venter utålmodig i vinduet når hun ser podene kommer gående hjemover på den gamle stien utenfor kjøkkenvinduet, en liten shoppingrunde på Skeidar med svigerfar, og den ettermiddagen en avtale om middag med en gammel skolevenn neste uke ble inngått. Små, fine og hverdagslige øyeblikk, som til sammen utgjør en helt alminnelig, men likevel så innholdsrik hverdagsuke. Så sitter jeg her, enda en søndag, og er så glad for alle de små øyeblikkene jeg har klart å lagre. De er gull verdt, og det er du også! (så vet du det!)

Håper du har holdt av noen øyeblikk i uka som gikk, og at uka som kommer byr på enda flere.

Vi blogges.