Søndag igjen, og god morgen til deg. Det står kaldt opp fra gulvet i stua…ulempen med gamle hus. Men, det varmer fra flammene i peisen, og det ryker fra en kopp fersk kaffe. Bare kaffelukten alene varmer jo skrotten. Jeg har på den samme gamle pysjen, den samme gamle strikkagenseren, og de samme slitte ullsokkene. Søndagen er, og skal bli lat. Det er planen. Den eneste planen for dagen. Eller, jeg skal bake litt, lage et bursdagskort, male to påske-egg, men det er sånne ting som bare er kos. Og hvis jeg klarer å endelig klemme tur meg noe fornuftig litteratur om barn og unges psykiske helse, så skal jeg få ferdig arbeidskravet til studiene også. Time will show.

Snakker om studiene. Denne uka var det Teams undervisning, og selv om jeg foretrekker det fysiske klasserommet når jeg skal lære noe, så er det fint å sitte hjemme og få forelesningen rett i stua også. Jeg satt på en side av bordet, fulgte undervisningen, jobbet med gruppearbeid, skrev notater, og gubben satt på den andre siden av bordet med sitt. Meg jevne mellomrom ble kaffekoppen fylt, sjokoladen sendt over bordet, og smil ble utvekslet. Så ja, hjemmeskole, ikke bare dumt det heller. Ganske fine øyeblikk.

Den dagen det banket på kontordøra tidlig om morningen, rett før skolen begynte, og to av jentene fra ei russegruppe trasket inn med en diger bag full av kaker de selger på dugnad. Jeg hadde betillt bare en boks denne gangen, greit å begrense det litt når man liksom føler at man bær kjøpe fra alle russegruppene. En boks kaker på pulten sånn på starten av dagen, slett ikke noe dårlig øyeblikk. Klappet meg selv på skulderen fordi jeg ikke åpnet den med en gang. Viljestyrke kalles det!!!

Fire minutter senere røyk jeg på en sjokoladebolle fra boksen. Pokker ass, viljestyrke finnes ikke i mitt vokabular… Men de var gode da! Sjokoladebolle til kaffen, genial erstatning for en sunn frokost. Det var jo tross alt fredag. Fint øyeblikk.

Blåsebort dagen. Nå står jo ikke akkurat skit-vær høyest på lista mi over fine øyeblikk i livet, men noen ganger er skikkelig møkkavær skikkelig digg! Det hadde vært en så lang dag på jobben. Tidlig på`n, seint hjem, mange såre ungdommer med behov for å snakke, og det kjentes som om skjorteskulderen var tung av tårer. Trøtt og lei kledde jeg på meg, umotivert for å traske hjem i vind og rein. Men så skjedde det liksom noe, når vinden blåse inn i hetta og regndråpene traff nesa. Jeg våkna liksom. Og lufta var så frisk at hodet ble klarere, og jeg kjente på takknemligheten av å skulle komme hjem til måsahuset, varm middag, tørre sokker og knitring i peisen. Godt øyeblikk. En vekker.

Den ettermiddagen gubben hentet meg på jobb, og hadde handlet med ferskt bakverk til bilturen hjem. Det var digg det!!! Nå er ikke bilturen hjem særlig lang, så vi kjørte en lang omvei bare for å sitte inni i den varme bilen, drikke kaffe ra thermo-kopp, og spise ferskt bakverk som smulet ned hele forsetet. Det skal ikke så mye til! Små, gode øyeblikk…og litt kalorier da!

Ut på tur. Sånne ettermiddager når det ikke er for kaldt, og ihvertfall ikke for varmt. Bare akkurat passe for ull, anorakk, joggesko og lange skritt. Det er fine øyeblikk det. Akkurat langt nok uti skauen til å komme litt hjemmefra, litt vekk fra folk, være aleine noen stunder, svette litt, bli akkurat passe andpusten og sliten, også tusle hjemover hjem i god tid før det blir helt mørkt. Gode øyeblikk.

Den dagen poden så rart på meg da jeg tok den siste frokostslurken med kaffe før vi begge skulle ut av huset og på jobb. Han lo fordi jeg visstnok så ut som en mannlig britisk naturfaglærer, og når en som er utprega morragretten ler før klokka er sju om morran, da er det et godt øyeblikk. Da vi i tillegg innså at kaffekoppen matcha antrekket flira vi enda mer. Vi “leker” ikke blokkere her i måsahuset altså.

Også er det den kaffekoppen da…eller, disse kaffekoppene. Jeg blir så glad av dem, og samlingen begynner å bli stor. Jeg kan bruke en ny kopp 14 dager på rad, og velge ut tekster etter humør. Gigger dem! Hver kopp gir så glade øyeblikk.

Tulipanene fra tante Unni. Jeg fikk en bukett tulipaner denne uka. Jeg elsker tulipaner. Litt fordi det var mamma sine favorittblomster, og litt fordi de minner om, og lover vår. Jeg elsker at de pakker seg sammen om kvelden, og springer ut igjen hver morgen. Som om de starter litt på nytt hver dag. Hvis ikke det er en ba metafor for å gripe øyeblikkene, så vet ikke jeg.

Også var det den buksa jeg sverget på at jeg ALDRI skulle kjøpe. Jeg hadde jo sånn tilsvarende olabukse i 1992, når den var på mote, og da jeg så smått begynte å registrere forrige skoleår at ungdommen igjen kledde seg i olabukser så vide som telt, da lo jeg høyt og rista på hodet. Sånne bukser var jeg ferdig med. Helt til mandag…fader altså, så ikke den komme. (like lite som jeg så den sjokoladebolle-smellen” komme. Så nå er jeg eier av syv kvadratmeter olastoff forkledd som ei bukse, og får litt flashbacks til ungdomsåra hver gang jeg tar den på. Er fire kviser og hubbabubba unna å gå niende klasse om igjen. Gøyale øyeblikk!

Og det var den uka, i korte trekk, fordelt på små hverdagsøyeblikk. Jeg har hatt våte tottilotter flere ganger enn jeg hadde tenkt. Jeg har handlet i Sverige, og kjøpt vin kun basert på fine etiketter.

Jeg har spist kake før frokost, støvsuget ville hybelkaniner, vært på spennende møte angående et lite stand up show jeg har takket ja til, og jeg har sovnet til lyden av regn mot ruta, og våknet til sol og hvite tretopper. Hverdagsuka, sånn hverdagsuker skal være. Håper uka som gikk gav deg noen fine øyeblikk, og at uka som kommer bringer noe fint. Vær grei med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Har du noen gang våknet opp på søndag og hatt følelsen av at det ikke har vært helg? At du ikke har fått landa? Der er jeg nå. Rett fra fredag til mandag. Eller, det kjennes sånn ut da, uten at det egentlig er tilfelle. Det er bare det at dette vanedyret har brutt vanene litt, og dermed gått på ei litta smell hva hviletid angår. Det er verdt det da, sånn for den mentale helsa sin del, men det koster også, når man er av typen som henter mest energi i eget selskap, innenfor husets fire vegger.

Men nå er et godt øyeblikk, selv om jeg kjenner litt på mangelen av søvn. Nå er søndagsøyeblikket, en fryd for vanedyret i meg. Som hver søndag knitrer det i peisen, jeg er pakket inn i varm ull og flanell, og kaffe og knekkebrød med brunost legger grunnlaget for et godt øyeblikk. Verden utenfor skal få være nettopp det i dag, verden utenfor.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Gårsdagen var så bra! Ut med gode venner. Spill, lek latter og herlig galskap i selskap av bra folk. Skikkelig bra folk. Vi har tenkt på det lenge, bare samles og la kvelden bli til etter hvert, glass for glass. Det beste med store unger er jo at man alltid har en sjåfør så man kommer seg trygt frem til festen, og det beste med å ha en måsagubbe er at man alltid kommer seg trygt hjem. Og det beste med gode venner er at feste ALLTID blir en innertier.  Jeg trengte gårsdagen, selv om den korter ned helgen. Den forlenger jo livet! Herlige øyeblikk.

Snøengler. En gjeng elever halvveis lå over pultene sine. Noen hadde øynene lukket, noen leste, alle skulle forberede seg til tverrfaglig fagsamtale, og stemningen var deretter. Så jeg spurte hvem som ville bli med ut og lage snøengler. Og de ble med, nesten hele klassen, for alt var bedre enn å lese, og ungdommene trenger sånne avbrekk, selv om det er noe så enkelt som å kave i snøen noen sekunder. Så ble vi kalde i nakken, våte i bukserumpa, men alle våknet. Både ungdommene og jeg, også ble det ett av disse fine små hverdagsøyeblikkene, da sola skinte, kulda beit, og skolegården dekket i nysnø ble full av snøengler.

De sjukt dårlige vitsene på kalenderen jeg fikk av Torunn da nyåret startet. De er SÅ dårlige. Du veit, så dårlige at man blir flau av å lese dem, og enda flauere av å faktisk le av dem. Men de skaper fine små øyeblikk, faktisk. For jeg leser de høyt, også gremmer kollegaene seg, også går det sport i å se hvem på kontoret som faktisk ikke klarer å holde latteren inne, også er den kollegaen dagens taper. Disse små øyeblikkene.

Den dagen alle elevene hadde fagsamtale, og jeg var “overflødig” nok til å kunne starte på mitt eget arbeidskrav til studiet. Men….jeg jobber dårlig med skriveoppgaver på jobb ass. Så jeg vanna blomster istedet. Også feide jeg gulvet på kontoret. Også rydda jeg pulten. Også spiste jeg sjokolade. Også rydda kollega Martin i boksen med tusjer, og jeg ble helt satt ut, fordi han gjorde det tusje-trikset jeg aldri har kommet på selv, med å sette hempene på tusj-korken langs kanten av boksen, sånn at de ikke faller. Hjernen min tippa…pokker så genialt. Jeg fikk ikke skrevet mer enn 19 ord på arbeidskravet, men jeg ble sittende i en snau time og beundre boksen med tusjene.

Bålet. Forrige søndag spilte vi inn åpningssekvensen til forrige film, på Røytjern, i skumringstimen, mens bålet brant. En kveld denne uka satt vi oppe ved vannet, og tente opp i det samme bålet. I blåtimen. Kaldt i lufta, men varmt ved bålet, og så deilig å bare koble av en halvtimes tid, høre knitring og vind i tretoppene. Sånne små avbrekk i travle uker, det er gull verdt.

Fagskolekvelden. Ikke så mye mer å si om det, men faglig innputt om barn og unges psykiske helse, alltid fint.

Boka jeg fikk låne av Ragnhild. Før jul fikk jeg gleden av å intervjue Ida som har skrevet og illustrert boka. Den er så mørk, og dyster, men fantastisk god formidlet, og den er en så viktig del av en historie som liksom aldri har nådd ut. Anbefales! Jeg rekker nok å bli ferdig med boken i dag.

Ostepop og Yellowstone.Vi er på nest siste sesong, og selv om jeg ser på, klarer jeg ikke helt å bli kjempe-engasjert. serien er grei nok, og Kevin Costner er et vindu til tenåra når Bodyguard og Robin Hood var fett, men Yellowstone…njah… Men pausene den gir, når man setter seg ned, graver djupt i ei skål ostepop, og bare slapper av litt, de er gull verdt. Fine øyeblikk.

Og slik har uka fortonet seg. Full av små og store gjøremål som stjal av ladetiden hjemme, men likevel gav noe tilbake. Møtet i banken som er sponsor til filmene vi lager, produktivt og godt. Da jeg viste fingeren (inni votten) til bilisten som ikke bare lot vær å stoppe ved fotgjengerfeltet, men som også sprutet meg ned med sludd og sølevann. Ettermiddagene foran peisen, for å varme tærne etter å ha trasket hjem fra jobb i kulda. Fordype seg litt i faglitteratur om psykisk helse mens man drømmer om kioskromaner fra Narvesen, og tilhørende sjokolade.  Små øyeblikk, gode øyeblikk (bortsett fra sølete buksebein da!)

Og nå skal søndagen brukes til akkurat det jeg føler for. Baking av matpakke-mat. Litt lesing. En laaaang dupp på sofaen, og den stratosen i kjøleskapet skal få bein å gå på før dagen er over. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Plutselig søndag igjen. Rare greier det der. Statusrapport fra måsahuset blir sånn copy-paste fra så godt som alle andre søndager. På tørkestativet midt i stua henger ei turbukse til tørk, og votter og lue er funnet frem. I kveldinga, rett før det mørkner skal det filmes en sekvens ute i naturen, åpnings-sekvensen til neste filmprosjekt. Så hadde man plutselig en plan med søndagen, litt mer enn baking av matpakkebrød og slækking på sofaen.

Det knitrer i peisen, som vanlig. Det ryker av en kopp varm te, som vanlig. Jeg er pakket inn i tepper, pysj og tøfler, som vanlig. Men vanlig er bra det, mer enn bra nok. Det er noe rolig og trygt over søndagsmorgener som likner alle andre søndagsmorgener, og når uka har vært full av gjøremål, såre halser, feber og ting som bare må falle på plass, da er det godt at søndagen bringer ro.

Det skal filmes i kveld, og det var filming på mandag. Planen var å lage en sekvens om en av bygdas ungdommer som driver med idrett, og håndball var temaet denne gangen. Så skulle jeg liksom får være med da, på min aller første håndballtrening på over 30 år. Det som er så rart, er jeg jeg, i mitt hode, har vært overbevist om at evnen til å spille ball sitter i hodet… Jeg var derfor ikke forberedt på at noe så enkelt som å kaste en ball 15 meter skulle bli en utfordring…Men det var det! Altså, ikke bare en utfordring, det lot seg bare ikke gjøre!!! Det er som om kroppen bare har glemt hvordan en ball skal forlate hånda… Så stod jeg der da, med kamera rett i panna, zooma inn på manglende evner og null talent, og kasta ball rett i bakken mens frustrasjonen steg. Prøvde meg i mål også, gikk ikke videre bra det eller…. Så jeg dro fra hallen da, med knuste illusjoner om straffekast og stjernestatus, og skammet meg hele veien hjem… Men oppi den gedigne reality- check`n da, så var det gøy å være tilbake på håndballbanen, om det så bare var for noen knusende dårlige minutter. Fint øyeblikk, sånn egentlig!

Et tegneoppdrag for ei svømmegruppe med babysvømmings-kurs. Så gøy å ta frem papir og blyant og få bryne seg litt på andre tegneoppgaver enn jeg vanligvis begir meg selv utpå. Det er så deilig etter litt tunge dager på jobb, å kunne sette seg ned med en kopp kaffe, litt sjokolade, høre på podkast, og bare koble ut litt med streker og tusjer. Rein avslapning, fine øyeblikk.

Den morgenen jeg gikk i fotspora til minsten. Bokstavelig talt. Minsten går seg ofte en tur på kveldinga for å løsne opp kroppen litt, og for å lufte hodet. Ofte går vi sammen, noen ganger går han alene. En kveld denne uka gikk han alene. Da han kom hjem var kinnene røde og nesa kald, og han fortalte at han hadde trasket i nysnø. Tidlig dagen etter ruslet jeg på jobb, og innså at de eneste fotsporene på gangveien tilhørte poden. Vet ikke hvorfor jeg i det hele tatt synes det var fint, eller om det egentlig er et “øyeblikk”, men det ble liksom det likevel. Så tok jeg meg selv i å strekke bena ut for å gå i de samme fotsporene, og flira litt av hvor langbeint poden har blitt. Det må være mammahjertet mitt som bare la noe ekstra i det. Fin start på dagen ihvertfall.

En liten formiddags-date. I går morges skulle klesvask sorteres og vaskes og brettes. Kjøkkenbenken skulle skures, og kjøkkenskapene skulle ryddes og organiseres. Gulvene skulle vaskes og støvsuges, og et par hybelkaniner skulle jaktes og slaktes. Så da satte vi oss i bilen og dro vekk fra huset! For ute av synet, ute av sinn, eller no sånt, og begge, både måsagubben og jeg, var vi enige om at ikke noe av de vi skulle verken hastet eller gikk noe sted, så vi dro på date istedet. Kjørte lenge rundt i gamle trakter, mimret og snakket, og endte av alle steder opp på Kløfta der vi spiste en sein lunsj, før vi handlet litt og satte snuta hjemover igjen. Da gjorde vi en brøkdel av det som var planen, sov litt på sofaen, og fant ut at vi hadde tatt veldig kloke valg hele dagen. Sånne øyeblikk er fine!

Kvelder foran peisen. Disse øyeblikkene som skjer så godt som hver dag, likevel er de så fine selv om de er så hverdagslige. Det er som om jeg tømmer hode for stress og mas når jeg kan vifte med tærne inne i varme store sokker, og bare stirre lit fjernt inn i flammene. Det gir ro, etterlengtet ro etter lange dager, og er en fin avslutning på kveldene.

Yellowstone. Har hørt snakk om serien lenge, og tenkt at jeg skulle se noen episoder. Og denne uka har jeg det. Eller vi da, gubben og jeg. Det har blitt en liten greie, en episode eller to seint på kvelden. Fortsatt er jeg ikke sikker på om jeg synes den er så fin som alle sier den er, men det er likevel avslappende å bare ha en verden å flyte inn i noen minutter hver kveld. Jeg håper den engasjerer enda mer etter hvert, for det er lenge siden noe som helst på tv har gjort det.

Og sånn gikk uka. Nysnø og bar asfalt, ja takk, begge deler. Filming til neste film, gjenopptatte håndball evner som tydeligvis aldri har eksistert. Turer alene, og turer med poden, kald nesetipp og varme føtter. Mange fortrolige samtaler med de fine ungdommene, og mange fortrolige samtaler med gode kolleger. Fancy lunsj ute, og en litt uggen pakke cottage cheese som måtte mette hele dagen. Uka, sånn uker er, ikke spesiell, men spesiell nok.

Jeg skal sette en deig og lese litt i boka jeg har lånt av Ragnhild. Deretter skal jeg se på arbeidskravet til fagskolen, og kanskje lage meg noen notater, deretter forberede meg på filmsekvens ute i kveld. Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg flere. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Så var første uka etter vinterferien overstått, og hvor den blei av er ikke godt å si. Den for avgårde ihvertfall, fortere enn svint, og nå sitter jeg her igjen, klar for å oppdatere den mentale minneboka mi, og notere ned de små øyeblikkene fra uka som gikk. Harryhandel, gjensyn med kolleger og elever etter vinterferien, kinopremiere, og det blideste mennesket du kan tenke deg som stoppet og pratet i døra på plantasjen. Made my day. Jeg smiler enda!

Søndagen starter som søndager flest, slik vanedyret i måsahuset liker det best. Det knitrer i peisen, kaffen er full av fløte som vil ta veien gjennom systemet, og av erfaring krangle litt med magen en gang utpå formiddagen, men det er det verdt. Knekkebrødene har fått et tjukt lag smør under brunosten, og skrotten er plassert djupt nedi en litt sliten godstol, og pakket inn i ull og flanell. Vinner neppe noen mote-pris i skrivende stund, men fagbrev i shabby komfort er innen rekkevidde!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Poder og podkjæreste sover, gubben spiser frokost og planlegger en liten utflukt, sånn at ikke søndagen blir så langtekkelig. Jeg synes langtekkelige søndager er de aller beste, han har en litt annen oppfatning.

Uka har vært full av fine små øyeblikk. Vi starter med mandagen. Altså, for det første er det delvis lyst når jeg rusler til jobb om dagen, og jeg ELSKER det! To kolleger som har hatt med seg noen av elevene våre til Afrika på utplassering i to uke har endelig kommet tilbake, og en av dem, Kine var på plass på kontoret før meg. Det var lys i vinduet når jeg ruslet over skolegården. Godt tegn. Det luktet kaffe da jeg tusla nedover korridoren, enda bedre tegn. Også vanket klemmer og oppdateringer for Martin, Afrika-farer nummer to ankom kontoret, også gjentok vi like gjerne samme prosessen! Nydelig morgen, nydelige øyeblikk, og endelig er vi, for en liten stund, fulltallige på C12 igjen!

Uteskoledagen. En dag denne uka flyttet VG1 klasserommet ut. Det gjøres med jevne mellomrom. Vi har så trua på at frisk luft og aktivitet styrker både samholdet mellom elevene og lærerne, og den mentale helsa. De hjelper når sola skinner og akebakkene som omringer gapahuken og bålplassen er full av herlig snø. Det ble en dag med bål-lukt i klærne, snø i nakke og nedover ryggen, latter og fjas, pølser i lompe, kaffe på termos, og heftig fart i de verste akebakkene, med og uten akebrett. Igjen på kvelden satt jeg, deilig sliten, full av blåmerker og nye inntrykk. Jeg elsker sånne dager, og selv om planen egentlig var fagskole i auditoriet, og møter med elevtjenesten, var det deilig med spontan endring, og snø i underbuksa. Sånne dager, med sånne ungdommer, og slike kolleger. Fantastiske øyeblikk, og masse mentalt påfyll.

Rosebukketten. En fantastisk kollega kom med favnen full av gaver en tidlig morgentime, som takk for en greie jeg ser på som en selvfølge. Likevel var det så himla trivelig å få blomster. Jeg tenker på det de gangene jeg får en bukett, at jeg burde bli mye flinkere til å handle friske blomster til meg selv, men jeg gjør det likevel nesten aldri. Derfor er det desto hyggeligere når noen beriker en hverdag med en bukett. Friske blomster i stua, fint øyeblikk.

Premieredagen. Jeg gnåler jo titt og ofte om dette filmprosjektet jeg får lov til å være med på, og denne uka var det premier på film nr 2, Aurskog-Høland rundt. Og det ble en helt fantastisk kveld. Nesten hele kinosalen var full.

Publikum så ut til å kose seg med lokal natur og lokale folk på storskjermen, og lokalavisa beriket oss med sitt nærvær. Flott at filmskaper Javier får cred for den fantastiske jobben han legger i dette prosjektet, for han er en så til de grader dyktig mann. Proff til fingerspissene, og kreativ som få. Så ja, hele kvelden ble en rekke av fine øyeblikk. Takk til alle som kom, og alle som har bidratt. Vi er allerede i gang med innspilling av film nummer tre.

I forbindelse med premieren fikk jeg endelig børstet støv av tusjene, og tegnet litt igjen. Så godt å sette seg ned med penn og papir og være litt kreativ igjen. Målet var å lage et slags diplom til Javier, en karikatur av regissøren sjøl. Avkobling med tegning, fint øyeblikk.

Og “the man of the hour” fikk overrukket diplomet etter premieren, og tegningen falt i smak. Alltid stas når noen setter pris på arbeidet man legger i slike sysler. Gode øyeblikk.

Studentlivet. Tirsdag kveld var det nok en gang duket for skole og studier, også denne kvelden var det nettundervisning. Og selv om temaet er betent, vondt og vanskelig, så er det så himla viktig. En firetimers forelesning om omsorgssvikt. Jeg ble litt mer ydmyk, trist, og mye klokere. Neste uke er det igjen fysisk skole, i fullt klasserom. Det gledes!

Bar asfalt, noen varmegrader, og sommersko. Så lenge det varer. Er jo meldt så himla kaldt igjen til uka. Men, følelsen av ny-feid asfalt under tynne såler, og ei sol som varmer i nakken når man rusler hjem fra jobb, det er et fint øyeblikk det!

En måsagubbe som tar en ettermiddagshvil i fanget mitt. Sånne små øyeblikk er så gode. Når alle har kommet hjem fra jobb, spist middag, og trekker seg til hvert sitt hjørne av huset for å hvile bare bittelitt før kveldens aktiviteter. Når det knitrer i peisen og stua endelig begynner å bli varm, når ullsokkene er på, og hvilepulsen kjennes. Bare sitte sånn og lene hodet bakover, og pjuske en bamse-mann i luggen. Nydelige øyeblikk.

Og slik har uken gått, øyeblikk for øyeblikk. Jeg har vært med minsten på den aller siste MR-timen, snart er utredning ferdig, og behandling i gang. Det kjennes fint. Jeg har handlet inn til, og fylt påske-eggene til podene, og noen av ungdommene som stadig vanker i måsahuset, godt med alt som er gjort. Jeg har ledd av de teite vitsene til kollegaen som har kommet hjem fra Afrika, drukket kaffe med en tidligere elev som jeg ikke har sett på altfor lenge, blitt bedt på fest til elever som for lengst har gått ut av skolen, men som likevel holder kontakten, og jeg har fått bestilling på enda en tegning. Gode øyeblikk, god uke. Hverdager!

Nå skal fridagen nytes, og skrotten skal mentalt gjøre seg klar for ei uke med nye øyeblikk. Takk for at du tittet innom. Vær snill med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.