Plutselig søndag igjen. Rare greier det der. Statusrapport fra måsahuset blir sånn copy-paste fra så godt som alle andre søndager. På tørkestativet midt i stua henger ei turbukse til tørk, og votter og lue er funnet frem. I kveldinga, rett før det mørkner skal det filmes en sekvens ute i naturen, åpnings-sekvensen til neste filmprosjekt. Så hadde man plutselig en plan med søndagen, litt mer enn baking av matpakkebrød og slækking på sofaen.

Det knitrer i peisen, som vanlig. Det ryker av en kopp varm te, som vanlig. Jeg er pakket inn i tepper, pysj og tøfler, som vanlig. Men vanlig er bra det, mer enn bra nok. Det er noe rolig og trygt over søndagsmorgener som likner alle andre søndagsmorgener, og når uka har vært full av gjøremål, såre halser, feber og ting som bare må falle på plass, da er det godt at søndagen bringer ro.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det skal filmes i kveld, og det var filming på mandag. Planen var å lage en sekvens om en av bygdas ungdommer som driver med idrett, og håndball var temaet denne gangen. Så skulle jeg liksom får være med da, på min aller første håndballtrening på over 30 år. Det som er så rart, er jeg jeg, i mitt hode, har vært overbevist om at evnen til å spille ball sitter i hodet… Jeg var derfor ikke forberedt på at noe så enkelt som å kaste en ball 15 meter skulle bli en utfordring…Men det var det! Altså, ikke bare en utfordring, det lot seg bare ikke gjøre!!! Det er som om kroppen bare har glemt hvordan en ball skal forlate hånda… Så stod jeg der da, med kamera rett i panna, zooma inn på manglende evner og null talent, og kasta ball rett i bakken mens frustrasjonen steg. Prøvde meg i mål også, gikk ikke videre bra det eller…. Så jeg dro fra hallen da, med knuste illusjoner om straffekast og stjernestatus, og skammet meg hele veien hjem… Men oppi den gedigne reality- check`n da, så var det gøy å være tilbake på håndballbanen, om det så bare var for noen knusende dårlige minutter. Fint øyeblikk, sånn egentlig!

Et tegneoppdrag for ei svømmegruppe med babysvømmings-kurs. Så gøy å ta frem papir og blyant og få bryne seg litt på andre tegneoppgaver enn jeg vanligvis begir meg selv utpå. Det er så deilig etter litt tunge dager på jobb, å kunne sette seg ned med en kopp kaffe, litt sjokolade, høre på podkast, og bare koble ut litt med streker og tusjer. Rein avslapning, fine øyeblikk.

Den morgenen jeg gikk i fotspora til minsten. Bokstavelig talt. Minsten går seg ofte en tur på kveldinga for å løsne opp kroppen litt, og for å lufte hodet. Ofte går vi sammen, noen ganger går han alene. En kveld denne uka gikk han alene. Da han kom hjem var kinnene røde og nesa kald, og han fortalte at han hadde trasket i nysnø. Tidlig dagen etter ruslet jeg på jobb, og innså at de eneste fotsporene på gangveien tilhørte poden. Vet ikke hvorfor jeg i det hele tatt synes det var fint, eller om det egentlig er et “øyeblikk”, men det ble liksom det likevel. Så tok jeg meg selv i å strekke bena ut for å gå i de samme fotsporene, og flira litt av hvor langbeint poden har blitt. Det må være mammahjertet mitt som bare la noe ekstra i det. Fin start på dagen ihvertfall.

En liten formiddags-date. I går morges skulle klesvask sorteres og vaskes og brettes. Kjøkkenbenken skulle skures, og kjøkkenskapene skulle ryddes og organiseres. Gulvene skulle vaskes og støvsuges, og et par hybelkaniner skulle jaktes og slaktes. Så da satte vi oss i bilen og dro vekk fra huset! For ute av synet, ute av sinn, eller no sånt, og begge, både måsagubben og jeg, var vi enige om at ikke noe av de vi skulle verken hastet eller gikk noe sted, så vi dro på date istedet. Kjørte lenge rundt i gamle trakter, mimret og snakket, og endte av alle steder opp på Kløfta der vi spiste en sein lunsj, før vi handlet litt og satte snuta hjemover igjen. Da gjorde vi en brøkdel av det som var planen, sov litt på sofaen, og fant ut at vi hadde tatt veldig kloke valg hele dagen. Sånne øyeblikk er fine!

Kvelder foran peisen. Disse øyeblikkene som skjer så godt som hver dag, likevel er de så fine selv om de er så hverdagslige. Det er som om jeg tømmer hode for stress og mas når jeg kan vifte med tærne inne i varme store sokker, og bare stirre lit fjernt inn i flammene. Det gir ro, etterlengtet ro etter lange dager, og er en fin avslutning på kveldene.

Yellowstone. Har hørt snakk om serien lenge, og tenkt at jeg skulle se noen episoder. Og denne uka har jeg det. Eller vi da, gubben og jeg. Det har blitt en liten greie, en episode eller to seint på kvelden. Fortsatt er jeg ikke sikker på om jeg synes den er så fin som alle sier den er, men det er likevel avslappende å bare ha en verden å flyte inn i noen minutter hver kveld. Jeg håper den engasjerer enda mer etter hvert, for det er lenge siden noe som helst på tv har gjort det.

Og sånn gikk uka. Nysnø og bar asfalt, ja takk, begge deler. Filming til neste film, gjenopptatte håndball evner som tydeligvis aldri har eksistert. Turer alene, og turer med poden, kald nesetipp og varme føtter. Mange fortrolige samtaler med de fine ungdommene, og mange fortrolige samtaler med gode kolleger. Fancy lunsj ute, og en litt uggen pakke cottage cheese som måtte mette hele dagen. Uka, sånn uker er, ikke spesiell, men spesiell nok.

Jeg skal sette en deig og lese litt i boka jeg har lånt av Ragnhild. Deretter skal jeg se på arbeidskravet til fagskolen, og kanskje lage meg noen notater, deretter forberede meg på filmsekvens ute i kveld. Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg flere. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.