Hvordan er det mulig å ha en hel uke vinterferie, også sitte her etter syv dager og lure på hvor den uka ble av? Ukene forsvinner jo fortere enn en uåpna pose ostepop her i måsahuset. Jeg tenker at jeg har brukt uka til absolutt ingenting, men om jeg går hverdagen litt nærmere i sømmene vet jeg jo at det ikke stemmer helt. Kamerarullen på mobilen viser at jeg har fått gjort litt.

Noen ganger fnyser jeg av det faktum at hendene våre, mine også, er så limt fast i den mobilen, men når jeg blar gjennom albumene er jeg glad for at jeg knipser mye. For nå sitter jeg her en søndagsmorgen, og tenker at øyeblikkene har flydd forbi, men bildene viser det motsatte. For mobilen er full av øyeblikk, og det er fint å bli minnet på dem!

Det beste med en uke ferie midt i et skoleår er ikke lenger å kunne sove lenge, slik det var i tenårene. Det beste nå er å være lenge våken. Jeg sliter jo litt med hele dette konseptet søvn om dagen, men i ukedagene, når man skal opp og på jobb, da hører det liksom med å komme seg i seng til anstendig tid for en middelaldrende kvinne, selv om man ofte bare blir liggende å stirre ut i mørket. Men i ferien, når man ikke MÅ opp om morgenen, da er det fint å sitte oppe om kvelden. Nyte stillheten i huset når resten av familieflokken sover, og ikke gjøre stort annet enn å tenke. Bla i gamle album, og tenke. Tegne litt og tenke. Lese litt og tenke. Ikke tenke sånne store tanker om livet, bare tenke på alt mulig. Alenetiden gjør meg godt, det samme gjør stillheten. Går det ann å være en slags utadvent introvert? For da er jeg det nemlig. Nettene er ekstra fine når man ikke MÅ opp med morgengry, det til tross for at kroppen er så innstilt på en tidlig start at den våkner automatisk to minutter før klokka ringer uansett.  Tenketid på natten, fine øyeblikk.

Den dagen jeg endelig fikk tid til å rote til spisebordet litt skikkelig. Finne frem eskene med hobbysaker, og leke meg litt skikkelig. Fikk laget et kort, og malt og dekorert mange flere påskeegg enn jeg egentlig trenger. Det er så godt å bare sitte der og slippe kreativiteten litt løs, kjøre på med høy musikk, drikke kaffe med begge henda, og fortape meg litt i en verden full av lim, og maling og blonder og pyntebånd. Slike øyeblikk er skikkelig fine. Da får det ikke hjelpe om man egentlig ikke har plass til alt man lager, for prosessen i seg selv er så verdt det!

Jeg la ut bilder av eggene på instagram, også tikket det inn masse meldinger fra folk som synes jeg burde lage påskeegg i skikkelig måsafrue og måsagubbe-stil, og så fikk jeg selvsagt blod på tann. Hvorfor hadde ikke jeg tenkt på det selv??? Da ble det utflukt til Nille, innkjøp av enda flere egg, og etter noen timer med litt overivrig tegning og liming var måsaeggene et faktum. Utradisjonelle påskeegg, men artig lell. Og så rant plutselig bestillingene inn, og det er så gøy. Flere måsaegg er nå på vei til nye eiere. Herlige øyeblikk.

Luft. Herlig frisk luft. Det gir fine øyeblikk det. Flere dager denne uka har jeg tatt på meg tråkkeskoa og trasket ut i skogen. En termos kaffe i ryggsekken, ut på tur. Det er grått, vått og mektig vakkert i skoen om dagen, og turstiene er mange og flotte. Det er luksus det, å gå mange timer i skogen midt på dagen. Kanskje noe av det fineste med ferie er å kunne gjøre nettopp det. Den dagen tåka lå tett over bukkåsen, og jeg trasket alene i flere timer, uten å møte et eneste menneske, det var deilig det!

Den dagen jeg møtte Marit nederst på turstien, og tok følge med henne gjennom skogen var enda finere. Kaffe på termos, pølser på bål, og skrøner fra svunnen ungdomstid. Makan til turselskap, makan til fine øyeblikk.

Gubben og jeg. De kveldene vi sitter i hver vår ende av sofaen og ikke sier noenting. Det er fine kvelder. Snodig kanskje, men det er så trygt og godt å kjenne noen så godt, å trives s godt i en annens selskap, at snakk og preik er overflødig. At vi bare kan sitte der i mange timer, med hver vår bok, av og til kikke opp fra alle ordene, se på hverandre, smile litt, og så fordype oss i utvalgt lektyre igjen. Det er fint det. Lempe trøtte føtter i gubbefanget, og kjenne at grove arbeidsnever masserer vonde tær. Nydelig øyeblikk.

 

Da gubben på lørdag formiddag trengte en pause fra verkstedet i garasjen, og kom inn og ba med fruen på kjøretur og lunsj. Ikke noe fancy greier, for vi har i likhet med resten av Norge ei strømregning å betale, men en liten drive through-pomfritt på Burger King er som himmelen å regne når man er sulten, og ikke spesielt gira på å lage mat. Så vi forlot poder og podekjæreste hjemme, og kjørte avgårde. Det er fine øyeblikk det, synge til gamle slagere fra bilradioen, kjøre gjennom trakter som bringer frem gamle minner, kjenne sola varme gjennom bilvinduene, og spise mat som tetter blodårene. Det skal liksom ikke mer til enn noen timer ut av huset, og litt påfyll i magen før det virker som om sola skinner enda sterkere.

Det øyeblikket jeg endelig ble alene på et offentlig toalett. Du vet den følelsen, når det du trodde var litt alminnelig hverdagsluft i magen etter en bitteliten lydsløs smyger, viser seg å være katastrofal diare??? Når det eneste som betyr noe i verden er å komme seg til nærmeste do, selv om det i verst tenkelig tilfelle er et offentlig toalett. Også durer du inn og finner ut at det er fire av fem båser å velge mellom, men at hver doene kun skilles av en lettvegg av papp, vegger som ikke engang når gulvet, slik at alle kroppslige og høyst ufrivillige lyder vil smelle mellom veggene og lage et ekko av en annen verden, til både glede og frustrasjon, ikke bare for den med lav tarmkontroll, men også den stakkars naboen i båsen ved siden av??? Der har du meg denne uka! Det øyeblikket vedkommende i båsen ved siden av trekker ned, vasker hender, og du hører at døren lukker seg, og du endelig er ALENE og kan slippe opp!!!! Det er et fint øyeblikk det! Hallelujastemning herfra til evigheten! Den politikeren som vedtar en lov om isolerte dobåser på offentlige toaletter har min statsminister-stemme!

Og med det tenker jeg måsafrua etter beste evne har oppsummert vinterferieuka. Latter og fjas, snørr og tårer da Richard Geere døde i nok en film, gjærbakst, sjokoladecookies, og søtpotetpizza. Våte tursko, og varme ullsokker, lange middager med skravlesjuk ungdom, og sene alenekvelder med knitring i peisen. Om  jeg har slappet av? Jepp. Om jeg er klar for jobb igjen i morgen? Mmmmhh…joda!

 

 

Ønsker deg en riktig fin søndag, vi blogges!

 

 

 

 

 

 

 

Du kjenner til dette nå eller? Hva jeg gjør akkurat nå? Stemningsrapporten fra måsahuset akkurat nuh? Samma som alltid. Tjukke ullsokker, diger pysjbukse, flammer i peisen, durende katt tett inntil hofta, kaffe i koppen, og sovende tenåringer på rommene rundt omkring. Samme som alle andre søndagsmorgener, og jeg digger det. Digger at det er enkelt og forutsigbart. Jeg klamrer meg til alt som er forutsigbart og trygt akkurat nå, hilser A4 dagene velkommen.

Akkurat nå er et av disse fine små øyeblikkene. Hele søndagen ligger foran meg, som en lang og deilig fridag uten planer. Jeg skal nyte latskapen med god samvittighet, og tillate meg å glede meg over at uka som står foran meg bærer tittelen vinterferie.

Yes! For jeg skal ikke på jobb i morgen, hverken fysisk eller digitalt. Ingen teamsmøter, ikke noe. Jeg skal sove lenge, selv om erfaring tilsier at lenge ikke er stort lenger en ganske så tidlig. Vinterferien blir en rolig affære av helt naturlige årsaker, men jeg liker det sånn. Jeg har planer om å lese masse, lage påske-egg, bake litt, skrive litt, sove litt. Nyte roen, rett og slett. Skape noen fine små øyeblikk.

 

Uka som gikk kunne også by på noen av disse små stundene. De som var verdt å stoppe opp for, nyte litt ekstra. Noen varte kun få sekunder, andre litt lenger, alle øyeblikkene like mye verdt. Tror jeg starter med Bolla jeg. Den katta gir mye glede den, masse herlige øyeblikk. Som den dagen jeg innså at min egen katt rett og slett bitch-blikka meg. (Ja, det er et ordentlig uttrykk!) For skålen med våtfor på kjøkkenet var tom, og siden tørrforet stod rett ved siden av stresset jeg ikke akkurat med å mate dyret, da jeg var bittelitt opptatt med å grave meg nedover i en pose ostepop jeg fikk av Elin på Valentinsdagen. Og Bolla liker også ostepop, men blir så innmari løs i magen av det, og klok av skade delte jeg derfor ikke godsakene med pusen. Straffen var jo at jeg nesten kveltes da jeg kikket bort på dyret, og neste satte ostepopen i halsen da jeg så uttrykket hennes…Jeg tror den katta ganske sikkert ønsket meg dit pepper`n grodde. Bolla og uttrykkene hennes, alltid artige øyeblikk.

Den dagen jeg ringte ei venninne da jeg trasket ut av skolegården på vei hjem fra jobb, og ikke la på røret før jeg hadde plassert rumpa godt i sofaen hjemme og lagt bena på bordet. Det var godt å snakke litt, dele litt tanker. Fint å bare rusle hjemover mens ettermiddagen malte himmelen svakt rosa, og høre en annens stemme, ikke bare min egen. Fint øyeblikk.

Når verden plutselig blir uoversiktlig, enda mer uforutsigbar enn den den allerede var, og man må snu seg rundt og endre på ting i siste liten. Onsdagen var sånn. Komme på jobb, som vanlig. Drikke kaffe på kontoret, som vanlig. Veilede elever, som vanlig. Så plutselig stenges det ned. Midt i en skoleøkt. Absolutt ikke et fint øyeblikk selvsagt. Men oppe i det hele finnes det disse små glimtene av noe godt da, noe fint. Kolleger som står stødig, gir så grundig informasjon man kan, elever som er lei, men fattet. Man får ikke øvet på en nedstengning. Man kan se den komme, men blir aldri helt forberedt. Da er det så godt å kjenne et klapp på skulderen, være den som kan klappe på skulderen. Ekstra godt å komme hjem, selv om det er midt på dagen. For hjemme er ting mer forutsigbart. Hjemme står oppvaska etter frokosten fortsatt på benken, hjemme knirker det i parketten på gulvet når man går, og hjemme må klesvaska fremdeles brettes og legges vekk. Rutiner, i alt det som virker urutinert, det er gode øyeblikk!

Alenetid etter middag. Jeg elsker at huset er fullt av tenåringer. Elsker å sitte sammen rundt bordet, skravle og oppdatere hverandre om smått og stort som har skjedd i løpet av dagen. Men noen ganger, når middagen er spist og oppvaska rydda bort, da er det så innmari deilig når alle går hvert til sitt, og stillheten senker seg i stua. Godt å bare være den eneste som sitter igjen. Godt å la favorittlåta på Spotify flyte ut i rommet, drikke kaffe, og farge ferdig et par tegninger man har på vent. Godt å bare være alene og senke skuldrene helt, uten at de andre er særlig langt unna. Bare langt nok unna til at man kjenner litt på det lille pusterommet. Fint øyeblikk.

Da kollega og venn Lena stod på trammen med et aldeles nydelig par med labber. Eller lobber…eller sokker, eller hva man nå enn kaller det. For Lena er sånn, ei sånn dame som plutselig overrasker med de flotteste hjemmestrikkede gavene, bare fordi. Og nå sitter jeg her, som jeg har gjort hver dag denne uka siden jeg fikk dem, med de varmeste, deiligste labbene på føttene, og tenker på hvor heldig jeg er som kjenner så mange fantastisk flotte folk, så mange snille mennesker!

Den dagen på tampen av uka, da hjemmekontor og teamsmøter ble dagens form for jobb, og hodet mitt var innstilt på alt annet enn det. Jeg er heldig som har jobb, jeg vet det! Misforstå meg ikke, men når jobben i hovedtrekk består av nærkontakt med ungdommer er ikke internett og teams et fullverdig verktøy. Men så satt jeg der da, ved spisebordet, nå også kalt hjemmekontor, og kikket ut på skuret og innså at det var helt lyst ute idet skoledagen startet. Så blir jeg oppringt av en elev som ønsker hjelp til lærlingsøknad, en sånn blid elev, pålogget fra sitt sted, jeg fra mitt, ikledd ganske like pysjbukser også, siden det nå er det obligatoriske arbeidsantrekket, også fikset vi det likevel. Det som vanligvis krever ansikt til ansikt. En kopp kaffe, lyst utenfor vinduet, et blidt ansikt på pc-skjermen. Fint øyeblikk. De små tingene.

Vaffel med brunost. Den ettermiddagen gubbe og poder og podekjæreste alle var fysne på noe godt. Ikke kveldsmat, ikke sjokolade, men noe i midten lissom. Så mekket vi vaffelrøre, dekket bordet med brunost, syltetøy og rød saft, og spiste vaffel til magen var mer mett enn nødvendig. Krangle med mellomste poden om den mørkeste vaffelen, den som nesten ble glemt i vaffeljernet, og så vinne den kampen. Det var et fint øyeblikk det!

Og dett var dett, så ca pluss-minus, og plutselig var det søndag morgen. En uke full av trygghet og usikkerhet, snø og regn, grønnsaker og sjokolade, kalde føtter og varme sokker, triste bøker og morsomme filmer. Regninger og reklame. Rene gulv og møkkete vinduer. Hverdag og atter hverdag, og godt er det!

Håper uka som kommer blir proppfull av fine små øyeblikk for deg og dine, og med det ønsker jeg deg en fin søndag.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

Sitter bare her i måsahuset og venter på at blomsterbudene skal renne ned døra mi med blomster og sjokolade fra drøssevis med hemmelige beundrere, men foreløpig har det vært bemerkelsesverdig stille på denne kanten til tross for at det er Valentines Day. Merkelige greier…hadde regnet med at denne reima av ei kjerring skulle dra på seg prolaps av å bære inn alle kjærlighetserklæringene i form av gaver og kort med sexy limeriker om kroppen min, men ikke så mye som en pokkers banantwist engang (og det er den verste Twisten i påsan) har ligget på dørmatta i dag. Ja, ja… Da får dette midtlivskrise-kvinnemennesket nøye seg med egenproduserte boller senere i dag istedet. Deigen står allerede til heving på kjøkkenbenken. Skal slett ikke kimse av fersk gjærbakst heller.

Og når man først har tråkket over den streken, og omtalt seg selv som reim, så kan vi like gjerne gå rett på et av ukas fine øyeblikk. Eller…joda, fint var det, men mest gøy. Kjempegøy faktisk. For tre av klassene mine har hatt prosjekter denne uka der de har prøvd seg i yrker, og noen har hatt rollespill. Rollespill er jo som dop å regne for en gammel amatørteater-entusiast, og jeg er nok litt i overkant ivrig når jeg får lov til å leve meg inn i en annen karakter, og sette ungdommen på prøve. Så på tampen av uka har jeg vært litt småkort blondine med mer selvtillit en vett, rusavhengeig og hyperaktiv sint ungdom, og en i overkant fraværende mor med forkjærlighet for dram og sigaretter. Høres kanskje ikke ut som om dette passer inn i læreplanen i Norsk skole, men det gjorde det altså, på sett og vis. utradisjonelt, utfordrende, og vanvittig moro! Ihvertfall for meg. Noen av elevene har kanskje mareritt enda, men det er det verdt. Å få LEKE seg gjennom arbeidsdagen, fantastisk fine øyeblikk!

Kulde og sol. Jeg gjentar meg selv, fra uke til uke, men det ER vakkert! Ikke for mye snø, bare akkurat passe nok til at naturen virker ren. Kaldt nok til at det glitrer på bakken og på busker og trær, særlig når sola beærer oss med stadige besøk. Hadde det ikke vært for mangel av vintersko og litt kalde tær hadde jeg gått ute hele tiden, og bare tatt inn synet av frost og vinter. Det er vakkert ute, og det gjør alle turer ut til fine øyeblikk.

Mandag morgen. Jeg ruslet bare til jobb, akkurat som vanlig, og gikk egentlig bare og lyttet til musikk, langt vekk i egne tanker. Så slo det meg helt plutselig at det var så mye lysere enn vanlig, til å være så tidlig på morningen. Så da stoppet jeg opp, kikket meg litt rundt, bare for å sjekke om det faktisk stemte, og det gjorde det selvsagt. Det blir lysere, morgen og kveld, og det gjør meg glad. Selv en som elsker mørket kan glede seg over mer dagslys. Fint øyeblikk.

Den dagen alt kom så brått på. Da alle (det kjentes ihvertfall sånn) ungdommene trengte en skulder å gråte på, da alle trengte hjelp med den tverrfaglige oppgaven, eller skriveøkta i engelsk, og novelleanalysen i Norsk. Da alle elevene var kjempeglade over gult nivå og full skole, men likevel var overveldet over forandringen, og ville ha noen å snakke med. Også stod jeg der, men altfor få armer og bein og klemmer og trøstende ord, og kjente at korthuset var i ferd med å bikke over. Men så finnes det sånne engler av noen mennesker da, som stryker litt på ryggen, og tar vare på. Helt i kulissene, nesten usynlig, men likevel så tilstedeværende akkurat når det trengs. Lena som kom til andre økt og sa “Jeg kjøpte med en yoghurt til deg jeg, det så så trist ut med de tørre knekkebrødene på skrivebordet ditt!”, og Ragnhild som  alltid har sjokolade i skuffen, og ord som treffer. Og når magen og hjertet fylles opp, da funker hodet bedre også, og selv om det var hektisk, så rakk jeg over. Alle klemmer, alle samtaler, og alle fag. Å komme i mål, med litt drahjelp fra gode folk, det er fine øyeblikk det.

Så da kan jeg like gjerne nevne øyeblikket da jeg hadde en sånn brilliant ide…mange øyeblikk å velge mellom da si 😉 . Det var da en elev, en jeg er så veldig glad i trengte en klem. Men så er det fremdeles sånn da, at denne flaggermuspandemien fremdeles hindrer oss i å klemme akkurat de vi vil til enhver tid, så da måtte det en kreativ løsning til. Løsningen ble digert kvinnfolk iført søppelsekk og engangshansker, klemmende på en ungdom utenfor matterommet i A-blokka. Skulle hatt bilde, men det var liksom viktigere å rekke den klemmen før timen startet enn det var å huske på en selfie. Uansett, et av ukas aller fineste øyeblikk. Eleven og jeg kaller det rengjøringsterapi. Advarsel til de som eventuelt tenker å prøve det samme….Du rekker omtrent to middels lange klemmer før du går tom for oksygen inne i den søplesekken.

 

Den kvelden det ringte på døren, og vedkommende kunne fortelle at hun trodde hun hadde funnet katten vår påkjørt litt lenger borte på veien. En sort litt langhåret pusekatt lå i bilen. Fremdeles varm i pelsen. Jeg var sikker på at det var Bolla, helt til jeg kjente på halen. Bolla har mer bustete hale. Inne i gangen pustet jeg lettet ut, og i vinduet stod Bolla og kikket på meg, ville inn. Jeg sender en klem til de som mistet pusen sin den kvelden, men er lykkelig for at vår lodott fremdeles er her. Det ble ekstra pusekos denne uka, og alle øyeblikk med pusekos er fine.

 

All latteren som fulgte med margarin-uhellet. Det har som sagt vært litt annerdeledesdager for noen av elevene våre, og etter ei økt med vaffelmekking i klasserommet havnet flytende margarin på lærerkontoret som en slags restestopp før den skulle videre til skolekjøkkenet. Av gammel smittevernsvane er jo det å sprite hendene det første man gjør når man enter kontoret etter en tur på do, og jeg er et vanedyr. Dessverre var jeg ikke helt forberedt på at kollega Marte oppbevarte margarinene ved siden av håndspriten, og det gikk som det måtte gå når en passe stressa kjerring med skjeve hornhinner følger smittevernsreglene. Hendene fulle av margarin, og jeg hadde gnidd det inn både lenge og vel før jeg skjønte at noe var alvorlig gæli. Intet mindre enn fire runder med vann og zalo måtte til før fettet forsvant, men da var jeg i tillegg ren nok for å assistere en kirurg på rikshospitalet. Snodig øyeblikk!

Og sånn gikk uka. Fra frustrasjoner til latterkuler, klem i søplesekk, kveldstur i iskald vinterkulde, og en powernap så nære peisen at det begynte å ryke av raggsokkene.

En helt vanlig hverdagsuke, akkurat slik hverdagsuker skal være. Nå er deigen snart ferdig hevet, på tide å rulle boller. Gratulerer med morsdagen til alle slags mødre, riktig god søndag til alle. Måtte uka som kommer by på herlige små øyeblikk, ta deg tid til å nyte noen av dem.

Vi blogges.

 

 

 

 

På midten av 80-tallet satt lærer`n av en hel uke full av skoletimer til “prosjekt morsdag”. Jeg husker spesielt det året det skulle broderes. Hele klassen fikk utdelt hver sitt stykke hvitt lerretstoff, broderigarn av ymse farge og kvalitet, nål, og et mønster. Med korssting skulle det trylles frem fire markblomster og et “Til mor” i sirlig håndsskrift. Mammaen min het mamma, og ikke mor. Det fikk jeg ikke lov til å skrive, det var regler for sånt skal du vite. Jeg rakk å brodere skriften, og tre av markblomstene. Gutten på pulten nærmest kateteret, han som i dag sikkert hadde blitt utredet for ADHD, men som den gangen hadde diagnosen “umulig”, ville bare brodere traktor. Han fikk ikke lov, men han gjorde det likevel. Det nyttet jo ikke å krangle med han. Han hadde ingen mamma hjemme hos seg. Alle visste det, lærer`n også, men ingen snakket om det. Men morsdag var det, åkke som, så over traktoren ble det brodert. “Til mor”. Jeg tror ikke han broderte det frivillig. I voksen alder har jeg tenkt mye på klassekameraten med traktorbroderiet. Hvem fikk det? Kastet han det? Jeg husker at traktoren ble kjempefin. Finere enn mine markblomster.

 

Mamma ble glad for broderiet. Mamma ble glad for alle morsdagsgaver, selv om tanken bak ofte ikke var mer enn “Oi shit, det er morsdag på søndag, må huske å kjøpe et eller annet!”

 

Jeg legger blomster på graven på morsdagene nå. Har gjort det i mange år.

I måsahuset legger vi svært liten vekt på hele konseptet morsdag. Jeg giftet meg jo men en slik kar som har et særdeles avslappet forhold til dette med kommersielle merkedager. Når sant skal sies har han et avslappet forhold til dager flest, og det er en egenskap det ikke tok meg lang tid å adoptere. Misforstå meg rett. Det ER koselig med blomster på morsdagen, eller et kort fra ungene, men det er ikke viktig. Det er hyggelig, og det er det.

Man skulle nesten tro at dette med morsdag, farsdag også, var et konsept som med tiden ville dø ut, med tanke på den moderne samfunnet. For på skolen broderer de ikke lenger duker til “mor” uka før morsdag. Ikke skriver de, så vidt meg bekjent, kort heller, og det av den enkle grunn at ikke alle har en mamma. Ikke alle har en morsfigur, og på slike dager kan det kjennes ekstra sårt. ikke bare for de aller minste, også for tenåringer, unge voksne, ja til og med middelaldrende, litt småsure kjerringer som meg.

Men det kjennes motsatt. Det kjennes som om det hvert eneste år blir lagt mer og mer vekt på denne søndagen da mor i huset skal feires. Som om morsdagen er en konkurranse oss mødre imellom, der vi istedet for å bygge hverandre opp slik vi burde, istedet overgår hverandre i glasede bilder av pur mammalykke. Butikkene lokker med knakandes gode tilbud, perfekte gaver til den perfekte mammaen. Et kort og en blomsterbukett er for amatører som ikke evner å planlegge. Spadager, dyre hudpleieprudukter, og opplevelser for den eventyrlystne mammaen er ikke lenger gaver som får folk flest til å heve et øyebryn. Det er rett og slett en realitet for mange. Flott for den som får, stas for den som gir, og et visst nederlag for den som ikke kan eller evner.

 

Sosiale medier øker presset. Det postes facebookstatuser lange som ei novelle, fulle av lovord om verdens beste mamma. Instagram flommer over at roser, og hjerter, og velstelte barn og lykkelige mødre. Man skal ikke kimse av det heller, for verden ER full av roser og hjerter og barn som elsker mammaen sin, men etter 20 år i gamet som trebarnsmor kan jeg skrive under på at jeg etter langvarig observasjon av andre mødre, og et dypdykk i egen hverdag, med sikkerhet kan si at den polerte mammaen med stålkontroll på mammarollen finnes ikke.

 

Verdens beste mamma eksisterer ikke.

Jeg velger istedet å heie på hverdagsmødre. De som noen ganger kjefter på avkommet bare fordi de selv er slitne. De som tør å se sine små i øyene og innrømme at mamma feilet, de som ber om unnskyldning. Jeg heier på hverdagsmammaer som er dritt lei av å å krangle om grønnsaker, og serverer wienerpølser to dager på rad. På de som sovner selv mens de leser eventyr på senga, og de som ikke orker å lese eventyr og lar ungene se en episode Fantorangen istedet. Heia hverdagsmammaen som tørker tårer og plastrer knær, de som tørker snørr, de som samler håret i en hestehale denne måneden også, og krysser fingre for å ha råd til en frisørtime på neste lønning istedet. Heia mammene som er hjemme hver dag, og heia mammaene som jobber fra syv til fem. Heia mammaene som gjør alt alene, og heia mammaene som lukker døra og lar far ordne opp.

Jeg heier på de som steker vafler på fritidsklubben, de som tar trenerjobben på håndballen, de som med god samvittighet nyter en time alene hjemme mens ungene er ute med andre.

 

Tommel opp for de som dag etter dag kjemper en kamp for barn med spesielle behov, og hatten av for de som til slutt innså at en annen kvinne var den beste til å ta seg av akkurat ditt barn. Tenk så modig du var som slapp taket.

Heia mammaene som har erfart at blod ikke alltid er tykkere enn vann, og bonusmammaene som kjemper for å finne sin plass uten å såre noen. Heia mammaene som henter fulle tenåringer på fest, de som tør å ta en telefon til andre mammaer som trenger å vite. Mammaene som trøster når unge tenåringshjerter brister, og mammaene som tålmodig venter på sidelinjen når unge tenåringshjerter lukker seg. Heia mammaene som er klassekontakt år etter år, og heia mammaene som er tøffe nok til å si “Nei, dette vervet har jeg ikke tid til!”

Jeg heier på mammaene som smiler bredt til kameraet og poster lykken på Facebook, og på mammaene som smiler selv når blitsen stilner. Mammaen som alltid er sliten, og mammaen som bestandig er full av energi.

Et stort tillykke med morsdagen til deg som feirer og blir feiret, og til deg som blir glemt, forbigått, eller har valgt å ikke feire.

Heia alle hverdagsmødre!

Søndagen er bare EN dag i året. Du er mamma alle de andre 364 dagene også. Det er fint å tenke på det.

 

 

Innlegget inneholder reklame for Flaski SB.

God morgen fra måsahuset, og god søndag. Dagens antrekk, som i grunn er ganske likt alle andre dagers antrekk denne uka, tyder på at det du leser nå ikke er , eller aldri kommer til å bli en moteblogg. Her er det comfort for alle penga! Stilongs, diger ullgenser, og de lange, tykke deilige ullsokkene Gunn har strikket til meg. Fargekræsj på alt. Ser i helfigur litt ut som en middelaldrende, litt småslækk utgave av Pippi Langstrømpe. Minus museflettene…dog, vinterens mangel på egenpleie gjør at jeg straks kan lage et par heftige musefletter på leggene, men det skal du slippe å se bilde av.

Rundt omkring i måsahuset sover gubbe, unger og kjærester. Ikke mine kjærester altså. Brad Pitt er hjemme hos deg selv 😛  Fullt hus, med andre ord, og om ei stønn blir det fullt rundt frokostbordet, men enn sålenge nyter jeg å ha stua for meg selv. Eller, jeg deler med Bolla da.

Ikke for det, jeg delte jo et annet aldersforfall på instagram her om dagen…sjenanse er en egenskap jeg kanskje burde ha litt mer av. Men det var egentlig et morsomt øyeblikk, akkurat det med det forfallet. Jeg har ihvertfall ikke ledd så mye på lenge. Egentlig skulle jeg bare ta en sånn fem-minutter på sofaen, da formen et par dager på tampen av uka ikke var helt optimal. Men så våkna jeg en drøy time senere, slik man ofte gør etter en fem-minutter, av at gubben stod over meg med mobilen i hånda og gliste høyt.

“Tar du bilder av meg fordi jeg er så søt når jeg sover eller?” spurte jeg, selv om blikket han hadde tilsa at det var langt fra sannhelten.

“Neida.” svarer spermhaugen. “Jeg bare tenkte du skulle få se hvordan puppa dine flyter fra hverandre som to ofre fra Titanic!”

Og jeg lo!!! For bildene beviser at han har rett, men hvem pokker går med BH hjemme nå i pandemi-tiden da, når risikoen for uventet besøk av andre enn pizzabudet er lik null? Uansett, sannheten kan være brutal noen ganger, men den kan jammen gi litt artige øyeblikk også!

Og når man først er inne på det med kroppslig forfall. Blikket til Bolla den dagen jeg vandret rundt i stua i bare underbuksa, på leit etter stilongsen jeg viste jeg hadde lagt på et lurt sted…som vanlig så lurt at det var nærmest umulig å huske hvor. Jeg vet ikke helt hvorfor Bolla så på meg med et sånt fordømmende og undrende blikk, men da jeg kom bort til bordet hvor hun satt, og hun løftet labben og fiket til trusekanten fikk jeg mine mistanker. Mest sannsynlig trodde hun jeg hadde gjemt en annen katt, en såkalt inntrenger, i trusa, og sloss umiddelbart for territoriet sitt… Nå skal det sies at jeg ikke går rundt med en katt i underbuksa, bare en helt vanlig middels stor og ufrisert bever, men blikket til Bolla tok nesten knekken på meg, og MÅTTE foreviges. Artig øyeblikk.

Og når vi først er inne på Bolla. Det er kos med katt altså, når de ikke dømmer deg for mangel på eget vedlikehold. For den kvelden jeg lå under det gamle teppet på sofaen, forøvrig hennes favoritt teppe, og fanget mitt var fult av popcorn og bøker, da var hun søt da. Mer bedende blikk skal man lete lenge etter. Litt sånn typ “Tror du det er mulig å rydde litt plass til meg på det fanget der, eller?”. Så jeg ryddet plass, og bok ble byttet ut med pus. Og det er fine øyeblikk det, når en katt kryper opp og sovner på fanget, og man bare har all verdens tid til å gjøre ingenting annet enn å stryke den mjuke pelsen, og bare la tankene vandre. Nydelig.

Ut på tur. Det var noen fine øyeblikk det. Iskaldt, men nydelig. Minstepoden som laget kaffe på termos, pakket pølser i sekken, og dro med mora ut på måsan. Hadde håpet å se et en elg, eller et rådyr, for plassen vår utpå måsan var full av spor fra hele faunaen egentlig, men lukten av kaffe fra termos er nok ikke like forlokkende for de ville firbente som den er for undertegnede. Men det gjorde ikke mye. Det var så fint å sitte der å skravle, bare vi to, til sola gikk ned, for så å rusle hjem til måsahuset. Slett ikke lange turen, men så fint likevel. Ekstra godt å komme inn og sette seg foran flammene i ovnen, når man har vært ute i snøen et par timer.

Det er noe så innmari vakkert over den kulda. Tror det var mandagen, da jeg var på vei hjem fra jobb. Egentlig var jeg litt lei etter å ha vært alene på kontoret hele dagen, savnet kolleger og alt det der. Men så tråkker man ut i vinteren da, vet at man skal hjem, og at flokken i måsahuset snart skal samles til middag, også stiger humøret i takt med kuldegradene, og man tar seg tid til å beundre frosten på vei hjem. Stoppet opp flere ganger, måtte bare se hvor vakker kulda gjør omtrent alt bortsett fra nesetippen  min. Stopper du noen gang opp og studerer snø krystaller eller istapper? Det burde du. Ganske magiske øyeblikk..

Den dagen det fremdeles var et par solstråler som klamret seg fast til ettermiddagen, og lyste opp måsastua. Jeg synes det er litt pes når sola skinner på vinduene og avslører at støv jeg egentlig burde ha vasket vekk, men om man bare lukker øynene for møkkete vinduer og støvete gulv, da er det fantastisk herlig med striper av sol over gulvet. Jeg trenger den sola, og det lyset! Ble bare stående å nyte et par minutter, nyte at dagene stadig blir litt lengre. Nydelig øyeblikk.

Og slik har øyeblikkene kommet på rekke og rad denne uka. En hyggelig telefonsamtale med Eli, ei sånn dame man blir så glad av å høre stemmen til.

En koselig prat med en tidligere elev, det er alltid så vanskelig å slippe taket i disse unge voksne, og ekstra fint når de ringer, bare fordi.

Lukten av gjærbakst som sprer seg i huset, og nystekt grovbrød med smør og brunost!

En pakke te og en boks honning i postkassen fra ei venninne som visste at halsen var sår, den fantastiske stemmen til Maria Mena på tv`n lørdag kveld, en kjøretur med iskaffe-stopp sammen med gubben lørdag formiddag, huset fult av flotte ungdommer, musikk på full guffe til pannekakemekking, og bilder fra alle dere herlige blogglesere som har bestillt  #MinLilleHverdagsglede, og deler bilder av flaskene med meg. Det er SÅ GØY!!! Tusen, tusen takk! Fortsett gjerne å tagge meg i bilder av flasken på instagram, det er så herlig å se de i bruk. Om du ikke har kjøpt flaske fra ungdommene enda, men gjerne vil bestille kan du gjøre det HER.

 

Kaffe i favorittkoppen fra Marte på kontoret, varmt skumbad etter kveldstur i kulda, og tårevått gjensyn med Sound of Music bare for å grine litt over Christopher Plummers bortgang. Hverdag!

Ønsker alle som titter innom en fortsatt god søndag, og en fin ny hverdagsuke. Ta vare på øyeblikkene.

Vi blogges.