På midten av 80-tallet satt lærer`n av en hel uke full av skoletimer til “prosjekt morsdag”. Jeg husker spesielt det året det skulle broderes. Hele klassen fikk utdelt hver sitt stykke hvitt lerretstoff, broderigarn av ymse farge og kvalitet, nål, og et mønster. Med korssting skulle det trylles frem fire markblomster og et “Til mor” i sirlig håndsskrift. Mammaen min het mamma, og ikke mor. Det fikk jeg ikke lov til å skrive, det var regler for sånt skal du vite. Jeg rakk å brodere skriften, og tre av markblomstene. Gutten på pulten nærmest kateteret, han som i dag sikkert hadde blitt utredet for ADHD, men som den gangen hadde diagnosen “umulig”, ville bare brodere traktor. Han fikk ikke lov, men han gjorde det likevel. Det nyttet jo ikke å krangle med han. Han hadde ingen mamma hjemme hos seg. Alle visste det, lærer`n også, men ingen snakket om det. Men morsdag var det, åkke som, så over traktoren ble det brodert. “Til mor”. Jeg tror ikke han broderte det frivillig. I voksen alder har jeg tenkt mye på klassekameraten med traktorbroderiet. Hvem fikk det? Kastet han det? Jeg husker at traktoren ble kjempefin. Finere enn mine markblomster.

Mamma ble glad for broderiet. Mamma ble glad for alle morsdagsgaver, selv om tanken bak ofte ikke var mer enn “Oi shit, det er morsdag på søndag, må huske å kjøpe et eller annet!”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg legger blomster på graven på morsdagene nå. Har gjort det i mange år.

I måsahuset legger vi svært liten vekt på hele konseptet morsdag. Jeg giftet meg jo men en slik kar som har et særdeles avslappet forhold til dette med kommersielle merkedager. Når sant skal sies har han et avslappet forhold til dager flest, og det er en egenskap det ikke tok meg lang tid å adoptere. Misforstå meg rett. Det ER koselig med blomster på morsdagen, eller et kort fra ungene, men det er ikke viktig. Det er hyggelig, og det er det.

Man skulle nesten tro at dette med morsdag, farsdag også, var et konsept som med tiden ville dø ut, med tanke på den moderne samfunnet. For på skolen broderer de ikke lenger duker til “mor” uka før morsdag. Ikke skriver de, så vidt meg bekjent, kort heller, og det av den enkle grunn at ikke alle har en mamma. Ikke alle har en morsfigur, og på slike dager kan det kjennes ekstra sårt. ikke bare for de aller minste, også for tenåringer, unge voksne, ja til og med middelaldrende, litt småsure kjerringer som meg.

Men det kjennes motsatt. Det kjennes som om det hvert eneste år blir lagt mer og mer vekt på denne søndagen da mor i huset skal feires. Som om morsdagen er en konkurranse oss mødre imellom, der vi istedet for å bygge hverandre opp slik vi burde, istedet overgår hverandre i glasede bilder av pur mammalykke. Butikkene lokker med knakandes gode tilbud, perfekte gaver til den perfekte mammaen. Et kort og en blomsterbukett er for amatører som ikke evner å planlegge. Spadager, dyre hudpleieprudukter, og opplevelser for den eventyrlystne mammaen er ikke lenger gaver som får folk flest til å heve et øyebryn. Det er rett og slett en realitet for mange. Flott for den som får, stas for den som gir, og et visst nederlag for den som ikke kan eller evner.

Sosiale medier øker presset. Det postes facebookstatuser lange som ei novelle, fulle av lovord om verdens beste mamma. Instagram flommer over at roser, og hjerter, og velstelte barn og lykkelige mødre. Man skal ikke kimse av det heller, for verden ER full av roser og hjerter og barn som elsker mammaen sin, men etter 20 år i gamet som trebarnsmor kan jeg skrive under på at jeg etter langvarig observasjon av andre mødre, og et dypdykk i egen hverdag, med sikkerhet kan si at den polerte mammaen med stålkontroll på mammarollen finnes ikke.

Verdens beste mamma eksisterer ikke.

Jeg velger istedet å heie på hverdagsmødre. De som noen ganger kjefter på avkommet bare fordi de selv er slitne. De som tør å se sine små i øyene og innrømme at mamma feilet, de som ber om unnskyldning. Jeg heier på hverdagsmammaer som er dritt lei av å å krangle om grønnsaker, og serverer wienerpølser to dager på rad. På de som sovner selv mens de leser eventyr på senga, og de som ikke orker å lese eventyr og lar ungene se en episode Fantorangen istedet. Heia hverdagsmammaen som tørker tårer og plastrer knær, de som tørker snørr, de som samler håret i en hestehale denne måneden også, og krysser fingre for å ha råd til en frisørtime på neste lønning istedet. Heia mammene som er hjemme hver dag, og heia mammaene som jobber fra syv til fem. Heia mammaene som gjør alt alene, og heia mammaene som lukker døra og lar far ordne opp.

Jeg heier på de som steker vafler på fritidsklubben, de som tar trenerjobben på håndballen, de som med god samvittighet nyter en time alene hjemme mens ungene er ute med andre.

Tommel opp for de som dag etter dag kjemper en kamp for barn med spesielle behov, og hatten av for de som til slutt innså at en annen kvinne var den beste til å ta seg av akkurat ditt barn. Tenk så modig du var som slapp taket.

Heia mammaene som har erfart at blod ikke alltid er tykkere enn vann, og bonusmammaene som kjemper for å finne sin plass uten å såre noen. Heia mammaene som henter fulle tenåringer på fest, de som tør å ta en telefon til andre mammaer som trenger å vite. Mammaene som trøster når unge tenåringshjerter brister, og mammaene som tålmodig venter på sidelinjen når unge tenåringshjerter lukker seg. Heia mammaene som er klassekontakt år etter år, og heia mammaene som er tøffe nok til å si “Nei, dette vervet har jeg ikke tid til!”

Jeg heier på mammaene som smiler bredt til kameraet og poster lykken på Facebook, og på mammaene som smiler selv når blitsen stilner. Mammaen som alltid er sliten, og mammaen som bestandig er full av energi.

Et stort tillykke med morsdagen til deg som feirer og blir feiret, og til deg som blir glemt, forbigått, eller har valgt å ikke feire.

Heia alle hverdagsmødre!

Søndagen er bare EN dag i året. Du er mamma alle de andre 364 dagene også. Det er fint å tenke på det.