Har du noen gang tenkt på å grave et hull og hoppe nedi…få noen til å fylle igjen hullet, helst med subbus så du er sikker på at du ikke kan grave deg ut igjen, og slippe å stå fror det du sa og det du gjorde?

OMG!!! Jeg har sånne opplevelser daglig, og i dag var intet unntak.  Jeg har herved selvdiagnosiert meg selv, og lidelsen lyder som følger:

Nervøs Tourettes og morfinrus.

De er noe med enkelte situasjoner, hendelser der jeg er litt stresset eller nervøs, hvor jeg rett og slett ikke klarer å føre en normal samtale med folk rundt meg. I tillegg til løs mage og luft nok i tarmen til å drifte et hoppeslott på Tusenfryd, gir nerver meg den helt spesielle evnen å kunne lire av meg mer piss enn Donald Trump på Twitter.. Dagens lille blogginnlegg starter kl 11.30 på Martina Hansens hospital utenfor Sandvika.

En operasjon i foten jeg har ventet lenge på ble plutselig skyndet frem, og etter en telefon fra legen i går stilte jeg i dag fastende og noe nervøs på dagkirurgisk avdeling. Den snille sjefen til gubbeluren gav han fri til å følge meg. Det virket som en god ide der og da…men jeg burde visst bedre.

Da fruen var skiftet og klar for operasjonssal 1 satt gubben godt tilbakelent i en blå stol på venteværelset og dro frem mobilen raskere enn lynvingen for å knipse bilder av konemor. Jeg var ikke klar over at et lite inngrep i foten krevde å måtte kle av seg alt bortsett fra truse og BH, og det er en underdrivelse at bikinilinjen ikke akkurat var klargjort for legevisitt… En utemmet skog spredte seg uten for “landegrensene” til den litt slitne bomullstrusa med slapp strikk, og ikke ble den dekket av sykehusskjorta heller, da den var minst tre nummer for liten. Heller ikke den lånte badekåpen fra Helse Øst var særlig stor for en dame hvis timeglassfigur for lengst ble byttet ut med den noe tettere “Svampe Bob” figuren.

At man i tillegg er over snittet makelig anlagt, og bare barberte den ene leggen i dag tidlig, i tro om at operasjonen kunne foregå med oppbrettet joggebukse, hjalp ikke på nervene da en sykepleier kom for å følge meg inn til narkosehelvetet. Det lugget lett i hårene på venstre legg der de gnisset mot hverandre, hovne og tykke da kroppen for tiden suger mer vann enn Titanic! Jeg rakk akkurat å posere foran gubben , og lirte av seg med relativt høy stemme:

“Blir du ikke opphissa nå, så veit ikke jeg!”

Gubben trakk lett på skuldrene og svarte:

“Jeg har faktisk så lite lyst på deg akkurat nå, at snoppen har gjemt seg bak mandlene!”

Her snakker vi kjærlighetserklæring…

Så ble jeg geleidet inn i morfinens rike av en sykepleier som hadde overhørt hele samtalen, og som flirende kunne fortelle at det var det minst opphissende forplayet hun noen gang hadde vært vitne til… Der og da, inni hodet mitt, begynte jeg mentalt å grave hullet mitt. Pinlig!

Det stopper dessverre ikke der!

Inne på operasjonssalen setter erfarne amnestesileger kanyle og fyrer opp en liten dose saltvann, etterfulgt av morfin, før de setter et sakte drypp med innsovningsmedisiner. Nå er jeg faktisk litt nervøs, noe som ikke hjelper stort for min nyoppdagede Tourettes. Halvt inne i drømmeland kommer kirurgen inn. Han stirrer på meg med sånne øyne som “Mc.Dreamy” fra Greys Anatomy har, bak et munnbind som dekker resten av det jeg bare kan anta er et vakkert doktorfjes. Han stryker meg varsomt på armen og sier:

“Jeg synes det er noe kjent med deg. Har vi møttes før?”

Og hva svarer undertegnede???

Halvveis inne i morfinland hører jeg min egen snøvlete stemme si:

“Jeg har spilt i en del pornofilmer! Mulig du har sett meg i en!”

Jeg rekker akkurat å registrere min egen opplagte løgn, (ingen hvalross med bustete hår og bikinilinje på størrelse med Australia hadde vel noen gang fått en rolle i pornofilm), før jeg sovner, og angrer umiddelbart på kommentaren. Hva er det med nerver som ødelegger både takt, tone og normal folkeskikk!??

Mens fruen sover, og involler fjernes, og foten lappes sammen igjen sitter gubben tålmodig, med snoppen bak mandlene og ser film på Viaplay på venterommet. Etter å ha blitt vekket, tvangsforet med rød saft og brødskiver med kokt egg (som ikke akkurat hjelper mot en allerede gassfylt tarm) Kommer kirurgen på visitt for å se til pasienten.  Jeg har for lengst glemt vår lille samtale før han smilende sier:

“Nå, er det bra med pornostjerna vår?”

Nå er det mentale hullet i bakken stort nok til at jeg kan ta sats og hoppe nedi, og ALDRI komme opp igjen!

Jeg rister unnskyldende på hodet, og forklarer kort teorien om min nyoppdagede diagnose! Sandvikas svar på “Mc.Dreamy” er heldigvis en mann full av humor og ler godt av det hele før han kort forklarer om operasjonen, og hva som skal skje fremover. Innen samtalen er over, og resepter på smertestillende er skrevet har vi utviklet et slags vennlig pasient/lege forhold, og nervøsiteten og tourettsen er i ferd med å forsvinne. Men så…

I det legen vennlig rekker frem lanken med de magiske kirurghendene med velstelte negler, for å ta meg i hånden, og si takk for i dag…da skjer det vært tenkelige! Jeg lener meg frem i sengen, og mens jeg rekker ut hånden for å gripe tak i puselanken hans får jeg en kinkig vinkel på ryggen, mellomste bilring kommer i klem mellom navel og lår, ,brødskiva med egg blandet med nervøs mage spiller kroppen et puss, og jeg fyrer av en høyst ufrivillig kruttsalve en  fis, som bare synger i veggene på oppvåkningssalen.

Ikke spesielt diskre ler “Mc.Dreamy” så han rister, mens han demonstrativt tar på seg munnbindet igjen og rygger ut.

Grav meg ned nå!!!!

Jeg skylder på morfinen!!

That`s my story, and I`m sticking to it!

En ting er ihverfall sikkert…i dag var det nok flere enn en snopp som gjemte seg bak mandlene ved synet av denne bloggeren…

Tid for paracet igjen…vi blogges!

I dag er det akkurat 19 år siden gubben og jeg var på vår aller første date. Jeg husker datoen fordi mamma skrev om det i dagboken sin. Egentlig hadde jeg av ulike årsaker tenkt å takke nei. Uka før daten møtte Ronny opp utenfor leiligheten til kusina mi iført mokasiner med frynser og dusk, mørk rosa collegegenser med to reinsdyr på brystet, og en skinnjakke som bare ropte etter å bli sendt tilbake til 1982. Han stod der på trappa med det vi trodde var en rød rose til oss hver, men som viste seg å være en sammenrullet g-streng i røde blonder, tredd ned på en grønnmalt blomsterpinne og pakket inn i plast, kjøpt for en tier på kondomeriet… Det oste vel ikke akkurat erfaren damemagnet eller gentleman av frieren akkurat da, men mamma hadde sett seg lei på min drøm om et lykkelig ekteskap med daværende pop idol Glen Medeirios, og tvang meg til å takke ja! ” Du vet jo aldri”, sa mamma! .”Under alle de lagene med frynser og billig etterbarberingsvann kan det jo skjule seg en real kar!”

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

(1998-kjærestepar i tre måneder)
 

Daten, altså et julebord på Fagerborg Hotell i Lillestrøm med Bertel.O.Steen, gikk greit nok, men vi ble likevel ikke sammen den kvelden. Omstendighetene rundt mammas sykdom og det at hennes liv på daværende tidspunkt gikk mot slutten, gjorde at jeg ikke var helt klar for å hoppe med begge bena inn i et forhold. Det er i alle fall den offisielle forklaringen. Sannheten er nok heller at jeg gjorde meg litt kostbar… Ville jeg egentlig satse på en fyr med mokasiner med frynser og dusk? Kom han noen gang til å kaste den skinnjakka med ribbestrikk og “Nei til pelsdyr” button? Kunne en mann med rosa tapet og taklampe med blonder og rysjer på gutterommet egentlig være 100 % hetro?

Mamma var klokere enn hun så ut, for i dag, som sagt akkurat 19 år senere, sitter jeg her og venter på at sjarmøren med g-streng på stilk skal bli ferdig på jobb, og komme hjem til fruen.

Nettopp det fikk meg til å tenke litt i dag, på hvor mye som har skjedd på de 19 årene, hvor mye vi har forandret oss begge to, og hvor mye vi har forandret hverandre. Jeg husker vi som nyforelsket lå nede på Bingsfoss stranda og snakket om håp og drømmer for fremtiden.

-“Vil du elske meg om 20 år når jeg er gammel, grå og slapp i skinnet?” spurte jeg.

-“Jaaah..” svarte gubben. “Hvor gæærn`t får det blitt lissom?”

Der og da lovet jeg meg selv å være den dama gubben fortjener. Jeg sverget i mitt stille sinn at jeg skulle trene, spise sunt, og la lokkene vokse seg lange og blanke, slik at jeg kunne trippe rundt som en mørkere utgave av Vendela Kirsebom, og gjøre gubben stolt i all fremtid!

Det gikk ikke helt som planlagt.

Et av målene var å alltid bruke litt sexy undertøy eller lårkorte nattkjoler med tynne stropper i florlett silkestoff.

I natt sov jeg med raggsokker fra Europris og denne flanellnattskjorten med knappestolpe som ikke kan kneppes helt igjen grunnet den midtre dobbelthaka!

Ronnys drøm om å dele seng med en kvinne florlette blonder utgikk for flere år siden. Sist jeg tredde på en g-streng smatt den så langt opp i tarmen at den stod i fare for å nappe med seg både hemorider og ryggvirvler da jeg dro den av, og med en minimal trekant av hvite blonder foran,  liknet det som skulle fremstå som en luksuriøst innpakket venusgrotte  istedenfor på en fengslet bever på desperat jakt ut av et forseggjort fiskegarn… Keisersnittarret over den fengslede beveren minner om et av Picassos tidligste mesterverk, og får Frankenstein til å se ut som en svensk Hollywood frue. Vi kjører derfor flanell, av den typen pappaen i “Huset på prærien” brukte, og lar den tanntråden av en g-streng bli liggende nederst i skuffen.

Det ble ikke akkurat noen Vendela Kirsebom lokker på hodet heller. I disse dager trengs det desperat en ny hårklipp, da ulla på toppen for hver dag som går minner mer og mer om den beslektede fengslede beveren lenger ned under nattskjorta. Etter to dager med manneinfluensa og mangel på personlig hygiene og stell, er det vanskelig å se hva som er pannelugg og hva som er øyenbryn. Det skjer noe ved fylte 40 år. Håret på hodet vokser stadig saktere, men mengden av uønsket hår andre steder på kroppen øker. Gi meg to dager uten pinsett, og jeg garanterer deg et monobryn som ville få Thomas Alsgaard til å dø av misunnelse!!! Drivhuseffekten som dannes mellom de ulike lagene med dobbelthaker lover også godt for uønsket skjeggvekst, og fortsetter hormonene kampen mot østrogenet er jeg garantert jobben som julenisse på senteret hver adventssøndag i Desember!

Til tross for alt dette makkverket i våken tilstand har jeg likevel vært av den oppfatning av at under alt dette finnes fremdeles den litt yndige 20 åringen jeg engang var, og jeg har vært helt sikker på at om natten, når alt dette synlige forfallet drukner litt i nattemørket, har Ronny strøket meg over nybarberte deler av kroppen og tenkt at jeg fremdeles er den kvinnen han forelsket seg i for mange, mange år siden.

(illusjonsbilde lånt av Google) (i tilfelle du var i tvil om dette egentlig var meg)

I

Men også her har jeg tatt grådig feil, noe et videopptak Ronny gjorde i helgen så tydelig beviser. Ikke mye Tornerose over denne kjærringa nei!!!

Jeg vet ikke hva som har skjedd, men et eller annet sted på veien de siste 19 årene må jeg ha mistet et lass østrogen , for Måsans svar på “Tornerose” drar tømmerstokker som en bryggesjauer, og skrur du opp lyden når du ser denne videoen garanterer jeg at du skremmer faen på flatmark! Her skvatt ihvertfall fem kattunger veggimellom, skjærene tok av fra furua utenfor kjøkkenvinduet, og fjortisen dro ut kontakta til internet fordi han trodde det tordna…

At gubben på slutten av videoen klarer å stille langfingeren oppi det største neseboret jeg noen gang har sett vitner jo også om at romantikken i dette forholdet mer eller mindre kan vurderes som dødt!!!

Så sånn går no dagan…med kropp som forfaller og brutte løfter…

En rask titt ned på bare legger vitnet bare om enda et brutt løfte om å opprettholde kvinneligheten, da jeg ikke lenger kunne se hvor legghårene slutta og ullsokkene begynte. Nå må det skikkelig redskap til pers for å vinne tilbake selvbilde og romantikken vi hadde den ettermiddagen på Bingsfoss stranden for mange,  mange år siden. I ovnen står en skinkesteik å godgjør seg, litt plaster på såret for en sulten mannemage, og mens sausen putrer i gryta skal jeg høvle over leggene , og krysse fingrene for at til tross for forfall og løftebrudd, vil blanke legger friste  gubben nok til å “høvle over” litt annet i kveld også!

Så får vi håpe og tro at noen timer iherdig innsats på badet er nok til å holde på gubben et par år til.

En ting er ihvertfall sikkert.

Det drømmende blikket gubben har på bildet, selv 19 år etter den aller første daten, tyder på at det fremdeles er håp for ekteskapet.

(så sant han ikke drømmer om Vendela Kirsebom da!)

Så var det søndag igjen. Jeg er som alltid på søndager iført for store pysjbukser i flanell, tykke sokker og puppene flyter fritt ned mot knærne da søndag er hviledagen, også for BHèr. Jeg skal nyte dagen med godt lesestoff, eplekake og fyr i peisen, men aller først skal jeg blogge en liten hilsen til den mannen i verden med kuleste DNA, og takke han for at han sendte det videre til meg. For selv om pappaen min er langt fra perfekt, så er han “sterkere enn pappaen din”, og i dag, på farsdagen fortjener han et eget lite innlegg.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Pappa var 19 år og DJ på Vertshuset på Sørumsand da han fikk vite at han skulle bli pappa, og han hadde akkurat rukket å fylle 20 da undertegnede kom til verden. At jeg ikke var planlagt har aldri vært noen hemmelighet. Den selverklærte damemagneten med åletrange slengbukser og afrokrøller gikk til alters fire måneder før min ankomst, iført en mørk brun syttitallsdress med fiskebensmønster, platåsko og hårspray nok til at ozonlaget over Sørumsand fremdeles jobber med å lappe sammen hullene.

Men mannen tok ansvar, og ikke planlagt er slett ikke det samme som ikke ønsket, for jeg har vokst opp med en noe overbeskyttende pappa som jobbet røven av seg for at nettopp jeg skulle ha det bra. Den gangen, som småjente, først i Lillestrøm, så Sørumsand tok jeg rent sengetøy, lørdagsgodteri og lange skiturer som en selvfølge. I dag, som 40 åring, og mamma til tre egne, litt mer planlagte barn, ser jeg hvor heldig jeg var. At to så unge mennesker kunne skape et trygt hjem for ei lita jente, det står det respekt av, og jeg setter så stor pris på det.

Jeg husker at jeg satt på steinmuren utenfor gården i Jernbanegata hver dag kl fire, og ventet på at han skulle komme gående hjem fra jobben. Jeg husker at han sov på sofaen sammen med meg hver gang jeg var syk. Jeg husker at jeg alltid hadde ski og store nok skisko selv om han egentlig ikke hadde råd til å fornye det hver vinter. Jeg husker at vi sparket fotball mot muren i gården, og at han snekret geværer til meg og naboungene, slik at vi kunne leke cowboy og indianere i plommehagen. Jeg husker at mamma tvang han til å ta meg med på fotballkamp på Åråsen, og at vi “lånte” en sykkel for å få meg hjem da jeg kjedet meg allerede under oppvarmingen.

Var det alltid lett å være unge foreldre? Nei, jeg tror ikke det, og nå, i voksen alder, maler jeg ikke mamma og pappa sin historie rosenrød, men noe gjorde de riktig. Ikke bare fikk de verdens råeste datter (helt objektivt sett), men det holdt sammen i gode og onde dager til døden skilte dem av, slik de lovet hverandre da de hastet inn i ekteskapet den sommeren i 1976.

Pappa var streng. Pappa var snill. Pappa var engasjert. Pappa var beskyttende. Pappa var dønn ærlig.

Da jeg som åtte åring, med hodet fullt av romantiske eventyr om prinser og prinsesser, spurte om jeg var et planlagt barn svarte pappa :

-“Nei, erru gæær`n! Men morra di blei så heltent på den veltrente kroppen min at hu nesten sklei av dansegulvet uttafor DJ boksen, åsså var det gjort!”

Da jeg senere det året fikk min aller første babydukke, og drømmende spurte pappa om jeg var søt som liten, svarte han:

-“Nei fy flate! Du satt fast og blei tatt med sugekopp. Du så jo helt skada ut i flere måneder etterpå. Vi måtte bruke presenning på vogna i stedet for myggnetting, for at folk skulle slippe å se deg!”

Før du rister å hodet og tenker “Herremin for en udugelig far!”, så slapp av! Jeg har sett bildene, og kan bekrefte at det er sant. Som liten var jeg mindre pen, for å si det diplomatisk! Så lite pen at jeg under alle mine svangerskap krysset fingrene for at ingen av mine skulle ligne på meg. Heldigvis har jeg vokst meg slående vakker! (helt objektivt sett) Og jammen er det en god dose av pappas gener i dette ansiktet også!

Ser du pappa??? For sent å ljuge fra seg farskapet her altså!

Pappa var min klippe da mamma ble dårlig. Han var stødig som et fjell under sykdommen, og etter hennes død. Han gjorde alt som stod i sin makt for å skremme vekk Ronny da han gjorde kur til meg på slutten av nittitallet, og til tross for iherdige forsøk på å bli kvitt frieren, er de to i dag gode venner og vel forlikte, som det så fint heter i eventyrene.

Pappa var fortvilet da frieren viste seg å være motorsporttilhenger, og ikke spesielt interessert i fotball. Jeg husker uttalelser som ” Ha deg vekk din fordømte ball-talliban”, og “mokasin-Harry”, og “hold snoppen unna dattera mi, din spermhaug!”

I tillegg tegnet pappa obskøne figurer på bakruta til Ronny sin Opel, og satte seil laget av papir i skoene hans der han skrev Titanic og Queen Mary 2, fordi han aldri hadde sett større mokasiner i hele sitt liv.

Som sagt har de med tiden likevel funnet tonen, og sammen har de blant annet laget rompeavtrykk på stuevinduer, falt på ryggen ut av glassdører, og sunget drikkeviser selv etter at det ble tomt for drikke.

Både Ronny og jeg var derfor spesielt glade da gubben traff MaryAnn, som etter 17 år ble hans kone i fjor sommer. Hun har en egen evne til å holde han i tøylene, og begrense det som kan virke som en lettere “Svigersønn-Tourettes”.

Pappa myknet for alvor da barnebarna kom til verden, selv om han etter at tredjemann ble født tilbudte seg å selv sterilisere Ronny ved å “klinke bjellene mellom to murstein”! Han elsker barnebarna, og de forguder han. Selv i dag, da to av de har blitt tenåringer, er morfar fremdeles en helt. Morfar har alltid til lek, spill og lange samtaler om alt og ingenting. Han spiller gjerne en låt eller to på gitar på gutterommet, har tar de med på restaurant og etterlikner servitører og andre gjester til ungene ligger i vinkel i latterkrampe, han arrangerer luftgevær konkurranser , spiller ishockey på skøytebanen eller vri åtter i sofakroken. Han sender teite bilder av seg selv på snapchat, han reparerer ødelagte leker og instrumenter, han dikter opp svar på ting han ikke kan og han taper alltid i billiard !

I går feiret vi både farsdagen og 60 årsdagen til gubben hjemme hos han og MaryAnn på Rånåsfoss. De er så gode på å samle familien til gode måltider og hyggelig samvær, og for et enebarn som meg var det stas å få stesøsken i voksen alder. De er fine mennesker, alle som en, og selv om vi ikke treffes mer enn noen ganger i året, er det alltid like hyggelig når vi er sammen. Det er MaryAnn og pappa sin fortjeneste.

Mye mer kunne vært sagt, noe burde sikkert vært usagt, og mange fler historier å fortelle håper jeg det blir i mange år fremover!

Uansett skal du ha takk pappa, for alt du gjør, alt du prøver å gjøre, alt du ville ha gjort, og for den du er! Jeg er glad i deg, enda mer enn jeg ofte gir utrykk for, og jeg er stolt av å være ditt eneste avkom!

Gratulerer med farsdagen!
 

Vi er på dag to med skikkelig manne-influensa her i måsahuset.

Manne-sykdom av noe slag er ikke til å spøke med, men noe sier meg at en real manne-forkjølelse er bortimot noe av det verste som kan ramme en mann. Eller forresten, ikke bare mannen, men hele husholdningen. Min lille skiveprolaps er ikke lenger et tema her hjemme, sympatien for idrettsskaden jeg pådro meg varte i nøyaktig 15 sekunder…det var så lang tid det tok før neste nys fløy ut av snyteskaftet til gubben, og medynken og selvmedlidenheten hans nok en gang dominerte familien.

Gubben er syk. På ordentlig, og man skal ikke kimse av varm panne og rennende nese, men jeg innrømmer at under slike omstendigheter sliter jeg med å være en skikkelig mønsterkone!

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Hva er det med mannfolk og forkjølelse?

Ta i natt for eksempel.. Hvert innpust skar i ørene som det gjør når en senket Volvo 240 med revehale og Wunderbaum skjærer over fartsdumpene i Jessheim sentrum under rånerrundene en fredags kveld i Juni. Hvert utpust høres ut som en flokk spurver fastklemt i en skorstein, eller som en oppbrukt syttende mai fløyte full av en fjerdeklassings spytt på slutten av syttendemaitoget…

Og hva er det med tarmen??? Hva pokker har den med forkjølelse å gjøre? I febertokter kaster gubben seg rundt i halvsøvne, og for hvert byks smetter det ut smygere mellom trange rompeballer.

“Pfeeeeewt” synger ræva, som en tributt til slitne bursdagsballonger som får luften sakte pepet ut av overaktiviserte bursdagsbarn fulle av sukker!

Er det sånn at når nesen og halsen er tett, velger kroppen å sende lufta nedover for å slippe den ut i stedet?

Det er i hvert fall gubben sin teori. Så nå står jeg her da, med vinduet åpent i 10 kuldegrader for å lufte ut mannelukta og bassilusker, og putter boxer på boxer inn i vaskemaskinen fordi han ukontrollert slepper ei kruttsalve av ei bønne hver gang han nyser…OG HAN NYSER HELE TIDEN!!!

Etter en kjapp tur på butikken for påfyll av nødvendigheter for den syke, slik som Ibux, julebrus og en six-pack med kroneis med sjokolade inntok han sofaen og feis av (i dobbelt betydning) i horisontal stilling.

Jeg, med idrettsskaden min bakte rundstykker, vasket mer manneundertøy, tørket kroppsvæsker av ulike sorter av alle husets flater, samt satte i gang et leteaksjon etter sjuklingens venstre kontaktlinse som skjøt ut av øyet og ned i PC tastaturet da han kvalte et rekordnys med neven..

Lillegutt (som egentlig ikke er liten lenger) er også hjemme på andre dagen, også han med feber og ørebetennelse. Han er pjusk, blid og hjelpsom, og jeg krysser fingrene for at puberteten uteblir en stund til, slik at ikke han også utvikler dette “jeg-er-døden-nær-grunnet-snørr-syndromet” som den eldre utgaven av gutten har.

En ting er i alle fall sikkert. Det finnes ingen bedre medisin for pjuske guttunger , enn en stor klynge kosete kattepuser på tre uker som elsker å klatre på, og kose med deg. DET er hverdagslykke det, og vi nyter det så godt vi kan i noen uker til, før de flytter til de nye hjemmene sine.

Kvelden har gått med til å pusse neser, måle feber og følge med på oppsummeringen av det Amerikanske presidentvalget. Gubben har spist middag servert av sin pliktoppfyllende kone (fremdeles med idrettsskade), og til tross for at kroppen fremdeles knirker, svetter, nyser og fiser, er det fremgang i formen. Etter middag var han faktisk sterk nok til å bære oppvasken inn på kjøkkenet (3,5 meter). Er ikke det fremgang, så vet ikke jeg!

Og før du ser på bildet og dømmer..

Joda, han kunne satt oppvasken inn i maskinen, og ikke på benken, men jeg ba han la være.

Å sette inn vil også medføre unødvendig bøying av kropp , som igjen medfører uheldig vinkel av rygg og bekken, som tilsier øking av rennende nese og muligheter for ukontrolert utluftning av febersvak fise ring…

Og jeg gidder ikke ta enda en klesvask i kveld.

Ønsker alle en smitte-feber og luktfri aften.

Endelig!!! I en alder av 40 kan jeg endelig skryte på meg min aller første idrettsskade.

Egentlig er det en erfaring jeg kjenner jeg godt kunne vært foruten, men skal man først ha vondt, så vondt at man må ta en dag borte fra jobben, så er det ganske fint å kunne skryte av at det skyldes trening. Sist jeg var borte fra jobben skyltes det bare en kjedelig feber, og før det en litt uheldig episode som blant elevene gav meg kallenavnet “VS”! (kort for Vagina-Strekk!)

Hvis du lurer på hva Vagina-Strekk er kan jeg kort forklare at det er en strekk i nettopp vagina regionen, forårsaket av et helt ukontrollert møte med glattisen utenfor inngangen til C-blokka, etterfulgt av et særdeles uelegant splittfall der bena sklir hver sin vei, til man til slutt sitter på isen som en 9 år gammel Rumensk turner på 80 tallet. La oss si det sånn at understellet på denne dama den gangen traff isen med så stor fart at  det på et vis skapte et så stort  vakum mellom skrotten og isen, at da hjelpen endelig kom frem, og fire 17 åringer fikk dratt meg opp, ja da dro skrotten med seg nok snø og is til at det under meg kun var igjen en ynkelig liten sølepytt på asfalten!

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Uansett, denne gangen skyldes den ufrivillige fridagen noe ganske annet, nemlig en idrettsskade.

Søndagens kickboksing på Avancia ødela visst mer enn selvtilliten, og 40 åringen dro på seg det legen kalte en god gammeldags skiveutglidning nederst i ryggen. Det skal forhåpentligvis gå sakte men sikkert over av seg selv, med litt hjelp fra smertestillende og mye riktig trening, i form av gange. Jeg er allerede godt i gang med treningen. I dag for eksempel har jeg utallige ganger gått til og fra kjøleskapet på jakt etter trøstemat. Siden det til slutt ikke var stort annet en ei flis av en gulost og en halv flaske sennep igjen, og siden gubben også er hjemme i dag med en real manneforkjølelse, tok vi turen bort på senteret for å fylle handlekurven med trøstemat nok til en helaften med ukontrollert “synd-på-seg-selv-mat”. Gubben har bedt om å ikke bli uthengt på bloggen som en mann som oser av selvmedlidenhet grunnet forkjølelse, så jeg må bare si at han er særdeles modig.

I natt nøs han fire ganger på rad, og vurderte ikke engang å ringe 113! Modigste mannen jeg vet. Nå sitter han godt innpakket i et hjørne av sofaen, med termosokker og en kopp te. Oppdatering på feber og overlevelses statistikk vil følge i et senere innlegg.

Når vi først var innom senteret valgte jeg å gå innom favorittbutikken, “Hos Mona”, for å belønne meg selv med en blå kopp, fordi jeg tross alt er stolt over min aller første idrettsskade.

Det ble med en FIN kopp fra Greengate hjem i dag, OG Mona hadde holdt av en kopp og skål jeg fikk med på kjøpet fordi skålen hadde fått et lite skår i kanten. (Noe som i mitt skrudde “shabby-chik” hode bare gjør den enda mer sjarmerende. Herlig kundeservice og hyggelig prat gjorde at man et øyeblikk fikk tankene bort fra den “dødssyke” mannen som ventet i bilen. Jeg bare elsker sånne hverdagsgleder, og enda engang slår jeg et slag for å handle lokalt.

Fordi det er bedre å stå enn å sitte med denne idrettsskaden (vet ikke om jeg får brukt det ordet ofte nok!) har dagen gått med til litt baking ved kjøkkenbenken, og selv om selv de minste bevegelser kan kjennes ut som verdens trangeste fødsel nederst i korsryggen, kunne gutta etter skolen kose seg med både muffins og nystekt appelsinbrød!

Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne. Ikke noe er bedre enn nystekt brød! (eller en fersk idrettsskade!)

Resten av kvelden går med til litt mental avslapning med papir og gråblyant. Med Beatles på øret, og en ammesentral for sultne pelsdotter ved føttene under bordet, gjør jeg ferdig et selvportrett mens ryggraden gradvis faller tilbake på plass.

Ønsker alle en riktig god tirsdagskveld, med eller uten idrettsskade, Hillary eller Trump.
 

Så var det plutselig søndag igjen, og tradisjonen tro startet jeg også denne søndagen med å avslutte denne ukens innkjøpte kioskroman. Jeg hadde kun et kapittel igjen da jeg sovnet med boka i sofaen i går kveld, så lesegleden ble i grunn kortvarig i dag tidlig, men her i måsahuset har vi fått søndagen til å gå likevel.

Både gubben og jeg lovet i går, i et svakt øyeblikk, den minste måsapjokken å bli med en tur på Avancia i dag tidlig. Du kan tro vi angret begge to da gutten forventningsfullt kl ti i dag stod klar med treningsbag og pågangsmot. Jeg liker jo egentlig å trene, jeg bare HATER å komme i gang. Det første kvarteret suger bestandig!

Gubben har ikke vært på treningssenteret siden Januar, og påstod han trengte dagens økt til en omvisningsrunde i lokalet….men han er enda dårligere trent enn meg, og ble faktisk svett av bare å rusle rundt også…

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Mini og jeg pleier å “belønne” oss selv etter en time med kondisjon og styrke, med en liten runde i det han kaller “slosse-rommet”! Det er faktisk lite som er mer befriende enn å tre et par hansker på hendene og slå alt man klarer på en boksesekk i ca 20 minutter. Svett blir man også!!! Og det er gøy! At 12 åringen er i stand til å slå mora ned i støvlene er ikke like kult, det er da man kjenner at det å bli 40 ikke er for pyser.

Torsdag denne uken ble tilbrakt hos en god kollega, sammen med hele gjengen fra HO-kontoret. I et herlig gårdshus på bygda ble vi servert orientalsk suppe og hjemmebakt brød, før vi, tradisjonen tro skulle benke oss sammen på kjøkkenet til en skikkelig førjulsbakst. Flatbrød og tjukklefser skulle kjevles og stekes på takker, og aldri før har jeg sett så mye østrogen i sving på samme kjøkken. Kvinnfolk i alle aldre brettet opp ermene og kjevlet og stekte til svetten stod ut av panna, og gårdshuset duftet av tradisjonell norsk kost!

Det er så herlig med sånne dager, og det gir så masse mentalt påfyll med slike sosiale happeninger. Jeg trenger mer av det, det har av ulike årsaker blitt for lite slikt de siste årene, og jeg kjenner at tiden er inne for si ja litt oftere,

For hva er vel bedre enn en øsrogenbombe av et kjøkken, hvor byggmel og katter flyr veggimellom, mens det stekes, drikkes, hofter og byste av ulik bredde svaier under blondeforklær mens det vitses med temaer av ulik karakter og latteren sitter like løst som som eggløsningen min på tidlig 2000 tallet.

Herlig hverdagspåfyll!

Jeg tok med meg bakegleden hjem, og mens jeg tilføyde baketakke på ønskelista til julenissen, ble det både sunn og usunn bakst i måsahuset denne helgen. Vi nyter en stor porsjon kanelsnurrer, mens en grov gjærdeig står til heving på kjøkkenbenken.

Vi er klare for nystekte brød til kveldsmat, og det blir ferske rundstykker i fem matpakker i morgen tidlig.

Ønsker alle en riktig god søndagskveld.

Etter forrige blogginnlegg der jeg skriver om gubben vs italienske drømmemenn i billige kioskromaner har flere spurt om hva gubben mener om det å bli utlevert på bloggen. “Stakkars Ronny!”, sier folk. “Han som er så stille og rolig, han som bare er snill og god!”

Snill og god MY ASS!!!!

Altså, han er det! Verdens snilleste faktisk, og jeg vet jeg er heldig som har han, men i dag har han kødda med feil mus, og akkurat sånn tenker jeg er grunnlag for skilsmisse!

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Jeg hater mus! HATER det, og han vet det. Han vet også at på grunn av han er den nedre delen av undertegnede delvis lekk, og noe av det som utløser ufrivillig skvetting av ulikt omfang er nettopp mus!

Dagens historie starter kl 08.10.

Jeg er nydusjet, matpakker er smurt og lagt i tre skolesekker, jeg har kledd på meg og tar med en søppelpose på vei ut døra.

Jeg ankommer søppelbøtta kl 08.11, holder søppelposen i venstre hånd og sykkelen med høyre. Jeg åpner lokket på søppelkassen, og finner følgende “presang med kort” fra gubbestuten!!!

Kroppen min har en egen forsvarsmekanisme når jeg ser mus, død eller levende.

1. Jeg skriker. Helt ukontrollert, og høyt!

2. Tærne krøller seg og stivner. Det tar noen timer før de retter seg ut og jeg får tilbake normal gange.

3. Hjertebank og smak av galle i munnen.

4. Jeg tisser på meg! Dette også helt ukontrollert!

Det har seg sånn at denne dama i en kort periode av livet ble gravid bare gubben tok av seg tennis-sokkene. Sånn helt seriøst! Det raslet i eggstokkene bare han hevet et øyebryn mot meg, og jeg satt festet til den hårete mannekroppen som bananfluer i et råttent fruktfat.Gubben gikk liksom ikke glipp av en eneste fordømt eggløsning tidlig på 2000-tallet, og den ene ungen etter den andre skvatt ut av det som i dag er en slarkete hengekøye av en livmor.

Vi fikk unger oftere enn vi fikk tilbake på skatten  på den tiden, og når man får tre gutter med ni måneder og et kvarters mellomrom, ja, da skjer det noe med knipemuskelen der nede i venusgrotten.

Jeg kan per dags dato, til tross for gjentatte knipeøvelser i tide og utide, ikke hoppe på trampoline, le, hoste, nyse…eller bli skremt.

Skvetter jeg, ja så skvetter jeg… (tygg litt på den du 😉 )

Så sånn er det. En død mus i søpla, en skvettende mus i underbuksa, og ei illsint kjærring med blogg!

Så stod jeg der ved søpla, med søppelposen fremdeles i hånda og hjertet i halsen, mens jeg ukontrollert tisset nok til at den nye buksa fra Cubus var ubrukelig , og fruen pent måtte dusje og skifte enda en gang før jobb.

Onsdagskvelden brukes derfor til klesvask, sårt trengte knipeøvelser, og utklekking av hevnplan til den spermhaugen som har skyld i hele hendelsen.

Nå håper jeg bare at denne fremtidige lille musejegeren blir en like dyktig skadedyrutrydder som sin mor, slik at Ronny i fremtiden ikke finner noen mus å leke seg med!!!

(du kan jo tygge litt på den også!)

Ønsker alle en skvettfri onsdag.