Så var det søndag igjen. Jeg er som alltid på søndager iført for store pysjbukser i flanell, tykke sokker og puppene flyter fritt ned mot knærne da søndag er hviledagen, også for BHèr. Jeg skal nyte dagen med godt lesestoff, eplekake og fyr i peisen, men aller først skal jeg blogge en liten hilsen til den mannen i verden med kuleste DNA, og takke han for at han sendte det videre til meg. For selv om pappaen min er langt fra perfekt, så er han “sterkere enn pappaen din”, og i dag, på farsdagen fortjener han et eget lite innlegg.

Pappa var 19 år og DJ på Vertshuset på Sørumsand da han fikk vite at han skulle bli pappa, og han hadde akkurat rukket å fylle 20 da undertegnede kom til verden. At jeg ikke var planlagt har aldri vært noen hemmelighet. Den selverklærte damemagneten med åletrange slengbukser og afrokrøller gikk til alters fire måneder før min ankomst, iført en mørk brun syttitallsdress med fiskebensmønster, platåsko og hårspray nok til at ozonlaget over Sørumsand fremdeles jobber med å lappe sammen hullene.

Men mannen tok ansvar, og ikke planlagt er slett ikke det samme som ikke ønsket, for jeg har vokst opp med en noe overbeskyttende pappa som jobbet røven av seg for at nettopp jeg skulle ha det bra. Den gangen, som småjente, først i Lillestrøm, så Sørumsand tok jeg rent sengetøy, lørdagsgodteri og lange skiturer som en selvfølge. I dag, som 40 åring, og mamma til tre egne, litt mer planlagte barn, ser jeg hvor heldig jeg var. At to så unge mennesker kunne skape et trygt hjem for ei lita jente, det står det respekt av, og jeg setter så stor pris på det.

Jeg husker at jeg satt på steinmuren utenfor gården i Jernbanegata hver dag kl fire, og ventet på at han skulle komme gående hjem fra jobben. Jeg husker at han sov på sofaen sammen med meg hver gang jeg var syk. Jeg husker at jeg alltid hadde ski og store nok skisko selv om han egentlig ikke hadde råd til å fornye det hver vinter. Jeg husker at vi sparket fotball mot muren i gården, og at han snekret geværer til meg og naboungene, slik at vi kunne leke cowboy og indianere i plommehagen. Jeg husker at mamma tvang han til å ta meg med på fotballkamp på Åråsen, og at vi “lånte” en sykkel for å få meg hjem da jeg kjedet meg allerede under oppvarmingen.

Var det alltid lett å være unge foreldre? Nei, jeg tror ikke det, og nå, i voksen alder, maler jeg ikke mamma og pappa sin historie rosenrød, men noe gjorde de riktig. Ikke bare fikk de verdens råeste datter (helt objektivt sett), men det holdt sammen i gode og onde dager til døden skilte dem av, slik de lovet hverandre da de hastet inn i ekteskapet den sommeren i 1976.

Pappa var streng. Pappa var snill. Pappa var engasjert. Pappa var beskyttende. Pappa var dønn ærlig.

Da jeg som åtte åring, med hodet fullt av romantiske eventyr om prinser og prinsesser, spurte om jeg var et planlagt barn svarte pappa :

-“Nei, erru gæær`n! Men morra di blei så heltent på den veltrente kroppen min at hu nesten sklei av dansegulvet uttafor DJ boksen, åsså var det gjort!”

Da jeg senere det året fikk min aller første babydukke, og drømmende spurte pappa om jeg var søt som liten, svarte han:

-“Nei fy flate! Du satt fast og blei tatt med sugekopp. Du så jo helt skada ut i flere måneder etterpå. Vi måtte bruke presenning på vogna i stedet for myggnetting, for at folk skulle slippe å se deg!”

Før du rister å hodet og tenker “Herremin for en udugelig far!”, så slapp av! Jeg har sett bildene, og kan bekrefte at det er sant. Som liten var jeg mindre pen, for å si det diplomatisk! Så lite pen at jeg under alle mine svangerskap krysset fingrene for at ingen av mine skulle ligne på meg. Heldigvis har jeg vokst meg slående vakker! (helt objektivt sett) Og jammen er det en god dose av pappas gener i dette ansiktet også!

Ser du pappa??? For sent å ljuge fra seg farskapet her altså!

Pappa var min klippe da mamma ble dårlig. Han var stødig som et fjell under sykdommen, og etter hennes død. Han gjorde alt som stod i sin makt for å skremme vekk Ronny da han gjorde kur til meg på slutten av nittitallet, og til tross for iherdige forsøk på å bli kvitt frieren, er de to i dag gode venner og vel forlikte, som det så fint heter i eventyrene.

Pappa var fortvilet da frieren viste seg å være motorsporttilhenger, og ikke spesielt interessert i fotball. Jeg husker uttalelser som ” Ha deg vekk din fordømte ball-talliban”, og “mokasin-Harry”, og “hold snoppen unna dattera mi, din spermhaug!”

I tillegg tegnet pappa obskøne figurer på bakruta til Ronny sin Opel, og satte seil laget av papir i skoene hans der han skrev Titanic og Queen Mary 2, fordi han aldri hadde sett større mokasiner i hele sitt liv.

Som sagt har de med tiden likevel funnet tonen, og sammen har de blant annet laget rompeavtrykk på stuevinduer, falt på ryggen ut av glassdører, og sunget drikkeviser selv etter at det ble tomt for drikke.

Både Ronny og jeg var derfor spesielt glade da gubben traff MaryAnn, som etter 17 år ble hans kone i fjor sommer. Hun har en egen evne til å holde han i tøylene, og begrense det som kan virke som en lettere “Svigersønn-Tourettes”.

Pappa myknet for alvor da barnebarna kom til verden, selv om han etter at tredjemann ble født tilbudte seg å selv sterilisere Ronny ved å “klinke bjellene mellom to murstein”! Han elsker barnebarna, og de forguder han. Selv i dag, da to av de har blitt tenåringer, er morfar fremdeles en helt. Morfar har alltid til lek, spill og lange samtaler om alt og ingenting. Han spiller gjerne en låt eller to på gitar på gutterommet, har tar de med på restaurant og etterlikner servitører og andre gjester til ungene ligger i vinkel i latterkrampe, han arrangerer luftgevær konkurranser , spiller ishockey på skøytebanen eller vri åtter i sofakroken. Han sender teite bilder av seg selv på snapchat, han reparerer ødelagte leker og instrumenter, han dikter opp svar på ting han ikke kan og han taper alltid i billiard !

I går feiret vi både farsdagen og 60 årsdagen til gubben hjemme hos han og MaryAnn på Rånåsfoss. De er så gode på å samle familien til gode måltider og hyggelig samvær, og for et enebarn som meg var det stas å få stesøsken i voksen alder. De er fine mennesker, alle som en, og selv om vi ikke treffes mer enn noen ganger i året, er det alltid like hyggelig når vi er sammen. Det er MaryAnn og pappa sin fortjeneste.

Mye mer kunne vært sagt, noe burde sikkert vært usagt, og mange fler historier å fortelle håper jeg det blir i mange år fremover!

Uansett skal du ha takk pappa, for alt du gjør, alt du prøver å gjøre, alt du ville ha gjort, og for den du er! Jeg er glad i deg, enda mer enn jeg ofte gir utrykk for, og jeg er stolt av å være ditt eneste avkom!

Gratulerer med farsdagen!