Ukas små øyeblikk.

Denne søndagsbloggen kunne blitt skikkelig kort. Sovet, spist, gjentatt. Sånn, ferdig! Uka oppsummert!

Kroppen har vært enda mer klar for ferie enn jeg hadde trodd. Jeg har sovet, masse! God sammenhengende søvn, flere dager på rad. Det har hørt sjeldenhetene til i høst. Lange frokoster med flokken, ihvertfall de som har karet seg ut av senga før formiddag, late dager i myke pysjer og tøfler, restematsmåltider i hytt og gevær. Akkurat sånn en jul skal være, akkurat sånn vi liker det.

 

De spektakulære øyeblikkene har kanskje ikke stått i kø. Det begrenser jeg jo hvor mange øyeblikk man støter på når man mer eller mindre lukker døra og suller rundt i sitt eget flere dager på rad, men det er så godt likevel.

Det øyeblikket lille julaften kveld da vi var i mål, det var fint. I mål med skrelling av poteter, vasking av gulv, bretting av klær på badet…alt det der du liksom føler å være på stell til julaften. Du vet, alt det ingen gjester egentlig ser, men som du vil skal være i orden likevel. Da vi var nydusja, og kunne krype opp i sofakroken alle mann, se film, nyte lukten av julegrana, drikke gløgg, og bare vente på at det skulle bli natt, slik at julaften kunne komme enda fortere. Den roen, i det øyeblikket. Nydelig!

Julaften. Hele dagen var et eneste langt fint øyeblikk. Alt fra lattermilde poder som plyndret julestrømpene sine på morgenkvisten, og ribba som stekte i ovnen og spredde duften av nydelig sprø purke rundt i måsahuset. Kattene som var i himmelen da de kunne klatre rundt i pakkeghaugen på jakt etter krøllete gavebånd og løse til og fra lapper, middagen med mine aller kjæreste, de tente lysene for alle de vi har mistet, sølvguttene, og podene som smilte fra øre til øre over stemningen, og pakkene. Enkel forskning viser at også store gutter synes julegaver er spennende!

Den late førstedagen. Da alle øyeblikkene gikk i slow motion. Lang frokost, lang lunsj, lang hvil på sofaen…sitte sent oppe på kvelden, lese litt i nye bøker, se en julefilm så full av amerikanske juleklisjeer at det verker i tinningen. Herlige, avslappende øyeblikk!

Den dagen det fristet med alt annet enn julemat. Ja, for selv om det er godt, så går det gjerne et par dager, også sier kroppen liksom litt stopp, og man fyser på hverdagskost igjen. Du vet, når tarmen slår kolbøtte som som en overmyk, leddløs rumensk turner på steroider bare ved tanken på enda en rute med svor. Det skjer hvert år, og jeg var forberedt. I skapet stod grovmel og gjær, og i kjøleskapsskuffen hadde vi hamstret grøntfor nok til et kollektiv fullt av hippe hobbyveganere med helskjegg og batikkfargede ponchoer. Så da ble det salat i lange baner, akkompagnert av lassagne og hjemmebakte rundstykker. Og det var et fint øyeblikk det, når tarmen bare “wooohooo!”, og haka ikke lenger er blankpolert av ribbefett. Herlig!

Musikken! Den som kommer fra gutterommene oppe i andre etasje, For en pode har fått ny forsterker i julegave, en annen har fått pedal til den elektriske gitaren, og en pode har fått munnspill. Og det øves og øves, sent og tidlig. Og musikk, uansett hvor høyt den spilles, kjennes liksom ikke ut som bråk. Bare sånn herlig støy, en påminnelse om at podene er hjemme, at de gjør noe sammen, at de er kreative, at de koser seg. Noen ganger blir jeg stående nederst i trappa og bare lytte, til alt fra kjenningsmelodien til Flåklypa og Linus i svingen, til Metallica og Uriah Heep. Noen ganger våger jeg meg opp, sitter musestille på sengekanten og bare ser på at de øver, nyter stunden, og stjålne små øyeblikk med fine tenåringer. Andre ganger blir jeg litt for revet med, synger høyt og surt på sanger jeg egentlig  ikke kan teksten på, og blir bortvist fra rommene på ubestemt tid. Det er verdt det! Fine øyeblikk!

 

Den kvelden minste poden ville bake. Bare for å bake egentlig. Bare for å finne på noe, sammen. Sånn tid på kjøkkenet er så fint. Når man mikser og blander og rører, slikker bollen og vispen, står side om side ved benken og skravler. Vi laget eplekake av de røde juleeplene jeg kjøper hvert år bare for dekoren sin skyld. De som er så røde og blanke at de nesten ikke ser ekte ut. Vi skrubbet de godt, stekte de lenge, og nøt varm eplekake med is til dessert den kvelden. Fint øyeblikk.

Rusle rundt på senteret lørdag ettermiddag. Bruke et av gavekortene jeg fikk til jul inne på butikken til Mona, kjøpte meg to lykter som nesten er for fine til denne gamle rønna av et hus, og tok en kopp kaffe med Mona på kafeen i samme slengen. Det var fint. Sitte sånn en drøy time, skravle og le, og drikke kaffe. Et avbrekk fra ingenting i tøfler og pysj. Luft i hodet, latter og shopping som ikke synes på kontoen. Toppet av et møte med verdens blideste elev, og mammaen hennes som strikket de fine vottene jeg fikk i julegave. Lørdagen, så mange fine små øyeblikk pakket inn i et par timer.

 

Lillegrå, Baghera og Bolla som tydelig nyter at så mange er hjemme i måsahuset hele dagen. De sniker seg inn på rommene til podene om kvelden, og nærmest sloss om plassen oppe ved hodeputene. De labber fra fang til fang hele dagen, tigger til seg litt godsaker, bokser litt med kulene nederst på juletreet, og ligger med alle fire bena i været og blir klødd på magen av tilfeldig forbipasserende. Jeg bare nyter varmen fra lodden kattepels på fanget, og en og annen snutekos. Herlige øyeblikk med fine pelsdotter.

 

Og slik gikk uka. Tung mat og lett kost, julefilmer på TV, og julesanger på radien i vinduskarmen. Musikk fra gutterommene, granbar under sokken, mer konfekt enn kroppen har godt av, varme i peisen, late dager og glade ungdommer. Fine øyeblikk. Jeg håper du også nyter julen, at du har noen å glede deg sammen med, også ønsker jeg deg en nydelig søndag, og en fortsatt god jul. Ta vare på øyeblikkene.

Lenge leve latskapen.

Det hersker en egen ro i hele måsahuset. Førstedagsro, som gubben kaller det. Vi sitter i pysjen. Pysj er førstedagsantrekk. Pysj, tøfler, noen av oss har knapt gredd håret, og jeg, jeg har ikke vært utenfor døra engang. Det er familietid.

 

Når bordet er dekket for familietid, hele tiden.

I bakgrunnen summer tv`n,  og en eller annen julefilm vi har sett mange ganger før. Måsagubben halvveis ligger, halvveis sitter i sofaen, med Bolla godt drapert over deler av brystkassa. Ja, tilogmed Bolla har funnet roen, og det til tross for at de blanke kulene på juletreet dingler fristende fra de nederste grenene.

 

Bolla og Lillegrå. En pust mellom måltidene.

Minste poden er på rommet. Vi ser har ikke, men jeg skal love deg at vi hører han. Han spiller og spiller og spiller på den elektriske gitaren, for poden fikk ny forsterker i går. Den som har stått på ønskelista i over et år. Aldri har jeg sett en gladere 15 åring. Så glad at tårene rant! Store barn blir tydeligvis også rørt og gira over julegaveønsker som går i oppfyllelse. Mellomste poden sitter med nye headset og med nesa godt plassert i en YouTube video, han også i pysj, og i den nye t-skjorta fra morfar og mormor, foran peisen. Det knitrer godt i peisen, og vi har båret inn og stablet nok  ved for hele romjula.

Eldste poden teller pengene og gavekortene som lå under treet i går. Han klør i fingrene etter noen nye høytalere til den gamle Volvoen han har kjøpt seg, men det er så mye annet mer fornuftig han også burde bruke litt penger på. Valgets kval, men i mellomtiden drømmer han seg bort. Typisk, at anlegget skal koste mer enn selve kjerra.

 

Julaften morgen. Gutta åpner julestrømpene, og alle tullegavene til hverandre. Like morsomt hvert år. Herlige flokken min.

Jeg nyter. Nyter å ha hele puseflokken, og hele gutteflokken i huste samtidig. Nyter lukten av restematen fra i går som står i ovnen og blir varmt. Tilogmed maten er enkel i dag, men like god for det. Nesten bedre egentlig, for jeg skal ikke svette over grytene. Bare varme og servere. Her jeg sitter kjenner jeg lukten av juletreet også. Det er julestemning det. Lukten av gran, og levende lys, tent med fyrstikker. Sånne som lukter svovel når man tenner på. Barndomsminner og julestemning.

Det ligger en sprett ny yatziblokk på bordet, med lovnader om en overlegen seier mot podene i kveld. INGEN slår mutter`n i Yatzi! Det blir nok et slag vri-åtter også. Vi skal spille om kransekakeringer, og smultringer, og karameller…om ikke eldstepoden har spist det opp da. Kakemomsen vår. Snart 19 år, og stadig tatt på fersken med henda langt ned i kakeboksen.

 

Det brenner flere lys på graven til mamma, og det gleder meg at så mange har husket på henne i år også.

Det skinner så fint i den aller fineste julegaven. Lysestaken fra tantegullet på Gol. Tenk at vi har kommet dit igjen, at det nok engang ligger hjemmelagede gaver fra små barnehender under juletreet. Tantehjertet smelter litt!

 

Vakrere interiør skal man lete lenge etter!

Julaften var fin. Kun oss, og svigerfar til middag. En stemning fremdeles noe preget av hun vi mistet så altfor tidlig for ikke så lenge siden, men likevel så lugn og god. Glade gutter, lattermilde ansikter, nissestreker, fulle julestrømper, nydelig mat, og gode samtaler. Jo julaften var god, på alle måter, men ingen ting slår førstedagen.

 

Det er i dag jeg kjenner på den inderlig gode juleroen. Lenge leve latskapen.

 

Riktig god og fredfull jul ønskes alle. Ta vare på hverandre, vær god med deg selv.

Ukas små øyeblikk.

Jeg har juleferie! Akkurat det har jeg nesten ikke klart å ta helt innover meg enda. Det har vært hektiske jobbdager så lenge nå, og det har hendt så masse på kveldene. Desember ble liksom bare borte. Koselige dager, for all del, men travle. Og så, plutselig, var det ferie. Fridagene kom brått, men godt. Vi trenger dem nå, alle her i måsahuset. Vi skal lande, slappe av, og nyte juledagene.

 

Når du endelig har juleferie og gir en lang f… i kalorier!

Travle dager til tross, de har vært gode også, denne uka. Spekket med små øyeblikk jeg vil ta vare på. Rørt til tårer gang på gang av ungdommene på skolen. Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne. Å få tilbringe dagene med slike herlige unge mennesker, helt i starten av voksenlivet, det er en glede. Og høytiden gjør noe med den generasjonen også. Klemmene sitter enda løsere, det samme gjør tårene, og gleden av å gi. Og de gir og gir, og for ei hormonell midtlivskrise dame som meg ble det nesten for mye til tider denne uka.

Noen elever bare smetter rett inn i hjertet ditt, og finner seg en fast plass. Bilde er selvsagt lagt ut med tillatelse.

 

Jeg har fått så mange gaver, så mange nydelige kort, så mange klemmer, og flere smil og gode samtaler enn jeg klarer å telle. Jeg er privilegert, kjempeheldig, rett og slett. Så kjære ungdommene mine, dere er nydelige, alle som en. Jeg håper dere finner roen i julen, også gleder jeg meg allerede til å se dere på nyåret!

 

Nydelige votter fra en elev og hennes mamma. Sett noe så herlig??? Har brukt de hver dag siden jeg fikk dem!

 

Den dagen jeg igjen kunne bruke den gamle stien langs linna hjem fra jobb. Den eneste fordelen med at snøen er så godt som borte er å kunne rusle denne veien hjem om ettermiddagen. Snarveien. Og akkurat denne ettermiddagen fikk liksom ikke været bestemt seg for om det skulle være vått, eller kaldt, så det var like gjerne begge deler. Derfor la det seg is på alle kvister, blader og over hele bakken, krystaller over alt, også ble det sånn herlig vinterstemning ute likevel, til tross for mangel på snø- Friskt og godt, og vakkert. Fint øyeblikk.

De dagene været maler naturen!

Den kvelden jeg spilte inn den aller siste episoden av Jul i bygda. Godt å være ferdig, likevel så gøy å ha fått være med på. Enda en ting i rekken av nye ting jeg har fått utfordre meg selv på dette året. Den kvelden fikk jeg intervjue Petter Simonsen, bygdas aller dyktigste sangfugl. Fyttekatta den mannen synger som en gud, og da overdriver jeg ikke en smule engang! Han har en sånn klokkeklar, fløyelsmyk stemme man kan lytte til i timevis, også er han supertrevlig i tillegg! En sånn kar man liksom ikke kan unngå og like, en kar man bare blir glad av å være rundt! Takk for praten Petter! Fint øyeblikk! Så, Kenneth og Javier fra AlbatrossFilms, tusen takk for alle øyeblikkene i Desember, og takk for at jeg fikk være med på prosjektet. Selv om jeg fremdeles har til gode å se en episode (fortsatt for kleint å se seg selv), så har jeg hatt det kjempeartig!

Siste innspilling av Jul i bygda. En fin snakk med fantastiske Petter Simonsen!

Den kvelden Bolla sovnet på fanget, det var et fint øyeblikk. Hun sovner sjelden i armkroken om dagen, for det kattekreket er altfor travelt opptatt med å ikke sove i det hele tatt. Hun bruker istedet det meste av tiden på å jage sin egen hale, jakte på sin egen skygge, spise på ting hun ikke har lov til, klatre i gardiner, og bokse mot juletrekuler! Så da hun sovnet mot kinnet mitt, og vi begge duppet av en times tid, det var herlig. Våknet begge to, passe bustete, og passe fortumlet. Powernap med Bolla, helt herlig! Firbent lykke!

Vi ser ganske like fortumlet ut etter en powernap, Bolla og jeg!

Lillegutt på juleball. Altså, snakk om rørt mamma. Jeg føler liksom at vi opplever så masse for siste gang i disse dager. Siste poden som går på grunnskolen, siste poden som ditt og datt, og nå, siste poden som skulle på juleball. Så strøk jeg skjorta og festet blomst i jakkelomma mens mammahjertet nesten sprakk, og poden selv knyttet slipsknute som en proff. Storebror var sjåfør slik at lillebror og en kompis kunne ankomme ballet stilfullt i en Volvo 940 fra 1994 (er ikke så fin på det si!), og hjem fikk han skyss av en kompis av storebrødrene. Makan til vennegjeng disse gutta har skal man lete lenge etter. Her tar de vare på hverandres småsøsken tilogmed! Hjemme satt måsagubben og jeg og følte oss steingamle! Bortsett fra det, det greiene med steingammal, så var det et fint øyeblikk. Fin pode, fint øyeblikk!

Minste poden, klar for juleball. Finingen min!

Juleavslutning med alle de flotte kollegene på skolen. Fint og samles, spise god mat, og ønske hverandre god jul. Også, på det kanskje verst tenkelige tidspunktet under lunsjen fikk jeg latterkrampe. Min aller første høyst upassende latterkrampe i voksen alder. Ja, for lærere er et spesielt folkeslag, og man slipper liksom ikke unna en avslutning uten noen form for allsang. Det er greit nok, selv om det kanskje ikke er helt min greie, men Tine, en av de fine kollegene mine, hun er min rake motsetning. For aldri har jeg noen gang tidligere møtt et menneske som gledet seg mer til å synge julekveldsvisa! Så mye at hun jublet da noen dro frem gitaren, fordi hun var redd det hele skulle gå i glemmeboka. Og hennes entusiasme var ikke bare smittende, men også hysterisk morsom…og du vet hvordan det er med latterkrampe? Har man først starta, da er det umulig å slutte. Takk Tine, jeg har vondt i magemusklene enda!

Fine Tine og Julekveldsvisa!Aldri møtt noen som er mer gira på allsang. Synd vi lo oss bort fra tredje verset. Bedre lykke neste år!

Den dagen jeg sa til minste poden, egentlig i en bisetning, at jeg ønsket meg en litt stor lampe til kommoden i stua, men at jeg ikke fant noen til en grei pris. Også sa poden at han godt kunne lage en. Først tenkte jeg at…”Meeeh”, det blir sikkert litt jalla, men så trasket vi bort på senteret likevel, for å hente litt inspirasjon. Og poden er kreativ så det holder han, for vi handla to blomsterpotter og en lampeskjerm på Nille, alt til den nette sum av 149 kr, og noen strakser senere den kvelden hadde a mor ny lampe! Lyst øyeblikk!

 

Når poden blir kreativ, og mekker lampe til modern av blomsterpotter!

Roadtrip sammen med eldste poden til gamlebygda i går. Skulle bare levere en pakke til ei barndomsvenninne og hilse på bestemor. På vei hjem kjørte vi innom juleverkstedet til onkel Svein. Viste du at onkel Svein er julenissen? På ekte! Ikke for å skryte, men hvor mange kan si at de er i slekt med selveste nissefar? Jeg kan. Og gjett om vi kom i julestemning! Poden fikk omvisning i snekkerbua, og var et lite øyeblikk i tømrerhimmelen, for onkel Svein (som egentlig er broren til bestemor og teknisk sett pappa sin onkel og ikke min) er en sånn “real life” Reodor Felgen, og har kreative løsninger på det meste. Et mekka for en ung, kommende snekker. Så en liten time i låven hos nissemor og nissefar, det var et fint øyeblikk.

 

Nissemor og nissefar, Tante Unni og onkel Svein.

Og sånn gikk uka. Snørr og tårer, og et lettrørt midlivshjerte. Fantastiske øyeblikk, og førjulsgleder i fleng. Kaffekoppen med Mona i på kafeen i går. Latterkrampa da to pusekatter saboterte gavepakkeverkstedet til gubben, blomster på døra, og gavene som kom i posten fra to fantastisk snille blogglesere. Rørt til tårer igjen! Makan til snille folk, jeg har ikke ord! Tusen hjertelig takk, jeg setter så stor pris på det!

 

Gaver og kort. Jeg må jo ha verdens mest rause blogglesere! Sånn helt serr! TUSEN TAKK!!!!
Har du sett noe så lekkert!!!!

 

Peiskos og varme tær, lukten av nystekt bollekrans, mormors gamle blondegardiner i vinduet, gitarmusikk fra podene som spiller trestemt i sofakroken, og folk som roper God Jul i forbifarten. De fine små øyeblikkene. Nå skal jeg steke en ny runde krumkaker før hele hurven setter snuta mot pappa og MaryAnn for julemiddag og gavebytte med bonusfamilien.

 

Håper uken din har vært full av fine små øyeblikk. Lag deg en nydelig søndag. Vi blogges.

 

 

Julekonfekt- Snickerskuler

Jeg elsker å lage mat fra bunnen av. Både middager, og bakeverk. Å stå ved kjøkkenbenken, røre i kraften til en brun saus, eller sette en gjærdeig som skal spre deilig lukt av nybakst i hele huset er terapi for meg. Men…

Jeg er også dronningen av juks og snarveier, og det skammer jeg meg ikke over engang! For selv om livsstilsentusiater og urbane hipstere roper høyt om urkorn og kortreist mat, rene tarmer og frie sjeler, så er det ikke til å komme bort i fra at noen ganger, noen ganger har man lyst på noe godt, veldig kkjapt, sånn liksom aller helst i stad, og noen ganger har man lyst til å imponere gjester med noe som ser fancy og hjemmelaget ut, uten at du har stått på kjøkkenet i timesvis.

 

Ja, for folk er travle. TV-serier skal streames, unger skal kjøres hit og dit, katter skal hentes ned fra gardinene…ikke sant?

 

Så nå har jeg mekket julekonfekt, sånn som ser delikat ut på et fat, er akkurat passelig mektige, slik julekonfekt skal være, de smaker skikkelig godt, og det var gjort på en halvtime. Juks, fanteri og akutt fest i ganen og julestemning i magen. Det liker jeg!

 

Ingredienser:

Karameller, peanøtter, marsipan, sjokolade og en klype flaksalt.

 

Marsipanen smuldres i kjøkkenmaskinen og eltes lett sammen med peanøtter, og biter av karamell og sjokolade.

 

Så formes små kuler av massen, før de dyppes i smeltet sjokolade.

Dryss over en  klype salt, sett de kjølig til sjokoladen stivner, og tadaaaa!!! Akutt juksemaker-pipelort julekonfekt! Herlige, mektige, knallgode snickerskuler som vil imponere fletta av den mest urbane hipster`n med ren tarm og poncho av flettet hvete!

 

 

Kan oppbevares leeenge i tett boks, litt kjølig.

 

Ha en fin dag alle hipstere og alle juksemakere.

Vi blogges.

DIY- Duftkongler.

Noen dager overrasker jeg meg selv positivt…sånn i den grad at jeg kommer på ideer jeg synes er sånn smått geniale. De dagene tar jeg vare på, for det finnes jammen mange dager hvor jeg også ser meg i speilet og lurer på hvordan i all verden jeg kunne være den spermen som kom først frem til egget.

I går hadde jeg en sånn kreativ dag. Kom på det ene stuntet etter det andre. Det startet egentlig med et lite ryddesjau i skuffer og skap. Fikk lissom bare ånden over meg, og fikk det for meg at alt gammelt ræl som bare lå der og tok plass skulle kastes. Vi har et par sånne roteskuffer. Der havner alt vi panikkrydder før besøk, også blir det liggende der frem til det havner i søpla.

 

 

I går havnet det mye i søppelbøtta. En neverustne spiker (gudene vet hvorfor jeg har tatt vare på de), tyggeben til hund (har ikke hund, og har aldri hatt det heller), en raggsokk med hull, to ostepop med pels, noen ti-øringer, en bruskork, noen lysstumper, og en liten samling furukongler.

 

Lysstumpene og furukonglene plukket jeg opp fra søpla igjen, for jeg fikk en sånn ide som jeg synes var helt konge.(eller helt kongle…hahahahaaa!!)

For i skuffen lå også noen oppbrukte duftlys fra Halvor Bakke. De lukter altså SÅ himla godt, men kunne ikke brukes lenger. Veken var brent opp, og det var bare små rester med stearin igjen i bunnen.

 

Og nå kommer det geniale. For furukongler er fint, skikkelig dekorativt, særlig til jul, men hva om de hadde luktet godt i tillegg???

Genialt, hæh? Jeg synes ihvertfall det.

Så jeg smeltet stearin fra Halvor Bakke sine duftlys i en kjele sammen med noen andre stumper av vanlige kronelys, dyppet konglene gjentatte ganger i stearinen, lot de tørke, og tadaaa!!!! Duftkongler!

 

Ferdige dyppede kongler til tørk.
Smelter stearin i kjele på svak varme.
Konglene dyppes i stearinen gjentatte ganger til ønskelig tykt lag.

 

Hva gir du meg lissom? Burde det ikke finnes en eller annen form for Nobel-pris for ideer som dette? Hvor melder jeg meg på?

Uansett, pris eller ei, nå ligger det fine furukongler strategisk plassert i kriker og kroker i måsahuset, og sprer lukten av Halvor Bakke rundt omkring i den gamle kåken, og jeg er strålende fornøyd! Gjenbruk på sitt beste!

 

Bolla er som vanlig kreativ assistent, og kvalitetssikrer produktene.
Vinterkongle, lukter akkurat som Halvor.

 

Og når jula er over, og lukten avtar, da er konglene supre opptenningsbriketter til peisen. Fy flate, det er et under at en oppfinner som meg ikke er millionær!

 

Blogges da! Jeg går og sniffer på ei kongle!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Med fare for å høres ut som ei overpoetisk lettrørt sutrekjerring: “Fy flate så masse bra folk det finnes der ute!!!”

At så mange mennesker skulle klare å røre meg (mentalt altså, det er ingen som har gått og plukka på meg lissom) denne uka, det var jeg helt uvitende om på mandagen. Men nå, på tampen av uka er det bare å trekke pusten dypt ned i magen, og være takknemlig for alle de fine folkene som på en eller annen måte har gitt meg så himla mange fine øyeblikk.

Ja, for hverdagsøyeblikkene har stått i kø. Det samme har tårene, både de triste og de glade. Lurer på om det er høytiden som gjør noe med meg, for alle følelsene ligger lissom utenpå kroppen.

 

Sliten og glad på en gang. Det er helt greit, det også!

Ta mandagen for eksempel, da himmelen vekslet mellom blå, lilla og rosa da jeg gikk til jobben om morgenen. Fint øyeblikk, for jeg blir så fasinert av slike morgener, når lyset og fargene på himmelen danser over bygda. Jeg møtte ikke et eneste menneske hele veien til jobb, enda jeg ikke var særlig tidligere ute enn vanlig heller. Det ar bare stille, og vakkert. Ja, også kjentes det nydelig å være tilbake på jobb etter noen dager horisontalt, med hodet i ei plastbøtte forrige uke. Herlig øyeblikk!

Når himmelen farger snøen rosa!

Har du noen gang følt deg på gyngende grunn? Begynt å tvile på din egen kompetanse, kjenne at ting du kanskje burde kunne virker plutselig fryktelig vanskelig. Jeg har en sånn jobb der det ikke finnes noen fasit på noe som helst. Alle vi som arbeider med mennesker vet at en og samme regel ikke ikke nødvendigvis funker for alle, og noen ganger må man tenke utenfor boksen. Det er spennende, men kan også fryktelig skummelt. Så stod jeg plutselig der og viste ikke helt om jeg fikk til jobben min eller ikke. Men så er jeg så heldig da, for jeg har et nettverk rundt meg som er helt enestående, og når man har det, da blomstrer man, og får til likevel. Jeg er så innmari heldig med arbeidsplassen min. Kollegene OG elevene. Herlighet for noen fantastiske ungdommer jeg får tilbringe dagene mine sammen med, og denne uka har de gitt meg det ene nydelige øyeblikket etter det andre. Jeg vil holde de aller fleste av dem for meg selv, tett til brystet, men jeg måtte bare fortelle hvor heldig jeg er, og hvor takknemlig jeg er for alle disse fine øyeblikkene på skolen. Alle stundene, alle klemmene, all latteren. De betyr enormt! Øyeblikkene og menneskene.

 

Fikk gave fra en elev denne uka. Fast arbeidskopp fra nå av. Heldige meg.

Pakke i posten, fra Julenissen. Jepp, det var det det stod på avsender av pakkene. Julenissen, Nordpolen. Så om noen lenger skulle være i tvil på om nissen egentlig finnes, jeg har beviset, og “han” leser tydeligvis bloggen. Så herlige, gjennomtenkte, fine pakker, og så nydelig kort. Og hormonell som jeg har vært denne uka tok jeg til tårene…så klart!

Hele veien fra Nordpolen. Tusen takk M, hvem enn du er <3

Og da hjalp det liksom ikke at damene på C15, den flotte gjengen med Helse og Oppvekst lærere hadde gått sammen om en gave som ventet på pulten min fredag morgen heller. Er det mulig lissom??? Så da grein jeg igjen da…og nå er jeg like uttørka som en gammel jomfru, for nå har jeg jo felt tårer nok for et helt år- Fint øyeblikk da. Tårevått, men kjempefint.

“Kjære vakre snille Janne” Altså, en ting skal disse kollegene mine ha, de er særdeles rause med komplimenter!

Da Lena spurte om jeg kunne lage en grankrans til døren hennes. Det har jeg ikke gjort i år, og plutselig ble jeg sånn skikkelig gira på en sånn fin, gammeldags juleaktivitet. Så da ble det krans. Ut å plukke granbar i skogen bak huset, sitte på kjøkkengulvet inne og binde. Herlig aktivitet, også lukter det jo jul i hele huset når lukten av granbar sprer seg. Bolla var som alltid når jeg holder på med noe, selvskreven assistent og kvalitetssjekk-ansvarlig. Fint øyeblikk.

Midt i kransen, bare for å kvalitetssikre konglene…

 

Den dagen tante Mariann antagelig satt og bladde i gamle album, for plutselig tikket det inne en mail med et par gamle bilder. Og da ble jeg så glad!!! For jeg har så få bilder av mamma fra tiden før hun ble syk. Og det var så godt å se henne smile, med hår på hodet, i en helt vanlig hverdagssetting, i vanlige hverdagsklær. Så godt å minnes, så godt å huske henne slik hun var før kreften, for merkelig nok, sev over 20 år etter at hun døde, er det minnene fra sykdomsperioden som er sterkest. Så bilder av mamma, en smilende og frisk, ung mamma, det troner høyt blandt ukas små øyeblikk!

Mamma og pappa, sent på 80 tallet. Sånn var hun, akkurat sånn!

 

Den dagen jeg bakte lussekatter, og gikk i luciatog på skolen, helt alene. Ja, for det var igen anndre lærere som ville bli med, og det passet meg helt fint, for jeg fikk aldri være Lucia da jeg var liten, så nå var det endelig min tur. For når man går i Luciatok alene er man selvsagt selvskreven Lucia. Jeg gikk fra klasserom til klasserom med et batteridrevet kubbelys på hodet, sang akkurat passe surt, og delte ut boller. Veldig usikker på om det var så innmari fint øyeblikk for elevene, men for meg var det helt topp, for nå kan jeg endelig krysse av den Lucia greia på lista mi over ting jeg skal gjøre før jeg dør.

Svart senker natten seg, osv…

Kvelden vi pyntet juletreet. Hver jul tenker jeg at “Nå har vel gutta blitt så store at dette ikke er så stas lenger!”, men jeg tar feil! For enkel forskning viser at selv nesten voksne unge menn blir fem år i hodet når grana tas inn og all den gamle julepynten kommer frem. Treet i år er som treet alle år tidligere. Akkurat passe skjevt, og fullt av fine juleminner. Også lukter det så inni granskauen godt. (hahahahaa! Skjønte du`n?) Det var minsten sin tur til å sette stjerna på toppen. Vi har en sånn rekkefølge-ordning på akkurat det, og den følge høytidelig til punkt og prikke. Så slo det meg, da stjerna ble satt på, hvor fort årene går. For det kjennes ut som om det var i fjor at poden satt på skuldrene til måsagubben for å nå trekrona, og nå trenger han ikke å stå på tærne engang. Uansett, små eller store poder, herlig øyeblikk!

Minsten..193 cm liten…

Og sånn gikk uka. Tårevått og vemodig, lattermildt og herlig. To kakebokser er fulle av nye kakeslag, og magen er full av priskrig julemarsipan med sjokoladetrekk De aller siste julegavene er pakket inn og ligger klare til å gies bort. Julefilmer hver kveld, i selskap av varm te, og havrekjeks med brunost. Flere netter med søvn enn netter uten (hallelujaaa!), de to rådyrene som forsynte seg grådig av nesa til den falne snømannen i hagen, og på fredag nådde jeg bunnen av skittentøyskurven for første gang på flere uker. Nydelige øyeblikk, alle sammen.

Da er de aller siste julegavene pakket inn.

Nå er kaffekoppen tom, og energilageret på topp. Hviledagen skal utnyttes. Her skal det bakes litt, skures litt, pyntes litt, også skal dagen nytes litt! Søndager altså, det er bra dager det!

 

RIP Olaf.

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

 

 

 

Fra oss til dere.

Jeg tok en kopp kaffe med Mona i dag. Det skjer titt og ofte.En kopp kaffe bak disken i butikken til Mona. Så fint det er, å kjenne en som driver verdens fineste lille butikk på senteret. En sånn butikk hvor atmosfæren er god, og inspirasjonen enda bedre, og selskapet best av alt.

 

Kaffe, servietter, sjokolade og koselige julelykter. Frister det?

Stikke innom, kikke litt i hyllene, og drikke kaffe. Le av noe vi har sett eller hørt, småsnakke, løse verdensproblemer, fleipe, snakke alvor, og drikke kaffe.

Det er noe med den kaffekoppen som åpner for de gode samtalene.

 

Halvor Bakke kaffe. Den er god den!

Så satt vi der i dag, og tenkte at alle burde ha noen å dele en kaffekopp med. Og plutselig sier Mona, som er like raus som hun er blid, at kanskje det hadde vært hyggelig å gi bort en pose kaffe til noen, noen som kanskje trenger en liten pause sånn rett før jul. Noen som vil dele en kaffekopp, og en skravlestund med en de er glad i. Koble av, snakke litt, le litt, løse et verdensproblem eller to, og ja, drikke kaffe med.

Hos Mona. Er det rart jeg liker å ta en kopp kaffe i disse omgivelsene eller?

Og som sagt, så gjort. Mona svingte seg rundt i butikken, og satte sammen en liten gavepose, bare fordi det snart er jul, og fordi den største gleden er å glede andre.

 

Så da er spørsmålet. Hvem vil du aller helst ta en kopp kaffe sammen med nå i julestria? Tagg en venn i kommentarfeltet som linker til dette innlegget på facebook, eller legg igjen en kommentar her på bloggen. Vinneren av gaveposen trekkes mandag 16 Desember, kl 20.00.

 

Hvem vil du ta ta en kopp kaffe med?

Kan vi friste med en kopp kaffe? Fra oss til dere.

Hilsen Mona og Janne.

 

En liten pepperkakeby.

De har gått sin seiersgang på Instagram noen år nå, disse enkle men dekorative pepperkakehusene, og byene. Jeg har sett, beundret, og ikke gjort noe mer med det. I mange år pyntet vi pepperkakehus, alle tre guttene hadde hvert sitt prosjekt. De er liksom ikke like ivrige på akkurat det lenger. Podene er jo så store, og to av dem er jo allerede igang med ordentlige byggeprosjekter med ordentlige materialer hver eneste dag. Pepperkaker baker vi bestandig sammen, det er en tradisjon selv ikke store tenåringspoder vil gi slipp på, men en boks pepperkaker i hylla gir jo liksom ikke fra seg den samme lukten som et pepperkakehus som står fremme.

Akkurat det har jeg savnet.

 

Så i år tok jeg saken i egne hender. Enda en søvnløs natt kunne like gjerne brukes til noe skikkelig koselig. Pepperkakeby, eller egentlig mer et pepperkake-nabolag.

 

Det er langt fra perfekt. Første forsøk og alt det der. Det er litt skjevt, dekoren er litt så som så, men det gjør liksom ikke noe. Det er sjarmerende likevel, der det står, fristende, og sprer sånn intens herlig julelukt i hele måsahuset.

 

Hvor lenge det varer gjenstår å se…vi har jo tross alt tre pusekatter som mer enn gjerne både saboterer og smaker litt på alt som står fremme, selv under intens overvåking fra matmor. Dessuten er den eldste poden så innmari glad i pepperkaker med store mengder melisglasur, så dersom byen “tilfeldigvis” raser er det ingen sjangse for at det blir krangling om hvem som skal rydde opp. Her kommer hver eneste smule til å forsvinne.

 

Men frem til det skjer skal nabolaget få stå midt på bordet. Der skal det få spre juleglede, så lenge det varer. Og i dag skal vi bake pepperkaker til kakeboksene. Slike som er så stappfulle av melis og nonstop at man knapt ser kaka. Det er tradisjon det også.

Så enkelt, så gøy.

Har du laget pepperkaker enda?

DIY- Ventesone

Måsahuset er ikke akkurat stort, og nå i ventetiden frem mot julen fylles naturlig nok huset opp med mer krimskrams enn vanlig. Pakkene for eksempel, julegavene vi får, eller de som snart skal leveres til venner og familie, de tar mye plass. Ikke ser de særlig pene ut heller, der de står ferdig pakket i plastposer på gulvet langs veggene. Så da fikk jeg for meg at jeg ville lage en slags ventesone for pakkene, noe som ser både dekorativt og jule-aktig ut, og som er praktisk. Det tok ikke lange stunden heller, kun et par timer, og det inkluderte tørketid på malingen. Jeg liker sånne raske prosjekter, hvor jeg kan øyne det ferdige resultatet omtrent i det jeg setter igang.

 

 

I uthuset lå en liten bunke resteplank fra diverse tidligere prosjekter. Plank fra sengebunner, noen lister, rester fra paller osv. Disse ble saget til i ulike lengder, og skrudd i ønsket rekkefølge på en litt lengre plank. Det fine med denne er jo at du kan lage vente-treet så kort eller så høyt du vil, avhengig av hvilken veggplass du har til rådighet.

 

 

Bolla var selvsagt til god hjelp under hele prosjektet. Anbefaler alle hobbysnekkere å skaffe seg en lodden lærling til hjelp og selskap.

 

Plankene danderes og skrues fast i ønsket rekkefølge.

 

 

Et strøk maling. Brukte den gamle grønnfargen vi hadde på veggen i stua før.

 

Shabbet over malingen med litt interiørbeis i fargen drivved, noe vi hadde stående i boden. Liker det litt røffe. Passer liksom jula i måsahuset.

 

Og til slutt en liten overhaling med hvit maling. Hva er vet et juletre uten snø?

 

 

Hang treet over den gamle potetkassa, og tadaaa, plutselig ventesone for reisende og innkommende julepresanger. Passe ryddig, og ganske dekorativt under trappen i gangen.

 

 

Minste poden synes treet manglet lys, og fant en grei løsning.

 

Ventepakke.

 

Og slik kan det gjøres, fort og gæli. Ser for meg at treet kunne blitt fint som veggpynt alene også, dekorert med kongler og lyslenker, eller som adventskalender der pakkene henger på kroker. Kun fantasien som setter grenser.

Lag deg en fin desemberkveld, med og uten ventesone. Vi blogges.

 

Julehjelpen

Du vet når du har nådd den alderen når ungene spør deg hva du ønsker deg til jul? Og du svarer “snille barn”, og faktisk mener det. For sannheten er at du egentlig har alt du trenger, og snille barn er så mye mer viktig enn krimskrams til hylla, eller den flasken med vin, eller et nytt slips og nye sokker.

Det er en deilig alder å nå. Vente på jula, vite at man har alt man har behov for, og enda har man litt i lommeboka til “salt til grøten”, og alt det der.

Du er mett, du er varm, og du er rolig til sinns fordi de du er glad i er det samme.

 

Så snur du litt på det. Tenk at du snur og vender på hver eneste krone nå frem mot jul, og uansett hvor mye du spinker og sparer vet du at det likevel ikke vil bli nok. Ikke fordi du sløser, har kjøpt ekstravagante julegaver eller et overpriset juleantrekk til deg selv. Ikke fordi du svei kredittkortet på heisatur i sommer, eller fordi du har tatt av litt med nettshopping.

Nei, fordi tilfeldighetene, omstendighetene, situasjonene akkurat nå er vanskelig, og det ingen ting du kan gjøre med det. Sykdom kanskje. Arbeidsledig. Uventet dødsfall i nær familie, eller kanskje du nylig har blitt alene med små barn. Omstendigheter du ikke kunne forutse.

 

For det skjer. Hver eneste dag, i hele landet. Jada, i Norge også, et av verdens rikeste land. I Aurskog-Høland tilogmed, min hjemkommune.

Her finnes det fattigdom. Det er et fakta.

Også finnes det mennesker som Morten Rognan.

 

Morten. Mannen i gata, med et hjerte av gull!

 

Morten, som en dag før jul for tre år siden ble sittende å fundere på akkurat dette her, ganske tilfeldig egentlig. Morten som en dag tenkte at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe, også gjorde han nettopp det. Noe. Sånn helt uten videre, og bare fordi.

Morten som ikke har overflod av noe, men akkurat nok. Mannen i gata. Ok da, mannen i gata med et hjerte kanskje litt større enn gjennomsnittet. For i mitt hode har man det, om man ikke bare tenker at man skal bidra, men faktisk gjør det!

 

Hvis du skal gjøre en bra ting i dag, da kan du jo vipse en tier (eller det du vil selvsagt) til Julehjelpen. Tenk for en forskjell du vil gjøre.

Morten startet “julehjelpen”. Det var ikke så vanskelig sier han. “Bare stakk innom de lokale matbutikkene, spurte om de kunne ha en handlekurv stående, som kunder kunne legge litt matvarer i, som senere kunne kjøres ut til de som trengte det. Opprettet en Vips, laget en Facebookside, og kjørte ut med mat, og gavekort til de som trengte litt ekstra hjelp i julen.”

Neida, ikke så vanskelig kanskje, men ikke alle gjør det. Men det gjør Morten. Kjører hjem til de som har turt å be om hjelp. (Ja, for mørketallene er store, og mange tør ikke spørre) Morten er diskret. Ingen logo på bilen, ingen selvhevdende facebookoppdateringer og selfier, bare Morten, som gjør noe for andre, uten å forvente noe igjen.

“Det gjør jo godt for meg også!“, sier han. “Se at noen kanskje får en litt lettere høytid, fordi jeg kunne bidra med litt!”

Tenk på det. Om alle vi som har kommet dit i livet at vi har nok, ikke overflod, men akkurat nok, kunne tenke at den største gleden er å glede andre. Ikke bare dine nærmeste, men også de du ikke kjenner.

Du trenger ikke gi mye heller. Kjøp en ekstra flaske brus, eller litt pålegg, og legg det i kurven til Julehjelpen før du reier hjem med egne varer. Vips noen kroner. Tenk om alle som hadde en tier å avse kunne vipse nettopp det. Tenk for en forskjell det kunne utgjøre, for den som ikke har noe.

 

Det er ikke mye, men for noen utgjør det en forskjell.

Det er mitt ønske for dagen. At alle de som kan gir litt.

I dagens Jul i Bygda var jeg så heldig å få snakke med Morten om julehjelpen, julefeiring og juleglede. Vil du se “praten” vår er den delt på facebooksiden til JanneNordvang Blogg.

Tusen takk for praten Morten, du er et flott menneske! Takk for jobben du gjør, og riktig god jul!