Plutselig søndag igjen. Uka gikk ikke noe mindre fort enn de tidligere ukene heller. Det er helt merkelig. Forrige søndag satt jeg og nesten gruet meg til den kommende uka, vel vitende om at den ville bli siste innspurt med gjøremål, før jeg har sagt nei til alt av oppdrag utenom jobb, klar for å ta det helt piano i hele Mai. Og nå er uka over. Og jada, jeg kom gjennom alt jeg skulle, og mer til.

Men det kjennes ekstra godt denne søndagen altså, å vite at de neste ukene vil bestå av jobb, og egenbestemte gjøremål på kvelden. Jeg har planer om tidlige kvelder, forhåpentligvis masse nattesøvn, litt pusling i hagen, skogturer, og andre aktiviteter der jeg kan gjøre minst mulig. Det gledes. Latskap er en undervurdert aktivitet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Akkurat nå er denne skrotten støl og øm etter en dag i hagen i går. Det ble mange timer ute med raking av plen, og hugging og kapping av flere store trær. Det kjennes fra tærne og opp til skuldrene, men det er sånn godt vondt, om du skjønner. Digg å kjenne at skrotten har jobba. Jeg skal chille et par timer i sofakroken, under det gule teppet, før turen går til Sørumsand. Pjokken til ei venninne har ønsket seg en tur i en gammal Vlvo, for rånerlivet virker forlokkende for små-karen, så eldste poden her i huset har hengt wunderbaum i sladrespeilet, og er klar for å ta med en ung beundrer ut på en liten rånetur, med oss to gamle kjerringer i baksetet.

De fantes gode øyeblikk i uka som gikk også. Sånn som i går, når treet som blåste over ende i høst endelig skulle fjernes. Mellomste poden tok på jeg jobben, og det var en fryd å høre motorsaga jobbe seg gjennom tjukke trestammer. Jeg rusla rundt med spiker og hammer, og sjekket hvor det gamle gjerdet hadde tatt den verste støyten fra treet, og krysset fingrene for at det var noe som kunne la seg reparere, da poden plutselig spurte om jeg kunne ta bilde av han, fordi han følte seg så mandig med den saga. Og da gliste jeg så fælt. Så da var det bare å fiske mobilen opp fra lomma da, og knipse et par bilder av den svært så mandige unge mannen. Morsomt øyeblikk.

Mandag leste Lars Jørgen og jeg inn siste voiceover, på aller siste film. Og da Javier, filmsjefen klappet i hendene, og sa “Okei, da er vi full-full ferdig!”, på halvt spansk og halvt norsk, da klarte jeg ikke la være å smile. Vi er FERDIG!!! For et øyeblikk.

Også toppet det seg på onsdag, for da var det premiere på den siste av i alt FEM hele spillefilmer om Aurskog-Høland. Og for en fin kveld det ble! Jeg er så stolt av filmen, og ikke minst teamet. Javier, Kenneth, Lars Jørgen, og selvsagt meg selv. Ja, jeg tillater meg litt selvskryt her altså. En fullsatt kultursal, glade bygdefolk… For en reise det har vært. I to og et halvt år har vi planlagt, og filmet, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått være med på prosjektet. Jeg har møtt så mange fine mennesker, sett så mange fine steder, og jeg er så stolt av kommunen vår. Det er på sin plass med en stor takk til lokalbankene også, Aurskog, og Høland-Setskog sparebank, som hadde trua på prosjektet. Mange kulturskatter er samlet på film for fremtiden. Fine, fine øyeblikk.

Dagen etter var det på`n igjen. Først jobb, så hjem å hive i seg et par knekkebrød, og deretter rett ned på senteret og til Mona for å være konferansier på Damenes Aften. Mona altså, lokalt rivjern med egen interiør og klessjappe. Axels, cafeen på senteret lagte digg mat, også var det moteoppvisning av vårens nyheter, før shopping med gode tilbud. Jeg var hes når kvelden var omme, et sikkert tegn på at jeg hadde prata nok. Fine folk, flotte modeller, fin kveld, og fine øyeblikk.

Og da jeg kom hjem landa jeg i sofaen med verkende bein, og lykkelig hjerte, for damenes aften markerte slutten på en hektisk periode. Og det var så deilig å la det synke inn, bare nyte at alle oppdrag utenom den vanlige jobben er over for en måned. Jeg har sagt ja til et par foredrag i Juni, men de neste ukene handler om ro, egentid, og tid med en kamerat som fortjener at vi er tilstede akkurat nå. Så jeg åpnet goodie-bagen fra Mona, spiste meg mett på luksus-sjokkis, og gliste av kortet som har fått plass på kjøleskapet. Glede.

Så er det fint lite da, som er mer avslappende, enn en firbeint liten dott som tripper av lykke når den løper inn i huset, spretter opp på fanget, og nesten ikke får kost nok. Vi har hatt så koselige besøk av podekjærestevoffsen denne uka også, og det er liksom rein terapi med pels! Bisken og jeg har gått tur sammen, varmet oss foran peisen sammen, sovet på sofaen sammen, og siklet på kylling sammen. Gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har vært tunge stunder, vi står i litt om dagen som krever sitt, men vi har gode øyeblikk hver dag også. De nydelige blomstene jeg fikk av Javier lukter som frisk vår hver morgen når jeg kommer ut i stua.

Podene har sørget for at enda flere i vennegjengen har gått til innkjøp av gitarer, og flere kvelder i uka er det øvelse og konserter oppe i andre etasje. Gangen full av sko, ostesmørbrød til ungdommen, og liv og røre i huset. Glade hverdagsøyeblikk. Jeg nyter synet av gresset i grøftekantene, som blir grønnere og grønnere for hver dag som går. Jeg gleder meg over den første kaffekoppen sammen med Anne Grethe i C blokka tidlig på morran, og jeg har drømt meg bort i gamle forutsigbare filmer med Mr. Darcy.

Og ja, jeg rlaterer veldig til teksten på skjermen på bildet over her!!!!

Men nå, nå skal jeg tøye ut ømme muskler, nyte en kaffekopp til, og vente på at podene skal stå opp, før jeg og størsten setter snuta mot Sørumsand, og rånetur med volvo.gjester.

Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer gir deg grunner til å smile. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Tenk at vi er over halvveis i April allerede. Det føles noen ganger som om tiden går så fort når man ser tilbake, men at alt man skal fremover kjennes så langt unna ut. Gir det mening? Det er liksom lenge til jeg fyller 50, men jeg var 26 i forfjor… Jeg har skrevet det før, at jeg har ventet litt på at April skulle være over, fordi dagene har vært så fulle, og det er vanskelig å holde lufta i ballongen når den stadig siver ut. Metafor der altså. Den kommende uka har jeg fire ting jeg skal, sånn utenom alt det hverdagslige. Fire fine ting, ting jeg vet blir gøy, likevel skal det bli godt når kalenderen bikker Mai. Jeg har takket nei til nesten alle oppdrag den måneden, takket nei til det meste av sosialt, og selv om jeg kjenner litt på frykten for å bli hun som aldri sier ja, så trenger jeg alenetiden. Jeg trenger å reise rett hjem etter jobb, trenger å handle mens ikke alle andre er på butikken, trenger å sitte hjemme alene, eller rusle i skogen uten selskap.

Akkurat nå nyter jeg stillheten. Gubben pusler litt rundt, fikser frokost, tester en mini-kaffetrakter han har kjøpt til bobilen. Podene sover, og det knitrer i peisen. Litt senere på dagen skal storfamilien ut og feire bonusmamma sin 70 årsdag, men før det hviler bena høyt her i måsahuset. Akkurat nå, som alle andre tilsvarende søndagsmorgener, er et godt øyeblikk. Lave skuldre, lun stemning. Søndagsfølelsen.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Uka som gikk ga gode øyeblikk. Små fine hverdagsøyeblikk som ga pusterom. Du vet, sånne øyeblikk hvor man stopper opp, kjenner på en liten hverdagslykke, før man fortsetter gjøremålene. Mandag morgen skinte sola da jeg gikk mot jobben tidlig på morgenkvisten. Planen var egentlig å sykle, men da jeg så sola kjente jeg for å gå. Så da gjord jeg det, med musikk på ørene, og tøysko på tørr asfalt. I grøfta langs gangveien, midt mellom hestehov og spirer av vårgrønt gress stod en klynge hvitveis og strakk seg mot sola. Så jeg stoppet opp da, for det er den første hvitveisen jeg har sett i år. Jeg tenkte de bare skulle få stå der, men jeg klarte ikke la være å plukke en. En hvit liten blomst ble med meg på jobb. Nå ligger den i press i boka mi der, et lite minne om et sikkert vårtegn, fra den våren jeg var litt for travel, men likevel fant tid til de små øyeblikkene.

En liten ettermiddagstur med gubben. Vi kjente begge for å lufte hodene litt. Litt seint på kveldinga, likevel før mørket kom. Vi var helt alene nede ved vannet, og det var så godt. Litt kjølig, men ikke for kaldt til å nyte en liten stund, sittende på steinene nede bed vannet. Vannet må jo være noe av det mest beroligende som finnes. I sanda stod en gjenglemt bil, og så ble jeg sittende der å kjøre bilen frem og tilbake, lage små spor i sanda. Rolige øyeblikk.

Litt kaosfjas hører også med til ei god uke. Den dagen alle elevene på avdelingen var i praksis. Vi var kun tre ansatte på kontoret den dagen, og med ingen elever i klasserom eller korridorer var det duket for konsert inne på kontoret. Høy musikk på høyttaler, blåseinstrumenter, litt sure sangstemmer, et par fete parykker, og masse latter. Herlighet så fint det er å bare synge høyt og surt innimellom. Danse til man er så varm at man kan kaste lusekofta som egentlig er obligatorisk i det kalde arbeidsrommet. Sånne kolleger, de er gull verdt altså. Høylytte, morsomme, fine øyeblikk.

En liten kveldstur i høyt tempo. Jogge litt av veien, gå fort, svette litt skikkelig, også stoppe opp nede ved siloen for å ta inn synet av landskapet som speiler seg i vannet som har laget en liten innsjø ute på jordet. Tenk at regnvann som samler seg ute på leira kan skape noe så vakkert. Så da ble jeg stående der da, men jeg fikk igjen pusten. Kikket ut på speilbildet på jordet, lyttet til konserten fuglekoret holdt, og kjente vårlufta kile i nesa. Godt øyeblikk.

På besøk i Gerdas Garasje for å filme den aller siste sekvensen, til den aller siste filmen om Aurskog-Høland. Jeg fikk teste noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve, helt fra jeg var liten. Lage keramikk. Og selv om ikke Patrick Swayze satt bak meg mens dreieskiva skapte magi av leire, så var det skikkelig gøy å prøve. Det er vanskeligere enn det ser ut, det er konklusjonen. Også skulle det jo filmes da, så noe iherdig forsøk var det jo ikke, men moro lell. Det starta som en salatbolle, men endte opp som en liten og skeiv slankeskål, med plass til fire-fem Non-Stop. Så nå står dreieskive, leire, og ovn til å brenne i på ønskelista! Dette kunne så lett ha blitt en favoritthobby!!! Koselig besøk i verkstedet, filminnspilling- Check, og leire på henda. Bare fine øyeblikk!

Konsert på trammen. Så fort det er solskinn trekker podene ut med gitarene. Så spilles det, solo og duo og trio. Innimellom synger de også, men det er ikke fine øyeblikk. Sangtalent er ikke noe noen av oss i måsahuset har fått utdelt, og forskning viser at øvelse ikke gjør mester…. Men spille kan de! Og det er så fint å ta med seg kaffekoppen ut, sette seg i en stol nede ved flokken, og bare lytte til latter og snakk og gitarspell. Så fine øyeblikk.

Den kvelden minsten handlet, og mekket middag til han og mor. Jeg hadde hatt en av disse nettene med hjerteflimmer og lite søvn, og da ettermiddagen kom var jeg helt gåen. Så minsten stakk på butikken, handlet inn, og mekket middag til oss, da de andre hadde spist på vei hjem fra jobb. Å få maten servert, det er rein lykke. Tidenes største kuvertbrød, saftig kylling, fløtegratinerte poteter og salat. Og det beste av alt…han vaska opp mens jeg sov middag. Hverdagsøyeblikk!

Og slik gikk uka. Proppet av fine små øyeblikk. Ferdig kaffe på kanna når jeg kommer på jobb, fordi fineste Anne Grethe har ordna. Blomster i grøfta, handletur med gubbe og pode, fyr i peisen på kjølige kvelder, og kaffe i sola i skolegården midt på dagen. En skolegård som mylder av rød og blå russ, en lang prat med ei god barndomsvenninne, og kvalitetstid med en kamerat. Hverdag.

Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det plutselig ukas siste dag igjen, og vanedyret i måsahuset har på søndagsbunaden av flanell og ull. Selv om det ikke lenger er direkte kaldt ute, er det deilig at det varmer litt fra peisen. Knitringa fra tørr ved er beroligende, gir en skikkelig søndagsfølelse. Enda en litt hektisk uke er i ferd med å runde av, og jeg krysser av på kalenderen. Ikke mange uker før April er på hell. Jeg har sagt nei til det meste av forespørsler i Mai. Gleder meg til frikvelder, alenetid, og pusterom.

Uka som gikk var god da. Travel og god. Ja, for selv om jeg kan synes det er litt mye om dagen, så koser jeg meg jo mens det står på. Det er på en måte som om tanken på alt som skjer er mer slitsom enn når det står på. Høres jeg gæærn ut? Nesten så jeg begynner å lure på om det er noe feil meg meg. En morgen denne uka hadde vekkerklokka fire slumringer før jeg satte føttene i gulvet og startet dagen. Jeg ville egentlig bare bli i senga, vente til alle gutta hadde reist på jobb, så rusle ut i sofaen i pysjen, sette meg, og bare bli der hele dagen. Meg jeg kom meg jo opp og ut, og bort på jobb, og dagen ble god.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Uansett, det er jo, tross alt, når man kommer seg opp og ut at hverdasøyeblikkene kommer. Og ja, det har vært mange av dem denne uka også. Mandag morgen for eksempel. Jeg var først på kontoret, og hang fra meg jakka og satte over kaffen før jeg ruslet bor til pulten for å sette fra meg veska og koble på pc`n. Og der lå den en gave fra kollega Synnøve. En sånn liten oppmerksomhet som bare gjorde starten på dagen så fin. Teksten på toalettmappa, som nå offisielt fungerer som pennal, traff meg rett i hjertet. Godt øyeblikk.

Fra mandag, og rett til torsdag. Ikke fordi jeg lå i koma i to dager altså, men fordi jeg skrive røyeblikkene etter hvert som de dukker opp i minnet. Torsdag filmet vi åpningssekvensen til den aller siste filmen vår. Vi har premiere i kultursalen den 24, og er i siste fasen av innspillene i disse dager. Travelt, men gøy. Akkurat åpningssekvensen er det flere lokale artister som står for, jeg og Lars Jørgen skulle bare gjøre et opptak på en monolog, men jeg ble sittende å høre på artistene under deres opptak. Rørt til tårer!!! Kan ikke si noe annet, kan ikke avsløre noe enda, ressigørens ordre, men fytte pokker`n så flott. Nydelig øyeblikk.

Nystekt brød til kveldsmat. Minsten hadde så lyst på nystekt brød md brunost en kveld, men det var litt for sent å begynne å bake den kvelden. Dagen etter derimot… Da ble det brød. Så glemte jeg de litt på benken da, for jeg satt og hjalp en elev på Teams med en presentasjon, så brødene ble i overkant svære i formen. Men, da mettet jo ei skive rimelig godt da de var ferdig stekte da ihvertfall. Så da kan man jo kalle det ert fint hverdagsøyeblikk , når lukta av nystekt brød spres i huset, og lokker alle beboerne ut fra hulene sine til felles kveldsmat rundt bordet. Elsker det!

Logisk tankegang! Når man er så sliten at man aller helst vil stupe ned si hjørnet av sofaen etter jobb, men så starter man istedet på middag, for det må man jo liksom, og mens man skjærer løk så kikker man ut på den sorte skjenken i stua, og tenker at den kroken av rommet hadde sikkert vært lyse om møbelet var i samme farge som veggen. Så da begynner man å male da, så fort middagen er spist, og ett møbel drar jo gjerne med seg et annet, for de kan jo ikke ha ulik farge veit du…Så da maler man tre møbler da, fra sort til grønt, og når kvelden kommer er armene like slitne som hodet. Logisk. Rakk akkurat en time på sofaen før natta, men er så langt grådig fornøyd med at stua er lysere. Fine øyeblikk.

Kaloribomber. ALLTID gode øyeblikk, i dobbelt forstand. Hadde noe kransekakedeig liggende, så en kveld vi ble fysne stod minsten og jeg på kjøkkenet og bakte små kransekake-skåler. Ferdig stekte ble de fylt med suksessterte-krem, og et lag sjokolade. Jeg glemmer liksom hver eneste dag at det snart er sånn bikinisesong. Who cares, så lenge ganen er lykkelig.

Hestehov langs veien. I gresset, i steinhaugene, tilogmed opp fra sprekkene i asfalten. Jeg har plukket noen, klarer liksom ikke å la vær. Å lukte på en hestehov er som å åpne et vindu til barndommens vårer. Den søte blomsterlukta minner om somling på skoleveien, nyfeiet asfalt som lokker til hoppetau, hoppestrikk og paradis.. Store sletter med hestehov som har lukkede hoder når jeg rusler til jobb, og som er åpne og knallgule når jeg rusler hjem om ettermiddagen. Så fine øyeblikk.

Fredag kveld holdt jeg foredrag for en gruppe av kommunens flinke helsefagarbeidere. De hadde samlingskveld med faglig og sosialt. Jeg var da altså IKKE det faglige innslaget den kvelden, om det skulle være noen tvil. Men gøy var det, ufaglig gøy, og selv om jeg som alltid grut meg hardt i forkant, så gikk det veldig fint. Det er gøy å endelig tørre slikt.

Også fikk jeg så fine blomster da jeg var ferdig. Og jeg har så sjelden blomster hjemme, særlig en bukett avsårne. Buketten var helt nydelig, og har derfor i skrivende stund hedersplassen på den største skjenken midt i stua. Friske blomster, nydelige øyeblikk.

Ut på tur. Gubben, jeg og bikkja til podekjæresten. I varm vårsol land Fetsund lenser. Det var så deilig å rusle en times tid der i går, nede langs Glomma. Bare kjenne sola varme , rusle etter bikkja langs elva, kjenne vinden ta litt tak i håret, og kjenne at man både ble rød på nesa av sola, og sulten av utetiden. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Sludd, regn, og sol. Kaker og grønnsaker, paraply og solkrem.  Sofakos, kveldstur med voffsen, og nymalte møbler. Jeg har rydda litt i hobbysakene, donert noe til skolen, klemt elever og kolleger som reiser på yrkespraksis i Hellas i to uker, og jeg har drukket kaffe ute på trammen. Små øyeblikk på rekke og rad. Hverdagen.

Nå skal søndagen nytes. Det skal som vanlig bakes likk til ukas matpakker. Jeg skal skriv noen monologer til ulike voice-over, og jeg skal ut en tur. Luft må man ha.  Håper søndagen din blir god, og at uka som kommer byr deg mange gode øyeblikk. Stopp og og nyt dem, og stell pent med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Pysjen er på, ullsokkene også, og tørr ved sørger for kraftig knitring i peisen. Podene sover, gubben mekker frokost, og kaffekoppen er full. Fint øyeblikk, slik det nesten alltid er en søndagsmorgen.

Jeg satt meg i sofakroken for å titte gjennom øyeblikksbildene jeg har tatt denne uka, fordi bildene gjør det lettere å huske. Jeg pleier å knipse mange øyeblikk i løpet av ei uke. Denne uka ble jeg helt forundret over hvor lite bilder jeg har tatt. Så begynte jeg å tenke på hvorfor? Det har jo vært små øyeblikk, selvsagt, men kanskje ikke sånne øyeblikk det er lett å fange på kamerarullen. En klem, en god samtale, gode økter med elever som langt ute i skoleåret endelig blomstrer, en oppmuntrende tekstmelding, lukten av pølser grillet på bål. Øyeblikk som bare kan sanses og oppleves, men ikke knipses.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

I tillegg kjenner jeg at jeg har vært litt koblet av denne uka. Jeg har ikke vært like flink til å oppsøke øyeblikkene, heller ikke like flink til å nyte de som har ligget omtrent i fanget mitt. Jeg er sliten. Har vært, og er. Ikke noe stort eller farlig ved det, noen ganger er det bare sånn. Denne uka har det sosiale batteriet blitt brukt opp når jeg må. På jobb, i møte med kolleger og elever, og hver eneste ettermiddag, så fort jeg har kommet inn døra her hjemme, har jeg landa. Gjemt meg litt fra verden, tatt inn inntrykkene, kjent på dem, og hvilt. Tårene har sittet løst, på vegne av andre, på en form for urettferdighet jeg ikke får gjort noe med. Jepp, batteriet er rett og slett litt tappet, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få ladet det fort nok.

April er travel. Jeg har sagt ja til mye, det meste av det er tinge jeg vet blir fint når det skal gjøres, men mange planer kan også kjennes ut som plikt og stress. Jeg vet at om jeg står i det går det fint, jeg må bare tillate meg å lukke meg litt inne om kveldene, for å lade. Minstepoden så det en kveld denne uka. Han har en sånn innebygget radar tror jeg. Det går begge veier. Jeg værer det når han trenger noe, han kjenner det når jeg er sliten. Så kommer han bare bort til sofaen, setter seg ovenfor meg, og bare er der. Gjør ikke noe stort nummer ut av det. Han setter på kaffe eller te-vann, sender teite så videoer på messenger som vi ler av begge to, også bare sitter vi sånn, rolig i tospann, prater litt, ler litt, og er stille sammen. Fine minsten, gode øyeblikk.

Våren kom! Selv om det bare var for en dag. Men den ene dagen, da varmegradene lokket hele gjengen ut i hagen, da plenen bre raket, og småkvist brant i bålpanna , og lunsjen ble grillet på pinner over flammene… det var fine øyeblikk det! Rød på nesa av vårsola når kvelden kom, bål-lukta som satt i ullgenseren, det svake solbrilleskillet, og muskler som verket litt etter hagearbeidet. Nydelige øyeblikk! Måtte våren komme tilbake fortere enn svint, og jage snøen som la seg i slutten av uka vekk!

Lukten av friske blomster i stua. Det er så rart hvordan man så godt kan kjenne den lukten idet man åpner soveromsdøren om morgenen, og entrer stua. Jeg har ikke friske blomster så ofte, det er sjelden jeg liksom unner meg selv det når jeg e rute og handler. Men denne uka gjorde jeg det, og jeg ander ikke. Fine, friske, velduftende, også pynter det opp så mye på bordet. Følelsen av å ta våren litt inn, fine øyeblikk. Det er nesten så jeg lurer litt på om jeg skal bytte ut de tunge gardinene med noen litt lettere i dag…Gjøre stua litt lysere før våren.

Sjokolade på døra. Når podene kom hjem fra jobb denne uka, mens gubben og jeg var ute, hang det en gave på døra. Snille Linda hadde vært her med et håndskrevet kort, og deilig sjokolade. Så denne uka har jeg unnet meg en bit titt og ofte. Små biter av deilig melkesjokolade pakket inn i papir, det er jo nesten som å åpne en gave hver gang jeg spiser en. Sjokolade er alltid gode øyeblikk.

Mellomste poden fylte 22 år denne uka. Jammen godt med en 22 åring i hus igjen. Det har vi jo ikke hatt på to måneder…. Sånne dager sitter vi alltid å blar i gamle album og mimer, og det er så koselig. Denne bursdagen var intet unntak. Middag, kake, gaver og mimring. Mellomste poden var så gøyal som bitteliten. Han er det enda. Morsom type. Bursdag i hus, alltid fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har sitti litt bakpå, venta på energien som har tatt litt ferie, men hatt fine øyeblikk likevel. Ja, for det finnes fine øyeblikk i det å bare innse at man trenger alenetid også. Lav musikk, en god bok, pepsi max i glasset, brødskive med leverpostei og rødbeter, varme pledd over beina, en varm hånd som finner min hver kveld, en armkrok og ei lodden brystkasse å sovne på. Også årets aller første smak av softis!!! Fine øyeblikk.

Nå skal det stekes en haug med vårruller, bare fordi jeg fyser på det. Så skal det bakes litt grovt til matpakkene, og kanskje gardinene i stua skal byttes. Vi får se hva jeg gidder, det r godt nok. Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg grunner til å smile.

Stell pent med deg selv, det fortjener du, og riktig god søndag.