1, advent. Altså, i overigår var det sommerferie, og vi kjørte over fjellet i sommervarmen, og svømte i iskalde fjellvann. Og nå er det første advent. Det er sånn det kjennes ut. Som om halvåret bare has sust forbi som et hurtigtog, og her sitter jeg med julekuler på et fat foran meg og lurer på om jeg i det hele tatt har fått med meg høsten… Uansett hvor fort tiden går, nå er det søndag. Og søndag betyr rutiner og ro. Det er kaffe i koppen, frokost på asjetten, flannellpysj og tøfler, knitring i peisen, og stillhet i måsahuset. Bare måsagubben har stått opp sammen med meg, podene sover enda. I tre av vinduene lyser det stjerner og adventsstaker, og det er nesten sånn at jeg ikke vil skru på flere lys, bare for stemninga sin skyld.

Nå er et fint øyeblikk altså. Julestemning! Jeg brukte lørdagen på å sette frem litt julepynt, vaske litt, tørke litt støv. Og nå nyter jeg det. Egentlig pleier jeg å pynte 1 desember, men siden det er advent og greier, og fordi uka som kommer blir litt travel, så kom jula frem i små doser i går. Elsker det. Så i går kveld tusla jeg rundt her i pysjen, mens gubben satt på sofaen og så på et eller annet på pc`n. Jeg spilte julemusikk, spiste pepperkaker fra billig boks og satte frem litt smått fra kassene  med julepynt. Fint øyeblikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I går morges, lenge før gutta våknet, ble vi sittende under samme teppe i samme hjørne av sofaen, gubben og jeg, og å på julefilm mens vi spiste frokost. Vi hadde ingen planer for dagen, og på et tidspunkt under den “akk så amerikanske” og relativt glorete julefilmen duppet vi av litt også. Det  ar liksom bare en sånn herlig, rolig start på dagen. Godt øyeblikk.

Vi er godt i gang med innspillingen av den andre filmen om kommunene vår, og nå jobber vi med jul og vinter. Denne uka har jeg vært så heldig å få intervjue utflytta sambygding Ida Larmo, som akkurat hat fått Brageprisen for en av bøkene sine. Javier styrte og stelte med kameraer, mikrofoner og redigering, jeg fikk en hyggelig prat med Ida nede i Frivillighetssentralen sine lokaler på den gamle stasjonen, og vips, så satt man der midt i et a ukas fine små øyeblikk. En kopp kaffe, en hyggelig prat, og avtaler om neste intervju gjort.

Snødagen. Da alle på skolen fikk julestemning, fordi det lavet ned store og tette snøflak ute i skolegården, og bakken og trærne ble hvite. Jeg ruslet nedover mot gågata på vei hjem fra jobb, akkurat i blåtimen, og følelsen av knitrende snø under skoene og kald luft som kilte i nesa gav en sånn god følelse. Skal ikke så himla mye til. Et par kalde grader, litt nysnø, bittelitt hverdagslykke.

Pakke fra Lena. Jeg har fått pakke, lever på jobb, med streng beskjed om at den skal bli liggende på jobb, og åpnes 1 desember. Og jeg, nysgjerrig som jeg er klør i fingrene ette rå åpne.,,, men så er kollegene mine sånne moralske voktere da, som sørger for at pakka blir liggende i vinduet ved pulten, med papiret på, enda noen dager til. Gøy å ha noe å glede seg til også.

Men, kortet som fulgte med pakka, det kunne jeg lese. Og da blei jeg så rørt at jeg måtte grine en skvett…jeg griner av alt om dagen egentlig, og tipper det enten er fordi jeg er i overkant sliten, eller fordi jeg har noen hormonelle utfordringer jeg ikke er helt klar over… Uansett, sånne kort gjør noe med meg. Så selv om pakka ligger på jobb, ble kortet med hjem, og nå henger det på snora i gangen, årets første julekort. Det gledes!

Tur i skogen. Så innmari digg å rusle en tur i skauen mens lett snø drysser ned på stien, og nesa blir akkurat passe kald. Ting løsner i skogen. Hodet og tankene, stive muskler og ømme knær, humøret. Skogen er medisin, slett og rett! Fint øyeblikk.

Også naturen da. Den forunderlige fine naturen. Forleden var det skikkelig kaldt da jeg tuslet hjem fra jobb, og det var lett snø i lufta. Så lett at da den nådde bakken fikk vinden tak i den, og kastet den rundt som bomull. Og den lette snøen la seg i alle sprekkene i asfalten, og dannet sånn sjiraffmønster på bakken, og da ble jeg så fascinert at jeg måtte stoppe opp, undre litt, og knipse et bilde! Herlig øyeblikk.

Morgenstund. Sykkelen er parkert, og nå rusler jeg til jobb hver dag. Det tar fem minutter ekstra å komme seg på jobb, men det er så herlig med en sånn rusletur hver morgen. Stort sett er det mørkt i alle vinduer, men gatelysene, mørkeblå himmel, og lett snø på bakken gav så lun stemning på vei til jobb denne uka. Elsker å kjenne kulda rive litt i kinnene, og det blir så ekstra herlig å komme frem til skolen og en kopp nytraktet kaffe, i goood tid fr eleven fyller skolen, og arbeidsdagen starter, Gode øyeblikk.

Sofakonsert. Tre glade poder som fyller sofaen hver kveld, små ting som stadig faller på plass for gutta, latter og fjas og musikk. Det er alltid et par gitarer i stua, alltid klart for en liten konsert, spontan klimpring på strengene, og en og annen sang. Jeg blir bare sittende å lytte, le med dem, og nyte tiden. Sånne øyeblikk.

Og slik var uka. I dag skal det igjen bakes til matpakker, jeg skal bort en tur i ettermiddag, jeg skal lufte hodet, kanskje brette litt klær, tenne lys og lese bok. Søndager er gode, og plutselig er det ny uke, igjen. Håper uken som gikk var god med deg, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk.

En riktig fin første advent til deg og dine, og husk å være snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag. Vanedyret har kastet skrotten inn i ny, diger pyjamas, sprett nye tøfler, og sotter nå godt plassert under ei knallgul dyne fra 1972, og slapper av til lyden av knitring i peisen, leven på fuglebrettet utenfor vinduet, og lukta av nytraktet kaffe sprer seg i måsahuset. Det er søndag, sliksøndager skal være. Forskjellen denne uka er at jeg tror ikke søndagsbloggen blir så lang i dag, for jeg har tilbragt så masse tid hjemme at det virker som om jeg har gått glipp av de aller fleste små hverdagsøyeblikkene. Det er jo litt begrensa hva som skjer av saker og ting innenfor disse fire veggene.

Uansett, akkurat NUH, er som vanlig, et godt øyeblikk. Gubben har fyrt i peisen, og tent lysene på bordet. P¨å grensa til romantisk… Bare ro og mak og latskap, ingen svære planer annet enn det vanlige søndag-sysselet. Litt bakst, noe til ukas matpakker, også har jeg lovet podene sjokoladekake. Bare fordi. Trenger ingen “god grunn” for å bake sjokoladekake uansett.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Kan jo starte med pysjen da. Den jeg bestilte forrige søndag, og som landet i postkassa i slutten av denne uka. Minst tre nummer for stor, akkurat slik som planlagt. Deilig, tjukk flanell, også kan det legges til et gedigent plusspoeng for at den er rød, og liksom bare oser av julestemning. Den lå i postkassa den dagen matlysten kom snikende på igjen etter to dager med særs uvelkommen omgangssyke. Det var så himla digg å ta en lang, varm dusj, kle seg i sprett ny mjuk pysj, smøre seg et knekkebrød, også bare lande i sofaen og kjenne at formen var stigende. Nydelig øyeblikk.

Ny julekule. Hvert år, rett før advent, er minsten og jeg på julekule-shopping. Vi drar ikke langt, og ikke gjør vi store innhugg i kontoen, vi bare kjøper en ny til samlingen. De skal ikke henge på juletreet engang, men ligge på fatene rundt omkring i stua hele jula. Noen skinner, noen glitrer, noen er matte, noen er gamle, noen er skikkelig tacky, men passer liksom inn likevel. Denne uka kjøpte vi en på Nille. Full av paljetter, så ut som om den var laget av en av kjolene til Crystal Carrington på 80-tallet, men fin likevel. Fin tradisjon, fin julekule, fint øyeblikk. Det er i overkant SVÆRE muligheter for at denne dama ryker på et julepynta hus allerede neste søndag. Benytte 1 advent som en unnskyldning til å pynte litt før 1. desember. Elsker den ventetiden, men frem til da skal jeg bare smugtitte litt i posen og glede meg over den nye julekula hver dag.

Snø! Det kom ikke mye, og ikke lå den spesielt lenge eller, men det var kaldt i lufta, småfuglene ute på brettet blåste seg opp og så ut som fluffy små kuler med nebb, og granbaret jeg har pynta trappa med fikk et lite drøss av hvit snø, og laget så fin stemning ute. Nysnø, fint øyeblikk.

Og med nysnø, og omgangssyke på hell, kom julestemninga sigende på, og jeg fikk plutselig litt overskudd til å lage den kransen til peishylla som jeg har tenkt på en stund. Egentlig har jeg et sånt elsk-hat-hat forhold til kunstig gran og sånnt, men etter så mange år med knusktørre grankranser som drøsser mer enn hårmanken til Joe Biden, har jeg funnet ut at det er svært så lønnsomt med noe evigvarende. I flere år har jeg på januarsalget hamstret litt kvist og kvast av uekte bar-kvister som ikke ser ut som om de er mekket av en bærepose fra kiwi, og nå fikk jeg endelig surra de samme til en søt krans. Så nå står den der, på peishylla…sprer ikke akkurat lukt av julestemning, men jeg er fornøyd likevel. Ny krans til peisen, fint øyeblikk.

Det har lenge vært planlagt en tur ut med jobben, og denne fredagen var dagen. Det skulle vorses, spise, drikkes og dannes innafor, og jeg hadde gleda meg. Så kom den hesjens omgangssjuka, og fredagen ble som sagt horisontal på sofaen for meg, selv om formen var stigende den formiddagen. Heldigvis finnes det sosiale medier, og mine kolleger er selvsagt så rause at det deler alt fra vors, til middag og dans, så fikk jeg liksom vært med bittelitt likevel. Og da minstemann på kontoret, som egentlig er en sånn “mini-me”, sendte bilde av plassen min og papp-mannen min, da var det nesten som å være på fest likevel. Fint øyeblikk.

Og om jeg skal være helt ærlig, så var vet det i stor grad uka. For med tre dager i minus med hode i bøtta og skrotten på sofaen, er det begrenset hvor mange øyeblikk man får samla. Den gledelige nyheten om at serien “min”, som etter 37 år ble tatt av skjermen i sommer, gjør comeback i 2023 gjorde uka fin! At de aller siste julegavene er enten bestilt, i hus eller ferdig pakka inn gir en herlig indre ro!  Litt skikkelig opprydding i et par av rommene, og et større antall søplesekker på dynga gir en herlig følelse, og at magen endelig var klar for ostepop og julenissesjokolade i går kveld var nydelig! Snapper fra alle tre podene som koste seg på samme fest, alenekveld med gubben, og julefilm på tv…alle fine små øyeblikk!

Nå skal denne pysjkledde måsafrua mekke sjokoladekake og brownies til podene som sover enda, og dersom kroppen er klar for det, skal den få seg en liten luftetur om ikke så altfor lenge. Håper uken din har vært strålende, og at uka som kommer byr på mange fine øyeblikk. Vi blogges!

Denne hælja gikk for fort. Jeg hadde så store planer om å slappe helt av samtidig som jeg skulle rekke så mye, noe som i utgangspunktet er en litt snodig kombinasjon, men så sitter jeg her da, en søndagsmorgen, og kjenner at jeg ikke kommer i mål denne helgen, eller. Nå er det ikke noe av det jeg skulle som haster sånn voldsomt mye, det meste var bare ting jeg hadde lyst til, så null stress. Heldigvis er det aller meste av alt som har vært litt ekstra over for øyeblikket, så plutselig kan det hende jeg rekker litt annet utover uka også, etter jobb. Jeg har trua.

Nå er et fint øyeblikk. Stille morgen. Poder som sover, gubbe som romsterer litt på kjøkkenet, knitring i peisen, og varme tøfler. Jeg har nettopp vipset HM, og en litt for stor flannell-pysj er på vei hjem til postkassa mi. Jepp, jeg har rekket å shoppe litt på nett før frokost, et must da den aller siste hele pysjbuksa mi revnet i skroget da jeg bøyde meg ned for å plukke opp en ostepop fra gulvet…en av restene fra i går. (Nei, jeg spiste den ikke….men ja, jeg var inne på tanken…)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og når vi er inne på shopping. Jeg er ferdig med alle julegavene, bortsett fra til podene, og denne uka pakket jeg de inn. Noen av gavene har jo ligget der siden januarsalget, så det var på høy tid de fikk en bit pakkepapir rundt seg. Jeg kosa meg skikkelig. Drakk jule-te, spilte julemusikk, og brukte over en time på innpakkingen. Sånn fint lite hverdagsøyeblikk som gav litt julestemning, enda vi bare skriver midten av november enda. Det må da være lov å begynne å glede seg til høytiden nå eller? Eller ventetiden kanskje…den beste tiden! Julegaver, pakket og klart, fint øyeblikk.

Søvnløse netter, hjerteflimmer og hovne bein er blitt en litt uvelkommen del av hverdagen. (Ja, jeg er ivaretatt) Jeg bruker litt energi om dagen på å finne svar, litt på bekymring, og litt på frustrasjon. Derfor er sånne morninger på kontoret, med kaffe i koppen, beina høyt på pulten, og med godt selskap av andre morgenfugler på kontoret gull verdt etter enkelte tøffe netter. Det skal altså ikke mer til enn en times tid med morgen-slumring til, før arbeidsdagen har det beste utgangspunktet. Fine øyeblikk.

Og ja, jeg vet jeg er litt treg når det kommer til å teste ut nye ting, for jeg er et utprega vanedyr. Krydrer jeg maten med noe annet enn salt og pepper føler jeg meg helt vågal, og blir det med mat hjem fra butikken som jeg aldri har smakt før, da føler jeg meg nærmest som en villmann…eller villkvinne…(viktig å ikke krenke noen i disse tider) Og denne uka falt jeg for fristelsen og handlet med meg en pose ukjent frukt hjem, og plutselig hadde vi dilla, to av podene og jeg. Så sabla godt! Friskt, søtt, og proppfullt av C-vitaminer. Digg i matboksen, i salaten, eller bare som kveldskos. Mektig, men skikkelig digg. Oppdage gleden ved noe nytt, selv om det egentlig er gammelt nytt, fine øyeblikk.

De to eldste podene. Jeg ler enda. For noen skruer. De skulle på fest til en felles kompis. Minsten var også invitert, men var sliten, så han sa seg villig til å være sjåfør for brødrene istedet. Men de to eldste, de fikk det altså for seg at de skulle ta et lite vorspiel her hjemme, i stua, mens mor og far lå henslengt på sofaen og så på nyheter på tv. (Spenstige foreldre der altså) Men for en glede det er når ungdommene, som nå egentlig er unge voksne, ønsker å henge med gamlingene. Jeg lo så tårene trilla da de begynte med karaoke i stua, for selv om de er kjekke gutter, snille og rause og alt det der, så synger de som skadeskutte grevlinger…og jeg synes det er en forelders plikt å fortelle dem at det er sånn. Kan jo ikke bære unga rundt på gullstol og la de tro at “de kan få til alt det de ønsker!”. Ihvertfall ikke når noe av det de ønsker er noe de suger på. Men, sofakos, karaoke, og masse, masse latter, en helt vanlig fredagskveld, før de farter ut for å møte venner, knallfine øyeblikk.

Soldagen. Lørdagen altså. Tror det var blå himmel og sol for første gang på ….kjempelenge! Så godt var det å kjenne sola varme, at jeg ikke tillot meg å bli deppa fordi støvet på gulvet og på møblene syntes. Tur ut i skogen, pusle litt i hagen, nyte lyset mens det varte, sanke kanskje årets siste store dose med vitamin D… Nydelige øyeblikk. Sånt vær gjør noe med humøret. Noe godt!

Men jeg liker nå mørket og regnet også. jeg da. Jeg har sagt det før, gjentatt det til det kjedsommelige. Jeg liker høstmørket. Rusle til jobben om morran, under en diger rosa paraply, puste inn kald luft. Nydelig øyeblikk.

Den dagen jeg skremte Tine. Jeg lo så fælt at jeg måtte skifte undertøy. Fikk bare en sånn litt spontan ide om at det hadde vært fryktelig gøy å skremme hun som tidligere i uka hadde gjort en særs dårlig forsøk på å skremme meg… Så jeg satte pappa-mannen min rett innafor døra, også venta jeg….med kamerat klart. i en halvtime satt jeg sånn på kontoret og kasta bort tid (ikke si det til sjefen), bare i påventa av at hun skulle komme inn døra. Og det gjorde hun, og hun skvatt, som antatt, og jeg lo! Hardt, brutalt og lenge! Aaah, jeg lever for sånne øyeblikk altså, og digger at det går an å ha det sånn på arbeidsplassen.

Også svensketuren med mini da. Vår første Harry-tur etter at han tok lappen. Ingen planer annet enn at han vill handle farsdagsgave til pappsen. Så vi duret over grensa, spiste middag, shoppet litt, ruslet litt, slappet av. Fine timer hos søta bror, et par fulle handleposer, også kjørte vi hjemover idet sola gikk ned.

Og helt til slutt. Den solnedgangen. Vi hang begge over dashbordet i den gamle Volvoen, mini og jeg, og beundret den brennende himmelen. For et syn. Og da vi kom til Setskog stoppet vi like gjerne ved Setten, vandret ned på stranda, og satt der noen stunder meds sola farget vannskorpa oransje. Så godt å bare sitte sånn, titte på blokkstille vann, og kjenne på at til og med den gråeste måneden kan by på slike farger. Så fantastisk fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Latterkramper, og skremte kvinnfolk. Glade gutter med sure sangstemmer, korn-bar i kantina, kjempekoselig melding fra bloggleser i innboksen, glade elever, hektiske dager og rolige kvelder. Ja, også diger flanell-pysj på vei i posten.

Håper din uke har bydd på noen fine øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Snakk fint til deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Jeg jobber mye med å bygge relasjoner. I privatlivet kommer relasjonene naturlig over tid, man velger hvem man vil omgåes, hvem man ønsker relasjoner med osv. På jobben er det litt annerledes. For å nå ungdommen må man gå litt friskt ut fra dag en av skoleåret. Man må by på seg selv, tørre å synes, tørre å ta plass, tørre å sette tydelige grenser, tørre å vise omsorg, tilogmed vise seg som sårbar, menneskelig. Først når man er et kjent ansikt for elevene kommer relasjonene.

Noen er lette å komme innpå, noen er vanskelige. Det er de elevene man blir kjent med allerede første skoledag. De som ønsker voksenkontakt, både de som vil synes, vise seg fem, bruse litt med hormonene, og de som er modige nok til å si at dette med skole er skummelt, jeg trenger en voksen til å lose meg gjennom.

Også har du de elevene som bruker tid på ta kontakt. De som må bli kjent med deg, de som lusker litt rundt deg og bare lytter mens du snakker med andre elever, de som vet nesten alt om deg uten at du vet noe om dem, fordi de har “stalket” deg litt, i et forsøk på å finne ut om du er ok nok, trygg nok.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Du har de elevene som åpent forteller og deler, de som søker veiledning, hjelp og trøst, også har man de elevene man kanskje aldri når helt inn til. Jeg har dem alle, hele rekka, ytterpunkt til ytterpunkt. Jeg prøver å se alle, selv de som ikke vil bli sett.

Noen dager er jeg helt sjef. Ihvertfall kjennes det sånn. Jeg løser problemer, gir gode råd, nailer en powerpoint i engelsk eller samfunnsfag, har nok skulder til alle som trenger en å gråte på, og vitsene mine slår an!

Andre dager gjentar jeg meg selv uten at det ser ut til å gå inn. Jeg bommer grovt med vitsene mine, snubler i egne råd, og mister piffen når snørr og tårer renner på allerede fulle skuldre.

Så langt i år har jeg nådd ut til mange, bygget opp en tillit, skapt gode relasjoner. Jeg har også brukt tid på å nå inn til ungdommer som ikke ser ut til å vite at jeg engang eksisterer. Hver gang jeg møter de i skolegården, eller i korridoren, eller i trappa, så hilser jeg. Et hyggelig men konsekvent “hei!”, uten å få svar tilbake. Øyekontakt unngås, blikkene rettes ned i boka, mobilen eller bakken. Ikke så mye som et lite hvisk engang. De gangene føler jeg at jeg feiler litt, ikke strekker til.

I Juni, da to mennesker ble skutt og drept i Oslo, og Pride markeringen ble utsatt, handlet jeg regnbue-lisser til skoa. Tenkte at de skulle jeg bruke første skoledag etter ferien. Litt sånn tanke om at “ingen kan flytte fjell, men alle kan sparke unna litt småstein”. Nå er det lenge siden den første skoledagen, men de lissene sitter nå der da, på skoa jeg bruker med jevne mellomrom. Jeg tenker ikke over lissene lenger egentlig, de er bare der.

Så i dag, på vei inn på kontoret etter tredje økt, møter jeg en av de stille nederst i trappa. Jeg har hodet fullt av tanker etter et møte med andre elever, og legger ikke i dag like mye energi i å hilse. Eleven ser ned, som vanlig. Hever ikke blikket, ingen øyekontakt. Så går vi forbi hverandre, jeg mot korridoren, hun mot utgangsdøra. Og akkurat i det jeg runder hjørnet, og hun åpner døra , hører jeg det. “Fete lisser da!”. Hun med blått hår, ring i nesa, og blikket mot bakken.

Hver dag i mange måneder har jeg smilt, hilst, prøvd. Så var de regnbue-lissene som skulle bryte isen.”Ha en fin ettermiddag da!” roper jeg, og selv om hun ikke svarte, vet jeg at hun hørte meg. Det er greit, det er en begynnelse. En liten seier. Vi har en relasjon.  Regnbue-skolisse-relasjon. De får med seg mye de også, de elvene som alltid ser ned. Det var dagens fineste øyeblikk.

Fete lisser da! Fet dag!

Også blei det søndag. Igjen, og i måsahuset er søndagen som søndager flest, ihvertfall starten på dagen. Knitring i peisen, pysj, tøfler og frokost. Kroppen har vent seg til en time mindre dagslys, og klarer tilogmed å nyte den ekstra mørketimen om kvelden. Det står skrevet stearinlys på handlelista til i morgen…. De kveldstimene da lysene brenner på bordet er fine øyeblikk. Det er som om kaffekoppen smaker ekstra godt, og som om stua blir ekstra lun, når det blafrer i tente lys rundt om i huset. Sånne øyeblikk nytes!

Det har vært enda en uke med mye, kanskje litt for mye, for skuldrene verker, det er som om hodet er fullt av ull, og jeg går med en konstant følelse av å ikke strekke helt til. Likevel er det er morsomme ting jeg har på ukeplanen, ikke noe jeg ikke takler eller gruer meg til. Det er bare mye. Rart hvordan noe både kan gi og tappe deg for energi samtidig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uka har bydd på mange små øyeblikk. Alt fra latterkramper så store og lange at magen har verket lenge etterpå. Gjengen på C12 tar noen ganger av i lunsjpausen, og det hender jeg gliser så bredt at ørene blir ømme. Tenk å kunne sitte på kontoret med en liten haug fine folk, og kjenne at man har lett så man er litt sliten, svett og rød i kinna! Det er herdags-luksus det!

Også har det vært de øyeblikkene da behovet for alenetid har vært så stort at jeg har tredd på meg joggesko og refleksvest, og ruslet alene i kveldsmørket bare for å la tårene få renne litt. Synes jo ikke når det regner uansett.

Det var jo ikke akkurat noen høydare den kvelden, for det er sjelden begeret er så fullt at det renner over, men når det først ble så trått da, at tårene satt litt for løst, så var det jammen godt å gå. Gå med lange skritt under gatelysene rundt om på Bjørkelangen. Gå til svetten rant på ryggen, og til skoa var vasstrukne av sølepytter og høstregn. Gå mens man sparker opp høstløvet på asfalten, stoppe på brua og myse opp på månen, og bare trekke pusten og eksistere helt aleine en times tid, før man rusler hjem og er klar for å møte hverdagen igjen. Ingen høydare nei, men likevel fint å kjenne at det hjelper, kjenne at man henter seg inn litt igjen, at man klarer det. Godt øyeblikk.

Godterilotteriet. Den første fredagen hver måned har vi godterilotteri på avdelinga. Godteri er kodeord for vin, bare fordi det lissom ikke passer seg å oppbevare alkohol på skolen. Og denne fredagen vant JEG godteri! Det er første gang på en år eller no, og sjelden har jeg blitt så glad for en gevinst! Ikke det at jeg var sånn fryktelig tørst, for flaska er ikke knekt enda, men jeg vant! Det var heller vinnerfølelsen som var øyeblikket, og ikke selve premien. Skal ikke mer til for å glede fruen! Nå står det ei flaske rød julevin i hylla og venter på ei tilberedt ribbe. Det gledes!

Den dagen det kom en 12 pakning med instrumenter i postkassa, og kollegaflokken startet “band” Kazoo band. En gjeng totalt tonedøve folk med hvert sitt billige blåseinstrument, og så langt har vi ødelagt fire sanger, og tredobbelt så mange trommehinner. Men gøy, det er det. Nå skal det øves til en konsert ingen har bedt oss om å spille, og vi har band-navnet klart, men det er fremdeles hemmelig. Øvelse i et ti-minutters friminutt, midt i arbeidsdagen, fantastisk festlig øyeblikk!

Årets fotball match. Elevene mot et knippe fryktelig modige lærere. Det er en sånn kamp hvert år, og alle inntektene fra salg av kaker og proffe program går til Tumaini, skolens bistandsprosjekt i Kenya. Det er blodig alvor, med managere fulle av slips og solbriller, og lærerlagets utspekulerte drøye-taktikker for å unngå skader og for å skape stemning! Så når hallen fylles opp av publikum, spreke og litt u-spreke spillere, i en helt vanlig midttime, da blir det gode øyeblikk! Den eneste fotballkampen jeg får meg meg i året!

Lørdag var jeg konferansier for et seminar laget av noen av bygdas engasjerte ungdommer. Det ble en lang da, men en fin dag, og jeg er så imponert over ungdommene, og alle foreleserne som stilte på scenen. Det er sånne prosjekter jeg gladelig stiller opp på, det er sånne dugnader som er gøy. Det er så himla viktig at det finnes tilbud rundt omkring i bygder og byer, for ALLE ungdom. Ikke bare for de som bedriver håndball og fotball, men de som bare ønsker et sted å være, de som ønsker voksenkontakt, eller veiledning av ymse sorter. Og det finnes mennesker som har ideer, som har resurser til å bistå, det må bare settes av midler til det.

Seminaret bød på så masse, og jeg håper det kommer masse godt ut av det. Ungdommene våre fortjener det! Så derfor, lørdagen, å få oppleve, få lære, få engasjere og bli engasjert, det var fine øyeblikk. Skikkelig fine!

Da jeg åpnet messenger og fikk latterkrampe. Jeg har ikke spart på så mye fra ungdomstiden, det meste er kastet opp igjennom årene, men barndomsvenninne Gry, hun har tatt vare på det meste. En formiddag denne uka satt hun og bladde gjennom gamle skoledagbøker og fant så mye reint gull at jeg flira på meg brokk. Altså, det fantes vel knapt større nerder enn Gry og jeg tidlig på nitti-tallet, men fyttikatta så mye gøy vi hadde det i vår svært beskyttede lille nerde-verden, og dagboka til Gry er et levende bevis på akkurat det. For noen tullinger vi var….men gurimalla så gøy å kunne le av det i dag. Minnebøker, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har blitt et par sene kvelder med ekstra jobb, og noen netter uten søvn. Hjertet har galoppert litt, og skuldrene er stive, men dagene er likevel gode. Som jeg sa, rart at det som tapper deg også kan gi energi, og omvendt. Jeg må bare jobbe litt med å finne balansen. En uke til med litt sånn ekstra nå, også roer det seg.

I dag skal sofaen slites litt, og kroppen skal få seg en luftetur. Det skal bakes litt matpakkemat for den kommende uka, det skal tegnes, og det skal leses…også tror jeg jammen kroppen skal få en cowboystrekk i tre-seteren også! Høres ut som en ganske bra søndagsplan, spør du meg. Håper uken som gikk ga deg noe fine små øyeblikk, og at uken som kommer gjør deg godt. Vær grei med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.