God morgen, og riktig fin søndag. Vanedyret har kastet skrotten inn i ny, diger pyjamas, sprett nye tøfler, og sotter nå godt plassert under ei knallgul dyne fra 1972, og slapper av til lyden av knitring i peisen, leven på fuglebrettet utenfor vinduet, og lukta av nytraktet kaffe sprer seg i måsahuset. Det er søndag, sliksøndager skal være. Forskjellen denne uka er at jeg tror ikke søndagsbloggen blir så lang i dag, for jeg har tilbragt så masse tid hjemme at det virker som om jeg har gått glipp av de aller fleste små hverdagsøyeblikkene. Det er jo litt begrensa hva som skjer av saker og ting innenfor disse fire veggene.
Uansett, akkurat NUH, er som vanlig, et godt øyeblikk. Gubben har fyrt i peisen, og tent lysene på bordet. P¨å grensa til romantisk… Bare ro og mak og latskap, ingen svære planer annet enn det vanlige søndag-sysselet. Litt bakst, noe til ukas matpakker, også har jeg lovet podene sjokoladekake. Bare fordi. Trenger ingen “god grunn” for å bake sjokoladekake uansett.
Kan jo starte med pysjen da. Den jeg bestilte forrige søndag, og som landet i postkassa i slutten av denne uka. Minst tre nummer for stor, akkurat slik som planlagt. Deilig, tjukk flanell, også kan det legges til et gedigent plusspoeng for at den er rød, og liksom bare oser av julestemning. Den lå i postkassa den dagen matlysten kom snikende på igjen etter to dager med særs uvelkommen omgangssyke. Det var så himla digg å ta en lang, varm dusj, kle seg i sprett ny mjuk pysj, smøre seg et knekkebrød, også bare lande i sofaen og kjenne at formen var stigende. Nydelig øyeblikk.
Ny julekule. Hvert år, rett før advent, er minsten og jeg på julekule-shopping. Vi drar ikke langt, og ikke gjør vi store innhugg i kontoen, vi bare kjøper en ny til samlingen. De skal ikke henge på juletreet engang, men ligge på fatene rundt omkring i stua hele jula. Noen skinner, noen glitrer, noen er matte, noen er gamle, noen er skikkelig tacky, men passer liksom inn likevel. Denne uka kjøpte vi en på Nille. Full av paljetter, så ut som om den var laget av en av kjolene til Crystal Carrington på 80-tallet, men fin likevel. Fin tradisjon, fin julekule, fint øyeblikk. Det er i overkant SVÆRE muligheter for at denne dama ryker på et julepynta hus allerede neste søndag. Benytte 1 advent som en unnskyldning til å pynte litt før 1. desember. Elsker den ventetiden, men frem til da skal jeg bare smugtitte litt i posen og glede meg over den nye julekula hver dag.
Snø! Det kom ikke mye, og ikke lå den spesielt lenge eller, men det var kaldt i lufta, småfuglene ute på brettet blåste seg opp og så ut som fluffy små kuler med nebb, og granbaret jeg har pynta trappa med fikk et lite drøss av hvit snø, og laget så fin stemning ute. Nysnø, fint øyeblikk.
Og med nysnø, og omgangssyke på hell, kom julestemninga sigende på, og jeg fikk plutselig litt overskudd til å lage den kransen til peishylla som jeg har tenkt på en stund. Egentlig har jeg et sånt elsk-hat-hat forhold til kunstig gran og sånnt, men etter så mange år med knusktørre grankranser som drøsser mer enn hårmanken til Joe Biden, har jeg funnet ut at det er svært så lønnsomt med noe evigvarende. I flere år har jeg på januarsalget hamstret litt kvist og kvast av uekte bar-kvister som ikke ser ut som om de er mekket av en bærepose fra kiwi, og nå fikk jeg endelig surra de samme til en søt krans. Så nå står den der, på peishylla…sprer ikke akkurat lukt av julestemning, men jeg er fornøyd likevel. Ny krans til peisen, fint øyeblikk.
Det har lenge vært planlagt en tur ut med jobben, og denne fredagen var dagen. Det skulle vorses, spise, drikkes og dannes innafor, og jeg hadde gleda meg. Så kom den hesjens omgangssjuka, og fredagen ble som sagt horisontal på sofaen for meg, selv om formen var stigende den formiddagen. Heldigvis finnes det sosiale medier, og mine kolleger er selvsagt så rause at det deler alt fra vors, til middag og dans, så fikk jeg liksom vært med bittelitt likevel. Og da minstemann på kontoret, som egentlig er en sånn “mini-me”, sendte bilde av plassen min og papp-mannen min, da var det nesten som å være på fest likevel. Fint øyeblikk.
Og om jeg skal være helt ærlig, så var vet det i stor grad uka. For med tre dager i minus med hode i bøtta og skrotten på sofaen, er det begrenset hvor mange øyeblikk man får samla. Den gledelige nyheten om at serien “min”, som etter 37 år ble tatt av skjermen i sommer, gjør comeback i 2023 gjorde uka fin! At de aller siste julegavene er enten bestilt, i hus eller ferdig pakka inn gir en herlig indre ro! Litt skikkelig opprydding i et par av rommene, og et større antall søplesekker på dynga gir en herlig følelse, og at magen endelig var klar for ostepop og julenissesjokolade i går kveld var nydelig! Snapper fra alle tre podene som koste seg på samme fest, alenekveld med gubben, og julefilm på tv…alle fine små øyeblikk!
Nå skal denne pysjkledde måsafrua mekke sjokoladekake og brownies til podene som sover enda, og dersom kroppen er klar for det, skal den få seg en liten luftetur om ikke så altfor lenge. Håper uken din har vært strålende, og at uka som kommer byr på mange fine øyeblikk. Vi blogges!
