Hei verden, hei Søndag, og riktig god morgen. Du som titter innom bloggen titt og ofte vet allerede at jeg sitter pakka inn i den gamle pysjen min, og at det varmer godt fra peisen. Ungdommene sover, så bortsett fra måsagubben som skrur på et byggesett i hjørnet av spisebordet, er måsahuset ganske stille. Jepp, for gubben har fått seg ny hobby. Eller, nyinnkjøpt hobby er nok et bedre ord, for interessen har vært der lenge, og dette er vel en barndomsdrøm som går i oppfyllelse. Han setter sammen sin egen fjernstyrte bil. Du vet, en sånn som kommer i ti-tusenvis av deler, krever eget spesialverktøy, og som ikke vil være kjørbar før om mange måneder. Tre fjerdedeler av stuebordet er okkupert, fordi fattigfolk som oss ikke har plass til hobbyrom. Eller, det har jo ikke noe med fattigdom å gjøre, men heller antall hjemmeboende unger vi har satt til værda…  Han koser deg da, og da koser egentlig jeg meg og, selv om jeg i en periode fremover må leve med og i rotet. Det går fint. Andres glede gir også, heldigvis, mange gode øyeblikk.

Mandag startet med hjemmeskole på grunn av glatte veier i hele fylket, og det passet meg bra. Enda en dag å hente seg inn igjen på etter smellen mot hodet forrige uke. Det var helt nødvendig. Rart hvordan en smell i tinningen kan slå de ut så mange dager. Men så var endelig både hode og veier klare for hverdagen igjen, og det var digg. På jobb ventet kaffe, smil, latter og klemmer, og vedens beste kollega Line hadde vært på Mestergrønn og finni ei blomsterpotte med kaktus som ikke kunne passet meg bedre enn om hun hadde skrevet på den selv. For den dama har det med å finne presanger som treffer personligheten min da, og med tanke på hvor mange snapper jeg har sendt henne den uka jeg lå nede, men tekster der jeg åpenbart er mer selvmedlidende enn hva et menneske med skam burde ha, fikk ikke potta vært mer passende. Og da jeg åpna den lo jeg fra bunnen av tærne for første gang på mange dager, og nå har den hedersplassen i stua. Herlige øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så kom mildværet, og smeltet minst 20 cm av snølaget som lå overalt, og selv om det er vakkert når alt er pakket inn i hvitt, var det innmari digg å kle på seg om morran, og rusle til jobben uten at snørra frøs. Så ja, jeg jubla for fire varmegrader, helt til jeg rusla over til gangveien, og oppdaget at hele veien bort til jobb var speilblank holke!!! Holy crap!!! Jeg har aldri noensinne brukt knipemusklene så iherdig so jeg gjorde da, bare for å holde meg på føttene bort til jobb. Ja, for ironien her er jo at broddene mine lå på pulten på kontoret, gjenglemt etter forrige morgen det var speilblankt… Men, jeg holdt meg på beina jeg, utrolig nok, og gleden jeg kjente på da jeg nådde skolegården og innså at vaktmester`n allerede hadde vært ute med traktoren og strødd, den var til å ta på. Skikkelig hverdagsglede, og magisk øyeblikk da jeg kunne rusle normalt over skolegården, og la kjernemuskulaturen hvile de siste 70 meterne. Lykke!

Så kom snøen igjen, denne gangen uten sprengkulda på slep. Bare vanlig deilig, frisk vintertemperatur, og det var digg. Hagen er så vakker når snøen legger seg både på bakken og trærne, og når morgensola kaster lys over måsahuset, og jeg rusler ut for å legge en ladning frø på fuglebrettet, er hagen bak måsahuset som en liten oppdagelsesferd. Snøen er full av spor fra nattens mange besøkende, som har spist seg litt mettere på brødskalk og grønnsaker. Elg, rådyr, hare og rev, og en eller og nabokatter som har fått det for seg at de kan tisse i sagflisa i vedhaugen i skuret. Akkurat det siste der jobber jeg litt mer med å finne gleden i da.

Men de sporene i snøen, de som vitner om yrende dyreliv mens vi sover, de gir fine øyeblikk.

Den kvelden vi alle var så fysne at jeg bare måtte bake noe. Da ble det browniekjeks til kveldsmat, sammen md iskald melk. Jeg hadde glemt hvor godt det var! Eller, det kan hende jeg bare var skikkelig søtsugen da, alt smaker ekstra godt da, men uansett, fine øyeblikk. Ferske kjeks med mjuk sjokoladekake-kjerne, pokker så godt. Så satt vi der, alle fem, rundt bordet, og drakk kald melk, mens vi spite en kveldsmat som ville fått kostholdseksperter til å rive seg i håret, og vi koste oss så masse. Nydelig kveld, nydelige øyeblikk.

Blåtimen. Størstepoden ringte fra nabobygda en ettermiddag vi andre allerede hadde satt oss ned for å spise middag. Han fikk ikke start på bilen utenfor fjøset han nå snekrer i, og det rutinerte øret kunne høre at den urutinerte hjernen hadde tom bensintank. Så gubben og jeg slang oss i bilen med ei full bensinkanna i bagasjen, og dro ut på redningsaksjon. Og da vi skulle reise fra gården, men to biler med full tank, hang blåtimen over oss som et vakkert teppe. Så da ble jeg sittende da, som den tomsingen jeg er når naturfenomener tar pusten fra meg, å bare titte ut av bilvinduet, og nyte synet. Månen som henger lavt over Blaker, snødekte jorder, og en mørkeblå himmel så langt øyet kan se. Fiiine øyeblikk.

Og det var vel det. Hverdagsuka. Helt hverdagslig, likevel fin, full av små øyeblikk. Jeg har fått jobbtilbud jeg skal titte litt nærmere på, uten at noe som helst er oppe og avgjort enda. Jeg har hatt så gode samtaler med så mange fine kolleger, med løs latter og varme klemmer.

Jeg har spist matpakke md tørre knetkkebrød, og kjøpt rykende fersk varm lunsj i kantina. Jeg har sklidd på isen, kastet snøball, og tint frosne tær foran peisen mens Celine Dion spydde ut kjærleikssanger fra høyttaleren. Jeg har brukt helgen på hvile, god mat, og klassiske filmer i sofakroken. Pretty woman går ALDRI av moten.

Nå skal jeg sette meg ned ved den bittelille ledige fliken av spisebordet og få i meg litt frokost, før jeg skal bake ut deigen som har stått i kjøleskapet til heving over natten. Let the sunday begin. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr på fin øyeblikk. Vær snill med dg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen, helt plutselig, og vi er over halvveis uti januar. Tia går så uforskammet fort. Helgene bare suser forbi. Denne helgen blir noe forlenget da…eller, det er jo jobb i morgen, bare hjemmefra. Det er første gang det har skjedd, så lenge jeg har jobbet ved skolen, at elever og ansatte har en av disse ultra-Amerikanske “snow-days”. Alle videregående skoler i Akershus stenges da fremkommelighetene på veiene er for uforutsigbare, og det blir Teams undervisning hele dagen. Flashback til lockdown der altså. Uansett, det betyr at i morgen kan jeg sove to timer lengre, og sitte i pysj fra livet og ned, foran peisen hele dagen. Det går for en dag, og jeg har tenkt til å la flammene knitre, og kaffen være varm. Og bare for å underholde meg selv, har jeg flere ganger lest kommentarfeltene på ulike sosiale medier der det skrives om skoler som stenger for EN dag… Mange sterke meninger uten særlig mening der ute altså. Det er gøy!

Kaffen er varm nå også. Det samme er peisen, og til tross for kuldegradene varmes huset fort opp så fort vi fyrer i peisen. Rundstykker stekt, egg er kokt, og frokosten venter på ungdom som fremdeles er i den alderen at de sover lenge om morran. Jeg misunner dem evnen noen ganger. Det er som vanlig et godt søndagsøyeblikk. Planene er ikke større enn at de som alltid strekker seg til litt baking på kjøkkenet. Noen tur i dag blir det neppe, hvertfall ikke til fots. Skrotten trenger litt mer hvile etter å ha ått på en smell, bokstavelig talt, i midten av uka.

Jeg hadde kledd på meg, veska hang rundt halsen, og på vei ut døra så jeg posen med solsikkefrø, og tenkte at fugger`n sku få litt snop på brette, før jeg rusla på jobb. Så mista jeg fotfeste og bomma på trinne til nederste trammen, i 30 cm nysnø, tenkte at “Nå gåre til hel…e!”, og så kom jeg til meg selv mens jeg lå rett ut, så lang jeg var, men ansiktet nede i snøen. Den første tanken var at det var kaldt, og hvordan hadde det gått med pc`n i veska…. Så reiste jeg meg, og kjente at det sprengte i hodet, at nesa blødde, og at tanna var løs… Gikk inn for å bøste snø av stoltheten, og kjente at her var det no som ikke stemte. Så stod mellomste og minste poden opp, lurte på hvem som hadde planta kul i panna på mutter`n. Resten er historie. Tre dager hjemme i ustabilt sideleie, en hjernerystelse, ei litt løs tann, og en blåveis som ville gjort Stælken Gundersen stolt. Men, det kommer gode øyeblikk av sånt også, for jeg er omringet av fine, omsorgsfulle folk som skjemmer meg bort når jeg er litt nede for telling.

Ferdig traktet kaffe i koppen når jeg står opp, servet av den minste snekkerpoden. Gubben som handler og fikser middag, og to andre poder som fyrer i peisen før de drar, slik at jeg kan spise frokost i ro og mak foran varme, knitrende flammer.

Også kollega Ragnhild da, som er godheten selv, og legger igjen gode ord, og bringeær-sjokolade på trammen, bare fordi. Og det finnes knapt bedre medisin mot rystet hode enn sjokolade. Det er vitenskapelig bevist faktisk…jeg er sikker på å ha lest det et sted!

Minstepoden, han som kommer og legger seg ved siden av meg i sofaen når han kommer hjem. 19 år er han, men stryker mammaen sin mer enn gjerne litt i håret, spør hvordan dagen har vært, og om formen er bedre. Så blir vi liggende sånn ved siden av hverandre på sofaen, og skravle litt etter middag, begge under et teppe eller ei dyne, og plutselig snakker jeg med meg selv, fordi han har sovna. Sliten av å ha snekret ute i kulda hele dagen. Og da koser jeg meg, når vi bare ligger sånn og slapper av, poden og mamsen, for det er så fine øyeblikk, og jeg nyter dem så lenge jeg kan. Om et år reiser han i forsvaret, og etter det kjøper han ratt egen bolig, og flytter. Disse stundene er så verdifulle.

Sprengkulda. For det første, å pakke seg inn i varme klær hjemme på morran, mens man drikker store slurker varm kaffe, og gleder seg til å gå på jobb for å skravle med kolleger og ungdommer, det er så fine øyeblikk. Å gå mens nattemørket enda henger over bygda, og bare lyset fra lyktestolpene gjør at du vet hvor du skal tråkke, det gir en egen ro i kropp og hode.

Men halvveis til jobb blir skrotten jammen kaldere enn jeg hadde forventa, enda jeg hadde mer ull på kroppen enn en fullvoksen sau med frisør-fobi. Og den dagen skal jeg love det var digg å endelig komme frem til inngangsdøra på skolen, og låse seg inn på kontoret. For jeg var plutselig helt Lars Monsen på kanten av Sydpolen, og hadde jeg vært ute bare to minutter lenger hadde jeg sikker slakta en måke og fyrt opp bål av freda tresorter bare for å overleve. Jeg liker vinter`n altså, men å rusle til jobb i 33 kaldegrader var too much!!! På den positive sia…jeg har fryst et par organer som sikkert kan bevares og brukes til en senere anledning.

Så kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og hun tok med seg grom-voffsen på overnatting. Så ble det pels-kos igjen, og det gir alltid så gode øyeblikk. En som kryper opp i armkroken for å bli klødd bar øret, akkurat sånn som gubben, bare enda litt mjukere. Vesle voffsen.

Og slik har hverdagsuka gått. Hverdagene noe halvert da det ble noen ufrivillige dager hjemme, men likevel, til tross for bankende hode og litt forslåtte hofter og knær, så var uka god. Jeg har fylt opp fryseren med søt gjærbakst, sånn at poden kan ta ut om morran og kose seg litt i lunsjen. Jeg har hørt på flere podkaster jeg har utsatt lenge, strikket bittelitt på en ørevarmer jeg aldri kommer til å bruke grunnet manglende strikke-evner, og matet rådyra som til stadighet overnatter i hagen under trærne. Fy flate, jeg er jo en salig blanding av Ingrid Espelig Haavig og Snøhvit! (sa hun ydmykt…)

Håper uken din var fin, og at øyeblikkene som venter på deg den kommende uka gir deg grunner til å smile. Vær snill mot deg selv, det er du verdt, vet du. Vi blogges.

Hallo søndag, og riktig god morgen. Kaldt ute, passe varmt inne. Peisen gjør jobben sin, og varmer opp alle rom i dette gamle huset, selv om det tar litt tid. Noen søndager ligger jeg bittelitt lenger enn det blæra egentlig tillater, bare for at gubben skal stå opp først. Det er jo en sånn uskreven regel om at førstemann opp av senga, fyrer opp i ovnen. Sitter her i godstolen foran peisen, og varmer tærne nær flammene. Det lukter kaffe, selv om det nok er mer fløte enn kaffe i koppen akkurat i dag. På kjøkkenet koker gubben egg på ei kokeplate, oppå kokeplata…han øver seg til sommerens turer i mobilen. En forvokst speidergutt lissom… Jeg har bare slutta å spørre når han gjør sånne ulogiske ting….

Helgebunaden er på, i form av rutete flanell og ull, og ei diger dyne med grønt trekk har fått plass i kurven og har tatt over jobben som pledd. Jepp, denne frosne skrotten har hatt behov for å pakke seg inn i noe enda tjukkere enn vanlige sofatepper den siste uken. Kaldt når jeg står opp, som regel kaldt når jeg kommer hjem. Men, den dyna!!! Tror den er min nye favoritt-ting i hele verden denne vinteren. Mjuk, tjukk, varm, og perfekt for å gi gode øyeblikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kulda og snøen gir seg liksom ikke. Eller, torsdagen var det nesten varmt, med bare minus fire grader da jeg rusla til jobb, men alle andre dager er kalde, og snøen laver ned med jevne mellomrom. Den morran jeg kom på jobb, og de var måkt opp en liten sti der “snarveien” over gresset er. Den lille snarveien mellom trærne og ned mot b-blokka sparer jeg sånn ca 20meter på, og max 30 minutter, likevel ble jeg så glad når den var måket en sti der. Tid spart liksom, og ingen gale vaner måtte brytes. Garantert Stian vaktmester som har fiksa. Skal ikke mye til for å glede en som er over middels glad i snarveier. Fint øyeblikk. Nå må jeg bare finne ut hvordan man skal lure vaktmesteren til å fikse trøstemat….jeg er jo over middels glad i det også.

Hver eneste kveld denne uka har jeg vært sikker på at jeg blir forkjølt, for det har kjentes sånn ut. Og hver eneste morgen våkner jeg opp like frisk. Det er mulig det eneste jeg brygger på er personlig hypokonderi da. Uansett, i frykt for å ryke på ei potte tett nese og sår hals har jeg hamstret appelsiner, og de er så innmari gode nå. Det pleier jo å være påsken som er sesongen for sukkertøysøte c- vitaminer, men jammen er ikke vinterappelsinene gode og. Så nå sitter jeg og gasser meg med c- vitaminer hver kveld. Under den grønne dyna. Gode øyeblikk.

Senioernetthjelp. På vg 1 har vi på andre året latt førsteklassingene lede senior netthjelp for kommunens seniorer. Et klasserom fylles opp med unge og eldre en hel skoleøkt, og det utveksles erfaringer, og knyttes bekjentskaper. Og jeg er så stolt av ungdommene våre. Dette gir så fine muligheter til å jobbe praktisk md kommunikasjon og samhandling og brukermedvirkning. Denne uka har klassen som hadde ansvaret blitt så drevne at vi voksne på skolen var så godt som overflødige, og det gjør meg så stolt. Jeg gikk bare rundt, kokte og skjenket kaffe, og småpratet litt, mens jeg nøt synet av seniorer og tenåringer sammen. Så fine øyeblikk.

Den ettermiddagen jeg stod på parkeringa og ventet på at gubben skulle hente meg. Det var iskaldt, men jeg frøs ikke likevel. Ettermiddagssola skinte så sterkt at den varmet i nakken. Mulig det var noe jeg bare innbilte meg altså, men jeg snudde meg ihvertfall for å kjenne om sola varmet nesa også . Før jeg rakk å kjenne etter ble jeg helt satt ut av hvordan greine på det store treet ved parkeringa glitret i sola, så da ble jeg stående der å titte på iskald snø og frost som glitret mer enn pengebingen til Onkel Skrue….og nå lurer jeg på om jeg har en bokstavdiagnose, eller om flere der ute lar seg avlede av sånne småting. Uansett, gnistrende vinterkvister i sola, det r vakkert! Vakre øyeblikk gir de også.

Det er over to år siden jeg slutta å kjøpe smågodt til meg selv, for Europris på Bjørkelangen har slutta å ta inn favorittsnopet. De små lakrisene med hvitt mint fyll. Jeg savner dem, skikkelig, for det er det aller beste smågodtet jeg vet om, og på Europris i Åndalsnes i fjor sommer hamstret jeg litt, men det er for lengst tomt, selvsagt… Men denne uka dro jeg til skikkelig, og kjøpte litt annet smågodt istedet. Nei, det ble ikke det sammen, men gøtt var det lell! Så satt jeg der da, under den grønne dyna, en kveld midt i uka, og knasket smågodt jeg ikke ville ha, bare på trass, og koste meg glugg. Hverdagsglede! (selv om det hadde vært enda bedre med den lakrisen!)

Konsert i stua. Det er noen av de fineste øyeblikkene jeg vet om, når en eller alle podene sitter i sofaen og spiller gitar. En eller annen gammel klassiker, eller bare litt jamming uten mål og mening. Da legger jeg vekk det jeg har i hendene, og bare nyter. Nyter musikken, og rytmen, og selskapet. Sånne stunder altså, de går inn i minneboka. Den dagen de alle forlater rede får det pent komme hjemom og spille gitar med jevne mellomrom!

Og med gitarjamming i stua fikk vi blod på tann, og spilte av noen låter med Bryan Adams på tv`n mens vi sang av full hals, og kalte det oppvarming til vi skal på konsert i april, mellomste poden og jeg. Sang vi surt? Oh yes! Gleder vi oss til konsert? Gjett om. Rock`n roll i stua, en litt mørk vinterkveld, morsomt øyeblikk!

Og der har du den uka. Ingen gedigne høydare. Bare en helt vanlig uke med små øyeblikk som gjør livet godt. Jeg nyter turen til jobb om morran i kulda, for det gjør det ekstra fint å komme inn i varmen på skolen, når det lukter kaffe som Anne Grethe har traktet  på kontoret. Jeg koser meg med gryter og supper til middag og kvelds, varm mat på kalde dager. Jeg er halvveis i boka jeg fikk av Torunn til jul, og gleder meg over å lese en bok med harde permer. Stas for pocket-dronninga.  Jeg holder hodet over vann på jobb, og tenker at akkurat nå er det godt nok. Jeg ligger tett inntil gubben om natta, later som om jeg fryser, men sannheten er at jeg sover bedre med en tung arm som holder rundt meg.

I dag tror jeg det blir mekket ei kake på kjøkkenet, i tillegg til grove rundstykker til ukas matpakker. Jeg har lovet meg selv å gå en tur, for da har jeg enda bedre samvittighet når jeg kryper inn i den grønne dyna igjen. Og mer enn det står ikke på agendaen, alt annet blir bare en bonus. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer gir noen gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Årets første søndagsblogg, etter årets første uke. Det knitrer og smeller i alle ytterveggene her i måsahuset. Tømmer som utvider seg og trekker seg sammen, alt ettersom hvor mye kuldegradene kryper oppover der ute. Julesokkene fra Lena varmer føttene, godt med ull på skrotten i disse dager. Det er nytraktet kaffe på kanna, og varm te i koppen min. Rundstykker står i ovnen, og stearinlys er tent rundt omkring i stua, tenner man mange nok varmer de også overraskende mye. Ja, også gjør de noe med stemningen da. Skikkelig søndagsfølelse, ikkeno haster, og det er litt for frøsent ute til at vi har lagt andre planer enn å chille inne. Så godt å ha en unnskyldning, så slipper man å innrømme at man er lat.

Selv om arbeidsuka var litt kortere enn vanlig har uka likevel kjentes vanlig lang. De siste fridagene før man skal på jobb igjen er alltid litt sånn trege for min del. Som om jeg bare tusler rundt og venter på at hverdagen skal begynne igjen, selv om jeg egentlig bare vil nyte det å ikke måtte noe også. Rare greier. Stakk en liten tur innom butikken til Mona for å slå av en prat, men også fordi jeg hadde et gavekort derfra som jeg fikk av gubben til jul, og jeg hadde lyst på noe nytt til fatet på bordet. Fant så fine lysestaker at de ble med hjem, og mer skulle ikke til før jula ble ryddet vekk, og huset støvsuget og vasket, klar for et nytt år. Altså, det ble ikke overveldende rent i kriker og kroker, men ryddig nok til at jeg kunne legge bena høyt, og nyte følelsen av ryddig ro rundt meg en liten stund. Det er fine øyeblikk det. Når to lysestaker får plass på bordet, huset er ryddig, og det enda er et par timer før poder kommer hjem og “roter” til huset med arbeidsklær og verktøy.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De siste fridagene brukte jeg litt tid på å fylle fryseren med brød og rundstykker og fylte horn. Så deilig å ta frem om kvelden, la det tine over natta, og bruke til matpakkene. Gutta sparer til hus,  og blir lykkelige hver gang de kan ta med lunsj hjemmefra, istedet for å handle litt på butikken hver dag. Og jeg liker lukta. Lukta av nystekte brød er det fint lite som slår.

Bortsett fra lukten av nystekt kringle eller kanelsnurrer da! Den lukta er uslåelig. Det har blitt ei kringle denne uka også, på forespørsel fra minstepoden. Satt en deig til kaldheving over natta fredag kveld, også kunne måsafolket våkne til lukten av nystekt kringle lørdag morgen. Lurer på når det deler ut den pokalen for årets husmor altså… Om det blir pokal eller ikke, fersk kringle og en kopp kaffe, surra inn i ei dyne på sofaen, med en liten selskapssyk voffs i armkroken, og poder og podekjærester samlet rundt frokostbordet på en sånn fridag, det er hverdagslykke det!!! Jeg tror ikke jeg egentlig klarer å beskrive den gode følelsen  det gir meg. Glad, trygg, mett og tullete ungdom, det er reint gull!

Jah, det var den voffsen da. Når podekjæresten er hjemme på militær perm får vi pels-besøk titt og ofte, og det er så koselig. En liten firbeint venn som er lykkelig bare du gidder å klø litt bak øret. Det er så mye herlig selskap i en sånn skapning, og fyller litt tomrommet og savnet av å ha dyr boende i måsahuset. Firbeint glede, fine øyeblikk.

Så var det tilbake på jobb, etter to deilige juleferieuker, og det første som møtte meg var nytraktet kaffe fra kollega Anne Grethe, for renholderne på skolen er ukristelig tidlig på`n om morran. Anne Grethe er one of a kind!!! En sånn kollega som egentlig burde rammes inn. At det lukter kaffe når man åpner døra til kontoret om morran, fantastisk fint øyeblikk.

Godt å se kolleger igjen, godt å se elever igjen, og så kom kulda! Ekstra tidlig opp på morrakvisten, finne frem alt av ullklær, og pakke seg inn før man rusler til jobb i nesten 30 minusgrader. Og kaldt var det, for all del, men fordelen med sånn kulde er jo gleden man kjenner på når man kommer frem, og kan kjenne varmen slå mot seg når man  tusler inn døra. Det er en nydelig følelse. Så kan man sitte ved vinduet og vente på at sola skal ta over for mørket, og lyse opp skolegården i det fantastisk flotte lyset som denne kulda gir!

Og slik gikk uka. Fridager og arbeidsdager i skjønn forening. Hadde ikke vært dumt om regjeringa innførte tredagers arbeidsuker… Jeg kunne lett stilt meg bak et slik forslag.  Kanskje jeg skulle starte så smått i lokalpolitikken…

Jeg har nyti solnedgangen utpå mangenskauen, fra pasajersetet i bilen, og jeg har nyti morgensolen fra kontorvinduet på skolen. Jeg har hatt salat i matboksen, og en liten julemarsipangris i jakkelomma, sånn i tilfelle abstinenser. Marsipan og Epi-pen er nesten det samme, egentlig. Jeg har bakt brød, og kjøpt brød, laget middag fra bunn, og varmet fire grandiosaer dagen etter. Jeg har sklidd på isen, slått hull på et buksekne, og forbannet moteverdenen som ikke lenger produserer ullgensere som går lenger ned en navlen. Jeg har ruslet tur med vofsen, luktet på hodet til en nyfødt baby, og ledd unødvendig mye av en snap jeg fikk av min aller første venn i livet. Vi møttes da vi flyttet inn i samme leilighetskompleks som 2-3 åringer, og akkurat den snappen bragte frem minner, eller kall det gjerne barndomstraumer, som virkelig traff.

Nå skal søndagen nytes, slik søndager skal. Det blir mer brødbakst, et lite tegneoppdrag til en kommende jubilant, fyr i peisen, mer fyr i peisen, en tur ut med frø til fuglebrettet, og muligens en runde med politisk ukorrekt med gutta. Perfekt oppladning til en femdagers arbeidsuke. Fem dager…pokker, jeg må inn i den politikken ass!!!

Håper årets første uke ga deg en fin start på året, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Vær snill med deg selv da, det er du verdt. Vi blogges.