God morgen, og god søndag. Søndagens kaffekopp er sponset av ukas humør 😉 Om du er fast leser av søndagsbloggen, så har du kanskje fått med deg at forrige uke dro med seg den ene uløkka etter den andre. Kjøleskapet røyk, så fikk vi varsel om jordfeil i huset vi ikke klarte å finne, deretter takket bilen for seg. Så, forrige søndag drakk jeg kaffe med begge hendene, og vurderte illegal import av beroligende tabletter og hvitevarer… Det ble ikke så gæli. Eller, gæli ble det jo, men det ble ikke import av verken det ene eller det andre. Kun en ibux fra Rema for en dundrende hodepine etter ei søvnløs natt, og hvitevarer fra Power. Så denne søndagen er preget av en uro som sitter litt igjen, bare fordi kroppen er litt tregere enn hjernen til å henge med på notene, litt uro fordi jeg er litt i tenkeboksen igjen, hva hverdagen angår, men også ro og takknemmelighet for en gubbe som beholder roen, som fikser, og for at selv om livet ikke alltid går på skinner, så er ikke avsporingene helt katastrofale eller. Toget styres sakte men sikkert opp på skinnene igjen, og nå satser vi på rolig tøffing til neste stasjon. (Jeg registrerer at første avsnitt ble fullt av dårlige metaforer, men jeg har ikke nok koffein innabords så tidlig, at jeg orker å endre det. Sorry, not sorry!)

Tidlig i uka ble det ny bil. Ikke ny-ny da, men ny for oss. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så må vi ha bil for at gubben kommer seg til jobb. Offentlig transport på bygda er god, men ikke så tidlig på morgenen (fremdeles egentlig natta) som gubben reiser innover. Jeg sykler jo bort til jobben, går på ti minutter om jeg har gode sko, men Lørenskog-Bjørkelangen strekningen krever mer enn tråsykkel med kurv. Bilen er kjøp bærekraftig lokalt, og der stopper vel bærekrafta, men som sagt, hjul må vi ha. Uansett, en bil som starter når den skal, og som er god å kjøre…det er rein lykke. Trenger ikke mer enn det, og vi er heldige! En vakker dag håper jeg gubben kan unne seg helt ny bil, men først må jeg få fart på den “import av illegale piller og hvitevarer ideen!” Tulla!

Så var det den jordfeilen da. Den er jeg litt mer bitter på kjenner jeg. For vi gjorde ALT Elvia sa vi skulle gjøre, og mer til for å lokalisere feilen. Likevel stod jordfeilen registrert som aktiv. Så vi ringte lokal elektriker, sabla trivelig kar fra ST elektriske, og han fant feilen etter fem minutter. Vaskemaskinen! Men jordfeilen er fremdeles registrert som aktiv, fordi Elvia sannsynligvis har en feil på sitt nett. Den litt småbitre gamle overgangsalder kjerring-hjernen min tenker at vi kunne spart den elektriker regninga, om Elvia hadde fungert optimalt, for vi sjekka faktisk den vaskemaskinene, flere ganger, i flere dager.  Men så er det sånn at jeg stadig leter etter små øyeblikk da, og for det første: Lokal elektriker, rask, knall service, det var en fin erfaring! Og for det andre, vi handla en ny vaskemaskin, og den har så mye større trommel enn den gamle etter bestemor, at denne uka har jeg kunnet vaske to doble dynetrekk i en omgang! Og sånne små ting varmer et gammelt husmorhjerte! Også er det litt digg med en vaskemaskin som ikke har kols og kronisk gangsperre også. Men nå holder det altså! Nytt kjøleskap, ny vaskemaskin, og ny bil! Alle gode ting er tre, ferdig snakka!

Og for å koble av fra pengesluk og hverdags-stress, har vi brukt skogen denne uka også. Når to netter uten søvn og masse tankekjør hadde gjort to gamle kropper stive og råtne, tok vi affære og klatra oss opp til Høgåsen et par kvelder på rad. Skog, og bratte oppoverbakker er terapi. Tung, svett, terapi. På toppen hang tunga som et slips nedover brøstkassa, og pusten hørtes ut som vaskemaskinen med jordfeil, men det var gode øyeblikk likevel. Og det hjalp! Lang skogstur, dusj, og kveldsmat, resulterte i sy timer sammenhengende søvn. Lykke!

Fredag etter jobb satte vi oss i “ny”bilen og fartet til Ørje. Årets første gakk-gakk tur. Hvis det er noe gubben virkelig ser på som avkobling, så er det å sitte på en stein nede ved vannet, og mate ender med solsikkefrø. Så vi tok middagen i Ørje litt seint på kveldinga, stakk ned til strandkanten med en pose full av frø, og til gubbens store lykke hørte vi kvekking i sivet så fort vi hadde satt oss. og jeg er litt ening med måsagubben. Det ER noe veldig avkoblende med å sitte og se disse skapningene vagge frem og tilbake, mens de gasser seg med mat, kvekker, dykker og svømmer. Ekstra bonus var sol og bølgesus. Vakker avslutning på ei litt hektisk arbeidsuke.

Onsdag var første skoledag for ungdommene etter påskeferien. Hver morgen klokke 08.00 har jeg stelt meg ute i skolegården med et par kanner kaffe og noen remser pappkrus, og tatt imot litt sliten russ. Akkurat det er fine øyeblikk. Noen skravler masse, blir sittende mens de drikker kaffe. Noen tar med seg en kopp, og satser på at koffeinen skal få dem gjennom første økt, og noen vil ikke ha kaffe i det hele tatt, men bruker anledningen til å slå av en prat, dele smått om nattens rulling og festivitas. Tett på, viktige små stunder. God start på dagen for meg er det ihvertfall, masse fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Mas, tjas og festivitas, og midt oppe i alt har det bugnet av fine små øyeblikk. Jeg snubla i ei rot oppe i skauen en ettermiddag jeg gikk alene. Fikk ikke vondt, bare innså at om noen hadde sett meg hadde de stussa. For jeg landa jo i en eng av hvitveis, og derfor hadde jeg det ikke travelt med å reise meg. Fisket heller mobilen opp av lomma for å ta et bilde. (Jeg er nok ikke en folk flest hadde tatt med seg i krigen… blir jo liggende når jeg tryner bare fordi bakken er vakker!)

Jeg har plukket hestehov som har gått ut på dato, bare fordi jeg synes de er vakre. Jeg har bakt kake, selv om jeg var alene hjemme, bare fordi jeg var fysen! Jeg har vasket gulv, for så å glemme det senere på kvelden, og tråkket inn med leirete sko.

Jeg har tatt årets første plenklipp, spist is på vei hjem fra butikken, og sovnet i sola ute på trammen etter jobb. Hverdagsøyeblikk på rekke og rad.

Håper uken som gikk bød deg på fine stunder, og at latteren har sittet løst. Stell pent med deg selv, det er du verd. God søndag, vi blogges.

“La oss drikke kaffe, og klage litt” står det på koppen foran meg. Først takka kjøleskapet for seg, vi rakk å få nytt i hus før helligdagene stengte butikkene. Så fikk vi melding fra strømselskapet om at det er oppdaget jordfeil i huset som må utbedres, vi har sjekket, og dobbeltsjekket alle muligheter, finner ingen feil, men jordfeilen er fremdeles registrert som aktiv. Og så, da vi bare bestemte oss for å kjøre til skogs for å rusle av oss stresset, da starta ikke Volvoen. Og mekanikergubben finner ingen tydelig feil på den eller…men stille står den! Så god påske da!!! Sånn, da har vi klaga litt, kaffen er fremdeles i koppen. Den skal drikkes  og nytes mens jeg går gjennom ukas små øyeblikk. For det har vært gode påskeøyeblikk også, selv om denne trioen med uhell har gitt oss noen flere gråe hår og litt stive skuldre.

Nå er det likevel sånn deilig ro i stua. Minsten som har hatt perm fra forsvaret hele uka ,ligger oppe og sover. Podekjæresten har dagvakt, og reiste på jobb før frokost. Jeg sitter under pleddet og nyter kaffekoppen, mens gubben koker egg, og steker rundstykker. Det er et sånt fint lite øyeblikk akkurat nå. At gubben sliter litt med å komme seg på jobb på tirsdag, det kan vi tenke på etter frokosten. Det er fremdeles masse rester i påske-egget også, jeg vurderer en ny vri med kinderegg på rundstykket etterpå…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og selv om påskadagene har gått med til litt ymse hodebry, har uka også vært full av fine små hverdagsøyeblikk. Plutselig en ettermiddag, kom podekjæresten hjem med en helt nydelig påskeblomst til meg. Knallgule roser i potte, og vipps, så var denne skrotten lykkelig. En sånn herlig liten fargeklatt midt på bordet, som lyser opp stua, minner om vår og fridager, og som man bare må stikke nesa borti, og snuse på hver gang jeg går forbi. Det er lykke det. Ungdommer som overrasker med blomster. Fint øyeblikk.

Det har blitt mange kvelder i skogen denne uka. Gubben, voffsen og jeg. Bikkja er ikke sånn spesielt imponert tror jeg, for et dyr som er med glad i sofaen og bamsen sin har jeg ikke vært borti. Så hver gang vi finner frem joggeskoa våre ser jeg skrekken i øya hennes. Som om hun tenker “Hvorfor i Guds navn skal de to småfeite folka absolutt dra meg med ut i kveld også???” Men hun blir med da, og når hun blir varm i trøya logrer halsen også. Særlig i nedoverbakker… men akkurat det kjenner jeg meg igjen i. Nedoverbakker er min venn. Uansett, lukten av vårlig skog, traske rundt på mjuk skogbunn, og høre småfuglene holde konserter i hver eneste tretopp, det er altså så fine øyeblikk.

Og enda bedre…Når sola skinner på de åpne flatene midt i skauen, og alle tre stopper opp, stikker snuta mot sola, og bare blir stående å myse mot kveldshimmelen. Så herlig. En kveld tok vi like gjerne kveldsmaten ute. Gikk en snau mil i skogen, satte oss ned i mjuk mose sånn litt over halvveis, spise brødskiver med brunost, og drakk kaffe fra termos. Bikkja valgte seg like gjerne en stubbe, og ble litt sånn “Løvenes konge” et øyeblikk der. Herlige øyeblikk.

Og plutselig, fra en dag til en annen, var skogen grønn. Det skjedde nesten over natten. Kopper på buskene en dag, litt regn over natta, varmegrader og sol på ettermiddagen, også tadaaaa!!! Grønt i hele skogen. Knoppene var blitt til små blader, og verden kledde seg i ny drakt. Jeg blir alltid så fascinert av det fenomenet der. Hvor lite tid verden trenger på å bli ny, uansett hvilen årstid. Og uansett hvilken endring naturen er i, så synes jeg det er vakkert. Fra tomt til grønt, fra grønt til gurt, og fra gult til hvitt. Jeg kjenner at endringen nå er veldig velkommen. Hele runden i skogen den dagen gikk med en en arm ut, og kjente på bladene. Gode øyeblikk.

Hverdagslykke er å ha fri. På en hverdag. Sånn som den formiddagen jeg hadde rukket å gå tur med voffsen, støvsuge huset, og sette en gjærdeig, før poden våknet og stod opp. Da koste jeg med med øyeblikkene da. Jeg satt med voffsen på fanget, foran peisen mens jeg varmet tærne mot flammene bak glasset, drakk kaffe, hørte på radio, og kikket på poden som laget egg og bacon på kjøkkenet, klar for frokost når det egentlig var lunsjtid. Jeg bare nøt stunden, stille, men ikke alene. Sånne øyeblikk betyr enda mer nå som podene er ute av redet.

Jeg er ikke noe særlig til TV menneske. Ser sjelden på tittekassa, annet enn en og annen julefilm, og litt sport. Innimellom finner vi serier som fenger, og når de er sett ferdig blir det stille på tv-tittinga i lengre perioder igjen. En kollega anbefalte serien “The handmaids tale” for å ha noe å se på i påsken. og nå er jeg midt i sesong tre. Jeg klarer ikke bli helt trollbundet av serien, men jeg klarer ikke la vær å se et par episoder om kvelden heller. Det verste er at jeg drømmer om den om natta, sikkert fordi den gjør meg så provosert. Så er jeg kanskje litt engasjert likevel da, i handlingen. For serien er mørk, dyster og bittelitt langtekkelig, men senarioet er skremmende. Og det er noe avslappende med å slenge beina opp i sofaen, stikke av litt inn i en verden som er mørkere enn jordfeil som ikke lar seg finne, og volvoer som ikke starter. Så avslappende tv-titting, absolutt gode øyeblikk. Noen som har sett serien, og hva synes dere, sånn egentlig?

Og slik har uka gått. Pengene vi har rukket å spare opp flyr ut på ting vi ikke ønsket å bruke de på, men dagene har jo vært fine likevel. Jeg har fått litt sånn midlivsskrise hva håret angår, og vurdere en forandring. Jeg begynte å klippe med selv under covid lockdown, og har ikke turt å gå til frisør siden. Nå er jeg skikkelig i tenkeboksen, og redd for å bli “kjerring”.

Vi har kost oss med pode og podekjærestebesøk, og gått turer i solskinn og rein, spist påskemarsipan, appelsin og kvikklunsj ute ved bålpanna på kveldene. Jeg har lest ut enda en kioskroman om kvinner med anstrengte forhold til menn med privatfly og store muskler, og jeg har gledet meg over oppdateringer fra poden som feriere i Spania. Jeg har bakt, sparket fotball i hagen, raket løvet fra i fjor, og så smått begynt å se frem til hverdagen igjen. Men joda, jeg synes det er helt topp med mandagsfri i morgen også.

Håper påsken bød deg på sjokolade og øyeblikk, og at uken som kommer vil deg vel. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Jeg har PÅSKEFERIE!!! Jeg kom på det nå, igjen. Blir så glad hver gang jeg kommer på det, at jeg har ei uke foran meg uten vekkerklokke. Jeg klarer aldri å sove lenge lenger, selv uten klokke, men det er fint å vite at det ikke skal plinge i mobilen klokka seks uansett. Hele skrotten trenger ferie nå, føttene, hofta, skuldrene og hodet. Det gledes.

I sofaen ved føttene mine ligger Akita. Podekjæreste-voffsen har inntatt huset for påskeferie, for minstepoden kom hjem på ferie fra forsvaret fredag kveld. Med han kom også podekjæresten, med voffs. Det er så herlig at det er flere folk i huset igjen. For selv om vi venner oss til stillere kvelder, måsagubben og jeg, så er det godt at det er litt liv i måsahuset igjen også. Og som alltid er søndagsmorgenen et godt øyeblikk. Rundstykker i ovnen, kaffe i koppen, knitring fra peisen, og en hund som ikke helt er klar for morgenturen riktig enda. fine greier.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uka har vært som hverdagsuker flest, fylt opp av små og fine øyeblikk. Ikkeno svært, bare helt vanlige fine små øyeblikk. Ukas fineste overraskelse lå i postkassa på starten av uka. De gangene det ligger litt annerledes konvolutter i kassa, med navn og adresse skrevet med kulepenn, da kiler det litt i magen, og jeg kan liksom ikke komme over veien, og inn fort nok, slik at jeg kan åpne og se. I konvolutten lå et håndskrevet brev, og helt fantastisk fine hjemmestrikkede sokker i den herligste rosafargen. Det er ikke første gang Irene har sendt meg flotte sokker, og jeg kan ikke helt beskrive hvor takknemlig jeg er. De er SÅ himla fine, perfekte i størrelsen, og hver kveld når jeg har hatt dem på, sitter jeg med beina rett ut og vifter med tærne, bare for å beundre dem. Så kjære Irene, tusen hjertelig takk for et par med rein strikka-lykke. Jeg elsker dem! Så fint øyeblikk.

I kjøkkenvinduet står tre små tulipaner i ei potte. En liten gave fra en snill kollega forrige fredag. Da var de bare knopper, nå står de i full blomst. De gjør meg så glad. Tenk at tre små tulipaner kan tilføre så mye farge på det lille kjøkkenet. I sola i vinduskarmen står de der og danser litt i vinden fra det åpne vinduet, og minner om vår, og mamma. Tulipaner var hennes absolutte favorittblomst. Når jeg tar forsiktig på dem, knitrer de, sånn sprø, ferske tulipaner skal. Vårlig lykke, og fine, fine små øyeblikk.

Og når vi først snakker om blomster. Det bugner i grøfter og skogkanter om dagen. Uansett hvor jeg rusler på Bjørkelangen stikker det små tegn på vår opp fra jorda. Jeg glaner, og plukker, og snuser, og nyter. På vei hjem fra jobb sprer det seg tuer etter tuer med hestehov, som strekker bustehodene opp mot sola. De vokser i klaser og farger den ellers så kjedelige grøftekanten helt gul. Nydelige øyeblikk.

På turstien der vi pleier å lufte voffsen om kveldene flommer det over oppover i lia av blåveis. Hele bakken ser ut som en tegning fra en gammel barnebok, blått så langt øyet kan se. Jeg plukket med meg en her om dagen, bare for å ha i et eggeglass i vinduskarmen. Barndomsminner det også.

Flere kvelder denne uka har vi tatt på oss turtøyet, og kommet oss ut i skogen, gubben og jeg. Synes det er så mye bedre å tråkke rundt på mjuk skogbunn istedetfor asfalten, selv om det er hyggelig med turer ned mot, og rundt sentrum også. Men når sola har varmet hele dagen lukter skogen så innmari godt. Vi har ruslet inn ot Stigtjern, Svarttjenn, og Eidsdammen. Noen av trærne har fått knopper, bittesmå, ikke store nok til at det er grønnskjær på kvistene, men de er der likevel. Disse tuyrene er så fine. Skrotten får rørt litt på seg, hodet får luftet tankene, skravla går, også er vi sånn akkurat passe slitne når vi med god samvittighet lander i sofaen på kvelden. Ja, også smaker kveldsmaten ekstra godt når man har gått en tur i skogen. Fine øyeblikk.

Fredag kveld hadde vi begge behov for å komme ut i skogen igjen. Sånn røre litt skikkelig på kroppen. Så vi dura opp mot Høgåsen, toppen av Bjørkelangen, i sånn passe raskt tempo.

Vi nådde toppen, rimelig svette i luggen, og røde i kinnene, men pokker så deilig det var å kikke utover bygda fra toppen av slalombakken, også rusle nedover og hjem igjen gjennom skogen. Varmt i lufta var det også, sånn skikkelig, skikkelig vår! Nydelige øyeblikk, og en fin avslutning på en litt annerledes, og lang dag. Naturen altså, verdens beste medisin.

En kveld midt i uka fikk jeg den kreative ånden over meg, og snekret ei hylle til stueveggen. Ikke den helt store jobben da….Sage til ei planke, beise, skru på et par hylleknekter, også opp på veggen. Men små forandringer gleder de også, også kjennes plutselig en liten del av stua litt ny ut. Skal ikke så mye til.

Lørdag var alle podene, og begge podekjærestene samlet for å feire svigerfar som fylte 70 denne uka. Han ønsket seg svært lite, bare litt tid med familien. Så vi fylte stua med familie, spekemat, og kaker, og det ble veldig koselig. Så herlig å samle hele familien rundt bordet igjen, spise, le og bare være sammen. Kanskje ukas fineste øyeblikk.

Og slik har uka gått. Jeg har snakket med ungdommer som gleder seg, og ungdommer som gruer seg til feriedager. Jeg har ledd høyt av påfunn og innfall til herlige kolleger, og jeg har grått noen tårer over kjære som ikke er her lenger. Jeg har fått så hyggelig påskegave og hilsen av kjæreste Anne Grethe, og jeg har gledet meg til de kommende feriedagen.

Hverdagsuke, med hverdagsøyeblikk. Intet mer, intet mindre. Håper uka som gikk var snill med deg, og at uka som kommer byr på latter og hvile. Ønsker deg en riktig fin påskeuke, proppfull av små øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det plutselig søndag på ny. I fanget mitt ligger en liten bunt av pels og varme, lille voffsen til podekjæresten er hos bestemor og bestefar på overnatting, og det er så koselig. Så fort jeg har laget meg en kopp kaffe, og satt meg ned i sofaen kryper hun opp i fanget mitt, og under teppet sammen med meg. Tisseturen kan vente, hun blir bare fornærmet når jeg går til døren og rister litt med halsbåndet. Den bikkja har verdens mest velfungerende selskapsblære. Det er et sånn helt vanlig, rolig, og fint hverdagsøyeblikk, akkurat nå. Morgentimene er lyse, akkurat slik kveldstimene var i går. Huset lukter av kaffe varme rundstykker, og bortsett fra at det er litt vanskelig å skrive blogg med en selskapssyk voffs i fanget, så nyter jeg øyeblikket.

Og det har vært så mange fine øyeblikk denne uka også. Mellomste poden har blitt et år eldre, den første bursdagen han ikke er hjemmeboende. Noen formiddager har vært så varmt at jeg har spist matpakken på krakken ute i sola sammen med kolleger og elever,  og opp mellom kvist, kvast og fjorårets falte løv, titter hestehov og hvitveis opp. Og den hvitveisen, den er hverdagslykke den! Midt i uka sendte Kari Anne meg en snap med en bukett hvitveis, og jeg ble sånn brå-misunnelig, for her nede på måsan har jeg ikke sett en eneste en enda. Men så var jeg ute og gikk kveldstur med gubben senere i uka, og foran oss på stien bugnet det plutselig av hvite små blomster, så det ble med en hel liten bukett hjem. Herlig øyeblikk.

Enda en tidligere kollega i mammaperm kom innom jobben en dag denne uka, med intet mindre enn to små nurk. Og sånne besøk gjør alltid arbeidsdagen enda hyggeligere. Alle hønemammaene på avdelingen bytta på bleieskift, mating, og masse, masse snusing på de mjukeste kinnene. Du vet du er lykkelig når selv gulp nedover skulderen er en av ukas skikkelige høydare. Så fine øyeblikk.

Bilde delt med tillatelse fra mammaen.

Onsdag var skolens ledelse borte, og miljøveileder Fredrik ble satt inn som rektor for en dag. Jeg kjenner ingen som får så mental overtenning som Fredrik, når han får slike viktige oppgaver. Ja, for det har skjedd to ganger før, at han har vært rektorvikar, men da bare for et par økter. Nå skulle han sprade rundt i brune, litt halvblanke rektorsko en hel skoledag, og gikk så til de grader inn i rollen. Jeg lo, fra 08.00 til 16.00, også lo jeg resten av kvelden også, når jeg gjenopplevde sjefsavgørelsene som ble tatt i løpet av dagen. Frukt-utdeling til elevene da de ankom skolen, is til alle ansatte i midttimen, overrekkelse av blomster fra Helse og Oppvekstavdelingen, og innpakket slips i kommunal stil fra verneombudet, bare sånn i tilfelle statsministeren skulle komme innom skolen. Og sist, men ikke minst, ommøblering av kunstverk på veggen i resepsjonen, og fotoseanse av skolens leder foran bildet av forrige gang han var skolens leder. Sånne dager lever jeg lenge på, når latteren sitter så løst av magen er støl til langt uti uka. Gøye øyeblikk.

Og fordi rektor (vikaren altså) dagen derpå lekte seg med kunstig intelligens for å redigere bilder fra sjefsperioden, fikk jeg tilsendt et KI bilde av meg selv også, sittende som seg hør og bør, på ei trone av Pepsi Max. Jeg ELSKER bildet, selv om det ser ut som om jeg er leder for ” kærslige bygdekvinner i overgangsalder”, eller no sånt. Gøy var det lell. Masse, masse latter på jobb denne uka, godt for de ansatte, godt for ungdommen. Glede smitter, fine øyeblikk smitter også.

Ja, også er det denne voffsen da. Hun som enda ikke har rikket seg fra fanget mitt mens jeg har skrevet denne søndagsbloggen. På torsdag sendte podekjæresten melding og lurte på om vi ville være barnevakt i helgen. Teit spørsmål! For det første, det er deilig at det er litt rotete på gulvene i måsahuset igjen. Leker fra lekekassa ligger strødd utover. Ja, for bikkja har selvsagt egen lekekasse.

Og det er så koselig med en sånn liten hårete en, en som bare tar seg til rette i armkroken, en som er overlykkelig når jeg kommer inn igjen, etter å bare ha hentet ved i skuret. En som tigger litt med bedende øyne, men likevel ikke blir sur om hun ikke får smake. Livet med en liten firbeint i hus gjør hverdagene bittelitt bedre.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Det er lysere og lysere for hver kveld som går. En dag denne uka gikk jeg med treningstøy på skolen, bare for å ha bedre samvittighet når jeg kjøpte vaffel i kantina, og bakte kake med et par elever. Jeg er helt sikker på at om man har på ei sånn treningstrøye, og et par joggesko, så tror kroppen at den trener, og tar derfor ikke opp kalorier. Følte meg som en idrettslærer den dagen…nesten.

Jeg har ledd så masse av en greie på Temu, da jeg var på skrolle-leiting etter et bånd for å lage et slags belte til festdrakta. En bitteliten skrivefeil, “FRONGT” and back vippa liksom hele huet mitt, og av en eller annen grunn synes jeg akkurat det var så gøy. Lo litt av det hele dagen.

Jeg har gått flere kveldsturer med måsagubben, sett på solnedgangen ved elva, blitt solbrent på nesa, spilt volleyball med en gjeng fine ungdommer, bakt grove brød, og rosinboller, og best av alt… jeg har ikke glemt sykkelen på jobb en  eneste gang denne uka. Fremskritt fra forrige uke der altså. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene den bød deg på, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.