Så var det plutselig søndag på ny. I fanget mitt ligger en liten bunt av pels og varme, lille voffsen til podekjæresten er hos bestemor og bestefar på overnatting, og det er så koselig. Så fort jeg har laget meg en kopp kaffe, og satt meg ned i sofaen kryper hun opp i fanget mitt, og under teppet sammen med meg. Tisseturen kan vente, hun blir bare fornærmet når jeg går til døren og rister litt med halsbåndet. Den bikkja har verdens mest velfungerende selskapsblære. Det er et sånn helt vanlig, rolig, og fint hverdagsøyeblikk, akkurat nå. Morgentimene er lyse, akkurat slik kveldstimene var i går. Huset lukter av kaffe varme rundstykker, og bortsett fra at det er litt vanskelig å skrive blogg med en selskapssyk voffs i fanget, så nyter jeg øyeblikket.
Og det har vært så mange fine øyeblikk denne uka også. Mellomste poden har blitt et år eldre, den første bursdagen han ikke er hjemmeboende. Noen formiddager har vært så varmt at jeg har spist matpakken på krakken ute i sola sammen med kolleger og elever, og opp mellom kvist, kvast og fjorårets falte løv, titter hestehov og hvitveis opp. Og den hvitveisen, den er hverdagslykke den! Midt i uka sendte Kari Anne meg en snap med en bukett hvitveis, og jeg ble sånn brå-misunnelig, for her nede på måsan har jeg ikke sett en eneste en enda. Men så var jeg ute og gikk kveldstur med gubben senere i uka, og foran oss på stien bugnet det plutselig av hvite små blomster, så det ble med en hel liten bukett hjem. Herlig øyeblikk.
Enda en tidligere kollega i mammaperm kom innom jobben en dag denne uka, med intet mindre enn to små nurk. Og sånne besøk gjør alltid arbeidsdagen enda hyggeligere. Alle hønemammaene på avdelingen bytta på bleieskift, mating, og masse, masse snusing på de mjukeste kinnene. Du vet du er lykkelig når selv gulp nedover skulderen er en av ukas skikkelige høydare. Så fine øyeblikk.
Bilde delt med tillatelse fra mammaen.
Onsdag var skolens ledelse borte, og miljøveileder Fredrik ble satt inn som rektor for en dag. Jeg kjenner ingen som får så mental overtenning som Fredrik, når han får slike viktige oppgaver. Ja, for det har skjedd to ganger før, at han har vært rektorvikar, men da bare for et par økter. Nå skulle han sprade rundt i brune, litt halvblanke rektorsko en hel skoledag, og gikk så til de grader inn i rollen. Jeg lo, fra 08.00 til 16.00, også lo jeg resten av kvelden også, når jeg gjenopplevde sjefsavgørelsene som ble tatt i løpet av dagen. Frukt-utdeling til elevene da de ankom skolen, is til alle ansatte i midttimen, overrekkelse av blomster fra Helse og Oppvekstavdelingen, og innpakket slips i kommunal stil fra verneombudet, bare sånn i tilfelle statsministeren skulle komme innom skolen. Og sist, men ikke minst, ommøblering av kunstverk på veggen i resepsjonen, og fotoseanse av skolens leder foran bildet av forrige gang han var skolens leder. Sånne dager lever jeg lenge på, når latteren sitter så løst av magen er støl til langt uti uka. Gøye øyeblikk.
Og fordi rektor (vikaren altså) dagen derpå lekte seg med kunstig intelligens for å redigere bilder fra sjefsperioden, fikk jeg tilsendt et KI bilde av meg selv også, sittende som seg hør og bør, på ei trone av Pepsi Max. Jeg ELSKER bildet, selv om det ser ut som om jeg er leder for ” kærslige bygdekvinner i overgangsalder”, eller no sånt. Gøy var det lell. Masse, masse latter på jobb denne uka, godt for de ansatte, godt for ungdommen. Glede smitter, fine øyeblikk smitter også.
Ja, også er det denne voffsen da. Hun som enda ikke har rikket seg fra fanget mitt mens jeg har skrevet denne søndagsbloggen. På torsdag sendte podekjæresten melding og lurte på om vi ville være barnevakt i helgen. Teit spørsmål! For det første, det er deilig at det er litt rotete på gulvene i måsahuset igjen. Leker fra lekekassa ligger strødd utover. Ja, for bikkja har selvsagt egen lekekasse.
Og det er så koselig med en sånn liten hårete en, en som bare tar seg til rette i armkroken, en som er overlykkelig når jeg kommer inn igjen, etter å bare ha hentet ved i skuret. En som tigger litt med bedende øyne, men likevel ikke blir sur om hun ikke får smake. Livet med en liten firbeint i hus gjør hverdagene bittelitt bedre.
Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Det er lysere og lysere for hver kveld som går. En dag denne uka gikk jeg med treningstøy på skolen, bare for å ha bedre samvittighet når jeg kjøpte vaffel i kantina, og bakte kake med et par elever. Jeg er helt sikker på at om man har på ei sånn treningstrøye, og et par joggesko, så tror kroppen at den trener, og tar derfor ikke opp kalorier. Følte meg som en idrettslærer den dagen…nesten.
Jeg har ledd så masse av en greie på Temu, da jeg var på skrolle-leiting etter et bånd for å lage et slags belte til festdrakta. En bitteliten skrivefeil, “FRONGT” and back vippa liksom hele huet mitt, og av en eller annen grunn synes jeg akkurat det var så gøy. Lo litt av det hele dagen.
Jeg har gått flere kveldsturer med måsagubben, sett på solnedgangen ved elva, blitt solbrent på nesa, spilt volleyball med en gjeng fine ungdommer, bakt grove brød, og rosinboller, og best av alt… jeg har ikke glemt sykkelen på jobb en eneste gang denne uka. Fremskritt fra forrige uke der altså. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene den bød deg på, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.