God morgen, og god søndag. Jeg har PÅSKEFERIE!!! Jeg kom på det nå, igjen. Blir så glad hver gang jeg kommer på det, at jeg har ei uke foran meg uten vekkerklokke. Jeg klarer aldri å sove lenge lenger, selv uten klokke, men det er fint å vite at det ikke skal plinge i mobilen klokka seks uansett. Hele skrotten trenger ferie nå, føttene, hofta, skuldrene og hodet. Det gledes.

I sofaen ved føttene mine ligger Akita. Podekjæreste-voffsen har inntatt huset for påskeferie, for minstepoden kom hjem på ferie fra forsvaret fredag kveld. Med han kom også podekjæresten, med voffs. Det er så herlig at det er flere folk i huset igjen. For selv om vi venner oss til stillere kvelder, måsagubben og jeg, så er det godt at det er litt liv i måsahuset igjen også. Og som alltid er søndagsmorgenen et godt øyeblikk. Rundstykker i ovnen, kaffe i koppen, knitring fra peisen, og en hund som ikke helt er klar for morgenturen riktig enda. fine greier.

Uka har vært som hverdagsuker flest, fylt opp av små og fine øyeblikk. Ikkeno svært, bare helt vanlige fine små øyeblikk. Ukas fineste overraskelse lå i postkassa på starten av uka. De gangene det ligger litt annerledes konvolutter i kassa, med navn og adresse skrevet med kulepenn, da kiler det litt i magen, og jeg kan liksom ikke komme over veien, og inn fort nok, slik at jeg kan åpne og se. I konvolutten lå et håndskrevet brev, og helt fantastisk fine hjemmestrikkede sokker i den herligste rosafargen. Det er ikke første gang Irene har sendt meg flotte sokker, og jeg kan ikke helt beskrive hvor takknemlig jeg er. De er SÅ himla fine, perfekte i størrelsen, og hver kveld når jeg har hatt dem på, sitter jeg med beina rett ut og vifter med tærne, bare for å beundre dem. Så kjære Irene, tusen hjertelig takk for et par med rein strikka-lykke. Jeg elsker dem! Så fint øyeblikk.

I kjøkkenvinduet står tre små tulipaner i ei potte. En liten gave fra en snill kollega forrige fredag. Da var de bare knopper, nå står de i full blomst. De gjør meg så glad. Tenk at tre små tulipaner kan tilføre så mye farge på det lille kjøkkenet. I sola i vinduskarmen står de der og danser litt i vinden fra det åpne vinduet, og minner om vår, og mamma. Tulipaner var hennes absolutte favorittblomst. Når jeg tar forsiktig på dem, knitrer de, sånn sprø, ferske tulipaner skal. Vårlig lykke, og fine, fine små øyeblikk.

Og når vi først snakker om blomster. Det bugner i grøfter og skogkanter om dagen. Uansett hvor jeg rusler på Bjørkelangen stikker det små tegn på vår opp fra jorda. Jeg glaner, og plukker, og snuser, og nyter. På vei hjem fra jobb sprer det seg tuer etter tuer med hestehov, som strekker bustehodene opp mot sola. De vokser i klaser og farger den ellers så kjedelige grøftekanten helt gul. Nydelige øyeblikk.

På turstien der vi pleier å lufte voffsen om kveldene flommer det over oppover i lia av blåveis. Hele bakken ser ut som en tegning fra en gammel barnebok, blått så langt øyet kan se. Jeg plukket med meg en her om dagen, bare for å ha i et eggeglass i vinduskarmen. Barndomsminner det også.

Flere kvelder denne uka har vi tatt på oss turtøyet, og kommet oss ut i skogen, gubben og jeg. Synes det er så mye bedre å tråkke rundt på mjuk skogbunn istedetfor asfalten, selv om det er hyggelig med turer ned mot, og rundt sentrum også. Men når sola har varmet hele dagen lukter skogen så innmari godt. Vi har ruslet inn ot Stigtjern, Svarttjenn, og Eidsdammen. Noen av trærne har fått knopper, bittesmå, ikke store nok til at det er grønnskjær på kvistene, men de er der likevel. Disse tuyrene er så fine. Skrotten får rørt litt på seg, hodet får luftet tankene, skravla går, også er vi sånn akkurat passe slitne når vi med god samvittighet lander i sofaen på kvelden. Ja, også smaker kveldsmaten ekstra godt når man har gått en tur i skogen. Fine øyeblikk.

Fredag kveld hadde vi begge behov for å komme ut i skogen igjen. Sånn røre litt skikkelig på kroppen. Så vi dura opp mot Høgåsen, toppen av Bjørkelangen, i sånn passe raskt tempo.

Vi nådde toppen, rimelig svette i luggen, og røde i kinnene, men pokker så deilig det var å kikke utover bygda fra toppen av slalombakken, også rusle nedover og hjem igjen gjennom skogen. Varmt i lufta var det også, sånn skikkelig, skikkelig vår! Nydelige øyeblikk, og en fin avslutning på en litt annerledes, og lang dag. Naturen altså, verdens beste medisin.

En kveld midt i uka fikk jeg den kreative ånden over meg, og snekret ei hylle til stueveggen. Ikke den helt store jobben da….Sage til ei planke, beise, skru på et par hylleknekter, også opp på veggen. Men små forandringer gleder de også, også kjennes plutselig en liten del av stua litt ny ut. Skal ikke så mye til.

Lørdag var alle podene, og begge podekjærestene samlet for å feire svigerfar som fylte 70 denne uka. Han ønsket seg svært lite, bare litt tid med familien. Så vi fylte stua med familie, spekemat, og kaker, og det ble veldig koselig. Så herlig å samle hele familien rundt bordet igjen, spise, le og bare være sammen. Kanskje ukas fineste øyeblikk.

Og slik har uka gått. Jeg har snakket med ungdommer som gleder seg, og ungdommer som gruer seg til feriedager. Jeg har ledd høyt av påfunn og innfall til herlige kolleger, og jeg har grått noen tårer over kjære som ikke er her lenger. Jeg har fått så hyggelig påskegave og hilsen av kjæreste Anne Grethe, og jeg har gledet meg til de kommende feriedagen.

Hverdagsuke, med hverdagsøyeblikk. Intet mer, intet mindre. Håper uka som gikk var snill med deg, og at uka som kommer byr på latter og hvile. Ønsker deg en riktig fin påskeuke, proppfull av små øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.