Flyvende sommerkoteletter, og trendy pelslue!

Forskjellen på kvinnfolk og mannfolk, bortsett fra det reint anatomiske med tanke på hvilke kroppsdeler som henger og slenger hvor, er evnen til å planlegge. Dette være seg all form for planlegging. Alt fra hva man skal ha til middag, dagens antrekk, hvor mange ukedager man har igjen med rene underbukser dersom ingen setter på ei klesvask litt brennkvikt, konsekvensene av det å gå tom for rent undertøy, ulempene ved å bruke samme underbukse tre dager på rad, familieforøkning, bryllup, antall julegaver som må kjøpes inn, pensjonisttilværelsen, og sist men ikke mist, campingturer.

 

For der kvinnfolk gjerne starter planleggingen for en tur ut med bobilen flere uker i forkant av avreisen, lager en liste med plan, reserveplan og kriseplan i exel-ark, kryptovaluta og i PDF-fil, pakker klær i kategoriene fritid-sol-regn-vind- og «mulig middag på fisefin restaurant» og «dersom jeg skulle treffe på George Clooney», samt lager innkjøpslister, check-lister, og profilerte taklister, har mannfolka en særegen og klassisk «vi tar det som vi kommer»-plan. Den er nøye utviklet over tid, skriblet ned på baksiden av en allerede brukt Post-it lapp, og inneholder i likhet med lønnsforhandlingene for landets sykepleiere- ingen ting!

For undertegnede som er personlig pessimist, født småfrøsen, og med en overutviklet allergi for kombinasjonen regn og vind, var argumentene om å utsette forrige helgs jomfrutur med bobilen svært gode, da værdamene i TV2 kunne by på horisontale regnskurer og kraftig vind over fjellet til kveldskaffen.

Gubben derimot, som gjennom vinterhalvåret er svært makelig anlagt, og utstyrt med en forkjærlighet for ørelappstol med fotskammel, bukser med strikk i livet, og lett tilgjengelig kjøleskap med egen hylle til kjemisk fremstilte karbohydrater, endrer totalt personlighet i det snøen smelter, og bobiler og campingvogner titter frem fra vinterlagringsplassene sine. Da går han rett inn en slags våryr huleboer og villmanns psykose, og dropper gjerne alt av nødvendig planlegging for å komme seg ut på veien og opp på fjellet. Plutselig er han liksom bobilentusiastenes svar på Lars Monsen, eller 80 tallshelten med hockeysveis, og som løser atomkriger med lommekniv, McGyver! Mann med bobil mot natur….eller noe i den duren.

Og etter forhandlinger verdensledere verdig, og med lovnader om koselig kjærestetur over fjellet, ble det utflukt med bobilen forrige helg. Mot all sunn fornuft lot jeg med overtale til en todagers tur i en småtrang Fiat, til tross for dystre værutsikter og bedre viten. For gubben kan være ganske så overtalende når det er noe han brenner for, og om jeg skal være helt ærlig, og kanskje en smule overfladisk, så er det noe litt fascinerende sexy med en mann i villmarken som trosser naturelementene, fra en snerten liten city-bobil på fire hjul og med blondegardiner i bakruta.

 

Som lovet av «husbond Monsen» var alle innkjøp og nødvendigheter ferdig pakket inn i doningen tidlig på avreisedagen, og alt fruen trengte å dra med seg var en liten weekendveske med det aller nødvendigste av behagelige kjøreklær. Planen var jo å tilbringe aller mest tid på veien, se litt av vår vakre og langstrakte fjellheim i vårprakt, kun avbrutt av en og annen stopp for inntak av et bedre måltid, og for en god natts søvn i frisk fjellluft. Det er ingen hemmelighet at det satt litt langt inne å sette sin lit til en «villmarkskonge» hvis erfaring med naturen begrenser seg til håndtering av maur-spray langs grunnmuren under kjøkkenvinduet, men enkel forskning viser at et langt ekteskap er basert på tillit, så jeg lente meg tilbake og lot gubben lede oss ut på tokt kl 08.00. Greit å få mest mulig ut av helgen ved å starte tidlig.

 

Til tross for tett skydekke og konstante regnbyger gikk turen fra tettbygd by og opp på fjellet overraskende greit, selv om sjåføren normalt er en mann med kort lunte og sporadisk stressbasert høysprengt blodtrykk. Dette mye takket være hans tidligere lovnader om knallfin bobiltur for to under forhandlingsmøtet om tur eller sofa tidligere i uken. Da vi stadig steg høyere i fjellet, og det ikke fantes den minste antydning til at været skulle lette, bestemte jeg meg i mitt stille, dog noe utspekulerte kvinne-sinn, for å rett og slett se hvor langt både jeg og været kunne tøye strikken før «Lars McGyver Monsen» personligheten hans måtte vike for hans medfødte og sterkt fremtredende komfort-gen.

Da vi ankom fjellheimen regnet det så tett at sikten var like utydelig som lørdagens kryssord i VG var for tante Magnhild på 97 da hun fikk påvist grå og grønn stær, gulvspurv, og skjeve hornhinner bak brilleglass så tykke at militæret kjøpte de på auksjon på dødsboet hennes for å lage pansrede vinduer til stridsvogner. Fra førersetet kunne jeg kjenne lukta av rykende fersk irritasjon, og mitt trente kone-øre oppfattet svake lyder av misnøye, selv om mannen hadde klistret på seg et imponerende, dog noe uekte smil.  Mysende, med skuldrende hengende over dashbordet, og med ansiktet tredd langt opp i frontruta i håp om å se noe som helst foran oss, skvatt vi begge så kraftig at vi kjørte pannebrasken opp i solskjermene da det smalt kolossalt i både felg og front av kjerra. Overdramatisk som jeg er var jeg sikker på at vi hadde kjørt over enten budeie eller ku, men gubben forsikret konemor om at dette var helt vanlig steinsprut, og fokuserte på å kjøre videre på fjellveien som nå var mer bekk en grus.

 

Det var først da vi hørte lyden av flokk sauer med bjeller som løp forbi oss vi skjønte hvor sakte det egentlig gikk, og gubben kjørte inn til siden, stanset motoren og begynte å massere tinningen.

«Koser du deg på tur, kjære?» spurte jeg med silkemyk, dog noe sarkastisk kone-stemme, og været raskt at under det rolig og balanserte ytre, kokte gubbehodet litt innvendig. Likevel smilte han da han snudde seg mot meg, og sa: «Kanskje det er fornuftig å få i oss noe mat før vi kjører videre? Aldri glupt å dure rundt på tom mage vet du vennen!»

«Så lurt!»  sa jeg. «Hva tenkte du vi skulle ha til lunsj?»

Fargen forsvant enda mer fra fjeset i førersetet. For til tross for optimismen, og iveren i å kjøre bobil, er ikke planlegging av måltider helt hans greie, men for ikke å miste ansikt svarte han så nonchalant som bare en bobil-gubbe kan, at: «Bare bli sittende her du kjære, så tar jeg et par sommerkoteletter ut av fryseren, ruller ut markisa, og fyrer opp grillen!»

Men å rulle ut markisa i stiv kuling og horisontal regnskyll er en garantert forsikringssak, så i stedet tredde han på seg en regnponcho fra Nille, bar ut en pose grillkull, og brettet ut den lille reise-kule-grillen på en fjellknaus midt oppe på fløya. Etter gjentatte forsøk på å tenne på fyrstikker som var mer gjennomvåte enn trusene til en trebarnsmamma etter en ufrivillig nysetokt, hørte jeg et høyt og ufiltrert «Satans fordømte kjøttfiller», før jeg gjennom de tette regndråpene kunne skimte to halvfrosne sommerkoteletter på vei gjennom lufta utenfor vinduet på passasjersida. Deretter smalt det i en kulegrill som ble slått sammen før bakdøra åpnet seg og en forblåst gubbe med en gjennomsiktig blaut regnponcho dandert rundt kroppen som en brukt kondom på Øya-festivalen, kastet seg inn, vrengte av seg plagget, smalt igjen døra og erklærte årets første bobiltur for OVER!

«Vi reiser himmat!!!»

Og slik gikk det til at sesongens første campingtur også ble historiens korteste. Fire timer opp til fjellet, og fire timer hjem igjen. Etter en god natts søvn i egen seng, en solid frokost, og med nytørka joggesko på føttene, gikk vi ut ved lunsjtider for å rydde ut av bobilen, vaske av sauemøkk, leire, og kvist og kvast som hadde festet seg i felgene under stormen. Det var da gubben bøyde seg ned foran bilen for å sjekke etter mulige merker fra steinspruten at villmarkens fremdeles uoppdagede konge utstøtte et slik mannlig jubelbrøl, og ropte på kjærringa!

«Hei!!! Kom å se! Mitt første jakttrofe!! Det bor visst en villmann i denna bygutten likevel!!!»

 

Og jammen hadde han rett! For i grillen på Fiaten hang en stein dau lemmen med det mest forskrekkede ansiktet jeg noen gang har sett! Stiv som en stokk, og noe rufsete i pelsen etter å ha prydet fronten av kjerra på en 8 timers kjøretur i storm, men like fullt…et «jakttrofe!»

Med to lag gummihansker og neseklype (ja, for det tar litt tid å få bygutten ut av jeger`n), pirket gubben gnageren av kjerra, og konstaterte mer stolt enn han burde:

«24 til av disse, og jeg har nok til makan pelslue som Davy Crockett!»

 

Jeg nikket anerkjennende og hold klokelig kjeft. Tenkte det var greit å ikke ødelegge hans nyvunnede selvtillit ved å forklare forskjellen på lemen og vaskebjørn. I mitt stille sinn tenkte jeg: «Lag deg lue, du vennen min, men får jeg servert lemen-kotelett tilberedt på kulegrill på neste campingtur, da lukter det skilsmisse!»

Ukas små øyeblikk.

Hver eneste fredag tenker jeg at denne helgen skal jeg legge meg i selen og komme ajour med støvtørking, gulvvask, vinduspuss og bretting av nyvaska klær. Og hver søndag, i dag er intet unntak, kan jeg bare konstatere at ingen av delene ble noe av denne helga heller. Ved første øyekast ser det ikke sånn helt halvgæli ut når man kommer inn i måsahuset, men da jeg tok noen dansetrinn over laminaten fra yttergangen og bort til sofaen etter å ha sluppet ut Bolla i dag tidlig, danset støvet rundt føttene, og ullsokkene samlet opp nok loballer til å tove et sitteunderlag for en relativt velfødd ræv….Det burde være bevis nok på at jeg burde ta meg selv i nakken i dag, men jeg sitter nå her og lurer på hva jeg skal bake i dag istedet…. Og da tenkte jeg da, som den enkle sjelen jeg er, at det å ha kommet hit, innse (eller ikke gidde) at det finnes ting som er viktigere enn å fjerne støv, sånn som å kose seg og bare nyte en fridag, det gir rom for fine øyeblikk det!

Og da kan vi like gjerne starte med den gjærbaksten da, for jeg baker jo ikke bare på søndager. Denne uka ble det kanelknuter til kveldsmaten på mandag også. En myk start på uke, sånn i forhold til å bygge litt videre på, eller avvenne, alt ettersom, det søtsuget man har etter helgens godis bonanza. Myke, ferske kanelknuter og et glass iskald melk til kveldsmat i starten av uka, det skal man slett ikke undervurdere. Digg øyeblikk!

Å komme hjem fra jobben, og kjenne at ettermiddagssola kaster så varme stråler over verandaen at det ikke frister å gå inn, det er herlig det. Bare utsette middagslagingen en liten halvtime, kaste fra seg sekken, og rigge til kroppen i en stol ute. Sitte sånn med hodet bakover, myse mot sola, og bare sanke inn det himmelen er villig til å avse av vitamin D, slappe helt av noen stunder før man starter på kvelden og alle de oppgavene den drar med seg. Nydelig, avslappende øyeblikk.

Når man vet at magen egentlig er litt motstander av store mengder laktose, men likevel faller for fristelsen. Noen ganger er det verdt det. En iskaffe, den beste av dem, har ligget i kjøleskapet en stund, og en ettermiddag denne uka lot jeg det stå til! Lot bekymringer om mageknip bare være, og nøt en iskald iskaffe på trammen ute, i godt selskap av Bolla. Ikke noe svært øyeblikk kanskje, ikke viktig helelr, men likevel godt. Podcast på øret, iskaffe i hånda, og en selskapssyk pusekatt som klatret opp på fanget. Slike stille stunder er så gode.

Den kvelden vi fyrte opp noen gamle plankerester i bålpanna ute i hagen, og ble sittende lenge å skravle. Temperaturen var så god, kvelden var lys så lenge, latteren satt løst, og pølser smaker absolutt aller best når de er litt glem, og passe svidd på bålet. Gitarspill og fuglekvitter, pølse med sprøstekt løk, kaffe og frisk luft, ikke engang et steinkast fra inngangsdøra. Livet på måsan i all sin enkelhet, herlig øyeblikk.

Jeg har jo allerede skrevet om det i et eget innlegg, men mandagen, da jeg startet dagen med å tre langt ut av comfortsonen, og delta i en podcast var spennende. Sammen med Lars Jørgen og Jan Petter, to hjertegode karer med imponerende stor og god faglig kompetanse, snakket jeg om ungdom, tilhørighet, rus og Corona, i Aurskog-Høland kommune. Spennende, skummelt, og veldig morsomt. Utfordre seg selv, viktig, og fint øyeblikk.

Jeg har så mange gode kollegaer, og hver dag, på jobb er jeg omringet av gode, fine mennesker. En av disse, Ragnhild, er ei sånn dame man helst vil ha et miniatyreksemplar av på skulderen, for hun kan løfte deg, veilede deg, sette pris på deg, gjøre deg god…Ragnhild er på mange måter selvtilliten min. En fortrolig, en raus og en omsorgsfull kollega. Et forbilde. På fredag rusler hun inn på kontoret, med en papirpose i den ene hånda, og gir meg en duk hun har vevet selv. Ja, for det holder liksom ikke å bare være grom og god i jobben, hun er en sunn superwoman når det gjelder håndarbeid også. Hun kalte det brikke eller sitteunderlag….jeg kaller det duk. For man gjemmer ikke et slikt hjemmelaget kunstverk under rumpa i naturen. Så nå ligger den på spisebordet, denne vevde lille godsaken i de herligste sommerfarger, og hver gang jeg går forbi den, eller kikker på den, blir jeg liksom minnet på hvor heldig jeg er som er omringet av så nydelige mennesker, hver eneste dag. Jeg er HELDIG!

Middag ved tjernet. Fredagskvelden. Jeg var sliten etter jobb, gubben hadde avspasert, men byttet bremseklosser på bilen til svigerfar hele dagen, og alle tre podene var på jobb, eller hos kjæreste. Så da gjorde vi noe vi ikke gjør altfor ofte, bestilte oss middag på kinarestauranten, og tok med maten opp til Røytjern for å spise i sola ved vannkanten. Hverdagsluksus! Herlig øyeblikk.

 

De små vårtegnene som stadig dukker opp. Et nytt for hver dag. Den ettermiddagen jeg gikk meg en tur i skogen, luktet på våren, og nøt synet av den. Det å ha all verdens tid når man rusler rundt, når målet er verken å bli svett elelr få høyere puls, men bare ta inn naturen, nyte den. Det er fint det. Vårblomstene, knoppene på trærne, og lyden av sildrende vann i bekken. Herlig!

Lørdagen. Da vi begge, både måsagubben og jeg våknet altfor tidlig, og fant ut at dagen ville bli i overkant lang om vi ikke gjorde ett eller annet. Så vi satt oss i Volvoen, kjørte litt til høyre og litt til venstre, og endte opp med en fire timers tur i solskinnet, både til kjente og ukjente trakter. Stoppet for å kjøpe milkshake, kaste stein i Glomma, og nyte sola på en krakk langs elvebredden. Klokka var ikke mer en tidlig formiddag da vi kom hjem igjen, så lite av dagen hadde godt, til tross for at vi hadde fått turet, og sett, og snakket, og kost oss. Turer på måfå, navigere etter den blå himmelen, herlige øyeblikk.

Og dett var dett…uka, full av små og store hverdagsgleder. Kjolefredag, bålpanneettermiddag, bollemandag, og masse andre ord som ikke står i ordboka, men som er reelle likevel. Akkurat passe fin hverdagsuke.

Håper du kan se tilbake på noen fine små øyeblikk, og at søndagen blir god for deg og dine. Vi blogges.