God søndag til folk og fe. Det er lite nytt å melde fra måsahuset annet enn skiftende skydekke, nyklippet gress, hovent kne og en kattepus som stirrer på meg som om jeg skulle vært satan selv. Jeg klarer ikke helt å forstå det drepende blikket hun sender meg kom akkurat nå, men jeg mistenker at mangelen på brunost på knekkebrødene er årsaken. Jeg har på gulost i dag. Det er ikke like snadder for pelsdotten, og spenningen mellom oss nå er til å ta og føle på.

Det er noe med blikket ti den katta. Hun er jo egentlig en pen katt. Normal liksom, passe søt, men så er det som om hver gang jeg skal ta bilde ser hun ut som ei muggen purke! Dømmende og overbærende, svært lite flatterende på bilder. Og jeg ler, for hver gang jeg dytter mobilen opp i ansiktet hennes for å knipse, så stopper hun opp, setter seg ned, og poserer som en surpædd! Artige øyeblikk da, tross alt.

Har uken din vært god? Har du kunnet notere deg noen fine små øyeblikk?

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg våknet lørdag morgen med vondt i hele kroppen. Syt-syt lissom… Kneet forstår jeg, det fikk en smell i steintrappa opp til andre etasje på skolen denne uka, rein skjær dumskap av klønete kvinnfolk. Men kjeve, skuldre, rygg, armer, og av alle steder, under føttene. ALT verker, og ingen ting funker. Jeg tøyer, strekker og går på mykt underlag, men alt verker like fullt. Krysser fingre for at det snart går over, for jeg tror aldri jeg har kjent meg mer gammel. Når det er sagt da, det kommer litt bra ut av slike vondter også, for da jeg ikke synes kollegene på kontoret var spesielt sympatiske da jeg knerta kneet, gjorde jeg et “litt” stort nummer ut av det, og ENDELIG, dagen etter, altså sent men godt vanket det et dikt som plaster på såret fra Ragnhild. På nynorsk tilogmed. Og da skal jeg love deg at latteren satt så løst, og humøret ble så godt at jeg nesten glemte å halte hver gang en kollega gikk forbi. Humor på jobb, fine folk, fine øyeblikk!.

Det lille vi har fått av sol denne uka. Det gir fine øyeblikk. Selv om sola kun har tittet frem på tidspunkt man liksom ikke helt får seg til å gå ut og nyte sola på, slik som ukristelig tidlig til helg å være. Likevel, sol i vinduskarmen lørdag morgen, våken likevel fordi kroppen krangler, og en pus som sitter i vinduet og myser ut mot skogen, etter ei natt ute på musejakt. Solstriper over sofaputene og parketten, fine øyeblikk.

Timeout. Fredag etter jobb tok vi liksom helt av, til oss å være. (ja, vi er kanskje de minst spennende folka i hele bygda!) Vi bestilte pizza til poder og podekjæreste, og ba de hente den selv. Så handlet vi med oss skikkelig feit burger og rifla poteter fra stasjon, og duret opp til tjernet for å spise der. Og det var deilig det! Ferdigmat i pappkartong, ketchup fra eget kjøleskap, og mutters alene på en krakk nede vannet, om man ikke regner med selskapet fra tre litt smågretne Canada-gjess da! De ble blidere da de fikk en bit av gubbens burgerbrød, men bestekompiser ble vi nok ikke. Men sånn helt seriøst. Middag ute i herlig vårluft, lyden av fuglesang (og noe irriterende kvekking), ingen oppvask… Blir det bedre enn det?

Enda en t-skjorte favoritt i skapet. Åh, jeg har så sansen for slike t-skjorter med treffende, humoristiske trykk altså, det er min greie! Kan man egentlig få nok av favoritt- ting? Neppe. Så derfor, tilskudd til garderoben, gøyalt øyeblikk!

Nyklippet gress….vi manglet jo gressklipper forrige uke, så vårgresset og ugresset fikk fritt spillerom ute i hagen. Men nå er en gammel Honda på plass, den maler ikke som en katt, men gjør jobben likevel, og synet og lukten av nyklippet gress gir skikkelige sommervibber, og sommervibber gjør meg glad! Ekstra herlig den kvelden jeg kom hjem etter jobb og to møter og fant både poder og podekjæreste i “lek” på gresset. Snart voksne tenåringer spilte badminton og volleyball, og spratt rundt som våryre skrullinger i hagen. På den nedre plattingen stod glass fulle av smoothie, og et herlig kaos av solstoler og flasker med solkrem. Viktig å kose seg litt etter jobb og skole. Og sånt gjør meg så glad! Glade ungdommer, nesten voksne, likevel med evnen til å være herlig barnslige uten sjenanse. Latter og skåk, i nyklippet gress. Og jeg satt meg ned i en solstol, lente hodet bakover, lukket øynene litt og bare nøt lydene, og stunden. Fantastisk fint øyeblikk.

Den dagen  det ble klart av et av disse nydelige menneskene jeg kjenner har fått jobb på vår avdeling fra høsten av. Jeg har vel sjelden blitt mer glad på egne vegne, for nye kolleger med pågangsmot og masse humor er så himla bra. Og fordi det er tradisjon at alle på kontoret har sin egen kopp til kaffe (eller Pepsi Max), stakk jeg innom Mona for å kjøpe velkomstgave til ny kollega. Greit da, så ble det med to kopper hjem, for jeg ville ha en selv også.

Løvetann. Jeg vet at det er ugress, og at folk flest står med fjerten i været for å luke de vekk når de dukker opp, men jeg elsker dem. Ikke nødvendigvis på plenen, selv som de egentlig ikke plager meg nevneverdig der heller, for noen hageentusiast med grønne fingre blir jeg aldri, men det er noe gledelig med disse knallgule bustehodene som titter opp langs grunnmuren rundt uthuset om dagen. Det er fint mot den gamle rødmalte veggen, og når den søte lukten av løvetann virvler opp med vinden, og når nesa mens jeg rusler langs grøftekanten mot jobb, da kjenner jeg på en litt sånn barnlig lykke. Sært kanskje, men hvem bryr seg. Løvetann gir fine øyeblikk.

Og med det tror jeg jeg skal logge av igjen, og gå meg en lang tur i håp om å løsne opp alle dobbeltknutene i denne skrotten. Kanskje jeg føler meg litt mindre som en 90 åring etter det. I kjøleskapet står denne ukas favoritt-iskaffe og venter. Jeg drakk en på tirsdag, og har gledet meg til denne helt siden da. Krysser fingre for at ingen av podene har stjålet den.

Takk for uka som gikk. Takk for glasset med cider på lørdagskvelden, for turene ved vannet, for latteren på kontoret, for blide elever, for muggen pusekatt. Takk for kjolen som kom i posten og satt som et skudd, for nye sokker og bekkeblom som lyser opp langs bekkene som renner på begge sider av huset. Det har vært en uke med gode hverdager og enkle gleder. det er godt nok det, faktisk. Ønsker deg en strålende søndag, og en fortsatt god pinse. Vi blogges.