Kl 06.30. Står opp, tusler gjennom stua, retter litt på putene i sofaen, er fornøyd med blåfargen på veggene. Pilasterblå, malt for et år siden, lun og fin blåfarge. Nydelig. Jeg elsker blått, har alltid gjort det.

Kl 06.35. Setter på kaffetrakter, finner frem matbokser til guttene og meg selv, smetter føttene inn i gubbens slippers og tusler over veien til postkassa.

Kl 06.45. Ferdig med matpakkene, setter meg ned med en kopp kaffe, går igjennom posten. Fine blå vegger altså, blir aldri lei blått.

Kl 06.50. OMG!!!!!! Julekatalog fra Kid interiør. Fy flate for en fin grønnfarge det var på den veggen!!! Og den peisen!!!! Stilig med grå peis da, mot sånn grønn vegg!!! Åååååh, det hadde blitt lite sykt fint til jul da, med sånn vegg og sånn peis! Herregud så lei jeg er de blå veggene?har egentlig alltid tenkt at grønne stuevegger hadde vært fint.

( Når du får katalog i posten, og løper fortere enn lynet til Maxbo for å hente fargeprøver og maling! )

Kl 07.00. Gutta sover enda. Jeg løper inn døra på Maxbo, med pysjen under joggebuksa og upussa tenner kaster jeg meg over den stakkars dama i skjorte med Maxbo-logo, hiver meg over henne som om hun er en gammel venn jeg ikke har sett på evigheter, forteller henne at jeg MÅ ha grønn stue. NÅ!!! Og grå peis, fortere enn svint. Dama blander maling som om det står om livet, jeg betaler, og er hjemme akkurat i tide til å vekke gutta. Blå vegger?herregud, hva var det jeg tenkte? Grønt, det blir bra.

Det er en sykdom. Det må det være. En eller annen form for interiørdiagnose. Oppussings-tourettes, eller akutt penselstrøk-syndrom. For hvordan er det egentlig mulig å elske stua si kl 06.30, for så å få stressutslett av fargen et drøyt kvarter senere?

( Steller stua på hue! her skal det males! )

Uansett, med så mange år med samme diagnose, dog helt umedisinert, vet jeg av erfaring at når jeg bretter opp armene for å male stua (eller et hvilket som helst annet rom) går det rimelig greit unna. Selvsagt på bekostning av vante mellommåltider og porsjoner med ulik trøstemat, men midt mellom penselstrøkene glemmer man sånn. Før jobb hadde jeg rukket å male første strøk på et par vegger, og etter jobb penslet jeg over resten av stua. Peisen, som egentlig er helt ok, men som oser av 90-talls nostalgi fikk et strøk kalkmaling, og foreløpig er jeg fornøyd med det. Flisene rundt peisen får et løft nærmere helgen.

( Bare å trøkke alt innover mot midten. Går så fint så! Så får`n sopa litt bak sofaen også. Vinn-vinn situasjon egentlig. Skulle pussa opp litt hver uke vet du! )

Midt i stua stod stabler av møbler, hyller, bilder og annen dekor, ispedd en og annen pusekatt som antagelig trodde den hadde kommet til kattehimmelen, da det var et hav av nye gjemmesteder og klatremuligheter. Innen gubben kom hjem fra jobb var allerede møblene på plass, og kjøttkakene i gryta.

( Jeg ser du maler! Vennligst slipp meg inn så jeg kan tråkke i malingsspannet!!! )

Nå er ikke måsagubben kjent for å bry seg stort om hverken inventar eller interiør i måsahuset. Han har lite eieforhold til gardiner og blondeduker, og det er med lunken fornøyelse han han kveld etter kveld sitter sammen med meg i sofaen og «zapper» seg med fjerknkontrollen fra det ene oppussingprogrammet etter det andre. Han lar seg sjelden begeistre av aldrede tømmervegger og strømlinjeformede funkisvillaer, og synes «sinna-snekker`n» er skuffende lite sinna, likevel hadde jeg forventet en viss reaksjon på mitt lille oppussingsprosjekt da han kom hjem.

( Grønne vegger lissom…”alltid” ønska meg det! )

Ingen ting! Niks. Nada! IKKENO!

Gubben tuslet inn på soverommet for å legge fra seg «Mc.Gyver» jakka, med alt verktøyet han ikke har plass til men bare må ha i jakka likevel, før han tredde på et par tykke sokker, og forsynte seg med kjøttkaker.

Han snakket om været, skifting av sommerdekk, muligheten for å ta en dag fri i romjulen, samt kommunale avgifter. Fargen på veggen? Peisen? Ikke et ord!

Etter middagen ble han sittende å surfe på nettet en times tid. Deretter dusjet han, og krøyp opp i sofaen med dagens lokale nyheter i papirform.

Tre timer senere, lenge etter at solen var gått ned klarte jeg ikke å dy meg lenger!

«Hva synes du om peisen a, Ronny???»

Gubben titter mot peisen, og smiler!

«Jøss, ser jo flammene jo! Hjalp å pusse glasset i dørene ass!»

«Men faen da mann!!!! Ser du ikke at jeg har malt hele driten a????»

Han myser så mye at øyebrynene butter i hverandre før han ler!

« Å dæven?haru malt den? Den var hvit eller no før den vel?»

( Neida…lett å overse den lissom….)

Gutta kniser på kjøkkenet!

«Joda!» sier gubben. « Blei vel helt greit det liksom!»

Jeg venter tålmodig. Lurer på om han nå oppdager fargen på veggene. Greit at han ikke er helt Halvor Bakke eller Snekker Otto, men vi snakker fra blå til grønn her!!! En blind mann med labrador og hvit stokk er jo pokker ta mer oppmerksom en denna gubben!

Men neida?ikke no!

«OG VEGGENE DA?????» nærmest roper jeg, mens jeg gestikulerer med armene som en helikopterpropell!

«HVA SYNES DU OM VEGGENE???!!!»

Han titter rundt seg, like forvirra som bortkommen mann i kjøkkenavdelingen på IKEA!

«Hæh??? Haru malt veggene og? Har ikke de alltid vært sånn a?»

( Hæh??? Hva da ny farge??? )

Det er da jeg innser at det jaggu ikke bare er jeg som har en ustilt diagnose her i huset. Mulig jeg lider av nevrotisk opppussingsmani, men gubben må jo være selektiv svaksynt og ha en eller annen form for forandringsvegring.

Egentlig burde jeg smile og være lykkelig, for med så lite øye for detaljer vil han neppe merke om jeg trøstespiser meg opp enda noen kilo. Farge er farge, kjerring er kjerring!

Enn så lenge koser jeg meg med grønn stue, har jo tross alt «alltid» ønska meg det. Så får vi se hvor lenge det varer da?jeg tipper frem til neste reklamekatalog kommer med posten.

( Ny stue på 1-2-3. Grønt er skjønt…helt til neste katalog. )

Vi blogges.

Klokka er bare midt på dagen, og jeg henger allerede med hodet. Øynene er så trette at de svir når jeg blunker og gjespene kommer høyt, og med korte mellomrom. Egentlig hadde jeg store planer for en utedag, fått fikset litt i hagen før vinteren, laget en mosekrans til ytterdøra, trukket store doser frisk luft…alt det der, men jeg kom meg aldri utenfor døra! Noen ganger skulle jeg ønske man kunne stille den biologiske klokka litt bakover også, ikke bare den klokka på veggen. Ikke det at jeg savner en overaktiv og fungerende livmor, eller eggstokker som verpet oftere enn sjefshøna til Prior, men akkurat i dag føler jeg meg gammel og sliten, og skulle gjerne ha stilt biologiklokka tilbake til pupper som peker oppover, og utømmelige lager av energi.

Litt har jeg fått gjort i dag da, bortsett fra å gi kroppen helsesjokk med frokostsmoothien av havregryn og grønnkål…( herreminhatt, jeg har ikke hatt så fart på tarmen siden jeg spiste kebab av bever på en luguber sjappe, midt på natta,  på Flisa i 1997. ) På benken står haugevis av nystekte horn, brød og snurrer, så ukas matpakker er iallefall sikret, og mens jeg stod på kjøkkenet med grov deig til oppetter ørene fikk jeg mimret meg gjennom ukas små øyeblikk også

( Når du går på en “helse-smell” og bytter ut Pepsi Max`n med grønnkål-smoothie til frokost….da tilbringer du søndagen inne! Greit med litt selskap av en pus med nedsatt luktesans da…snart burde disse måsakattene få sitt eget blogginnlegg. )

( Når du ryker på en havregryn og grønnkål-smoothie, og i all hemmelighet håper Grethe Roede sklir på isen, og Fedon Lindberg blir sparket av en ku…. )

Veldig lite gjør meg gladere enn når andre gleder seg, så denne ukas høydare var nok da minste poden endelig kunne svi av bursdagspengene på en sprett ny elektrisk gitar OG høyttaler. Nå skal de sies at min glede var større da han pakket ut herligheten enn da han fikk montert det og begynte å spille, for gutterommet ligger rett over spisestua, og poden er ikke akkurat beskjeden når det gjelder bruk av verken bass eller volum. Det er godt vi ikke har nære naboer, sier jeg bare, for når han i tillegg har arvet min manglende evne til å holde en ren tone, men likevel skylder sjenanse hva sangstemmen angår, sier det seg selv at resten av familiien ender opp med blødende tromhinner og mentalt sammenbrudd. Når begge brødrene i tillegg joiner minste-brutter`n, og kjører på med to elektriske gitarer til, og et lite beskjedent utbrudd av gamle rockeglassikere fra 80 tallet, er det kanskje ikke rart jeg er litt tom for energi sånn på tampen av uka. Men gleden over ny gitar, og gleden over musikken, det var helt klart et fint hverdagsøyeblikk.

( Gitarer ankommer visst innpakket i nok bobleplast til å drukne en katt. Hverdagsøyeblikk for katta ihverfall, for her har den vært parkert i snart ei uke!)

Hele denne uka har jeg gledet meg over de fine blomstene jeg fikk av tanter og onkler i familieselskapet forrige lørdag. Jeg elsker grønne planter, og friske blomster, men kjøper det ytterst sjelden til meg selv. Derfor var det ekstra stas denne uka da blomsten jeg fikk av kollegaer for snart et år siden igjen våknet til liv, etter en sesong ute på hagebordet. om det egentlig kan kalles et hverdagsøyeblikk er kanskje diskutabelt, men jeg gleder meg i hvert fall veldig over den. Bagateller for noen, lykke for meg.

( Gamle planter får nytt liv, og herlig farge av høst. )

Jeg lo høyt den dagen da jeg innså at jeg har blitt en av disse mammaene som kommuniserer med barna via sosiale medier, og jeg storkoste meg den ettermiddagen minsten og jeg kokkelerte middagen sammen. Så herlig å kunne bruke litt tid på kjøkkenet sammen, lage mat til resten av familien, nynne til radioen i vinduskarmen, og snakke sammen om alt og ikkenoe, mens lukten av middag sakte men sikkert samler resten av flokken til spisebordet. et lite stykke hverdagsmagi.

( Når man går i foreldrefella, og kommuniserer med kidsa gjennom Snapchat. Fail! )

( Å lage middag sammen, det er hverdagsmagi! )

Fredagen var måsagubben og jeg plutselig alene hjemme da minsten dro på tur med morfaren sin, den mellomste stakk på klubb med kompisgjengen, og den eldste poden dro på trening.

( Når du sender minsten på tur med morfar, og gammer`n gjør alt han kan for at du skal få ungen hjem i gips og fatle… )

Derfor stakk vi bort på butikken, fikk unna omtrent en ukeshandel, og hamstret litt livsviktig smågodt.

( Hverdagslykke er å ha en mann som bærer de tyngste posene, slik at du kan konsentrere deg om konfektesken og den halvliteren med brus du bare MÅ åpne før du kommer hjem. )

Det er pur hverdagslykke å kunne sitte noen timer i armkroken på en myk og lodden mann, drikke Pepsi Max fra stetteglass, tenne levende lys og dykke dypt ned i godteskåla uten å ha tre pjokker snokende i sjokoladen.

( Armkrok, brus i høy stett, smågodt og levende lys. Hverdagsøyeblikk. )

Lørdagen ble tilbrakt ute på myra, blant kvist og lyng, i herlig høstsol. Gubben og melompoden var på crosstrening i dype skoger nær svenskegrensa, minsten fremdeles på tur med morfar, og størsten streamet fjortis-serier på Netflix med kjæresten i stua. Å få servert rykende fersk vaffel på trammen, mens man fletter kranser av nyklippet bjørk, det er lykke det. Et herlig hverdagsøyeblikk.

( Å få servert varm vaffel på trammen. Lykke! )

( Herlig å kunne bringe naturen inn. Det lukter skog og varm høst. Hverdagsøyeblikk. )

Så da er det kanskje innafor da, med en litt slapp søndag, når uka har vært så full av gode øyeblikk. Med fyr i peisen, levende lys, magen full av fersk gjærbakst, og med en hel ekstra tilbakestilt time til gode er det duket for en rolig kveld. Det er jo viktig å være uthvilt, når man snart skal samle nye fine små øyeblikk, i en helt splitter ny uke.

Måsagubben er kresen. Ikke på bare på kvinnfolk (måtte bare nevne det slik at jeg på en diskret måte kan fremstille meg selv som et prakteksemplar av ei kjerring!), men på mat. Han har, til tross for brukbar appetitt, et lite spennende og variert kosthold, fordi det er så mange ting han «ikke liker». (les: ikke tør å prøve!) Og måsamannen er som mannfolk flest, har han først bestemt seg for noe, så endrer han bevisst ikke mening, selv om han vet han tar feil.

Sa han i 1982 at han ikke liker makrell i tomat, så gjelder det enda. Han var glad i julegrøt frem til han (i følge historien) ble overforet på det av bestemoren sin i 1989, så det er han fremdeles lei.

Fisk kan ikke spises da de svømmer daglig rundt i sin egen avføring, paprika er bare greit på ei brødskive med gulost, men burde vært forbudt på pizza, rømme kommer fra oksen og ikke fra kua, sopp hører til mellom tær og i underlivet, ikke på middagsasjetten! Måsagubben har med andre ord tonnevis av dårlige unnskyldninger for å overleve på grovbrød med brunost, ris og poteter. Ikke bare vegrer han seg for å spise store deler av et naturlig kosthold, men om det kokkeleres med «ukjente» lukter her hjemme, eller om det, Gud forby, skulle befinne seg noe han ikke liker i kjøleskapet blir han umiddelbart fire år i hodet, og protesterer høylytt med trass i stemmen og argumenter så dårlige at de får selv Donald Trump til å virke intelligent.

( Voksen mann med rekeangst og soppskrekk! )

Jeg burde derfor kunne forutse reaksjonen som kom da han i forrige uke ved et uhell fikk lillefingeren bort i en bitteliten reke som hadde falt av min baguette, og kilt seg fast mellom pakken med salami og margarinen. For måsagubben er like redd for reker som jeg er for mus, og satte i et hest hyl mens han panisk ristet fingeren som om det stod om livet. Reka spratt fra finger, til kne, til gulv, og ble umiddelbart et offer for tre fysne pusekatter med forkjærlighet for halvgammel sjømat. Skremt av måsagubbens maniske rekestepping på kjøkkengulvet, men likevel fristet av muligheten for en bitteliten, rosa og litt seig godbit stakk den ene katta av med seieren, og spankulerte inn på soverommet for å kose seg med det lille måltidet i fred.

Sakte men sikkert fikk gubben roet hodet, vasket fingrene og blodtrykket nærmet seg normalen. Måsahuset var igjen i balanse, til tross for det som nå i ettertid på folkemunne (her i måsahuset) kalles rekeangrepet.

( Når en pusekatt med samlemani og forkjærlighet for skalldyr får snerten av ei litt småsur reke! )

En drøy uke kom og gikk, slik uker ofte gjør. Noen dager travle, andre med litt mer rom for kos og avslapping. Forleden dag var en sånn rolig dag. Måsagubben og jeg våknet før vekkerklokka på en helt vanlig ukedag, og ble liggende å nyte stillheten og hverandre. Vi var halvveis inni et hett kyss da vi begge stivnet til. Vi skulte på hverandre med forakt i øynene, og brøt stillheten samtidig! I kor smeller det: «Fy faen! Har du driti??» Begge ristet febrilsk på hodet, og blånektet for ethvert utslipp av tarmgass, men magien var brutt. Det var bare å stå opp, sette soveromsvinduet på gløtt, og komme seg ut. Av erfaring fra et så langt 20 års forhold vet man at ufrivillig utslipp av kroppslukt som regel forsvinner ved gjennomtrekk.

Stemningen var derfor langt bedre da vi samme kveld tok opp igjen tråden, og var riktig så yre til midtlivskrise-alder å være. Rett innafor terskelen på soverommet kastet måsagubben undertegnede ned på senga som en viril norrøn gud (egentlig var det mer dytting enn kasting da måsafruen er litt for tung til kasting, og skiveutglidning ikke stod høyest på ønskelista til gubben), før han slang igjen døra for privatlivets skyld. Akkurat i det jeg dro av meg den litt slitne joggebuksa (ikke mye blonder og stæsj her i gården gitt!) rynker gubben på nesa igjen. «Fy fader, dusja ikke du i stad a? Det luker skikkelig sur høne her!» Før jeg rekker å bli fornærmet kjenner jeg det og! Lukten av noe stramt, og litt surt, men ikke pokker om det kommer fra meg. Jeg er nydusja og oser av herlig First Price shampo fra Kiwi, så jeg kaster ballen tilbake, og legger umiddelbart skylda på gubben. « Det er ånden din!» sier jeg, og henviser til den potetgullposen med ost og løk han tror jeg ikke vet han har gjemt i vinduskarmen, og som han småspiser litt av hver kveld.

Men gubben blånekter, for han har pussa tenna, og beviser det med å harke opp det som høres ut som en diger hårball før han henter opp luft fra bunnen av lungene og blåser på med så jeg nesten mister balansen.

( Når folk over 40 skal danse sengevalsen, men ingen av dem ha særlig god rytme… )

«Så hvis vi begge er nydusja, og ingen har prompa, hva pokker er den lukta da?» spør jeg, og nesten før jeg er ferdig å stille spørsmålet skjønner vi det!

«REKA!»

For katta som stakk av med godbiten forrige uke er en notorisk samler, og gjemmer unna, og sparer på mer skit en enn ensom og folkesky gammel jomfru fra Finnmarksvidda, og vårt lille rotehjørne på soverommet er det perfekte gjemmested for små skatter som tomme doruller, garnnøster og REKER!!!

Jeg ser panikken i ansiktet til gubben, for er det noe han finner mer skummelt enn reker, så må det være reker utgått på dato. Der inne, under et hav av nyvaskede klær som ennå ikke har funnet veien inn i skapet ( forundrer meg fremdeles at de ikke går dit av seg selv), fire ringpermer med uviktige papirer, en liten samling LP plater, et juletrefot og en pappeske full av ting vi har glemt hva er, men som en gang i tiden var kjekt å ha, ligger det nå ei reke og råtner, og jo nærmere vi trer nesa rotet, jo mer river det mellom øya. En sviende følelse som kun kommer når ting stinker virkelig, virkelig ille! Og fordi gubben har generell rekeskrekk, og fordi jeg mener det er overdrevent unødvendig å ringe Kripos for å finne «den savnede», blir det min jobb å gå på rekejakt.

( Liermåsans svar på Nancy Drew… Hadde bare så lett sklidd rett inn på Kripos og ordna opp! )

Lyspæra i taket på rommet har ikke virket de siste 11 årene, og fordi en liten nattbordslampe ikke gir tilstrekkelig letelys henter gubben ei hodelykt i arbeidsjakka som han trer nedover panna mi. Fordi adrenalinet koker omtrent like mye som overgangsalderen stripper jeg ned til den litt slitne underbuksa og et par ullsokker. Minuttene tikker mens jeg med stussen i været og nesa i rotet leter som en kriminaletterforsker etter et muggent lite skalldyr, og som måsahusets svar på Nancy Drew vet jeg at jeg nærmer meg målet da tre katter klatrer på ryggen min, sloss om den beste utsikten over skuldrene mine, og nærmest rauter av sult. I det jeg sniffer som en sporhund i bunnen av haugen, og løfter opp ei litt ripete LP plate av Tom Jones tar kattene sats fra nakken min og stuper mot gulvet som gribber over et ferskt lik. Der sloss de så værhårene skvetter noen sekunder før den eldste katten, den med et samlerproblem, stolt spankulerer ut av soverommet med en delvis grønn og noe pelskledd reke hengende i munnviken, etterfulgt av to slukørede pusekatter som nok en gang tapte kampen om en «real godbit»!

Inne på soverommet bryter jubelen løs. To svette, halvnakne og smådvaske kropper klapper og danser seiersdans så parketten knirker, og bleike flater av dvask, lettere hårete hud klasker mot hverandre og klapper takten til jubelsangen. Og selv om den stramme lukten av gammal reke, og svette overgansalderkropper ikke akkurat er som vorspiel å regne, er vi fornøyde. Kline kan vi gjøre en annen dag, når soverommet ikke stinker råtten rekecoctail, men grønnsåpe og luftfrisker fra Europris.

( Noen leter etter en nål i høystake. Andre leter etter en reke på soverommet! )

Dagen etter våkner vi freshe og uthvilt i et soverom som ikke stinker, og ingen beskylder noen for å slippe smygere eller å slurve med intimvasken. Alt er duket for en herlig katastrofefri dag, helt til tre litt morgentrøtte tenåringer nysgjerrig spør hvorfor vi først bråkte så mye, deretter jublet etter sengetid kvelden før,

Og fordi jeg kanskje ikke har like godt utviklede sosiale antenner som andre mødre, og fordi jeg ikke stod først i køen da de delte ut verbalt filter, svarte jeg med den største selvfølge:

« Åh, det var bare det at jeg, etter å ha leita skikkelig lenge, endelig fant reka til pappa!»

Gutta skuler litt usikkert på hverandre før de bryter ut i latter. «Herregud mutter`n, du har fått tre unger! Du veit da vel hvor reka hans er!»

( Når tre tenåringsgutter flirende forteller at de kan alt om blomster og bier…og reker! )

Lettere rød i topplokket stammer jeg desperat etter å forklare, men gutta hører ikke. De ler og de ler, og de ler. De ler mens de kler på seg, mens de spiser frokost, mens de pusser tenner, og de ler mens de knyter på seg skoene. Først da de går inn i boden for å hente hver sin regnjakke før de går til skolebussen blir det stille. Merkelig stille, før alle tre kommer stormende ut av boden, røde i toppen og higende etter pusten!

«Fy flate!!!! Hva er den som stinker i boden a???»

Pokker ta den fordømte katta med samlemani ass!!! Og pokker ta reka til gubben.

Nå blir det rekejakt!

Igjen!

Først og fremst, tusen hjertelig takk for alle gode bursdagsønsker og gratulasjoner som har tikket inn til både minsten og meg denne uka. Vi har lest, ledd, og koset oss masse med drøssevis av fine hilsninger, og kan bekrefte at det å fylle 13 og 41, det er helt toppers! Å starte uka med bursdag legger jo egentlig lista litt høyt for sånne fine små øyeblikk, og resten av uka kunne til sammenlikning vært en eneste lang nedtur, men det ble den altså ikke. Selv om noen dager har vært litt tunge, med litt ekstra masse tanker å skulle sortere, har det vært lett å finne de små øyeblikkene som til sammen utgjør en fin uke.

Mandagen ble feiret slik vi har gjort de siste 13 årene, med bløtkake til frokost, pakke på senga, valgfri middag etter minstepodens ønske, i år ble det rett og slett julemat, og den årlige gjennomgangen av familiealbum. Et av ukas favorittøyeblikk var nettopp da, når vi satt i sofaen og kikket gjennom flere album, og 13 år med massevis av hverdagsøyeblikk. Noen hadde vi nesten glemt, andre husket vi som om de var i går.

( Når man blar igjennom album og finner de fineste minnene. Oldefar og en rykende fersk treåring. Lykke, og et av mange herlige hverdagsminner. )

En fin bursdagstradisjon er det i hvert fall, og selv om det sikkert er enda gøyere å fylle 13 enn å fylle 41, så sørget bursdagsgutten for at moder`n fikk både pakke og kake også. Han hadde nemlig sneket seg ut i verkstedet et par kvelder på rad og snekret gave til mora si, som alltid mister mobilen, og er på let etter mobillader.

( Poden er grom han, men ikke særlig beskjeden! )

( Hjemmesnekra gave til moder`n! Nå blir det orden i sakene! )

Et annet ukas øyeblikk-høydare var å få komme til dekket bord hos naboen. Nabben lager nemlig ikke bare verdens beste pizza, og dessert-porsjoner større enn en middels stor campingvogn, men nabben er av samme kaliber som undertegnede, og inntar gjerne i fine middager i pysj og flanell. Så herlig med en uhøytidelig hyggestund full av latter, pizza og nok sjokolademousse til å mette et helt kontinent…om man hadde hatt vett til å dele da!

( Når dessertskåla er så svær at den må fraktes på tilhenger… )

Jeg elsker det de gangene et fint øyeblikk varer lenge. tidligere denne uka, da jeg bant kranser av bjørkekvister på plattingen i hagen en hel ettermiddag, og den minste poden satt på en tre-krakk ved siden av meg og øvet på gitar i ettermiddagssolen, det var et sånt øyeblikk. Vi snakket, lo, delte noe fine hemmeligheter, og vi sang! Høyt og falskt, helt uten sjenanse og hensyn til verken naboer eller tilfeldig forbipasserende. Folk som har hørt oss må ha trodd vi var gale, men for meg var det et av mange øyeblikk jeg håper jeg aldri glemmer. Ikke noe stort, eller fryktelig spennende. Bare veldig hverdagslig og fint, og den kvelden sovnet vi begge to med blemmer på fingrene, og fregner på nesa etter noen timer i klar høstsol. Herlig. Et øyeblikk verdt å ta vare på.

( Minsten og gitaren. hverdagsøyeblikk! )

På jobben er jeg omringet av flotte mennesker hele tiden, og da t av dem dro til Sverige tidligere denne uka var de så greie at de handlet med en bitteliten, stor bærepose med polkagriser til meg. Det finnes ikke bedre godis enn polkagriser, og selv om det er litt sånn “gammel-dame-godis”, på lik linje med “After Eight ” og “kamferdrops”, så gir det meg en sånn barnslig lykkefølelse hver gang jeg har en pose stripete sukkertøy stående. Problemet er jo at de er like vanedannende som heroin, og da jeg etter bare to dager, og med en kjeve støl av polkagristygging tok meg i å sniffe på den tomme godteposen bare for å tyne det siste ut av lykkerusen, innså jeg at jeg har et problem. Heldigvis kom svigerdatter`n ( Kjennes litt snodig å kalle en 16 åring svigerdatter, men når de snart har vært sammen i tre år er det vel på høy tid med en tttel. ) med en enorm pakke “After Eight” sjokolade innpakket i blomstrete gavepapir i går, så nå er jeg i gang med nedtrappingen av “gammel-dame-godis-inntaket” mitt, og er i skrivende stund nede i syv biter After Eight i døgnet…men klokken er ikke fem engang da, så det er meget mulig tallet stiger før dagen er omme.

( Når kollegaene både kjøper med godis, OG er rå på å dikte! )

For å liksom avrunde den “kjerring-sirkelen” jeg allerede var inne i spanderte like godt ei venninne et svært stykke napoleonskake på cafe etter jobben på fredag, og med det har jeg vel en fot inne i pensjonsalderen, og er vel kun minutter unna hofteprotese, rullator, fotformsko og lysegrå kjøpekrøller. Samme kan det være, for et cafebesøk med en god venn var bare enda et av mange fine hverdagsøyeblikk verdt å huske denne uka.

( Napoleonskake, for oss på 41, going on 85! )

Lørdagen samlet vi store deler av familien til bursdagsselskap for minsten her hjemme i måsahuset, og er det noe jeg virkelig setter pris på, så er det å kunne samle familen på litt god mat, kaffe og kaker. Familien vår er jo ikke så stor, og fordi verken måsagubben eller jeg har søsken setter jeg ekstra stor pris på at mine tanter, onkler og søskenbarn alltid stiller opp, og fyller det som ellers fort kunne blitt et lite tomrom. Denne lørdagen var vi ekstra heldige, for i tillegg til den faste gjengen tok broren til bestemor og kona hans turen innom, og med det fikk gutta en splitter ny helt. For onkel Svein, som egentlig bare er onkelen til morfar, er en sånn mann med helskjegg, rutete skjorte, vest og cowboyhatt, og han kan masse om snekring og musikk. Jeg kjenner at jeg blir ekstra glad av sånne fine overraskelser, og av at gutta lærer å kjenne slektninger vi ikke ser så ofte. Hverdagsøyeblikk!

Og selv om det var 13 åringens navn som stod på kaka, var det familien siste tilskudd som med den største selvfølge stakk av med oppmerksomheten. For lille Elin, oppkalt etter min mamma (og jeg griner nesten hver gang jeg tenker på det bare fordi det er så fint) har sine tre tenårings “fettere” snurret rundt den bittelille lillefingeren, og de ble sittende som forhekset rundt henne på gulvet, som om hun var en uhyre sjelden turistattraksjon. De dikket og dullet, og “oooh”et  om hverandre, og viste en herlig myk side av seg selv som bare en fin liten jente med to små tenner og klare blå øyne kan klare å lokke frem. Og når den siste gjesten hadde forlatt åstedet ble de sittende å bla igjennom bilder av vesla på telefonene og diskutere hvem som skal holde henne først neste gang vi sees. Et aldeles nydelig hverdagsøyeblikk.

( Når du er 8 måneder, og allerede surrer de store gutta rundt lillefingeren. Noen som sa midtpunkt? )

Og så ble det søndag, og helt alene for meg selv, før resten av måsaflokken våknet til liv i dag tidlig skapte jeg et av ukas aller siste øyeblikk helt for meg selv. Med levende lys i fine lysestaker  fra favorittbutikken “Hos Mona”, kjøpt av meg selv til meg selv, bare fordi jeg fortjener det (trøsteshopping fordi det ble tomt for polkagriser), spiste jeg et stort stykke restekake til frokost. Marsipankake består jo hovedsakelig av malte mandler, krem og jordbær, og regnes som en del av et balansert og sunt kosthold. Krem må man ha om man vil unngå benskjørhet, og mandler og jordbær er nesten som en salat å regne…en eksotisk en…

( Stille søndagsmorgen, hverdagsøyeblikk! )

( Til Janne, fra Janne! )

( Frokost…for oss som vil ha et variert kosthold, og som vil unngå benskjørhet! )

Måsagubben og jeg har nettopp kommet hjem etter en snartur til Sveige. Minstepoden vokser ut av alt som er om dagen, og trengte et par nye joggesko. Vi benyttet sjansen til en aldri så liten hamburger date i “det store utlandet”, og selv om det ikke var spesielt lagt til rette for den store romantikken er det fint å ha noen timer for seg selv, og bare være to.

( Når folka i måsahuset får nye sko, da får pusen ny seng…skoeske seng. )

To brett Cola, en surra skinkesteik, et par joggesko og noen fine samtaler senere er vi hjemme, og klare for å nyte siste rest av helgen. Her blir det tacofredag på en søndag, ullsokker og fyr i peisen. Hvem vet, kanskje klarer vi å tyne et par fine hverdagsøyeblikk til ut av helgen.

( Når du kommer litt for sent til utpakking av nye joggesko, og må ta til takke med å sove i lokket på skoesken. )

( Når du er sistemann inn, og både boksen og lokket er opptatt…da må du sove på bordet! Når du “lever på kanten av livet lissom!” )

Hva med deg? Har du hatt ett eller flere fine øyeblikk denne uka?

Jeg håper det, og jeg håper du finner mange nye fine den kommende uka. Det fortjener du.

Vi blogges.

Noen dager bare verker kroppen etter å komme seg ut etter endt arbeidsdag, og hjernen bobler nesten over av kreativitet. Jeg elsker sånne dager, og i dag, når sola i tillegg skinte og varmet på nea, da kunne jeg nesten ikke komme meg bak på myra fort nok. I flere uker nå har jeg utålmodig ventet på at det siste høstløvet skulle falle fra trærne, slik at kvistene ble bare, og klare til å plukkes. Etter jobb i dag tredde jeg på et par svære flytebrygger av noen gummistøvler gubben har parkert i gangen, og trasket ut bak huset, og bort på myra. Der klippet jeg kvist til krampa tok meg, og satte i gang “Nordvangs binderi og blemmer” på plattingen bak huset. ( Vurderer å starte et enmannsforetak med det fengende navnet ass! )

Annonsørinnhold

NÅ: 25% på bestselgende parfyme og deodoranter

( Dilla, ADHD, samma kan det være. Kranser be det i hvert fall! )

Det gikk som det ofte går når denne dama får blod på tann, og det ble ikke en krans, men 12. Er det flere som har det sånn eller? At når du ikke har gjort noe på skikkelig lenge, eller plutselig får skrekkelig dilla på noe, da er du nesten ustoppelig? Bokstavdiagnose begynte en kollega å hinte om…. Samma hva man kaller det! Gøy er det i hvert fall, når man virkelig får ånden over seg. (Skulle ønske det gjaldt husarbeid også!)

( Skikkelig verktøy må til…stjålet far verktøykassa til måsagubben! )

( All jobb blir enda bedre med godt selskap! )

( Svære støvler og nybundet krans. )

To bæreposer vatterte hjerter i ulike stoffer og mønstre lå i boden og ventet. De sydde jeg en tidlig høstferiemorgen for noen uker siden, og jeg har klødd litt i fingrene etter å ta de i bruk.

( Når du lissom tar av litt med pedaltråkkinga på symaskinen… )

Ute på trammen flettet og bandt jeg bjørkekvister sammen til små og mellomstore hjertekranser. På verandaen bak meg satt minste kidden og holdt meg med selskap mens han spilte gitar, og nabolaget fikk en litt uhøytidelig og særdeles falsk “unplugged” spontankonsert. Så om du bor på måsan og kanskje trodde du hørte et realt katteslagsmål, eller ei parringsklar elgku rauste, kan det meget mulig bare ha vært måsafruens versjon av Achy Breacy Heart med Billy Ray Cirus. ( Tror jaggu jeg skal gå til anskaffelse av lasso, ku og cowboystøvler, for country er overraskende fengende!)

( Musikk til “ærbe”! )

Midt i haugen av kvister lekte to litt innpåslitne katter, og etter tre timer, fire nummere av Dolly/Janne Parton, og om lag 17 saftige vannblemmer hadde intet mindre enn 12 kranser tatt form, og var klare for montering av stoffhjerter.

Etter så mange timer frisk luft etter jobb, kun avbrutt av en og annen tissepause (har ikke akkurat noen party-blære), fikk kransene påmontert hjerter foran en varm peis i stua. Perfekt. Varm kakao i koppen, kreativitet i kroppen, og nok plaster på fingra til å dekke en hel mumie.

( Blemmer sa du??? )

Nå ligger det en haug kranser i boden og tar opp unødvendig plass, for det er jo ikke akkurat sånn at jeg skulle dekorere veggene i måsahuset med dem, men sånn er det altså når man først begynner med noe man synes er artig. Jeg elsker sånne dager, hvor kretiviteten får blomstre, og skuldrene senkes. For det er virkelig avslappende å gjøre ting man ikke nødvendigvis må, men som man bare har lyst til. To av kransene har allerede fått nye eiere, og noen blir sikkert til vertinnegaver, eller julegaver etter hvert. Kanskje det blir en liten “giveaway” på bloggen etter hvert også, om det er noen interesse for det. Time will show.

( Hjerter på hjerter…kan nesten føle kjærligheten… )

Enn så lenge skal jeg pleie såre fingertupper, og bare nyte følelsen av å endelig ha fått utløp for litt kreativitet igjen. Det er bare sånn herlig og tvers igjennom pur hverdagslykke.

Nå er det middag. Vi blogges!

Har du noen gang tenkt over at det bildet du har av deg selv ikke egentlig stemmer? At du tror du er “sånn og slik”, men kanskje er  mer “slik og sånn”? Har du noen gang tenkt at du ikke er som alle andre? Kanskje til og med sett sider av andre du ikke liker så veldig godt, for så å klappe deg selv på skulderen og tenke at “Gudsjelov er ikke du sånn ihvertfall!” Har du kanskje tilogmed tenkt at på noen områder er du litt bedre enn de de fleste du kjenner, og helt sikkert mye bedre en drøss du ikke kjenner? Kanskje du har dømt noen litt og, slarva litt om dem….flira av andres dumskap eller behov for oppmerksomhet og bekreftelse.

Nå sier ikke jeg at jeg på noe som helst tidspunkt har gjort verken det ene eller andre av det som nettopp ble nevnt, men om jeg skulle ha gjort det, så kan det hende at jeg, joviale, omtenksomme, slett-ikke-rask-med-å-dømme-andre-meg ,på ett eller flere tidspunkt har ledd høyt av folk som på død og liv MÅ legge det ut på sosiale medier hver gang de trener.

Jeg sier ikke at det med sikkerhet har skjedd, men jeg KAN ha flira av facebookstatuser som ene og alene er lagt ut for å fortelle verden at vedkommende har svetta litt på Zumba, løfta ei vekt eller to, eller rett og slett svømt noen lengder i bassenget.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Uten å komme med konkrete eksempler KAN det tenkes jeg på et eller annet tidspunkt har fnyst av instagram eller snapchat-bilder av løpende joggesko, eller pedaltråkkende bleike bein i sykkeshorts, og stønnet noe litt oppgitt som for eksempel : “Herregud, er det såååå viktig å fortelle folk at du beveger kroppen eller???”

Jeg sier ikke at det er sånn det er, men det kan hende jeg av og til har “dissa” treningsentusiastene fordi jeg rett og slett beundrer pågangsmotet deres, og kanskje til og med er bittelitt misunnelig. Men bare kanskje!!!

For jeg er jo ikke sånn. Ikke det at det hadde blitt mange trenings-statuser eller sporty bilder å dele på sosiale medier uansett, for jeg er litt mer en sånn type “stappe i meg karbohydrater horisontalt på sofaen-dame”, fremfor en ” jammen meg godt å bevege seg litt-jente”, men om jeg hadde vært litt mer ivrig på det å trene, om jeg ikke hadde vært sånn høyst frivillig bevegelseshemmet med antydning til profesjonelt lat, så hadde jeg gjort det for meg selv, og for min egen del, ikke for å skryte uhemmet til Gud og hvermansen… trodde jeg.

For forleden ettermiddag dro jeg helt spontant på en litt for tight treningstights, og et par joggesko og la ut på tur i regnværet. Ikke egentlig for å trene, mest for å få litt frisk luft i et litt slitent topplokk, men treningstights ble det okke som, for om man skulle slumpe på å møte på kjentfolk er det jo greit at det i det minste ser ut som om man er sporty. ( Ikke det at denne kroppen ikke engang er i stand til å lure en blind mann til å tro at den trener regelmessig! ) Mens jeg gikk der på stien og dagdrømte om ribbe med sprø svor, marsipankake med ekstra tykt marsipanlokk og lakristwist tikket det inn et par bilder på Snapchat, fra tre ulike venninner. En gjorde seg klar til bursdag, en lå på sofaen og den tredje spiste is.

Og så, helt ut av det blå, inne i mitt eget hode, ble jeg lissom hakket bedre enn dem, bare fordi jeg på akkurat det tidspunktet ikke hadde mat i munnviken, og fordi jeg hadde på tights, og før jeg viste ordet av det hadde jeg sendt avgårde en felles snap med bilde av stien foran meg, og et litt dårlig kamuflert hint om at jeg var ute og trente litt!

( Sannheten:  “Her var det folketomt…da skryter jeg på meg et raskere tempo på hoftesvingen enn det jeg egentlig har!” )

Sofasliteren, bursdagsfester`n, og is-damen sendte umiddelbart oppmuntrende meldinger tilbake. Det haglet inn med meldinger som “Flinka” og “Wow, godt jobba!”, og “Sprekingen”, og selv om jeg verken hadde høyt tempo eller høy puls ble jeg litt revet med i historien, så litt lenger oppe på stien sendte jeg enda en snap. Også denne med en dårlig skjult beskjed om at jeg virkelig var ute å flytta på flesket.

( Sannheten: ” Pause??? Hahahahaaa!!! Hele denna føkkings turen er en eneste lang pause! Shit, sjokoladen i lomma har nesten smelta!! Jaja, lettere å tygge da! )

Tilbake fikk jeg smilefjes og tommel opp og Gud-vet-hva, og motivert av rosen dro jeg til med den ene løgnen etter den andre. For jeg gikk ikke fort nok til å svette engang, likevel lot jeg de tro at jeg jogga som om det skulle stå om livet.  Snap etter snap ble knipset og sendt, alle med samme budskap. ” Åh, det er så digg å få rørt litt på seg!!! Herlig å være i form…. ” ,og plutselig var jeg en av de som var litt bedre enn alle andre, og følte for å ikke bare dokumentere det, men gni det inn litt også!!!

( Sannheten: ” Fyttihevette for et drittvær!!! Forbanna møkkaregn! Eneste fordelen er at regndråper i panna ser ut som svette på en selfie!!!” )

Overivrig etter å imponere, og rusa på egen løgn om intensiv trening snappet jeg et bilde av en saftig motbakke, la til en liten skryte-tekst, trykket send, og så kom Karma!!! Karma, som straffer deg når du er tjukk i hue! Karma, som dekket stien i motbakken av sleipt løv og glatte røtter og sendte skrytepaven rett på snørra, med trynet først!

( Sannheten: Æsj, lukter skikkelig bikkjemøkk her! Faaaen!!! Bikkjemøkk på skoa! )

Og så lite rutinert i tights som jeg er satset jeg livet for å redde mobilen, for jeg ville jo ikke risikere å slette en innkommende supporter-snap fra sofaliggende, is-spisende venninner, så med hånda i været, og mobilen rett opp lot jeg panna ta det meste av fallet, og endte opp horisontalt, midt på stien, i en nærmere 100 kilos floke av tights, joggesko og forvirra kjerring!

( Sannheten: Bwahahahaaa!!! Folk er lettlurte ass! Ha`kke trent intervaller siden gymlærer Brubak piska oss opp bakken til Valsfeltet i 9 ende klasse! )

( Sannheten: Glatt på stien…og kongler smaker dritt….ekorn har dårlig smak i gourmet-mat ass!” )

Så nå sitter jeg her, tre dager senere, men en kul i panna på størrelse med Nedre Romerike, en fet blåveis rundt øyet og et skrubbsår over hjørnetanna inne i munnen…spør meg ikke hvorfor jeg på død og liv måtte gape i det jeg falt, og hvorfor jeg tredde kjeften ned på tidenes største furukongle!

Samma kan det være, jeg har lært leksa mi! Jeg lover på tro og ære å aldri mer disse folk som poster trenings-statuser eller bilder av fleksende muskler. Fra nå av skal jeg beundrende trykke “liker” og tommel opp, der jeg ligger på sofaen i frivillig stabilt sideleie, mens jeg sutter på en mocca latte og en smørbukk-karamell. Fra nå av sendes det kun ærlige bilder fra denne dama!

Sannheten: Det blir ikke idrettsskader av sjokolade!!!

#KarmaSuger

Ærlighet varer lengst!

God kveld!

Tenk å være så heldig å få bli mamma på sin egen bursdag, mamma til verdens aller fineste lille Mattis. På syvårsdagen din tittet du litt forundret på meg og sa “Tenk at vi har bursdag på samme dag i år også mamma! Så flaks!”  Fineste lille Mattis. I dag er du tenåring. Endelig 13 år, og slettes ikke liten lenger. I sommer vokste du mammaen din over hodet, og er i ferd med å ta igjen begge storebrødrene også. Snart er du like stor som pappaen din, kanskje blir du til og med enda større. Nei, du er slettes ikke liten lenger, men fortsatt verdens fineste Mattis.

( En rykende fersk tenåring, klar for en hel dag med bursdag )

Tenk at det skulle bli så fint, at akkurat du skulle bli en del av vår lille familie, at det var akkurat du som skulle gjøre oss komplett. Det kunne gått så veldig galt den dagen du kom til verden, og det som skulle bli en fin opplevelse for pappa og mamma ble plutselig bare kjempeskummelt, og veldig alvorlig. Du kjenner til historien, for vi har fortalt den mange, mange ganger. Hver eneste bursdag! “Fortell om når jeg ble født da!” “Fortell om når du våknet og fikk holde meg!” “Fortell om når pappa var så glad at han gråt”.  For deg er historien en spennende fortelling, for mamma og pappa er den en evig påminnelse om hvor skjørt livet kan være, og hvor heldige vi er som er fem, og ikke fire.

( Når alt gikk bra, og fire ble til fem. )

( Mattis og mamsen )

( Lillegull, på 1 års dagen. )

Du var en rolig liten gutt. Du er det fremdeles. En sindig, og grom kar, som har en hett spesiell evne til å se det gode i andre, selv når de kanskje ikke er gode mot deg. For noen tøffe tak har det vært. Det er ikke alltid lett å være den som er litt annerledes, selv om det er så lite at det nesten er ubetydelig. Ikke alle ville klart å smile, når andre peker og ler. Du er modig. Du er raus, og du er snill som dagen er lang. Du er så klok, Mattis. Langt klokere enn dine 13 år, og heldig er den som får sette seg ned og snakke med deg, for du er god til å lytte, raus med komplimenter, og full av herlig, varm, lun humor.  Du vet at man kommer lenger med å være raus enn å være grådig. Du unner andre seier og glede, og gleder deg med de det går godt for. Du ser de som ikke har det bra, og er alltid rask med å strekke ut en hånd om det trengs. En god venn, en super lillebror, og mamma og pappas fineste minste gutt. ( Jada, jeg vet du ikke er “minst” lenger! )

( Ting var ikke alltid så lett, men tøffere gutt finnes ikke. Modige gutten vår! )

Du ber sjelden om noe, og stiller deg gjerne bakerst i køen. Stille observerer du verden fra din plass, men sier ifra når noe kjennes feil eller urettferdig. En ærlig gutt, som sakte men sikkert lærer å stå opp for deg selv også, ikke bare alle andre.

Pappas lille kloning, og flinkeste medhjelper. Du har en helt egen evne til å finne kreative løsninger, og mekker og skrur som en vassekte redneck. Mamma ødelegger, du reparerer. Mammas lille hjelper, alltid.

( Sønn til far sin, sa du? )

( Så opptatt av å glede andre. En raus tiåring holder tale i morfar og mormor sitt bryllup! )

Og nå er du 13. Endelig tenåring, akkurat sånn som storebrødrene. En stor, klok, arbeidsom og raus tenåring som kan så innmari mye, men fremdeles gløder etter å lære mer. Måtte du fortsette å være deg selv Mattis, bestandig, for du er herlig!

I dag starter dagen, tradisjonen tro med bløtkake til frokost, og et lite lass med pakker. Kaken er et salig takras av krem og jordbær, akkurat slik du liker den best. Vi har kjøpt noe vi vet du ønsker deg, og jeg gleder meg til å se gleden din, og jeg gleder meg til å høre deg spille. I kveld blir det nok musikk for alle penga. Vi gleder oss til å gjøre litt ekstra stas på deg i dag, for det fortjener du.

Gratulerer med dagen, du fine, ikke lenger så lille, Mattis. Mammas aller fineste bursdagsgave. Måtte dagen bli akkurat så fin som du fortjener!

Jeg er så glad i deg gutten min.

Klem, mamma.

( Mamsen 41, og Mattis 13. Når minsten vokser deg over hodet…da vet du at ungene begynner å bli store! )

Tekst og bilder i innlegget er lest og godkjent av dagens jubilant.

Det er søndag, og det kjennes på kroppen. Den er øm og støl, og litt sliten etter en sånn lang og hektisk, men også god uke. Det er skikkelig søndagsvær, eller perfekt innevær, som jeg liker å kalle det. Det er så herlig å kunne stå opp litt tidlig en søndagsmorgen, koke te og steke rundstykker,  tenne stearinlys, og bare nyte alt i en varm pysj bare fordi man kan. Det er høststemning inne. Stua er mørk selv om lysene er tent i alle kriker og kroker, fordi himmelen ute er grå og litt regntung.

Jeg elsker sånt vær. Andre vil kanskje kalle det deprimerende og kjedelig, men jeg elsker det. Man kan pakke seg inn i sofaen med god samvittighet og bare ikke gjøre noe, eller enda bedre, man kan kle på seg, rusle en tur, bli skikkelig kald og våt, og med enda bedre samvittighet nyte varm peis og varm te.

Det lukter til og med søndag inne i måsahuset i dag. Et stort brett eplemuffins er nettopp tatt ut av ovnen, og et brett med loff og olivenbrød er satt inn. Så blir det både nystekt brød til middagen i kveld, og muffins til dessert. Perfekt avslutning å nok en uke full av små, fine hverdagsøyeblikk.

( Muffins med salt karamell og epleroser. Søndagskos. )

Jeg kjenner at jeg gleder meg til å skrive disse små søndagsbloggene. Å tenke tilbake på ukas små øyeblikk setter ting litt i perspektiv, og jeg blir bedre og bedre på å stoppe opp noen ganger i løpet av dagen, og bare nyte de bittesmå øyeblikkene som kanskje er litt annerledes, eller som betyr litt ekstra.

Mandag og tirsdag var hektiske dager, og med mye stress og få pauser var skuldrene ekstra høye etter jobb tirsdag ettermiddag. Jeg skulle bare innom butikken for å kjøpe en enkel middag på vei hjem fra jobb da gubben bråbestemte seg for å ta på spanderskjorta, og ta med fruen ut på middag. Ikke noe fancy, men en pizza fra Dolly`s på deling. Det er sånne små øyeblikk som er så herlige. Bestille en pizza, sitte og snakke sammen med den du liker aller best, og bare senke skuldrene helt. Herlig. Vi slo to fluer i en smekk, og fikk handlet inn en bursdagsgave til poden som entrer tenårene i morgen også, og nå gleder jeg meg skikkelig til å feire han. Han får noe som står høyt oppe på ønskelista, og jeg vet han kommer til å bli så glad.

( På date med måsagubben, en helt vanlig hverdag. Hverdagsøyeblikk. )

( Frappe karamell og hjernefrys! Hverdagsøyeblikk, når du får bekreftet at du har en hjerne lissom! )

Onsdag morgen var kald og våt, og det lå liksom ikke i kortene at det skulle hagle ned flust av hverdagsøyeblikk, men i det jeg var på vei ut døra ropte minsten: “Vent på meg da! Så kan vi ta følge i dag!”  Og akkurat det gjorde meg litt ekstra glad, for det er sjelden vi tar følge til jobb og skole lenger. Gutta tar som regel bussen, jeg sykler litt tidligere. Men akkurat denne dagen hadde vi god tid, og når minsten ville gå til skolen og ta følge med moder`n, da ble det sånn. Turen ble full av fine hverdagsøyeblikk, sånn det ofte er når an har god tid. Vi forundret oss over fugleflokken som fløy i sirkel over industrifeltet, uten å verken lande eller komme seg avgårde. Vi tok oss tid til å studere en snegle på gangveien, bare fordi den var gul og fin, og vi delte små koselige hemmeligheter. Vi utvekslet bursdagsønsker, og jeg måtte jobbe hardt for å ikke smile da han nevnte gaven som allerede ligger pakket inn og venter på han.

( Kuleste snegla på Bjørkelangen! Gult er kult! )

Torsdag morgen var kald. Så kald at bladene på bakken var fulle av frost, og dannet et teppe i innkjørselen. Kanskje ikke akkurat noe hverdagsøyeblikk å snakke høyt om, men akkurat i det solen står opp bak granskogen bak huset, skinner det som gull i bladene på bakken. Lyset er nesten magisk, og om man har tid til deg, så hvorfor ikke ta seg tid til å nyte det. Om enn bare for noen sekunder. Så da stod jeg der da, i porten en helt vanlig torsdag morgen, men øynene lukket og sniffet kald høstluft som om det skulle vært mitt siste åndedrag. Forbipasserende biler må ha trodd jeg var en sånn alternativ hippe høy på hjemmedyket hasj og batikkmønster, men pokker heller!!! Snart er bladene brune, og bakken dekket av sludd. Det er bare å nyte fargene og den friske lufta mens man kan.

( Du vet du er snål, når du blir stående og inhalere frosne høstblader! )

De av dere som har lest innlegget om fredagsflaksen min vet allerede at fredagen var proppet av fine hverdagsøyeblikk. Til tross for en litt røff start med ufrivillig og ganske akutt vaginaslark ble det en flott dag. Pakke i posten, blomster bare fordi og helt uten grunn, pakke fra gode kollegaer osv. Faktisk var fredagen så full av hverdagsøyeblikk at resten av uka bare var blåbær i forhold.

( Blomster, bare fordi. Hverdagslykke! )

Lørdag var også stappfull av fine øyeblikk, alt fra små til kjempestore. At den mellomste poden stakk av med førsteplassen i Enduroløpet toppet hele uka. Det var så innmari velfortjent, og jeg vet hvor mye hardt arbeid som ligger bak, for hele familien. Et stort klapp på skulderen til hele team Nordvang, og en kjempeapplaus til poden! Lørdagskveld ble tilbrakt i sofaen der jeg og gubben satt som to pumpa og tiltaksløse slakt, mens gutta foret to av kattene med godbiter. I går var det nemlig ett år siden nabolagets største ludder lot vannet gå på mine beste ullsokker, og klemte ut fem små nøster i ei gammel trekasse under sofabordet. Vil du lese den historien finner du den HER. Uansett, vi valgte å beholde både ludderet og to av nøstene, og nå er de altså et år. Ingen storslått bursdagsfeiring, men Lillegrå og Baghera, også kjent som “Kattefaen” og “Kom ned derfra”, var godt fornøyde med ekstra kos bak øret og en godbit fra Wiskas.

( Gårsdagens største hverdagsøyeblikk, en svært fornøyd og lykkelig pode! )

( Lillegrå og Baghera. )

( også kjent som “Kattefaen” og “Kom ned derfra”! )

Nå er måsahuset stappet av folk i ullsokker og pysj. Nystekte brød et tatt ut av ovnen, og tre katter ligger sloss om en plass på saueskinnet foran peisen. Snart blir det middag, kanskje litt Yatzi, og en film, om vi klarer å bli enige om hva vi skal se. For den kommende 13 åringen kan nesten ikke morgendagen komme fort nok, men den kommende 41 åringen skal nyte de aller siste hverdagsøyeblikkene denne uka har å by på.

( Nystekt olivenbrød og hveteloff. Det lukter søndag! )

Har du hatt noen fine øyeblikk denne uka? Det håper jeg, også ønsker jeg deg en ny uke full av mange fine. En riktig god søndag til alle som titter innom 🙂

Fra gutta var små, veldig små, har det kun vært en ting som har stått i hodet på dem! Motocross!

Det er gubben sin skyld. Han kjøpte verktøykasse og en bitteliten crosser i det sekundet graviditetstesten viste to streker, og da vi kom hjem etter fødsel bar han alle gutta høytidelig inn i garasjen, før han tok dem med inn i huset, og la dem i vogga. Likevel ble de aldri tvunget til å velge nettopp denne idretten. De har fått prøve alt de har ønsket, fotball, friidrett, TaeKwonDoe, svømming…you name it, de har prøvd. Likevel er det på sykkelsetet de trives aller best, og kjørte rundt på en liten doning full av hestekrefter lenge før de sluttet med bleie.

Opp igjennom årene har vi høstet en del kritikk i forhold til prioriteringer. Det er en dyr idrett gutta driver med. Altfor dyr, og når man i tillegg har ikke bare en, men tre barn som er bitt av basillen, da koster det, og for noen blir det galt, okke som.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

( Martin, en motocross-entusiast, klar for løp. )

Det kritiseres at en familie velger å bruke så mye penger på en idrett, og noen kaller ungene bortskjemte. De aner ikke hvor mye hardt arbeid, fysisk og psykisk som ligger bak, både for oss foreldre, og for gutta. Ingen av våre gutter har noen gang vært på en sydenferie. Vi spiser sjelden ute. Huset er trangt, og det er ikke et eget soverom til hver. Merkeklær finnes det lite av, og vi har aldri kjørt ny bil.

Det er overhodet ikke synd på oss, dette har vi valgt selv! Gutta vet hva det koster, og de er villige til å ofre nesten alt for noen timer på sykkelen, i et eller annet grustak eller kupert skogsterreng. Vi er heldige, og vi vet det! Ikke bare har vi råd til å la guttene holde på med det de elsker aller mest, vi har til pålegg på brødskiva, varme middager, sko på føttene og klær på kroppen. Vi har varme i peisen, vi betaler regningene våre, og den gamle rustne kjerra tar oss dit vi vil dra.

Vi er sammen! Vi er sammen i ukedagene, og vi er sammen i helgene.

Gubben er fantastisk! Time etter time, dag etter dag, år etter år, skrur og mekker han, kjører på treninger, heier og trøster.

Jeg sørger for bager fulle av varme klesskift, matpakker, og rikelig med vafler. Gutta sørger for brede smil, motordur, masse latter, og en og annen knekt arm eller hjernerystelse.

( Beskuer løypa, og fyller opp med kjappe karbohydrater. Her skal det gasses og kjempes! )

Motocross er blitt en del av oss, og så lenge gutta vil skal de få holde på, koste hva det koste vil. Syden kan vente, det samme kan fancy middager på dyre restauranter, og skap som bugner av merkevare. Ingenting slår idrettsgleden. Målet er ikke å være best, det har det aldri vært. Selvsagt er det gøy når noen gjør det bra, kjempegøy faktisk, men vi har tre gutter som bedriver samme idrett på tre ulike nivåer, og fellesnevneren er rett og slett gleden over idretten, ikke gleden over antall seiere.

( Etter første etappe, bare tre igjen…og møkkspruten står! )

Noen år trener vi lite, noen år trener vi mer, alt avhengig av hva det blir råd med. Når kjøringen nedprioriteres er det greit, når vi kjører masse er det topp.

I år har det blitt lite trening, nettopp fordi andre ting måtte gå foran. Det har ikke blitt handlet verken treningsutstyr eller flust av deler til syklene, likevel har gutta storkost seg de få time de har kjørt.

I dag var det løp. En av gutta stilte til start.

( Leirete sa du??? )

I nydelig høstvær, blant haugevis av deltagere og publikum stod Martin til start kl 10.34. I depoet stod to spente brødre, to nervøse besteforeldre, og et sett foreldre og bet negler! Martin hadde som mål å fullføre, alt over det var en bonus, men vinnerinstinktet til den poden er stort, og det stod i alle fall ikke på satsingen. Mellom hver etappe tikket tidene inn på morfar sin telefon, og de var strålende. Nesten for gode til å være sant, med tanke på hvor lite kjøring det har blitt i år.

( Godt å ha storebror på teamet. Her skrapes det møkk av støvla mellom etappene. )

I fire timer stod vi å bet negler, og “teamet” ble stadig større. Podens lærer, venner, filleonkler, bestefedre, brødre og foreldre heiet til halsen ble sår, og da det endelige resultatet vistes på tavlen slapp samtlige jubelen løs.

( Påfyll av energi før man tar fatt på siste etappe! Like blid, ekte idrettsglede! )

Martin vant!!!

Han vant, og det var så velfortjent! Derfor sitter jeg her akkurat nå, med klump i halsen, og skryter åpenlyst av gutten min som i dag gikk av med seieren i sin klasse i et av årets beste løp. Akkurat i dag gir jeg blanke i janteloven og alle skeptikerne som har en formening om hvorvidt kostnadene rundt en idrett er verdt det eller ikke.

( På pallen!!! IDRETTSLYKKE! )

I dag er det verdt det. Det er så innmari verdt det, og jeg påberoper meg retten til å skryte, og til å være stolt av gutten min!

Han er stolt av seg selv også, og det skal han få lov til å være. I morgen står pokalen på hylla, litt gjemt bak typisk rot på gutterommet. I morgen ligger han som et slakt på sofaen med musikk på ørene, og på mandag er han tilbake på skolen der det dreier seg om lekser, prøver, og muntlige høringer. Men akkurat nå, akkurat i dag, skal han få nyte en velfortjent seier, og smaken av skikkelig, ekte idrettsglede.

( Idrettsglede. Ekte idrettsglede. Og da er det verdt det, koste hva det koste vil! )

Gratulerer Martin! Hardt arbeid lønner seg. Det er deg vel unt!

Noen uker er bare sånn, “meh”! Denne uka har vært litt sånn, selv om det absolutt har vært mye bra også. “Meh”, kommer av ulike årsaker, hovedsakelig mangel på tid. Skulle så gjerne ha gjort enda litt til, blitt ferdig med enda flere prosjekter, lest litt til eksamen, tegnet enda mer. Derfor startet jeg denne dagen i litt sånn typisk furtemodus, og hadde kun et mål for dagen: Komme helskinnet igjennom, og lande i sofaen!

Når vi kjerringer (snakker i plenum her jeg, da fremstår jeg som en av mange, også er det ikke “bare jeg” som er teit lissom!) står opp med feil bein, da synes vi ofte det er best å skylde på gubben, og akkurat derfor ble jeg irritert på gubben da MIN alarm ringte i dag tidlig. Jeg antok at grunnen til at nakken MIN var stiv, var fordi HAN har ligget urolig i natt, og at MIN mage var oppblåst fordi HAN laget kveldsmaten i går. Jepp, jeg stod opp med feil bein, tredde tydeligvis på meg bitchy-buksene og gikk automatisk inn i møkkakjerringmodus. Heldigvis for gubben sov han seg gjennom seansen, og merket seg ikke det mugne kvinnfolket som  forsvant ut døra kl åtte. Sykkelsetet var så kaldt at det hang istapper fra eggstokkene da jeg kom frem til jobb, ullvottene hjalp ingenting og er antageligvis strikket av ull fra en sånn frøsen sommersau, og for å toppe det hele sklei jeg over en islagt vanndam foran inngangen til B-blokka, gikk ned i spagaten og fikk ufrivillig lyskestrekk og slark i vaginaen. Rett foran 90 % av årets russekull…

 ( Kortklippet purke med vaginaslark og lite til overs for naturlig sprudlende folk! )

Fremme ved kontordøra trakk jeg pusten dypt tre ganger, telte til ti, og håpet ingen av kollegaene var i sprudlende humør, for da hadde jeg antagelig vist dem finger`n! (som for øvrig var blåfrossen fordi ullvotter er oppskrytt!)

Men så endret det seg! For på pulten lå et herlig lite Mikke Mus kort med en hilsen fra to av damene på kontoret. “Gratulerer med nytt slankearmebånd!”

( Damer med tilgang på internett og kredittkort ass! Fet kombinasjon. Kommer til å bli syltynn lissom! )

For det er ikke bare jeg som lar meg lure av grisebillig nettshopping fra Asia, det gjør folka jeg jobber sammen med og. Nå er jeg eier at et slankearmebånd som ifølge den kinesiske butikkeieren vil gjøre meg syltynn på null komma nix! Og jeg har trua!!!! Stilig er det og! Og fordi jeg hadde fått sånn veldig fint slankearmebånd, så unnet jeg meg en vaffel i kantina. Blir jo ikke tjukk nå lissom! Og vaffel er trøstemat, og trøstemat gir lykkefølelse, og vips, så var fredagen plutselig to hakk bedre! Snakk om flaks!

( Slankearmbånd! Holder det inntil dobbelthaka og satser på et mirakel! Burde kanskje hatt sånn slankehalsbånd… PS: Jeg flasser ikke på armen, det er gammel pizzadeig!)

En liten endring i timeplanen ga meg plutselig fri en time tidligere enn først antatt! Så nå var jeg både mett, på vei til å bli syltynn og digg, OG jeg hadde fri! Flaks eller??? Ida hadde plutselig tid til å klippe meg, og fordi hun var litt overivrig med saksa (ser nå litt ut som en smågutt i førstegangstjenesten…barbert lissom!) så mista jeg jammen litt vekt der og! Flaks ass!

Med nyvunnet energi og stadig stigende humør åpnet jeg postkassen, og fant en hentelapp på noe jeg IKKE har bestilt. Pakke i posten, hele veien fra New Jersey! En bursdagsgave som ankommer noen dager før selve dagen, og er med på å snu hele kjerringa fra purke til pus. I love it. Og som om ikke det var nok fikk jeg en bukett nydelige roser fra en dame som bare syntes jeg fortjente det, og det gjorde meg så rørt langt inni hjerterota at jeg grein! Ikke sånn, “åh, her siter jeg og feller noen salte tårer på kvinnelig vis”! Neida, skikkelig “ugly cry”, med snørr og hele pakka, men det gjorde ikkeno! For jeg hadde i reint drittsinne glemt å ta på meg maskara i dag tidlig, så jeg kunne grine så mye jeg ville uten at sminken rant! GRISEFLAKS!!!!

( Bursdagsgave fra New Jersey, love it! JoAnne, if you`re reading this, Thank you so much! I love it! The kids came home from school and smelled it right away, even before they entered the livingroom. “It smells like the gingerbread lady!!” Love you! TTYS 😉 )

( Roser, vakre roser, sånn helt ufortjent. Det er flaks det! )

Fordi jeg var i strålende humør stoppet jeg på Cubus på vei hjem for å kjøpe sokker til kidsa, og tok med en skjorte til meg selv, bare fordi jeg fortjener det, og fordi slankearmbåndet antagelig plutselig vil gjøre meg så deilig at jeg er nødt til å fornye garderoben. Å ta med klær hjem uten å prøve først er en risikosport for småtjukke kjerringer på snart 41, MEN!!! Skjorta satt som et skudd, OG den var lang nok i armene! Det skjer ALDRI!!! Jeg er jo født med sånne bananplukkerarmer, og kan stå rett opp og ned å klø meg bak knæra uten å bøye meg, men denne skjorta var lang nok. Dessuten er den rutete, og passer perfekt til den nye ” butch tømmerhoggersveisen” jeg nå skal leve med til håret vokser ut igjen! FLAKS!

( LANG skjortearm. Middelaldrende kvinne med militærsveis og testosteronoverskudd drikker lettbrus! )

Klokka er ikke kvelden engang, og dagen er snudd fullstendig opp ned, uflaks til flaks, purke til pus… Snakker om pus…

Katta gav meg tidenes bitch-blikk da jeg da jeg fant frem fotoapparatet for å ta bilde av blomstene mine, og normalt ville jeg ha bitch-blikka tilbake, og gjemt skåla med våtfor på pur faenskap, men jeg var rett og slett i for godt humør. Høy på freddan lissom. Flaks for katta!

( Når vi er flere kjerringer i familien som har stått opp på feil fot… Bitch-blikk! )

( “Ha meg unnskyldt…skal bare ta intimvasken på spisebordet ditt!” )

Nå skal jeg løpe bort til butikken! (i den grad det er mulig å løpe med frosne eggstokker og vaginaslark da! )

Tenkte jeg skulle tippe LOTTO.

Kan jo hende jeg har flaks!

( Kjerring med griseflaks og fredagsfølelse! )

God helg!