Først og fremst, tusen hjertelig takk for alle gode bursdagsønsker og gratulasjoner som har tikket inn til både minsten og meg denne uka. Vi har lest, ledd, og koset oss masse med drøssevis av fine hilsninger, og kan bekrefte at det å fylle 13 og 41, det er helt toppers! Å starte uka med bursdag legger jo egentlig lista litt høyt for sånne fine små øyeblikk, og resten av uka kunne til sammenlikning vært en eneste lang nedtur, men det ble den altså ikke. Selv om noen dager har vært litt tunge, med litt ekstra masse tanker å skulle sortere, har det vært lett å finne de små øyeblikkene som til sammen utgjør en fin uke.

Mandagen ble feiret slik vi har gjort de siste 13 årene, med bløtkake til frokost, pakke på senga, valgfri middag etter minstepodens ønske, i år ble det rett og slett julemat, og den årlige gjennomgangen av familiealbum. Et av ukas favorittøyeblikk var nettopp da, når vi satt i sofaen og kikket gjennom flere album, og 13 år med massevis av hverdagsøyeblikk. Noen hadde vi nesten glemt, andre husket vi som om de var i går.

( Når man blar igjennom album og finner de fineste minnene. Oldefar og en rykende fersk treåring. Lykke, og et av mange herlige hverdagsminner. )

 

En fin bursdagstradisjon er det i hvert fall, og selv om det sikkert er enda gøyere å fylle 13 enn å fylle 41, så sørget bursdagsgutten for at moder`n fikk både pakke og kake også. Han hadde nemlig sneket seg ut i verkstedet et par kvelder på rad og snekret gave til mora si, som alltid mister mobilen, og er på let etter mobillader.

 

( Poden er grom han, men ikke særlig beskjeden! )

 

 

( Hjemmesnekra gave til moder`n! Nå blir det orden i sakene! )

 

 

Et annet ukas øyeblikk-høydare var å få komme til dekket bord hos naboen. Nabben lager nemlig ikke bare verdens beste pizza, og dessert-porsjoner større enn en middels stor campingvogn, men nabben er av samme kaliber som undertegnede, og inntar gjerne i fine middager i pysj og flanell. Så herlig med en uhøytidelig hyggestund full av latter, pizza og nok sjokolademousse til å mette et helt kontinent…om man hadde hatt vett til å dele da!

 

( Når dessertskåla er så svær at den må fraktes på tilhenger… )

 

 

Jeg elsker det de gangene et fint øyeblikk varer lenge. tidligere denne uka, da jeg bant kranser av bjørkekvister på plattingen i hagen en hel ettermiddag, og den minste poden satt på en tre-krakk ved siden av meg og øvet på gitar i ettermiddagssolen, det var et sånt øyeblikk. Vi snakket, lo, delte noe fine hemmeligheter, og vi sang! Høyt og falskt, helt uten sjenanse og hensyn til verken naboer eller tilfeldig forbipasserende. Folk som har hørt oss må ha trodd vi var gale, men for meg var det et av mange øyeblikk jeg håper jeg aldri glemmer. Ikke noe stort, eller fryktelig spennende. Bare veldig hverdagslig og fint, og den kvelden sovnet vi begge to med blemmer på fingrene, og fregner på nesa etter noen timer i klar høstsol. Herlig. Et øyeblikk verdt å ta vare på.

 

( Minsten og gitaren. hverdagsøyeblikk! )

 

 

På jobben er jeg omringet av flotte mennesker hele tiden, og da t av dem dro til Sverige tidligere denne uka var de så greie at de handlet med en bitteliten, stor bærepose med polkagriser til meg. Det finnes ikke bedre godis enn polkagriser, og selv om det er litt sånn “gammel-dame-godis”, på lik linje med “After Eight ” og “kamferdrops”, så gir det meg en sånn barnslig lykkefølelse hver gang jeg har en pose stripete sukkertøy stående. Problemet er jo at de er like vanedannende som heroin, og da jeg etter bare to dager, og med en kjeve støl av polkagristygging tok meg i å sniffe på den tomme godteposen bare for å tyne det siste ut av lykkerusen, innså jeg at jeg har et problem. Heldigvis kom svigerdatter`n ( Kjennes litt snodig å kalle en 16 åring svigerdatter, men når de snart har vært sammen i tre år er det vel på høy tid med en tttel. ) med en enorm pakke “After Eight” sjokolade innpakket i blomstrete gavepapir i går, så nå er jeg i gang med nedtrappingen av “gammel-dame-godis-inntaket” mitt, og er i skrivende stund nede i syv biter After Eight i døgnet…men klokken er ikke fem engang da, så det er meget mulig tallet stiger før dagen er omme.

 

( Når kollegaene både kjøper med godis, OG er rå på å dikte! )

 

 

For å liksom avrunde den “kjerring-sirkelen” jeg allerede var inne i spanderte like godt ei venninne et svært stykke napoleonskake på cafe etter jobben på fredag, og med det har jeg vel en fot inne i pensjonsalderen, og er vel kun minutter unna hofteprotese, rullator, fotformsko og lysegrå kjøpekrøller. Samme kan det være, for et cafebesøk med en god venn var bare enda et av mange fine hverdagsøyeblikk verdt å huske denne uka.

 

( Napoleonskake, for oss på 41, going on 85! )

 

Lørdagen samlet vi store deler av familien til bursdagsselskap for minsten her hjemme i måsahuset, og er det noe jeg virkelig setter pris på, så er det å kunne samle familen på litt god mat, kaffe og kaker. Familien vår er jo ikke så stor, og fordi verken måsagubben eller jeg har søsken setter jeg ekstra stor pris på at mine tanter, onkler og søskenbarn alltid stiller opp, og fyller det som ellers fort kunne blitt et lite tomrom. Denne lørdagen var vi ekstra heldige, for i tillegg til den faste gjengen tok broren til bestemor og kona hans turen innom, og med det fikk gutta en splitter ny helt. For onkel Svein, som egentlig bare er onkelen til morfar, er en sånn mann med helskjegg, rutete skjorte, vest og cowboyhatt, og han kan masse om snekring og musikk. Jeg kjenner at jeg blir ekstra glad av sånne fine overraskelser, og av at gutta lærer å kjenne slektninger vi ikke ser så ofte. Hverdagsøyeblikk!

Og selv om det var 13 åringens navn som stod på kaka, var det familien siste tilskudd som med den største selvfølge stakk av med oppmerksomheten. For lille Elin, oppkalt etter min mamma (og jeg griner nesten hver gang jeg tenker på det bare fordi det er så fint) har sine tre tenårings “fettere” snurret rundt den bittelille lillefingeren, og de ble sittende som forhekset rundt henne på gulvet, som om hun var en uhyre sjelden turistattraksjon. De dikket og dullet, og “oooh”et  om hverandre, og viste en herlig myk side av seg selv som bare en fin liten jente med to små tenner og klare blå øyne kan klare å lokke frem. Og når den siste gjesten hadde forlatt åstedet ble de sittende å bla igjennom bilder av vesla på telefonene og diskutere hvem som skal holde henne først neste gang vi sees. Et aldeles nydelig hverdagsøyeblikk.

 

( Når du er 8 måneder, og allerede surrer de store gutta rundt lillefingeren. Noen som sa midtpunkt? )

 

Og så ble det søndag, og helt alene for meg selv, før resten av måsaflokken våknet til liv i dag tidlig skapte jeg et av ukas aller siste øyeblikk helt for meg selv. Med levende lys i fine lysestaker  fra favorittbutikken “Hos Mona”, kjøpt av meg selv til meg selv, bare fordi jeg fortjener det (trøsteshopping fordi det ble tomt for polkagriser), spiste jeg et stort stykke restekake til frokost. Marsipankake består jo hovedsakelig av malte mandler, krem og jordbær, og regnes som en del av et balansert og sunt kosthold. Krem må man ha om man vil unngå benskjørhet, og mandler og jordbær er nesten som en salat å regne…en eksotisk en…

 

( Stille søndagsmorgen, hverdagsøyeblikk! )

 

 

( Til Janne, fra Janne! )

 

 

( Frokost…for oss som vil ha et variert kosthold, og som vil unngå benskjørhet! )

 

Måsagubben og jeg har nettopp kommet hjem etter en snartur til Sveige. Minstepoden vokser ut av alt som er om dagen, og trengte et par nye joggesko. Vi benyttet sjansen til en aldri så liten hamburger date i “det store utlandet”, og selv om det ikke var spesielt lagt til rette for den store romantikken er det fint å ha noen timer for seg selv, og bare være to.

 

( Når folka i måsahuset får nye sko, da får pusen ny seng…skoeske seng. )

 

To brett Cola, en surra skinkesteik, et par joggesko og noen fine samtaler senere er vi hjemme, og klare for å nyte siste rest av helgen. Her blir det tacofredag på en søndag, ullsokker og fyr i peisen. Hvem vet, kanskje klarer vi å tyne et par fine hverdagsøyeblikk til ut av helgen.

 

( Når du kommer litt for sent til utpakking av nye joggesko, og må ta til takke med å sove i lokket på skoesken. )

 

( Når du er sistemann inn, og både boksen og lokket er opptatt…da må du sove på bordet! Når du “lever på kanten av livet lissom!” )

 

Hva med deg? Har du hatt ett eller flere fine øyeblikk denne uka?

Jeg håper det, og jeg håper du finner mange nye fine den kommende uka. Det fortjener du.

Vi blogges.